Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Arbeidsrett – eller eierstyring og selskapsledelse?

Birthe Taraldset (f 1971) er cand. jur. (1997, UiB) og praktiserte som advokat fra 1999 til 2007. Fra 2007 er hun universitetslektor og fra 2009 stipendiat ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen, hvor hun arbeider med et ph.d.-prosjekt med tittel: «Corporate Governance i norsk rett – mellom offentlig lovregulering og selvregulering.» Prosjektet er finansiert av Finansmarkedsfondet.

  • Side: 66-74
  • Publisert på Idunn: 2010-11-18
  • Publisert: 2010-11-18

Artikkelen er en kommentar til Henning Jakhellns artikkel i Arbeidsrett 2009 s. 111-119 hvor han behandler utviklingen av arbeidsrettsdisiplinen i Norge og forsk-ningsfeltets fremtidige utfordringer. I denne kommentaren ses det nærmere på noen arbeidsrettslige konsekvenser av moderne reguleringsteknikk som benyttes for å regulere forholdet mellom selskap og samfunn, og som arbeidsretten ennå i beskjeden grad har befattet seg med. Deretter diskuteres det hvorvidt arbeidsretten som forskningsfelt i større grad bør defineres i forhold til debatten om eierstyring og samfunnsansvar. Temaet varsling kan for eksempel ikke bare forstås innenfor arbeidsrettslige rammer, men må også forstås som en mekanisme for eierstyring og selskapsledelse.

1 Innledning

I Arbeidsrett 2009 s. 111-119 har Henning Jakhelln presentert en oversikt over trekk ved arbeidsrettens historie. I artikkelen gjennomgår Jakhelln en del av de bidragene som er gitt til faget så langt, og gir også en oversikt over rettsutviklingen. Han stopper opp ved situasjonen i dag og peker fremover, på noen av de sentrale utfordringene som faget står overfor:

«Sammenfatningsvis kan det i dag ikke være noen tvil om at de europeiske og internasjonale perspektiver må behandles i en arbeidsrettslig sammenheng. Stikkord som ‘fri flyt av arbeidskraft’, ikke-diskriminering, sosial sikkerhet over lande- grensene, sosial dumping, personvern og kontrolltiltak, forum- og lovvalg osv. skulle være mer enn tilstrekkelig for så vidt, og kan suppleres med for eksempel organisasjonsfrihetens positive og negative sider i forhold til de internasjonale konvensjoner, herunder enkeltmedlemmers og mindretallsfraksjoners rettsvern overfor en fagorganisasjon, adgangen til å gjøre bruk av arbeidskamp, etc. Som et ytterligere stikkord nevnes ‘den nordiske modell’, ‘den sosiale dialog’ osv. De klassiske tankekors som knytter seg til spenningsfeltet mellom kollektiv tankegang og en mer individualistisk tilnærming har på ingen måte mistet sin aktualitet» (s. 118-119).

Jakhellns beskrivelse av dagens og fremtidens arbeidsrettslige utfordringer er det ikke vanskelig å slutte seg til. Utfordringen er imidlertid ikke så mye å identifisere disse, men mer valget av hvilket rammeverk som best kan benyttes for å kategorisere, organisere og analysere disse utfordringene.

I det følgende vil jeg konsentrere meg om to dimensjoner ved utviklingen som kan bidra til å utfylle det bildet som Jakhelln tegner av fremtidens utfordringer. Disse dimensjonene kan blant annet ses som uttrykk for den utviklingen som har funnet sted i synet på forholdet mellom private selskap og samfunnet omkring, og begge er relevante for utviklingen av arbeidsretten. Utviklingslinjene har imidlertid også betydning for andre virksomheter enn private aksjeselskap, herunder offentlig sektor.

I avsnitt 2 ser jeg først nærmere på noen arbeidsrettslige konsekvenser av den økende bruken av moderne, prosedural/refleksiv lovgivningsteknikk som benyttes overfor virksomheter. Deretter, i avsnitt 3, behandles forholdet mellom arbeidsretten og den mulige utviklingen av en ny og bredere rettsdisiplin for eierstyring og selskapsledelse. Siden berøringsflaten mellom arbeidsretten og selskapsretten er åpenbar, kan det spørres om arbeidsretten som forskningsfelt i større grad enn i dag bør ses i sammenheng med den rettsutviklingen som finner sted på selskapsrettens område. I avsnitt 4 bruker jeg varsling som et eksempel på et tema som reiser arbeidsrettslige spørsmål, men som også må forstås som en mekanisme for eierstyring og selskapsledelse. Avslutningsvis samles trådene i avsnitt 5.

2 Arbeidsrettslige konsekvenser av økt regulering av virksomheters risikoforhold

Arbeidsretten er et eget rettsområde som ikke lar seg subsumere enten under privat eller under offentlig rett.1 Hvilke type konflikter og utfordringer som kommer til overflaten i både den individuelle og den kollektive arbeidsretten, kan ses som symptomer på de til enhver tid rådende samfunnsforhold. Ulike utfordringer og konflikter har gjennom historien funnet sine løsninger gjennom lovregulering og avtaler mellom arbeidslivets organisasjoner.

Et av vår tids utviklingstrekk er at lovgiver pålegger virksomheter stadig flere lovkrav som innebærer en rettslig plikt for virksomheter til å regulere seg selv (selvregulering) for å ivareta bestemte lovdefinerte formål, vanligvis med sikte på å forvalte ulike risikoforhold. Samfunnets kompleksitet – og økende interesser i virksomheters atferd og risikoforhold – driver denne utviklingen mot stadig mer «compliance»-orientert lovregulering.2 Det er lovgivning med et preventivt perspektiv som innebærer at virksomheten på forhånd (ex ante) må innrette seg/organiserer seg med sikte på å etterleve ulike lovbestemte krav/formål. Dette gjelder i forhold til personvern, informasjonssikkerhet, HMS, varsling, mv. Utviklingen kan trolig ses som en konsekvens av et endret syn på forholdet mellom selskap og samfunn.3

Samuelsson deler selskapsrettens historie inn i tre faser som gjenspeiler forholdet mellom selskap og samfunn.4 Han mener for eksempel at aksjeselskapet har gjennomgått to markante faser, og at det nå ser ut til å være på vei inn i en tredje. Den første fasen dreide seg om etablering av personlig ansvarsfrihet for aksjonærene. Dette handlet mye om det prinsipielle forholdet mellom selskapet og omverdenen. Rettsvitenskapen bidro i denne fasen aktivt til at aksjeselskapet fikk sin form.

Den andre fasen, som har vært dominerende frem til i dag, har hovedsakelig berørt selskapets indre forhold og ulike ledelsesaspekter, som forholdet mellom styret/ledelsen og selskapets aksjonærer. I denne fasen har rettsvitenskapen spilt en mer tilbaketrukket rolle, mens økonomer og økonomisk teori har hatt en mer fremtredende rolle. Forholdet mellom samfunn og selskap har ikke vært det sentrale i denne fasen.

I den tredje fasen, som vi nå synes å bevege oss inn i, er det igjen de eksterne forhold som er i fokus, altså forholdet mellom selskap og samfunn. Spesielt har miljøspørsmålene presset denne utviklingen frem samt debatten om selskapenes samfunnsansvar.5 Det er en voksende erkjennelse av at den tradisjonelle aksjonærmodellen, den dominerende prinsipal-agent-modellen og markedsmekanismene er effektive, men utilstrekkelige verktøy for å løse vår tids utfordringer.

Utviklingen så langt har gått mot stadig mer offentligrettslig regulering av arbeids- og næringsliv. Vi står nå overfor en utvikling hvor stadig flere i utgangspunktet offentligrettslige regler forutsetter et betydelig omfang av selvregulering som igjen får privatrettslige (arbeidsrettslige) konsekvenser.6

I økende grad benyttes nemlig refleksiv/prosedural reguleringsteknikk fremfor at lovgiver foretar en materiell detaljregulering. I tillegg til HMS-forskriften7 er den samme reguleringsteknikken benyttet i forhold til blant annet krav til personvern/informasjonssikkerhet8 og operasjonell sikkerhet.9 For børsnoterte selskap gjelder det dessuten en generell anbefaling om etablering av risikostyrt internkontroll.10

I tillegg til lovgivning som direkte pålegger selvregulering, har lovgiver valgt mellomformer som innebærer at det gis sanksjonsmessig «belønning» av virksomheter som har etablert interne prosedyrer (selvregulering) for å redusere risikoen for bestemte konsekvenser/handlinger.11 Denne reguleringsteknikken er for eksempel benyttet i forbindelse med implementering av Europarådets sivilrettslige konvensjon mot korrupsjon.12 Utgangspunktet etter skadeserstatningsloven13 § 1-6 andre punktum er at arbeidsgiver svarer for skade som følge av ansattes korrupsjonshandlinger. Det gjelder imidlertid en reservasjon for de tilfeller hvor arbeidsgiver «påviser at det er truffet alle rimelige forholdsregler for å unngå korrupsjon». Ansvarsfrihet vil her blant annet forutsette selvregulering hva angår den konkrete korrupsjonsrisikoen i virksomheten som er egnet til å redusere eller fjerne risikoen for ansattes korrupsjonshandlinger, for eksempel ved implementering av et såkalt compliance-program.14

Avhengig av hvilken type virksomhet det er tale om, vil en virksomhet måtte regulere seg selv for å etterleve mange ulike regelverk. Når virksomhetene og/eller den enkelte bransje på denne måten på stadig flere områder nærmest blir sine egne normgivere, får dette også betydning for reguleringen av arbeidstakernes arbeidsforhold. Implementeringen av disse regelverkene innebærer i realiteten inngripen langt inn i virksomhetens indre forhold.

Det er nettopp de ansatte – eller andre med arbeidstakerlignende tilknytning til virksomheten – som forutsettes å skulle bidra til både utforming, implementering og etterlevelse av alle disse regelverkene, som i stor grad er utformet på bakgrunn av samfunnsmessige hensyn og behov. Dette ansvaret får dermed stor betydning både for det enkelte arbeidsrettslige forhold og for organisasjonene i arbeidslivet. En utfordring som i liten grad har vært diskutert i norsk debatt, er den potensielle faren ved denne formen for lovgivning for at ansvaret for og risikoen ved manglende etterlevelse veltes over på den enkelte arbeidstaker.15

For å illustrere denne problematikken kan det vises til Høyesteretts dom Rt. 2005 s. 518 Conoco Phillips og Rt 2001 s. 227 Raufoss, selv om disse gjaldt brudd på rene selvreguleringsregimer (ikke lovpålagte). Begge dommene gjaldt ansattes uautoriserte bruk av arbeidsgivers datasystem (i strid med interne regelverk) med henholdsvis avskjed og oppsigelse til følge. I Conoco Phillips ble avskjeden funnet ugyldig fordi retten vektla at arbeidsgiver hadde latt være å gripe inn overfor andre arbeidstakere til tross for kjennskap til misbruk. I Raufoss-dommen ble oppsigelsen opprettholdt. Det ble blant annet lagt vekt på sikkerhetsrisikoen ved surfing til en lang rekke ukjente internettadresser samt at det var tale om en driftskonsulent på IT-avdelingen som hadde bedre forutsetninger for å vurdere konsekvensene av sine handlinger.16

Disse sakene illustrerer hvilke typer problemstillinger som antas å ville øke i takt med antall nye interne regelverk som etableres i den enkelte virksomhet for å etterleve både lovpålagte og selvdefinerte (frivillige) formål. Det siste er særlig aktuelt med hensyn til de normer som virksomheten beslutter å frivillig etterleve for å ivareta sitt samfunnsansvar.17 I økende grad vil etablerte interne regelverk dermed definere rammen for arbeidstakers arbeidssituasjon. Hvor disse reglene er et resultat av offentligrettslige krav, vil ansattes etterlevelse av disse avgjøre virksomhetens evne til å ivareta offentligrettslige krav. Manglende etterlevelse vil få, og forventes å få, arbeidsrettslige konsekvenser. De er nemlig sentrale styringsverktøy for arbeidsgiver.

3 Eierstyring, selskapsledelse og samfunnsansvar

Oslo Børs benytter den norske oversettelsen «eierstyring og selskapsledelse» av det anglo-amerikanske begrepet «Corporate Governance» i sin anbefaling til de børsnoterte selskapene.18 Anbefalingen innebærer at børsnoterte selskap og andre selskap som anbefalingen passer for, skal ha eierstyring og selskapsledelse som blant annet klargjør rollefordelingen mellom eierne, styret og den daglige ledelse i et selskap.19

I den internasjonale debatten om eierstyring og selskapsledelse står blant annet diskusjonen om hvor langt den såkalte «interessentteorien» har innflytelse, sentralt.20 Denne anerkjenner et videre spekter interessenter (»stakeholders») som legitime i forhold til å påvirke et selskaps virksomhet.21 I Europa, særlig i Nord-Europa, er for eksempel arbeidstakerne gitt en sterkere rettslig og moralsk legitimitet som interessenter enn i USA. Dette innebærer at arbeidstakere er gitt en særlig rolle og mandat til å påvirke styringen av selskapet.

Dette gir forskere som arbeider innenfor «den nordiske modellen» hvor arbeidstakerne tar del i selskapsstyringen, en viktig rolle- og påvirkningsmulighet i den internasjonale debatten. En utfordring er å videreutvikle den tradisjonelle norske/nordiske lære på dette området. Den vil nemlig bli utfordret og testet i møte med konkurrerende systemer og verdisett i en globalisert verden, for eksempel i multinasjonale konsern.22 Samtidig er det mulig å løfte modellen frem og inn som premissgiver i den internasjonale debatten om selskapers eierstyring og samfunnsansvar. Koblingen mellom arbeidsretten og forskningsfeltet for eierstyring og selskapsledelse er dermed høyst relevant for et styrket fokus fremover.

4 Et eksempel: Varsling som mekanisme for eierstyring og selskapsledelse

Rettsreglene om arbeidstakeres varslervern kan ses som et eksempel på hvordan samfunnsmessige interesser i økende grad presser seg inn på den tradisjonelt mest privatrettslige delen av arbeidsretten, nemlig selve kontraktsforholdet mellom den enkelte arbeidsgiver og arbeidstaker. Arbeidsmiljøloven § 2-4 (1) slår fast en arbeidstakers «rett til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten» såfremt det varsles «forsvarlig», jfr. § 2-4 (2). Etter arbeidsmiljøloven § 2-5 har arbeidstaker som varsler forsvarlig om kritikkverdige forhold i virksomheten, et særlig rettsvern mot å bli utsatt for gjengjeldelse som følge av varsling. Disse bestemmelsene er i utgangspunktet privatrettslige regler. Et viktig hensyn bak reglene er imidlertid samfunnets interesse i å sikre ytringsfriheten og i at særlig samfunnsskadelige forhold blir avdekket og håndtert.23 Fokuset ble ytterligere styrket på å forstå varsling som en nødvendig avdekkingsmekanisme for korrupsjon med Europarådets sivilrettslige konvensjon mot korrupsjon.24

Når samfunnet nærmest erklærer seg avhengig av at ansatte varsler for å klare å avdekke spesielt økonomisk kriminalitet, må dette samfunnsperspektivet få betydning for forståelsen og tolkningen av varslingsreglene.25 På bakgrunn av den rettspraksis som foreligger hittil om arbeidsmiljøloven §§ 2-4 og 2-5, er det grunnlag for å hevde at den rettslige argumentasjonen så langt i altfor stor grad er preget av en strengt privatrettslig og arbeidsrettslig kategorisering av en fremdeles umoden norsk varslingsjuss. Vi har ennå ingen høyesterettsavgjørelser på området, men basert på den underrettspraksisen som foreligger, synes fokuset i altfor stor grad å være rettet mot arbeidstakeren og vedkommendes fremferd overfor arbeidsgiver, og i for liten grad på det reelle innholdet i varslene, som informasjon om (samfunns)kritiske forhold.

Et eksempel her er Bergen tingretts avgjørelse i Sandviken Sykehus-saken,26 der en vernepleier varslet om en rekke påstått kritikkverdige forhold knyttet til sikkerheten ved sikkerhetsavdelingen ved sykehuset.27 Når det gjaldt flere av de forholdene arbeidstaker hevdet å ha varslet om, fikk arbeidsgiver medhold i at det ikke var tale om kritikkverdige forhold, men at det i stedet var tale om uenighet om behandlingsfilosofi. Det fant imidlertid ikke sted noen uavhengig prøving ved sakkyndig med hensyn til hvorvidt de påberopte forhold objektivt sett representerte «kritikkverdige forhold» i henhold til arbeidsmiljøloven § 2-4 (1). Det ble også, etter min mening, stilt altfor strenge krav til bevisene for at noen av varslingene i det hele tatt hadde funnet sted.28

I den såkalte Norwelt-saken,29 som gjaldt behandling av strålefarlig materiale i et aksjeselskap, ble også risikoen for den endelige forståelsen av blant annet en ny strålevernforskrift pålagt arbeidstaker som varslet om påståtte brudd på sikkerhetskrav. Tingrettens avgjørelse har dermed visse likhetstrekk med Sandviken Sykehus-saken ved at risikoen for hvorvidt de forhold det var varslet om, objektivt sett var å anse som kritikkverdige i henhold til arbeidsmiljøloven § 2-4 (1), i høy grad ble pålagt arbeidstaker. Det ble gjort til tross for at virksomhetene beviselig ikke har hatt rutiner/systemer for å sikre en forsvarlig behandling av varslene med sikte på å avklare forholdene. I Norwelt-saken ble det i lagmannsretten benyttet en uavhengig sakkyndig til å uttale seg om regelverket, herunder sikkerhetskrav. Det bidro til et annet resultat.

I en nylig avsagt dom i Gulating lagmannsrett30 ble en offentlig tjenestemann i Sjøfartsdirektoratet avskjediget i henhold til tjenestemannsloven31 § 15 etter å ha varslet til media om påståtte mangler ved rutiner og system av betydning for sjøsikkerheten. Begrunnelsen var blant annet at han hadde brutt sin konfidensialitetsplikt. Dommen berører overhodet ikke innholdet i varselet, altså de påstått kritikkverdige forhold og den samfunnsrisiko disse representerer. Til tross for behovet for rettsavklaring på området, ble likevel anke til Høyesterett ikke tillatt fremmet.32 Siden ankeutvalget ikke plikter å begrunne sin beslutning ut over en generell henvisning til hjemmelsgrunnlaget, er det vanskelig å vurdere i hvilken grad utvalget har sett og vurdert de prinsipielle, samfunnsmessige sidene ved varslersaken utover det rent tradisjonelt arbeidsrettslige mellom de to partene.

Det offentligrettslige perspektivet blir særlig synlig ved analyse av arbeidsmiljøloven § 3-6 som pålegger arbeidsgiver å legge til rette for intern varsling i virksomheten. Rutiner eller tiltak for intern varsling skal nemlig utarbeides «i tilknytning til det systematiske helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid». Dette innebærer en henvisning til HMS-forskriften og krav om risikostyring og dokumentert internkontroll, altså et eksempel på et refleksivt/proseduralt regelverk som det er opp til virksomheten (arbeidsgiver) å etablere selvregulering for å etterleve, men hvor virksomheten selv er overlatt til å utforme selve normene.33 Arbeidsgivers plikt etter arbeidsmiljøloven § 3-6 har fremdeles ikke vært tema i rettspraksis, til tross for at den kan ses som en vel så viktig nydannelse i arbeidsmiljøloven om varsling som lovens § 2-4.34 Ikke i noen av dommene ovenfor var manglende etterlevelse av bestemmelsen tema ved vurderingen av hvilke krav som kan stilles til en arbeidstaker i en varslingssituasjon.

Varslingsreglene har et bredt nedslagsfelt som mekanisme for å føre kontroll med en virksomhets atferd når det gjelder alle «kritikkverdige forhold,» jfr. arbeidsmiljøloven § 2-4 (1), altså mye mer enn forhold som faller inn under arbeidsmiljølovgivningen. Det er derfor grunn til å stille spørsmål om hensiktsmessigheten av å plassere varslingsreglene, spesielt § 3-6, i arbeidsmiljøloven. Faren er at den arbeidsrettslige rammen blir for begrensende til å kunne videreutvikle norsk varslingsjuss generelt og i et eierstyrings- og selskapsledelsesperspektiv spesielt.

Alternativt kan det etableres en egen mer generell lov om varsling etter mønster av Storbritannias Public Interest Disclosure Act av 1998. I tillegg til en slik generell lov kan de spesifikke arbeidsrettslige reglene i arbeidsmiljøloven beholdes og den spesielle reguleringen i § 3-6 implementeres i og tilpasses relevante særlover, herunder i aksjelovene for disse selskapenes vedkommende.

5 Avslutning

Det arbeidsrettslige forskningsfeltet står overfor en rekke nye og komplekse utfordringer i vårt moderne samfunn. Særlig reiser utviklingen når det gjelder nyere former for regulering av forholdet mellom samfunn og risikofylt (økonomisk) virksomhet en rekke spørsmål av arbeidsrettslig art som det så langt i liten grad har blitt arbeidet med. Når det gjelder dette og de øvrige utfordringene som Jakhelln identifiserer, er det, som han selv sier, ikke spørsmål om, men i hvilken utstrekning spørsmål av denne art skal behandles i en internasjonalt orientert arbeidsrettslig sammenheng.35

Det er imidlertid også viktig å bestemme i hvilken kontekst de nye utfordringene bør behandles. Vil det for eksempel gi et bedre rammeverk for nødvendige rettsdogmatiske og rettsanalytiske analyser dersom det arbeidsrettslige forskningsmiljøet definerer et klarere ståsted i den nasjonale og internasjonale debatten om selskapsstyring og samfunnsansvar? Et slikt nytt rettsområde vil i større grad utvikles og kategoriseres på bakgrunn av en egen funksjonell systematikk, på tvers av en rekke etablerte fagfelt, herunder selskapsrett og arbeidsrett. Dette vil utfordre grensene for de etablerte og tradisjonelle kategoriene, noe eksempelet med varsling viser.

Økt fokus på forholdet mellom arbeidsrett og selskapsrett i forhold til den internasjonalt drevne rettsutviklingen vil bidra til å forstå nye, viktige sammenhenger og til en bevisst styring av utviklingen av arbeidsrettens forskningsfelt. For å kunne håndtere de utfordringene vi står overfor, er det dessuten behov for nye og mer nyanserte begrep og kategorier.

1Se H. Jakhelln: «Trekk av arbeidsrettens historie i Norge», Arbeidsrett 2009 s. 111-119, hvor rettsområdet kategoriseres ut fra en funksjonell systematikk (111).
2Se U. Bech: Risk Society: Towards a new modernity. London 1992. Han analyserer denne utviklingen og hevder blant annet at det moderne samfunn i økende grad kan karakteriseres av et økende fokus på og produksjon av kunnskap om katastroferisiko som det moderne samfunn selv har produsert. Se også I.J. Sand: «Hva er den moderne rettens legitimitet – mellom demokratisk politikk, rettigheter og sosiale diskurser», i: Stat, politikk og folkestyre. Festskrift til Per Stavang på 70-årsdagen 19. februar 1998 (D. Doublet m.fl. (red.)). Bergen 1998, s. 129-144. På s. 133 beskriver hun blant annet hvordan samfunnets sosiale differensiering og økende kompleksitet har satt sitt preg på retten og dens funksjonsmåte. Retten har i økende grad blitt påvirket av sine samfunnsmessige omgivelser og er på mange områder tett integrert i og avhengig av de sosiale strukturene den skal regulere. På s. 136-139 beskriver hun hvordan denne utviklingen kommer til uttrykk i nye beslutningsprosesser og lovgivningsformer. Anvendelsen av de nye lovgivningsformene skjer normalt sterkt integrert i de sosiale eller faglige prosessene og ikke som separate eller autonome rettsanvendelsesprosesser (på s. 137).
3Se St.meld. nr. 10 (2008-2009) Om næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi.
4Se P. Samuelsson: «Konkurrerende selskabsstyringsmodeller», i: K. Buhmann og J. Dahl Rendtorff (red): Virksomheders ledelse og sociale ansvar. Perspektiver på Corporate Governance og Corporate Social Responsibility. København 2005, s. 111-135 på s. 111-114.
5Se B. Sjåfjell: Towards a Sustainable European Company law: A normative Analysis of the Objectives of EU law, with the Takeover Directive as a Test Case. Alphen aan den Rijn 2009, som har et grunnsyn på selskapets forhold til samfunnet som samsvarer med det Samuelsson beskriver som den tredje selskapsrettslige fase. Se også St.meld. nr. 10 (2008-2009) Om næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi.
6Se C. Parker: The Open Corporation. Effective Self-regulation and Democracy, Cambridge 2002, s. 12-15. Meta-regulering (eller semi-selvregulering/refleksiv regulering) er en reguleringsteknikk som kan benyttes for å kontrollere virksomheter. Reguleringsteknikken er prosedural og forutsetter betydelig grad av selvregulering. Selvregulering kombinert med markedsinsentiver kan bidra til å regulere og kontrollere virksomheters atferd.
7Forskrift av 6. desember 1996 nr. 1127 om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid (HMS-forskriften). Gitt med hjemmel i lov av 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. § 16 a jf. § 2 nr. 8.
8Forskrift av 15. desember 2000 nr. 1265 (Personopplysningsforskriften). Gitt med hjemmel i lov av 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven).
9Forskrift av 22. september 2008 nr. 1080: Forskrift om risikostyring og internkontroll. Gitt med hjemmel i blant andre lov av 29. juni 2007 nr. 74 om regulerte markeder (børsloven) § 11.
10Norsk anbefaling om eierstyring og selskapsledelse for børsnoterte selskap av 21. oktober 2009 (NUES) inneholder en generell bestemmelse i artikkel 10, første ledd som anbefaler etablering av selvregulering (internkontroll og risikostyring) «i forhold til omfanget og arten av selskapets virksomhet».
11Se C. Parker (note 6) s. 258-269 som på engelsk benytter betegnelsen «reactive liability approach» på denne mellomformen.
12Europarådets sivilrettslige konvensjon om korrupsjon av 4. november 1999 (ETS nr. 174).
13Lov om skadeserstatning av 13. juni 1969 nr. 26.
14Se Ot.prp. nr. 73 (2006-2007) s. 60 hvor det forutsettes at arbeidsgiver har betydelig oppmerksomhet på antikorrupsjonsarbeid i sin virksomhet. Se også J. Iversen: Legal Risk Management i private virksomheder, København 2007, særlig kapittel 3 (s. 95-132) for en nærmere redegjørelse for risikohåndtering og utforming av «compliance program», altså organisasjonsmessig forankrede program/atferdsnormer som er utformet med sikte på å sikre etterlevelse av for eksempel bestemte rettslige krav.
15Se Christine Parker (note 6) s. 137-145 og s. 208-212.
16Se I.M. Sunde: Lov og rett i cyberspace. Internettkriminalitet og etterforskningsmetoder. Oslo 2006, s. 210-213 hvor hun omtaler dommene under temaet rettsstridig bruk av dataressurser/uautorisert bruk.
17Se St.meld. nr. 10 (2008-2009) Om næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi. Den grunnleggende premissen i dokumentet er at næringslivet frivillig skal ivareta et bredt spekter av ikke-rettslige normer om samfunnsansvar.
18Norsk anbefaling for eierstyring og selskapsledelse av 21. oktober 2009 (NUES).
19En omfattende oversikt over ulike definisjoner av begrepet «corporate governance» og en gjennomgang av disse er inntatt hos R. Sevenius: Bolagsstyrning. Stockholm 2007, s. 51-62.
20Se for eksempel T. Clarke: Theories of Corporate Governance. The Philosophical Foundations of Corporate Governance. London/New York 2004, s. 189-201, for den internasjonale debatten og J. Dahl Rendtorff: «Corporate Governance og CSR i lyset af virksomhedsetik og stakeholderteori», i: K. Buhmann og J. Dahl Rendtorff (red.) (note 4) for den nordiske.
21Slike interessenter kan være interne i organisasjonen, som ansatte, eller eksterne, som kunder, interessegrupper, lokalmiljø, samarbeidspartnere, leverandører m.v.
22Se blant andre H. Hansmann og R. Kraakman: The End of History for Corporate Law. Harvard Law School, Discussion Paper No. 280 3/2000, tilgjengelig på: http://lsr.nellco.org/harvard_olin/280 (sett 01.08.2010), hvor de argumenterer for at den nordeuropeiske modellen for selskapsstyring med ansattes medbestemmelsesrett taper terreng og vil bli erstattet med en ren aksjonærmodell i den internasjonale prosessen mot økt konvergens. Aksjonærmodellen omtales som standardmodellen.
23Se Innst. O. nr. 6 (2006-2007) s. 9.
24Se Ot.prp. nr. 73 (2006-2007) s. 52-57 om gjennomføring av Europarådets sivilrettslige konvensjon om korrupsjon av 4. november 1999 (ETS 174).
25Se J.Q. Bowers m.fl.: Whistleblowing: The New Law. London 1999. Varslingsjussen betegnes her som et nytt, særskilt rettsområde. Lovgivningen i Storbritannia har store likhetstrekk med den norske modellen.
26TBERG-2007-136244.
27Noen av dommene som nevnes her, gjelder arbeidsforhold i offentlig sektor, men de rettslige vurderingene har generell relevans for tolkningen av de relevante vilkårene i arbeidsmiljølovens bestemmelser om varsling uavhengig av sektor.
28Se B. Taraldset: «Kritikkverdige forhold eller faglig uenighet?» (Artikkel under arbeid.) Artikkelen analyserer nyere rettspraksis av betydning for tolkningen av vilkåret »kritikkverdige forhold» i arbeidsmiljøloven § 2-4 (1).
29LB-2009-36995. Erstatningsutmålingen er anket videre til Høyesterett.
30LG-2009-127285. Dommen er anket til Høyesterett.
31Lov om statens tjenestemenn (tjenestemannsloven) av 4. mars 1983 nr. 3.
32Dommen ble anket til Høyesterett, men i ankeutvalgets beslutning av 9. juli 2010 ble det i henhold til tvisteloven § 30-4 enstemmig besluttet at saken ikke ble tillatt fremmet. Ifølge den ankende parts advokat, Toril Wik, den 1.8.2010 utredes saken nå med henblikk på å bringe den inn for Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.
33Se J.Q. Bowers: Whistleblowing, Law and Practice. Oxford 2006, s. 389, som diskuterer hvordan de konkrete risikoforholdene i den enkelte virksomhet bør gjenspeiles i interne regelverk for varsling. Han anfører som eksempel at de interne regelverkene for varsling i en bank og et sykehjem bør være temmelig ulike. Bowers redegjørelse gjelder engelsk rett, men er også relevant ved tolkning av arbeidsgivers forpliktelse etter arbeidsmiljøloven § 3‑6, som følge av henvisningen i § 3-6 til det systematiske helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet.
34Se blant andre E.M. Boe: «Nye toner om offentlig ansattes ytringsfrihet og varslerrett», i: Arbeid og rett. Festskrift til Henning Jakhellns 70-årsdag. (Helga Aune m.fl.(red.).) Oslo: Cappelen Akademisk Forlag 2009, s. 67-92 på s. 85.
35Se Henning Jakhelln (note 1 ovenfor) s. 119.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon