Om deltid, kvinnerett og arbeidsrett

3.1 Emne og formål

Emnet for Aunes avhandling er altså i utgangspunktet «problemstillinger knyttet til deltidsarbeid». Hun poengterer innledningsvis at det er tale om utvalgte problemstillinger; en uttømmende fremstilling om alle mulige (rettslige) problemstillinger knyttet til deltidsarbeid anser hun det umulig å lage (s. 10). Aunes tema er i utgangspunktet det rettslige vernet mot diskriminering. Dette har to sider eller sett av «regeltyper», slike som angår det individuelle vernet, og slike som gjelder vernet mot strukturell diskriminering. Det første gjelder det enkelte individs rett til ikke å bli diskriminert; det andre dreier seg om de underliggende strukturene i samfunnet som gjør at [uakseptabel?] forskjellsbehandling finner sted som følge av (f.eks.) kulturelle og sosiale normer (s. 31). Aune har hatt som ambisjon å vise hvordan vernet mot diskriminering på grunn av kjønn består av begge komponenter (s. 430). Denne distinksjonen korresponderer med rådende diskriminerings- og diskrimineringsrettslig teori, og Aune påpeker med rette at de to typene av rettsregler supplerer hverandre og må sees i sammenheng (ibid.).

Hvilke temaer Aune tar opp, bygger hun på «en analyse av typiske problemstillinger i forvaltnings- og rettspraksis» (s. 10). Praksis fra domstoler og forvaltningsorganer er «viktige kilder med informasjon om hvordan reglene blir praktisert», heter det senere (s. 77). Dermed er det i utgangspunktet et lite virkelighetsutsnitt som er avhandlingens emne. Aune går imidlertid litt ut over det snevre perspektivet hun trekker opp innledningsvis. Dels vurderer hun problemstillinger i forhold til FNs kvinnekonvensjon, dels berører hun kort mulige grunner til at såvidt få saker og problemstillinger blir gjenstand for behandling i forvaltningsorganer og domstoler.

Om emnet er mer enn normativt, er litt vanskelig å få tak i. Aune skriver også om å belyse hvilke problemstillinger deltidsansatte faktisk stilles overfor, om hva som gjør at individer velger som de gjør, om viktigheten av å identifisere «de strukturelle årsakene som gjør at ulike grupper av mennesker blir behandlet forskjellig», og om å «utdype hvordan de stereotypiske kjønnsrollene er et demokratisk problem i arbeidslivet», o.l. (s. 11, 14, 16, 76, 135, o.a.st.). Dette er i første rekke empiriske problemstillinger. Slike går Aune i meget liten grad inn på. Det er vel mest nærliggende å forstå hennes uttalelser av denne typen slik at de rettslige/rettspolitiske drøftelsene kan bidra til problemforståelser på det empiriske området, og ikke slik at de empiriske spørsmålene i seg selv er en del av avhandlingens emnekrets.

Som nevnt ovenfor har avhandlingen et kjønnsperspektiv. Aune understreker det flere steder, blandt annet ved å fremheve innledningsvis at avhandlingen har et hoved-fokus på regler om forbud mot kjønnsdiskriminering (s. 11). Hva det betyr i Aunes sammenheng å ha et «kjønnsperspektiv», gis ingen forlaring før langt senere. Det later til å ha to elementer. For det første: Når gruppen deltidsansatte i større grad består av kvinner enn av menn,⁶Aune uttrykker seg reservasjonsløst som om gruppen deltidsansatte bare består av kvinner. Det får anses som en smule perspektivforskyvning. «har jeg måttet ta stilling til den kjønnede virkelighet som ligger bak og forklarer at nettopp kvinner velger å jobbe deltid». For det annet: Kjønnsperspektivet medfører «en vurdering av hvilke rettslige problemstillinger og virkemidler som kan være aktuelle basert på en analyse av den faktiske virkelighet kvinnene lever i» (s. 390). Det første er igjen, ut fra formuleringsmåten, en empirisk problemstilling. Som alt nevnt forfølges den i realiteten ikke. Det andre kan anses som en normativ problemstilling. Jeg ser to mulige måter å forstå den på. Slik formuleringen fremtrer – om å skulle bygge på «den faktiske virkelighet kvinnene lever i» – er den empirisk omfattende og krevende. En slik utfordring svarer avhandlingen ikke på. Ut over noen mer stereotype drøftelser av kjønnsroller og kvinners situasjon gjør ikke Aune noen forsøk på kartlegge eller diskutere et bredere virkelighetsperspektiv enn det som knytter seg til rettskildematerialet i avhandlingen. Den andre forståelsesmåten knytter seg på en annen måte til feministisk teori. Det er en alminnelig forståelse at kjønnsforskning – forskning med kjønnsperspektiv – har et endringsformål. Forskeren går inn i et felt med et ønske om en mer rettferdig kjønnsorden. Det er forsåvidt tale om et kritisk perspektiv, men ut fra et eget, eller det feministiske forskningsfellesskapets, verdipolitiske perspektiv. Aunes uttalelser om av-handlingens formål (se nedenfor her) og om egen metode og «kvinnerettslige metode» (se nedenfor v. note 11) gjør det nærliggende å anta at det er denne andre forståelsesmåten som er den sentrale for hennes perspektiv.

Kjønnsperspektivet står i alle fall sentralt. Det viser seg både i den plass det har i avhandlingen i forhold til deltidsspørsmål isolert, og i den helt grunnleggende posisjon «likebehandlingsprinsippet» tilordnes i avhandlingens univers. Det siste kommer jeg tilbake til nedenfor.

Formålet med avhandlingen er et neste spørsmål. Som nevnt sier Aune helt innledningsvis at avhandlingen behandler både rettslige og rettspolitiske spørsmål. Men samtidig stilles man overfor spørsmålet om avhandlingens formål er rent rettspolitisk. I avsnittet efter å ha introdusert sitt emne sier Aune at:

Med hjelpeverbet «må» signaliseres det at det ikke er en beskrivelse av en eller annen form for «gjeldende rett» eller rådende (retts)praksis som er målet for avhandlingen. Målet er derimot å argumentere for («vise») hvordan eksisterende rettsnormer bør anvendes, slik Aune ser det. Dette suppleres med hennes metodiske credo om at «rettsteoretikeren eller praktikeren vil vurdere om en regel eller et resultat ’holder seg’ i en vurdering veid opp mot grunnleggende menneskerettslige verdier» (s. 136).

En slik tilnærming er det ingen ting å si på; den er fullt ut legitim også for en vitenskapelig avhandling. Utfordringen med en slik målsetting er todelt. Dels må det rettslige materialet som skal analyseres, kritiseres og foreslås endret, være tilstrekkelig utførlig og behandles normativt forsvarlig, uten å velge bare det som passer egne målsettinger. Dels må det – først og fremst empiriske – grunnlaget som vurderinger av alternative løsninger skal bygges på, være tilstrekkelig i bredde og dybde. Her kommer ikke Aune helt i mål.

3.2 Deltid og arbeidsmarked(sprinsipp)

Aune definerer for sitt formål deltid som «alt arbeid som er mindre enn hel stilling i tilsvarende stilling eller bransje» (s. 11, jfr. s. 46). Det korresponderer med deltidsbegrepene i ILO-konvensjon nr. 175 (1994) om deltidsarbeid og EF-direktivet (97/81/EF) om det samme. Som Aune peker på er hennes definisjon derimot en annen enn den som brukes i statistisk sammenheng av Statistisk Sentralbyrå (s. 46-47). Hun mener at SSBs snevrere definisjon «tilslører» bildet av hvor mange som reelt jobber deltid. Det kan man vel gjerne si når man har bestemt sine egne normative premisser. Men slike kan være gjenstand for diskusjon, og statistiske formål kan være andre enn dem Aune er opptatt av.

Forskjellen volder Aune et besvær hun ikke gjør noe nummer av. I den empirisk deskriptive oversikten over «omfang av deltidsarbeid» m.v. (s. 48-54) benytter hun ufortrødent data fra SSB og data bygget på SSB-statistikker. I og for seg er det forståelig. Skulle hun lagt sin egen definisjon til grunn, ville det knapt vært gjørlig å komme frem til pålitelige tall. De statistikkbaserte opplysningene er også tilstrekkelige til å tjene det formålet de er brukt til.

I kapittel 3 om «grunnleggende verdier» m.m. introduserer Aune det hun kaller «arbeidsmarkedsprinsippet». Det er en nyskapning i norsk sammenheng; meg bekjent har begrepet ingen hjemstavn i norsk arbeidsrettslig eller arbeidsmarkedsforskningslitteratur. Det er mulig det kan ha det i kvinnerettslitteraturen, men i så fall har det ikke trengt igjennom skillene til andre fagfelt. For Aunes del dreier det seg om et lån fra Kirsten Ketscher.⁷Jfr. s. 65 m. note 173, som eksplisitt viser til inspirasjon fra K. Ketscher, Socialret – Principper, rettigheder, værdier, 3. udg., København 2008, kapittel 4. Hva som skal forstås med begrepet, er innholdsmessig sett at «arbeidsmarkedsprinsippet» er «[f]orutsetningen om å sørge for egen forsørgelse ved deltagelse i arbeidsmarkedet» (s. 65). Når det senere heter at prinsippet «dreier seg om både en samfunnsmessig best mulig utnyttelse av ressursene, men også [sic] om oppfyllelse av prinsippet om lik behandling av kvinner og menn som igjen er en forutsetning for et velfungerende demokrati» (s. 69), er det naturlig å forstå dette som hensyn, eller normative begrunnelser, som skal bære prinsippet.

Hvorfor det da bare er likebehandling mellom kvinner og menn, og ikke også likebehandling på grunnlag av andre kjennetegn, som skal ha betydning, er ikke godt å forstå. Hvordan Aune kan få det til at «arbeidsmarkedsprinsippet» er «bærende for det norske arbeidsmarkedet så vel som hele det europeiske arbeidsmarkedet dekket av EU og EØS» (s. 69; mine kursiveringer), er ikke mindre mystisk. Begrepet er som nevnt en fremmed fugl i den norske fauna. Aune gjør ikke snev av forsøk på å underbygge at et slikt prinsipp kan utledes på hjemlig grunn, eller på vise til at det eksisterer som begrep i forskningslitteratur eller i arbeidsmarkedspolitisk sammenheng.

Hun snubler for øvrig fra dette til almengjøringsloven.⁸Lov 4. juni 1993 nr. 56 om allmenngjøring av tariffavtaler m.v. Litteraturen om loven og anvendelsen av den er efterhvert blitt omfattende. Sett mot litteraturlisten i avhandlingen later Aune ikke til å ha fått med seg noe av den. For et nyere bidrag med referanser til tidligere litteratur, se f.eks. S. Evju, «Arbeidsrett i møte med Europa”, Kritisk Juss 2009, s. 244–270. Her hevder hun at «[d]et finnes ingen allmenngjøringslov for å hindre sosial dumping i de yrker som kvinner typisk vil befinne seg i» (s. 69). Det er direkte galt. Loven er generell, den er ikke avgrenset mot visse bransjer eller yrker. Hittil er det ikke gitt forskrifter i medhold av loven for «typiske kvinneyrker», men det er jo noe ganske annet. I sin korte omtale viser Aune også at hun ikke har vært à jour med diskusjonene om hvorvidt «almengjøringsforskrifter» for bransjer/yrker med lav organisasjonsgrad vil være effektive eller hensiktsmessige fra en arbeidsmarkedsmessig synsvinkel.

3.3 Rettskilder og metode

I kapittel 4 redegjør Aune for «de rettskilder som anvendes i avhandlingen» (s. 77). Her behandles internasjonale konvensjoner, grunnlov og alminnelig lovgivning, lovforarbeider, tariffavtaler, retts- og forvaltningspraksis, og «den sosial dimensjon» i EU/EØS. Kapittelet avsluttes med avsnitt om «fortolkningsprinsipper», rettskildenes tilgjengelighet og det Aune betegner som «å stille rett diagnose».

Fremstillingen er i hovedsak temmelig deskriptiv og refererende. Andres synspunkter gjengis i en viss utstrekning, men uten nærmere analyse eller diskusjon. For min del savner jeg et analytisk perspektiv på rettskildematerialet, på hvordan det skal forstås og anvendes. Det er ikke til å komme fra at det dessuten er noen grelle feil i fremstillingen. I underkapittelet om «Internasjonale konvensjoner inkorporert i norsk rett» (s. 77-89) inkluderer Aune både Den (reviderte) europeiske sosialpakt (ESP) og en rekke ILO-konvensjoner. Det krever ikke meget av kjennskap til menneskerettighetsloven⁹Lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett. og dens forarbeider for å vite at ESP slett ikke er «inkorporert» i norsk rett. Det samme gjelder ILO-konvensjonene. I beste fall kan man si at deler av disse konvensjonene er operative i norsk rett gjennom passiv transformasjon. Det er likevel noe ganske annet enn inkorporasjon. Debatten om inkorporasjon av FNs kvinnekonvensjon og hvordan skulle være nok til å understreke poenget. Omtalen av «Sosialpaktkomitéen» (the European Committee of Social Rights) på s. 102 er også feilaktig og misvisende. En meget kort omtale av eksempler på tariffavtaler som har bestemmelser om likestilling mellom kvinner og menn (s. 96), virker helt tilfeldig og er uten substans, og dessuten uten sammenheng med eller referanse til behandlingen av saker for Arbeidsretten i kapittel 11.

I avsnittet om «fortolkningsprinsipper» omtaler Aune relativt kortfattet også arbeidsgivers styringsrett og det hun – med tilslutning spesielt til Jakhelln¹⁰Aune viser til H. Jakhelln, Oversikt over arbeidsretten, 4. utg., Oslo 2006, og i tillegg til J. Fougner, Endring i arbeidsforhold, Oslo 2007. – betegner som «et alminnelig saklighetskrav for utøvelsen av styringsretten» (s. 124). Det er besnærende å se for seg et «alminnelig saklighetsprinsipp», og det er ingen tvil om at et saklighetsprinsipp kan forfektes på diskrimineringsrettens område. Også der er det, som Aune riktig peker på, en rettslig standard med uskarpt og varierende innhold. Spørsmålet er imidlertid om ikke Aune for raskt griper til en sjablong som ikke har almen gyldighet. På diskrimineringsrettens område er det etablerte krav, gjennom lovgivning og rettspraksis, til hva som skal til for å gjøre forskjellsbehandling rettmessig. Tesen om et alminnelig saklighetskrav på ethvert annet område står derimot på sandgrunn. Ett er om en slik standard i det hele tatt lar seg oppstille med generell rekkevidde. Et annet er hva som eventuelt kan sies å være innholdet av et saklighetskrav. Diskusjonen om Kårstø-dommen (Rt. 2001.418) og hvorvidt et saklighetskrav har en negativ avgrensning eller er et positivt krav, kan illustrere. Aune later ikke til å ha satt seg inn i litteraturen om dette og har nok derfor kommet i skade for litt for enkelt å holde seg til enkle generaliseringer.

I sluttavsnittet om «å stille rett diagnose» er Aunes viktige og riktige poeng at det er vesentlig å stille problemstillingen for rettsanvendelsesspørsmål på riktig måte. Aune mener at dette er et spesielt problem og en særlig svikt i diskrimineringssaker. Om det virkelig er slik, kan man likevel undre seg på. Hun belegger det ikke i dette avsnittet, og synspunktet er heller ikke underbygget av den retts- og forvaltningspraksis som gjennomgås i avhandlingens Del II. Det Aune gjør i dette avsnittet (s. 126-134), er derimot å gå til felts mot dommen i Rt.2003.1657 om rettigheter i en kollektiv pensjonsforsikringsordning ved permisjoner i forbindelse med nedkomst, studier, sykdom, m.v. Aune er sterkt kritisk til Høyesteretts dom. Drøftelsen er imidlertid springende og langt fra overbevisende. I dette avsnittet forbigår Aune et foreldelsesspørsmål som hun mer løsrevet berører på s. 337-338, og diskusjonen preges av mangel på innsikt i grunnleggende rettsprinsipper om privat forsikring og foreldelse av pengekrav, spesielt når det gjelder spørsmål om rettigheter til tross for at det i lengre tid ikke er betalt forsikringspremier.

Det neste kapittelet, og det siste i Del I, er viet «avhandlingens metode». Kapittelet er ganske kort (s. 135-139) og har tre deler: om alminnelig juridisk metode og kvinnerettslig metode, om FNs kvinnekonvensjon artikkel 5a, om til slutt om «rettspolitiske vurderinger». I det siste underavsnittet poengterer Aune at hennes tema er et som påkaller rettspolitiske vurderinger, og at hun vil foreta slike underveis i fremstillingen. Dette er kurant. Grunnlaget for vurderinger blir imidlertid ikke synderlig avklaret. En tydelig posisjon kommer derimot til syne i avsnittet om FNs kvinnekonvensjon artikkel 5a. Der fremheves det å «bedre kvinners stilling» som metodisk grunnleggende.¹¹I tilslutning til Tove Stang Dahls formålsformuleringer fra 1985 for en kvinnerettslig «metode”. Jfr. Aune s. 137 m. note 377. Hva det betyr å «bedre kvinners stilling» vil Aune forstå som at kvinner får «en reel [sic] frihet til å foreta frie valg og leve sine liv etter egne ønsker i motsetning til valg som foretas etter forventningspress som følge av kjønnsstereotypiske rolleforventninger». Det kan vel diskuteres om dette er en rettspolitisk eller annen type sosiopolitisk posisjon. Men i Aunes sammenheng, og særlig i relasjon til temaet strukturell diskriminering, har den en klart, og forsåvidt helt legitim, rettspolitisk funksjon.

Det som er vanskeligere å få tak på og å forsone seg med, er det Aune skisserer om sitt grunnleggende metodesyn. Helt innledningsvis i kapittel 5 sier hun at «[a]nalysen er rettsdogmatisk» – hvilket hun forklarer med at det er «rettslig regulering, forvaltnings- og rettspraksis som analyseres». Dette henger ikke sammen. Ett er hvilket materiale man forholder seg til, et annet er metoden man anvender ved analyse av det. Om det metodiske sier Aune så at avhandlingen «er skrevet med en klar forankring i alminnelig juridisk metode og med den presisering som følger av kvinnerettslig metode» (s. 135; min kursivering). Hva dette skal bety, er ganske gåtefullt. Aune pretenderer at «kvinnerettslig metode» innebærer en «finjustering» av alminnelig juridisk metode. Men det ser ikke ut til å være en rettsdogmatisk funksjon. Hennes poeng er i første hånd at den kvinnerettslige metoden betyr en «presisering» av hvilke subjekter man tar i betraktning når man skal vurdere om «regler fungerer optimalt etter sin hensikt» – med andre ord en rettspolitisk funksjon. En slik posisjon henger forsåvidt sammen med den om at kvinnerettslig metode er særlig orientert mot å «bedre kvinners stilling» (jfr. ovenfor her). Den andre fasetten Aune fremhever, er at «kvinnerettslig metode» i retrospekt må anses som «et stort skritt i utviklingen av rettskildelæren og metoden» (s. 135). Den kvinnerettslige metoden, sier hun, har bidratt til rettskildelæren ved å stille «rettsreglene og deres anvendelse i praksis» opp til vurdering mot grunnrettigheter og -verdier (s. 136).

For en som har syslet med rettskilde- og metodespørsmål siden før kvinneretten egentlig ble et eget felt, virker dette forunderlig. Selvsagt har kvinneretten ført med seg at det er blitt større oppmerksomhet om hvordan rettslige reguleringer virker også for kvinner. Men rettskildemessig og metodisk nyskapende? Det lar seg ikke hevde med troverdighet dersom man har en smule kjennskap til utviklingen av rettskildelæren fra tidlig 1970-tall og fremover. Normative vurderinger av «gjeldende rett» og diskursiv metode er ikke akkurat noe nytt eller spesifikt for kvinneretten. Blandt annet, men ikke bare, spilte «kritisk juss»-bevegelsen en viktig rolle i den tidlige fasen. Det samme gjorde diskusjonen om «juridification» –– rettsliggjøring –– og rettsordenens legitimitetsgrunnlag. Det er beklagelig at Aune henfaller til en så snever, og snevert miljøfundert, metodeomtale. Det viser ingen solid rettsteoretisk forankring, og det bidrar heller ikke til metodisk avklaring i forhold til hennes eget prosjekt. Det man sitter igjen med – ihvertfall gjelder det undertegnede – er at det ikke er metode, men et målrettet rettspolitisk perspektiv som er det sentrale. Det er også trekk i den videre fremstillingen som kan forsterke et slikt inntrykk.

3.4 Normforståelser og perspektiver

5.1 Introduksjon

Aune peker i den innledende del av avhandlingen på at en rekke tariffavtaler har bestemmelser om likestilling mellom kvinner og menn (s. 96). Mer sier hun imidlertid ikke om dette, og eksemplene er få, tilfeldige og dermed aldeles ufullstendige. Men det er ikke slike tariffavtalebestemmelser Aune er opptatt av når hun behandler avtale- og rettspraksis på det tariffrettslige området. Dette er viet et eget kapittel 11 med overskriften «Arbeidsrettens praksis fra saker om deltidsarbeid» (s. 245-299), efter kapittel 4 og 8 det mest omfattende enkeltkapittelet i avhandlingen. Dette er et kapitel som reiser flere problematiske spørsmål.

I kapittel 11 behandler Aune ialt ni dommer, som er dem hun sier hun har funnet ved Lovdata-søk:

Dommene er oversiktlig listet opp innledningsvis (på s. 245). I tillegg berører hun en dom hvor deltidsarbeid var et underliggende tema, ARD 1970.96, og en dom som angår likestillingsloven, men ikke deltidsarbeid, ARD 1990.148 (Bioingeniørdommen).

Siktemålet med gjennomgåelsen er å få frem hvilke typer av problemstillinger som forekommer i Arbeidsrettens praksis, og å klarlegge rettskildebruk og hvorvidt det foreligger noen særskilte rettskildemessige problemstillinger. Til det første oppsummerer Aune innledningsvis (s. 246) at det er spesielt to typer spørsmål med referanse til deltidsansatte som forekommer som tvister om tariffavtalefortolkning; det er spørsmål om arbeidstid og om lønnsansiennitet. Til det siste bemerker hun at Arbeidsrettens praksis «gir grunn til en del rettskildemessige refleksjoner» (ibid.). Disse kommer hun til senere.²⁰Det må påpekes at jeg var Arbeidsrettens formann fra 1984 til primo 2000. Jeg har derfor deltatt i behandlingen av fire av de sakene Aune omhandler, og skrevet dommene i disse – og i enkelte hun ikke nevner.

Både stoffvalg og behandlingen av de dommene som tas opp, gir grunn til flere kritiske spørsmål. Tillike tar Aune til orde for en ny måte å skrive dommer på og gir til beste synspunkter på dommers folkeopplysningseffekt.

5.2 Kildematerialet

Før jeg går over til de enkelte sakene Aune behandler, er det grunn til å stille et metodisk spørsmål. Aune opplyser ikke om søk med de tre stikkordene hun har anvendt, har gitt et større antall treff enn ni saker. Dermed vet vi ikke om hun har funnet flere avgjørelser totalt og hvordan hun i så fall har valgt ut de ni som efter hennes syn «direkte omhandler spørsmål i forhold til deltidsarbeid». En slik mangel på metodisk åpenhet er prinsipielt sett uakseptabel. Den utelukker ikke at det kan finnes andre saker som er «valgt bort», men som kan gi impulser til andre slutninger enn dem Aune trekker av de ni sakene hun tar for seg. Dette blir tydelig demonstrert hvis man selv gjennomfører et Lovdata-søk. Det gir et vesentlig høyere bruttoresultat, 88 treff med «deltid*», 14 treff med «likestilling*». Kontrollert for dubleringer, inklusive dubleringer med beslektede søkeord, blir resultatet brutto 96 avgjørelser.

I tillegg til de to nevnte søkeordene har jeg søkt på «deltids*» med 82 treff, «deltidsans* «med 56 treff, «deltidsarb*» med 18 treff og «likestillingsl*» med 11 treff. Jeg har avsluttet tidsintervallet ved 15. mai 2008 – ARD 2008 nr. 6 – som er den nyeste av de dommene Aune selv har med.

I endel av disse sakene er det ingen rettslige problemstillinger knyttet til deltidsansatte eller deltidsarbeid. Det utgjør ialt 59 saker. I noen saker er deltidsansatte eller deltidsarbeid involvert, men den rettslige problemstillingen gjelder ikke dette direkte. Antallet slike saker er ialt 5.²¹Ved siden av ARD 1970.86, som Aune berører, er det ARD 1983.140, ARD 1988.156, ARD 1992.1 og ARD 1997.109. Det som gjenstår, er da 23 saker som det, efter min vurdering, er rimelig å si at «direkte» angår deltidsarbeid. Av disse kan fire sorteres fra på det grunnlag at forholdet til deltidsansettelse var perifert.²²Dette er dommene i ARD 1981.193, ARD 2000.285, 2002.479 og 2007 nr. 11. Da gjenstår det ialt 19 dommer som direkte gjelder deltid, dvs. ti dommer i tillegg til Aunes ni. Av dommer om «likestilling» behandler Aune ARD 1997.253, som er en av hennes deltidsdommer, og ARD 1990.148. Søkeresultatet gir ytterligere fire dommer der anvendelse av likestillingslovens er tema for anførsler og/eller rettens premisser.

De 19 dommene som «direkte omhandler deltid», er – med de dommene Aune har listet opp, i kursiv: ARD 1969.64, ARD 1981.129, ARD 1984.28 og 37, ARD 1986.28, ARD 1987.76, ARD 1988.113, ARD 1988.176, ARD 1990.118, ARD 1995.281, ARD 1997.253, ARD 1998.223, ARD 1999.207, ARD 2001.36, 131 og 2001.308, ARD 2003.116, ARD 2006 nr. 20 og ARD 2008 nr. 6.

De ialt fem dommene vedrørende likestillingsloven ved siden av ARD 1997.253 er ARD 1990.87, ARD 1990.148, ARD 1996,154, ARD 2002.456 og ARD 2006 nr. 15.

At Aune ikke har funnet de ytterligere avgjørelsene, eller har valgt å ikke ta dem med, er egnet til å forbause. Det blir ikke mindre underlig når hun sier at «[i] tillegg til dommene som spesifikt omhandler deltidsarbeid og som gir treff på dette ved søk i Lovdatas base, gjennomgås andre dommer fra Arbeidsretten hvor de kan illustrere aktuelle problemstillinger» (s. 245). I realiteten er det tale om tre slike avgjørelser, ARD 1970.86, ARD 1988.176 – som omhandler deltid direkte – og ARD 1990.148.²³I tillegg nevnes en fjerde dom, ARD 1958.42, men bare som del av en flertallsuttalelse som det vises til i omtale av ARD 1986.28. Hvordan disse er funnet, og om de er valgt ut blandt et større antall mulig relevante avgjørelser, opplyser Aune intet om. Tvert imot sier hun at «[ytterligere] dommer fra Arbeidsretten som ikke nødvendigvis handler direkte om deltidsarbeid kunne sikkert ha bidratt med informasjon om deltidsarbeid», men at hun «har imidlertid begrenset søket til de dommene jeg har funnet som eksplisitt tar opp problemstillinger omkring deltid» (s. 245).

Dette blir høyst forvirrende. Et «søk» er vel definitorisk ikke begrenset til det som er funnet. Hvis Aune har søkt slik hun selv har oppgitt, må brutto antall funne saker være omtrent ti ganger så mange som hun opplyser om og benytter seg av. Hun har sortert ut noen saker som det sies angår deltidsspørsmål direkte. Hun vil også ha funnet et antall saker som «ikke nødvendigvis handler direkte om deltidsarbeid». Hvor mange de er, og hvordan Aune har valgt de sakene hun trekker frem, sies det ikke noe om. Dermed blir leseren sittende med en undring over hvordan Aune har valgt å selektere det rettskildematerialet som hun anser som relevant for seg. Svaret ligger kanskje i det introduserende avsnittet helt innledningsvis, om «Avhandlingens fire deler» (s. 8). Der sies det at i Del II (hvor kapittel 11 inngår), er gjennomgåelsen «av saker … ikke uttømmende. Utvalget av saker er gjort etter en vurdering av hvilke saker som er illustrerende for problemstillingen som tas opp» (min kursivering). Det gir inntrykk av at domsmaterialet (og forvaltningspraksis) er valgt selektivt, ut fra hva som er formålstjenlig for Aunes perspektiv og argumentasjon. Heller ikke det er metodisk akseptabelt.

5.3 Behandlingen av den utvalgte rettspraksis

Gjennomgåelsen av den enkelte sakene er (igjen) svært referatpreget og virker i det meste ganske upoengtert. Det gjøres ingen egentlige forsøk på analytisk behandling av dommene. Vekten ligger i hovedsak på å gjengi utsnitt av anførsler og premisser. Kommentarene til referatene varierer fra det helt lakoniske til enkelte kritiske bemerkninger.

For å illustrere skal jeg peke på to eksempler. Det første gjelder dommen i ARD 1999.207 (s. 280-84). Saken gjaldt tre tvistespørsmål i sammenheng med hverandre. Aune berører ikke det første – men har det med i gjengivelsen av saksøkerens (LO Stats) påstand. Omtalen og de korte referatene fra LO Stats anførsler (s. 282) får ikke frem skillet mellom de to resterende tvistespørsmålene. Hva som gjelder hva, blir ikke gjort klart. Omtalen av den saksøktes (NAVOs) anførsler er utydelig og avsluttes med et sitat som er lite poengtert i sammenhengen (s. 283). Sitatene fra Arbeidsrettens premisser er heller ikke poengterte. For det annet av de tre tvistspørsmålene gis det ingen redegjørelse for rettens begrunnelse for resultatet; derimot siteres et obiter dictum (s. 283). Heller ikke for det tredje tvistepunktet gjøres det rede for rettens begrunnelse. I oppsummeringen (s. 284) går Aune ikke inn på noen rettslig analyse av dommen. Derimot sier hun at dommen er «illustrerende for de strukturelle rammene på arbeidsplassene …». Her synes det altså ikke å være den rettslige reguleringen for deltidsansatte som er kunnskapsinteressen, men derimot en slags eksemplifisering av praktiske arbeidssituasjoner for deltidsansatte.

I oppsummeringen om ARD 1986.28 anlegger Aune derimot en kritisk rettslig tilnærming (s. 279-80). Saken gjaldt lønnsansiennitetsberegning for deltidsansatte rutebilsjåfører. Tvistespørsmålet var om slike sjåfører skulle rykke opp i lønnsansiennitet efter de samme regler som gjaldt for (fast ansatte) ukelønnede sjåfører, eller om man skulle følge reglene for tariffavtalens kategori «reservesjåfører». Aune siterer fra saksøkerens²⁴Norsk Rutebilarbeiderforbund (nu Yrkestrafikkforbundet, YTF), tilsluttet YS. anførsler – men utelater forklaringen av reservesjåførbegrepet. Det samme gjelder utsnittet fra den saksøktes²⁵Norsk Arbeidsgiverforening (N.A.F:, nu NHO). anførsler (s. 278, jfr. dommens s. 30). Begrunnelsen til rettens flertall er knapt viet oppmerksomhet; mindretallet – de to dommerne oppnevnt efter innstilling fra YS – gis derimot større plass (s. 279).²⁶Aunes nøyaktighetsgrad illustreres av at hun sier at Arbeidsretten «delte seg i et flertall (3) og et mindretall (2)» (s. 279). Det er godt gjort å overse en slik feil – det burde være grunnkunnskap at Arbeidsretten har syv dommere.

Aune finner dommen interessant av flere grunner. Dels kaller hun den illustrerende for «definisjonenes makt», ved at overenskomstfortolkningen ble avgjort efter «mekaniske regler» om kategoriseringen av ansatte som ukelønnede eller «reservesjåfør». Karakteristikken «mekaniske» er bare mulig fordi Aune utelater ethvert forsøk på å beskrive eller analysere tariffavtalefortolkningen. Overenskomsten hadde de to kategoriene, ikke flere, å innplassere ansatte i. Det lå historie bak grensedragningen mellom kategoriene. Dernest, sier Aune, ble det ikke foretatt noen vurdering av «om de heltids- og deltidsansatte utfører arbeid av like verdi» og om det «foreligger saklige grunner til å betale ulik lønn i henhold til det arbeidsrettslige saklighetsprinsipp». Som Aune selv har bemerket, er dommen langt eldre enn EØS-avtalen (s. 277), og det gjaldt da ingen regler om ikke-diskriminering av deltidsansatte. Aunes poeng ligger da i henvisningen til «saklighetsprinsippet». Her viser hun til Jakhellns behandling av «styringsretten», der Jakhelln tar til orde for et saklighetskrav som begrensning for arbeidsgivers ensidige kompetanse.²⁷H. Jakhelln, Oversikt over arbeidsretten, 4. utg. Oslo 2006, s. 48 ff, på s. 50. Jfr. Aune s. 279 m. note 549. Aune overser at i saken var det ikke spørsmål om utøvelse av styringsrett, men om anvendelse av tariffavtalte bestemmelser. Uansett om man mener at det kan stilles opp et alminnelig saklighetskrav til utøvelse av styringsrett, er det ikke holdepunkter for å hevde at noe slikt skulle gjelde for lønnsfastsettelse e.l. ved kollektive forhandlinger. Selvsagt er det – enn mer idag enn tidligere – grenser også for den kollektive avtalefriheten. Men en selvstendig saklighetsnorm uavhengig av dette er det ikke grunnlag for. Det hevder heller ikke Aune; hun bare overser distinksjonen. Aunes tredje bemerkning er at dommen illustrerer at, selv flere år efter at likestillingsloven trådte i kraft, «et kjønnsperspektiv fremdeles ikke er å spore hos partene» (s. 280). Men som hun selv sier gir ikke dommen noen opplysninger om kjønnsfordeling, og derfor kan den ikke i eftertid vurderes i forhold til likestillingsloven. Men var det i det hele tatt grunn til å oppholde seg ved kjønnsfordeling i saken? Det skal ikke mye kunnskap om bransjer til for å innse at antallet kvinnelige deltidsansatte rutebilsjåfører på 1980-tallet var lite i forhold til mannlige sjåfører, både deltids- og heltids, mildt sagt. I sum, Aunes kommentarer til dommen treffer ikke godt.

5.4 Vurderingen av rettspraksis – synspunkter på avveie

En sentral observasjon for Aune er at i et flertall av dommene finner hun ikke noe «kjønnsperspektiv», hverken i partenes anførsler eller i rettens drøftelser av det eller de aktuelle rettsspørsmål i saken. Dette anser hun som problematisk i to ulike relasjoner. Den ene gjelder utbredelse av rettskunnskap, den andre er rettskildemessig.

Om det første hevder Aune at «[k]onsekvensen av at diskrimineringsreglene ikke brukes, er imidlertid at reglene forblir ukjent som verktøy for arbeidslivets parter» (s. 252). (Nå er det ikke riktig at reglene ikke er brukt, men det kommer jeg til.) Når Arbeidsretten ikke anvender ikke-diskrimineringsregler (utenfor tariffavtalene), er det med på å «usynliggjøre jussen» som forblir «ukjent for enkeltindivider, organisasjoner, advokater og dommere», og det må antas, hevder Aune, at «flere opplever rettstap på grunn av manglende kjennskap til jussen» (s. 296-297). Det siste må rimeligvis, i sammenhengen, referere tilbake til Arbeidsrettens «unnlatelsessynder» (mitt uttrykk).

For en som har syslet med arbeidsrett og tariffavtaler i over 30 år og har hatt kontakt med arbeidsliv, arbeidslivsparter og rettsliv på arbeidsrettsområdet, blir de synspunktene Aune gjør gjeldende her, så virkelighetsfjerne at det knapt er mulig å forstå. Allerede i utgangspunktet er det uhyre naivt å mene at rettsanvendelsen i det miniunivers av arbeidslivets konflikter som når Arbeidsretten, har noen avgjørende eller sentral betydning for rettskunnskapen i den brede krets av arbeids- og rettslivets aktører. Med sin bakgrunn fra Klagenemnda for likestilling burde Aune erindre at de sentrale arbeidslivsorganisasjonene var representert der – og er det i Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Det vil være forbausende om Aune mener at denne deltagelsen i «rettshåndhevelsen» ikke skaper og utvikler kunnskap. Formodentlig vil hun heller ikke mene at de som representerer organisasjonene, ikke har satt seg inn i og arbeider med saksområdene. Med en rimelig grad av virkelighetsforankring ville hun også være klar over at arbeidslivsorganisasjonene arbeider med slike spørsmål både i generell opplæring og i konkret rådgivning overfor medlemsorganisasjoner, foretak, tillitsvalgte, m.v. For jurister (også) utenfor arbeidslivs-organisasjonene har det jo dessuten vært avviklet endel opplæringstiltak med diskrimineringsrett som del- eller heltema ihvertfall de siste 25 årene. Påstanden om at «flere opplever rettstap» som følge av at Arbeidsrettens rettspraksis ikke formidler slik kunnskap Aune gjerne ville sett, er så ubegripelig at det er uforståelig hvordan noe slikt kan få slippe frem i en PhD-avhandling.

På den rettskildemessige siden bemerker Aune at lovbasert diskrimineringsvern har vært påberopt i tre saker, ARD 1997.253, ARD 2003.116 og ARD 2008 nr. 6. En første kommentar er at dette ikke er noen uttømmende liste. Aune overser her den første saken der likestillingslovens ble påberopt, ARD 1990.87, en ansettelsessak. I tillegg overser hun den i sin tid meget omtalte saken i ARD 1990.148 (Bioingeniørdommen). Hun nevner den, men i en annen sammenheng, på s. 293-94 og 296.²⁸Og det må sies at behandlingen på s. 293–94, i avsnittet om «Arbeidsrettens kompetanse og avtaletolkning”, ikke er særlig poengtert i forhold til diskusjonen om, og konklusjonen om, strid med likestillingslovens § 5. Dommen er imidlertid ikke med blandt dem hun regner opp som funn ut fra de angitte søkeordene på s. 245. Den nærliggende forklaringen er at dommen ikke direkte gjelder deltidsansatte, jfr. i 5.1 ovenfor. Men det kan ikke ha noen betydning at saken ikke gjelder deltidsansatte. Når siktemålet er å diskutere rettskildemessige problemstillinger og hvorvidt og hvordan Arbeidsretten har befattet seg med regler om diskrimineringsvern, er det metodisk sett grunnleggende uholdbart å legge til side deler av det rettskildematerialet som refererer seg nettopp til de spørsmålene som skal drøftes. Det vi møter her, er imidlertid ikke enestående i avhandlingen; jeg kommer tilbake til det i 6 nedenfor.

Aunes kommentar til de tre avgjørelsene hun nevner, og mer generelt til den rettspraksis hun har behandlet, er at Arbeidsretten har «landet på et fortolkningsresultat som er slik at det ikke oppstår motstrid med reglene om forbud mot diskriminering» (s. 295). Med reservasjon for ARD 1990.148 er det riktig. Men Aune kommenterer også at Arbeidsretten ikke i noen av sakene har funnet grunn til å forelegge spørsmål for EFTA-domstolen, og det er hun kritisk til. Dessuten mener hun at det kan «stilles spørsmål ved Arbeidsrettens rettskildebruk når grensene mot norsk lov ikke trekkes inn som en synlig rettskilde i vurderingen» (s. 294, jfr. s. 297).

Fra et rettsanvendelsessynspunkt virker dette høyst uskjønnsomt. At det er forskjell på domsskrivning og praktikumsskrivning, skulle være grunnleggende lærdom. La meg starte med spørsmålet om foreleggelse til EFTA-domstolen. Det er jo ikke slik at en norsk domstol skal forelegge spørsmål hvis rettsspørsmålene ikke er tvilsomme. Og det er de ikke nødvendigvis; spørsmålet er bare hvilket rettsgrunnlag som eventuelt vil være avgjørende. Dommen i ARD 1997.253 (hvor jeg deltok og skrev dommen) kan illustrere. EF-rettspraksis på området var godt dokumentert og utredet. Forenklet var det tariffrettslige fortolkningsspørsmålet om avtalebestemmelsene skulle forstås som A eller B. Hvis svaret var B, var det ingen tvil om at avtalebestemmelsene ville stride mot likestillingslovens og EØS-rettens forbud mot indirekte lønnsdiskriminering. Derfor var det overhodet ingen grunn til å forelegge noen spørsmål for EFTA-domstolen. Arbeidsretten kom imidlertid at avtalebestemmelsene måtte fortolkes som A. Dermed oppstod det ikke noe spørsmål om å anvende regler om diskrimineringsvern.²⁹Aune bemerker at fortolkningsprosessen i dommen «kan tyde på” at retten «strekker” avtalefortolkningen «for så å slippe å ta standpunkt til forbudet mot indirekte diskriminering på grunn av kjønn» (s. 297). Det er en selvsagt legitim ekstern analytisk vurdering. Men jeg må si, som delaktig i dommen, at det er vanskelig å kjenne seg igjen på virkelighetsnivå.

Dette kan vi føre videre til Aunes kritiske syn om at «grensene mot norsk lov» ikke trekkes inn som «synlig rettskilde». Slik det er fremført kan synspunktet ikke forstås på annen måte enn som at Arbeidsretten burde drøfte forholdet til lovgivning selv om det rettslig sett ikke er nødvendig. Dette er også underlig virkelighetsfjernt og langt fra en grunnleggende dommer- og domstolstilnærming. En sak kan potensielt aktualisere en rekke forskjellige rettslige problemstillinger. Domstolen vil typisk sett nøye seg med å drøfte det eller de grunnlag som begrunner det resultat retten kommer til, og ikke uttale seg om andre og forsåvidt uvedkommende spørsmål. Med ARD 1997.253 som mal igjen kan Aunes synspunkt nærmest se ut til å være noe i retning av: «Nå er retten kommet til A. Men dersom det hadde vært B, ville det stillet seg slik …»; eventuelt i en innledende del av rettens premisser: «Her står vi overfor et spørsmål om A eller B. I fall B er det slik … (men det går vi ikke nærmere inn på, fordi …)». Jeg ser ikke bort fra at den slags kunne ha en pedagogisk eller «folke»opplysende funksjon. Men dette er ikke domstolens funksjon. Slike oppgaver må andre ta seg av. For eksempel ville god forskning være et verdifullt bidrag. Domstoler har ikke den typen av ressurser som gjør det til en naturlig oppgave å drøfte hypotetiske rettsspørsmål. Blandt annet later partenes anførsler i de fleste tilfeller altfor meget tilbake å ønske i et slikt henseende.

5.5 Sakstall og Arbeidsrettens kompetanse

Mot slutten stiller Aune spørsmålet om hvorfor det er så få saker (om likelønn, deltid, osv.) for Arbeidsretten. I utgangspunktet svarer hun ikke på dette, men refererer bare til fire ulike typer forklaringer uten å diskutere dem eller forholdet mellom dem. I et påfølgende underavsnitt føyer hun til en spekulasjon om at Arbeidsrettens fortolkningspraksis leder til at tvistespørsmål søkes individualisert og innbragt for de alminnelige domstoler. Den siste hypotesen savner ethvert forsøk på å gis fundament. Men det er synd Aune ikke gir seg inn på en diskusjon av de ulike forklaringsmodellene. Det kunne ha gitt forståelsesmessige bidrag.

Aunes omtale av Arbeidsrettens rolle og kompetanse er imidlertid sørgelig spinkel og mangelfull. Hun kan enten ikke ha lest eller ikke ha forstått arbeidstvistlovens § 7 nr. 2, som er bestemmelsen om Arbeidsrettens saklige domsmyndighet. Aune skriver at «Arbeidsrettens kompetanse er [sic] å avgjøre spørsmål om tariffavtalers gyldighet forståelse og beståen, jf Arbeidstvistloven[s] § 6» (s. 292 med s, s. 319 uten). Tatt på ordet er lovhenvisningen direkte gal. Lovens § 7 nr. 2 viser til § 6, det er så, men § 6 har flere elementer. Det utsnittet Aune refererer, er fra § 6 nr. 1, men er ufullstendig. Hun utelater alternativet «krav som grunner seg på tariffavtale». Aunes bemerkning om Arbeidsrettens kompetanse er dermed regelrett mangelfull og misvisende. Det er mulig hun har ment at det ikke har vært nødvendig for hennes formål å peke på alle deler av Arbeidsrettens jurisdiksjon. Det er i så fall vanskelig å forstå. Alternativet «krav som grunner seg på tariffavtale» inngår som et element i flere av de sakene hun har tatt opp til behandling. Det burde ikke vært for meget å vente at et det ble levert et korrekt og fullstendig sitat fra arbeidstvistlovens § 6 nr. 1, og at lovens § 7 nr. 2 ble nevnt slik at andre deler av kompetanseområdet kunne avgrenses mot. Det er nok pålitelig litteratur på området til at det skulle være en enkel sak.

Om tariffavtalefortolkningen sier Aune at «Arbeidsrettens oppgave er å finne frem til hva som avtalepartene har inngått bindende avtale om» (s. 292). Det er en naivistisk måte å uttrykke det på. Tariffavtalefortolkningen har typisk sett noen andre og flere dimensjoner. Det Aune sier om tariffavtalefortolkning (s. 292-93), bør man uansett ikke feste seg ved; det er så spinkelt og uten referanse til det rettskildemessige grunnlaget at man ikke bør ta det som basis for hva man står overfor ved fortolkning av tariffavtaler.