Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Bokanmeldelse

  • Side: 243-251
  • Publisert på Idunn: 2006-02-07
  • Publisert: 2006-02-07

Henning Jakhelln: Oversikt over arbeidsretten

3. utgave, NW Damm & Søn 2004.

686 sider. Kr 649,-.

Henning Jakhelln: Oversikt over arbeidsretten, 3. utgave, NW Damm & Søn 2004. 686 sider. Kr 649,-.

I

Henning Jakhellns Oversikt over arbeidsretten utkom for første gang i 1993. Dette var en liten bok på drøye 260 sider. En betydelig utvidet andre utgave på drøye 560 sider utkom i 1996. Både første og andre utgave ble utgitt i forbindelse med flermedieprosjektet Yrkeslivets jus, som var et samarbeidsprosjekt mellom Universitetet i Oslo, NKS-forlaget og NRK. Begge utgavene var skrevet spesielt for dette undervisningsopplegget.

Nå foreligger Oversikt over arbeidsretten i sin tredje utgave. Denne utgaven er ikke som de tidligere utgaver, knyttet til noe bestemt undervisningsopplegg. Siktemålet er ifølge forordet å gi en samlet oversikt over arbeidsretten. Forfatteren opplyser at han har lagt vekt på å få frem hovedtrekkene og sammenhengen i regelverket, og de hensyn som ligger bak de forskjellige regler.

Framstillingen er ifølge forfatteren à jour pr. august 2004. Etter at boka gikk i trykken har det vært relativt omfattende lovrevisjoner på arbeidsrettens område.

Sysselsettingsloven av 27. juni 1947 nr. 9 er opphevet og avløst av lov av 10. desember 2004 nr. 76 om arbeidsmarkedstjenester (arbeidsmarkedsloven). Loven trådte i kraft 1. juli 2005.

Vi har også fått en ny arbeidsmiljølov — lov av 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. Ikrafttredelsen av den nye loven er fastsatt til 1. januar 2006. Loven er allerede fore- slått endret av den nye regjeringen, jf Ot. prp. nr. 24 (2005-2006). Det er ventet at en ny og revidert arbeidsmiljølov likevel kan tre i kraft 1. januar 2006.

Det forrige storting vedtok også en ny tjenestemannslov — lov av 17. juni 2005 nr. 103 om statens embets- og tjenestemenn. Det er vedtatt at også denne loven skal tre i kraft 1. januar 2006. Dette vil sannsynligvis ikke skje. Regjeringen Stoltenberg II har i den forannevnte lovproposisjonen varslet at den vil fremme en egen proposisjon som reverserer opphevelsen av gjeldende tjenestemannslov av 1983.

Det skal også nevnes at Stortinget den 26. mai 2005 vedtok at det skal innføres en obligatorisk tjenestepensjon i arbeidsforhold. Denne ordningen skal være vedtatt i lovs form og satt i kraft 1. januar 2006, jf. St.meld. nr. 12 (2004-2005). Banklovkommisjonen har i samsvar med de føringer Stortinget har gitt, utarbeidet et utkastet til lov om foretakspensjon, jf. NOU 2005: 15.

II

Boka består av åtte kapitler.

I kapittel 1 redegjør forfatteren for den han kaller «grunnbegreper» i arbeidsretten. Foruten begrepet arbeidsrett, defineres her helt kort sentrale begreper som arbeidsavtale, styringsrett, medbestemmelsesrett, arbeidsmiljø, virksomhet, tariffavtale, tillitsvalgt og arbeidsformidling.

Begrepene arbeidsforhold, arbeidstaker, arbeidsgiver og virksomhet behandles deretter grundigere i de etterfølgende avsnitt. Forfatteren har ved dette lagt opp til en delvis dobbeltbehandling av stoffet. Men det har nok vært et bevisst valg. Pedagogisk sett fungerer opplegget godt; det letter framstillingen at stoffet først serveres i flere små porsjoner, og deretter i noen få store.

Kapittel 2 er viet arbeidsrettens rettskilder. Forfatteren gir her en oversikt over både tradisjonelle norske og internasjonale rettskilder.

Folkerettens rettskildemessige status i norsk arbeidsrett behandles nokså inngående. Som kjent gjelder ikke det dualistiske prinsipp fullt ut. EØS-loven § 2 gir forrang for EØS-retten, og etter menneskerettsloven § 3 går blant annet EMK foran norsk intern rett ved motstrid. Jakhelln synes imidlertid å ville gå enda et stykke lengre når det gjelder å gi forrang for internasjonale konvensjoner. Han viser i denne sammenhengen til at det i forarbeidene til Grunnloven § 110 c er presisert at menneskerettighetene omfatter både sivile og politiske rettigheter og økonomiske og sosiale og kulturelle rettigheter, slik at også ILO-konvensjonene og andre spesial-konvensjoner faller inn under begrepet.

Jeg får ikke helt tak i forfatterens resonnement. Slik jeg oppfatter Grunnloven § 110 c, sier bestemmelsen ikke noe annet enn at staten skal fastsette nærmere bestemmelser om gjennomføringen av traktater om menneskerettighetene. Dette er gjort ved implementeringen av menneskerettsloven. Lovens § 3 bestemmer at fire spesifikke menneskerettighetskonvensjoner, blant annet EMK, skal gjøres til norsk lov og i tilfelle motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning. Siden Grunnloven § 110 c ikke pålegger staten å gjennomføre alle menneskerettighetstraktater i norsk rett, kan jeg ikke se at menneskerettsbegrepet i Grunnloven § 110 c blir avgjørende for spørsmålet. Men jeg er enig med Jakhelln i at man ved tolkningen av EMK bør legge vekt på ILO-kovensjonene og ILOs praksis.

I gjennomgangen av norske rettskilder på arbeidsrettens område, gir Jakhelln en kort oversikt over den arbeidsrettslige lovgivningen. Han sier også litt om den rettskildemessige betydningen av forskrifter, rundskriv og veiledninger. Tariffavtaler omtales også, og tariffavtalesystemet mellom LO og NHO omtales særskilt. Det samme gjør hovedavtalen i staten og statens hovedtariffavtale og særavtaler. Også forholdet mellom hovedavtale, landsoverenskomster og særavtaler omtales.

Andre norske kilder som omtales og behandles er individuelle arbeidsavtaler, arbeidsreglementer, sedvane og rettspraksis og andre myndigheters praksis. I forlengelsen av behandlingen av rettspraksis som rettskildefaktor, gjør Jakhelln også rede for den dobbelte prosessordningen i arbeidsretten, dvs. forholdet mellom de alminnelige domstoler og Arbeidsretten.

Jakhelln behandler også spørsmålet om forholdet mellom rettspraksis fra Høyeste-rett og rettspraksis fra Arbeidsretten, samt spørsmålet om i hvilken grad Arbeidsrettens avgjørelser kan påankes til Høyesterett. Bakgrunn for at spørsmålet drøftes, er at arbeidstvistloven § 26 nr. 4 bestemmer at Arbeidsrettens dommer ikke kan påankes til Høyesterett, samtidig som Grunnloven § 88 bestemmer at Høyesterett dømmer i siste instans. Etter en grundig og poengtert gjennomgang av rettspraksis, forarbeider og reelle hensyn, konkluderer Jakhelln (på s. 105) med at slik Grunnloven § 88 er utformet, har lovgiveren et betydelig spillerom for å begrense adgangen til å påanke Arbeidsrettens avgjørelser til Høyesterett ut fra bevismessige, prosessuelle eller kapasitetsmessige hensyn. Men hvor Grunnloven vil ha betydning for avgjørelsen, hvor det er tale om å fravike en av Høyesteretts tidligere uttalte rettsoppfatning eller hvor folkerettslige regler har betydning for avgjørelsen, taler reelle hensyn for å tolke arbeidstvistloven § 26 nr. 4 innskrenkende.

Kapittel 3 er gitt overskriften «Arbeidsrettens særpreg, perspektiver og historikk». Innledningsvis (avsnitt 3.1) peker forfatteren på en del forhold ved arbeidsretten som gjør dette rettsområdet spesielt i forhold til andre rettsområder. Han fremhever det sterke innslaget av preseptorisk lovgivning som tar sikte på å beskytte arbeidstakeren som den antatt svake part i kontraktsforholdet. Videre fremheves det kollektive element, i form av tariffavtaler som setter rammer for hva partene kan avtale seg imellom på individuelt nivå, samt de menneskelige forhold som gjør seg gjeldende og det sterke offentlige engasjement (eksempelvis tiltak mot arbeidsledighet, offentlig arbeidsformidling m.v.).

Deretter (avsnitt 3.2) vender Jakhelln blikket fremover og peker på noen utviklingstrekk og tendenser som gjør seg gjeldende i arbeidsretten. Han viser blant annet at utviklingen går klart i retning av å trekke stadig nye områder av arbeidsforholdet inn under en kollektiv avtaleregulering, samtidig som det er en tendens i retning av større grad av individualisering av arbeidstakernes rettigheter og plikter.

Kapitlet avsluttes med et kort avsnitt (3.3) om arbeidsrettens historie. Personlig hadde jeg foretrukket om avsnittene 3.2 og 3.3 hadde byttet plass, slik at arbeidsrettens historikk ble behandlet først. Det føles mer riktig å ta et tilbakeblikk før man retter blikket fremover.

Kapittel 4 er gitt overskriften «Den individuelle arbeidsavtale». Dette kapittelet går over hele 342 sider, og er med dette det klart største kapittelet i boka. De emnene som behandles her kan sies å høre hjemme i den individuelle arbeidsrett. De to første avsnittene (4.1 og 4.2), som handler om henholdsvis arbeidsformidling og arbeids- og oppholdstillatelse, passer ikke helt i denne kategorien. Grunnen til at disse emnene behandles under overskriften «den individuelle arbeidsavtale», er trolig at Jakhelln har valgt en tidskronologisk tilnærming til arbeidsavtalen. Leseren skal følge arbeidsavtalen fra den unnfanges (f. eks. ved at en stilling formidles via arbeidsformidling); til den fødes (arbeids- og oppholdstillatelse, intervju, ansettelse, tiltredelse etc.) og til den avsluttes (f. eks. ved oppsigelse eller avskjed).

Kapittelet innledes som nevnt med et avsnitt om arbeidsformidling. Fremstillingen her bygger på lovutkastet til arbeidsmarkedsloven i Ot. prp. nr. 69 (2003 - 2004). Utkastet er i samsvar med gjeldende arbeidsmarkedslov, som trådte i kraft 1. juli 2005. Framstillingen her er derfor à jour, selv om boka gikk i trykken før loven ble vedtatt.

Etter at reglene om oppholds- og arbeidstillatelse er behandlet i det neste avnittet (4.2), følger deretter et kort avsnitt (4.3) som handler om reglene om utlysning av ledig stilling, og et lengre avsnitt (4.4) om ansettelse, likebehandling og intervju.

I avsnitt 4.5 tar forfatteren for seg avtalerettslige problemstillinger i forbindelse med inngåelse av arbeidsavtaler. Blant de spørsmål som drøftes her, er spørsmål om når bindende arbeidsavtale anses for å være inngått, fullmaktsspørsmål og spørsmål om rettslige handleevne for mindreårige og umyndiggjorte.

I avsnitt 4.6 behandles under overskriften «Tiltredelse», spørsmålet om hvilken rettslig stilling arbeidsavtalen har i tidsrommet mellom inngåelsen av arbeidsavtalen og arbeidstakerens tiltredelse. Spørsmålet er med andre ord om arbeidsrettslige regler får anvendelse før arbeidstakeren har tiltrådt stillingen. Forfatteren mener — etter min mening med rette — at dette spørsmålet ikke kan besvares generelt; det vil bero på en konkret tolkning ut fra de reelle hensyn som ligger bak de enkelte arbeidsrettlige regler (s. 197 - 198).

Han drøfter deretter spørsmålet i tilknytning til de enkelte regelsett — både i forhold til offentligrettslige og privatrettslige relasjoner. Slik jeg ser det, har spørsmålsstillingen størst praktisk betydning i avtalerettslig sammenheng. En nokså praktisk problemstilling er for eksempel om partene kan bringe arbeidsforholdet til opphør før stillingen er tiltrådt, om det i tilfelle gjelder spesielle krav til form og frister i slike tilfelle og hvilken prosessform som eventuelt får anvendelse dersom det oppstår tvist. Disse spørsmålene behandles naturlig nok også mest utførlig. Slik jeg forstår forfatteren, er han kritisk til om tiltredelsen er noe tilstrekkelig egnet skille, både når det gjelder spørsmål om opprinnelig og etterfølgende ugyldighet. Når det gjelder etterfølgende ugyldighet, mener forfatteren at arbeidsmiljølovens formkrav og prosessform bør anvendes. Begrunnelsen er at realitetene i en slik situasjon er at arbeidsgiveren bringer en inngått arbeidsavtale til opphør (s. 205).

Forfatteren drøfter også om tiltredelsen har noen betydning i forhold til arbeidstakerbegrepet, samt spørsmålet om betydningen av tiltredelsen i offentligrettslige relasjoner. Disse problemstillingene finner jeg til dels noe teoretiske. Siden forfatteren mener at spørsmålet om arbeidsrettslige regler får anvendelse før arbeidstakeren tiltrådte arbeidet må vurderes konkret i forhold til hver enkelt rettsregel, er det også overraskende at Jakhelln begir seg inn på en drøftelse av om arbeidstakerbegrepet som sådan kommer til anvendelse før arbeidstakeren har tiltrådt.

Etter dette avsnittet følger tre avsnitt som handler om henholdsvis retten til å kreve skriftlig arbeidsavtale (4.7), prøvetidsreglene (4.8) og reglene om midlertidig ansettelse (4.9). Fremstillingen her bygger på gjeldende arbeidsmiljølov, men avsnitt 4.9 inneholder også en kort redegjørelse for Arbeidslivslovutvalgets forslag til regelen om midlertidige ansettelser.

Deretter følger tre avsnitt som omhandler sentrale emner som arbeidstakerens arbeidsplikt (4.10), arbeidsstedet (4.11) og arbeidstiden (4.12). Det siste avsnittet inneholder en kort gjennomgang av Arbeidslivslovutvalgets forslag til endringer i reglene om arbeidstid. Arbeidslivslovutvalgets forslag avviker en del fra den lovteksten Stortinget til slutt vedtok, og som nå er nedfelt i kapittel 10 i den nye arbeidsmiljøloven. Viktigere er at den nye regjeringen i Ot. prp. nr. 24 (2005-2006) har foreslått til dels store endringer i kapittel 10. Endringene innebærer i korthet en reversering til fordel for 1977-lovens arbeidstidsbestemmelser. Jakhellns framstilling av arbeidstidsbestemmelsene vil derfor være temmelig à jour, også når den reviderte nye arbeidsmiljøloven trer i kraft.

Avsnitt 4.13 omhandler arbeidstakerens lojalitetsplikt. Etter først å ha gitt en generell redegjørelse for lojalitetspliktens innehold og rettslige grunnlag, behandles lojalitetsplikten i forhold til en rekke konkrete situasjoner. Blant annet drøftes spørsmålet om i hvilken utstrekning arbeidstakeren kan uttale seg kritisk om virksomhetens forhold, adgangen til å motta gaver m.v. fra forretningsforbindelser og andre utenforstående, adgangen til å inneha bierverv og adgangen til å drive konkurrerende virksomhet eller å ta ansettelse i en konkurrerende virksomhet etter at ansettelsesforholdet er opphørt.

I de neste tre avsnittene behandles reglene om henholdsvis retten til arbeidsresultatet (4.14), opplæring og kompetanseutvikling (4.15) og arbeidsgiverens plikt til å motta arbeidsytelsen (4.16). Disse avsnittene er relativt korte, og går bare over drøye fire sider til sammen.

Deretter følger et lengre avsnitt (4.17) om lønn og lønnssystemer. Foruten en generell omtale av ulike lønnssystemer (prestasjonslønnssystemer, bonusordninger, tidslønnssystemer m.v.), inneholder dette avsnittet også en oversikt over statens lønnssystem. Videre behandles blant annet reglene om utbetaling av lønn, herunder adgangen til å gjøre fradrag i lønn og feriepenger og å kreve tilbakebetaling og tilleggsbetaling av henholdsvis for meget og for lite utbetalt lønn. Bestemmelser som gjelder sikring av lønnskrav gjennomgås også, inkludert dekningslovens bestemmelser om fortrinnsrett i arbeidsgiverens konkursbo samt den statlige lønnsgarantiordningen. Forfatteren sier også litt om foreldelse av lønnskrav.

I avsnitt 4.18 gir Jakhelln en redegjø-relse for reglene om feriefritid og feriegodtgjørelse. Fremstillingen her bygger på ferielovens regler. De særskilte reglene om ferie for bestemte grupper, som for eksempel fiskere, nevnes, men omtales ikke nærmere.

Avsnitt 4.19 handler om legitime fravær fra arbeidet. Her behandles reglene om fravær på grunn av arbeidstakerens egen sykdom, barns eller barnepassers sykdom, pleie av nære pårørende i terminalfasen, svangerskap, fødsel og adopsjon. I forbindelse med dette behandles også helt kort folketrygdlovens bestemmelser om stønad i slike tilfeller, blant annet fødselspenger.

Forfatteren omtaler også oppsigelsesvernet ved arbeidstakerens egen sykdom og ved graviditet og etter fødsel. Siden avsnittet handler om legitime fravær fra arbeidet, er det for så vidt naturlig å nevne stillingsvernsreglene. Det spørs likevel om det ikke ville være mer hensiktsmessig å utsette behandlingen av disse spørsmålene til avsnitt 4.21, hvor forfatteren behandler reglene om oppsigelse og avskjed. Men dette blir selvsagt også et spørsmål om smak og behag.

Videre behandles i avsnitt 4.19 fravær på grunn av militærtjeneste m.v., utdannelsespermisjon, fravær på grunn av utføring av offentlig verv m.v..

Avsnitt 4.20 behandler permitteringsinstituttet, medregnet reglene om arbeidsgiverens lønnsplikt under permittering.

Avsnitt 4.21 er viet bestemmelsene om oppsigelse og avskjed. Etter en kort innledning, behandles bestemmelsene om oppsigelsens form, avgivelse og innhold, både når det gjelder oppsigelse og avskjed. Så følger et avsnitt om oppsigelsesfrister. Deretter omtales det materielle oppsigelsesvernet — saklighetskravet.

Oppsigelse på grunn av oppnådd pensjonsalder behandles for seg. De særlige regler om oppsigelse under sykdom og i forbindelse med graviditet og fødsel, behandles som tidligere nevnt i forbindelse med avsnittet om legitime fravær (avsnitt 4.19). Reglene om masseoppsigelser behandles også i et eget underavsnitt. Det samme gjelder oppsigelsesvernet ved overføring av virksomhet.

Forfatteren gjør deretter rede for de prosessregler som gjelder i tvister om usaklig oppsigelse. I tur og orden behandles i egne underavsnitt søksmålsfristene, reglene om retten til å stå i stilling, meddommerordningen, begrensninger i adgangen til å avtale voldgift m.v..

Reglene om virkningene av usaklig oppsigelse behandles deretter. Om ugyldighetsvirkningen sies det ikke stort mer enn det som følger av lovteksten i aml. § 62. Erstatning og erstatningsutmåling behandles derimot mer inngående. I tillegg behandles avtaleregulerte ytelser i forbindelse med opphør av arbeidsforhold, som sluttvederlagsordningen og etterlønnsavtaler for øverste leder i virksomheten og «loss of license»-forsikringer. Forfatteren sier også litt om adgangen til å avtale bedre ordninger enn det som følger av arbeidsmiljølovens preseptoriske regler.

Helt til slutt gjennomgår forfatteren også særreglene om styrket oppsigelsesvern for visse arbeidstakergrupper, blant annet tjenestemenn.

I neste hovedavsnitt behandles reglene om avskjed. Hovedvekten av framstillingen legges naturlig nok på arbeidsgiverens adgang til å gi arbeidstaker avskjed, men forfatteren sier også litt om de til dels ulovfestede reglene om arbeidstakerens hevningsrett.

I tillegg til en gjennomgang av vesentlighetskravet med en kasuistisk gjennomgang av visse type tifeller (beruselse i tjenesten, ordrenekt m.v.), behandles også de praktisk viktige situasjoner hvor arbeidsgiver har nedlagt subsidiær påstand om at avskjeden opprettholdes som gyldig oppsigelse (arbeidsmiljøloven § 66 nr. 4). Kravene til arbeidsgivers saksbehandling ved avskjed behandles også. Det samme gjør virkningene av urettmessig avskjed.

Forfatteren sier også litt om suspensjon. Han sier ikke så mye om adgangen til å suspendere arbeidstakere på ulovfestet grunnlag, utover at det må antas at det også etter arbeidsmiljøloven er en viss adgang til å suspendere en arbeidstaker forutsatt at den ansattes stilling blir sikret. Når den nye arbeidsmiljøloven trer i kraft 1. januar 2006, vil for øvrig arbeidsgiverens suspensjonsadgang være lovfestet, jf. ny arbeidsmiljølov § 15—13. Den nye regjeringen har ikke foreslått endringer her.

Helt til sist i tilknytning til reglene om avskjed sies det også litt om andre rettsvirkninger som bl.a. fradømmelse av stiling som straff, ordensstraff m.v. Helt til sist behandles de for en stor del ulovfestede reglene om arbeidstakerens rett til å kreve avskjed. Etter dette følger tre avsnitt som bare har relevans ved oppsigelse. Dette gjelder arbeidstakerens krav på attest, og reglene om fortrinnsrett til ny ansettelse ved oppsigelse på grunn av arbeidsmangel, og tjenestemannslovens regler om fortrinnsrett, ventepenger og vartepenger.

Avsnitt 4.22 handler om virksomhetsoverdragelse. Disposisjonene følger det tradisjonelle opplegget, hvor det først gjøres rede for hva som er gjenstand for overføring (virksomhetsbegrepet), identitets- eller kontinuitetskravet og kravet til overføringssituasjoner. Deretter behandles rettsvirkningene av at det foreligger en virksomhetsoverdragelse — videreføring av tidligere arbeidsvilkår, oppsigelsesvernet, informasjon og drøftelsesplikten m.v.

Det særlige spørsmålet om arbeidstakeren har rett til å motsette seg overføring til ny arbeidsgiver behandles i et eget underavsnitt. Deler av Jakhellns framstilling om reglene om virksomhetsoverdragelse vil måtte skrives om når den nye arbeidsmiljøloven trer i kraft. Blant annet er arbeidstakerens reservasjonsrett blitt lovfestet, jf. § 16-3 (1) første punktum. Valgretten er derimot ikke lovfestet, men rettstilstan-den er langt på vei avklart ved Høyesteretts praksis (jf. Rt. 1999 s. 977, Rt. 1999 s. 989, Rt. 2000 s. 2047 og Rt. 2000 s. 2058).

Kapittel 5 er viet den kollektive arbeidsretten. Kapittelet innledes med grunnleggende hensyn bak arbeidstvistlovgivningen — organisasjonsretten, fredsplikt, ufravikelighetsprinsippet m.v. og en kort omtale av arbeidstvistloven og tjenestetvistloven.

Deretter følger en relativt kort presentasjon av organisasjonsretten. Både den positive og den negative organisasjonsretten behandles.

Kapittelet avsluttes med et hovedavsnitt om tariffavtaler. Kapitteloverskriften er litt misvisende, ettersom Jakhelln ikke bare behandler spørsmålet om inngåelse, tolkning og opphør av tariffavtaler; det som behandles her er rettsspørsmål som oppstår i tilknytning til tariffavtaler. Således behandles også eksempelvis tvisteløsningsordningene både under fredsplikt (Arbeidsretten/voldgiftsrett) og streik (meklingsinstituttet).

Spørsmålet om tariffavtalens stilling ved overføring av virksomhet behandles inngående i et eget underavsnitt (5.5.5.8). Det spørsmålet som behandles, er om tariffavtalen som sådan overdras til ny arbeidsgiver. Etter gjeldende arbeidsmiljø-lov kapittel XII A følger arbeidstakerens individuelle rettigheter etter tariffavtalen med over til ny arbeidsgiver ved virksomhetsoverdragelse. Spørsmålet om tariffavtalen som sådan overføres, er ikke regulert her.

Det framgår av Jakhellns framstilling at han er kritisk til Arbeidsrettens avgjø-relse i den såkalte "Securitas-dommen (ARD 1988 s. 38). Her uttalte Arbeidsretten generelt at det gjennom rettspraksis er slått fast at den nye arbeidsgiveren ikke er bundet av den tariffavtalen som tidligere arbeidsgiver er bundet av dersom det foreligger en reell overdragelse, dvs. overdragelse som ikke bare er proforma og som ikke har som eneste formål å bli fri fra tariffavtalen.

Jakhelln foretar en grundig gjenom-gang og analyse av de dommene Arbeidsretten viste til i Securitas-dommen. Han konkluderer med at dommene skriver seg fra tiden før de nye bestemmelsene om den individuelle arbeidsavtalens stilling ved overføring av virksomhet ble vedtatt, og at de derfor etter hans syn ikke lenger være avgjørende på bakgrunn av den rettsutviklingen som har funnet sted.

Jakhelln mener derfor at de reelle hensyn blir avgjørende. Etter en grundig gjennomgang av de reelle hensyn som gjør seg gjeldende, konkluderer han med at det vil gi den mest hensiktsmessige regel at ny arbeidsgiver anses for bundet av den tidligere arbeidsgivers tariffavtale. Han legger avgjørende vekt på at dette gir en sammenheng med de regler som gjelder for den individuelle arbeidsavtalen, og ivaretar de grunnleggende prinsipper om tariffavtalers ufravikelighet og den fredsplikten som følger av en tariffavtale.

Selv om Jakhelln for så vidt argumenterer godt for sitt syn, er det ikke til å komme forbi at spørsmålet vil stå i en annen stilling når den nye arbeidsmiljøloven trer i kraft. Under forberedelsen av en ny arbeidsmiljølov ble spørsmålet om tariffavtalens stilling ved virksomhetsoverdragelse drøftet temmelig inngående, jf NOU 2004: 5 s. 392-399 og Ot.prp. nr. 49 (2004-2005) s. 268-271. Den løsningen som ble vedtatt fremgår av ny arbeidsmiljølov § 16-2, og innebærer i korthet at tariffavtalen ikke overføres med mindre den nye arbeidsgiveren selv ønsker det.

Kapittel 6 handler om arbeidsmiljø, internkontroll og arbeidstilsyn. Her behandles blant annet generelle krav om fullt forsvarlig arbeidsmiljø og de nærmere spesifikke kravene til arbeidsmiljøet, både når det gjelder fysiske forhold og psykososiale forhold (det psykososiale arbeidsmiljøet) samt reglene om tilrettelegging av arbeidet. Forfatteren gjennomgår også bestemmelsene om verneombud og arbeidsmiljøutvalg. Kravene til internkontroll behandles også.

Avslutningsvis i kapittelet gir forfatteren en oversikt over Arbeidstilsynets kompetanse og oppgaver. Han gjør kort rede for anvendelsesområdet for arbeidsmiljølovens krav til arbeidsmiljøet. Helt til slutt sier han også litt om krav til arbeidsmiljøet etter annen lovgivning enn arbeidsmiljøloven.

I kapittel 7 behandles reglene om arbeidstakernes medbestemmelsesrett — bedriftsdemokratiet. Både de lovfestede representasjonsordninger og tariffavtalte samarbeidsordninger behandles. Forfatteren sier også litt om medbestemmelse etter konsesjonslovgivningen. Han fremhever at det kan være fastsatt i konsesjonsvilkår at de ansatte skal ha medbestemmelsesrett. Som eneste eksempel på dette viser han til § 17 i ervervsloven. Eksemplet er ikke helt godt, fordi ervervsloven ble opphevet 1. juli 2002.

Temaet for det siste kapittelet i boka — kapittel 8 — er rettslige spørsmål som oppstår når et arbeidsforhold har tilknytning til flere land. De rettsspørsmål som behandles her er følgelig spørsmål om norske domstolers internasjonale doms-kompetanse (jurisdiksjon) og spørsmålet om hvilket lands rett som kommer til anvendelse (lovvalgsspørsmål). Spørsmålene behandles i denne rekkefølge. Det er etter min mening også det mest naturlige. Hvert land har nemlig sine egne lovvalgsregler. Spørsmålet om hvilket lands rett som gjelder, er derfor avhengig av lovvalgsreglene i domstollandet.

Jakhellns framstilling er grundig og poengtert. Han er også godt à jour med rettspraksis, både når det gjelder norske dommer og avgjørelser fra EF-domstolen. Han legger stor vekt på å få fram hensynene bak reglene, hvilket er viktig for lesere som vil forstå — ikke bare pugge — lovvalgsreglene.

Det eneste som eventuelt kunne forbedres noe, måtte være at hjemmelsgrunnlaget for norske domstolers jurisdiksjon kunne vært noe mer presist angitt. Det går ikke klart fram av Jakhellns framstilling at det er Luganokonvensjonen som regulerer jurisdiksjonsspørsmålet for individuelle arbeidsavtaler med tilknytning til flere EØS-land, mens domstolenes kompetanse ellers avgjøres gjennom en konkret fortolkning med utgangspunkt i vernetingsreglene i tvistemålslovens kapittel 2 (Rt. 1993 s. 44 på side 49).

Jakhelln har også funnet grunn til å ta inn en artikkel som et særskilt vedlegg til boka. Temaet for artikkelen er om åremålsavtaler kan bringes til opphør ved oppsigelse i åremålsperioden. Temaet er for så vidt interessant nok. Etter min vurdering hadde det likevel vært bedre om forfatteren hadde innarbeidet emnet i den sammenhengen det hører hjemme, så som i avsnitt 4.9.10 (s. 229-232) om åremålsansettelse.

III

Som det vil ha framgått foran, har jeg enkelte innvendinger mot deler av Jakhellns framstilling. Men dette er mest som «små-rusk» å regne. Alt i alt synes jeg nemlig at den tredje utgaven av Oversikt over arbeidsretten er en god innføringsbok i arbeidsrett. Både juridiske studenter og advokater og andre praktikere som vil skaffe seg en grundig innføring i arbeidsrett vil ha nytte av boka. Det er også slik at dersom man bare skal ha én bok om arbeidsrett, er Oversikt over arbeidsretten et selvfølgelig førstevalg.

Den som ønsker å fordype seg i spesielle arbeidsrettslige emner, vil også ha nytte av Jakhellns bok. Boka er nemlig forsynt med en omfattende litteraturoversikt, sortert etter emner. For øvrig vil den som tar seg tid til å lese petitavsnittene, raskt oppdage detaljert stoff som også praktikere kan ha nytte av.

Som jeg nevnte innledningsvis, er arbeidsrettslovgivningen under revisjon. Fra og med 1. januar 2006 vil det være behov for en oppdatert framstilling av arbeidsretten. Jeg ser med forventning fram til neste utgave av Oversikt over arbeidsretten.

Einar Mo

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon