Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Bestikkelser, lojalitetsplikt og strafferettslig utroskap

Kommentarer til Høyesteretts dom av 29. april 2009

Henrik Horn, cand.jur. 1994, har vært politiadvokat i Økokrim fra 2005. Han har tidligere arbeidet i Konkurransetilsynet og Justisdepartementet.

  • Side: 105-109
  • Publisert på Idunn: 2009-11-30
  • Publisert: 2009-11-10

Artikkelen er en kommentar til Høyesteretts dom 29. april 2009 som gjelder straffeloven § 275 om utroskap. Bestemmelsen regulerer den strafferettslige siden av ansattes lojalitetsplikt. I Høyesteretts dom blir det i vurderingen av om det foreligger strafferettslig utroskap lagt vekt på tillitsforholdet mellom den ansatte og arbeidsgiveren. Dommen vurderes på bakgrunn av tidligere praksis, og drøfter betydningen av de arbeidsrettslige normene for om straffebestemmelsen kan anvendes.

1 Innledning

Arbeidsretten og strafferetten har en rekke kontaktflater. Dels er de arbeidsrettslige regler straffesanksjonert, og dels er de generelle strafferettslige regler utformet slik at de bygger på eller tar opp i seg arbeidsrettslige normer. Straffeloven (strl.) § 275 er et eksempel på den siste typen bestemmelser. Den har følgende ordlyd:

«For utroskap straffes den som i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning eller å skade, forsømmer en annens anliggender som han styrer eller har tilsyn med, eller handler mot den annens tarv[…]».

Bestemmelsen har sitt viktigste anvendelsesområde på ansattes kvalifiserte pliktbrudd i stillingen. Den regulerer således den strafferettslige siden av den ansattes lojalitetsplikt.2

Selv om strl. § 275 opprinnelig nok ikke var tenkt brukt i saker om bestikkelser, ble den etter hvert den mest brukte bestemmelse på dette området både i privat og offentlig sektor.3 Høyesteretts dom av 29. april 2009 illustrerer bestemmelsens vide anvendelsesområde i denne type saker. Avgjørelsen innvarsler kanskje også en utvikling i vurderingen av om en handling rammes av bestemmelsen; mens tidligere praksis la stor vekt på faren for omdømmetap for arbeidsgiver, bygger Høyesteretts avgjørelse på en bredere vurdering av den ansattes lojalitetsplikt overfor arbeidsgiver.

2 Sakens faktum

I dommen av 29. april 2009 (HR-2009-926-A) behandlet Høyesterett to tilfeller av grov utroskap i ansettelsesforhold. Det er kun det ene – bestikkelsestilfellet – som vil bli kommentert i det følgende.

Domfelte som på tidspunktet for handlingen var assisterende banksjef i en norsk forretningsbank, mottok i 1999 150 000 kroner fra et utenlandsk selskap. Utbetalingen ble besluttet av en person som også representerte flere selskaper som var lånekunder i banken hvor domfelte var ansatt. Domfelte var også saksbehandler for selskapenes lån i banken. Han hentet pengene i London, og tok dem med til Norge uten å deklarere beløpet ved grensepassering. Han la deretter pengene i en bankboks, og brukte dem ved behov. Banksjefen orienterte ikke sin arbeidsgiver om pengemottaket, og han opplyste heller ikke om pengemottaket i sin selvangivelse.

I saken ble det ikke forsøkt dokumentert at det var noen sammenheng mellom pengemottaket og banksjefens kredittbehandling. Det ble videre lagt til grunn at det heller ikke var forutsatt at banksjefen som gjenytelse skulle behandle selskapene giveren representerte fordelaktig.

Det ble også lagt til grunn at banksjefen ved å motta pengene brøt både interne retningslinjer i banken og bestemmelser i aksjeloven.

3 Høyesteretts argumentasjon for at pengemottaket utgjorde strafferettslig utroskap

Fra domfeltes side ble det anført at pengemottaket ikke ble rammet av strl. § 275, både fordi handlingen ikke hadde klar front mot arbeidsgiver, og fordi det mellom giveren og arbeidstaker ikke forelå noen forutsetning om motytelse.

Høyesterett var ikke enig i det. Innledningsvis slår Høyesterett fast at det sentrale spørsmål etter strl. § 275 er om mottaket av gaven er i strid med arbeids- eller oppdragsgiverens interesser. Loven oppstiller ikke som noe straffbarhetsvilkår at den som har ytet gaven, har fått motytelse, eller at det må foreligge en forutsetning om slik, eller at arbeids- eller oppdragsgiveren er blitt påført økonomisk tap eller annen form for skade ved handlingen.

Høyesteretts begrunnelse for at banksjefens pengemottak rammes av strl. § 275 er inntatt i avsnitt 19, og den er i sin helhet formulert slik:

«Dersom en ansatt i strid med de forpliktelser som vedkommende har overfor arbeidsgiveren, mottar en gave av en viss størrelse fra en forretningsforbindelse, vil dette ikke bare representere et tillitsbrudd overfor arbeidsgiveren. Ved å motta gaven vil arbeidstakeren sette seg i et avhengighets- eller tilknytningsforhold til forretningsforbindelsen, og dette vil lett medføre splittet lojalitet. I tillegg kommer det tap av tillit og omdømme i markedet som arbeidsgiveren vil bli påført dersom forholdet blir kjent. Det at en ansatt i strid med sine forpliktelser overfor arbeidsgiveren mottar en slik gave fra en forretningsforbindelse, innebærer derfor i seg selv at arbeidstakeren handler mot arbeidsgiverens interesser. Forholdet må derfor rammes av utroskapsbestemmelsen, såfremt vedkommende har en stilling som omfattes av bestemmelsen, og vilkåret om vinnings hensikt er oppfylt.»4

I avsnittets fjerde setning konkluderer Høyesterett med at mottak av penger fra en forretningsforbindelse i strid med forpliktelser overfor arbeidsgiveren, er et typetilfelle av strafferettslig utroskap. Hvorfor handlingen er i strid med arbeidsgiver interesser og således utgjør utroskap, begrunner Høyesterett ut fra tre forhold: 1) pengemottaket fra kunden innebærer et tillitsbrudd i forhold til arbeidsgiver, 2) pengemottaket fører til et lojalitetsforhold til forretningsforbindelsen (som ikke skal være der), og 3) pengemottaket fører til tap av omdømme for arbeidsgiver om handlingen blir kjent.

Avsnittet må leses slik at utroskap forutsetter at mottak av bestikkelser er i strid med arbeidstakerens forpliktelser overfor arbeidsgiver.5 6

Høyesteretts nærmere begrunnelse for hvorfor pengemottaket utgjør utroskap, kan klarligvis ikke forstås som nødvendige vilkår for at utroskap skal foreligge. Begrunnelsen gir kun en beskrivelse av handlingens normale og påregnelige følger internt og eksternt. Etter min oppfatning vil for eksempel strl. § 275 kunne ramme et tilfelle der arbeidsgiver på saklig grunnlag har stilt særlig strenge krav til den ansattes lojalitet, selv om brudd på denne lojalitetsplikten ikke nødvendigvis vil føre til et omdømmetap. Straffeloven § 275 rammer imidlertid neppe den motsatte situasjon. At strl. § 275 ikke kan brukes i saker der arbeidsgiveren ser gjennom fingrene med bestikkelser, selv om det klart ville føre til et omdømmetap om forholdet ble kjent, følger allerede av at handlingen må være i strid med forpliktelser overfor arbeidsgiver. Høyesteretts avgjørelse viser med andre ord den nære sammenhengen det på dette punktet er mellom arbeidsrettslige normer og straffebudets rekkevidde.

Høyesteretts konkrete begrunnelse gjelder gaver fra «en forretningsforbindelse». Når Høyesterett samtidig fremhever betydningen av at det i slike tilfeller er sentralt at arbeidstakers lojalitet fullt og helt ligger hos arbeidsgiver, ligger det nær å forstå dommen slik at pengemottaket må kunne tenkes å påvirke arbeidsutførelsen for at strl. § 275 skal få anvendelse. I så fall vil strl. § 275 ikke beskytte den interesse en arbeidsgiver måtte ha av at arbeidstaker generelt er uavhengig. I dette ligger da også at tillitsforholdet isolert betraktet neppe er beskyttet av strl. § 275.

Det nye i dommen fra Høyesterett er at tillitsbruddet og lojalitetsforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver trekkes inn i den konkrete begrunnelsen for hvorfor pengemottaket utgjør straffbar utroskap. I tidligere avgjørelser har Høyesterett alene begrunnet utroskap ved mottak av bestikkelser med faren for omdømmetap for arbeidsgiver.7 8 Den nye måten Høyesterett begrunner utroskapen med er etter min mening mer intuitiv og «to the point». Den treffer bedre, idet den fremhever betydningen av tillitsforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver og (slik jeg ser det) trekker linjen til den ansattes utførelse av sine arbeidsoppgaver. Med dette blir også bestemmelsens arbeidsrettslige side tydeligere.

4 Betydningen av dommen - forholdet til de nye korrupsjonsbestemmelsene

Med vedtakelse og ikrafttredelse av de nye korrupsjonsbestemmelsene i straffeloven § 276 a, b og c fra 4. juli 2003, ble den strafferettslige regulering av bestikkelser vesentlig forenklet og presisert. Forholdet mellom strl. § 275 og strl. § 276 a er nå regulert i strl. § 275 tredje ledd. Av bestemmelsen følger at § 275 ikke skal brukes hvis forholdet rammes av strl. § 276 a, jfr. § 276 b. Spørsmålet er da om strl. § 275 fortsatt har betydning i saker om bestikkelser.

Det er på det rene at strl. § 275 vil kunne være eneste anvendelige straffebestemmelse på forhold som i tid ligger forut for ikrafttredelse av de nye korrupsjonsbestemmelsene. Såfremt bestikkelsen utgjør grov utroskap, hvilket gir en foreldelsesfrist på 10 år, er strl. § 275, jfr. § 276 anvendelig på forhold begått i perioden 1999 – 2003.

Strl. § 275 vil også kunne anvendes på mottak av bestikkelser begått etter 2003 hvis den rammer handlinger som ikke faller inn under det saklige virkeområdet for strl. § 276 a. Ser man på verdien av ytelsen, er det vanskelig å se at strl. § 275 vil rekke lenger enn strl. § 276 a. Strl. § 276 a får anvendelse på gaver og andre ytelser av nokså beskjeden verdi, og strl. § 275 vil neppe rekke lenger.9 Med det vide nedslagsfelt strl. § 276 a er gitt, er det også vanskelig å tenke seg varianter av bestikkelser som rammes av strl. § 275 uten at de samtidig rammes av strl. § 276a. Det kan imidlertid ikke utelukkes at strl. § 275 vil kunne få anvendelse på bestikkelseslignende transaksjoner som ikke rammes av strl. § 276a fordi ytelsen ikke kan karakteriseres som «utilbørlig».

1Undertegnede aktorerte saken i Høyesterett for Økokrim.
2Se Rt. 1990 side 607: «Det må legges til grunn at det foreligger en alminnelig og ulovfestet lojalitets- og troskapsplikt i ansettelsesforhold. Strl. § 275 og § 276 må ses som utslag av dette prinsipp».
3Se blant annet NOU 2002:22 En alminnelig straffebestemmelse mot korrupsjon side 26 ff.
4Dommen er enstemmig.
5At handlingen må være i strid med arbeidstakerens forpliktelser overfor arbeidsgiver, følger også av bestemmelsens forarbeider, se for eksempel Oth. Prp. Nr. 15 (1890) Ang. Udfærdigelse af en Lov indeholdende Forandringer i Straffelovens 21de Kapitel m.v. side 2.
6Pliktbrudd forutsetter ikke nødvendigvis brudd på skrevne normer, men kan også foreligge etter en friere vurdering, se for eksempel Rt. 1995 side 1536 og Rt. 1999 side 36.
7Se for eksempel Rt. 1994 side 1097 og Rt. 1995 side 1536. Se også Gulating lagmannsretts dom i LG-1999-605.
8I Rt 1994 side 1097 holder Høyesterett det åpent om et pengemottak kan utgjøre utroskap uten hensyn til omdømmetapet.
9Se Straffeloven mv. (Straffebud mot korrupsjon) Ot. prp. nr. 78 (2002-2003) punkt 5.3.4 og Tidsskrift for strafferett 2007 nr. 1: Schea/Stoltenberg: Straffebudene mot korrupsjon - utilbørlighetsvilkåret.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon