Artikkelen tar utgangspunkt i at karakteristikken «restkompetanse» ofte fremheves i samme åndedrag som arbeidsgivers styringsrett beskrives generelt. For så vidt det her kun siktes til at styringsretten – som ethvert annet kompetansegrunnlag – ikke er uten grenser, er betegnelsen «restkompetanse» like selvsagt riktig som den er utjenelig til å si noe om styringsretten som kompetansegrunnlag. Enkelte forfattere har imidlertid gitt uttrykk for at begrepet «restkompetanse» også reflekterer en tilnærmingsmåte som bygger på at arbeidsgivers styringsrett ikke utgjør et selvstendig rettsgrunnlag, og hvor løsningen av konkrete rettsspørsmål baseres på en fortolkning av de anførte begrensningene i styringsretten. I artikkelen analyseres disse standpunkter i lys av nyere høyesterettspraksis, og det tas til orde for å gå bort fra den alminnelige karakteristikk av styringsretten som en «restkompetanse».