Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Styringsretten i helsevesenet

Asbjørn Kjønstad er født 1943 og har siden 1978 vært professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han har skrevet en rekke artikler og bøker innen trygderett, helserett og erstatningsrett. I noen år hadde han også ansvaret for faget arbeidsrett, og han har vært med på flere større offentlige utredninger – sekretær for to, medlem i to og leder for syv slike utredninger.

  • Side: 1-27
  • Publisert på Idunn: 2005-04-11
  • Publisert: 2005-04-11

Forfatteren gjør rede for en rekke bestemmelser innen helselovgivningen som begrenser arbeidsgiverens styringsrett 1 :Legene har beslutningsmyndighet i medisinske spørsmål når flere helsearbeidere samarbeider, de har rett til å rekvirere legemidler, og de er medisinsk-faglige rådgivere når andre er ledere for sykehusavdelinger og andre enheter. Bare leger og psykologer kan være faglig ansvarlige for tvangsvedtak og pasientansvarlig helsearbeider innen det psykiske helsevernet. Her er det også gitt en rekke bestemmelser som legger spesielle oppgaver til leger.

Forfatteren mener at mange av de lovbestemmelsene som legger kompetanse og oppgaver til andre enn lederen for en sykehusavdeling eller andre enheter, er svakt begrunnet og bør oppheves. En slik saldering ville gi et enklere og mer oversiktlig regelverk, og det ville gi lederne innen helsevesenet et ansvar som ble mer likt det som ellers gjelder i arbeidslivet.

1. Innledning

1.1 Problemstillinger

Helsevesenet er blitt en av de viktigste og største sektorene i vårt samfunnssystem. To-tre hundre tusen mennesker har sin arbeidsplass her, og årlig behandles flere hundre tusen pasienter. Håp, tro og fortvilelser er knyttet til sykdommer og helsetjenester.

I den første og i den midtre delen av det forrige århundret var det legene som traff alle de viktige avgjørelsene i helsevesenet. Legitimasjonsgrunnlaget var kunnskaper om og innsikt i sykdommer og behandlingstiltak. Legen handlet ut fra et paternalistisk prinsipp; han visste best, og han var den «gode far» som gjorde det beste for sine pasienter.

I løpet av den siste tredjedelen av det forrige århundret kom flere aktører inn på den medisinske scenen: En rekke grupper av helsepersonell fikk endret sin status fra å være legenes medhjelpere til å bli selvstendige yrkesutøvere. Politikere, helseadministratorer og økonomer tok i økende grad over styring med helsevesenet. Og de som var under behandling, fikk flere viktige pasientrettigheter.

Et sentralt spørsmål blir da: Hvem har rettslig kompetanse til å treffe de ulike beslutningene i helsevesenet?

Jeg vil særlig behandle spørsmålet om hvor langt arbeidsgivernes styringsrett går. Med styringsretten menes retten til å inngå arbeidsavtaler, fordele, lede og kontrollere arbeidet, og bringe arbeidsavtaler til opphør. Lovgivningen, tariffavtaler, arbeidsavtaler og allmenne saklighetsnormer setter grenser for hvilke beslutninger arbeidsgiverne kan treffe. 2

Et foretaks styre har kompetansen til å utøve styringsretten. Denne kompetansen delegeres i større eller mindre utstrekning til foretakets daglige leder og til ledere i underliggende avdelinger og enheter. Delegasjonen kan skje ved uttrykkelig vedtak, eller den kan følge av foretakets organisasjonsstruktur, stillingsinstrukser m. m.

Det er en rekke lovbestemmelser som begrenser arbeidsgiverens styringsrett. Disse er spredt rundt i de ulike helselovene - tilsynelatende nokså tilfeldig. Min utfordring har vært å finne fram til disse bestemmelsene, analysere «slektskapet» mellom de forskjellige reglene og regelfragmentene, og finne fram til en struktur i det samlede regelverket. I denne artikkelen presenterer jeg en oversikt over resultatet av denne undersøkelsen.

Jeg vil også drøfte noen rettspolitiske spørsmål. Har lovgiveren truffet hensiktsmessige valg når spesielle oppgaver er lagt til leger, psykologer og andre? Foreligger det gode grunner til å begrense arbeidsgiverens frihet til å bestemme hvordan arbeidet innen helsevesenet skal fordeles?

1.2 Tre hovedtyper av beslutninger

I helsevesenet treffes det en mengde rettslige beslutninger. Man kan skille mellom tre hovedtyper:

For det første er det beslutninger som treffes av de øverste politiske organene - Stortinget, Regjeringen og Helse- og omsorgsdepartementet. Viktigst er helselovgivningen, bevilgninger til helseformål og forskrifter om helsespørsmål. Disse beslutningene setter de ytre rammene for helsevesenets virksomhet.

For det andre er det beslutninger fra overordnede organer og overordnede tjenestemenn som tar sikte på å binde underordnede organer og underordnede tjenestemenn. I forvaltningsrettslig terminologi dreier det seg om instrukser fra overordnede. I arbeidsrettslig terminologi dreier det seg om arbeidsgivernes styringsrett.

For det tredje er det beslutninger som retter seg direkte mot pasientene, og som knytter seg til undersøkelsen og behandlingen av den enkelte pasient. Dette er de pasientnære beslutningene. De er alene ikke tilstrekkelige som grunnlag for å sette i verk undersøkelser og behandling. Det kreves som hovedregel også samtykke fra pasienten for at et tiltak skal kunne settes i verk.

1.3 Plan for framstillingen

I punkt 2 skal jeg gi en oversikt over reglene om den politiske, økonomiske og administrative ledelse av og tilsyn med helsevesenet. Det blir et fugleperspektiv på hovedprinsippene om den overordnede styringen av helsevesenet.

I punkt 3 skal jeg behandle det mest grunnleggende prinsippet i norsk helserett; nemlig at all virksomhet skal være forsvarlig. Dette er en rettslig standard som i betydelig utstrekning viser til normer utenfor helselovgivningen, først og fremst til helsefagene selv. Forsvarlighetskravet svarer i stor grad utstrekning til de allmenne saklighetsnormene som setter grenser for arbeidsgiverens styringsrett.

I punkt 4 skal jeg ta opp spørsmålet om utøving av arbeidsgiverfunksjonene i de enkelte enheter i helsevesenet. Som utgangspunkt har avdelingslederen styringsrett i forhold til sine underordnede.

Men mange av de vanlige arbeidsgiverfunksjonene er regulert i spesielle bestemmelser i helselovgivningen. Disse vil bli behandlet i punkt 5.

Siden sinnssykeloven av 1848 har legene hatt en særlig omfattende kompetanse til å treffe vedtak innen det psykiske helsevernet. Dette har ofte blitt kalt prinsippet om overlegens asylsuverenitet. 3 Dette prinsippet har stadig blitt uthulet. Særlig viktig var det at loven om psykisk helsevern av 1999 åpnet for at psykologer kunne være faglig ansvarlig for tvangsvedtak. Men fortsatt har legene viktige «prerogativer» innen det psykiske helsevernet, og reglene på dette området skal jeg behandle i punkt 6, 7 og 8.

I punkt 9 vil jeg gi en oppsummering og komme med noen rettspolitiske vurderinger.

2 Overordnet ansvar, ledelse og tilsyn

2.1 Stortinget

Stortinget har det øverste ansvaret for landets helsevesen. Myndigheten utøves på to hovedmåter:

For det første er det i helselovgivningen gitt regler om helsevesenets oppbygging og oppgaver. Dertil er det gitt regler om helsearbeidernes og pasientenes rettsstilling.

For det andre vedtar Stortinget de årlige helsebudsjettene, som er avgjørende for helseforetakenes muligheter til å løse sine oppgaver. Dertil gis det rammetilskudd til kommunene som er viktig for kommunehelsetjenestens virksomhet.

Pasientrettighetene representerer en viktig kobling mellom lovvedtak og budsjettvedtak. Helseforetakene og kommunene har en rettslig plikt til å oppfylle pasientenes rettigheter. Når Stortinget vedtar lover som gir pasientene rettigheter, binder det sin egen bevilgningsmyndighet. Ved budsjettbehandlingen må det avsettes tilstrekkelig midler til at folk skal få oppfylt sine pasientrettigheter. Det oppstår såkalte bundne utgifter.

I den store makt- og demokratiutredningen er det en hovedtese at det har skjedd en betydelig rettsliggjøring i Norge. 4 Utbyggingen av pasientrettighetene har vært et viktig område for slik rettsliggjøring. En annen hovedtese i denne utredningen er at demokratiet forvitrer på grunn av denne rettsliggjøringen.

Umiddelbart virker det merkelig at demokratiet blir innskrenket ved at det mest demokratisk sammensatte organet i vårt samfunn - Stortinget - gir borgerne rettigheter. Men poenget er at det budsjettmessige handlingsrommet reduseres. Det er imidlertid fritt opp til Stortinget senere å innskrenke pasientrettighetene, men i praksis kan det være vanskelig å oppheve eller begrense rettigheter som er innført. Det er særlig det kommunale selvstyret som innskrenkes når lovgiveren innfører nye pasientrettigheter og pålegger kommunene plikter uten at de får tilført økonomiske ressurser til å oppfylle forpliktelsene.

2.2 Regjeringen

Regjeringen (Kongen i statsråd) har fire viktige hovedoppgaver når det gjelder styring av helsevesenet:

  1. Den fremmer forslag for Odelstinget om nye lover og endringer i helselovgivningen (Ot.prp.).

  2. Regjeringen fremmer forslag for Stortinget om bevilgninger til helseformål (St.prp.).

  3. Regjeringen legger fram viktige prinsippspørsmål for Stortinget til debatt i form av meldinger (St.meld.).

  4. Helselovgivningen inneholder en del fullmakter for Kongen til å gi forskrifter, som da gis ved kongelig resolusjon (kgl.res.). Forskrifter som ligger innen fullmaktens rammer, er like bindende som loven selv.

2.3 Helse- og omsorgsdepartementet

Reelt sett er det helseministeren som har hovedansvaret for landets helsevesen. Dette er særlig utpreget etter at staten tok over ansvaret for sykehusene og den øvrige spesialisthelsetjenesten. De viktigste oppgavene er:

  1. Helse- og omsorgsdepartementet utarbeider utkast til lovbestemmelser, bevilgningsvedtak og stortingsmeldinger (se punkt 2.2), som fremmes av regjeringen overfor Stortinget.

  2. Helseministeren må svare på interpellasjoner og spørsmål i Stortinget, og er parlamentarisk og konstitusjonelt ansvarlig for landets helsevesen. En viktig grunn til den statlige overtakelsen av spesialisthelsetjenesten var at helseministeren skulle ha et samlet ansvar for hele tjenesten, og at helseministeren skulle være ansvarlig overfor Stortinget.

  3. Helseministeren er som statens representant alene generalforsamling (foretaksmøte) i hver av de fem regionale helseforetakene. Foretaksmøtene er bindeleddet mellom det politiske nivået og de regionale helseforetakene. 5

  4. Helse- og omsorgsdepartementet utarbeider forskrifter, rundskriv, veiledninger og andre skrifter, som er av stor praktisk betydning for helseinstitusjonene og helsearbeiderne.

Figur 1: Organiseringen av spesialisthelsetjenestene

2.4 De regionale helseforetakene

De fem regionale helseforetakene (RHF) har det øverste forvaltningsmessige ansvaret for spesialisthelsetjenestene i hver sin region. 6 Disse foretakene yter ikke selv helsetjenester, men eier helseforetak (HF) som yter helsehjelp. De regionale helseforetakene inngår også kontrakter med private tjenesteytere m.m.

2.5 Helseforetak

Helseforetakene har først og fremst et faglig ansvar. Det er her møtet mellom helsearbeiderne og pasientene finner sted. Det er her de pasientnære beslutningene treffes. Et hovedspørsmål er hvem som kan treffe de ulike beslutningene på vegne av helseforetakene og sykehusene. Dette skal behandles i punkt 5, 6, 7 og 8.

2.6 Kontraktspartnere

De offentlige helseforetakene er ikke alene om å yte spesialisthelsetjenester. Helseforetakene betaler for undersøkelser og behandling hos en rekke andre tjenesteytere: 7

  1. Legespesialister som driver privat praksis og som har avtaler om driftstilskudd.

  2. Kliniske psykologer som driver privat praksis og som har avtaler om driftstilskudd.

  3. Frittstående laboratorier og røntgeninstitutter.

  4. Private sykehus som har avtale med helseforetak om å motta pasienter.

  5. Utenlandske sykehus og spesialister som Rikstrygdeverket formidler pasienter til.

2.7 Særlig om kommunehelsetjenesten

Kommunene har ansvaret for allmennhelsetjenesten. Den kalles ofte også primærhelsetjenesten eller førstelinjetjenesten. Det er en parallell begrepsbruk når spesialisthelsetjenesten kalles sekundærhelsetjenesten og andrelinjetjenesten.

Kommunene skaffer økonomiske midler til sin virksomhet ved rammetilskudd fra staten, beskatning av kommunenes innbyggere, stykkprisrefusjon fra folketrygden og egenbetaling fra pasientene. Kommunene har en betydelig frihet til å bestemme over disse ressursene (selvstyret), men er pliktig til å gi dem som bor eller oppholder seg i kommunen, nødvendig helsehjelp (kommunehelsetjenesteloven § 2-1).

2.8 Statens helsetilsyn, fylkesmennene og Helsetilsynet i fylket

Disse myndighetene skal føre tilsyn med at lover og forskrifter følges og at helsetjenestene er forsvarlige. Tilsynet retter seg både mot helsearbeiderne og mot virksomhetene (helseforetakene og de kommunale helsetjenestene). 8

Når statlige organer fører tilsyn med statlige helseforetak, er det en fare for at det kan bli som med bukken og havresekken. Det statlige tilsynet med kommunehelsetjenesten og helsepersonell har et mer uavhengig preg.

2.9 Kontrollkommisjonene

Den tvang som kan utøves etter loven om psykisk helsevern, er ofte meget inngripende i den enkeltes frihet og muligheter til livsutfoldelse. Derfor har vi helt siden den første sinnsykeloven av 1848 hatt egne kontrollkommisjoner som har hatt ansvaret for tilsynet med sykehus og sykehusavdelinger innen det psykiske helsevernet, herunder distriktspsykiatriske sentre.

Kontrollkommisjonene har vist seg å være blant de mest levedyktige institusjonene i vårt samfunn. De stabile institusjonene i Norge er Stortinget, Kongehuset, Høyesterett, Kirken, Norges Bank, Nasjonaltheateret, Universitetet i Oslo mm. Disse institusjonene er knyttet til store og flotte byggverk som også gir dem livskraft.

Kontrollkommisjonene er usynlige i landskapet, men har viktige rettssikkerhetsmessige funksjoner for dem som er alvorlig sinnslidende. 9 De er blant de mest sårbare pasientene, og det er overfor disse at samfunnet kan benytte de mest inngripende tvangsmidler.

3. Forsvarlighetskravet som en grunnleggende norm

3.1 Kravet om at den enkelte helsearbeider skal opptre forsvarlig

Helsepersonelloven § 4 inneholder et krav om forsvarlighet som retter seg mot den enkelte helsearbeider. Kravet om faglig forsvarlighet er grunnormen i norsk helserett. Lovens § 4 inneholder også en bestemmelse om at det skal ytes «omsorgsfull hjelp», og heri ligger det en etisk og humanistisk dimensjon.

Andre grunnprinsipper i helseretten må som regel vike hvis de kommer i strid med prinsippet om forsvarlighet. Det gjelder prinsippet om overordnedes instruksjonsmyndighet og arbeidsgiverens styringsrett. 10 Styringsretten gir arbeidsgiveren en frihet til å velge, men det er en frihet under ansvar. Allmenne saklighetsnormer og forsvarlighetskravet begrenser arbeidsgiverens valgfrihet.

3.2 Kravet om at virksomheten i spesialisthelsetjenesten skal være forsvarlig

Loven om spesialisthelsetjenester § 2-2 inneholder et krav om forsvarlighet som retter seg mot helseforetakene og andre virksomheter. Selve virksomheten og dens organisering må være forsvarlig. I lovforarbeidene uttales det at den enkelte virksomhet må «finne fram til organisatoriske løsninger som gjør virksomheten i stand til å oppfylle forsvarlighetskravet». 11 Det medisinske utstyret må være i orden, helsepersonellet må ha tilstrekkelig kompetanse, ansvarsfordelingen og samarbeidsrutiner må være avklart, hensiktsmessige vaktordninger må være etablert, det må være ordninger som tar sikte på å hindre feil m.m. 12

Ansvaret for å drive forsvarlig virksomhet påligger virksomhetsledelsen på de ulike nivåene. Instruksjonsmyndigheten og styringsretten må utøves innenfor de rammene som kan oppstilles ut fra kravet om forsvarlighet.

Etter helsepersonelloven § 16 skal virksomheter som yter helsehjelp «organiseres slik at helsepersonellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter». En av disse pliktene er kravet i helsepersonelloven § 4 om å opptre forsvarlig. Dermed stilles det også i § 16 (indirekte) opp et krav om forsvarlighet.

Et viktig spørsmål er om forsvarlighetsprinsippet har fortrinn i forhold til Stortingets bevilgningsmyndighet og prinsippet om det kommunale selvstyret. Som utgangspunkt kan kravet om forsvarlighet ikke føre til en plikt til å stille ressurser til disposisjon; det er et politisk prioritetsspørsmål.

Dette er understreket i lovens forarbeider. Men her framheves det også at forsvarlighetsnormen innebærer «at tjenestene følger med den faglige utviklingen, og at feil som skyldes at det ikke er tatt i bruk nye anerkjente metoder eller teknologier etter omstendighetene kan innebære brudd på forsvarlighetsnormen». 13

I enkelte tilfeller kan det etter dette være en plikt for staten, de regionale helseforetakene og de enkelte helseforetakene til å bevilge penger til bestemte helseformål.

3.3 Kravet om at virksomheten i kommunehelsetjenesten skal være forsvarlig

Loven om helsetjenesten i kommunene inneholder ikke en bestemmelse om forsvarlighet som svarer til spesialisthelsetjenesteloven § 2-2. Men helsepersonelloven § 4 gjelder for de helsearbeiderne som har sitt virke i kommunehelsetjenesten. Et krav om at virksomheten som sådan må drives forsvarlig, kan følge av loven om helsepersonell § 16. Et slikt krav kan også utledes fra alminnelige rettsprinsipper og en analogi fra loven om spesialisthelsetjenester § 2-2, se punkt 3.2.

3.4 Kravet om forsvarlighet på spesielle områder

Helsepersonelloven §§ 5 flg. inneholder regler om bruk av medhjelpere, effektiv ressursutnyttelse, øyeblikkelig hjelp når det er påtrengende nødvendig, pliktmessig avhold fra rusmidler, forbud mot gaver i tjenesten, markedsføring av helsetjenester m.m. Disse bestemmelsene kan ses på som presiseringer av hva det ligger i kravet om forsvarlighet på spesielle områder.

3.5 Forsvarlighetskravet som tolkningsmoment

Etter min mening er kravet om forsvarlighet et overordnet prinsipp i norsk helserett.

Ved tvil om hvordan en bestemmelse i helselovgivningen skal tolkes, bør man velge det tolkningsalternativet som i størst mulig utstrekning er i samsvar med kravet om forsvarlighet.

I nyere finsk rettsteori plasserer man regler mer eller mindre dypt ned i den juridiske strukturen. 14 Kravet om forsvarlighet må anses å tilhøre dypstrukturen blant de helserettslige prinsippene og reglene. Derfor må det få betydning når andre bestemmelser enn helsepersonelloven § 4 og spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 skal tolkes.

4. Arbeidsgiverfunksjonene i den enkelte enhet

4.1 Ansettelser, fordeling av oppgaver og annen styring

Det å ansette og si opp helsearbeidere, fordele arbeidsoppgaver og lignende ligger under arbeidsgiverens styringsrett. Arbeidsgiverfunksjonene ligger hos ledelsen i helseforetakene, og disse funksjonene kan helt eller delvis delegeres til administrerende direktør og til ledelsen for underordnede avdelinger.

Den enkeltes utdanning og yrkeserfaring vil som regel være avgjørende for hvilke oppgaver vedkommende skal tildeles. Tradisjonelt har profesjonsgrensene vært viktige i helsevesenet. Med de nye helselovene av 1999 skal arbeidsfordeling ikke lenger foretas etter profesjon. Helsepersonelloven § 48 likestiller alle de 27 helsepersonellgruppene, og som utgangspunkt kan alle helsearbeidere yte alle former for helsehjelp.

Den viktigste begrensningen i helsearbeidernes kompetanse følger av prinsippet om at den enkelte skal utøve forsvarlig virksomhet, se helsepersonelloven § 4. Han eller hun skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner og begrensninger. Stillingsstrukturen og realkompetansen vil være avgjørende for hvilke oppgaver den enkelte skal utføre. Legene skal imidlertid treffe avgjørelser når det gjelder medisinske spørsmål, se punkt 5.2.

Det kan bli strid om den nye trylleformularen «forsvarlig». Det samme gjelder betegnelsen «medisinske spørsmål», som er det andre grunnbegrepet som skal avgjøre arbeidsfordelingen i helsesektoren. Dette er rettslige standarder som på ingen måte gir entydige svar på spørsmålet om hvordan den enkelte skal opptre i ulike situasjoner. De nye prinsippene for arbeidsfordelingen i helsesektoren kan føre til at vi beveger oss fra kollektive profesjonskamper til individuelle kompetansestridigheter.

I helsepersonelloven § 4 fjerde ledd har departementet fått fullmakt til å gi forskrifter om «at visse typer helsehjelp bare kan gis av personell med særskilte kvalifikasjoner». Det kan altså stilles krav om bestemte kvalifikasjoner for å utføre oppgaver innen visse områder. 15

4.2 Begrenset instruksjonsmyndighet i faglige spørsmål

Styrings- og instruksjonsmyndigheten er begrenset når det gjelder faglige spørsmål. Som tidligere nevnt vil prinsippet om forsvarlighet her ha forrang. Dertil er det gitt en rekke lovbestemmelser som legger spesielle oppgaver til henholdsvis leger, psykologer og andre helsearbeidere. Disse bestemmelsene skal behandles nærmere i punkt 5, 7 og 8.

4.3 Prinsippet om «enhetlig ledelse»

Etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-9 første ledd første punktum skal det være en leder «på alle nivåer». Dette må ikke leses slik at det skal være én (eneste) leder som har ansvaret for alle nivåene. Meningen har vært at det skal være én leder for hver avdeling eller annen enhet.

Tidligere hadde man ofte et system med todelt/felles ledelse, som vanligvis besto av en lege og en sykepleier. Under arbeidet med helselovene av 1999 var det enighet i Stortinget om at dette systemet skulle opphøre, men på forhånd hadde det vært politisk strid om lovfesting av enhetlig ledelse. Legeforeningen støttet forslaget om én leder, mens de fleste fylkeskommuner og Kommunenes Sentralforbund framhevet at et slikt lovpåbud ville representere en innskrenkning i det kommunale selvstyret. 16 Fylkeskommunene var den gang sykehuseiere, og de burde selv kunne bestemme ledelsesstrukturen i sine institusjoner.

Det er ikke noe naturrettsstridig med to sideordnede ledere. De fleste barn har to foreldre som sammen har foreldreansvaret og vergemålet for barna. Det gamle og mektige Romerriket ble styrt av to konsuler. Etter at Norge ble ett rike, var det ikke uvanlig med to sideordnede konger; det var til og med tre av dem i enkelte perioder.

Den sagnomsuste Sigurd Jorsalfare (1090-1130) var konge sammen med sine brødre Øystein og Olav, men enekonge fra 1123. Brødrene Øystein Haraldsson (1125-57) Sigurd Munn (1134-1155) og Inge Krokrygg (1135-61) var også trippelkonger, men Inge ble angrepet av sine brødre og drepte dem etter tur og orden; han ble enekonge fra 1157.

Snorre Sturlason framhevet at Olav Digre kom til Stiklestad i 1030 for å ta tilbake landet som enekonge; det var altså særlig gjevt å være alene om makten.

Det var mange småflokker på den tiden som støttet de ulike rivaliserende kongsemnene, og stormenn som Sigurd Slembe, Magnus Blinde og Erling Skakke var med på angrepene. Profesjonskampene i helsevesenet i 1980- og 1990-årene har hatt visse likheter med disse stridighetene. Men nå dreper man ikke hverandre fysisk for å bli enekonge.

4.4 Krav til lederens kvalifikasjoner

Spesialisthelsetjenesteloven § 3-9 første ledd andre punktum gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift om krav om at ledere skal ha bestemte kvalifikasjoner. Fremskrittspartiet mente at lederne for kliniske avdelinger burde være leger, men var alene om dette. 17

Krav om utdanningsbakgrunn og lignende for dem som skal være ledere, er et viktig spørsmål som ikke ble avgjort ved lovbehandlingen. I forskrift kan det f.eks. stilles krav om at ledere av psykiatriske avdelinger skal være leger med spesialitet i psykiatri og at ledere for kirurgiske avdelinger skal være leger med spesialitet i kirurgi. Slike forskrifter er ikke gitt.

Prinsippet er nå at det enkelte helseforetak kan ansette den som det mener er best kvalifisert til stillingen. Psykologer, sykepleiere, fysioterapeuter, bioingeniører og andre helsearbeidere kan ansettes som avdelingsledere.

På mindre avdelinger må lederen som regel ta del i det faglige arbeidet, og da vil det ved ansettelse av ledere være naturlig å legge betydelig vekt på faglige kvalifikasjoner. På større avdelinger vil ledelsesoppgavene som regel være en heltidsbeskjeftigelse, og da vil det være naturlig å legge avgjørende vekt på søkernes kvalifikasjoner som ledere.

4.5 Medisinsk-faglig rådgivere i spesialisthelsetjenesten

Ifølge spesialisthelsetjenesteloven § 3-9 andre ledd skal det utpekes medisinsk-faglige rådgivere for lederne i spesialisthelsetjenesten. Det skal bare gjøres hvis det er nødvendig. Det vil i praksis innebære at en leder som selv ikke har nødvendig medisinsk kompetanse, skal ha en lege som rådgiver. Hvis en psykolog er leder for en avdeling i det psykiske helsevernet, vil det neppe være nødvendig med en psykiater som rådgiver.

Rådgivningen skal knytte seg til medisinske aspekter ved administrative, budsjettmessige og planleggingsmessige spørsmål; det er her altså ikke spørsmål om konkret pasientbehandling. Rådgiveren har ikke beslutningskompetanse, men lederen må forelegge slike spørsmål for rådgiveren, lytte til ham eller henne, og vurdere de synspunktene som kommer fram før vedtak treffes.

Kravet om medisinsk rådgiver viser at lovgiveren «ikke helt stoler på» en leder som ikke er lege. Det burde være opp til lederen å avgjøre om han trenger råd, og hvem som bør spørres i den enkelte situasjon. Det er jo en typisk ledelsesoppgave å velge seg dyktige rådgivere og legge vekt på de «gode» rådene.

4.6 Medisinsk-faglig rådgivere i kommunehelsetjenesten

Etter loven om helsetjenesten i kommunene § 3-5 skal den enkelte kommune ansette en eller flere kommuneleger. Kommunelegen skal blant annet være «medisinsk-faglig rådgiver for helsetjenesten». Dette er særlig viktig der lederen for kommunehelsetjenesten ikke er lege.

4.7 Vedtaksansvarlig for prioriteringer og behandlingsansvarlig helsearbeider

Helselovgivningen inneholder en rekke meget viktige regler om rettigheter for pasienter til å få helsehjelp. 18 Men lovgivningen sier intet om hvem som skal foreta prioriteringene i helsevesenet, avgjøre hvem som er rettighetspasienter m.v. Ansvaret for disse oppgavene ligger hos helseforetakenes, sykehusenes og avdelingenes ledelse.

Helselovgivningen inneholder heller ikke bestemmelser om hvem som har ansvaret for undersøkelsen og behandlingen av den enkelte pasient. Det ligger under arbeidsgiverens styringsrett å bestemme dette.

Vedtakskompetansen på disse to viktige områdene ligger altså til den som har styringsretten.

5. Ansvar for bestemte oppgaver i helsevesenet

5.1 Innledning

Det er flere viktige bestemmelser i helselovgivningen som sier at bestemte oppgaver skal legges til visse personer. Disse bestemmelsene representerer innskrenkninger i arbeidsgivers styringsrett; de skal behandles i punkt 5.2 til 5.8.

Leger, psykologer og enkelte andre helsearbeidere kan ha et selvstendig behandlingsansvar. Forsvarlighetsnormen og den enkeltes realkompetanse vil her være avgjørende for hvilke oppgaver som den enkelte kan utføre, se punkt 4.1. Men leger skal treffe avgjørelser i medisinske spørsmål, herunder om bruk av legemidler, se punkt 5.2 og 5.3.

5.2 Beslutninger i «medisinske spørsmål»

Helsepersonelloven § 4 tredje ledd bestemmer at leger skal ha avgjørelsesmyndighet i «medisinske spørsmål». Bestemmelsen gjelder når flere helsearbeidere samarbeider om undersøkelse og behandling av den enkelte pasient.

Helsepersonelloven § 4 tredje ledd er en svært viktig bestemmelse, som kan få meget betydelige konsekvenser for arbeidsfordelingen innen helsesektoren. Her fastslås prinsippet om legenes «superiority» i teamarbeid. Det var nytt da dette ble lovfestet i helsepersonelloven av 1999, men Den norske lægeforening, Statens helsetilsyn og flere av fylkeslegene mente at tilsvarende gjaldt etter legeloven av 1980 § 16. 19

Legenes beslutninger i medisinske spørsmål er bindende for underordnet, sideordnet og overordnet personell. Bestemmelsen om legenes avgjørelsesmyndighet har forrang i forhold til lederens instruksjonsmyndighet og styringsrett, men må stå tilbake for prinsippet om at virksomheten og arbeidet skal være forsvarlig. 20

Hva er et «medisinsk spørsmål»? Det omfatter å stille diagnose og avgjøre hvilke behandlingstiltak som skal tilbys pasienten. Legenes beslutningsmyndighet må også gjelde når ulike undersøkelser og behandlingstiltak skal gjennomføres. Andre helsearbeidere vil som regel stå for selve gjennomføringen.

I lovforarbeidene gis det følgende begrunnelser for at legene skal ha avgjørelsesmyndighet i medisinske spørsmål:

  1. Det «kan bidra til å sikre at medisinskfaglige forhold og beslutninger ... får det nødvendige gjennomslaget i ... samarbeid mellom helsepersonell». 21

  2. Helsetjenester og helseinstitusjoner er så mangfoldige og kompliserte «at det i de konkrete situasjonene ikke bør være noen uklarhet om hvem som skal treffe beslutninger». 22

  3. Man må «hindre at helsepersonell overprøver beslutninger som er fattet av personell med bedre faglige forutsetninger.» 23

Andre helsearbeidere enn leger har også sine områder hvor de er faglig kompetente. Sosialkomitéens flertall uttalte at for eksempel «en psykolog er kvalifisert til å treffe avgjørelser i psykologfaglige spørsmål og til å behandle psykiske lidelser på selvstendig grunnlag». 24 Men det er ikke gitt noen lovbestemmelse om at psykologer skal ha beslutningsmyndighet i psykologiske spørsmål.

På mange områder er både leger og andre helsearbeidere kompetente til å gi helsehjelp. Det er for eksempel tilfellet for leger og sykepleiere når det gjelder å stelle og forbinde sår. Og psykiatere og psykologer er kompetente når det gjelder psykiske lidelser.

Her foreligger det såkalt overlappende kompetanse. Et viktig spørsmål er om legene også vil ha enekompetanse til å treffe avgjørelser ved slik overlappende kompetanse. Her kan man tenke seg tre løsninger:

  1. Legene har enekompetanse med hjemmel i helsepersonelloven § 4 tredje ledd, fordi det dreier seg om «medisinske spørsmål».

  2. Den best kvalifiserte treffer avgjørelsen når det foreligger overlappende kompetanse.

  3. Man kan tolke begrepet «medisinske spørsmål» innskrenkende slik at det ikke oppstår motstrid.

Lovens forarbeider inneholder uttalelser som trekker i ulike retninger:

For at legene alene skal ha avgjørelsesmyndigheten når det foreligger overlappene kompetanse, kan anføres følgene uttalelse i lovforarbeidene: «Leger har generelt mer behandlingskompetanse enn andre helsepersonellgrupper, og mange sykdomstilstander og behandlingsmetoder vil derfor være forbeholdt leger å ta endelig beslutninger i. Medisinsk kompetanse kreves i forhold til behandling av sykdomstilstander som har eller kan ha et invalidiserende forløp, eller kan føre til betydelig nedsettelse av fysisk eller psykisk funksjonsevne.» 25

Befring og Ohnstad uttaler at «et av formålene med å gi leger og tannleger beslutningsmyndighet, har vært å tillegge den personen som har det mest helhetlige ansvaret for pasienten (og som normalt anses å være best kvalifisert til å treffe beslutninger om helsehjelp), et ansvar for å treffe beslutninger. ... beslutningsansvaret må omfatte faglige spørsmål som også andre helsepersonellgrupper har kvalifikasjoner i.» 26

Når det gjelder det andre tolkningsalternativet, som går ut på å legge avgjørelsesmyndigheten til den best kvalifiserte, vil jeg henvise til følgende uttalelse i lovforarbeidene:

«Etter departementets mening er det ikke hensiktsmessig å gi leger instruksjonsmyndighet i spørsmål der andre profesjoner har like høy eller høyere kompetanse.» 27

Det tredje alternativet går ut på å tolke begrepet «medisinske spørsmål» så snevert at et eventuelt område for overlappende kompetanse elimineres eller blir svært lite. En uttalelse i et brev fra helseministeren som siteres i sosialkomitéens innstilling, taler for en slik tolkning:

«En rekke helsefagutdanninger gir kvalifikasjoner som karakteriseres som medisinske kvalifikasjoner. Med uttrykket «medisinske spørsmål» er i stor grad ment de spørsmål hvor leger har medisinske kvalifikasjoner som odontologer, kiropraktorer og andre ikke har.» 28

Kristel Heyerdal mener at begrepet «medisinske spørsmål» må tolkes snevert - især innen psykisk helsevern og i forhold til psykologer. Det må begrenses til å omfatte «spesifikke medisinske spørsmål som krever legekyndighet». 29 Med en slik fortolkning vil det neppe oppstå noe område med overlappende kompetanse.

Etter min mening må man legge avgjørende vekt på lovens oppbygging og ordlyd: Grunnprinsippet i helsepersonelloven § 4 første ledd er at alle skal utøve forsvarlig virksomhet. Etter § 4 andre ledd skal helsepersonell «innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner», herunder ta hensyn til begrensningene i sine kvalifikasjoner. Så kommer § 4 tredje ledd om «samarbeid», hvor legen er gitt kompetanse til å ta beslutninger i «medisinske spørsmål».

Dersom denne bestemmelsen skal ha noen selvstendig betydning, må begrepet «medisinske spørsmål» tolkes videre enn til å omfatte det som er legens spesialområder. Meningen med § 4 tredje ledd må ha vært at noen skal gis hovedansvaret for å treffe avgjørelser når flere helsearbeidere samarbeider i en behandlingssituasjon. Dette ansvaret har lovgiveren lagt til legene. Uten § 4 tredje ledd ville det vært et ansvar for avdelingens leder å bestemme hvem som skal ha slik beslutningsmyndighet.

5.3 Rekvirering av legemidler

Etter helsepersonelloven § 11 har legene enerett til å rekvirere legemidler. Det kan imidlertid gis forskrift om at annet helsepersonell skal ha en begrenset rekvisisjonsrett. I lovforarbeidene nevnes at jordmødre og helsesøstre kan rekvirere vaksinasjonsmidler. 30

Etter min mening er det gode grunner som taler for å forbeholde reseptretten for legene. De har en utdanning som gir store kunnskaper innen anatomi, fysiologi, biologi og somatisk medisin, og de har kunnskaper innen kjemi og om legemidlers virkninger på mennesker.

Det kan stilles grunnleggende spørsmål ved medisineringen innen det psykiske helsevernet. På den ene siden er det blitt drevet med forsøk, overmedisinering og feilmedisinering som har ført til store skader og betydelige bivirkninger. På den andre siden har medisiner reddet liv og gitt mange en bedre livskvalitet. Dette er imidlertid spørsmål som faller utenfor denne artikkelen. Det sentrale her er at den medisinering som foretas, bør tas hånd om av leger.

5.4 Pasientansvarlig lege og pasientansvarlig psykolog

Etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-7 kan departementet gi forskrift om at det skal være en pasientansvarlig lege m.v. Slik forskrift er gitt 1. desember 2000. Innen psykisk helsevern kan man peke ut en pasientansvarlig psykolog i stedet for en pasientansvarlig lege (forskriftens § 3 andre ledd).

Formålet med å ha pasientansvarlig lege «er å skape kontinuitet i møtet mellom pasienten og helsetenesta ved å styrke samordna behandling og kommunikasjon mellom lege og pasient» (forskriftens § 1). Den pasientansvarlige legen skal være «det faste medisinskfaglige kontaktpunktet for pasienten» under institusjonsoppholdet (forskriftens § 4).

Den pasientansvarlige legen eller den pasientansvarlige psykologen kan være en annen enn den behandlende legen eller den behandlende psykologen. Man må her skille mellom medisinsk og psykologisk behandling på den ene siden og kommunikativ kontakt og kontinuitet i oppfølgningen på den andre siden. Det er viktig at pasienten som møter en rekke helsearbeidere og et stort sykehussystem, skal ha én bestemt lege eller psykolog å forholde seg til. Vedkommende blir altså en slags klasseforstander blant alle de helsearbeidere som den enkelte pasient møter.

Faste kontaktpersoner kunne også vært personer fra andre helseprofesjoner. Særlig egnet til denne oppgaven kan sykepleiere være, men forskriften åpner ikke adgang til å benytte pasientansvarlig sykepleier i stedet for en pasientansvarlig lege eller pasientansvarlig psykolog.

Et annet spørsmål er om lov og forskrift stenger for dette. Etter min mening må arbeidsgiverens styringsrett i alle fall gi tilstrekkelig hjemmel til å oppnevne en pasientansvarlig sykepleier i tillegg til en pasientansvarlig lege eller en pasientansvarlig psykolog. Styringsretten gir selvsagt hjemmel til å bestemme hvilke sykepleiere som skal ha primærkontakten med de ulike pasientene.

5.5 Journalansvarlig person

Fram til helselovene av 1999 hadde leger, tannleger og psykologer plikt til å føre journaler, mens sykepleiere og de fleste andre helseprofesjonsgruppene ikke hadde noen journalføringsplikt.

Nå er journalføringsplikten ikke lenger knyttet til profesjon, men til funksjon. Helsepersonelloven § 39 første ledd lyder:

«Den som yter helsehjelp, skal nedtegne eller registrere opplysninger som nevnt i § 40 i en journal for den enkelte pasient.»

Enhver helsearbeider skal altså føre journal over den helsehjelpen som den enkelte gir. Fritak for journalføringsplikt gjelder for «samarbeidende helsepersonell som gir hjelp etter instruksjon eller rettledning fra annet helsepersonell». Det er de som bare har en underordnet og støttende funksjon.

Etter § 39 andre ledd skal det i helseinstitusjoner være én journalansvarlig person per pasient. Dette vil som regel være en lege, men kan også være en annen helsearbeider.

Den journalansvarlige personen «skal ha det overordnede ansvaret for den enkelte journal, og herunder ta stilling til hvilke opplysninger som skal stå i pasientjournalen.» Vedkommende har altså adgang til å «sile» hvilke opplysninger som skal komme inn i institusjonens journal. Dette kan gi opphav til stridigheter; annet helsepersonell kan være av den oppfatning at det de har nedtegnet, bør være med i sin helhet.

5.6 Informasjonsansvarlig person

I pasientrettighetsloven §§ 3-2 til 3-4, spesialisthelsetjenesteloven § 3-11 og helsepersonelloven § 10 er det gitt regler om informasjon til pasientene.

I § 10 første ledd andre punktum er det bestemt at det i helseinstitusjoner skal utpekes en informasjonsansvarlig person. Det er ikke gitt regler om hvilket yrke denne skal ha. Det spesielle ved denne bestemmelsen er at det har blitt skapt en lovbestemt oppgave.

5.7 Person ansvarlig for opplysninger til sosialtjenesten

Det er viktig med god kontakt mellom helsetjenesten og sosialtjenesten. Det gjelder særlig i forbindelse med henvisning av rusmiddelmisbrukere fra sosialtjenesten og ved utskriving av pasienter fra sykehus, se lov om spesialisthelsetjenesten §§ 3-12 og 3-15.

Et spesialområde er gravide rusmiddelmisbrukere som etter lov om sosiale tjenester § 6-2a kan tvangsinnlegges i helseinstitusjoner. Det er sosialtjenesten som forbereder slike saker, og fylkesnemndene for sosiale saker har vedtakskompetansen. Dersom sosialtjenesten skal kunne foreslå et slikt tiltak, må den ha informasjon, og den vil ofte komme fra helsetjenesten.

Etter helsepersonelloven § 32 tredje ledd skal det i helseinstitusjoner utpekes en person som skal ha ansvaret for utlevering av opplysninger til sosialtjenesten. Loven sier intet om hvilken yrkesbakgrunn vedkommende skal ha. Også her har det blitt skapt en lovbestemt oppgave.

5.8 Person ansvarlig for opplysninger til barneverntjenesten

Etter helsepersonelloven § 33 fjerde ledd skal det i helseinstitusjoner utpekes en person som skal ha ansvaret for utlevering av opplysninger til barneverntjenesten. Det er opplysninger om barnemishandling og andre former for omsorgssvikt som det er viktig at barneverntjenesten får tilgang til.

5.9 Hvem fordeler de lovbestemte oppgavene?

Det ligger under arbeidsgiverens styringsrett å bestemme hvem som skal ha ansvaret for de ulike lovbestemte oppgavene, f.eks. hvem som skal være journalansvarlig og informasjonsansvarlig. Det er helseforetakenes ledelse som har denne styringsretten, men den vil ofte være delegert til ledelsen for de enkelte avdelingene.

5.10 Samling av flere oppgaver hos én helsearbeider

Det er nytt med lovene om helsepersonell og spesialisthelsetjenester av 1999 at ulike oppgaver og funksjoner er særlig regulert. Hver oppgave kan legges til ulike helsearbeidere. Men det er lite gunstig at en pasient skal ha 8-10 helsearbeidere å forholde seg til.

I forskriften om pasientansvarlig lege § 5 er det bestemt at to eller flere oppgaver kan samles hos én helsearbeider. Det er et vilkår at ledelsen på avdelingen «trur at det er teneleg». Men dette vilkåret vil nesten alltid være oppfylt.

Først har altså lovgiveren delt opp det samlede forholdet mellom pasienten, helseinstitusjonen og omgivelsene i ulike oppgaver og lagt dem til utvalgte helsearbeidere. Deretter «oppdager» myndighetene at det kan være en god idé å samle de ulike oppgavene og legge dem til én eller et mindre antall helsearbeidere. Dette må også kunne gjøres med hjemmel i arbeidsgiverens styringsrett.

6. Faglig ansvarlig for tvangsvedtak i psykisk helsevern

6.1 Lovens utgangspunkt om «faglig ansvarlig»

Lov om psykisk helsevern § 1-4 introduserer og definerer et meget viktig uttrykk, nemlig «den faglig ansvarlige». Vedkommende er tillagt myndighet til å avgjøre spørsmål om bruk av tvang i psykisk helsevern. Det er som utgangspunkt «vedkommende overlege» som er den faglig ansvarlige.

Sosialkomitéens flertall begrunnet overlegens vedtakskompetanse med at « denne anses å ha den bredeste kompetanse til å avdekke en sinnslidelses eventuelle organiske sammenhenger og kunne vurdere pasientens totalte helsetilstand». 31

Under lovbehandlingen foreslo Norsk Psykologforening at den faglig ansvarlige skulle være lege med godkjent spesialitet i psykiatri eller psykolog med godkjent spesialitet i klinisk psykologi. 32 Dette forslaget ble imidlertid ikke vedtatt.

Bør psykologer administrere tvang, eller er det bare leger som bør kunne treffe tvangsvedtak? Er det attraktivt å ha kompetanse til å anvende tvang? Er slik kompetanse symbol på fullverdig faglig kompetanse innen det psykiske helsevernet?

Det kreves grundig kjennskap til og innsikt i pasientens situasjon for å kunne treffe slike alvorlige vedtak. Hvem har best kunnskap og innsikt når det gjelder pasienters psyke og livssituasjon? Her kan det neppe sies at psykiatere er bedre skolerte enn spesialister i klinisk psykologi.

Vedtak om tvang må bygge på en korrekt forståelse, tolking og anvendelse av lov om psykisk helsevern. Hvem har best kunnskap og innsikt når det gjelder lovgivning og rettsanvendelse? Psykiatere har ved å ha truffet vedtak etter den gamle loven om psykisk helsevern opparbeidet seg en viss rettslig kompetanse. Men det er ingen grunn til å tro at psykologer ikke kan lære seg dette. Etter min mening kan man få de beste «hobbyjuristene» på dette området når man har en viss «konkurranse» mellom psykiatere og psykologer.

Psykiatrikernes belastende historie - at pasienter ble værende i sinnsykeasyler og psykiatriske sykehus i åresvis, at det ble benyttet lobotomi, elektrosjokk og omfattende medisinering, hele Reitgjerdet-komplekset m m - er ikke nevnt i lovforabeidene. Det er bare viktigheten av psykiaternes kompetanse innen psykiatri, somatikk og helhetsforståelse som framheves.

6.2 Forskrift om faglig ansvarlig for vedtak

Etter loven om psykisk helsevern § 1-4 andre ledd kan Kongen gi forskrift om tre forhold, nemlig om « hvem som er den faglig ansvarlige», om «delegasjon av dennes myndighet» og om «unntak fra» prinsippet om «vedkommende overlege» som faglig ansvarlig.

Flertallet i Stortingets sosialkomité pekte på at «psykologspesialister mange steder i dag faktisk har det faglige lederansvaret», at «unntaksbestemmelsen åpner for å gi kliniske psykologer vedtaksmyndighet», og at det vil være «en fordel for helheten i behandlingen som tilbys pasienter, at psykologer i større utstrekning kan være faglig ansvarlig for vedtak og beslutninger som angår behandling av de pasientene som de har behandlingsansvar for». 33

I forbindelse med arbeidet med forskriftene til loven om psykisk helsevern, reiste Norsk Psykologforening sterke innvendinger mot overlegenes monopolsituasjon når det gjaldt beslutninger om tvang. Det endte med at det i betydelig utstrekning ble innført en likestilling mellom legene og psykologene som arbeider i det psykiske helsevernet.

Det skjedde ved forskrift av 1. desember 2000 om den faglig ansvarlige for vedtak i det psykiske helsevernet. I praksis er det denne forskriften som er avgjørende for hvem som kan være faglig ansvarlig. Lovens regel om «vedkommende overlege» kommer bare til anvendelse når faglig ansvarlig ikke er utpekt etter de reglene som er fastsatt i forskriften.

6.3 Hvem utpeker den faglig ansvarlige for vedtak?

Det er en del av arbeidsgiverens styringsrett å bestemme hvem som skal være den faglig ansvarlige. Det er altså en ledelsesoppgave å avgjøre hvem som ved den enkelte avdeling som skal treffe tvangsvedtak.

De interne reglene for foretaket vil være avgjørende for hvilke organer eller personer som skal avgjøre hvem som skal være den faglige ansvarlige. Det kan være helseforetakets eier, sykehusets ledelse eller avdelingens ledelse som avgjør dette.

Det kan reises spørsmål om avdelingslederen/avdelingsoverlegen kan utpeke seg selv som den faglig ansvarlige for vedtak. Habilitetsgrunner taler for at vedkommende skal forelegge dette spørsmålet for sin nærmeste overordnede. En kombinasjon av ledelsesansvaret og det faglige ansvaret for tvangsvedtak kan særlig være aktuelt i mindre avdelinger.

Lovens system er at det skal utpekes bare én faglig ansvarlig for hver avdeling. Dette framgår imidlertid ikke av lovteksten.

6.4 Krav om kunnskaper i helselovgivning

I forskriftens § 2 stilles det krav om at den faglig ansvarlige «skal ha tilfredsstillende kunnskaper i helselovgivningen med særlig vekt på psykisk helsevernloven».

Etter det første utkastet til forskrifter skulle denne bestemmelsen bare gjelde for psykologer, men det ble kritisert fra et helserettslig perspektiv. 34 Utkastet til forskrift ble endret; kravet om kjennskap til helselovgivningen skal nå også gjelde for leger.

Den nye lovgivningen og forskriftsverket reiser store og vanskelige rettsspørsmål, og det dreier seg om inngripende tiltak i enkeltindividers liv med betydelige rettssikkerhetsmessige implikasjoner. Derfor er det meget viktig med kunnskaper og innsikt i helselovgivningen.

Alle som på samfunnets vegne skal utøve tvang overfor medmennesker, må altså ha et minimum av kunnskaper om det regelverket som de skal anvende. Det er positivt at landets myndigheter har innsett betydningen av faget helserett.

6.5 Psykisk helsevern for voksne

Etter forskriftens § 3 kan følgende ha faglig ansvar for vedtak i psykisk helsevern for voksne:

  1. Lege i overordnet stilling som er spesialist i psykiatri.

  2. Annen lege med spesialutdanning i psykiatri.

  3. Annen lege med spesialutdanning i barne- og ungdomspsykiatri.

  4. Psykolog som er

    1. spesialist i klinisk psykologi,

    2. med fordypningsområde voksenpsykologi, og

    3. med minst to års relevant praksis fra aktuell institusjon eller avdeling som er godkjent for å ha ansvar for tvunget psykisk helsevern.

Forskriftens § 3 gjelder innen psykisk helsevern for voksne. Det er tre grupper av leger som kan være faglig ansvarlige. Det stilles krav til spesialutdanning i psykiatri for barn eller voksne, men ingen andre krav utover det.

For psykologer stilles det tre vilkår for at de kan være faglig ansvarlige. Kravet om å være spesialist i klinisk psykologi svarer til kravet om spesialutdanning i psykiatri. Den viktigste forskjellen mellom psykiatere og psykologer er at leger med spesialutdanning i barne- og ungdomspsykiatri kan treffe vedtak om tvang innen psykisk helsevern for voksne, mens psykologer med fordypningsområde innen klinisk barne- og ungdomspsykologi ikke kan treffe vedtak om tvang innen psykisk helsevern for voksne.

6.6 Psykisk helsevern for barn

Etter forskriftens § 4 kan følgende ha faglig ansvar for vedtak om tvang i psykisk helsevern for barn og ungdom (BUP):

  1. Lege i overordnet stilling som er spesialist i barne- og ungdomspsykiatri.

  2. Annen lege med spesialutdanning i barne- og ungdomspsykiatri.

  3. Annen lege med spesialutdanning i psykiatri.

  4. Psykolog som er

    1. spesialist i klinisk psykologi,

    2. med fordypningsområde barn- og ungdomspsykologi, og

    3. med minst to års relevant praksis fra aktuell institusjon eller avdeling som er godkjent for å ha ansvar for tvunget psykisk helsevern.

Prinsippene innen psykisk helsevern for barn og ungdom er de samme som de prinsippene som gjelder innen psykisk helsevern for voksne. Også innen psykisk helsevern for barn og ungdom er den viktigste forskjellen mellom legene og psykologene at legene kan krysse grensen mellom voksenpsykiatri og barne- og ungdomspsykiatri, mens psykologene ikke kan krysse grensen mellom voksenpsykologi og barne- og ungdomspsykologi.

6.7 Delegering av faglig ansvar for vedtak

Etter forskriftens § 5 kan den faglig ansvarlige delegere sin kompetanse etter loven til en psykiater eller en psykolog.

I helsevernet for voksne må vedkommende psykolog være «spesialist i klinisk psykologi med fordypningsområde klinisk voksenpsykologi». I helsevernet for barn og ungdom må vedkommende psykolog være «spesialist i klinisk psykologi med fordypningsområde klinisk barne- og ungdomspsykologi».

I prinsippet kan alle oppgaver - bortsett fra bruk av legemidler - delegeres til en spesialist i klinisk psykologi.

Det er opp til den enkelte som er faglig ansvarlig å avgjøre om vedkommende vil delegere sin kompetanse, hvilke oppgaver han eller hun vil delegere, hvem vedkommende vil delegere til, hvor lenge delegasjonen skal vare, og hvilken instruksjons- og kontrollmyndighet som han eller hun vil utøve overfor den som det delegeres myndighet til.

De psykiatere og psykologer som får delegert myndighet, har en avledet og underordnet posisjon i forhold til vedkommende lege eller psykolog som er faglig ansvarlig. Og det er store variasjoner mellom de ulike avdelingene for psykisk helsevern når det gjelder bruken av denne delegasjonsadgangen.

Som framhevet i punkt 6.3 er det foretakets eller avdelingens ledelse som treffer beslutning om hvem som skal være faglig ansvarlig etter forskriftens §§ 3 og 4. Når det gjelder beslutning om delegasjon av slik myndighet, treffes den av den som selv er faglig ansvarlig. Det er altså ikke arbeidsgiveren som treffer denne beslutningen.

6.8 Dispensasjon

Etter forskriftens § 6 kan Sosial- og helsedirektoratet dispensere fra forskriften om faglig ansvarlig for vedtak i det psykiske helsevern «når særlige hensyn taler for det». Dette kan være aktuelt ved forbigående mangel på kvalifisert personell til å treffe de nødvendige tiltak.

Med opptrappingsplanen for det psykiske helsevernet, de omfattende oppgavene som psykiatere og psykologer med spesialutdanning har etter loven om psykisk helsevern, og den begrensede tilgang på psykiatere, kan det være et sterkt behov for å benytte denne dispensasjonshjemmelen.

7. Myndighet som er tillagt den faglig ansvarlige

Loven om psykisk helsevern inneholder 17 bestemmelser som legger viktige funksjoner til den som er utpekt som såkalt faglig ansvarlig. 35 Den som har styringsretten, bestemmer hvem som skal være faglig ansvarlig. Men ikke alle som arbeider i en sykehusavdeling, kan tillegges slik myndighet. Det er bare psykiatere og psykologer som tilfredsstiller de vilkårene som jeg har gjort rede for i punkt 6, som kan være faglig ansvarlig for tvangsvedtak.

I det følgende skal jeg gi en oversikt over de 17 bestemmelsene som legger vedtakskompetanse til den faglig ansvarlige. 36 Det vil framgå at svært mange av de viktigste beslutningene i det psykiske helsevernet er blitt skilt ut fra styringsretten.

7.1 Samtykkeevne til frivillig innleggelse

Etter lov om psykisk helsevern § 2-1 første ledd kan den som har fylt 16 år, tas under frivillig psykisk helsevern på grunnlag av eget samtykke. Etter andre ledd skal den faglig ansvarlige avgjøre om en person har samtykkeevne til å bli tatt under frivillig psykisk helsevern.

7.2 Samtykkeevne til innleggelse med retensjonsrett

Etter § 2-2 første ledd kan den som søker om frivillig psykisk helsevern, samtykke i å være underlagt tvungent psykisk helsevern i inntil tre uker. Etter andre ledd har den faglig ansvarlige kompetanse til å avgjøre om den som samtykker til å bli undergitt tvunget psykisk helsevern i inntil tre uker, har samtykkeevne.

7.3 Begjæring om innleggelse med retensjonsrett

Etter § 2-2 første og fjerde ledd har den faglig ansvarlige kompetanse til å begjære at en person skal undergis tvunget psykisk helsevern i inntil tre uker.

7.4 Vedtak om «videre undersøkelser (observasjon)»

I § 3-8 første ledd er det bestemt at den faglig ansvarlige skal treffe vedtak om videre undersøkelse i inntil 10 dager (observasjon) som nevnt i § 3-6. Dette er aktuelt når det er tvil om vilkårene for tvunget psykisk helsevern foreligger.

7.5 Vedtak om tvunget psykisk helsevern

I § 3-8 første ledd er det bestemt at den faglig ansvarlige skal treffe vedtak om tvunget psykisk helsevern etter § 3-1. Vilkårene i §§ 3-2 og 3-3 må være oppfylt, og vedtaket vil danne grunnlag for tvangsmessig psykisk helsevern i opptil ett år, se § 3-10 tredje ledd. Dette er altså meget viktige vedtak.

Det er særlig på dette punktet at argumentet om nødvendigheten av psykiaterens somatiske kunnskaper og muligheter til helhetsvurdering, ble vektlagt i lovens forarbeider. Men sakkyndige uttalelser fra spesialister i somatisk medisin og/eller psykiatri kunne her være tilstrekkelig. Slike uttalelser kan være viktige enten det er en psykiater eller en psykolog som er faglig ansvarlig.

7.6 Vedtak om opprettholdelse eller opphør av psykisk helsevern

Etter § 3-9 kan pasienten eller dennes nærmeste begjære opphør av tvunget psykisk helsevern. Vedtak om opprettholdelse eller opphør av tvunget psykisk helsevern treffes av den faglig ansvarlige.

Opprettholdelse og opphør av tvunget psykisk helsevern står i prinsippet i samme stilling som etablering av psykisk helsevern, se punkt 7.5.

7.7 Klage til Sosial- og helsedirektoratet

En pasient kan søkes overført fra en institusjon til en annen institusjon. Kontrollkommisjonen kan overprøve en nektelse av å motta en pasient som søkes overført fra en annen institusjon. Kommisjonens vedtak kan klages inn for Sosial- og helsedirektoratet, se §

3-11. Den faglig ansvarlige er en av de gruppene som kan påklage vedtak om nektelse av overføring til annen institusjon.

7.8 Vedtak om skjerming

Etter § 4-3 kan den faglig ansvarlige treffe beslutning om skjerming. Det innebærer at pasienten skal holdes atskilt fra medpasienter. Vedkommende kan dels også holdes atskilt fra helsepersonell.

Dette er spørsmål av mer allmennmenneskelig karakter. Det kan hevdes at også andre enn leger og psykologer har forutsetninger til å treffe beslutning om skjerming.

7.9 Vedtak om behandling med faglig anerkjente metoder

Etter § 4-4 kan det treffes vedtak om undersøkelse og behandling som klart er i overensstemmelse med faglig anerkjent psykiatrisk metode og forsvarlig klinisk praksis. Slikt vedtak kan treffes uten pasientens eget samtykke av den faglige ansvarlige, se § 4-4 første og femte ledd.

Det kan argumenteres med at vedtak om undersøkelse og behandling bare bør kunne gjøres av psykiatere, siden det dreier seg om psykiatriske metoder. Men det er vel her også tenkt på psykologiske metoder; jfr. uttrykket «klinisk praksis». I forskriften om faglig ansvarlig for vedtak er det bestemt at psykologer ikke kan treffe vedtak om bruk av legemidler, se punkt 8.6.

Vedtak om behandling uten eget samtykke kan påklages til fylkesmannen, se § 4-4 syvende ledd. I praksis er det fylkeslegen som vil ta seg av slike spørsmål.

7.10 Vedtak om innskrenkninger i pasientens kontakt med omverdenen

Etter § 4-5 kan den faglig ansvarlige treffe vedtak om innskrenkninger i pasientens adgang til å motta besøk, telefon, brev og andre forhold til omverdenen.

Vedtak om innskrenkninger i pasientens kontakt med omverdenen er spørsmål av typisk mellommenneskelig karakter. Det kan hevdes at også andre enn leger og psykologer har forutsetninger for å ta stilling til slike spørsmål.

7.11 Vedtak om undersøkelse av rom, eiendeler og kropp

Etter § 4-6 kan den faglig ansvarlige treffe vedtak om undersøkelse av rom og eiendeler samt kroppsvisitasjon. Dette kan skje ved begrunnet mistanke om at medikamenter, rusmidler, rømmingshjelpemidler og farlige gjenstander vil bli forsøkt innført i institusjonen.

Det dreier seg her om politimessige tiltak som ligger langt fra den somatiske medisinen, psykiatrien og psykologien. Den faglig ansvarlige har ikke bedre forutsetninger enn andre for å treffe avgjørelser om undersøkelser av rom, eiendeler og kropp. Avgjørelsesmyndigheten når det gjelder disse spørsmålene burde vært lagt til avdelingens ledelse.

7.12 Beslag av medikamenter, rusmidler m.m.

Etter § 4-7 første ledd første setning kan den faglig ansvarlige treffe vedtak om beslag av medikamenter, rusmidler, rømmingshjelpemidler og farlige gjenstander.

Slike vedtak treffes i vårt samfunn vanligvis av domstolene, fordi det må tas hensyn til rettssikkerheten hos dem som får beslaglagt sine eiendeler. Etter min mening har verken psykiatere eller psykologer spesielle forutsetninger for å treffe vedtak om beslag.

7.13 Vedtak om tilintetgjøring av eiendeler

Etter § 4-7 første ledd andre setning kan den faglig ansvarlige treffe vedtak om tilintetgjøring av medikamenter, rusmidler, rømmingshjelpemidler og farlige gjenstander.

Det dreier seg her om inngrep i andres private eiendomsrett, som er meget ekstraordinært. Rettsordenen legger stor vekt på å ivareta rettssikkerheten når det gjelder den private eiendomsretten. Verken psykiatere eller psykologer har spesielle forutsetninger til å treffe vedtak om destruksjon av andres eiendeler.

7.14 Sørge for kontrollundersøkelser hver tredje måned

Etter § 4-9 skal den faglig ansvarlige sørge for at det bli foretatt kontrollundersøkelse av tvangsinnlagte pasienter minst hver tredje måned.

Dette er ansvar for en administrativ rutine som bare krever en viss ordenssans. Administrativt personell bør kunne sørge for å følge med at det har gått tre måneder siden forrige kontrollundersøkelse. Det videre ansvaret for oppfølgning ville det vært naturlig å legge til avdelingens leder.

7.15 Rådføre seg med rettspsykiatrisk sakkyndig

Den som begår en straffbar handling, men på grunn av utilregnelighet eller lignende ikke kan straffes, kan få dom på overføring til tvunget psykisk helsevern, se straffeloven § 39 og lov om psykisk helsevern kapittel 5.

Når noen overføres til tvunget psykisk helsevern etter en slik dom, skal den faglig ansvarlige rådføre seg med de rettspsykiatriske sakkyndige, se § 5-3 første ledd. Denne oppgaven kunne ha vært lagt til den behandlingsansvarlige legen eller den behandlingsansvarlige psykologen.

7.16 Bestemme hvordan psykisk helsevern skal gjennomføres

Etter § 5-3 andre ledd skal den faglig ansvarlige bestemme hvordan det tvungne psykiske helsevernet til enhver tid skal gjennomføres for dem som har fått dom på overføring tvunget psykisk helsevern.

Dette omfatter nesten alle viktige spørsmål for pasienter med psykiske lidelser som ikke er strafferettslig tilregnelige. Det ville vært mest naturlig at kompetansen til å bestemme hvordan det psykiske helsevernet for disse skulle gjennomføres, ble lagt til lederen for avdelingen. Det vil fullstendig amputere lederens ansvar når andre enn denne treffer disse avgjørelsene.

7.17 Begjæring om overføring til fengselsvesenet

Det kan vise seg at den som har begått en straffbar handling, og som etter dom er blitt overført til tvungent psykisk helsevern, skaper store problemer i en helseinstitusjon. Etter § 5-6 kan den faglig ansvarlige begjære at en person som ved dom er overført til tvunget psykisk helsevern, skal overføres til anstalt under fengselsvesenet.

Dette er en oppgave som både psykologer og psykiatere har kompetanse til å gjøre, men det mest naturlige ville være å legge denne oppgaven til avdelingens leder.

8. Oppgaver etter lov om psykisk helsevern som er tillagt leger

Det er 10 bestemmelser i lov om psykisk helsevern som legger oppgaver og kompetanse til leger. Disse oppgavene er ikke tillagt den faglig ansvarlige for vedtak. Det er altså i kraft av å være spesielt kyndig i medisinske spørsmål at en lege her er tillagt visse lovbestemte oppgaver.

Jeg har ikke funnet en eneste bestemmelse hvor psykologer eller andre helsearbeidere er tillagt spesiell kompetanse i loven om psykisk helsevern. Ellers i helselovgivningen er det et grunnprinsipp at de ulike gruppene av helsepersonell skal likestilles, se helsepersonelloven § 48.

I det følgende skal jeg gi en oversikt over de bestemmelsene som legger oppgaver og kompetanse til leger. 37 Det vil framgå av det følgende at disse bestemmelsene representerer viktige innskrenkninger i styringsretten, men ikke så omfattende som de bestemmelsene som jeg har gjort rede for i punkt 7.

8.1 Legeundersøkelse før etablering av tvunget psykisk helsevern

Etter § 3-4 kan tvungen psykisk helsevern ikke etableres før en lege personlig har undersøkt vedkommende for å bringe på det rene at lovens vilkår for slikt vern er oppfylt. Legen fungerer her som sakkyndig og skal gi en skriftlig uttalelse.

8.2 Legeundersøkelse etter beslutning av kommunelegen

Dersom en person unndrar seg legeundersøkelse etter § 3-4, kan kommunelegen vedta at det skal foretas en undersøkelse av vedkommende, se § 3-5. Selve undersøkelsen vil som regel bli foretatt av en annen lege, men kommunelegen har kompetansen til å beslutte at tvungen undersøkelse skal foretas.

8.3 Begjæring om videre undersøkelse fra kommunelegen

Når det er tvil om vilkårene for «videre undersøkelse (observasjon)» i inntil 10 dager er til stede, kan pasientens «nærmeste» eller «offentlig myndighet» begjære at vedkommende skal undersøkes ved en institusjon, se § 3-6. I definisjonen av «offentlig myndighet» i § 1-3 fjerde ledd er «kommuneleger» nevnt som første alternativ.

8.4 Begjæring om tvunget psykisk helsevern fra kommunelegen

Offentlig myndighet og pasientens nærmeste kan begjære vedkommende undergitt tvunget psykisk helsevern i ett år, se § 3-7, jfr. §§ 3-1 og 3-10 tredje ledd. Som nevnt i punkt 8.3 er kommunelegen offentlig myndighet i lovens forstand.

8.5 Legeundersøkelse i institusjon før tvangsvedtak treffes

Etter § 3-8 femte ledd skal det foretas en «personlig legeundersøkelse» før det treffes vedtak om «videre undersøkelse» eller vedtak om tvunget psykisk helsevern.

8.6 Tvangsmedisinering

Etter § 4-4 kan den faglig ansvarlige gjøre vedtak om bruk av anerkjente undersøkelses- og behandlingsmetoder, se punkt 7.9. Det gjelder også bruk av legemidler.

Når en psykolog er faglig ansvarlig for vedtak, kan vedkommende ikke treffe vedtak om bruk av legemidler. Se forskrift om faglig ansvarlig for vedtak av 1. desember § 4 tredje ledd og § 5 fjerde ledd. På bakgrunn av legenes utdanning innen biologi, kjemi m. m. er det etter min mening naturlig at de avgjør spørsmålet om bruk av legemidler, se punkt 5.3.

8.7 Vedtak om bruk av mekaniske tvangsmidler

Etter § 4-8 kan det benyttes tre typer av tvangsmidler i institusjon. Det er mekaniske midler, isolasjon og legemidler.

Mekaniske tvangsmidler tar sikte på å hindre «pasientens bevegelsesfrihet, herunder belter og remmer samt skadeforebyggende spesialklær» (§ 4-8 andre ledd bokstav a). Når det gjelder slike tiltak, er det leger som kan treffe avgjørelser. Bare i akutte nødssituasjoner kan slike avgjørelser treffes av andre, se § 4-8 femte ledd.

Leger er neppe bedre kvalifiserte til å vurdere bruk av mekaniske tvangsmidler enn psykologer og enkelte andre helsearbeidere.

Siden spørsmålet om bruk av mekaniske tvangsmidler etter loven skal avgjøres av en lege, er det derfor ikke mulig å overføre denne kompetansen til psykologer eller andre helsearbeidere uten lovendring.

8.8 Vedtak om bruk av isolasjon som tvangsmiddel

Etter § 4-8 andre ledd bokstav b kan det benyttes «kortvarig anbringelse bak avlåst dør uten personale til stede».

Avgjørelsen om bruk av dette tvangsmiddelet treffes av leger. De er neppe bedre kvalifiserte til å vurdere bruk av isolasjon enn psykologer og enkelte andre helsearbeidere.

Siden avgjørelsesmyndigheten her i loven er lagt til leger, kan denne ikke overføres til psykologer eller andre helsearbeidere uten lovendring.

8.9 Vedtak om bruk av legemidler som tvangstiltak

Etter § 4-8 andre ledd bokstav c kan det anvendes «enkeltstående bruk av korttidsvirkende legemidler i beroligende eller bedøvende hensikt».

Avgjørelser om bruk av dette tvangsmiddelet treffes av leger. Etter min mening naturlig at legen avgjør spørsmålet om bruk av legemidler, se punkt 5.3 og 8.6.

8.10 Kontrollkommisjonens sammensetning

Etter § 6-2 skal kommisjonen bestå av en jurist, en lege og to andre medlemmer. Her er det altså sikret legerepresentasjon, mens andre helseprofesjoner, herunder psykologer,

ikke er med i kontrollkommisjonen. Riktignok er kontrollkommisjonen ledet av en jurist, men både juristen og legmennene vil som regel måtte støtte seg til legen i faglige spørsmål.

Kontrollkommisjonen avgjør nesten alle klagesaker om bruk av tvang i det psykiske helsevernet og har også ellers en sentral posisjon innen denne sektoren. Det er naturlig at det skal være minst en helsearbeider med i Kontrollkommisjonen, men det er vanskelig å se hvorfor det akkurat skal være en lege.

9. Oppsummering og vurdering

Helselovene bygger på en grunnidé om at alle helsepersonellgrupper i prinsippet skal likestilles. Dette framgår særlig av helsepersonelloven § 48, hvor 27 helsepersonellgrupper er oppregnet i alfabetisk orden. Men spredt rundt i lovgivningen er det en rekke bestemmelser som setter legene i en særstilling.

Legene har beslutningsmyndighet i medisinske spørsmål når flere helsearbeidere samarbeider, de har rett til å rekvirere legemidler, og de er medisinsk faglige rådgivere når andre er ledere for sykehusavdelinger og andre enheter. Bare leger og psykologer kan være faglig ansvarlige for tvangsvedtak og pasientansvarlig helsearbeider innen det psykiske helsevernet.

Loven om psykisk helsevern benyttet en juridisk lovgivningsteknikk som fører til at det ikke er så lett å få oversikt over de samlede implikasjoner og konsekvenser. I § 1-4 defineres den «faglig ansvarlige» til «vedkommende overlege». Deretter brukes uttrykket «den faglig ansvarlige» i 17 lovbestemmelser som primært tar sikte på å beskrive vilkårene for de ulike tvangsinngrep. Det ser ut til at man i loven mer eller mindre automatisk har lagt den personelle kompetansen til å treffe de ulike vedtak til «den faglig ansvarlige» uten grundige refleksjoner om hvem som alt i alt bør ta seg av de ulike oppgavene.

Loven om psykisk helsevern består i stor grad av bestemmelser om vilkårene for bruk av de tvangstiltakene som loven gir hjemmel for. Dertil inneholder loven 10 bestemmelser om at leger skal foreta visse undersøkelser og/eller ha kompetanse til å treffe ulike beslutninger. Disse oppgave- og kompetansereglene inngår som integrerte deler av reglene om vilkårene for bruk av tvang.

Når man prøver å se alle personelle kompetansebestemmelser i sammenheng, får man et komplisert bilde. Men et generelt mønster som trer fram, er at alle viktige avgjørelser innen det psykiske helsevernet er lagt til leger og dels til psykologer. En leder som ikke er faglig ansvarlig for tvangsvedtak, har en sterkt begrenset styringsrett.

I den somatiske medisin har vi ikke bestemmelser i helselovene som legger kompetansen til å treffe vedtak til «vedkommende overlege», «den faglig ansvarlige» eller leger. Her gjelder bare de generelle bestemmelsene i helsepersonelloven § 4 tredje ledd og § 11 om at legene treffer avgjørelser når det gjelder medisinske spørsmål og rekvirering av legemidler. Andre oppgaver kan utføres av ethvert helsepersonell etter kompetansetildeling fra avdelingens ledelse og innen de rammene som forsvarlighetsstandarden setter.

Det kan også være grunn til å sammenligne lov om psykisk helsevern med det nye kapittel 4A i lov om sosiale tjenester. Dette kapitlet inneholder regler om bruk av tvang og makt m. v. overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming. Vedtak etter dette kapitlet treffes av den som har det overordnede faglige ansvaret for tjenesten og i noen tilfeller av den som har det daglige ansvaret for tjenesten. Det er fylkesmannen som er klage- og overprøvingsinstans. Det er her altså intet krav om legekyndighet.

Helselovgivningen inneholder meget få bestemmelser som legger kompetanse til å treffe vedtak til andre enn leger og psykologer. Det kan synes overraskende på bakgrunn av den lange og grundige utdanningen som noen andre grupper av helsearbeidere har.

Etter min mening bør man heller enn å opprette «prerogativer» for andre helsearbeidere, innskrenke de «prerogativene» som legene og til dels psykologene har fått. Mange av reglene om faglig ansvarlig for vedtak, pasientansvarlig lege, m.v. er etter min mening ikke særlig godt begrunnet.

Det samme gjelder bestemmelsene om at det skal utpekes spesielle personer til å ta seg av bestemte oppgaver og funksjoner. Det dreier seg om journalansvar, informasjonsansvar, ansvar for opplysninger til sosialtjenesten og ansvar for opplysninger til barbevernet. Her lovreguleres enkelte elementer innen det samlede journal- og informasjonssystemet i helseinstitusjonene som burde være en viktig del av ledelsesansvaret.

De nye helselovene har i alle fall skapt et alt for komplisert system. Stort sett burde det være opp til ledelsen ved den enkelte helseinstitusjon eller sykehusavdeling å fordele oppgavene mellom de ulike helsearbeiderne. En rekke bestemmelser i lovene om spesialisthelsetjenester, psykisk helsevern og helsepersonell bør kunne oppheves. Dermed ville reglene om arbeidsgiverens styringsrett i helsevesenet bli mer likt det som ellers gjelder i arbeidslivet. Og den alminnelige forsvarlighetsstandarden kan ivareta det som er særlig viktig innen helsevesenet.

1Professor Henning Jakhelln, klinikksjef Sturla Rising, professor Aslak Syse og vitenskapelig assistent Kyrre N. Isaksen har lest utkast til denne artikkelen. Jeg takker for nyttige råd.
2Se Henning Jakhelln, Oversikt over arbeidsretten, Oslo 2004 s. 41 flg.; Rt. 2000 s. 1602, på s. 1609; og Rt. 2001 s. 418, på s. 427. Se også Høyesteretts dom av 1. desember 2004 (mobbesaken) avsnitt 33 og 34.
3NOU 1983: 5 («Asylsuvereniteten»).
4NOU 2003: 19 (Makt og demokrati).
5Se lov om helseforetak m.m. av 15. juni 2001 nr. 93 §§ 3 og 16.
6Se lov om helseforetak m.m. av 15. juni 2001 nr. 93 § 4; og lov om spesialisthelsetjenesten av 2. juli 1999 nr. 61 § 2-1a.
7Se helseforetaksloven § 52 nr. 4; spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a tredje ledd i.f.; pasientrettighetsloven § 2-1 fjerde, femte, sjette og syvende ledd; og forskrift av 1. desember 2000, sist endret 7. juli 2004 nr. 1121.
8Lov om statlig tilsyn med helsetjenesten av 30. mars 1984 nr. 15.
9Lov om psykisk helsevern av 2. juli 1999 nr. 62 kapittel 6.
10Innst. O. nr. 58 for 1998-99 s. 23.
11Ot. prp. nr. 10 for 1998-99 s. 38.
12Ot. prp. nr. 10 for 1998-99 s. 36.
13Ot. prp. nr. 10 for 1998-99 s. 37.
14Kaarlo Tuori, Critical Legal Positivism, Ashgate 2002 s. 147 flg. Se også Nils Nygaard, Refleksjonar over rettspraksis og rettsutvikling, særleg innan skadebotretten, Lov og Rett 2002 s. 403.
15Ot. prp. nr. 13 for 1998-99 s. 218.
16Ot. prp. nr. 10 for 1998-99 s. 67-68.
17Se Innst. O. nr. 65 for 1998-99 s. 25.
18Se Asbjørn Kjønstad, Rett til helsetjenester, Jussens Venner 2004 s. 217-272.
19Ot. prp. nr. 13 for 1998-99 s. 43-44.
20Ot. prp. nr. 13 for 1998-99 s. 46 og 217; og Innst. O. nr. 58 for 1998-99 s.23.
21Ot. prp. nr. 13 for 1998-99 s. 45 første spalte.
22Ot. prp. nr. 13 for 1998-99 s. 45 andre spalte.
23Innst. O. nr. 23 for 1998-99 s. 23 første spalte.
24Innst. O. nr. 58 for 1998-99 s. 23.
25Ot. prp. nr. 13 for 1998-99 s. 216.
26Se Befring og Ohnstad, Helsepersonelloven - med kommentarer, Bergen 2001 s. 50-51.
27Ot. prp. nr. 13 for 1998-99 s. 45 andre spalte.
28Innst. O. nr. 58 for 1998-99 s. 23 andre spalte.
29Kristel Heyerdahl, Om ansvar og ledelse i helselovgivningen. Utredning for Norsk Psykologiforening, Oslo 2002 s. 22.
30Ot. prp. nr. 13 for 1998-99 s. 222.
31Se Innst. O. nr. 73 for 1998-99 s. 19.
32Se Ot. prp. nr. 11 for 1998-99 s. 50.
33Se Innst. O. nr. 73 for 1998-99 s. 19.
34Asbjørn Kjønstad, Psykologenes rolle i forhold til de fire nye helselovene, Tidsskrift for Norsk Psykologiforening 2000 s. 131 flg., på s. 138-139.
35De materielle reglene om tiltak etter lov om psykisk helsevern er behandlet av Aslak Syse, i Kjønstad og Syse, Velferdsrett I, Oslo 2001 s. 428-447; Hagen, Reidl og Østbøl, Psykisk helsevernloven med innledning og kommentarer, Oslo 2002; og Aslak Syse, Psykisk helsevernloven med kommentarer, Oslo 2004.
36Oversikten ble opprinnelig utarbeidet i forbindelse med en artikkel som jeg skrev på den tiden forskriften om faglig ansvar for vedtak var til høring, se Asbjørn Kjønstad, op. cit. s. 135-137.
37Oversikten ble opprinnelig utarbeidet i forbindelse med en artikkel som jeg skrev på den tiden forskriften om faglig ansvar for vedtak var til høring, se Asbjørn Kjønstad, op. cit. s. 134-135.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon