Arbeidsgivers styringsrett er et stadig omdiskutert tema. Karakteristikken av styringsretten som en «restkompetanse» har møtt kritikk på flere plan. Artikkelen diskuterer styringsretten som begrep og restkompetansekarakteristikken. Den poengterer ulike rettspolitiske tilnærminger og imøtegår innvendinger mot restkompetanseperspektivet som analytisk perspektiv med støtte i Høyesteretts praksis i saker om styringsrett.