Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Om deltid, kvinnerett og arbeidsrett

Et essay om en avhandling

Stein Evju er født 1946, cand. jur. 1975, professor i arbeidsrett ved Institutt for privatrett, Universitetet i Oslo.

  • Side: 166-194
  • Publisert på Idunn: 2009-12-01
  • Publisert: 2009-12-01

En doktorgradsavhandling er en akademisk begivenhet. Avhandlingen skal granskes kritisk og fortjener en grundig vurdering. Det er både et grunnkrav i og en forutsetning for den faglige diskursen og fagutviklingen. Dette essayet gir en presentasjon av og en kritisk vurdering av Helga Aunes PhD-avhandling om «deltidsarbeid», og det pekes på analytiske og metodiske svakheter som er faglig og vitenskapelig problematiske.

1 Introduksjon

Boken Deltidsarbeid med undertittelen «Vern mot diskriminering på strukturelt og individuelt grunnlag» er Helga Aunes PhD-avhandling, som ble forsvart ved Det juridiske fakultet i Oslo i februar 2009.1 Som tittelen peker på er det tale om en arbeidsrettslig og diskrimineringsrettslig avhandling. Hovedvekten ligger på det siste, med en særlig innretning mot (vern mot) kjønnsdiskriminering. Men en arbeidsrettslig tilnærming er integrert i fremstillingen, først og fremst gjennom at perspektivet, slik hovedtittelen angir, er rettet mot deltidsarbeid. En doktorgrad på arbeidsrettens område er en begivenhet i seg selv. Aunes er den femte og en av bare seks i norsk akademisk historie.2 Derfor er det grunn til å glede seg over at avhandlingsarbeidet er fullført og nåløyet passert.

Boken byr på mye stoff av interesse. Tidvis møter leseren også drøftelser som gir grunn til refleksjoner. Men boken egger samtidig til motsigelse og innbyr til kritikk. Det temaet Aune har valgt for sin avhandling, er i og for seg velvalgt. Deltidsarbeid spiller en rolle av betydning i arbeidsmarkedet; omkring 25 % av alle sysselsatte arbeider deltid (litt avhengig av statistikkdefinisjonene). Deltidsarbeid og vern mot diskriminering av deltidsansatte har dessuten blitt gjenstand for særskilt regulering i lov, særlig arbeidsmiljøloven (17. juni 2005 nr. 65). Det er likeledes naturlig at Aune velger å se deltidsarbeid og vern mot kjønnsdiskriminering i sammenheng. Langt de fleste deltidsarbeidende (ca. 75 %) er kvinner, og en vesentlig større andel av sysselsatte kvinner enn av sysselsatte menn arbeider deltid (hhv. ca. 42 og ca. 12 %). Kjønnsperspektivet har imidlertid fått en meget dominerende plass. Det perspektivet Aune har valgt, er dessuten både blandet og uklart. Helt innledningsvis sier Aune at det i avhandlingen «redegjøres» for såvel rettslige som rettspolitiske problemstillinger knyttet til deltidsarbeid. Samtidig stilles man likevel overfor spørsmålet om avhandlingen har et normanalytisk perspektiv eller om siktemålet er rent rettspolitisk (s. 10). Uavhengig av perspektiv er imidlertid gjennomføringen av avhandlingen ikke vellykket og har klare svakheter.

Disse utgangspunktene gir grunnlag for mange og mangeartede refleksjoner. Det kan spørres om perspektivvalg og normforståelser fører til ubalanse i behandlingen av stoffet, både internt i det univers avhandlingen trekker opp, og i forhold til andre perspektiver og hensyn. Et ikke mindre vesentlig spørsmål er om det perspektivet som forfølges, har påvirket stoffvalg og behandlingen av rettskildemateriale. Ihvertfall viser avhandlingen her betydelige feil og mangler på endel punkter. Jeg skal vise dette i det følgende, men begynner med å gi en oversikt over avhandlingen på dens egne premisser.

2 Avhandlingen i oversikt

Aunes avhandling består av 20 kapitler som er fordelt på fire hoveddeler. Fremstillingen er på 424 sider, pluss 50 sider innholdsfortegnelse, registre og vedlegg. De fire hoveddelene har ikke egne overskrifter eller emnebetegnelser, men i bokens første innledende avsnitt sier Aune om sitt opplegg:

«Avhandlingen handler om deltidsarbeidendes rettslige stilling i norsk rett. Avhandlingen består av fire hoveddeler. I Del I defineres avhandlingens problemstilling: de deltidsansattes rettsstilling og den faktiske virkelighet. Videre gjennomgås prinsippet om lik behandling av individer uavhengig av kjønn og dets manifestasjon i rettsregler om et vern mot diskriminering på individuelt og strukturelt grunnlag. Det redegjøres for de rettslige prinsippene om likebehandling i utdanning, arbeid og ved utøvelse av demokratiske rettigheter, rettskildene og metoden som benyttes i avhandlingen. I Del II drøftes rettslige problemstillinger i forbindelse med deltidsarbeid slik de kommer til syne i praksis for domstoler og i håndhevingsorganer. Gjennomgangen av saker er ikke uttømmende. Utvalget av saker er gjort etter en vurdering av hvilke saker som er illustrerende for problemstillingen som tas opp. I Del III drøftes de funn som er beskrevet i Del II i forhold til plikten til å avskaffe stereotypiske kjønnsrolleoppfatninger, jf CEDAW art.5a. I Del IV presenteres oppsummeringer og konklusjoner. Et sentralt tema gjennom avhandlingen er hvordan vernet mot diskriminering på grunn av kjønn på individuelt grunnlag er forbundet med vernet mot diskriminering på strukturelt grunnlag. De to regelsettene komplementerer hvereandre [sic]. Gjennomgangen av praksis avdekker et behov for å styrke båndene mellom de to samtidig som begge regelsettene kan styrkes hver for seg (s. 8).»

Et innskudd: CEDAW er FNs kvinnekonvensjon.3 Konvensjonen er nu, efter at Aunes avhandling forelå, inkorporert i norsk rett gjennom en endringslov til menneskerettighetsloven i 2009.4 Konvensjonen overvåkes av en uavhengig ekspertkomité, CEDAW-komitéen, i utgangspunkt og hovedsak på basis av periodiske nasjonale rapporter fra de stater som har ratifisert konvensjonen. Komitéen vedtar også såkalte «general recommendations and suggestions», som er generelle synspunkter på forståelsen av bestemmelser eller temaer som dekkes av konvensjonen, og som retter seg til samtlige kontraherende stater. Dessuten er det vedtatt en tilleggsprotokoll som åpner for individuelle klager til CEDAW-komitéen.5

Del I (130 sider) er avhandlingens innledende del. Her introduseres avhandlingens problemstilling – med Aunes ord «de deltidsansattes rettsstilling og den faktiske virkelighet», og hun diskuterer «prinsippet om lik behandling av individer uavhengig av kjønn og dets manifestasjon i rettsregler om et vern mot diskriminering på individuelt og strukturelt grunnlag» (kapittel 1). I kapittel 2 gis det endel empirisk informasjon om deltidsarbeid, og i kapittel 3 behandles «prinsippene om likebehandling i utdanning, arbeid og ved utøvelse av demokratiske rettigheter». Kapittel 4 angir rettskildene, og til slutt i Del I (kapittel 5) knytter Aune noen bemerkninger til metoden som benyttes i avhandlingen (jfr. i det hele s. 9).

Avhandlingens hoveddel er Del II (250 sider). Temaet her er ikke et enkelt eller systematisk orientert, men derimot «et utvalg av rettslige problemstillinger i forbindelse med deltidsarbeid». Her starter fremstillingen (i kapittel 6), litt uvanlig, med en oppsummering av noen av de «funnene» som følger av diskusjonene i de følgende kapitlene. Behandlingen av de rettslige problemstillingene i forbindelse med deltidsarbeid har Aune systematisert i tre hovedavsnitt efter «ansettelsesforholdets livsløp». I kapittel 7-9 behandles sakene etter ulike faser av et ansettelsesforhold, fra ansettelsesforholdets inngåelse og start til spørsmål om arbeidsvilkår mens arbeidsforholdet består og til opphør av arbeidsforholdet. Skillet mellom vilkår som etableres mellom arbeidsgiver og arbeidstaker og vilkår som påvirkes også av offentlig regulering ved lov eller forskrift, er ikke skarpt. Aune fremholder at det kommer spesielt godt frem i saker som handler om deltidsansattes rett til ulike velferdsgoder/trygderettigheter som følge av et ansettelsesforhold. Derfor, sier hun, kunne flere saker ha vært behandlet under ulike overskrifter. For å få frem spesielt viktige områder har hun valgt å lage et særskilt kapittel 10 med overskriften «Annen regulering av arbeid enn ansettelsesforhold». Her er et underkapitel viet trygdeytelser fra det offentlige, og et annet handler om selvstendig næringsdrivende.

Rettspraksis fra Arbeidsretten om spørsmål angående deltidsarbeid er viet et eget kapittel (kapittel 11). Det har vel sin bakgrunn i at Aune ønsker å belyse hvilke «typer av problemstillinger» som forekommer i Arbeidsrettens praksis, og å trekke frem noen særlige spørsmål hun rubriserer som «rettskildemessige» (jfr. s. 245). Kapittel 12 behandler klage- og søksmålsmuligheter, ganske kursorisk. I kapittel 13 er temaet sanksjoner ved overtredelse av «forbudet mot diskriminering». Kapittel 14 er viet «kryssdiskriminering», dvs. der det samtidig foreligger flere diskrimineringsgrunnlag.

Kapittel 15 og 16 er spesielt viet FNs kvinnekonvensjon, CEDAW, og Norges forhold til den. I kapittel 15 behandles Norges «landrapporter» nr. 5, 6 og 7, med spesiell vekt på FNs kvinnekonvensjon artikkel 5, 10 og 11 og CEDAW-komitéens bemerkninger til rapportene. I kapittel 16 gjennomgås så CEDAW-komitéens rekommandasjoner (jfr. i det hele s. 140).

I avhandlingens Del III drøfter Aune de konklusjonene hun har trukket (de «funn» hun har kommet frem til) i Del II om deltidsarbeidende og om ulike arbeidsrettslige problemstillinger i forhold til den rettslige forpliktelsen til å ikke diskriminere på grunn av kjønn og plikten (efter FNs kvinnekonvensjon art. 5a) til å avskaffe stereotypiske kjønnsrolleoppfatninger. I kapittel 17 drøfter hun deltidsarbeid, kjønnsroller og kjønnsstereotypier. Kapittel 18 handler om grunnleggende perspektiver i forhold til enkeltindividets rett til utdannelse, arbeid og demokrati. I kapittel 19 rettes oppmerksomheten mot noen problemstillinger som ikke kommer frem i forvaltnings- og rettspraksis (jfr. s. 389).

I den avsluttende Del IV presenteres oppsummeringer og konklusjoner. Aune fremholder at et vesentlig spørsmål er i hvilken grad rettslige virkemidler er et egnet redskap for a sikre retten til å ikke bli diskriminert på grunn av kjønn. I forlengelsen av dette peker hun på at båndene mellom de to regelsettene, om vern mot diskriminering på individuelt og på strukturelt grunnlag, kan styrkes (s. 424).

3 Almene kommentarer

3.1 Emne og formål

Emnet for Aunes avhandling er altså i utgangspunktet «problemstillinger knyttet til deltidsarbeid». Hun poengterer innledningsvis at det er tale om utvalgte problemstillinger; en uttømmende fremstilling om alle mulige (rettslige) problemstillinger knyttet til deltidsarbeid anser hun det umulig å lage (s. 10). Aunes tema er i utgangspunktet det rettslige vernet mot diskriminering. Dette har to sider eller sett av «regeltyper», slike som angår det individuelle vernet, og slike som gjelder vernet mot strukturell diskriminering. Det første gjelder det enkelte individs rett til ikke å bli diskriminert; det andre dreier seg om de underliggende strukturene i samfunnet som gjør at [uakseptabel?] forskjellsbehandling finner sted som følge av (f.eks.) kulturelle og sosiale normer (s. 31). Aune har hatt som ambisjon å vise hvordan vernet mot diskriminering på grunn av kjønn består av begge komponenter (s. 430). Denne distinksjonen korresponderer med rådende diskriminerings- og diskrimineringsrettslig teori, og Aune påpeker med rette at de to typene av rettsregler supplerer hverandre og må sees i sammenheng (ibid.).

Hvilke temaer Aune tar opp, bygger hun på «en analyse av typiske problemstillinger i forvaltnings- og rettspraksis» (s. 10). Praksis fra domstoler og forvaltningsorganer er «viktige kilder med informasjon om hvordan reglene blir praktisert», heter det senere (s. 77). Dermed er det i utgangspunktet et lite virkelighetsutsnitt som er avhandlingens emne. Aune går imidlertid litt ut over det snevre perspektivet hun trekker opp innledningsvis. Dels vurderer hun problemstillinger i forhold til FNs kvinnekonvensjon, dels berører hun kort mulige grunner til at såvidt få saker og problemstillinger blir gjenstand for behandling i forvaltningsorganer og domstoler.

Om emnet er mer enn normativt, er litt vanskelig å få tak i. Aune skriver også om å belyse hvilke problemstillinger deltidsansatte faktisk stilles overfor, om hva som gjør at individer velger som de gjør, om viktigheten av å identifisere «de strukturelle årsakene som gjør at ulike grupper av mennesker blir behandlet forskjellig», og om å «utdype hvordan de stereotypiske kjønnsrollene er et demokratisk problem i arbeidslivet», o.l. (s. 11, 14, 16, 76, 135, o.a.st.). Dette er i første rekke empiriske problemstillinger. Slike går Aune i meget liten grad inn på. Det er vel mest nærliggende å forstå hennes uttalelser av denne typen slik at de rettslige/rettspolitiske drøftelsene kan bidra til problemforståelser på det empiriske området, og ikke slik at de empiriske spørsmålene i seg selv er en del av avhandlingens emnekrets.

Som nevnt ovenfor har avhandlingen et kjønnsperspektiv. Aune understreker det flere steder, blandt annet ved å fremheve innledningsvis at avhandlingen har et hoved-fokus på regler om forbud mot kjønnsdiskriminering (s. 11). Hva det betyr i Aunes sammenheng å ha et «kjønnsperspektiv», gis ingen forlaring før langt senere. Det later til å ha to elementer. For det første: Når gruppen deltidsansatte i større grad består av kvinner enn av menn,6 «har jeg måttet ta stilling til den kjønnede virkelighet som ligger bak og forklarer at nettopp kvinner velger å jobbe deltid». For det annet: Kjønnsperspektivet medfører «en vurdering av hvilke rettslige problemstillinger og virkemidler som kan være aktuelle basert på en analyse av den faktiske virkelighet kvinnene lever i» (s. 390). Det første er igjen, ut fra formuleringsmåten, en empirisk problemstilling. Som alt nevnt forfølges den i realiteten ikke. Det andre kan anses som en normativ problemstilling. Jeg ser to mulige måter å forstå den på. Slik formuleringen fremtrer – om å skulle bygge på «den faktiske virkelighet kvinnene lever i» – er den empirisk omfattende og krevende. En slik utfordring svarer avhandlingen ikke på. Ut over noen mer stereotype drøftelser av kjønnsroller og kvinners situasjon gjør ikke Aune noen forsøk på kartlegge eller diskutere et bredere virkelighetsperspektiv enn det som knytter seg til rettskildematerialet i avhandlingen. Den andre forståelsesmåten knytter seg på en annen måte til feministisk teori. Det er en alminnelig forståelse at kjønnsforskning – forskning med kjønnsperspektiv – har et endringsformål. Forskeren går inn i et felt med et ønske om en mer rettferdig kjønnsorden. Det er forsåvidt tale om et kritisk perspektiv, men ut fra et eget, eller det feministiske forskningsfellesskapets, verdipolitiske perspektiv. Aunes uttalelser om av-handlingens formål (se nedenfor her) og om egen metode og «kvinnerettslige metode» (se nedenfor v. note 11) gjør det nærliggende å anta at det er denne andre forståelsesmåten som er den sentrale for hennes perspektiv.

Kjønnsperspektivet står i alle fall sentralt. Det viser seg både i den plass det har i avhandlingen i forhold til deltidsspørsmål isolert, og i den helt grunnleggende posisjon «likebehandlingsprinsippet» tilordnes i avhandlingens univers. Det siste kommer jeg tilbake til nedenfor.

Formålet med avhandlingen er et neste spørsmål. Som nevnt sier Aune helt innledningsvis at avhandlingen behandler både rettslige og rettspolitiske spørsmål. Men samtidig stilles man overfor spørsmålet om avhandlingens formål er rent rettspolitisk. I avsnittet efter å ha introdusert sitt emne sier Aune at:

«Formålet med avhandlingen er å vise hvordan forbudet mot diskriminering av deltidsansatte på individuelt og strukturelt grunnlag må anvendes og ses i sammenheng (s. 10).»

Med hjelpeverbet «må» signaliseres det at det ikke er en beskrivelse av en eller annen form for «gjeldende rett» eller rådende (retts)praksis som er målet for avhandlingen. Målet er derimot å argumentere for («vise») hvordan eksisterende rettsnormer bør anvendes, slik Aune ser det. Dette suppleres med hennes metodiske credo om at «rettsteoretikeren eller praktikeren vil vurdere om en regel eller et resultat ’holder seg’ i en vurdering veid opp mot grunnleggende menneskerettslige verdier» (s. 136).

En slik tilnærming er det ingen ting å si på; den er fullt ut legitim også for en vitenskapelig avhandling. Utfordringen med en slik målsetting er todelt. Dels må det rettslige materialet som skal analyseres, kritiseres og foreslås endret, være tilstrekkelig utførlig og behandles normativt forsvarlig, uten å velge bare det som passer egne målsettinger. Dels må det – først og fremst empiriske – grunnlaget som vurderinger av alternative løsninger skal bygges på, være tilstrekkelig i bredde og dybde. Her kommer ikke Aune helt i mål.

3.2 Deltid og arbeidsmarked(sprinsipp)

Aune definerer for sitt formål deltid som «alt arbeid som er mindre enn hel stilling i tilsvarende stilling eller bransje» (s. 11, jfr. s. 46). Det korresponderer med deltidsbegrepene i ILO-konvensjon nr. 175 (1994) om deltidsarbeid og EF-direktivet (97/81/EF) om det samme. Som Aune peker på er hennes definisjon derimot en annen enn den som brukes i statistisk sammenheng av Statistisk Sentralbyrå (s. 46-47). Hun mener at SSBs snevrere definisjon «tilslører» bildet av hvor mange som reelt jobber deltid. Det kan man vel gjerne si når man har bestemt sine egne normative premisser. Men slike kan være gjenstand for diskusjon, og statistiske formål kan være andre enn dem Aune er opptatt av.

Forskjellen volder Aune et besvær hun ikke gjør noe nummer av. I den empirisk deskriptive oversikten over «omfang av deltidsarbeid» m.v. (s. 48-54) benytter hun ufortrødent data fra SSB og data bygget på SSB-statistikker. I og for seg er det forståelig. Skulle hun lagt sin egen definisjon til grunn, ville det knapt vært gjørlig å komme frem til pålitelige tall. De statistikkbaserte opplysningene er også tilstrekkelige til å tjene det formålet de er brukt til.

I kapittel 3 om «grunnleggende verdier» m.m. introduserer Aune det hun kaller «arbeidsmarkedsprinsippet». Det er en nyskapning i norsk sammenheng; meg bekjent har begrepet ingen hjemstavn i norsk arbeidsrettslig eller arbeidsmarkedsforskningslitteratur. Det er mulig det kan ha det i kvinnerettslitteraturen, men i så fall har det ikke trengt igjennom skillene til andre fagfelt. For Aunes del dreier det seg om et lån fra Kirsten Ketscher.7 Hva som skal forstås med begrepet, er innholdsmessig sett at «arbeidsmarkedsprinsippet» er «[f]orutsetningen om å sørge for egen forsørgelse ved deltagelse i arbeidsmarkedet» (s. 65). Når det senere heter at prinsippet «dreier seg om både en samfunnsmessig best mulig utnyttelse av ressursene, men også [sic] om oppfyllelse av prinsippet om lik behandling av kvinner og menn som igjen er en forutsetning for et velfungerende demokrati» (s. 69), er det naturlig å forstå dette som hensyn, eller normative begrunnelser, som skal bære prinsippet.

Hvorfor det da bare er likebehandling mellom kvinner og menn, og ikke også likebehandling på grunnlag av andre kjennetegn, som skal ha betydning, er ikke godt å forstå. Hvordan Aune kan få det til at «arbeidsmarkedsprinsippet» er «bærende for det norske arbeidsmarkedet så vel som hele det europeiske arbeidsmarkedet dekket av EU og EØS» (s. 69; mine kursiveringer), er ikke mindre mystisk. Begrepet er som nevnt en fremmed fugl i den norske fauna. Aune gjør ikke snev av forsøk på å underbygge at et slikt prinsipp kan utledes på hjemlig grunn, eller på vise til at det eksisterer som begrep i forskningslitteratur eller i arbeidsmarkedspolitisk sammenheng.

Hun snubler for øvrig fra dette til almengjøringsloven.8 Her hevder hun at «[d]et finnes ingen allmenngjøringslov for å hindre sosial dumping i de yrker som kvinner typisk vil befinne seg i» (s. 69). Det er direkte galt. Loven er generell, den er ikke avgrenset mot visse bransjer eller yrker. Hittil er det ikke gitt forskrifter i medhold av loven for «typiske kvinneyrker», men det er jo noe ganske annet. I sin korte omtale viser Aune også at hun ikke har vært à jour med diskusjonene om hvorvidt «almengjøringsforskrifter» for bransjer/yrker med lav organisasjonsgrad vil være effektive eller hensiktsmessige fra en arbeidsmarkedsmessig synsvinkel.

3.3 Rettskilder og metode

I kapittel 4 redegjør Aune for «de rettskilder som anvendes i avhandlingen» (s. 77). Her behandles internasjonale konvensjoner, grunnlov og alminnelig lovgivning, lovforarbeider, tariffavtaler, retts- og forvaltningspraksis, og «den sosial dimensjon» i EU/EØS. Kapittelet avsluttes med avsnitt om «fortolkningsprinsipper», rettskildenes tilgjengelighet og det Aune betegner som «å stille rett diagnose».

Fremstillingen er i hovedsak temmelig deskriptiv og refererende. Andres synspunkter gjengis i en viss utstrekning, men uten nærmere analyse eller diskusjon. For min del savner jeg et analytisk perspektiv på rettskildematerialet, på hvordan det skal forstås og anvendes. Det er ikke til å komme fra at det dessuten er noen grelle feil i fremstillingen. I underkapittelet om «Internasjonale konvensjoner inkorporert i norsk rett» (s. 77-89) inkluderer Aune både Den (reviderte) europeiske sosialpakt (ESP) og en rekke ILO-konvensjoner. Det krever ikke meget av kjennskap til menneskerettighetsloven9 og dens forarbeider for å vite at ESP slett ikke er «inkorporert» i norsk rett. Det samme gjelder ILO-konvensjonene. I beste fall kan man si at deler av disse konvensjonene er operative i norsk rett gjennom passiv transformasjon. Det er likevel noe ganske annet enn inkorporasjon. Debatten om inkorporasjon av FNs kvinnekonvensjon og hvordan skulle være nok til å understreke poenget. Omtalen av «Sosialpaktkomitéen» (the European Committee of Social Rights) på s. 102 er også feilaktig og misvisende. En meget kort omtale av eksempler på tariffavtaler som har bestemmelser om likestilling mellom kvinner og menn (s. 96), virker helt tilfeldig og er uten substans, og dessuten uten sammenheng med eller referanse til behandlingen av saker for Arbeidsretten i kapittel 11.

I avsnittet om «fortolkningsprinsipper» omtaler Aune relativt kortfattet også arbeidsgivers styringsrett og det hun – med tilslutning spesielt til Jakhelln10 – betegner som «et alminnelig saklighetskrav for utøvelsen av styringsretten» (s. 124). Det er besnærende å se for seg et «alminnelig saklighetsprinsipp», og det er ingen tvil om at et saklighetsprinsipp kan forfektes på diskrimineringsrettens område. Også der er det, som Aune riktig peker på, en rettslig standard med uskarpt og varierende innhold. Spørsmålet er imidlertid om ikke Aune for raskt griper til en sjablong som ikke har almen gyldighet. På diskrimineringsrettens område er det etablerte krav, gjennom lovgivning og rettspraksis, til hva som skal til for å gjøre forskjellsbehandling rettmessig. Tesen om et alminnelig saklighetskrav på ethvert annet område står derimot på sandgrunn. Ett er om en slik standard i det hele tatt lar seg oppstille med generell rekkevidde. Et annet er hva som eventuelt kan sies å være innholdet av et saklighetskrav. Diskusjonen om Kårstø-dommen (Rt. 2001.418) og hvorvidt et saklighetskrav har en negativ avgrensning eller er et positivt krav, kan illustrere. Aune later ikke til å ha satt seg inn i litteraturen om dette og har nok derfor kommet i skade for litt for enkelt å holde seg til enkle generaliseringer.

I sluttavsnittet om «å stille rett diagnose» er Aunes viktige og riktige poeng at det er vesentlig å stille problemstillingen for rettsanvendelsesspørsmål på riktig måte. Aune mener at dette er et spesielt problem og en særlig svikt i diskrimineringssaker. Om det virkelig er slik, kan man likevel undre seg på. Hun belegger det ikke i dette avsnittet, og synspunktet er heller ikke underbygget av den retts- og forvaltningspraksis som gjennomgås i avhandlingens Del II. Det Aune gjør i dette avsnittet (s. 126-134), er derimot å gå til felts mot dommen i Rt.2003.1657 om rettigheter i en kollektiv pensjonsforsikringsordning ved permisjoner i forbindelse med nedkomst, studier, sykdom, m.v. Aune er sterkt kritisk til Høyesteretts dom. Drøftelsen er imidlertid springende og langt fra overbevisende. I dette avsnittet forbigår Aune et foreldelsesspørsmål som hun mer løsrevet berører på s. 337-338, og diskusjonen preges av mangel på innsikt i grunnleggende rettsprinsipper om privat forsikring og foreldelse av pengekrav, spesielt når det gjelder spørsmål om rettigheter til tross for at det i lengre tid ikke er betalt forsikringspremier.

Det neste kapittelet, og det siste i Del I, er viet «avhandlingens metode». Kapittelet er ganske kort (s. 135-139) og har tre deler: om alminnelig juridisk metode og kvinnerettslig metode, om FNs kvinnekonvensjon artikkel 5a, om til slutt om «rettspolitiske vurderinger». I det siste underavsnittet poengterer Aune at hennes tema er et som påkaller rettspolitiske vurderinger, og at hun vil foreta slike underveis i fremstillingen. Dette er kurant. Grunnlaget for vurderinger blir imidlertid ikke synderlig avklaret. En tydelig posisjon kommer derimot til syne i avsnittet om FNs kvinnekonvensjon artikkel 5a. Der fremheves det å «bedre kvinners stilling» som metodisk grunnleggende.11 Hva det betyr å «bedre kvinners stilling» vil Aune forstå som at kvinner får «en reel [sic] frihet til å foreta frie valg og leve sine liv etter egne ønsker i motsetning til valg som foretas etter forventningspress som følge av kjønnsstereotypiske rolleforventninger». Det kan vel diskuteres om dette er en rettspolitisk eller annen type sosiopolitisk posisjon. Men i Aunes sammenheng, og særlig i relasjon til temaet strukturell diskriminering, har den en klart, og forsåvidt helt legitim, rettspolitisk funksjon.

Det som er vanskeligere å få tak på og å forsone seg med, er det Aune skisserer om sitt grunnleggende metodesyn. Helt innledningsvis i kapittel 5 sier hun at «[a]nalysen er rettsdogmatisk» – hvilket hun forklarer med at det er «rettslig regulering, forvaltnings- og rettspraksis som analyseres». Dette henger ikke sammen. Ett er hvilket materiale man forholder seg til, et annet er metoden man anvender ved analyse av det. Om det metodiske sier Aune så at avhandlingen «er skrevet med en klar forankring i alminnelig juridisk metode og med den presisering som følger av kvinnerettslig metode» (s. 135; min kursivering). Hva dette skal bety, er ganske gåtefullt. Aune pretenderer at «kvinnerettslig metode» innebærer en «finjustering» av alminnelig juridisk metode. Men det ser ikke ut til å være en rettsdogmatisk funksjon. Hennes poeng er i første hånd at den kvinnerettslige metoden betyr en «presisering» av hvilke subjekter man tar i betraktning når man skal vurdere om «regler fungerer optimalt etter sin hensikt» – med andre ord en rettspolitisk funksjon. En slik posisjon henger forsåvidt sammen med den om at kvinnerettslig metode er særlig orientert mot å «bedre kvinners stilling» (jfr. ovenfor her). Den andre fasetten Aune fremhever, er at «kvinnerettslig metode» i retrospekt må anses som «et stort skritt i utviklingen av rettskildelæren og metoden» (s. 135). Den kvinnerettslige metoden, sier hun, har bidratt til rettskildelæren ved å stille «rettsreglene og deres anvendelse i praksis» opp til vurdering mot grunnrettigheter og -verdier (s. 136).

For en som har syslet med rettskilde- og metodespørsmål siden før kvinneretten egentlig ble et eget felt, virker dette forunderlig. Selvsagt har kvinneretten ført med seg at det er blitt større oppmerksomhet om hvordan rettslige reguleringer virker også for kvinner. Men rettskildemessig og metodisk nyskapende? Det lar seg ikke hevde med troverdighet dersom man har en smule kjennskap til utviklingen av rettskildelæren fra tidlig 1970-tall og fremover. Normative vurderinger av «gjeldende rett» og diskursiv metode er ikke akkurat noe nytt eller spesifikt for kvinneretten. Blandt annet, men ikke bare, spilte «kritisk juss»-bevegelsen en viktig rolle i den tidlige fasen. Det samme gjorde diskusjonen om «juridification» –– rettsliggjøring –– og rettsordenens legitimitetsgrunnlag. Det er beklagelig at Aune henfaller til en så snever, og snevert miljøfundert, metodeomtale. Det viser ingen solid rettsteoretisk forankring, og det bidrar heller ikke til metodisk avklaring i forhold til hennes eget prosjekt. Det man sitter igjen med – ihvertfall gjelder det undertegnede – er at det ikke er metode, men et målrettet rettspolitisk perspektiv som er det sentrale. Det er også trekk i den videre fremstillingen som kan forsterke et slikt inntrykk.

3.4 Normforståelser og perspektiver

3.41 Grunnprinsipper og menneskerettigheter

I kapittel 3 drøfter Aune “rettslige prinsipper og grunnleggende verdier». Helt innledningsvis heter det at rettslige prinsipper er «allmenngyldige regler som ivaretar grunnleggende verdier» (s. 55). Hun gir en notehenvisning til Bernt og Mæhle,12 men det som siteres, gir ikke grunnlag for den krevende karakteristikken «allmenngyldige». En ting er at noen grunnprinsipper kan sies å utgjøre «fundamentet i rettsstaten» og er midler til å sikre rettsstatens verdigrunnlag (som Bernt og Mæhle uttrykker det). Det er prinsipielt uproblematisk, selv om det nok kan være problematisk å identifisere hva som skal telle som grunnprinsipper i en slik sammenheng. Men «allmenngyldighet» er en langt større fordring; den strekker seg ut over den enkelte rettsstaten. Da blir identifikasjonsspørsmålet straks langt vanskeligere. Det viser seg raskt i fortsettelsen.

To avsnitt lengre ned heter det:

«De grunnleggende menneskerettslige verdiene gjelder for alle i kraft av det å være et menneske. Det betyr at de grunnleggende menneskerettslige verdiene gjelder uavhengig av konvensjoner og lover, og de kan heller ikke oppheves av lov eller konvensjoner» (s. 55). Senere hen sier Aune at «[m]enneskerettighetene gjelder uavhengig av om de er nedskrevet noe sted» (s. 410).

Dette er en problematisk posisjon. Den er ikke enkel å forsvare. For det første møter den problemer på et rent normativt nivå. Hvis mennesker ikke kan endre de «grunnleg-gende verdiene» (ved lover eller konvensjoner), hvordan er de da kommet til? Slik Aune formulerer sin posisjon her, er den – med respekt – rent metafysisk, en slags naturrett. Det er enkelt å formulere en kontrær posisjon: Menneskerettigheter har det til felles med guder at de er menneskeskapte. Hvilke grunnleggende rettigheter man stiller opp, beror på menneskelige valg – og disse kan endre seg over tid, jfr. nedenfor. For det annet støter Aunes posisjon på erkjennelsesteoretiske problemer. Hvis menneskerettighetene «gjelder uavhengig av om de er nedskrevet noe sted», hvordan skal vi da kunne erkjenne hva «menneskerettigheter» er – hvordan de er kommet til og hvilket normativt innhold de har? En umiddelbar tolkningsmulighet kunne være at Aune mener å gi uttrykk for at rettigheter som er anerkjent i «menneskerettighetskonvensjoner», har gyldighet selv om de ikke er skrevet inn i underordnet (nasjonal) rett. Men det motsies av at hun straks nedenfor sier at «[d]et betyr at menneskerettighetene var gjeldende også før de ble nedtegnet etter den andre verdenskrig», først i FNs menneskerettighetserklæring fra 1948 (s. 410). Med det sementeres den metafysiske posisjonen. Samtidig er standpunktet en implisitt uttalelse om at FN-erklæringen ikke var mer enn en partiell skriftfesting av menneskerettigheter. Perspektivet er jo blitt utvidet siden, gjennom senere instrumenter på menneskerettighetsområdet.

For det tredje er Aunes posisjon problematisk fra et historisk og rettsgenetisk perspektiv. Det vi kaller menneskerettigheter og/eller grunnleggende rettigheter idag, er resultat av en utvikling over lang tid, av en intellektuell og politisk-retorisk prosess hvor det har vært diskusjon om hva vi vil anerkjenne som slike «opphøyede» rettigheter. Hele utviklingen av konvensjonsvernet på menneskerettsområdet er en illustrasjon og påminnelse om det. Det blir enda klarere dersom utviklingen sees over et større tidsspenn enn fra 1945. Ikke-diskriminering på grunn av kjønn var for eksempel ikke noen anerkjent grunnleggende rettighet før 1940-48, hverken internasjonalt eller i den norske rettsordenen. På hjemlig arbeidsrettslig grunn kan det være nok å peke på dommen i Rt. 1939.45 og historien bak den om arbeiderbevegelsens fordelingspolitiske standpunkt til sysselsetting av gifte kvinner.

Hvilke verdier man vil se som grunnleggende, varierer også mellom kulturer og samfunn i samme tidsfase. Hva vi vil anerkjenne som «menneskerettigheter», har sterk sammenheng med sosiale og kulturelle verdier slik de er utviklet over tid. At det skulle være «grunnleggende menneskerettslige verdier» som er hevet over menneskelige vurderinger og valg, er både analytisk og empirisk vanskelig å forsone seg med. Det er i sin orden å hevde at «mine verdier er riktigere og viktigere enn andre», og derfor gå inn for at de må bli ivaretatt. Men det er fort gjort å møte andre som sier nøyaktig det samme, bare med et annet innhold i de verdiene som forfektes. Hvis man vil fremholde noen verdier som særlig sentrale og unndratt menneskelig diskusjon og forandring, kreves det i det minste at en slik posisjon diskuteres og begrunnes. Noe slikt finner man ikke hos Aune.13 Derimot vil hun se FNs kvinnekonvensjon art. 5a som et uttrykk for en slik universalitetsforestilling som hun forfekter (s. 410).

3.4.2 Kjønn og likebehandling

Aunes normforståelse er også uklar når hun kommer til «retten til å ikke bli diskriminert på grunn av kjønn» (s. 56). Hun sier på den ene siden at «kjønn» er ett av flere diskrimineringsgrunnlag som regelmessig er nevnt på ulike måter i menneskerettighetskonvensjoner. Men så heter at retten til å ikke bli diskriminert på grunn av kjønn «er en grunnleggende rettighet som skjærer på tvers inn i alle andre rettigheter». Hva dette skal bety, er ikke godt å få tak i.14 En tolkningsmulighet kan være at dette diskrimineringsforbudet gjelder «horisontalt», på områder der også andre rettigheter gjør seg gjeldende. En uttalelse ovenfor på samme side kan antyde en slik forståelsesmåte.15 Men det er jo ikke noe som er særegent for forbudet mot kjønnsdiskriminering; det gjelder også for andre diskrimineringsgrunnlag. Eller er det meningen å hevde at retten til å ikke bli diskriminert på grunn av kjønn står i en særstilling? Det er i tilfelle vanskelig å forstå hvordan det skal finnes holdbart grunnlag for en slik tese. I konvensjonenes «ikke-diskrimineringskataloger» skilles det ikke mellom grunnene på en slik måte at en gis forrang for en annen. Kjønn står ikke i noen særstilling i forhold til f.eks. rase, religion eller helse. Det er mulig at Aune heller ikke mener å gi uttrykk for noe slikt. Men det forblir i tilfelle dulgt og ute av syne. Aune skriver på en reduksjonistisk måte som i beste fall skaper uklarhet om perspektivet i fremstillingen.

«Likebehandlingsprinsippet» fremtrer som en grunnleggende normativ forankring i Aunes avhandling. Det presenteres som en egen størrelse innledningsvis, i kap. 1.7 (s. 24-32), og det kommer igjen i en rekke ulike sammenhenger i den videre fremstillingen.

I Aunes innledende formulering heter det at det «menneskerettslige likebehandlingsprinsipp innebærer et utgangspunkt om at alle mennesker i kraft av å være menneske har krav på lik behandling». Dette knyttes ikke bare til kjønn (men hun hevder at prinsippet og begrepsapparatet er blitt utviklet og presisert gjennom praksis på kjønnsdiskrimineringsområdet16). I den videre diskusjonen av prinsippets elementer inkluderes forbudene mot diskriminering av deltidsansatte og midlertidig ansatte i det som omtales som «likebehandlingsprinsippet». Men senere er det kjønnsdiskriminering som står i forgrunnen, f.eks. ved drøftelsen av «delt bevisbyrde» (s. 28-30) og med stor plass viet FNs kvinnekonvensjon (CEDAW) i det følgende underkapittelet (1.8, s. 32-38) og senere. En direkte reduksjonisme kommer så til uttrykk – ihvertfall tilsynelatende – langt ute i kapittel 4 om «rettskildene» (s. 77 ff). Der innledes avsnitt 4.2.5 om «formålsbetraktninger» med følgende uttalelser:

««Likebehandlingsprinsippets rettskildemessige virkelighet er internasjonalt forankret. Det betyr at retten til å ikke bli diskriminert på grunn av kjønn er en menneskerettighet som blir håndhevet [internasjonalt og nasjonalt] …» (s. 121; min kursivering og hakeparentes).»

Hva som menes med den «rettskildemessige virkelighet», kan virke gåtefullt. Formodentlig skal det bety noe i retning av at et prinsipp om likebehandling har en betydning eller rolle som rettskilde(faktor) fordi det er internasjonalt forankret. Det er i tilfelle uproblematisk. Det som er problematisk, er den direkte overgangen til kjønnsdiskriminering – prinsippet «betyr» rett til å ikke bli diskriminert på det grunnlaget. Her er det ikke noe «blandt annet» eller «også» kjønn; det er ikke snev av noe videre perspektiv. Det finnes heller ikke i den umiddelbare fortsettelsen, før diskrimineringsgrunnene deltid og midlertidig ansettelse igjen nevnes kursorisk i omtalen av «arbeidsgivers styringsrett (s. 124, i avsnitt 4.2.7).

Denne perspektivinnsnevringen kommer igjen i avhandlingens Del III. I kapittel 18 innleder Aune med å fremholde at det er tre «sentrale hensyn» som er grunnleggende for individenes deltagelse i samfunnet: rett til utdannelse, rett til deltagelse og rett og plikt til å delta som borgere i demokratiet. Disse hensynene ser hun som forutsetninger for å oppnå «menneskerettighetenes kjerneverdier», individenes rett til frihet, integritet og verdighet. Retten til å ikke bli diskriminert på grunn av kjønn stilles så på linje med disse kjerneverdiene og beskrives samtidig som et middel til å sikre såvel disse som de tre «sentrale hensynene» (s. 409). Det kommer skarpere til uttrykk i konklusjonen i kapittel 18; den lyder i sin helhet:

«Likebehandlingsprinsippet skal sikres i utdannelse, deltakelse i arbeidsliv og ved utøvelse av demokratiske rettigheter på en måte som ivaretar den enkeltes frihet, integritet og verdighet (s. 420).»

Av sammenhengen er det klart at «likebehandlingsprinsippet» her bare refererer seg til kjønn. Konklusjonsformuleringen i seg selv er ikke særlig utsagnskraftig. Men den kommer i skarpt relieff når den sees i sammenheng med fremstillingen foran.

3.4.3 Kjønnsperspektiv og normativt primat

Aune understreker som nevnt at hun har et «kjønnsperspektiv» i avhandlingen. Det er ikke uten videre entydig hva som ligger i dette. Det er imidlertid åpenbart at for Aune er en grunnleggende dimensjon at de hensynene hun legger vekt på, skal ha forrang fremfor andre. Hun fremholder det i og for seg selvfølgelige at «subkulturelle styringsmekanismer» påvirker menneskelige holdninger, meninger og valg (s. 390). Så går hun videre til å peke på at «[m]enings- og ytringsfriheten er en av de grunnleggende menneskerettigheter» – men:

«Den rettigheten må imidlertid utøves i harmoni med andre fundamentale menneskerettigheter. Det betyr at det er adgang til å ta i bruk rettslige virkemidler for å påvirke subkulturers styringsmekanismer når disse er så sterke at de hindrer enkeltindivider i å nyte de fundamentale menneskerettighetene som er tema for denne avhandlingen, rett til utdannelse, arbeid og rett til ikke å bli diskriminert på grunn av kjønn.»17

Perspektivet er dermed plassert som rent dogmatisk. Aunes uttalelse om at det skal kunne gripes inn i ett sett av rettigheter for å ivareta et annet – det hun prefererer – blir stående som en ren påstand, på samme måte som hennes oppfatning av menneskerettigheter i det hele. Man må jo kunne spørre om det ikke like gjerne kan gjøres inngrep i det sett av rettigheter Aune fremhever, for å ivareta andre grunnleggende rettigheter. Både problemstillingen og en diskusjon av den er dessverre fraværende i avhandlingen. Hvordan man skal løse spørsmål der ulike grunnrettigheter kommer i konflikt med hverandre, er et omfattende og vanskelig problem. Men det kan ikke gjøre det berettiget å helt unnlate å forholde seg til det eller til helt å se bort fra andre hensyn enn dem man selv mener er viktigst. Fra en arbeidsrettslig synsvinkel er det f.eks. påtagelig at hverken organisasjonsfrihet eller friheten til kollektive (tariffavtale)forhandlinger overhodet er berørt. Begge hører som kjent med til de grunnleggende menneskerettigheter, efter både «sivile og politiske» og «sosiale og økonomiske» rettighetskonvensjoner, globalt og regionalt, og ikke mindre – men i tid forut for likebehandling m.v. på grunn av kjønn – i det globale spesialkonvensjonssystemet på arbeidsrettsområdet, ILO-konvensjonene.18 Ut over det rent arbeidsrettslige kan det pekes f.eks. på vern mot diskriminering av funksjonshemmede, vern av minoriteter, og vern av religions- og livssynsfrihet. Det er forsåvidt utvilsomt at utviklingen av lovgivning om kjønnslikestilling har vært inspirert av menneskerettslige idéer om likebehandling og ikke-diskriminering. Men det er karakteristisk for de menneskerettslige likebehandlingsnormene at de ikke er begrenset til arbeidstagere, eller til arbeidende individer i videre forstand, og at de heller ikke er singulære i den forstand at de bare inkluderer ett diskrimineringsgrunnlag. Et slik videre perspektiv er reelt sett fraværende hos Aune.

4 Gjennomføringen

Avhandlingens hoveddel er som nevnt dens Del II. Den største delen av fremstillingen her er viet rettslige problemstillinger i forbindelse med deltidsarbeid. Aune behandler disse i tre hovedavsnitt ordnet efter «ansettelsesforholdets livsløp». Dette er forsåvidt et klassisk disposisjonsmessig grep ved behandling av individualarbeidsrettslige spørsmål, og det er rimelig godt begrunnet i forhold til det emnet og den tilnærmingen som er Aunes hovedanliggende.

I kapittel 7-9 (s. 144 ff) gjennomgår Aune rettskildemateriale som vedrører de tre grunnfasene, inngåelse av arbeidsavtaler («arbeidsforholdets begynnelse»), arbeidsforholdets innhold («arbeidsvilkår») og arbeidsforholdets opphør. I kapittel 10 drøftes noen spesielle spørsmål om «annen regulering av arbeid enn ansettelsesforhold». Kapittel 11 og 12 er derimot «horisontale», om Arbeidsrettens praksis og om klage- og prosesspørsmål. Sanksjoner tas opp i kapittel 13. Kapitlene 14, 15 og 16 skiller seg fra hovedstrukturen. Kapittel 14, på snaue tre sider (s. 343–345) er viet noen bemerkninger om «kryssdiskriminering», mens kapitlene 15 og 16 tar for seg norske rapporter under FNs kvinnekonvensjon og CEDAW-komitéens vurderinger.

Kapittel 14 virker litt «påklistret», som en slags pliktøvelse om et i og for seg viktig tema. Det er for snaut til å gi noe egentlig bidrag til avhandlingens diskusjoner. Det gjelder selv om aspekter ved «kryssdiskriminering» tas opp også andre steder i avhandlingen. Kapitlene 15 og 16 er langt mer utførlige (s. 346–388). Det er viet mye plass til direkte eller indirekte å gjengi fra Norges rapporter. Efter min vurdering er referatene her for omfattende. Det ville vært en bedre løsning å utnytte mye av det rent faktiske materialet og de empiriske opplysningene som det refereres til, i avhandlingens kapittel 2, hvor deltidsarbeid nettopp betraktes under en empirisk synsvinkel. Det ville også kunne bidratt til å gjøre problemstillingene i det norske materialet mer poengterte i forhold til kvinnekonvensjonens krav og CEDAW-komitéens vurderinger. Slik det nu er, drukner poengene langt på vei i omfattende referater.

Dette er efter mitt syn også en gjennomgående innvending mot stoffbehandlingen i Del II. Den er i alt vesentlig deskriptivt refererende. Sitater og referater fra rettspraksis er til dels meget omfattende. En analytisk tilnærming er derimot fraværende. Noen ganger savnes poengteringer av de rettslige kjernespørsmålene helt, andre ganger er bemerkningene til avgjørelsene meget knappe. Fremstillingen virker i stor grad upoengtert og passiv. Rent eksempelvis er bemerkningene til EF-domstolens dom i Wippel19 forbausende kursoriske (s. 146–148), og Aune har ikke fått tak på det vesentlige underliggende poeng om arbeidstagerbegrepet, som er fellesskapsrettslig på kjønnslikebehandlingsområdet, men nasjonalrettslig i de øvrige arbeidsrettslige direktivene.

I kapitlene 7–10 behandler Aune en rekke interessante spørsmål i norsk og felleskapsrettslig rett og rettspraksis. Det er en svakhet at behandlingen er så deskriptiv, tildels slik at den også blir ganske ensformig. I hovedsak er det tale om deskriptive redegjørelser om en lang rekke rettsavgjørelser, med kursoriske oppsummeringer om enkeltspørsmål. Det gis ingen behandling av hvordan ulike problemstillinger forholder seg til hverandre i et bredere perspektiv. Aune har heller ikke noen konsistent tilnærming til forholdet mellom EF/EØS-rett og norsk rett; noen ganger tas relasjonen mellom dem opp, andre ganger ikke. Hvorfor det er slik variasjon, finner man ingen forklaring på. Det savnes også en samlet oversikt over og diskusjon av de enkelte deldrøftelsene.

Stedvis blir behandlingen så knapp at det bærer galt av sted. I kapittel 12 er omtalen av søksmål for Arbeidsretten, diskrimineringslovgivningen og Arbeidsrettens domsmyndighet, og forholdet til søksmål for de alminnelige domstoler, så kursorisk at det hele blir lite presist. I sluttavsnittet om «klage til EMD» (s. 323-324) omtales EMK artikkel 14 på en måte som kan i inntrykk av at bestemmelsen har en selvstendig eksistens som «ikke-diskrimineringsbestemmelse». Hvis man ikke vet at artikkel 14 – som andre tilsvarende klausuler i menneskerettighetskonvensjoner – bare gjelder i forhold til de rettigheter konvensjonen sikrer, får man ingen antydning om denne realiteten i Aunes korte omtale.

Kapittel 11, kapittel 13 og trekk ved kildebehandlingen kommer jeg nærmere tilbake til.

I presentasjonen av avhandlingens Del III sier Aune at der «drøftes de funn som er beskrevet i Del II …» (s. 389). Det er en beskrivelse det er ualminnelig vanskelig å forstå. Det som drøftes i Del III, er ikke rettslige problemstillinger eller konklusjoner på rettslige analyser fra Del II. Kapittel 17 er viet en ganske alment holdt diskusjon av «kjønnsroller og stereotypier», med avsnitt om begrepet kjønn, kjønn og roller, grupper og individer, m.m. Forbindelseslinjene bakover til Del II er i beste fall syltynne, ihvertfall om man anvender en noenlunde rettsmetodisk orientert målestokk. I kapittel 17, og mer generelt i kapittel 18, tar Aune opp igjen typer av spørsmål som har vært behandlet tidligere – i Del I, kapittel 3 – om grunnleggende prinsipper, verdier og hensyn. Kapittel 18 gir imidlertid ikke noen drøftelse som fører lengre; saklig sett er det tale om mye gjentagelse.

Dette illustrerer det som blir stående som en hovedinnvending mot avhandlingens disposisjon og behandlingsform. Fremstillingen mangler progresjon fra problemstillinger til konklusjoner, både i enkeltkapitlene og i forholdet mellom hoveddelene II og III. Derimot blir det mye oppramsing og mange gjentagelser som ikke løfter seg fra ett nivå til et høyere analytisk og refleksjonsmessig nivå.

Videre er det dessverre mye å sette fingeren på når det gjelder kildebehandling og enkeltspørsmål.

5 Tariffretten og Arbeidsretten

5.1 Introduksjon

Aune peker i den innledende del av avhandlingen på at en rekke tariffavtaler har bestemmelser om likestilling mellom kvinner og menn (s. 96). Mer sier hun imidlertid ikke om dette, og eksemplene er få, tilfeldige og dermed aldeles ufullstendige. Men det er ikke slike tariffavtalebestemmelser Aune er opptatt av når hun behandler avtale- og rettspraksis på det tariffrettslige området. Dette er viet et eget kapittel 11 med overskriften «Arbeidsrettens praksis fra saker om deltidsarbeid» (s. 245-299), efter kapittel 4 og 8 det mest omfattende enkeltkapittelet i avhandlingen. Dette er et kapitel som reiser flere problematiske spørsmål.

I kapittel 11 behandler Aune ialt ni dommer, som er dem hun sier hun har funnet ved Lovdata-søk:

«I søk i Lovdatas base over Arbeidsrettens praksis er det søkt på ordene «deltid», «deltidsarbeid» og «likestillingsloven». Resultatet var ni dommer som direkte omhandler rettslige spørsmål i forhold til deltidsarbeid» (s. 245; min kursivering).»

Dommene er oversiktlig listet opp innledningsvis (på s. 245). I tillegg berører hun en dom hvor deltidsarbeid var et underliggende tema, ARD 1970.96, og en dom som angår likestillingsloven, men ikke deltidsarbeid, ARD 1990.148 (Bioingeniørdommen).

Siktemålet med gjennomgåelsen er å få frem hvilke typer av problemstillinger som forekommer i Arbeidsrettens praksis, og å klarlegge rettskildebruk og hvorvidt det foreligger noen særskilte rettskildemessige problemstillinger. Til det første oppsummerer Aune innledningsvis (s. 246) at det er spesielt to typer spørsmål med referanse til deltidsansatte som forekommer som tvister om tariffavtalefortolkning; det er spørsmål om arbeidstid og om lønnsansiennitet. Til det siste bemerker hun at Arbeidsrettens praksis «gir grunn til en del rettskildemessige refleksjoner» (ibid.). Disse kommer hun til senere.20

Både stoffvalg og behandlingen av de dommene som tas opp, gir grunn til flere kritiske spørsmål. Tillike tar Aune til orde for en ny måte å skrive dommer på og gir til beste synspunkter på dommers folkeopplysningseffekt.

5.2 Kildematerialet

Før jeg går over til de enkelte sakene Aune behandler, er det grunn til å stille et metodisk spørsmål. Aune opplyser ikke om søk med de tre stikkordene hun har anvendt, har gitt et større antall treff enn ni saker. Dermed vet vi ikke om hun har funnet flere avgjørelser totalt og hvordan hun i så fall har valgt ut de ni som efter hennes syn «direkte omhandler spørsmål i forhold til deltidsarbeid». En slik mangel på metodisk åpenhet er prinsipielt sett uakseptabel. Den utelukker ikke at det kan finnes andre saker som er «valgt bort», men som kan gi impulser til andre slutninger enn dem Aune trekker av de ni sakene hun tar for seg. Dette blir tydelig demonstrert hvis man selv gjennomfører et Lovdata-søk. Det gir et vesentlig høyere bruttoresultat, 88 treff med «deltid*», 14 treff med «likestilling*». Kontrollert for dubleringer, inklusive dubleringer med beslektede søkeord, blir resultatet brutto 96 avgjørelser.

I tillegg til de to nevnte søkeordene har jeg søkt på «deltids*» med 82 treff, «deltidsans* «med 56 treff, «deltidsarb*» med 18 treff og «likestillingsl*» med 11 treff. Jeg har avsluttet tidsintervallet ved 15. mai 2008 – ARD 2008 nr. 6 – som er den nyeste av de dommene Aune selv har med.

I endel av disse sakene er det ingen rettslige problemstillinger knyttet til deltidsansatte eller deltidsarbeid. Det utgjør ialt 59 saker. I noen saker er deltidsansatte eller deltidsarbeid involvert, men den rettslige problemstillingen gjelder ikke dette direkte. Antallet slike saker er ialt 5.21 Det som gjenstår, er da 23 saker som det, efter min vurdering, er rimelig å si at «direkte» angår deltidsarbeid. Av disse kan fire sorteres fra på det grunnlag at forholdet til deltidsansettelse var perifert.22 Da gjenstår det ialt 19 dommer som direkte gjelder deltid, dvs. ti dommer i tillegg til Aunes ni. Av dommer om «likestilling» behandler Aune ARD 1997.253, som er en av hennes deltidsdommer, og ARD 1990.148. Søkeresultatet gir ytterligere fire dommer der anvendelse av likestillingslovens er tema for anførsler og/eller rettens premisser.

De 19 dommene som «direkte omhandler deltid», er – med de dommene Aune har listet opp, i kursiv: ARD 1969.64, ARD 1981.129, ARD 1984.28 og 37, ARD 1986.28, ARD 1987.76, ARD 1988.113, ARD 1988.176, ARD 1990.118, ARD 1995.281, ARD 1997.253, ARD 1998.223, ARD 1999.207, ARD 2001.36, 131 og 2001.308, ARD 2003.116, ARD 2006 nr. 20 og ARD 2008 nr. 6.

De ialt fem dommene vedrørende likestillingsloven ved siden av ARD 1997.253 er ARD 1990.87, ARD 1990.148, ARD 1996,154, ARD 2002.456 og ARD 2006 nr. 15.

At Aune ikke har funnet de ytterligere avgjørelsene, eller har valgt å ikke ta dem med, er egnet til å forbause. Det blir ikke mindre underlig når hun sier at «[i] tillegg til dommene som spesifikt omhandler deltidsarbeid og som gir treff på dette ved søk i Lovdatas base, gjennomgås andre dommer fra Arbeidsretten hvor de kan illustrere aktuelle problemstillinger» (s. 245). I realiteten er det tale om tre slike avgjørelser, ARD 1970.86, ARD 1988.176 – som omhandler deltid direkte – og ARD 1990.148.23 Hvordan disse er funnet, og om de er valgt ut blandt et større antall mulig relevante avgjørelser, opplyser Aune intet om. Tvert imot sier hun at «[ytterligere] dommer fra Arbeidsretten som ikke nødvendigvis handler direkte om deltidsarbeid kunne sikkert ha bidratt med informasjon om deltidsarbeid», men at hun «har imidlertid begrenset søket til de dommene jeg har funnet som eksplisitt tar opp problemstillinger omkring deltid» (s. 245).

Dette blir høyst forvirrende. Et «søk» er vel definitorisk ikke begrenset til det som er funnet. Hvis Aune har søkt slik hun selv har oppgitt, må brutto antall funne saker være omtrent ti ganger så mange som hun opplyser om og benytter seg av. Hun har sortert ut noen saker som det sies angår deltidsspørsmål direkte. Hun vil også ha funnet et antall saker som «ikke nødvendigvis handler direkte om deltidsarbeid». Hvor mange de er, og hvordan Aune har valgt de sakene hun trekker frem, sies det ikke noe om. Dermed blir leseren sittende med en undring over hvordan Aune har valgt å selektere det rettskildematerialet som hun anser som relevant for seg. Svaret ligger kanskje i det introduserende avsnittet helt innledningsvis, om «Avhandlingens fire deler» (s. 8). Der sies det at i Del II (hvor kapittel 11 inngår), er gjennomgåelsen «av saker … ikke uttømmende. Utvalget av saker er gjort etter en vurdering av hvilke saker som er illustrerende for problemstillingen som tas opp» (min kursivering). Det gir inntrykk av at domsmaterialet (og forvaltningspraksis) er valgt selektivt, ut fra hva som er formålstjenlig for Aunes perspektiv og argumentasjon. Heller ikke det er metodisk akseptabelt.

5.3 Behandlingen av den utvalgte rettspraksis

Gjennomgåelsen av den enkelte sakene er (igjen) svært referatpreget og virker i det meste ganske upoengtert. Det gjøres ingen egentlige forsøk på analytisk behandling av dommene. Vekten ligger i hovedsak på å gjengi utsnitt av anførsler og premisser. Kommentarene til referatene varierer fra det helt lakoniske til enkelte kritiske bemerkninger.

For å illustrere skal jeg peke på to eksempler. Det første gjelder dommen i ARD 1999.207 (s. 280-84). Saken gjaldt tre tvistespørsmål i sammenheng med hverandre. Aune berører ikke det første – men har det med i gjengivelsen av saksøkerens (LO Stats) påstand. Omtalen og de korte referatene fra LO Stats anførsler (s. 282) får ikke frem skillet mellom de to resterende tvistespørsmålene. Hva som gjelder hva, blir ikke gjort klart. Omtalen av den saksøktes (NAVOs) anførsler er utydelig og avsluttes med et sitat som er lite poengtert i sammenhengen (s. 283). Sitatene fra Arbeidsrettens premisser er heller ikke poengterte. For det annet av de tre tvistspørsmålene gis det ingen redegjørelse for rettens begrunnelse for resultatet; derimot siteres et obiter dictum (s. 283). Heller ikke for det tredje tvistepunktet gjøres det rede for rettens begrunnelse. I oppsummeringen (s. 284) går Aune ikke inn på noen rettslig analyse av dommen. Derimot sier hun at dommen er «illustrerende for de strukturelle rammene på arbeidsplassene …». Her synes det altså ikke å være den rettslige reguleringen for deltidsansatte som er kunnskapsinteressen, men derimot en slags eksemplifisering av praktiske arbeidssituasjoner for deltidsansatte.

I oppsummeringen om ARD 1986.28 anlegger Aune derimot en kritisk rettslig tilnærming (s. 279-80). Saken gjaldt lønnsansiennitetsberegning for deltidsansatte rutebilsjåfører. Tvistespørsmålet var om slike sjåfører skulle rykke opp i lønnsansiennitet efter de samme regler som gjaldt for (fast ansatte) ukelønnede sjåfører, eller om man skulle følge reglene for tariffavtalens kategori «reservesjåfører». Aune siterer fra saksøkerens24 anførsler – men utelater forklaringen av reservesjåførbegrepet. Det samme gjelder utsnittet fra den saksøktes25 anførsler (s. 278, jfr. dommens s. 30). Begrunnelsen til rettens flertall er knapt viet oppmerksomhet; mindretallet – de to dommerne oppnevnt efter innstilling fra YS – gis derimot større plass (s. 279).26

Aune finner dommen interessant av flere grunner. Dels kaller hun den illustrerende for «definisjonenes makt», ved at overenskomstfortolkningen ble avgjort efter «mekaniske regler» om kategoriseringen av ansatte som ukelønnede eller «reservesjåfør». Karakteristikken «mekaniske» er bare mulig fordi Aune utelater ethvert forsøk på å beskrive eller analysere tariffavtalefortolkningen. Overenskomsten hadde de to kategoriene, ikke flere, å innplassere ansatte i. Det lå historie bak grensedragningen mellom kategoriene. Dernest, sier Aune, ble det ikke foretatt noen vurdering av «om de heltids- og deltidsansatte utfører arbeid av like verdi» og om det «foreligger saklige grunner til å betale ulik lønn i henhold til det arbeidsrettslige saklighetsprinsipp». Som Aune selv har bemerket, er dommen langt eldre enn EØS-avtalen (s. 277), og det gjaldt da ingen regler om ikke-diskriminering av deltidsansatte. Aunes poeng ligger da i henvisningen til «saklighetsprinsippet». Her viser hun til Jakhellns behandling av «styringsretten», der Jakhelln tar til orde for et saklighetskrav som begrensning for arbeidsgivers ensidige kompetanse.27 Aune overser at i saken var det ikke spørsmål om utøvelse av styringsrett, men om anvendelse av tariffavtalte bestemmelser. Uansett om man mener at det kan stilles opp et alminnelig saklighetskrav til utøvelse av styringsrett, er det ikke holdepunkter for å hevde at noe slikt skulle gjelde for lønnsfastsettelse e.l. ved kollektive forhandlinger. Selvsagt er det – enn mer idag enn tidligere – grenser også for den kollektive avtalefriheten. Men en selvstendig saklighetsnorm uavhengig av dette er det ikke grunnlag for. Det hevder heller ikke Aune; hun bare overser distinksjonen. Aunes tredje bemerkning er at dommen illustrerer at, selv flere år efter at likestillingsloven trådte i kraft, «et kjønnsperspektiv fremdeles ikke er å spore hos partene» (s. 280). Men som hun selv sier gir ikke dommen noen opplysninger om kjønnsfordeling, og derfor kan den ikke i eftertid vurderes i forhold til likestillingsloven. Men var det i det hele tatt grunn til å oppholde seg ved kjønnsfordeling i saken? Det skal ikke mye kunnskap om bransjer til for å innse at antallet kvinnelige deltidsansatte rutebilsjåfører på 1980-tallet var lite i forhold til mannlige sjåfører, både deltids- og heltids, mildt sagt. I sum, Aunes kommentarer til dommen treffer ikke godt.

5.4 Vurderingen av rettspraksis – synspunkter på avveie

En sentral observasjon for Aune er at i et flertall av dommene finner hun ikke noe «kjønnsperspektiv», hverken i partenes anførsler eller i rettens drøftelser av det eller de aktuelle rettsspørsmål i saken. Dette anser hun som problematisk i to ulike relasjoner. Den ene gjelder utbredelse av rettskunnskap, den andre er rettskildemessig.

Om det første hevder Aune at «[k]onsekvensen av at diskrimineringsreglene ikke brukes, er imidlertid at reglene forblir ukjent som verktøy for arbeidslivets parter» (s. 252). (Nå er det ikke riktig at reglene ikke er brukt, men det kommer jeg til.) Når Arbeidsretten ikke anvender ikke-diskrimineringsregler (utenfor tariffavtalene), er det med på å «usynliggjøre jussen» som forblir «ukjent for enkeltindivider, organisasjoner, advokater og dommere», og det må antas, hevder Aune, at «flere opplever rettstap på grunn av manglende kjennskap til jussen» (s. 296-297). Det siste må rimeligvis, i sammenhengen, referere tilbake til Arbeidsrettens «unnlatelsessynder» (mitt uttrykk).

For en som har syslet med arbeidsrett og tariffavtaler i over 30 år og har hatt kontakt med arbeidsliv, arbeidslivsparter og rettsliv på arbeidsrettsområdet, blir de synspunktene Aune gjør gjeldende her, så virkelighetsfjerne at det knapt er mulig å forstå. Allerede i utgangspunktet er det uhyre naivt å mene at rettsanvendelsen i det miniunivers av arbeidslivets konflikter som når Arbeidsretten, har noen avgjørende eller sentral betydning for rettskunnskapen i den brede krets av arbeids- og rettslivets aktører. Med sin bakgrunn fra Klagenemnda for likestilling burde Aune erindre at de sentrale arbeidslivsorganisasjonene var representert der – og er det i Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Det vil være forbausende om Aune mener at denne deltagelsen i «rettshåndhevelsen» ikke skaper og utvikler kunnskap. Formodentlig vil hun heller ikke mene at de som representerer organisasjonene, ikke har satt seg inn i og arbeider med saksområdene. Med en rimelig grad av virkelighetsforankring ville hun også være klar over at arbeidslivsorganisasjonene arbeider med slike spørsmål både i generell opplæring og i konkret rådgivning overfor medlemsorganisasjoner, foretak, tillitsvalgte, m.v. For jurister (også) utenfor arbeidslivs-organisasjonene har det jo dessuten vært avviklet endel opplæringstiltak med diskrimineringsrett som del- eller heltema ihvertfall de siste 25 årene. Påstanden om at «flere opplever rettstap» som følge av at Arbeidsrettens rettspraksis ikke formidler slik kunnskap Aune gjerne ville sett, er så ubegripelig at det er uforståelig hvordan noe slikt kan få slippe frem i en PhD-avhandling.

På den rettskildemessige siden bemerker Aune at lovbasert diskrimineringsvern har vært påberopt i tre saker, ARD 1997.253, ARD 2003.116 og ARD 2008 nr. 6. En første kommentar er at dette ikke er noen uttømmende liste. Aune overser her den første saken der likestillingslovens ble påberopt, ARD 1990.87, en ansettelsessak. I tillegg overser hun den i sin tid meget omtalte saken i ARD 1990.148 (Bioingeniørdommen). Hun nevner den, men i en annen sammenheng, på s. 293-94 og 296.28 Dommen er imidlertid ikke med blandt dem hun regner opp som funn ut fra de angitte søkeordene på s. 245. Den nærliggende forklaringen er at dommen ikke direkte gjelder deltidsansatte, jfr. i 5.1 ovenfor. Men det kan ikke ha noen betydning at saken ikke gjelder deltidsansatte. Når siktemålet er å diskutere rettskildemessige problemstillinger og hvorvidt og hvordan Arbeidsretten har befattet seg med regler om diskrimineringsvern, er det metodisk sett grunnleggende uholdbart å legge til side deler av det rettskildematerialet som refererer seg nettopp til de spørsmålene som skal drøftes. Det vi møter her, er imidlertid ikke enestående i avhandlingen; jeg kommer tilbake til det i 6 nedenfor.

Aunes kommentar til de tre avgjørelsene hun nevner, og mer generelt til den rettspraksis hun har behandlet, er at Arbeidsretten har «landet på et fortolkningsresultat som er slik at det ikke oppstår motstrid med reglene om forbud mot diskriminering» (s. 295). Med reservasjon for ARD 1990.148 er det riktig. Men Aune kommenterer også at Arbeidsretten ikke i noen av sakene har funnet grunn til å forelegge spørsmål for EFTA-domstolen, og det er hun kritisk til. Dessuten mener hun at det kan «stilles spørsmål ved Arbeidsrettens rettskildebruk når grensene mot norsk lov ikke trekkes inn som en synlig rettskilde i vurderingen» (s. 294, jfr. s. 297).

Fra et rettsanvendelsessynspunkt virker dette høyst uskjønnsomt. At det er forskjell på domsskrivning og praktikumsskrivning, skulle være grunnleggende lærdom. La meg starte med spørsmålet om foreleggelse til EFTA-domstolen. Det er jo ikke slik at en norsk domstol skal forelegge spørsmål hvis rettsspørsmålene ikke er tvilsomme. Og det er de ikke nødvendigvis; spørsmålet er bare hvilket rettsgrunnlag som eventuelt vil være avgjørende. Dommen i ARD 1997.253 (hvor jeg deltok og skrev dommen) kan illustrere. EF-rettspraksis på området var godt dokumentert og utredet. Forenklet var det tariffrettslige fortolkningsspørsmålet om avtalebestemmelsene skulle forstås som A eller B. Hvis svaret var B, var det ingen tvil om at avtalebestemmelsene ville stride mot likestillingslovens og EØS-rettens forbud mot indirekte lønnsdiskriminering. Derfor var det overhodet ingen grunn til å forelegge noen spørsmål for EFTA-domstolen. Arbeidsretten kom imidlertid at avtalebestemmelsene måtte fortolkes som A. Dermed oppstod det ikke noe spørsmål om å anvende regler om diskrimineringsvern.29

Dette kan vi føre videre til Aunes kritiske syn om at «grensene mot norsk lov» ikke trekkes inn som «synlig rettskilde». Slik det er fremført kan synspunktet ikke forstås på annen måte enn som at Arbeidsretten burde drøfte forholdet til lovgivning selv om det rettslig sett ikke er nødvendig. Dette er også underlig virkelighetsfjernt og langt fra en grunnleggende dommer- og domstolstilnærming. En sak kan potensielt aktualisere en rekke forskjellige rettslige problemstillinger. Domstolen vil typisk sett nøye seg med å drøfte det eller de grunnlag som begrunner det resultat retten kommer til, og ikke uttale seg om andre og forsåvidt uvedkommende spørsmål. Med ARD 1997.253 som mal igjen kan Aunes synspunkt nærmest se ut til å være noe i retning av: «Nå er retten kommet til A. Men dersom det hadde vært B, ville det stillet seg slik …»; eventuelt i en innledende del av rettens premisser: «Her står vi overfor et spørsmål om A eller B. I fall B er det slik … (men det går vi ikke nærmere inn på, fordi …)». Jeg ser ikke bort fra at den slags kunne ha en pedagogisk eller «folke»opplysende funksjon. Men dette er ikke domstolens funksjon. Slike oppgaver må andre ta seg av. For eksempel ville god forskning være et verdifullt bidrag. Domstoler har ikke den typen av ressurser som gjør det til en naturlig oppgave å drøfte hypotetiske rettsspørsmål. Blandt annet later partenes anførsler i de fleste tilfeller altfor meget tilbake å ønske i et slikt henseende.

5.5 Sakstall og Arbeidsrettens kompetanse

Mot slutten stiller Aune spørsmålet om hvorfor det er så få saker (om likelønn, deltid, osv.) for Arbeidsretten. I utgangspunktet svarer hun ikke på dette, men refererer bare til fire ulike typer forklaringer uten å diskutere dem eller forholdet mellom dem. I et påfølgende underavsnitt føyer hun til en spekulasjon om at Arbeidsrettens fortolkningspraksis leder til at tvistespørsmål søkes individualisert og innbragt for de alminnelige domstoler. Den siste hypotesen savner ethvert forsøk på å gis fundament. Men det er synd Aune ikke gir seg inn på en diskusjon av de ulike forklaringsmodellene. Det kunne ha gitt forståelsesmessige bidrag.

Aunes omtale av Arbeidsrettens rolle og kompetanse er imidlertid sørgelig spinkel og mangelfull. Hun kan enten ikke ha lest eller ikke ha forstått arbeidstvistlovens § 7 nr. 2, som er bestemmelsen om Arbeidsrettens saklige domsmyndighet. Aune skriver at «Arbeidsrettens kompetanse er [sic] å avgjøre spørsmål om tariffavtalers gyldighet forståelse og beståen, jf Arbeidstvistloven[s] § 6» (s. 292 med s, s. 319 uten). Tatt på ordet er lovhenvisningen direkte gal. Lovens § 7 nr. 2 viser til § 6, det er så, men § 6 har flere elementer. Det utsnittet Aune refererer, er fra § 6 nr. 1, men er ufullstendig. Hun utelater alternativet «krav som grunner seg på tariffavtale». Aunes bemerkning om Arbeidsrettens kompetanse er dermed regelrett mangelfull og misvisende. Det er mulig hun har ment at det ikke har vært nødvendig for hennes formål å peke på alle deler av Arbeidsrettens jurisdiksjon. Det er i så fall vanskelig å forstå. Alternativet «krav som grunner seg på tariffavtale» inngår som et element i flere av de sakene hun har tatt opp til behandling. Det burde ikke vært for meget å vente at et det ble levert et korrekt og fullstendig sitat fra arbeidstvistlovens § 6 nr. 1, og at lovens § 7 nr. 2 ble nevnt slik at andre deler av kompetanseområdet kunne avgrenses mot. Det er nok pålitelig litteratur på området til at det skulle være en enkel sak.

Om tariffavtalefortolkningen sier Aune at «Arbeidsrettens oppgave er å finne frem til hva som avtalepartene har inngått bindende avtale om» (s. 292). Det er en naivistisk måte å uttrykke det på. Tariffavtalefortolkningen har typisk sett noen andre og flere dimensjoner. Det Aune sier om tariffavtalefortolkning (s. 292-93), bør man uansett ikke feste seg ved; det er så spinkelt og uten referanse til det rettskildemessige grunnlaget at man ikke bør ta det som basis for hva man står overfor ved fortolkning av tariffavtaler.

6 Faglig fortegning

Jeg har pekt på at Aunes omgang med rettskildematerialet er problematisk. Det gjelder ikke bare på tariffrettens og Arbeidsrettens område. Også i andre tilfeller er det et problem at Aunes behandling av stoffet ikke er pålitelig. Det kommer tydelig frem i kapittelet om «arbeidsvilkår» (kap. 8 s. 150 ff) avsnittet når hun behandler «arbeidstid og beregning av ansiennitet (avsnitt 8.2 s. 153-164). Aunes utgangspunkt er at regler om beregning av arbeidstid og regler om beregning av ansiennitet er sentrale «for det lønnsnivå en arbeidstaker får og er noe som får konsekvenser for kravet om lik lønn [for] arbeid av lik verdi» (s. 153). Ut fra dette går hun igjennom et knippe rettsavgjørelser «som angår deltidsarbeid og ulike sider av ansiennitetsregler» (ibid.). Utvalget av rettspraksis er skjevt. Det kommer jeg tilbake til. Jeg vil først se på hvordan hun behandler rettskildemateriale hun trekker frem.

Med referanse til tre av de EF-domstolsavgjørelsene hun redegjør for, fremholder Aune at «påstanden om at ansiennitet er ensbetydende med større erfaring kun er en generalisering hvor vurderingen av om en slik påstand er korrekt vil måtte avhenge av en vurdering av alle omstendigheter i den enkelte sak» (s. 163). Derefter kommer en kort omtale av dommen i Nikoloudi (sak C-196/02),30 brått avløst av en bemerkning om ARD 1997.253, hvorefter det gjøres et sprang tilbake til EF-domstolen og dommen i Cadman (sak C-17/05).31 Om denne dommen heter det at den «på nytt presisert[e] at det påhviler arbeidsgiveren å godtgjøre at det som normalt er tilfelle, det vil si at ansiennitet er ensbetydende med erfaring som setter arbeidstakeren i stand til å utføre sine arbeidsoppgaver bedre, også er tilfelle i det konkrete ansettelsesforhold, jf premiss 38 og 40 samt domskonklusjonen» (s. 164; mine kursiveringer).

Dette er det vanskelig å se er annet enn regelrett fortegning av dommen. Cadman er en storkammeravgjørelse, og har derfor en særlig vekt. Det er forsåvidt påfallende at den vies så kursorisk oppmerksomhet. Men dommens budskap er et annet enn Aunes.

Domstolen starter sitt resonnement med å vise til sin tidligere avgjørelse i Danfoss32 og å bemerke at selv om ansiennitet er et kriterium som kan innebære mindre fordelaktig behandling av kvinner enn av menn, behøver en arbeidsgiver ikke å fremlegge noen spesiell begrunnelse («justification») for å anvende dette kriteriet (Cadman, avsn. 33). Ansiennitet går hånd i hånd med erfaring, og det å belønne erfaring er generelt sett et legitimt formål for en lønnspolitikk (avsn. 34-35). Derfor, sier EF-domstolen, står det en arbeidsgiver fritt å belønne ansiennitet uten at det er nødvendig å påvise hvilken betydning dette har for utførelsen av de spesifikke oppgaver en arbeidstager er tillagt (avsn. 36).

Men, fortsetter domstolen, det kan tenkes tilfeller der det må kreves at arbeidsgiveren begrunner («justifies») bruk av ansiennitet konkret, i detalj (avsn. 37). Det vil være tilfelle dersom arbeidstageren legger frem bevis som er egnet til å skape alvorlig tvil om hvorvidt bruk av ansiennitet er egnet til å oppnå målet om at erfaring skal gis belønning (avsn. 38). I fortsettelsen av denne uttalelsen finner vi så den passasjen som Aune har presentert som uttrykk for hva dommen i Cadman har «presisert», i form av en nesten direkte avskrift av EF-domstolens formulering som lyder slik i den engelske originalversjonen:

«It is in such circumstances for the employer to prove that that which is true as a general rule, namely that length of service goes hand in hand with experience and that experience enables the worker to perform his duties better, is also true as regards the job in question» (avsn. 38; min kursivering).»

Det som er borte i Aunes transkripsjon, er henvisningen – «i slike tilfeller» – som refererer seg til at det er snakk om unntakstilfeller. Dette er også meget tydelig i oppsummeringsavsnittet avsn. 40 og i domskonklusjonen. Formuleringen i avsn. 38, som Aune har benyttet, kommer ikke igjen, annet enn som en meget kort unntakspoengtering. Hovednormen i domstolens konklusjon er at selv om bruk av ansiennitet som faktor ved lønnsfastsettelse fører til ulikheter mellom kvinner og menn med hensyn til lønn for «likt arbeid av lik verdi», er det som hovedregel ikke nødvendig å påvise at ansiennitet som kriterium er berettiget, og heller ikke at en enkelt arbeidstager (som får uttelling) faktisk har ervervet erfaring som gjør vedkommende bedre skikket til å utføre sine arbeidsoppgaver. Det siste sies klart i avsn. 39:

«… where a job classification system based on an evaluation of the work to be carried out is used in determining pay, it is not necessary for the justification for recourse to a certain criterion to relate on an individual basis to the situation of the workers concerned. Therefore, if the objective pursued by recourse to the criterion of length of service is to recognise experience acquired, there is no need to show in the context of such a system that an individual worker has acquired experience during the relevant period which has enabled him to perform his duties better.»

Begge deler sammenfattes klart i avsn. 40, som gjentas i rettens konklusjon. Domskonklusjonen («the operative part») i Cadman lyder slik:

«Article 141 EC is to be interpreted as meaning that, where recourse to the criterion of length of service as a determinant of pay leads to disparities in pay, in respect of equal work or work of equal value, between the men and women to be included in the comparison:

–since, as a general rule, recourse to the criterion of length of service is appropriate to attain the legitimate objective of rewarding experience acquired which enables the worker to perform his duties better, the employer does not have to establish specifically that recourse to that criterion is appropriate to attain that objective as regards a particular job, unless the worker provides evidence capable of raising serious doubts in that regard;

–where a job classification system based on an evaluation of the work to be carried out is used in determining pay, there is no need to show that an individual worker has acquired experience during the relevant period which has enabled him to perform his duties better.»

Det Aune gjør, er altså å presentere en tydelig unntaksregel som den regel dommen slår fast som gjeldende alminnelig regel. Jeg kan ikke se at der mulig å lese hennes korte formuleringer på s. 163-164 på noen annen måte. Men jeg kan heller ikke se at det er mulig med alminnelig lesning å utlegge dommen slik hun gjør. Teksten er så tydelig at den ikke stiller krav om analytisk evne for å bli forstått. Er det ikke snakk om bevisst å velge en fortegnet utlegning, må det være snakk om alvorlig slurv.

Det er et poeng i seg selv at problemstillingen her har sitt utgangspunkt i dommen i Danfoss. Det er ikke tilfeldig at domstolen i Cadman tok sitt utgangspunkt nettopp der. I Danfoss uttalte EF-domstolen at det ikke kan utelukkes at anvendelse av ansiennitetskriterier kan føre til mindre fordelaktig behandling av kvinner enn av menn, men en arbeidsgiver behøver ikke å gi noen spesiell begrunnelse («special justification») for å benytte ansiennitet som kriterium (avsnitt 24-25; jfr. Cadman avsn. 33). Endel senere avgjørelser har behandlet spørsmålet i ulike sammenhenger,33 og disse avgjørelsene skapte tvil hos flere om den alminnelige normen som ble fastlagt i Danfoss, var blitt modifisert eller fraveket gjennom den senere rettspraksis.34 Nettopp slik tvil var grunnlaget for den engelske Court of Appeal for å forelegge spørsmål i Cadman (jfr. avsn. 23-25).

Mot denne bakgrunnen kan dommen i Cadman sies å være knapp. Domstolen gikk ikke inn på de mellomliggende avgjørelsene, og heller ikke på hvilken betydning reglene i «bevisbyrdedirektivet» (97/80/EF) kunne ha eller ikke ha, til tross for at dette var et tema som var trukket frem i generaladvokatens innstilling (jfr. note 34 her). EF-domstolen gikk derimot rett på formuleringen av de generelle normene som skal gjelde. Det siste er det sentrale her.

Det er egnet til å forbause at Aune helt forbigår dommen i Danfoss. Dels fordi en problemstilling ikke blir adekvat formulert hvis man utelater utgangspunktet for den. Det er ikke metodisk tillitvekkende. Dels er det forbausende fordi Danfoss figurerer sentralt i alle de dommene hun har behandlet. At dommen likevel ikke er med, kan ikke skyldes at den ikke angår deltidsansatte. Det rettspraksismaterialet hun betjener seg av, er ikke begrenset til saker om deltidsansatte, hverken når det gjelder EF-domstolsavgjørelser eller når det gjelder norsk rettspraksis. Så sentralt som Danfoss figurerer i den sammenhengen hun behandler, blir det bare enda mer av et tankekors at dommen er fullstendig forbigått.35

7 Andre svakheter

De forholdene jeg har pekt på ovenfor, er ikke de eneste der det svikter, men klart nok de alvorligste.

I kapittel 7 behandler Aune «deltidsansatte som tar ekstravakter» (s. 145 ff). Her berører hun også spørsmål om sykepenger til deltidsansatte som tar ekstravakter (s. 146). Aune bemerker at hun ikke har gjennomgått praksis fra Ankenemnda for sykepenger i arbeidsgiverperioden, men uttaler seg kritisk til folketrygdlovens regler og eksemplifise-rer med et sitat fra en publikasjon med utspring i KS om arbeidstidsplanlegging. Som Aunes eget sitat uttrykkelig viser, refererer eksempelet seg ikke til folketrygdlovens regler, men til bestemmelsene i hovedtariffavtalen for kommuner («HTA» i sitatet). Og bedømmelseskomitéen bemerket lakonisk at Aune «klarligvis ikke [har] slått opp i læreboka i Velferdsrett, hvor praksis fra Ankenemnda er beskrevet på side 267. … Mye av grunnlaget for hennes kritikk ville falt bort hvis hun hadde tilegnet seg lett tilgjengelig juridisk litteratur». 36

Et lite intermesso finnes sist i kapittel 11, på s. 298, der Aune stiller spørsmål om endret rettskildebruk som følge av EØS-avtalen og EF-domstolens praksis. Det virker ganske søkt å stille spørsmålet spesielt i sammenheng med Arbeidsrettens praksis, og ikke generelt. Uansett finnes det ingen referanser til eller spor av kjennskap til den rettskildemessige diskusjonen med utgangspunkt i EØS-avtalen og EF-domstolens praksis som tross alt har et visst omfang i det norske juridiske fagmiljøet. Så sier Aune at i EF-domstolens saker Laval og Viking Line37 var det «EU-rettslige prinsipper om fri flyt av varer og tjenester som ble hindret av kollektive kampskritt» (min kursivering). Det og de følgende uttalelsene om hva sakene gjaldt, tyder ikke på at Aune har satt seg nevneverdig inn i sakene. Det var ikke tale om varefriheten i noen av dem. I Viking Line var temaet derimot etableringsfriheten. Igjen finnes ingen litteraturreferanser, og Aune kan ikke ha satt seg inn i den ganske omfattende litteraturen som forelå om disse sakene allerede i 2006, 2007 og i løpet av første kvartal 2008.

I kapittel 13 om sanksjoner støter man på følgende uttalelse på s. 327:

«I ansettelsesprosesser, hvor en person har blitt forbigått fordi vedkommende har blitt ulovlig diskriminert, oppstår spørsmålet om den diskriminerte har rett på stillingen. Tilsvarende kan spørsmålet om gjenansettelse oppstå hvor en person har mistet stillingen ved en ugyldig oppsigelse. Svaret vil avhenge av om det er foretatt en ansettelse eller ikke i den aktuelle stillingen. I tilfeller hvor en annen er blitt ansatt i stillingen kan den som har blitt diskriminert ikke kreve å få stillingen fordi dette i så fall vil gå ut over en uskyldig tredjepart» (mine kursiveringer).»

Når man leser det som sies om ugyldige oppsigelser, blir den umiddelbare reaksjonen at dette er åpenbart uriktig. Rettsvirkningen av en ugyldig oppsigelse er som kjent at arbeidsforholdet fortsatt består – og dermed er «gjenansettelse» ikke noen aktuell problemstilling. Dette sier Aune selv, knyttet til arbeidsmiljølovens § 15‑12, på den neste siden. Dermed sitter man igjen med to ulike utsagn, uten noen antydning til forklaring av det som, bokstavelig talt, er en direkte motsigelse fra et avsnitt til det neste i fremstillingen.

Kapittel 13 gir også opphav til en annen type bemerkning jeg har vært inne på ovenfor. Innledningsvis i kapittelet vier Aune en snau side til EF-rettens (og EØS-rettens) krav om «effektiv sanksjonering». Det er et tema med en betydelig forskningslitteratur. I nordisk sammenheng er Jonas Malmberg (red.) m.fl., Effective Enforcement in EU law (Uppsala 2004), det mest sentrale verket pr. idag. Aune har ingen referanser til denne boken eller annen relevant litteratur. Det gjør fremstillingen fattigere; problemstillingene blir ikke presisert og forsøkt utviklet.

Det samme gjør seg gjeldende på en rekke andre punkter, f.eks. om grunnspørsmål som styringsrett og saklighetskrav i arbeidsretten, om delt bevisbyrde, pensjons- og trygderettslige spørsmål, om prosess i de arbeids- og likestillingsrettslige klage- og tvistenevndsordningene, og om arbeidstvistprosessen. I et videre teoretisk perspektiv er dessuten mangelen på tilknytning til den efterhvert omfattende norske og internasjonale forskningstradisjonen og diskusjonen om «atypisk» arbeid, kvinner og deltid overraskende.

8 Sluttvurderinger

Som nevnt innledningsvis er Aunes avhandlingstema et velvalgt emne. Det rommer en lang rekke interessante rettslige og rettpolitiske problemstillinger med potensial for diskusjon og videreutvikling av kjente – kanskje også noen ukjente – posisjoner. Hver for seg er temaene vern mot individuell diskriminering og vern mot strukturell diskriminering omfattende og komplekse. Det å utvikle forbindelseslinjer mellom dem, er en viktig, men også en krevende oppgave.

Min vurdering er at Aune ikke lykkes godt i sitt forehavende. Avhandlingen mangler en tydeligere og bedre utviklet teoretisk forankring. Det reflekteres videre i et fravær av teoretisk perspektiv i stoffbehandlingen og de påfølgende drøftelsene. Det er også beklagelig at Aune ikke knytter an til forskningslitteraturen på de sentrale empiriske og rettslige temafeltene hun tar opp. Derved blir avhandlingen ikke noe bidrag til utviklingen av problemstillinger eller av den faglige diskursen, men får mer preg av et opus i isolasjon.

Disposisjonsmessig har avhandlingen endel svakheter. Innledningsdelen (Del I) blir for lang og tung. Det empiriske og metodiske, inkludert rettskildemessige, burde vært løftet sterkere og tidligere frem. Teksten ville på mange punkter vunnet på å bli mer konsentrert og poengtert, og den skjemmes av noen sidespor som burde vært henvist til senere deler av boken – f.eks. den lange elegien over Rt. 2003.1657 i rettskildeavsnittet om «å stille rett diagnose» (s. 126-134). Problemstillingen er relevant, men den substansielle diskusjonen av dommen ville høre hjemme i avhandlingens Del II. Enkelte andre innvendinger har jeg gjort rede for ovenfor. Den tematiske fordelingen mellom Del I og Del III og mellom Del II og Del III er ikke i alle henseender vellykket, og det savnes en diskusjon eller forklaring av hvorfor det er valgt en slik stoffordeling i avhandlingen som den har fått.

Jeg synes heller ikke at Aune lykkes godt med å turnere begge temaene individuell og strukturell diskriminering. Det ene er at behandlingen av strukturell diskriminering, som er et utvilsomt viktig tema, blir litt usystematisk og ufullendt fordi fremstillingen ofte blander, og dessuten veksler mellom, perspektivene. Det andre er at ved å knyttes så ensidig til FNs kvinnekonvensjon artikkel 5a som tilfellet er, blir synsvinkelen for snever. Man kan kanskje føye til at den blir vel legalistisk – men det må man kanskje forvente i en juridisk avhandling.

Avhandlingen har et utvilsomt kjønnsperspektiv. Innledningsvis har jeg bemerket at det er velbegrunnet. Men anvendelsen skjemmes av to grunnleggende svakheter. Det ene er at hva selve perspektivet, den underliggende normforståelsen og en «kvinnerettslig metode» saklig sett innebærer, ikke er synderlig klart. Det andre er at perspektivet, efter min vurdering, blir for ensidig dominerende. Andre verdier i samfunns- og arbeidsliv forsvinner fra synsfeltet.

Ikke mindre vesentlig er at avhandlingen i flere henseender er direkte upålitelig fordi rettskildematerialet er selektivt eller misrepresenteres. Andre steder er den så overfladisk eller kortfattet at den ikke tegner et adekvat bilde av de rettsnormene som omtales. Det siste er en åpenbar svakhet, det første er ganske uakseptabelt. Begge deler er slikt som ikke bør forekomme i en akademisk avhandling.

I avhandlingens siste del, kapittel 20, gir Aune en oppsummering og sine konklusjoner. Hovedkonklusjonen, slik jeg leser dette, er at hun mener at det er behov «for å utvikle bedre regler for ikke diskriminering [sic] av deltidsarbeidende» og styrke det rettslige vernet og gjennomføringen av diskrimineringsforbudet (s. 425, 427). Det er godt mulig at Aune kan ha rett i dette på et virkelighetsnivå. Men efter mitt skjønn gir ikke avhandlingen grunnlag for en slik konklusjon. Den overveiende deskriptive tilnærmingen i behandlingen av rettskildematerialet er ikke ført videre med analyser som kan vise hvordan man skal ledes frem til den eller de konklusjoner Aune vil trekke. Hvis avhandlingen med sitt kjønnsperspektiv og kvinnerettslige metode skulle ha et endringsperspektiv, blir det ikke ivaretatt. Avhandlingen lykkes ikke med å overbevise og når ikke helt til mål.

1Avhandlingen er (hittil) bare publisert som universitetstrykk, i serien Doktoravhandlinger forsvart ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo. No. 13 (Oslo, Unipub, 2009).
2Fra tidligere er det bare avlagt fire doktorgrader i Norge med hel eller sterk tilknytning til arbeidsrett. Efter Aune disputerte Tine Eidsvaag ved Universitetet i Bergen i mai 2009 på en arbeids- og diskrimineringsrettslig avhandling, «Handlaus gjæte», med vern mot diskriminering av funksjonshemmede som tema.
3Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Women, av 18. desember 1979, U.N.T.S. vol. 1249 p. 13; ratifisert av Norge 21. mai 1981, i kraft fra 3. september 1981.
4Nytt nr. 5 i § 2, tilføyet ved endringslov 19. juni 2009 nr. 80 (i kraft 19. juni 2009 iflg. res. 19. juni 2009 nr. 696) til lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven). Lovendringen inkluderer også tilleggsprotokollen til kvinnekonvensjonen (se note 5).
5Optional Protocol to the Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Women, av 6. oktober 1999, U.N.T.S. vol. 2131 p. 83; ratifisert av Norge 5. mars 2000, i kraft fra 22. desember 2000.
6Aune uttrykker seg reservasjonsløst som om gruppen deltidsansatte bare består av kvinner. Det får anses som en smule perspektivforskyvning.
7Jfr. s. 65 m. note 173, som eksplisitt viser til inspirasjon fra K. Ketscher, Socialret – Principper, rettigheder, værdier, 3. udg., København 2008, kapittel 4.
8Lov 4. juni 1993 nr. 56 om allmenngjøring av tariffavtaler m.v. Litteraturen om loven og anvendelsen av den er efterhvert blitt omfattende. Sett mot litteraturlisten i avhandlingen later Aune ikke til å ha fått med seg noe av den. For et nyere bidrag med referanser til tidligere litteratur, se f.eks. S. Evju, «Arbeidsrett i møte med Europa”, Kritisk Juss 2009, s. 244–270.
9Lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett.
10Aune viser til H. Jakhelln, Oversikt over arbeidsretten, 4. utg., Oslo 2006, og i tillegg til J. Fougner, Endring i arbeidsforhold, Oslo 2007.
11I tilslutning til Tove Stang Dahls formålsformuleringer fra 1985 for en kvinnerettslig «metode”. Jfr. Aune s. 137 m. note 377.
12J. F. Bernt og S. S. Mæhle, Rett, samfunn og demokrati – innledning til jusstudiet, Oslo 2007. I note 146 siterer Aune fra bokens s. 165.
13Jeg regner ikke kursoriske henvisninger til Kirsten Sandberg og Kirsten Ketscher (Aune s. 55‑56), som ikke gjør noen form for diskusjon eller begrunnelse eksplisitt, som adekvat i denne sammenheng.
14Aune viser ved denne formuleringen til Ketscher, l.c. s. 113.
15Jeg sikter til siste periode før overskriften på s. 56, der det sies at «retten til å ikke bli diskriminert på grunn av kjønn gjelder gjennomgående på de tre områdene …».
16Dette er et interessant spørsmål, som imidlertid ikke er belagt. Som særskilt tema har ikke kjønnsdiskriminering fått en posisjon før relativt sent, om man ser på utviklingen på menneskerettskonvensjonenes område. Det første ikke-diskrimineringsgrunnlaget som ble spesielt regulert (i USA), var rase. Rase og kjønn ble gjenstand for føderal lovgivning i USA i 1964, andre diskrimineringsgrunnlag fulgte efter kort tid senere (bl.a. alder i 1967). Og fordi mye av det grunnleggende i begrepsapparat osv. spesielt i EF-rettslig sammenheng er hentet fra USansk rett, kan det være rom for adskillig diskusjon her.
17S. 391, min kursivering. Hensynet til rett og plikt til demokratisk deltagelse figurerer ikke her, men dukker først opp igjen i kapittel 18, jfr. i teksten ovenfor.
18Grunnkonvensjonene om organisasjonsfrihet og kollektive forhandlinger er ILO-konvensjon nr. 87, Freedom of association and protection of the right to organise convention, 1948 (ratifisert av Norge 4. juli 1949), og nr. 98, Right to organise and collective bargaining convention, 1949 (ratifisert av Norge 17, februar 1955). Den første konvensjonen om likebehandling er «likelønnskonvensjonen”, ILO-konvensjon nr. 100, Equal remuneration convention, 1951 (ratifisert av Norge 24. september 1959). Tidligere var konvensjoner rettet mot kvinners stilling normer om det vi har kalt «særvern” – om begrensninger for sysselsetting av kvinner spesielt, sist ved konvensjon nr. 89, Night Work (Women) Convention (Revised), 1948, fortsatt gjeldende og revidert i 1990 (ikke ratifisert av Norge).
19Sak C-313/02 Nicole Wippel v Peek & Cloppenburg GmbH & Co. KG, [2004] EFD I-9483.
20Det må påpekes at jeg var Arbeidsrettens formann fra 1984 til primo 2000. Jeg har derfor deltatt i behandlingen av fire av de sakene Aune omhandler, og skrevet dommene i disse – og i enkelte hun ikke nevner.
21Ved siden av ARD 1970.86, som Aune berører, er det ARD 1983.140, ARD 1988.156, ARD 1992.1 og ARD 1997.109.
22Dette er dommene i ARD 1981.193, ARD 2000.285, 2002.479 og 2007 nr. 11.
23I tillegg nevnes en fjerde dom, ARD 1958.42, men bare som del av en flertallsuttalelse som det vises til i omtale av ARD 1986.28.
24Norsk Rutebilarbeiderforbund (nu Yrkestrafikkforbundet, YTF), tilsluttet YS.
25Norsk Arbeidsgiverforening (N.A.F:, nu NHO).
26Aunes nøyaktighetsgrad illustreres av at hun sier at Arbeidsretten «delte seg i et flertall (3) og et mindretall (2)» (s. 279). Det er godt gjort å overse en slik feil – det burde være grunnkunnskap at Arbeidsretten har syv dommere.
27H. Jakhelln, Oversikt over arbeidsretten, 4. utg. Oslo 2006, s. 48 ff, på s. 50. Jfr. Aune s. 279 m. note 549.
28Og det må sies at behandlingen på s. 293–94, i avsnittet om «Arbeidsrettens kompetanse og avtaletolkning”, ikke er særlig poengtert i forhold til diskusjonen om, og konklusjonen om, strid med likestillingslovens § 5.
29Aune bemerker at fortolkningsprosessen i dommen «kan tyde på” at retten «strekker” avtalefortolkningen «for så å slippe å ta standpunkt til forbudet mot indirekte diskriminering på grunn av kjønn» (s. 297). Det er en selvsagt legitim ekstern analytisk vurdering. Men jeg må si, som delaktig i dommen, at det er vanskelig å kjenne seg igjen på virkelighetsnivå.
30Sak C-196/02 Vasiliki Nikoloudi v Organismos Tilepikoinonion Ellados AE [2005] EFD I-1789.
31Sak C-17/05 B. F. Cadman v Health & Safety Executive [2006] EFD I-9583.
32Sak 109/88 Handels- og Kontorfunktionærernes Forbund i Danmark v Dansk Arbejdsgiverforening, acting on behalf of Danfoss [1989] EFD 3199.
33D.e. sak C‑184/89 Nimz [1991] EFD I-297, sak C‑1/95 Gerster [1997] EFD I-5253, sak C‑100/95 Kording [1997] EFD I-5289, sak C‑243/95 Hill and Stapleton [1998] EFD I‑3739, og sak C‑196/02 Nikoloudi,[2005] ECR I-1789. Alle er behandlet, i ulikt omfang, av Aune s. 153 ff.
34Også innad i EF-domstolen var oppfatningene delte. Blandt de tvilende eller de som mente Danfoss var fraveket, finner vi f.eks. generaladvokat Stix-Hackl, jfr hennes innstilling i Nikoloudi, avsn. 50, og generaladvokat Poiares Maduro i Cadman, jfr. hans innstilling avsn. 46-47. Poiares Maduro pekte også spesielt på «bevisbyrdedirektivet”, 97/80/EF, som argument for en annen tilnærming enn i Danfoss.
35Danfoss er heller ikke med i bokens register over avgjørelser fra EF-domstolen, jfr. bokens s. 447.
36Bedømmelse av Helga Aunes avhandling om «Deltidsarbeid» for graden ph.d. Oslo/Lund/København 27. januar 2009 (Oslo: Det juridiske fakultet), s. 11.
37Sak C-341/05 Laval un Partneri Ltd v Svenska Byggnadsarbetareförbundet, Svenska Byggnadsarbetareförbundets avd. 1, Byggettan, Svenska Elektrikerförbundet [2007] EFD I-11767 (dom 18. desember 2007), og sak C-438/05 International Transport Workers Federation, Finnish Seamen s Union, v Viking Line ABP, OÜ Viking Line Eesti [2007] EFD I-10779 (dom 11. desember 2007).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon