Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Arbeid under konflikt – streikebryteri?

ERIK C. AAGAARD er født 1943 og ble cand. jur. i 1969. Ansatt i N.A.F. (nå NHO) fra 1977 og leder av Arbeidsrettsavdelingen der fra 1990.

  • Side: 38-49
  • Publisert på Idunn: 2004-05-16
  • Publisert: 2004-05-16

Begrepet streikebryteri gjenfinnes ikke i lovgivningen. Utføring av arbeid som kan karakteriseres som streikebryteri har på den annen side rettslige konsekvenser. Artikkelen gir en oversikt over rettsforholdet mellom bedrifter som henholdsvis er og ikke er rammet av konflikt og deres ansatte, og i hvilke tilfeller ansattes utføring av arbeid er å anse som streikebryteri. Det gis også en oversikt over konsekvensene av at det foreligger, eller hevdes å foreligge, streikebryteri.

1. Utgangspunkt - noen begreper

1.1 Konflikt i betydningen arbeidskamp

Med konflikt i betydningen arbeidskamp tenkes her på det som til daglig omtales som streik eller lockout. Arbeidsnedleggelse (streik) er definert i arbeidstvistloven (arbtvl.) § 1 nr. 5 slik:

"- en hel eller delvis arbeidsstans som arbeidere i fellesskap eller i forståelse med hverandre iverksetter for å tvingen fram en løsning av en tvist mellom en fagforening og en arbeidsgi- ver eller arbeidsgiverforening. Som ledd i en arbeidsnedleggelse regnes det at vedkommende bedrift som følge av arbeidsnedleggelsen søkes sperret for arbeidskraft."

Arbtvl. § 1 nr. 6 har en tilsvarende definisjon av arbeidsstengning (lockout).

Av praktiske grunner vil den videre fremstillingen her konsentrere seg om streikesituasjonen.

1.2 Streikebryterbegrepet

"Streikebryteri" er ikke noe rettslig definert begrep, men hvorvidt utførelsen av et arbeid med rette kan karakteriseres som streikebryteri vil ha klare rettslige konsekvenser. Det er derfor av vesentlig betydning med noen grad av sikkerhet å kunne si hvor grensene går.

Streikebryteri er ikke ulovlig, men det å være streikebryter regnes som illojalt og moralsk forkastelig. Det er for så vidt illustrerende at Hovedavtalen mellom LO og NHO § 10-1 om rett til å nekte å arbeide sammen med personer som har vist utilbørlig opptreden, opprinnelig tok sikte på nettopp personer som hadde opptrådt som streikebrytere. Bestemmelsen er hentet fra verkstedsoverenskomsten fra 1911, jf. ARD 1916/17 side 27.

Streikebryter var opprinnelig betegnelsen på en utenforstående arbeidstaker som overtok arbeidet til en arbeidstaker som var i streik, eller på en arbeidstaker som var i streik, men som gjenopptok arbeidet til tross for at streiken ikke var slutt. Disse tilfellene er klare. Mer tvilsomme grensedragninger oppstår når det dreier seg om arbeid av personer som ikke er i streik, men som utfører arbeid hos sin vanlige arbeidsgiver. Hvilket arbeid kan arbeidsgiver kreve utført og når går arbeidstakeren så langt at det med rette kan betegnes som streikebryteri? Dette kommer jeg tilbake til nedenfor.

1.3 Sympatistreiker

Det er ikke bare de arbeidstakere som kjemper for sine egne lønns- og arbeidsvilkår som kan tas ut i streik. Fagforeninger kan også ta ut andre grupper for å støtte en pågå- ende arbeidskamp, såkalt sympatistreik. Hvorvidt arbeidet er rammet av en vanlig streik eller en sympatistreik spiller i denne sammenheng ingen rolle.

1.4 Tariffstridige eller ulovlige konflikter

En selvsagt forutsetning for at man kan snakke om streikebryteri, er at arbeidskampen er lovlig. Den må ikke innebære noe brudd på fredsplikten som følger av tariffavtale eller arbeidstvistloven og den må være varslet og iverksatt i henhold til de regler som følger av arbeidstvistloven og den aktuelle tariffavtale.

Ulovlige eller tariffstridige kamptiltak medfører ingen adgang til blokade fra den part som har iverksatt kamptiltakene. Det kan således aldri være snakk om streikebryteri for de som ikke deltar i en slik aksjon. Tvert imot kan en iverksatt ulovlig eller tariffstridig aksjon i visse tilfeller utløse en utvidet arbeidsplikt for øvrige arbeidstakere. Dette er uttrykkelig lagt til grunn av Arbeidsrettsrådet hvor det i den forbindelse er vist til dommene i ARD 1945/48 side 247 og 1951 side 140. 1

Hvis arbeidstakerne benytter seg av andre kamptiltak enn arbeidsnedleggelse, for eksempel "gå sakte" eller overtidsnektelse, vil dette normalt ikke være lovlig med mindre slike kamptiltak er avtalt mellom partene. Om noen arbeider overtid fordi andre nekter vil dette følgelig ikke være streikebryteri.

1.5 Politisk demonstrasjonsstreik

I en viss grad er kortvarig arbeidsnedleggelse for å demonstrere for et politisk standpunkt ansett som rettmessig. Slike streiker er ikke arbeidskonflikter, men politiske meningsytringer. Det blir da meningsløst å snakke om streikebryteri i denne forbindelse. Man kan neppe være forpliktet, heller ikke moralsk, til å demonstrere for et bestemt politisk standpunkt.

2. Den streikerammede bedrift og dennes ansatte

2.1 Arbeidstakere som ikke deltar i streiken

Arbeidstakere som ikke er omfattet av plassoppsigelsen eller som ikke er tatt med i den endelige melding om plassfratredelse, jf. Hovedavtalen LO - NHO § 3-1 nr. 2, vil ikke være i streik. Dette vil normalt være arbeidstakere som er uorganiserte, medlemmer av andre organisasjoner enn den som har erklært streik, eller medlemmer som fagforeningen av en eller annen grunn ikke ønsker tatt ut i streik og som også arbeidsgiversiden har akseptert som ikke deltagende i streiken. Disse har både rett og plikt til å fortsette sitt vanlige arbeid.

LO har uttalt følgende:

"En eventuell arbeidsstans (streik eller lockout) omfatter i utgangspunktet bare de organi- serte arbeidstakere som går inn under de tariffavtaler som det er foretatt plassoppsigelse for.

Arbeidstakere som ikke er omfattet av konflikten har rett og plikt til å utføre sitt vanli- ge arbeid. De kan ikke pålegges å utføre arbeid som ellers utføres av de streikende arbeids- takere. Bedriftens innehaver og øverste ledelse kan ellers ved eget arbeid søke å avverge virk- ningen av konflikten."2

I en dom i Rt. 1927 side 296 uttalte Høyesteretts flertall at "[den] naturlige og rimeli- ge løsning synes å være, at den utenfor streiken stående arbeiders arbeidsplikt ikke berøres av streiken, således at hans arbeidsplikt verken forminskes eller forøkes under streiken".

Selv om disse arbeidstakerne altså fortsatt plikter å utføre sitt vanlige arbeid går det en grense for hva de kan pålegges å utføre. Som nevnt er streikebryteri ikke ulovlig, men det er likevel uomtvistet at enhver arbeidstaker kan nekte å utføre arbeid som kan karakteriseres som streikebryteri. Dersom det er berettiget tvil om et pålagt arbeid vil være streikebryteri, er det også antatt at en arbeidstaker med rette kan nekte å utføre det inntil det er fastslått hvorledes dette forholder seg. Det kan i denne sammenheng vises til ARD 1922 side 207.

Begrensningen i hva en ikke-streikende kan pålegges går både på omfang og oppgaver. Merarbeid eller overtid som skyldes streiken og ikke andre forhold, så som sykefravær, kan nektes utført. Men som Stein Evju påpeker, må nok de som ikke er i streik finne seg i at det blir mer å gjøre i den ordinære arbeidstiden.3

Professor Kristen Andersen har formulert det slik:

"[Streikebryter]begrepet [må] prinsipielt begrenses til å omfatte det forhold at en arbeidsta- ker under en arbeidskamp arbeider i større utstrekning eller i videre omfang enn han etter arbeidsavtale og tariffavtale er rettslig forpliktet til".4

En viss omlegging av arbeidet må likevel de arbeidstakerne som ikke er i streik finne seg i. NHO har uttalt om dette:

"Bedriften kan til en viss grad omdisponere de gjenværende arbeidstakere, for eksempel for å unngå hull i turnus eller skiftplan. Slik kan enkelte oppdrag utføres, mens andre oppdrag stoppes. Eksempelvis kan en vaktbedrift omdisponere personell fra et oppdrag til et annet og endre turnusordninger. På samme måte kan et busselskap omdisponere slik at enkelte buss- ruter kan kjøres uten avbrudd, mens andre ruter stoppes."5

Dette står i en viss kontrast til et vedtak i LOs sekretariat i 1964:

"Spørsmålet om stillingen for de arbeidere som har en tariffrettslig fredsplikt og som bare fort- setter i sitt vanlige arbeid er uklar og bør bli gjenstand for nærmere drøftelser. Det må under enhver omstendighet ansees som streikebryterarbeid dersom slike arbeidere ut over sitt vanlige arbeid i art og omfang utfører arbeide som er egnet til å svekke streikens effektivitet. Dette må også gjelde dersom bedriften legger om driften for på den måten å avbøte eller svekke streikens virkninger, selv om sådanne arbeidere under en slik omlegning bare utfører sitt vanlige arbei- de. Det må således være streikebryterarbeid dersom bedriften, for å avbøte streikens virkning- er oppretter "kriseruter", idet hensikten med dette alene er å avbøte streikens virkninger og "kriserutene" derved framtrer som arbeidsgivernes mottrekk i den aktuelle kampsituasjon."

Yrkestrafikkforbundet (YTF) har i sin brosjyre om konfliktberedskap fra 2002 vist til denne uttalelsen fra LO og mener at den streikendes organisasjon må gi sitt samtykke til en viss omlegging av rutene for at det skal være mulig for arbeidsgiver å sysselsette de ikke-streikende arbeidstakere på en meningsfylt måte. For eksempel slik at man ikke må forlate en buss full av passasjerer fordi den sjåføren som skal overta bussen, er i streik.

Etter min mening trekker vedtaket i LOs sekretariat og uttalelsen fra YTF grensen for snever. Det kan uansett ikke være slik at en omlegging som den som YTF nevner skal være avhengig av samtykke fra de streikendes organisasjon.

I forbindelse med rutebilkonflikten våren 1978 hvor Rutebilarbeiderforbundet (YS) var i streik, men ikke Transportarbeiderforbundet (LO), ga daværende formann i Transportarbeiderforbundet Walther Kolstad uttrykk for at bedriften hadde fri adgang til å omdisponere de ikke-streikende bussjåførene.6 Han viste til at sjåførene var ansatt i det enkelte selskap og ikke på noen enkelt rute. Han tok bare det forbehold at eventuelle omlegninger måtte skje i overensstemmelse med tariffavtalens regler om skiftendringer.

Jeg er av den oppfatning at Kolstads standpunkt nok har mest for seg. I en produksjonsbedrift må man for eksempel kunne samle de gjenværende maskinoperatørene slik at noen maskiner kan holdes i gang med full bemanning dersom det for øvrig ligger innenfor disse arbeidstakernes normale funksjon å betjene disse maskinene. På samme måte må et busselskap i kraft av sin styringsrett, kunne bestemme hvem som skal kjøre hvilke ruter og for eksempel samle sjåførene på noen ruter for å opprettholde normal drift på disse mens andre ruter stoppes helt uansett om det innebærer at disse sjåførene da kjører ruter eller skift som normalt ville vært kjørt av de streikende. Det må da forutsettes at det ikke foreligger andre hindringer eller begrensninger i adgangen til å flytte sjåførene fra en rute til en annen. Henning Jakhelln bruker som eksempel at en ekspeditør (som ikke er i streik) i en butikk må kunne pålegges å overta arbeid ved en disk eller avdeling hvor alle er gått til streik, så lenge arbeidet ligger innenfor den arbeidsplikt som følger av arbeidsavtalen.7

Også Evju legger til grunn at arbeidsgiver som utgangspunkt kan omdisponere de ikke-streikende arbeidstakere slik at visse oppgaver blir ivaretatt og at det foreligger en viss adgang til å legge om arbeidsplaner, vakt- og skiftplaner når dette er nødvendig for en forsvarlig eller rasjonell drift.8 Han peker også på at de normale regler for gjennom- føringen av slike endringer må følges.

En dom i ARD 1956-57 side 253 kan oppfattes som at grensen skal trekkes snevrere. Det heter i sammendraget av saken:

I en bedrift som delvis var rammet av en streik var det ikke tariffstridig av arbeiderne i den del av bedriften som var i gang, å nekte å transportere råmateriale fra bedriftens lager. Selv om dette lager hovedsakelig ble benyttet av den del av bedriften som ikke var rammet av streiken, var transportarbeidet for en vesentlig del blitt utført av de arbeidere som var i streik. Det måtte der- for være berettiget av de streikende å søke å hindre at dette arbeidet ble utført av andre og bedrif- tens arbeidere kunne da heller ikke være forpliktet til å medvirke til at dette fant sted.

Dommen kan være en indikasjon på en forskjell mellom hva som til syvende og sist med rette kan karakteriseres som streikebryteri og når en arbeidstaker kan motsette seg å utføre et arbeid som kan oppfattes som illojalt overfor de streikende. Dommen er imidlertid ganske situasjonsbestemt og det er noe uklart om og eventuelt i hvilken utstrekning transport av råmaterialet fra det aktuelle lageret normalt lå innenfor de ikke-streikende arbeidstakernes arbeidsplikt.

2.2 Arbeidstakere som har kombinerte stillinger

Enkelte arbeidstakere har et videre arbeidsområde enn normalt. Under busskonflikten i 1959 kom spørsmålet opp vedrørende arbeidstakere som hadde kombinert stilling som verkstedsarbeider og sjåfør. Rutebilarbeiderforbundet var i motsetning til arbeidsgiveren, av den oppfatning at disse arbeidstakerne ikke kunne settes til kjøring i større utstrekning enn hva som var praksis før konflikten. Grensen kan være vanskelig å trekke, men en markert økning av kjøringen for denne gruppen ville kunne være vanskelig å forsvare.

2.3 Bedriftens eier

Bedriftens eier eller den som kan betegnes som arbeidsgiver står fritt til å ivareta sine og bedriftens interesser og dermed utføre et hvilket som helst arbeid uten å kunne betegnes som streikebryter. Det samme gjelder vedkommendes ektefelle og også hjemmeværende uforsørgede barn.9 Arbeidsrettsrådet peker på at det samme må gjelde for hver enkelt eier der det dreier seg om et forholdsvis ordinært sameierforhold, mens aksjeeiere og andre andelshavere i større andelsforetak normalt vil falle utenfor. Arbeidsrettsrådets innstilling er skrevet av Kristen Andersen og Arbeidsrettsrådets formuleringer er også benyttet ordrett i Kristen Andersen egen fremstilling.10

2.4. Overordnede funksjonærer

Spørsmålet er i hvilken utstrekning overordnede kan overta arbeidet til underordnede som er i streik. Hvorvidt de plikter å utføre slikt arbeid, vil være et spørsmål om innholdet i deres arbeidsavtale. Arbeidsrettsrådet og Kristen Andersen forutsetter at de normalt må akseptere en viss omlegging.11 Hvorvidt de vil være berettiget til å overta arbeidet uten at det kan betegnes som streikebryteri er en annen sak.

Det Arbeidsrettsrådet omtaler er "arbeidstakere på det høyere eller høyeste plan". Det er derfor noe usikkert hvor langt ned i hierarkiet man kan gå. Det må uansett foreligge et reelt lederansvar for de oppgavene man overtar fra underordnede. Men så lenge arbeidet ligger innenfor lederens ansvarsområde, er jeg av den oppfatning at lederen normalt kan utføre dette ut fra et "delegasjonssynspunkt", slik jeg forstår Arbeidsrettsrådet. Det ble for eksempel i sin tid akseptert at programdirektøren i NRK jobbet som "plateprater" under en streik blant de NRK-ansatte, mens økonomisjefen ikke fikk delta i programarbeid. Arbeidsrettsrådet nevner også at man har overlatt til en disponent å betjene kassen i en butikk og å ekspedere varer fra et lager og latt en salgssjef betjene sentralbordet. Evju heller i retning av at dette er eksempler på at man har gått for langt.12 Det samme gjør LOs arbeidskamputvalg.13 Jeg oppfatter Arbeidsrettsrådet slik at dette har vært akseptert som ikke streikebryteri.14 Dersom Arbeidsrettsrådet mente at de nevnte eksemplene innebar streikebryteri, hadde det all grunn til å si dette uttrykkelig. Det er ingen grunn til at ikke en disponent, som jo normalt opptrer som daglig leder, ikke skulle kunne betjene kassen eller lageret under en streik.

LOs arbeidskamputvalg siterer Arbeidsrettsrådets drøftelse og uttaler:

"Dette innebærer at toppsjefen - adm.dir. eller daglig leder - kan overta sine underord- nedes ordinære oppgaver, mens avdelingsledere må holde seg innenfor egen sektor."15

2.5. Nyansettelser

Som nevnt over er den klassiske streikebryter en arbeidstaker som tar ansettelse i en streikerammet bedrift for å overta arbeidet til de som er i streik. Dette betyr likevel ikke at en bedrift hvor det er streik ikke kan ansette nye medarbeidere, men særlig dersom ansettelsesavtalen er inngått etter at streiken er iverksatt, bør bedriften være særdeles forsiktig med hvilke arbeidsoppgaver vedkommende blir satt til.

For arbeidstakere hvor ansettelsen er avtalt før streiken, men tiltredelse skjer etter iverksettelsen av streiken, kan det stille seg annerledes. Dersom arbeidsoppgavene ikke er delt slik at det er mulig å skille mellom det som skulle vært utført av de streikende og det som skal utføres av de som ikke deltar i streiken, må en ny arbeidstaker hvor ansettelsen er avtalt før streiken kunne tiltre dette arbeidet under streiken uten at han derved kan betegnes som streikebryter.

Arbeidstakere som tiltrer etter plassoppsigelsen er heller ikke omfattet av streiken selv om de er medlemmer av den aktuelle arbeidstakerorganisasjon. På samme måte som for arbeidstakere som melder seg inn i organisasjonen etter plassoppsigelsen, må det i tilfelle gis ny plassoppsigelse med tilhørende frister for at slike arbeidstakere skal kunne delta i streiken.

2.6 Inn- og utmeldelse

Arbeidstakere som melder seg inn i organisasjonen etter at plassoppsigelse er foretatt, kan i utgangspunktet ikke delta i streiken og plikter således å fortsette sitt vanlige arbeid. At disse arbeidstakerne ikke er omfattet av plassoppsigelsen, er slått fast av Arbeidsretten i ARD 1962 side 65. De kan ikke påberope seg at fortsatt arbeid vil være streikebryteri. Først etter ny plassoppsigelse med tilhørende frist kan disse arbeidstakerne slutte seg til streiken.

Tilsvarende må arbeidstaker som melder seg ut av organisasjonen under en streik eller for den saks skyld etter at plassoppsigelse er gitt, likevel delta i streiken dersom han eller hun vil unngå å bli stemplet som streikebryter. Dette er slått fast i ARD 1916-17 side 27.

2.7 Liv, helse og verdier

Det er alminnelig antatt at arbeidsplikten kan utvides for helt nødvendig ivaretakelse av liv og helse. Dette vil også være tilfelle dersom problemet oppstår som følge av en arbeidskonflikt.16 Her må imidlertid pekes på partenes mulighet for å gi dispensasjon fra konflikten samt myndighetenes mulighet for å gripe inn med tvungen lønnsnemnd dersom det oppstår fare for liv og helse.

I denne forbindelse nevner både Arbeidsrettsrådet og Kristen Andersen at det heller ikke er noe i veien for at arbeidsledere som ikke er i streik påtar seg annet arbeid enn det normale, dersom hensikten utelukkende er å redde verdier i engere forstand.17

3. Bedrifter som selv ikke er i konflikt og deres ansatte

3.1 Arbeid som er overført fra en konfliktrammet bedrift

Arbeidstakere i en ikke-konfliktrammet bedrift må antas å kunne motsette seg å utfø- re arbeid som med rette kan karakteriseres som streikebryteri uten derfor å ha opptrådt tariffstridig eller i strid med sin arbeidsavtale. Det avgjørende vil være om overføringen av arbeidet har skjedd for å hjelpe den konfliktrammede bedrift eller om det har skjedd i den ikke konfliktrammede bedrifts egen interesse.

I ARD 1922 side 207 var forholdet at to organiserte formere ved et mekanisk verksted nektet å fortsette med et arbeid etter at de hadde fått vite at arbeidsoppdraget kom fra et annet mekanisk verksted som formerforbundet var i konflikt med og hvis arbeid derfor var blokkert av forbundet. Arbeidsretten kom til at de to formennene hadde rettmessig adgang til å nekte å utføre arbeidet. I premissene uttaler flertallet bl.a.:

"Vil en blokert bedrift ha noget av sitt arbeid utført ved en annen bedrift, må den være for- beredt på avslag, om den selv henvender seg for å få arbeidet utført. Den må regne med at vedkommende bedrift ikke vil påta seg et arbeid som kan utsette den for å komme i kon- flikt med sine arbeidere. ... Det avgjørende må være, om utførelsen av arbeidet er en hjelp som på grunn av blokaden ydes den blokerte bedrift, og som faktisk vil virke som blokade- brudd."

I ARD 1924-25 side 110 var bakgrunnen at et installasjonsfirma som var part i tariffavtale med forbundet hadde påtatt seg et installasjonsarbeid som senere ble overført til et annet firma (A.T.), som hadde overtatt førstnevnte firmas installasjonsavdeling. A.T. ble senere utsatt for en lovlig blokade slik at installasjonsarbeidet ble stanset. Etter dette overtok det første firmaet igjen arbeidet, med den følge at forbundet hevdet at blokaden mot A.T. også måtte omfatte det aktuelle installasjonsarbeidet. Arbeidsrettens flertall ga ikke forbundet medhold og uttalte blant annet.:

"Ansvaret for opfyllelsen av denne kontrakt har hele tiden påhvilt Siemens-Schuckert, lik- som dette firma også hele tiden har vært det som var interessert i vinding og tap på kontrak- ten. Da ordningen med Andor Tvedt A/S som følge av blokaden ikke kunne opprettholdes, måtte derfor Siemens-Schuckert sørge for å opfylde sine forpliktelser efter kontrakten. Dette er et helt annet forhold enn det som er omhandlet i dommen av 16. november 1922. I den dom ble det antatt, at en bedrift ikke kan pålegge sine arbeidere å utføre et arbeid, når utfø- relsen av dette arbeid er en hjelp som på grunn av blokade ydes den blokerte bedrift og som faktisk vil virke som blokadebrudd. I det foreliggende tilfelle derimot yder ikke Siemens- Schuckert Andor Tvedt A/S nogen hjelp ved å utføre arbeidet på Kvinneklinikken. ... Når blokaden rettes mot arbeidet ved Kvinneklinikken, rettes den derfor i virkeligheten mot Siemens-Schuckert. Det er på det rene, at der ikke foreligger nogen sympatistreik, og en blo- kade fra Norsk Elektriker- og Kraftstasjonsforbunds side overfor Siemens-Schuckerts avde- ling i Bergen i tariffperioden er da tariffstridig."

Arbeidsrettsrådet konkluderer med at "...arbeidsoppdrag som har til hensikt å tjene den ikke- konfliktrammede bedrift eller dens kunders interesse, kan kreves utført av arbeidstakerne."18

3.2 Arbeid for den konfliktrammede bedrift

En ting er å overta arbeid fra den konfliktrammete bedrift noe annet er å påta seg arbeid på eller for en bedrift som er rammet av konflikt. Det må være i sin orden å oppfylle gjeldende kontrakter eller for den saks skyld å inngå nye kontrakter med den streikerammete bedrift, så lenge det ikke dreier seg om å utføre de streikendes arbeid for å hjelpe denne bedriften.

Arbeidsrettsrådet uttaler om dette:

"At et arbeidsoppdrag ved en ikke-konfliktrammet bedrift utføres til fordel for en konflik- trammet bedrift, og dermed tjener dens interesser, er ikke i seg selv tilstrekkelig til at den ikke-konfliktrammede bedrifts arbeidstakere kan vegre seg for å påta seg oppdraget. Vilkåret for en slik vegrings rettmessighet er at angjeldende arbeidsoppdrag virkeliggjørelse innebærer en hjelp ytet den konfliktrammede bedrift på grunn av konflikten. Det er således utvilsomt at en ikke-konfliktrammet bedrift ikke kan nekte å utføre reparasjons- eller modernise- ringsarbeider ved en konfliktrammet bedrift. Endelig er å merke at det er alminnelig enig- het om at arbeidstakere ved en ikke-konfliktrammet bedrift ikke kan nekte å fortsette den vanlige transport til å fra en konfliktrammet bedrift. Det har eksempelvis vært samstem- mighet om at en konflikt ved trelastbrukene ikke hindrer at ikke-konfliktrammede laste- bilfirmaers sjåfører må opprettholde transport av tømmer til trelastbrukene på samme måte og i samme utstrekning som før konfliktens utbrudd. Det har videre vært enighet om at van- lige vareleveranser til konfliktrammede forretninger må gå sin gang også etter at konflikten er en kjensgjerning. Det vises her bl.a. til en forhandlingsprotokoll av 17. november 1961 mellom Norsk Arbeidsgiverforening og Norges Handels- og Kontorfunksjonærers Forbund."19

3.3 Underleverandør er i streik

Som nevnt over kan en ikke-konfliktrammet bedrift ivareta sine egne og sine kunders interesse selv om det innebærer at det utføres arbeid som ellers ville vært utført av en bedrift som er rammet av konflikt og derfor ikke selv kan utføre arbeidet. Dette kommer klart frem når en underleverandør rammes av konflikt. Hovedbedriften må da kunne hente inn de ønskede varer eller tjenester fra en annen underleverandør eller selv utføre det aktuelle arbeidet.

Dette har vært en aktuell problemstilling ved flere anledninger i forbindelse med streik i transportsektoren, jf. ARD 1920-21 side 235: Under en jernbanestreik i 1920 ble Kristiania Veivesens biler stilt til disposisjon for transport av bl.a. melk til byens befolkning. Sjåførene nektet å utføre denne kjøringen fordi de mente det ville være streikebryteri. Arbeidsretten viste til at kommunens innbyggere ikke kunne være forpliktet til å se tilførselen til byen avskåret fordi jernbanefunksjonærene var i streik. Det ble lagt avgjørende vekt på at kjøringen ikke fremsto som en støtte til Statsbanene under den pågående konflikt.

Avgjørelsen inntatt i ARD 1922 side 207 gir uttrykk for det samme syn. Det heter her i premissene:

"Har et verksted mottatt en bestilling, og bestilleren så annullerer den fordi verkstedet på grunn av blokade ikke kan effektuere den, er det klart at vedkommende bestiller må kunne gå med sin bestilling til et annet verksted, og arbeiderne ved dette kan ikke med rette påstå at effektueringen av bestillingen er streikebryterarbeid som de ikke vil utføre."

Det er med andre ord ikke slik at det er arbeidet som er streikerammet, men den enkelte arbeidsgiver.20

Høyesterett har slått fast denne rettsoppfatningen i Rt. 2001 side 501. Saken gjaldt blokade av en bedrift for å hindre at de transportoppdrag som skulle vært utført av en streikerammet underleverandør ble utført av andre. Førstvoterende uttaler med tilslutning av de øvrige:

"Jeg har imidlertid vanskelig for å se at TG - som ikke streikerammet bedrift - begår noe streikebryteri ved å overføre til andre transportører de oppdrag som ET på grunn av strei- ken var ute av stand til å gjennomføre, og som TG var avhengig av å få utført av hensyn til sine kunder. Jeg mener dette følger klart av gjeldende norsk arbeidsrett, slik den er utvik- let i en samstemmig juridisk teori på grunnlag av de tre dommene av Arbeidsretten fra 1920-årene."

Arbeidstakerne hevdet at hovedbedriften måtte sees som "alliert" med den streikerammede underentreprenøren og at disse i denne forbindelse måtte identifiseres. Høyesterett avviste en slik allianseteori som uten forankring i norsk arbeidsrett.

4. Blokade

4.1 Grensen mellom arbeidstvistlovens og boikottlovens virkeområde

En bedrift som er i streik vil normalt også være blokkert i den forstand at de streikende (streikevakter) vil søke å hindre at deres arbeid blir utført av streikebrytere. På samme måte vil arbeidsgiversiden søke å hindre de arbeidstakerne som er i konflikt i å ta annet arbeid mens konflikten pågår. En slik blokade er omfattet av arbtvl. § 1 nr. 5 (streik) og § 1 nr. 6 (lockout). Det er utvilsomt at dette også innebærer at arbeidstakerne kan blokkere bedriften ved lockout og at arbeidsgiverne kan blokkere arbeidstakerne ved en streik.21. En slik blokade kan imidlertid bare gjennomføres med lovlige midler, så som skriftlige og muntlige oppfordringer. Fysisk hindring av lovlig virksomhet gir ikke arbeidstvistloven adgang til. Det gjelder også om det påstås å foregå streikebrytervirksomhet.

Arbtvl. § 1 nr. 5 annet ledd omhandler uttrykkelig bare blokade av "vedkommende bedrift", altså den streikerammede bedrift. Likevel må det antas at også arbeidet i en bedrift som ikke er streikerammet, kan blokkeres på denne måten dersom det med rette kan hevdes at dette arbeidet innebærer streikebryteri. ARD 1922 side 207 bygger forutsetningsvis på et slikt syn. Dette var også forutsatt av begge parter i Rt. 2001 side 501 og Høyesterett slutter seg uttrykkelig til denne forutsetningen.

Foreligger ikke denne forutsetning vil en blokade av bedriften måtte bedømmes etter boikottlovens regler. Det samme er tilfelle dersom blokaden gjennomføres på en rettsstridig måte for eksempel ved fysisk tvang.22 Det heter i Ot.prp. nr. 73 (1947) side 7:

"Men forutsetningen for at en sådan blokade skal være underkastet de for streiken gjeldende rettsregler, må selvsagt være at blokaden ikke søkes gjennomført ved rettstridige midler av noen art, jfr. Paal Berg, Arbeidsrett, side 245 nederst."

I disse tilfellene vil boikottlovens regler for lovlighet og erstatning komme til anvendelse. Siden formålet med blokaden vil være å hindre lovlig virksomhet, vil allerede av den grunn en blokade av en ikke streikerammet bedrift som heller ikke driver med streikebryterarbeid, rammes av boikottlovens § 2 a). Blokade ved hjelp av rettstridige midler vil alltid rammes av boikottlovens § 2 b).

4.2 Erstatning

Boikottloven har en egen bestemmelse om erstatning for ulovlig boikott i § 4. Den gir anvisning på at det ikke bare skal sees hen til det økonomiske tap, men også på partenes forhold. Erstatning kan nedsettes eller endog falle helt bort etter denne bestemmelsen.

I Rt. 2001 side 501 kom også spørsmålet om bedriften kunne kreve erstatning for den skade den var blitt påført ved ulovlig blokade av tredjeperson (daglig leder av den streikerammede underentreprenør). Høyesterett uttaler om dette:

"Spørsmålet om blokaden (av daglig leder hos underleverandøren) også kan gi grunnlag for erstatningsansvar overfor TG, må etter min mening søkes besvart ved en påregnelighetsbe- dømmelse: Var det påregnelig for MNT at TG ble påført tap ved den rettsstridige boikott?"

Høyesterett viste i denne sammenheng videre til Henning Jakhellns drøftelse av problemstillingen relatert til boikott av skip.23

Høyesterett fant at skaden utvilsomt var påregnelig og tilkjente bedriften erstatning også på dette grunnlag.

5. Andre konsekvenser av at arbeidet påstås å innebære streikebryteri - Ærekrenkelse

Beskyldning om streikebryteri må i utgangspunktet betraktes som ærekrenkende og rammes av straffelovens kapittel 23. Vedrørende rettspraksis vises til Rt. 1900 side 854, Rt. 1910 side 273, Rt. 1939 side 507 og særlig Rt. 1963 side 430 hvor en slik beskyldning ble mortifisert. Ved dom av 1. mars 1979 fra Trondheim byrett ble noen aksjonsledere for en tariffstridig og ulovlig streik dømt til å betale erstatning fordi de hadde beskyldt andre arbeidstakere ved bedriften for å være streikebrytere. Beskyldningene ble dessuten mortifisert.

Uttrykket "streikebryteri" brukes ofte ganske ureflektert, ikke minst i pressen, i mange sammenhenger, uten at det alltid har blitt reagert på det. Uttrykket kan derfor etter hvert ha mistet noe av sin injurierende kraft. Ærekrenkelser må imidlertid påtales av den person som beskyldningen retter seg mot og de fleste vil naturlig nok vegre seg for å reise en slik sak basert på lite gjennomtenkt bruk av skjellsord.

Jeg finner det likevel klart at en uriktig konkret beskyldning mot en bestemt person fortsatt vil kvalifisere både til mortifikasjon og erstatning.

11 Arbeidsrettsrådets innstilling 30. november 1965 om streikebryterproblemet (særskilt vedlegg til Ot.prp. nr. 33 (1965-66)) side 12.
2Rundskriv A-24 datert 13. april 1993.
3Stein Evju: Streikebryteri og redaktører, inntatt i Årbok for Norsk Redaktørforening, Oslo 2003 side 99.
4Kristen Andersen: Fra arbeidslivets rett, Oslo 1967 side 134.
5NHOs hefte Tariffoppgjøret og bedriften, Oslo 2002 side 12.
6Walther Kolstad intervjuet i Aktuelt radio 1. april 1978.
7Jf. Henning Jakhelln: Oversikt over arbeidsretten, 2. utgave, Oslo 1996 side 439.
8Evju op.cit. side 100.
9Jf. Arbeidsrettsrådet op.cit. side 9.
10Jf. Kristen Andersen op.cit. side 126.
11Jf. Arbeidsrettsrådet op.cit. side 9 og Kristen Andersen op.cit. side 125-126.
12Jf. Stein Evju op.cit. side 104.
13Jf. innstilling fra LOs arbeidskamputvalg, rapport avgitt 18. februar 2003 side 45-46.
1414 Slik også Henning Jakhelln: Arbeidsrettslige studier bind 1, Oslo 2000 side 573 - 574.
15LOs arbeidskamputvalg op.cit. side 39 og 45-46.
16Jf. Arbeidsrettsrådet op.cit. side 8 og Kristen Andersen op.cit. side 124.
17Jf. Arbeidsrettsrådet op.cit. side 8 og Kristen Andersen op.cit. side 124.
18Arbeidsrettsrådet op.cit. side 10. Jf. også Kristen Andersen op.cit. side 133.
19Arbeidsrettsrådet op.cit. side 12. Jf. også Kristen Andersen op.cit. side 133.
20Samme standpunkt inntas av Henning Jakhelln i en kronikk i Dagbladet 5. mai 1982 (opptrykket i Arbeidsrettslige studier bind 1, Oslo 2000 side 562 flg.) og av Arbeids- og administrasjonsdepartementet i brev 2. oktober 1992 vedrørende streik i rutebilnæringen og opprettholdelse av postgangen med egne kjøretøyer.
21Jf. Knut Henriksen: Tariffavtale og fredsplikt, Oslo 1956 side 39-40.
22Jf. Paal Berg: Arbeidsrett , Oslo 1930 side 245 og 251-252.
23Se Henning Jakhelln: Boikott av skip under bekvemmelighetsflagg, Marius nr. 123 (1986,) side 70 (jf. også Arbeidsrettslige studier bind 1, 2000 side 597 flg., på side 646).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon