Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Praksisarbeid

Jan Fougner, født 1961, ble cand.jur. i 1988 og Ph D ved Handelshøjskolen, Aarhus Universitet i 2007 på avhandlingen «Endring i arbeidsforhol – styringsrett og arbeidsplikt». Han har tidligere vært advokat ved Regjeringsadvokatembetet. Han har utgitt en rekke bøker og artikler innenfor arbeidsrett, har møterett for Høyesterett og er i dag partner i advokatfirmaet Wiersholm.

  • Side: 140-145
  • Publisert på Idunn: 2009-12-01
  • Publisert: 2009-12-01

Tema for artikkelen er arbeidsmiljøloven § 14-9 nr. 1 bokstav b om bruk av midlertidig ansettelse ved praksisarbeid. Artikkelen drøfter innholdet i bestemmelsen i lys av Høyesteretts dom i Sykehuset Innlandet-saken (Rt. 2009 side 578), hvoretter praksisarbeideren kan benyttes til å dekke et ordinært arbeidskraftsbehov, og det er ikke noe krav om at utdanningselementet er en nødvendig og overveiende del av stillingens arbeidsområde.

1 Innledning

Det følger av arbeidsmiljølovens § 14-9 nr. 1 bokstav b at midlertidig ansettelse kan inngås for «praksisarbeid». Uttrykket «praksisarbeid» betyr å anvende eller praktisere kunnskap gjennom arbeid. Utover ordlyden gir verken loven eller forarbeidene noe klar veiledning for forståelsen av uttrykket. Et viktig spørsmål er om fullført grunnutdanning etablerer en begrensning i adgangen til å benytte praksisarbeid. Et annet viktig spørsmål er om praksisarbeid kan nyttes til å dekke et ordinært arbeidskraftsbehov. Et siste vesentlig spørsmål er om praksisarbeid krever at utdanningselementet er en nødvendig og overveiende del av stillingens arbeidsområde.

2 Rettslige utgangspunkter

Uttrykket «praksisarbeid» i § 14-9 indikerer etter alminnelig språklig forståelse at arbeidstaker som nevnt skal praktisere teoretiske kunnskaper han eller hun har fra før av. Praksisarbeid innebærer dermed at arbeidstaker gis oppgaver hvor vedkommende får anledning til å øve seg i en arbeidssituasjon som gjør det mulig å omsette teori til praksis.

De opprinnelige forarbeidene gir ikke noe veiledning av betydning. I forbindelse med lovrevisjonen i 1995 ble dette sagt om praksisbegrepet:

«Hverken loven eller forarbeidene gir noen holdepunkter for forståelsen av begrepet praksisarbeid. I teorien pekes det på at slikt arbeid normalt vil skje i forbindelse med opplæring eller kvalifisering innenfor et fagområde, og vil ofte være et utgangspunkt for videre utdannelse. Varigheten av praksisarbeid vil ofte være fastslått gjennom praksis for den type arbeid, og avtalen må holde seg til hva som er det normale.»1

I Arbeidslivslovutvalgets innstilling fra 2004 ble begrepet på nytt kommentert. Foranledningen var dels gjennomgangen av arbeidsmiljøloven og dels arbeidet med å harmonisere tjenestemannslovens regler med arbeidsmiljølovens. Som kjent ønsket regjeringen Bondevik å oppheve tjenestemannloven og om nødvendig inkorporere bestemmelser fra denne i arbeidsmiljøloven. Forslaget ble vedtatt 6. juni 2005.2 Stoltenberg II-regjeringen tok senere initiativ til å få denne endringen reversert. Enkelte av uttalelsene i Arbeidslivslovutvalgets innstilling er likevel av interesse:

«Bestemmelsen i første ledd bokstav c) innebærer en videreføring av gjeldende bestemmelse om praksisarbeid i arbeidsmiljølovens § 58A nr. 1 første ledd bokstav b). Bestemmelsen viderefører også tjenestemannslovens bestemmelser om adgang til midlertidig ansettelse i utdanningsstillinger mv. Forslaget tar sikte på å omfatte alle undergrupper av praksisarbeid, herunder de stillinger som er omfattet av gjeldende bestemmelse i tjenestemannlovens § 3 nr. 2 bokstavene d) og e) og nr. 3, henholdsvis elev ved etatskole og utdanningsstillinger. Med utdanningsstillinger menes her stillinger der utdanningselementet utgjør en overveiende og nødvendig del av stillingens arbeidsområde og hvor tidsbegrensningen avgrenses til det som er nødvendig for utdanningsformålet. Eksempler på utdanningsstillinger som omfattes er stipendiater, turnuskandidater og dommerfullmektiger.»

Videre heter det:

«Praksisarbeid som ikke inngår som et ledd i et fastsatt utdanningsløp, men som for eksempel tas med sikte på å oppnå poengkrav for inntak til høyere utdanning, faller utenfor bestemmelsen.»3

Det fremgår rimelig klart av uttalelsen at praksisbegrepet er videre enn utdannelsesstillingsbegrepet etter tjenestemannsloven. I den sammenheng er det viktig å merke seg at det for utdannelsesstillinger gjelder et krav om at utdanningselementet utgjør en «overveiende og nødvendig del av stillingens arbeidsområde».

I den etterfølgende proposisjonen tydeliggjøres det at forslaget fra Arbeidslivslovutvalget om å endre begrepet «praksisarbeid» til «praksisarbeid eller utdanningsstilling», skyldtes ønske om å harmonisere med tjenestemannslovens bestemmelser. I proposisjonen heter det: 4

«Bestemmelsen i bokstav c vil omfatte ulike grupper av praksisarbeid, herunder de stillinger som er omfattet av gjeldende bestemmelse i tjenestemannsloven …«5

Komiteen fulgte opp departementets forslag og i utkastet til § 14-9 nr. 1 bokstav b heter det: «for praksisarbeid eller utdanningsstilling».6 I Ot.prp.nr. 24 (2005-2006) kom Stoltenberg II-regjeringens reversering av opphevelsen av tjenestemannsloven. I proposisjonen heter det om dette:

«Regjeringen vil reversere opphevelsen av gjeldende tjenestemannlov. Dette innebærer at stillingsvernet for statsansatte fortsatt i hovedsak vil være regulert i tjenestemannsloven. Det foreslås noen endringer i arbeidsmiljøloven som en nødvendig følge av at tjenestemannsloven videreføres.»7

Konsekvensen av dette var blant annet at § 14-9 nr 1 bokstav c fikk gjeldende formulering: «for praksisarbeid» som er det samme uttrykket som 1977-loven benyttet.8

2 Sykehuset innlandet-saken

Utover det som kan sluttes av ordlyden gir ikke forarbeidene eller rettskildene for øvrig svar på de problemstillinger som ble reist innledningsvis. Verken loven, forarbeidene eller rettspraksis adresserer spørsmålet om praksisbegrepet er reservert for visse utdanningsnivåer. Det samme gjelder spørsmålet om praksisarbeid kan nyttes til å dekke ordinære arbeidskraftsbehov. Alternativet er at praksisarbeidere, på samme måte som hospitanten, «går utenpå» andre stillinger hvilket innebærer at det ikke kan stilles produksjonsforventninger til praksisarbeideren. Spørsmålet om hva som kreves av teori i praksisperioden er heller ikke verken adressert eller avklart. I Sykehuset Innlandet-saken9 ga Høyesterett imidlertid avklaring på samtlige punkter. Bakgrunnen for saken var spørsmålet om en hjelpepleier ved Sykehuset Innlandet hadde krav på fast ansettelse etter fireårsregelen i arbeidsmiljølovens § 14-9 femte ledd. I den forbindelse oppsto det dels spørsmål om hva som skulle regnes som praksisarbeid og dels spørsmål om hvordan praksisarbeidet skulle bedømmes etter fireårsregelen.

Hjelpepleieren var støttet av Fagforbundet som hadde intervenert til støtte for ham. Fagforbundet er LOs største forbund. I saken gjorde Fagforbundet gjeldende at praksisarbeid etter loven er begrenset til praksis som inngår som ledd i grunnutdanning i et fag. Etter at utdanning, sertifiseringer og fagbrev er oppnådd må ytterligere praksis regnes som dyktiggjøring innenfor faget som må være arbeidsgiverens hovedansvar.10 Konsekvensen LO trakk av dette var at slik dyktiggjøring bare kunne gjøres gjennom faste ansettelser. Fagforbundets standpunkt var i tillegg at arbeidstakeren som utdannet seg som hjelpepleier ikke skulle inngå i den ordinære bemanningen. LOs standpunkt var at disse skulle gå «utenpå» den vanlige bemanningen.

Den norske Legeforening hadde engasjert seg i saken og i et brev til Fagforbundet like forutfor ankeforhandlingen i Høyesterett ble det opplyst at «det aldri har vært forutsatt at stillinger for leger i spesialisering er omfattet av begrepet praksisarbeid».11 Legeforeningens standpunkt var dermed at praksis bare kunne nyttes som hjemmel for midlertidig tilsetting for turnuskandidater, hvoretter all annen spesialisering måtte skje i faste stillinger. Standpunktet ville innebære at organiseringen av legespesialiseringen i Norge måtte omorganiseres. Så langt har spesialiseringen av norske leger skjedd i tidsbegrensede, og dermed midlertidige stillinger. Sykehuset Innlandet og Arbeidsgiverforeningen Spekter gjorde på sin side gjeldende at praksisbegrepet ikke er reservert for den trening som knytter seg til grunnutdanningen. Ethvert arbeid med sikte på å gi opplæring eller kvalifisering innenfor et fagområde vil kunne være praksisarbeid i lovens forstand. Det ble også anført at det heller ikke er noe krav om at utdannelseselementet utgjør en overveiende og nødvendig del av stillingens arbeidsområde. Det er heller ikke noe i veien for at praksisarbeideren dekker et regulært arbeidskraftsbehov i virksomheten.

Høyesterett gjennomgår rettskildene på området og i premiss 81-84 gis en anvisning på hva som følger av praksisbegrepet:

«På denne bakgrunnen kan det etter mitt syn utledes følgende utgangspunkter: Praksisarbeid vil normalt skje i forbindelse med opplæring eller kvalifisering innenfor et fagområde, og vil ofte være et utgangspunkt for videre utdannelse. Det kreves ikke at utdannelseselementet utgjør en overveiende og nødvendig del av stillingens arbeidsområde. Et midlertidig arbeid vil kunne være praksisarbeid i lovens forstand selv om det ikke er knyttet en organisert veiledningsfunksjon til stillingen, selv om hovedformålet med stillingen ikke er at arbeidstakeren skal lære seg noe genuint nytt, men at han eller hun skal praktisere sine teoretiske kunnskaper, og selv om arbeidstakeren utfører arbeid som tilsvarer det fast ansatte utfører og på denne måten fyller et arbeidskraftsbehov. Men de nevnte forhold vil kunne ha betydning i en helhetsvurdering av stillingens karakter.»

Høyesterett fastslår med dette at formålet med praksisarbeid er å «praktisere sine teoretiske kunnskaper». Av den grunn spiller det ikke noen rolle om arbeidstakeren lærer noe genuint nytt eller om han utfører et arbeid som tilsvarer det fast ansatte utfører og på den måten fyller et arbeidskraftsbehov. Av samme grunn er det heller ikke noe vilkår – slik det var etter tjenestemannsloven – at utdannelseselementet utgjør en overveiende og nødvendig del av stillingens arbeidsområde. Høyesterett avviste dermed at praksisbegrepet er reservert for stillinger hvor arbeidstaker går utenpå andre og ikke bidrar til virksomhetens produksjon. At Høyesterett ikke vil kreve at utdannelseselementet skal utgjøre en overveiende og nødvendig del av stillingens arbeidsområde underbygger det samme og er et uttrykk for at praksisbegrepet er nokså vidtfavnende. Det er tilstrekkelig at arbeidstaker gis anledning til å praktisere sine teoretiske kunnskaper og kravene til organiseringen av praksisperioden er beskjedne. Det sentrale kravet er at arbeidstaker er i et miljø hvor det er erfarne fagfolk som det kan læres av.

Det er helt sentralt at Høyesterett godtar at praksisarbeidet fyller et arbeidskraftsbehov. Den motsatte løsningen ville innebåret at kostnadene knyttet til det å engasjere en praksisarbeider ville blitt dramatisk endret. Det samme ville gjelde muligheten for å få praksisarbeid; dersom arbeidsgiver ikke kunne nyttiggjøre seg det arbeidet praksisarbeideren utførte, ville selvfølgelig mye av motivasjonen for å engasjere praksisarbeideren falle bort.

Om praksisbegrepet skal begrenses til opplæring og trening knyttet til grunnutdanning sier Høyesterett:

«Også arbeid med sikte på å gi opplæring eller kvalifisering innenfor et fagområde som utføres etter endt grunnutdanning, vil kunne være praksisarbeid i lovens forstand. Særlig gjelder det dersom arbeidet skjer som en integrert del av et utdanningsløp i regi av en utdanningsinstitusjon med sikte på formell kompetanse, og ganske særlig dersom arbeidet skjer i en øremerket praksisstilling.»

I dette ligger at enhver opplæring, uavhengig av nivå, vil kunne være praksisarbeid i lovens forstand. Spørsmålet om det foreligger praksisarbeid er uproblematisk der arbeidet skjer som ledd i formalisering av en arbeidstakers kompetanse. I det ligger at for eksempel legers spesialisering som et utgangspunkt vil måtte regnes som praksisstillinger. Disse spesialiststillingene gir formell kompetanse og er organisert gjennom bestemte praksisstillinger.

Samtidig markerer Høyesterett at ikke ethvert kurs kan gi grunnlag for praksisarbeid:

«Dersom en arbeidstaker derimot gis permisjon fra sitt daglige virke for å delta på et kurs eller annen teoretisk utdanning, vil ikke stillingen av den grunn få karakter av praksisstilling selv om arbeidstakeren vil kunne praktisere sin nyvunne kunnskap når han eller hun er tilbake på jobb. Det vil heller ikke uten videre bli praksisarbeid om arbeidsgiveren sender arbeidstakeren på kurs i deler av arbeidstiden for å dyktiggjøre seg i arbeidet.»

Utsagnet er naturlig; teoretisk opplæring med sikte på å erverve ny kunnskap vil typisk ikke være å praktisere noe og vil derfor falle utenfor praksisbegrepet.

4 Avslutning

Sykehuset Innlandet-saken gir ikke bare svar på viktige spørsmål knyttet til praksisbegrepet i arbeidsmiljølovens § 14-9 nr 1 bokstav b; grunnutdanning etablerer ikke noen begrensning, praksisarbeideren kan benyttes til å dekke et ordinært arbeidskraftsbehov og det er ikke noe krav om at utdanningselementet er en nødvendig og overveiende del av stillingens arbeidsområde. Saken er også et eksempel på at Høyesterett har en realistisk tilnærming til grunnleggende økonomiske forhold i arbeidslivet. Det sier seg selv at om praksisarbeidsbegrepet var begrenset til grunnutdanning, ville det ha fått stor betydning for opplæringen av arbeidstakere i Norge. Enda viktigere er avklaringen om praksisarbei-derens dekning av arbeidskraftsbehov. Kostnadene ved å la praksisarbeideren «gå utenpå» den ordinære arbeidskraften ville gjort praksisarbeideren til lite attraktiv arbeidskraft. Muligheten for å få praksisstillinger ville dermed blitt radikalt forverret.

1Ot.prp.nr. 50 (1993–1994) side 165.
2Besl.O.nr. 96 (2004–2005).
3NOU 2004: 5 side 561.
4Ot.prp.nr. 49 (2004–2005) side 213.
5Ot.prp.nr. 49 (2004–2005) side 331.
6Se Innst.O.nr. 100 (2004–2005) side 41.
7Ot.prp.nr. 24 (2005–2006) side 2.
8Ot.prp.nr. 24 (2005–2006) side 15. Se videre Innst.O.nr. 18 (2005–2006) side 15 og Besl.O.nr. 30 (2005-2006).
9HR-2009-00975-A/Rt. 2009 side 578. Artikkelforfatteren var prosessfullmektig for Sykehuset Innlandet og Arbeidsgiverforeningen Spekter.
10HR-2009-00975-A, premiss 33.
11Brev fra Den norske legeforening til Fagforbundet 2. april 2009.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon