En rekke spesifiserte, sentrale, praktisk viktige og hyppig forekommende situasjoner av velferdsmessig karakter er i lovgivningen anerkjent som rettmessig grunn til arbeidstakeres fravær, med eller uten krav på lønn eller trygdeytelser. Denne lovgivning er i utpreget grad kasuistisk. Artikkelen redegjør for at det tvert om foreligger en generell, ulovfestet rett for arbeidstakere til ulønnet fravær av velferdsmessige grunner, dersom fraværet hverken påfører arbeidsgiver vesentlige omkostninger eller ulemper. Denne rett bør lovfestes for å tydeliggjøre at lovgivningens kasuistiske bestemmelser – så vel i arbeidsmiljøloven som i skipsarbeidsloven – ikke er uttømmende, slik at de formelle regler blir brakt i overensstemmelse med den materielle rettstilstand som utvilsomt allerede foreligger.