Dette er Sjette Akt i «dramaet» etter at Helga Aunes offentlig forsvarte sin doktorgradsavhandling om «Deltidsarbeid. Vern mot diskriminering på strukturelt og individuelt grunnlag».

Det hele startet med Stein Evjus lange og meget kritiske innlegg i Arbeidsrett 2009 s. 166 (29 sider). Evju uttalte innledningsvis at temaet for avhandlingen «er i og for seg velvalgt», men deretter fortsatte han med «slaktende» kritikk. Artikkelen består av mer enn hundre negative karakteristikker, ukvemsord og andre ladede uttrykk.

Som eksempler kan nevnes: «stereotype drøftelser», «gjør ikke snev av forsøk på å underbygge», «noen grelle feil», «uten substans», «bærer galt av sted», «aldeles ufullstendig», «egnet til å forbause», «høyst forvirrende», «overser distinksjonen», «uhyre naivt», «høyst uskjønnsomt», «underlig virkelighetsfjernt», «sørgelig spinkel og mangelfull», «naivistisk måte å uttrykke det på», «bevisst å velge en fortegnet utlegning», «alvorlig slurv», osv.

Bedømmelseskomiteen hadde i sin innstilling til Det juridiske fakultet og Universitetet i Oslo beskrevet og vurdert en rekke arbeidsrettslige spørsmål som var sentrale i avhandlingen (18 sider), og jeg har derfor ikke funnet grunn til å kommentere de konkrete spørsmålene som Evju har tatt opp. I innstillingen gjorde komiteen rede for både sterke og svake sider ved avhandlingen.

Evju, derimot, nevnte ikke positive sider ved denne avhandlingen. Hans innlegg var ensidig kritisk, og det var ikke balansert. Etter min mening er det også viktig å se etter det som er bra ved andre forskeres forsøk på å utvikle et fag eller et tema innenfor et fag.

Andre Akt var Helga Aunes korte tilsvar til Stein Evju i Arbeidsrett 2009 s. 165 (0,5 side). Hun framhevet her at hun var i ferd med å bearbeide avhandlingen med sikte på publisering i bokform for et bredere publikum, at det var uvanlig å anmelde en upublisert avhandling, og at hun på dette tidspunket ville avstå fra å gå inn i en faglig diskusjon.

Etter min mening var dette et tilfredsstillende svar. Det ville være et omfattende arbeid og en psykologisk påkjenning å forholde seg til den lange rekken av negative utsagn som forekom i Evjus artikkel. Et grundig svar ville kreve minst like mange sider som det Evju hadde benyttet. Men ofte trenger den som skal forsvare seg mot et angrep, mye mer plass enn den som angriper. Da kunne artikkelen ha blitt på bortimot hundre sider, og hvem ville ha lest alt dette? Etter min mening var det naturlig at Aune heller ville bruke tid og krefter til å ferdigstille boka.

Men Evju slo seg ikke til ro med dette; dermed kom det en Tredje Akt i neste hefte av Arbeidsrett, se s. 235 (1 side). Allerede i løpet av de fem første linjene kommer han med tre negativt ladede utrykk om Aunes tilsvar: «Men det er irrelevant», «feilslått» og «heller ikke vellykket». Under dette innlegget står det: «Redaksjonen bemerker at Helga Aune har valgt å avstå fra duplikk».

På dette stadiet var det naturlig at bedømmelseskomiteen, Det juridiske fakultet eller Universitetet i Oslo ga lyd fra seg. Fjerde Akt ble mitt innlegg i Arbeidsrett 2009 s. 236 «Om tid og sted for ros og ris i vitenskap og arbeidsrett» (3,5 sider). Et hovedsyn her er at det bør være en viss fredsplikt mellom disputasen og bokutgivelsen. Det bør i alle fall gjelde mellom kolleger på samme arbeidsplass, og særlig når det foreligger et asymmetrisk maktforhold (eldre mannlig professor og yngre kvinnelig forsker). I tiden for en viss fredsplikt bør man først og fremst formidle sine synspunkter til den som arbeider med å få utgitt en best mulig bok; overføring av kunnskaper og innsikt fra den eldre til den yngre generasjon bør skje på en mest mulig skånsom måte; og de faglige nestorene bør vise tilbakeholdenhet med å tilfredsstille sine egne markeringsbehov.

Femte Akt kom i samme hefte av Arbeidsrett, se s. 240, hvor Stein Evju skrev «Om tid og rom for akademisk kritikk» (4 sider). I løpet av de første åtte linjene (ingressen og innledningen) kom det hele åtte utbrudd, nå rettet mot meg: Kjønstads kritikk «treffer ikke», «tar feil», «prinsipielt feilslått», «diskreditering», «trist og bør unngås», «selsom blanding», «løse antagelser» og «ikke særlig vellykket». Deretter kom det mye mer av det samme slaget.

Noe slikt har jeg aldri vært i nærheten av i min 40 år lange fartstid som rettsforsker, skribent og tidsskriftredaktør. Det skjedde ikke engang i samfunnsdebattene om «røykeloven» og mye annet, hvor det ofte gikk hardt for seg. Og det har slett ikke skjedd i tilknytning til bedømmelser som jeg har vært med å utføre på grunnlag av betrodde oppdrag fra arbeidsgiveren (Universitetet i Oslo).

Jeg vil ikke bruke min arbeidskraft til å være med i en debatt på det nivået som Evju har lagt opp til. Det er ikke slike debatter jeg – etter et langt og spennende liv på universitetet – vil bruke den tilmålte tiden som jeg nå har igjen når pensjonsalderen uvegerlig rykker stadig nærmere. Jeg vil derfor begrense meg til å nevne noen momenter:

Det kritiske perspektivet, som Evju rendyrker, er nært knyttet til prinsippet om akademisk frihet. Dette er etter min mening et grunnleggende og viktig prinsipp for all vitenskapelig forskning. Den akademiske friheten og den kritiske tenkningen må imidlertid ses i sammenheng med prinsippet om akademisk dannelse. Fordi vi ved universitetene er privilegert med å ha den akademiske friheten, bør vi stille ekstra krav til oss selv når det gjelder den måten vi hevder våre synspunkter på. Da Universitetet i Oslo ble etablert for snart 200 år siden, skulle vår nasjon ikke bare få en kunnskapsbedrift, men det dreide seg også om et dannelsesprosjekt.

I vitenskapen er det selvsagt viktigst at man kjemper for at sannheten og rettferdigheten skal seire. En grundig undersøkelse og analyse kan ende med en bekreftelse eller forkastelse av andres teorier og synspunkter, og det kan undertiden være grunn til å bruke sterke ord. Det må imidlertid være forholdsmessighet mellom de konklusjonene som forskeren kommer fram til på grunnlag av kildematerialet, og de ord og uttrykk som han eller hun benytter. Man skal ikke bruke sterkere ord enn de man kan vinterfø.

Man bør være sterk i sak og mild i form. Respekt for andres synspunkter, forsøk på å forstå andre på deres egne premisser, saklighet, omtanke, toleranse og hjelpsomhet er viktige verdier. Og man bør unngå å benytte unødig sårende uttalelser. Den akademiske friheten gir ikke suverenitet til å skjelle ut og rakke ned på dem som har andre oppfatninger.

Min oppregning av Evjus negative karakteristikker, ukvemsord og andre ladede uttrykk er selvsagt tatt ut av den sammenhengen som han har benyttet dem i. Her vil jeg imidlertid framheve at vitenskapelig virksomhet går ut på å finne fram til likeartede fenomener som forekommer i mange ulike sammenhenger i virkelighetens verden eller i store tekstmengder, og hensikten med dette er å få fram hovedlinjer og tendenser i den virkeligheten eller tekstmengden som undersøkes. Mitt poeng er å vise omfanget og arten av uttrykk som inngår i Evjus verktøykasse, og som han benytter når han framsetter sterk kritikk mot andre. En slik språkbruk er etter min erfaring ikke i samsvar med vanlig skikk og bruk i det akademiske liv.

Det er imidlertid velkjent at det finnes enkelte på universitetene som benytter seg av ufine karakteristikker av andre mennesker og deres verker. Når de påberoper seg prinsippet om akademisk frihet som grunnlag for dette, er det etter min mening en misforståelse av dette prinsippet, og en mangelfull innsikt i betydningen av prinsippet om akademiske dannelse. En slik språkbruk bør i alle fall ikke danne mønster for våre studenter og yngre forskere.

Etter min mening er det en viktig del av den vitenskapelige dannelsen at man først formulerer problemstillinger, deretter framlegger kildematerialet og så trekker konklusjoner. Filosofiprofessoren Skirbekk har utalt at man bør «fokusere på spørsmålsstillingane, … og ikkje gå direkte på svara. Mellom spørsmål og svar har vi argument av ulike slag» (Gunnar Skirbekk, «Ex.phil. – eit reformforslag», Nytt Norsk Tidsskrift 2009 s. 40, på s. 44). Argumentene og diskursen er det sentrale i vitenskapelig tenkning; kjappe svar og generelle karakteristikker som «klistres» på andre og deres verker er etter mitt syn akademisk udannet.

Negative karakteristikker, ukvemsord og andre ladede uttrykk bør i alle fall ikke komme før problemstillingene er formulert og argumentene lagt fram. Det var nettopp det Evju gjorde i sitt motinnlegg mot Aune da han i løpet av de fem første linjene kom med tre negativt ladede uttrykk om hennes svar, se Arbeidsrett 2009 s. 235. Og i sitt første innlegg mot meg kom han med hele åtte slike «utbrudd» i løpet av de første åtte linjene, se Evju Arbeidsrett 2009 s. 240.

Evju er opptatt av mine teser om professorers markeringsbehov og den hjelp de bør gi til yngre forskere. Han framhever at det «er vel ikke slik at underhåndssynspunkter er bedre egnet til forbedring enn de som er offentlig kjent?», se Arbeidsrett 2009 s. 242.

For at jeg ikke skal misforstås, må jeg først understreke at det er både legitimt og ønskelig at forskere markerer nye vitenskapelige konklusjoner, ideer og synspunkter i det offentlige rom. Når det gjelder kritikk av andres verker, bør hovedarenaene være faglige seminarer, vitenskapelige artikler, doktordisputaser og bokanmeldelser.

Den faglige veiledningen av studenter og yngre forskere foregår gjerne på professorenes kontorer, ved e-post eller på andre interne måter; det dreier seg altså om en toveiskommunikasjon i «et fortrolig lite rom». Som lærer ved Universitetet i Oslo et langt liv og som redaktør av tidsskrifter og andre publikasjoner har jeg brukt en betydelig del av min arbeidstid og tankevirksomhet til å lese og kommentere tusenvis av artikler og andre skrifter for å gi kritiske tilbakemeldinger til forfatterne når det gjelder faglig innhold og akademisk form. Hensikten har vært at skriftene skal bli bedre, og det har ikke vært noen grunn til å involvere offentligheten i denne virksomheten.

Etter min mening er det stor forskjell mellom det å komme med kritiske bemerkninger direkte overfor en forsker, og det å publisere en kritisk artikkel i et fagtidsskrift. I det første tilfellet hjelper man forskeren til å komme videre med sitt arbeid, og nesten alle er takknemlige for å få slik kritikk. I det andre tilfellet utleverer man de svake sidene ved forskeren og hans/hennes arbeid for den store faglige omverdenen. Det er ikke særlig skånsomt når dette skjer ved hjelp av en rekke negativ ladede uttrykk i et sentralt fagtidsskrift og/eller i det fagmiljøet som vedkommende er i ferd med å dyktiggjøre seg til å fungere innenfor. Som senior forskere og lærere ved universiteter har vi primært et ansvar for å gi undervisning og veiledning overfor studenter og yngre forskere. Man veileder ikke enkeltindivider i det offentlige rom; dit går man for å markere sine ideer, sin institusjon eller seg selv.

Ut fra Evjus samlede harde kritikk av Aunes avhandling kunne man få det inntrykk at han mente at avhandlingen ikke skulle vært godkjent.1 Jeg har imidlertid merket meg at han i sin tredje artikkel uttaler at han ikke har gitt uttrykk for at konklusjonen burde vært en annen enn det bedømmelseskomiteen hadde kommet til (s. 240). Dette kunne tyde på at Evju og jeg enige om at Helga Aune fortjener den doktorgraden som Universitetet i Oslo har tildelt henne på grunnlag av bedømmelseskomiteen innstilling og hennes forsvar under disputasen.

Vi burde nå – etter Sjette Akt – kunne sette punktum for denne diskusjonen, og deretter se fram til å lese Helga Aunes bok når den kommer i fullt ferdig versjon.

Redaksjonen av Arbeidsrett har gitt meg anledning til å lese et utkast til Evjus siste artikkel, som nå trykkes i dette heftet (Sjuende Akt). Her har han blant annet blitt opptatt av saklighetsnormene for meningsutveksling og forskningsetiske retningslinjer. Han tester imidlertid ikke sine egne uttalelser mot de kravene som stilles. Likevel er det positivt at han endelig starter å beskjeftige seg med disse etiske normene og retningslinjene.

Evju uttaler at jeg har nedvurdert hans faglige kvalifikasjoner (Arbeidsrett 2010 s. 96). Her vil jeg framheve at jeg i min første artikkel tvertimot skrev at det var «all grunn til å ønske en forsker med Stein Evjus store kunnskaper i arbeidsrett, velkommen til å delta i debatten» (Arbeidsrett 2009 s. 237). På den annen side har jeg heller ikke opphøyet/fremhevet meg selv ved å gi opplysninger om ulike verv ved Universitetet i Oslo (dekan og medlem av Det akademiske kollegiet), ved Videnskaps-Akademiet (gruppeleder for rettsvitenskap og leder for Senter for grunnforskning), medlem av bedømmelseskomiteer, redaktør av tidsskrifter mv. Dette er nevnt for å vise at jeg har en lang og bred erfaring med akademiske diskusjoner og vurderinger av vitenskapelig forskning. Dette var et bakteppe for at jeg reagerte når jeg leste Evjus stormfulle angrep mot Aunes avhandling (Første Akt), og at jeg tok belastningen ved å gå inn i diskusjonen med Evju da han etter Aunes korte tilsvar (Andre Akt), fortsatte sin «forfølgning» av hennes synspunkter (Tredje Akt).

Jeg oversendte utkastet til min første artikkel i Arbeidsrett 2009 s. 236 til dekan og prodekan ved Det juridiske fakultet, men ba ikke dekanatet/fakultetet om noen støtte eller tilslutning til mine synspunkter. Det at en artikkel er «forelagt» og at man høflig takker for råd, er ikke det samme som at man ber om og/eller får støtte. Som dekanen skrev i sin e-post til Stein Evju, kan den omstendighet at en artikkel er forelagt noen, ikke innebære at vedkommende kan tas til inntekt for de synspunktene som kommer til uttrykk i artikkelen. Siden Evju framhever at mine uttalelser kunne oppfattes som om jeg påberopte meg støtte (Arbeidsrett 2010 s. 98–99), må jeg for ordens skyld nevne at dekanatet heller ikke har stilt seg bak synspunktene i Evjus ulike innlegg.

Jeg oversendte min første artikkel til dekan og prodekan fordi jeg mente at det var viktige grunner til å underrette dem om den diskusjonen som pågikk: Det juridiske fakultet oppnevnte bedømmelseskomiteen og dens leder, er ansvarlig for forskeropplæringen og doktorgradstildelingene i juridiske fag, og er som arbeidsgiver hovedansvarlig for at alle ansatte har et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. Det gjelder også for det psykososiale arbeidsmiljøet, og for ivaretakelsen av integritet og verdighet til de ansatte som direkte eller indirekte er utsatt for Evjus kritikk, se arbeidsmiljøloven §§ 1-1, 2-1, 4-1 og 4-3.

Det vanlige er at debattinnleggene blir kortere og mer konsentrerte etter hvert som diskusjonen utvikler seg. Men Evju har nå levert et nytt voluminøst, repeterende og detaljrikt innlegg (Sjuende Akt på 16,3 sider). Likevel forholder han seg ikke til nyansene og forsiktigheten i mine formuleringer. Jeg skriver for eksempel at det «bør være en viss fredsplikt» (ikke «immunitet overfor kritisk vurdering efter disputasen»). Videre skriver jeg at man «bør vise tilbakeholdenhet med å tilfredsstille sine egne markeringsbehov» (men jeg har ikke «diagnostisert» enkeltindividers «motiver»). Og når Evju føler seg hardt behandlet, må jeg bare si at den som starter et stormfullt angrep mot en yngre kollega (Aune), må finne seg i å bli utsatt for litt motvind.