Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
<Åpne dører mot verdenKapittel 13 av 13

Ungdommers meningsskaping i møtet med utdanning for bærekraftig utvikling i samfunnsfag



Sæther, Elin (1974). Førsteamanuensis i samfunnsfagdidaktikk, Universitetet i Oslo. Forsker på utdanning for bærekraftig utvikling både i lærerutdanninga og i skolen, med vekt på analyse av ungdommers diskurser om egen handlekraft, deres forståelse av medborgerskap og skala.

SAMMENDRAG

I dette kapitlet analyserer jeg tekster som 16-17 år gamle elever i norsk videregående skole har skrevet i etterkant av et samfunnsfagprosjekt om bærekraftig utvikling. Tekstene er analysert med tanke på hva slags forståelser av eget medborgerskap og relasjoner mellom vi og andre som ungdommene skriver fram i tekstene sine. Samfunnsfagprosjektet elevene deltok i, var bygd opp rundt ideen om at omstilling til mer bærekraftige samfunn forutsetter evne til endring. I løpet av de tre ukene prosjektet varte, skulle elevene forandre en hverdagsvane i mer bærekraftig retning. I tekstene reflekterer ungdommene over hvordan de opplevde endringsprosessen, hvilke dilemma og konsekvenser endringen førte med seg. Sentrale aspekter ved ungdommenes meningsskaping i disse tekstene er 1) elevenes forestillinger om motivasjon og handlekraft, 2) forholdet mellom individ og kollektiv og 3) sammenhengen mellom bærekraft og helse. Elevene uttrykker en sterk tro på at individuelle handlinger er avgjørende for å skape et mer bærekraftig samfunn, men reflekterer i mindre grad over sammenhengen mellom eget levesett og konsekvensene det har for mennesker andre steder.

NØKKELORD: Utdanning for bærekraftig utvikling, miljømedborgerskap, agency, samfunnsfag, danning

Innledning

Skolen skal forberede barn og ungdom på framtida. Vi vet at klimaendringer og miljøproblemer blir en del av den framtida. Utdanning for bærekraftig utvikling er en tilnærming som tematiserer hva skolen bør være for å utruste barn og unge med kunnskap, evner, holdninger og vilje som gjør dem i stand til å handle og til å skape mer bærekraftige samfunn. På denne måten er utdanning for bærekraftig utvikling et danningsprosjekt. Danning handler om det mennesket skal bli, om de egenskapene barn og unge skal utvikle, kunnskapen de skal tilegne seg. Danningsteoretikeren Wolfgang Klafki (2011) framholder evnen til sjølbestemmelse, medbestemmelse og solidaritet som det viktigste kjennetegnet ved et danna menneske. Danning, forstått som målet med utdanningen, er et uttrykk for et håp eller et ønske om hvordan framtida skal bli.

Dette kapitlet analyserer 40 tekster som 16–17 år gamle elever i videregående skole har skrevet i etterkant av et samfunnsfagprosjekt om bærekraftig utvikling. Prosjektet var bygd opp rundt en idé om at omstillingen til mer bærekraftige samfunn forutsetter evne til endring.80 Elevtekstene tar utgangspunkt i en endringsprosess som elevene har gjennomført i sitt eget hverdagsliv, med tanke på å leve mer bærekraftig. I løpet av tre uker har de endret en vane, i tekstene skriver de hvordan de opplevde dette, og de forteller om dilemmaene knyttet til samfunnsmessige endringer og de ulike konsekvensene slike endringer kan ha. Ungdommene vet at det de skriver, blir vurdert med karakter, og derfor vil måten de skriver på, også gjenspeile hva de oppfattet som intensjonen med prosjektet. Gjennom disse tekstene går det dermed an å få innsikt i hvordan ungdommene ser for seg at skolen ønsker at de skal bli, hvilke evner og egenskaper elevene utleder at voksensamfunnet og lærerne vil sette mest pris på. Tekstene er samtidig et sted for elevenes meningsskaping, hvor elevene reflekterer over erfaringer de har gjort seg i møtet med utdanning for bærekraftig utvikling. De forteller om hva de anser som problemer, hvilke løsninger de ser for seg, og hva de tenker rundt sitt eget bidrag til slike løsninger. Analysen av elevtekstene tar utgangspunkt i Laclau og Mouffes (2001) diskursteori, med vekt på hvordan ulike tegn lenkes sammen til meningsbærende sammenhenger, og hvordan diskursene som dannes kan utfordre etablerte oppfatninger gjennom diskursiv kamp om meningsdannelsen.

I dette kapitlet vil jeg trekke fram tre sentrale områder av ungdommenes meningsskaping: 1) elevenes forestillinger om motivasjon og handlekraft, 2) forholdet mellom individ og kollektiv og 3) sammenhengen mellom bærekraft og helse. Jeg analyserer hva slags forståelser av eget medborgerskap og relasjoner mellom vi og andre som ungdommene skriver fram i tekstene sine.

Utdanning for bærekraftig utvikling – hva innebærer det?

Det å utdanne for en bærekraftig utvikling vil si at barn og unge skal settes i stand til å gjøre valg som fører til at de som generasjon kan få tilfredsstilt sine behov, uten at dette går på bekostning av framtidige generasjoners behov eller ut over bæreevnen til økosystemene. I skolens formålsparagraf lovfestes denne ambisjonen i formuleringer om at opplæringa skal bygge på verdier som respekt for menneskeverdet og naturen og at elever og lærlinger skal lære å tenke kritisk og handle etisk og miljøbevisst (opplæringslova). Internasjonalt har UNESCO ledet Tiåret for utdanning for bærekraftig utvikling fra 2005 til 2014 (UNESCO, 2006). Helt siden Agenda 21, som var FNs handlingsplan for miljø og utvikling fra 1992, har utdanningsinstitusjonene vært tildelt en nøkkelrolle for å skape miljøvennlige verdier, atferd og etisk bevissthet (Kvamme, 2016). Tiåret for utdanning for bærekraftig utvikling skulle forsterke utdanningens rolle i overgangen til et mer bærekraftig samfunn.

Utdanning for bærekraftig utvikling er del av det internasjonale samfunnets respons på miljøproblemer og klimakrise, og det er en respons som gjenspeiler forestillingen om at utdanning er en måte samfunnet kan forme framtida på. Dette blir kanskje aller tydeligst i diskusjoner som tar utgangspunkt i at utdanning for bærekraftig utvikling handler om å utdanne for framtida, og som forsøker å komme fram til hvilke kompetanser framtidas samfunn vil trenge. Vanlige eksempler på slike kompetanser er kritisk tenkning, forestillingsevne, systemtenkning, samt evne til deltakelse og kommunikasjon (Rieckmann, 2012). Ofte trekkes også tverrfaglighet, kreativitet og handlingskompetanse fram (Sinnes, 2015). Fellestrekket ved disse egenskapene er at de skal gjøre elever i stand til å møte ei framtid med klimaendringer, flyktningstrømmer og økt uforutsigbarhet. Det er sjølsagt også et paradoks at samfunn bestående av voksne, myndige mennesker gjennom utdanning for bærekraftig utvikling legger ansvaret for et mer bærekraftig samfunn på neste generasjon, heller enn å møte disse utfordringene i egen samtid. På den annen side, når utdanning for bærekraftig utvikling når fram til barn og unge, kan det også involvere familiene deres og livet utenfor skolen. På denne måten kan utdanning bidra til at både barn og voksne møter nye perspektiver på hva det innebærer å være del av natur og samfunn. Ofte diskuteres slik tematikk gjennom begrepene miljømedborgerskap eller økologisk medborgerskap.

Miljømedborgerskap

Medborgerskap handler om ulike sider ved det å ha tilhørighet, vanligvis til et territorium. Kristian Stokke (2013) identifiserer fire slike dimensjoner, disse er medborgerskap som juridisk status, som rettigheter, som deltakelse og som medlemskap. Medborgerskap kan inneholde alle disse fire dimensjonene, som når en person har statsborgerskap, politiske og sosiale rettigheter, mulighet til politisk og sosial deltakelse og er inkludert som medlem i et større fellesskap. Det går også an å ha juridisk status og rettigheter, men uten å ha mulighet til å delta eller oppleve medlemskap, for eksempel kan samfunnets manglende tilrettelegging for funksjonsnedsettelser føre til slike former for eksklusjon. Illegale innvandrere som gjennom mange års botid opparbeider et sosialt medlemskap, inngår i større fellesskap, men mangler juridisk status og formelle rettigheter, er et annet eksempel. Skolen har som lovfestet oppgave å bidra til at elevene blir aktive medborgere, og dette innebærer en ambisjon om at elevene skal bruke sin juridiske status og sine rettigheter til å delta, og at utdanningen skal bidra til at de opplever tilhørighet til et større fellesskap.

Over tid har medborgerskapsbegrepet fått flere sammensatte former som gjenspeiler at mennesker inngår i ulike fellesskap knyttet sammen av andre identitetsmarkører enn felles territoriell tilhørighet til en nasjonalstat. Innenfor utdanningsfeltet har det for eksempel vært et engasjement for å fremme verdien av et globalt medborgerskap (Hicks, 2003). Andre perspektiver går helt bort fra den territorielle måten å avgrense medborgerskap på, som for eksempel seksuelt medborgerskap (Richardson, 2007). Territorielt avgrensede forståelser av medborgerskap har vektlagt det kollektive fellesskapet innenfor en offentlig sfære, mens mange sammensatte former av medborgerskapsbegrepet, som seksuelt medborgerskap eller helse-medborgerskap, har plassert individuelle rettigheter og plikter i forgrunnen (Richardson, 2007). Denne sentreringen rundt individuelle rettigheter og plikter preger også bruken av begrepene miljømedborgerskap eller økologisk medborgerskap, som er de vanligste begrepene for å snakke om fellesskap i forbindelse med klima- og miljøspørsmål. Dette er medborgerskapsbegreper som kritiseres for å være ulne og vage fordi tilsynelatende kan alt som har sammenheng med miljøvennlighet, puttes inn i dem (Melo-Eschrihuela, 2015). Til tross for det begrepsmessig utflytende ved begrepene, er det noen dimensjoner som går igjen i bruken av dem. Miljømedborgerskap forstås vanligvis som ikke-territorielle fellesskap kjennetegnet av forpliktelser og ansvar, ikke bare til andre medborgere innenfor nasjonalstaten, men til ens neste, de andre menneskene som befinner seg langt unna, enten det er i tid eller rom. Naturen er også en del av denne relasjonen og utgjør et sett av ikke-menneskelige andre (Hayward et al., 2015).

Alexandra Dimick (2015) skriver om betydningen av å støtte ungdom i å utvikle deres miljømedborgerskap. Hun er spesielt opptatt av hvordan utdanningen rammer inn og formidler hvilket nivå beslutningene som kan føre til et mer bærekraftig samfunn, må ligge på, og problematiserer hvorvidt det å framholde individuelt ansvar og individuelle valg kan bidra til et bedre miljø. Slike individuelle valg, mener Dimick, blir ofte begrenset til individets rolle som konsument, og hun mener at forbrukerrollen er utformet i en nyliberal diskurs der økonomiske hensyn trumfer hensynet til klima og miljø. For Dimick følger det av denne kritikken at hvis ungdommer skal utvikle et miljømedborgerskap, må de støttes i å utvide perspektivet, fordi fokuset på individuell ansvarlighet som konsument kan fortrenge oppmerksomheten på grunnleggende årsaker til miljøproblemene og global urettferdighet. En slik perspektivutvidelse forutsetter at ungdommer kan forestille seg muligheter for kollektiv handlekraft, at de som gruppe kan oppnå resultater som er noe annet enn det sammenlagte resultatet av individuelle handlinger (Chawla, 2009).

I prosjektet som dette kapitlet beskriver, møter norske ungdommer et undervisningsopplegg som tematiserer individuelle valg og hvilke konsekvenser slike valg har for bærekraftig utvikling. Opplegget inneholdt også oppgaver som hadde til hensikt å få elevene til å tenke over forholdet mellom individ og fellesskap for å fremme forståelsen av forholdet mellom elevenes eget levesett og konsekvensene dette levesettet har for andre mennesker på ulike steder og til ulike tider. I de følgende avsnittene vil jeg først beskrive prosjektet før jeg diskuterer hvordan elevene gir mening til de erfaringene de har gjort seg, og hvordan forestillinger om det individuelle og det kollektive inngår i disse refleksjonene.

Prosjektet «Bærekraftig utvikling i samfunnsfag»

Da elever ved en videregående skole i østlandsområdet høsten 2016 ble introdusert for undervisningsopplegget om bærekraftig utvikling i samfunnsfag, ble det lagt vekt på at prosjektet handlet om det å trene på endring. Begrunnelsen var at omstillingen til et mer bærekraftig samfunn forutsetter at folk har evne til å forandre seg, og at en slik endringskompetanse kan øves opp. Elevene skulle velge seg en vane eller et aspekt ved hverdagslivet sitt som de skulle endre i mer bærekraftig retning for en periode på 21 dager. De eneste begrensningene elevene ble presentert for, var at dette valget ikke skulle være skadelig, verken med tanke på fysisk eller psykisk helse. Det var mange som valgte å endre vaner knyttet til mat, noen kuttet ut eller reduserte kjøttspising, andre prøvde å spise kortreist mat, sluttet å spise sukker eller unngikk palmeolje. Andre gikk inn for å redusere matsvinn gjennom å utnytte rester og forhindre at matvarer blir dårlige og kastes. Det var også mange elever som hadde energisparing som sitt prosjekt, og som satte seg som mål å dusje kortere og bruke mindre varmt vann. Det å reise mer kollektivt, gå til skole og aktiviteter eller slutte å handle klær og kosmetikk var andre prosjekter. Noen elevers endringsprosjekter hadde mindre åpenbare koblinger til bærekraft, som det å slutte med sminke, slutte med snus eller gjøre yoga to ganger i uka.

I løpet av prosjektperioden skulle elevene dokumentere sitt eget endringsprosjekt gjennom korte tekster og bilder på sosiale medier. Også lærerne og tre masterstudenter som var med i prosjektet, hadde egne endringsprosjekter og bidro med slike oppdateringer, på denne måten eksemplifiserte de hvordan det å forandre vaner er en sammensatt prosess hvor de noen ganger opplevde å lykkes, mens det andre ganger var vanskelig å gjøre det de hadde bestemt seg for. De voksne deltakerne viste også at vi alle, uavhengig av alder, trenger å øve opp evnen til endring i møtet med klima- og miljøproblemer. Gjennom bruken av sosiale medier kunne elevene ta del i hverandres prosjekter, og de brukte denne muligheten til å kommentere og oppmuntre.

I dokumentasjonen av de enkeltes erfaring med egen endring ble emneknagger, eller hashtagger, brukt som første trinn i en analyse av hva endringsprosjektene dreide seg om. Elever som kuttet ut kjøtt, brukte for eksempel #vegan, #vegetarian og #greenworld. Emneknaggene var utgangspunkt for prosjektets neste fase, som handlet om å utforske ulike perspektiver på den aktuelle endringen. Gjennom internettsøk på #vegan kom elevene i berøring med dilemma som hvorvidt det er bedre å spise soyaprodukter importert fra Asia enn norskprodusert kjøtt, og hvis alternativet er at kjøttet kastes, er det da bedre å spise enn ikke å spise det? Slike problemstillinger er typiske for det Horst W.J. Rittel og Melvin M. Webber (1973) kaller ekle (wicked) problemer: kontroversielle problemstillinger som kjennetegnes av verdikonflikter og et fravær av åpenbare løsninger. I utforskingen av ulike perspektiver møter elevene disse verdikonfliktene og blir konfrontert med fraværet av konsensus om hva som er de beste løsningene på ulike dilemma. Innenfor litteraturen om utdanning for bærekraftig utvikling er det en ofte artikulert bekymring at møtet med slike ekle problemer og fraværet av løsninger skal frata elevene ei nødvendig framtidstro (se for eksempel Sinnes, 2015). Det gjør det kanskje ekstra viktig å få øvelse i å håndtere den usikkerheten som oppstår i møtet med disse dilemmaene, nettopp for å unngå resignasjon og motløshet.

Til slutt, etter å ha diskutert og skrevet om slike motstridende perspektiver, ble elevene bedt om å analysere konsekvenser av egen endring på ulike nivåer, fra individ til familie, lokalsamfunn, stat og til det globale nivået. Intensjonen med oppgaven var å skape refleksjon over hvordan samme handling kan ha ulike konsekvenser på forskjellig nivå; for eksempel vil det å slutte å kjøpe klær være et tap for lokale butikker, mens det vil kunne gi mindre vannforurensning der produksjonen av tekstilene skjer. Slike konsekvenskjeder kan synliggjøre hvordan våre handlinger i Norge virker inn på livene til andre som lever langt borte. I tekstene sine skriver elevene om erfaringene de har gjort seg, de diskuterer ulike perspektiver på endring og kommenterer ulike konsekvenser som følger av en slik individuell endring.

Elevenes meningsskaping i egne tekster

Når elevene skriver disse tekstene, er det fordi de har fått en oppgave som skal besvares, de skriver en tekst de vet skal vurderes av samfunnsfaglæreren. Utformingen av tekstene reflekterer de sjangerkravene elevene kjenner til, både generelle forventninger til hva det innebærer å skrive tekster i skolen, og mer spesifikke samfunnsfaglige forventninger til innholdet i teksten, som at elevene skal uttrykke engasjement, vise at de forstår betydningen av deltakelse og kan identifisere samfunnsmessige sammenhenger. Når tekstene likevel er ganske forskjellige, handler det til en viss grad om ulik måloppnåelse: Noen har blitt flinkere til å skrive og tenke samfunnsfaglig enn andre. Tekstenes forskjellighet viser likevel også at elevene skaper en identitet innenfor rammene av samfunnsfaget og prosjektet om bærekraftig utvikling. I de følgende avsnittene vil jeg diskutere ulike sider ved måten elevene posisjonerer seg sjøl på i møtet med utdanning for bærekraftig utvikling, med spesiell vekt på forholdet mellom egen handlekraft og begrensningene på denne, forholdet mellom individ og kollektiv og elevenes perspektiver på sammenhengen mellom bærekraft og helse.

Forestillinger om motivasjon og handlekraft

Elevtekstene handler om endring, og elevene begrunner hvorfor de har valgt å endre på det de gjør, reflekterer over motivasjon og ringvirkninger, egen opplevelse av endringsprosessen, og mange tekster munner ut i mer generelle oppfordringer til endring. Tekstene formidler at det å forandre vaner kan være vanskelig, og det kan også være vanskelig å finne en egen vilje til forandring. Den etablerte levemåten i de fellesskapene ungdommene inngår i, oppleves også som en barriere mot endring.

Nesten alle norske 16–17 år gamle ungdommer bor hjemme sammen med familiemedlemmer, og en høy andel rapporterer også å ha et nært forhold til egne foreldre (Bakken, 2016). Mange av ungdommene som i dette prosjektet skulle gjøre en endring i sitt eget liv, registrerer hvordan disse valgene også virker inn på familien. Aller tydeligst er dette blant elever som valgte å spise mindre eller kutte ut kjøtt i løpet av de tre ukene prosjektet varte. En elev skriver: «Hjemme, grunnet manglende interesse hos resten av familien, ble middagene ofte ufullstendige uten kjøttet som egentlig hørte til i de ulike rettene.» En annen trekker fram at «det ble også mer stress for mamma, eller den som lagde mat, å lage to forskjellige måltider hver eneste middag». I disse sitatene framstår ungdommene i en barnerolle som kjennetegnes av et fravær av autonomi. Den første tilpasser seg familien, den andre opplever at familien tilpasser seg ungdommen. En tredje elev reflekterer over et skifte i holdning fra familien i løpet av prosjektet:

Familien min, som spiser kjøtt til så å si hvert måltid, var ikke interessert i å gjennomføre prosjektet sammen med meg, men var i begynnelsen flinke til å tilpasse for mitt nye kosthold ved å lage alternative middagsretter til meg. Mot slutten av andre uken ble tilretteleggingen dessverre dårligere, og jeg ble overlatt til å gjennomføre prosjektet helt på egen hånd: Jeg måtte handle selv, lage egen mat og lage egen lunsj.

I dette sitatet framstår tilrettelegging fra familien som en helt rettmessig forventning fra ungdommens side, og det å måtte sørge for et vegetarisk alternativ på egen hånd oppleves som å bli ’overlatt’ til seg sjøl. Det å gjøre egne valg som bryter med etablerte vaner og holdninger i familien, er dermed forbundet med høye omkostninger: tap av goder, tap av fellesskap og økte krav til egeninnsats. Det å skulle bidra til matlaging i familien oppleves også som problematisk fordi ungdommene ser på seg sjøl som så travle. Hvis de, i tillegg til skole, lekser, trening og andre aktiviteter, skal handle egen mat og tilberede den, så strekker ikke tida til. De opplever at fellesskapene de inngår i, gjør det vanskelig å endre seg.

Flere av tekstene kommenterer familienes manglende motivasjon, men en del elever reflekterer også over egen motivasjon for endring. Noen vektlegger for eksempel hensynet til dyrevelferd som motivasjon for å være vegetarianer eller det at grønnsaksproduksjon beslaglegger mindre ressurser og gjør det mulig også for framtidige generasjoner å ernære seg. I andre tekster omtales motivasjon som en følelse, uten at denne grunngis. En elev som skulle ta tog heller enn å bli kjørt på trening, bemerket at sjøl når venninna uteble og hun måtte ta tog alene, gikk det bra «fordi motivasjonen var på topp». Her blir følelsen av motivasjon avgjørende for å gjennomføre endringen, og tilsvarende blir svakere motivasjon forklaringen hvis man ikke greier å gjennomføre endringsprosjektet som planlagt. Motivasjonsfølelse blir dermed sentralt for å forstå egen og andres vilje til handling, som når en elev skriver at «mange nordmenn er lite motivert til å ta etiske valg og leve bærekraftig».

I elevtekstene framstår påvirkning som en nøkkel til å styrke motivasjon. Mange nevner at elevene som del av dette prosjektet «brukte sosiale medier til å påvirke og bli påvirket». Gjennom å ta til seg andres erfaringer med å bruke mindre plast, spise mindre kjøtt, dusje kortere eller reise mer kollektivt, uttrykker ungdommene at de har fått øye på hvordan alle kan bidra til et mer bærekraftig samfunn gjennom å gjøre moderate endringer i eget levesett. Disse tankene kommer aller tydeligst fram i form av appell-lignende avsnitt der ungdommene framhever den kumulative effekten av at mange gjør mer miljøvennlige valg: «Hvis alle gjør små endringer for å ta bedre vare på miljøet og leve mer bærekraftig, vil det til slutt utgjøre en stor forskjell.» Mange betoner de positive effektene endringsprosjektet har hatt, og kommer med mange eksempler på verdifulle tiltak andre kan gjøre:

Dusje kortere, kaste mindre mat, benytte seg av kollektivtransport framfor å kjøre bil, benytte seg av matmerking som sikrer miljøvennlig produksjon og bruke mindre plast er kun eksempler på alle de små tiltakene som i det store og det hele skaper en bærekraftig utvikling. Det er på tide å kutte ut alle unnskyldninger og ta et ansvar for framtiden!

I tekstene kan det mange ganger være en overraskende utydelig sammenheng mellom den måten elevene beskriver sine egne erfaringer på, og sluttappellene de kommer med. De kan gjerne ha diskutert sviktende motivasjon, problemer med å få familien med seg og ytre hendelser som gjorde det vanskelig å gjennomføre, men appellene understreker likevel hvordan bærekraftige valg aller mest handler om små endringer som alle kan gjøre, og at når alle går sammen og bidrar med litt, vil verden kunne reddes. Distansen mellom erfaringsbeskrivelser og appeller antyder at appellene tilhører et locus communis – et felles diskursivt sted hvor alle språkbrukere kan finne argumenter (Gabrielsen, 2008). På dette stedet henter mange av elevene ut ulike versjoner av ordtaket ’mange bekker små gjør en stor å’, som kommer til uttrykk på måter som denne formuleringen: «Det er de små tingene som i det lange løp gjør den store forskjellen.» Appellene kan også skyldes at elevene oppfatter slike oppfordringer som en sjangerforventning forbundet med normative tema som bærekraft. I tillegg fungerer disse appellene som en form for positive konklusjoner i tekstene, de bekrefter at prosjektarbeidet i samfunnsfag har vært vellykka, og at den enkelte elevteksten som del av dette prosjektarbeidet dermed bør bli vurdert som god.

Forestillinger om individ og kollektiv

I dette prosjektet om utdanning for bærekraftig utvikling i samfunnsfag har elevene møtt andres fortellinger om bærekraft gjennom lærernes introduksjoner, de ulike deltakernes bilder og tekster i sosiale medier og gjennom samtaler i klasserommet. Elevene skulle også utforske andre perspektiver på den endringen de gjennomførte, samt analysere konsekvenser av egen endring, men likevel tar dette prosjektet et klart utgangspunkt i elevenes erfaringer som individer.

Det å fortelle historier er også kunnskap elever tilegner seg, og de lærer å konstruere fortellinger tilpasset ulike kontekster. Forventningene ulike aktører i et prosjekt som dette signaliserer, vil ramme inn erfaringene elevene gjør seg, og dette vil ha betydning for den meningen elevene skaper i tekstene de skriver. Dorothy Holland et al. (2001) skriver om hvordan nye deltakere på møter i Anonyme Alkoholikere lærer å fortelle sin personlige historie gjennom å lytte til andre i gruppa som forteller, og gjennom å få respons på de enkelte elementene fortellingene deres består av. Gjennom å tilegne seg disse spesifikke fortellingsstrukturene lærer nye deltakere seg å fortolke sine egne erfaringer på en måte som passer inn i Anonyme Alkoholikeres overordnede perspektiv på alkoholisme som en sykdom.

Innenfor utdanning for bærekraftig utvikling går det et skille mellom tilnærminger som framholder et strukturperspektiv på endring, og tilnærminger som framhever betydningen av individuelle valg (Dimick, 2015). Ulike tiltak, prosjekter og aktiviteter formidler fortellinger med ulike grad av individ- og strukturorientering. Disse posisjonene er heller ikke gjensidig utelukkende, for eksempel vil Andrew Dobson (2006) argumentere for at vi alle, som økologiske medborgere i det samme økosystemet, har rett til et godt miljø. Rettferdighetsprinsippet tilsier da at noen må redusere sitt økologiske fotavtrykk hvis de bruker en for stor andel av fellesskapets ressurser. I denne forståelsen av økologisk medborgerskap kan det sies å være en underliggende strukturtenkning, men det økologiske medborgerskapet utøves av individer. Erik Swyngedouw (2013) står for en mye mer reindyrket strukturtilnærming, og han er kritisk til tilnærminger som framstiller klima- og miljøtiltak som noe alle kan enes om betydningen av. Han argumenterer for at det er global strukturell ulikhet som skaper klimaendringer, derfor er det å redde miljøet et fundamentalt demokratisk problem som forutsetter kollektiv politisk mobilisering. I et slikt perspektiv blir troen på bevisste, individuelle forbrukervalg snarere en avsporing heller enn et steg på veien mot et mer bærekraftig samfunn.

Et viktig spørsmål blir dermed hvilke samfunnsmessige konsekvenser elevene blir oppmerksomme på og formidler i fortellingene om sitt individuelle endringsprosjekt. En elev skriver:

Det jeg har lært mest av i dette prosjektet er nok at selv om jeg bare er et menneske, gjør også jeg en forskjell. Jeg har i så mange år tenkt at noen andre vil ta ansvar. At hvis det bare blir ille nok, vil noen andre komme og steppe inn for å redde verden.

Denne eleven uttrykker en forståelse av økologiske medborgerskap som ligger ganske nært Dobsons (2013) tanke om at vi alle har en plikt, et ansvar, for å justere vårt økologiske fotavtrykk sånn at det ikke går på bekostning av andres muligheter til et godt miljø. Andre elever uttrykker også sterk tiltro til endringer som begynner nedenfra. En elev som har kuttet ut sukker, fordi det både er usunt og produseres på en miljøfiendtlig måte, skriver at

[...] endringer må ikke komme ovenfra. Det er som regel best om de kommer nedenifra, fra folket selv, mener jeg. Da vil det altså være en frivillig forandring, i motsetning til når det kommer ovenfra, hvor det ofte er tvungent.

Noen ungdommer beskriver det å vente på myndighetenes tiltak som en form for ansvarsfraskrivelse og understreker heller betydningen av at alle bidrar med mindre endringer. En elev som kortet ned på tida tilbrakt i dusjen til under ti minutter om dagen, skriver at

[...] prosjektet har lært meg at selv en liten endring kan være med på å bidra til en bærekraftig utvikling. Endringen jeg valgte var ikke av det hardeste slaget, så jeg tenke at hvis alle mennesker gjør en liten endring i hverdagen sin, vil vi være flere steg nærmere en bærekraftig utvikling.

Videre argumenter denne eleven for betydningen av å dele de sakene som er viktige for en, på nett og sier at dette er noe vi bør gjøre, fordi det kan få større grupper og organisasjoner til å legge merke til endringen og selv begynne med det. En annen elev som også gikk inn for kortere dusjer, trekker en parallell til hoteller som vil få gjestene til å gjenbruke håndklærne sine. Gjestene møtte oppfordringen «gjør som de fleste av gjestene, bruk håndklærne om igjen», og eleven forteller at dette resulterte at 33 % flere fulgte oppfordringa. Eleven reflekterer over dette og skriver at

Dette skjedde fordi vi mennesker liker å gjøre som alle andre. Vi blir lett påvirket og inspirert av andre, og derfor tror jeg sosiale medier vil føre til at flere vil gjøre som andre og kjempe for bærekraftig utvikling.

På denne måten uttrykker elevenes fortellinger håp; de forteller at endring er mulig og ikke nødvendigvis medfører noen nedgang i livskvalitet. Tekstene reflekterer en individorientering som sier at det er nødvendig med endring, og at det er moralsk riktig å endre måten vi lever på. Denne moralske dimensjonen kommer flere ganger fram gjennom en uttrykt forestilling om at endringer bør ’svi litt’. Her kan det virke som om den underliggende forestillinga er at klimaendringer forutsetter at vi privilegerte gjør noen offer, og hvis slike offer ikke merkes ordentlig, tyder det på at vi ikke har ofret nok. Det er en spenning i tekstene mellom et uttrykt ideal om at endringer bør svi, og tanken om at det vil være mulig å redde verden, hvis vi alle redder den litt. I appellene sine framhever elevene at det ikke er så store endringer som skal til, og viser dermed at de tenker at det er denne tilnærmingen til bærekraftig utvikling som de tror vil ha størst påvirkningskraft på andre.

Det er også elementer i tekstene som peker ut over denne smale, individualistiske forståelsen av miljømedborgerskap. Noen elever kommenterer at samfunnet i for liten grad legger til rette for det å kunne gjøre bærekraftige valg, for eksempel at kollektivtrafikken er for dårlig utbygd, at utvalget av miljøriktig mat i butikkene er for dårlig, eller at reklame styrer konsumentvalg mot lite bærekraftige alternativer. Den viktigste overskridelsen av det individuelle nivået er likevel tanken om påvirkning, at sosiale medier kan være en kanal for å påvirke andre til å endre atferd, men også en kanal som bidrar til agendasetting og påvirker organisasjoner og politikere. De sosiale mediene, og spesielt emneknaggene framstår også som et diskursivt identitetsreservoar. Her finner elevene posisjoner som #vegan, #flexitarianer og #stopshopping, og de får tilgang til visuelle og verbale representasjoner som forteller hvilke markører disse kollektive identitetene er forbundet med. Shoppestopp er for eksempel forbundet med gjenbruk, redesign og bytteringer for utveksling av klær. I perioden prosjektet pågår, er det mange av elevene som prøver ut disse identitetene som en litt annen måte å være i verden på. De beskriver at de blir inspirert, påvirket, og at de ser hvordan de sjøl kan påvirke andre på samme måte.

Forestillinger om sammenkobling mellom bærekraft og helse

Blant elevene som deltok i dette prosjektet, var den vanligste formen for endringsprosjekt knyttet til mat, spesielt til reduksjon av kjøttspising. Begrunnelsene elevene gir, er at kjøttproduksjon er ressurskrevende og fører til høye utslipp av klimagasser. Ungdommene erfarer ulike dilemma forbundet med å skulle spise mindre kjøtt, og for mange er det mest problematiske at familien spiser kjøtt, og at et helt eller delvis kjøttfritt kosthold forutsetter mer sjølstendig innsats for innkjøp og matlaging. I tillegg til praktiske utfordringer som det å finne tid til å lage alternativ mat er det også flere som bekymrer seg for hvordan et kjøttfritt kosthold påvirker kroppen. En elev sier at familien «ikke var så store fans av å droppe å spise kjøtt delvis på grunn av alle de viktige næringsstoffene fra kjøtt jeg måtte finne andre måter å få i meg på». En annen elev understreker at «i et daglig kosthold er det viktig å få i seg proteiner», mens en tredje elev framholder at «tofu og soya er gode proteinkilder, men har ikke alle næringsstoffene som trengs. Alle 20 aminosyrene finnes kun i kjøtt». Denne eleven hadde funnet et proteinpulver som kunne erstatte kjøtt, men dette pulveret var svært dyrt.

Påvirkning på kroppen er også sentralt for de elevene som har valgt å slutte med snus som sitt endringsprosjekt for en mer bærekraftig verden. Som motivasjon framhever de at snusslutt som prosjekt ga mening fordi det var utfordrende, og at de ville leve et sunt liv uten snus. I tekstene vektla de fordelen de opplevde i løpet av prosjektet, som at de sparte penger, fikk bedre kondisjon, kunne løpe raskere og fikk mer ut av trening. En av snusslutterne beskriver prosjektet som en individuell prestasjon: «21 dager er en stor bragd for meg som har så vidt klart meg i tre dager på det meste», og gleder seg over å ha motbevist de som tvilte på at eleven skulle greie å gjennomføre.

I introduksjonen til prosjektet ble det lagt vekt på at en viktig målsetting var det å trene på endring. En overgang til et mer bærekraftig samfunn vil kreve omstilling, og det å kunne endre atferd blir dermed en viktig kompetanse. Elevene som slutter med snus, kutter ut et avhengighetsskapende stoff, de bryter en vane, og de kjenner at det koster: «Å savne noe som man er glad i er vanskelig og tøft.» Mens det er åpenbart at det å kutte ut snus er trening i det å gjøre endringer, så er det mindre opplagt hva som er sammenhengen mellom snusslutt og bærekraftig utvikling. I tekstene framgår det at det er sunnhet som er denne koblinga. En elev skriver «Hvis flere hadde blitt med på å slutte å snuse, hadde det jo vært en mye sunnere verden». Her går forestillingene om individuell sunnhet og klodens sunnhet sammen. Metaforen ‘grønn’ legger til rette for ei slik sammenkobling og konnoterer både til miljøvennlighet og til sunnhet. En annen elev som kuttet ut sukker fra kostholdet i prosjektperioden, uttrykker denne koblinga slik: «Jeg vil si at jeg har dobbel bærekraftig utvikling, jeg forbedrer miljøet, og jeg forbedrer miljøet inne i kroppen min.» På denne måten kan prosjektet kritiseres for å gjøre individ heller enn kollektive fellesskap til de viktigste aktørene, fordi prosjektet tar utgangspunkt i elevenes individuelle endringsprosjekter. Dette utgangspunktet preger elevenes tekster, de reflekterer over individuelle erfaringer, de skriver om inspirasjon, ikke mobilisering, tekstene deres utfyller en individfokusert skriveramme og konkluderer oftest med at endringsprosjektet har gitt innsikt i «hvordan jeg som enkeltmenneske kan bidra med små endringer for å gjøre verden til et bedre sted». Dette svarer til det Dimick (2015) karakteriserer som en nyliberal forståelse av økologisk medborgerskap hvor bærekraft handler om at individet som konsument skal være miljøbevisst. Samtidig uttrykker også elevene at de har blitt mer bevisste og samfunnsengasjerte nettopp på grunn av de erfaringene de har gjort seg i løpet av prosjektet, påvirkningen fra medelevene og kunnskapen de har fått om miljøkonsekvenser av den måten de lever på.

Ungdommenes posisjonering i verden og forholdet til de andre

Ungdommene som skriver disse tekstene, forstår seg sjøl som privilegerte. De beskriver Norge som en velferdsstat med høy velstand og tror at de, som norske, ikke vil merke konsekvensene av klimaendringene på lenge enda. Det er ingen desperasjon som kommer til uttrykk i disse elevtekstene. Det er heller ingen av ungdommene som skriver eksplisitt om hva som skjer hvis vi ikke handler, hvis den globale oppvarmingen fortsetter. De norske privilegiene oppleves som en beskyttelse, det gjør også Norges posisjon som et land langt mot nord.

Likevel oppfordrer elevene til handling. De formulerer appeller hvor de understreker at alle kan bidra til endring, det handler mest om å gjøre små endringer i livsstil, og hvis alle er med på å redde verden litt,81 vil utslagene bli store. Tekstene tegner bilder av positive aktører, ungdommer som står på, som er motiverte, og som gjennom dette endringsprosjektet oppdager at det ikke nødvendigvis er så vanskelig å gjøre ting litt annerledes. De erfarer at de påvirkes av hverandres handlinger og blir oppmerksomme på potensialet for økt bærekraft som ligger i det å gjøre små forandringer i måten de lever på. Det at de, uten å merke noen nedgang i levestandard, kan bruke mye mindre energi og andre ressurser, er også ei synliggjøring av omfanget av privilegiene deres. Kanskje derfor er flere opptatt av den endringen de gjør, burde ’svi litt’, at vi bare kan bidra til økt rettferdighet gjennom å gjøre reelle offer, og at det bare er når vi merker det, at ei handling virkelig blir et offer. Denne underliggende religiøse forestillinga om å gjøre bot gjennom offer har også en parallell i bruken av begrepet ’synd’ som en beskrivelse av det å glemme seg eller falle for fristelsen til å gjøre det man ikke skulle. Den vanligste betegnelsen elevene bruker på slike forglemmelser, er likevel uttrykket ’å gå på en smell’.

Den vanligste definisjonen av bærekraftig utvikling sier at den skal ivareta dagens behov uten at det går på bekostning av framtidige generasjoners mulighet til å ivareta sine. Mange av elevene inkluderer denne definisjonen i tekstene sine, og det gjør at nettopp det framtidige andre får oppmerksomhet. Samtidas andre, forstått som mennesker andre steder preget av klimaendringene eller miljøkonsekvenser som følge av vårt forbruk, er ganske fraværende i disse tekstene. Et unntak er en elev som reflekterer over bruken av sosiale medier som noe vi kan gjøre for å påvirke, og som tenker på at dette er vanskelig for mennesker i u-land der de ikke har denne teknologien. Eleven blir opptatt av hva de kan gjøre, og tenker at de andre kan påvirke hverandre lokalt, mens vi kan gjøre det teknologisk. Det at vi bærer et større ansvar for klimaendringene og for overgangen til et mer bærekraftig samfunn enn de andre, som Dobsons (2013) forståelse av økologisk medborgerskap uttrykker, kommer ikke til uttrykk hos disse norske elevene.

Holdt opp mot Klafkis (2011) danningsbegrep, som sier at danning er sjølbestemmelse, medbestemmelse og solidaritet, vektlegger disse tekstene sjølbestemmelse og medbestemmelse. Ungdommene er opptatt av hva de kan bidra til, hva slags makt de har gjennom sosiale medier og påvirkning, men solidaritetsaspektet er ganske usynlig. Det er et fravær av refleksjoner over det å gjøre endringer fordi det er urettferdig at våre norske privilegier går på bekostning av andres rett til et godt miljø. Det kan virke som de andre ikke framstår som helt virkelige for det vi-et som norske ungdommer forstår seg sjøl som del av.

Referanser

Bakken, A. (2016). Ungdata. Nasjonale resultater 2016. NOVA Rapport 8/16. Oslo: NOVA

Chawla, L. Growing up green: Becoming an agent of care for the natural world. The Journal of Developmental Processes 4:1, 6–23

Dimick, A. S. (2015). Supporting youth to develop environmental citizenship within/against a

neoliberal context. Environmental Education Research 21:3, 390–402

Dobson, A. (2006). Citizenship. I Dobson, A. & Eckersley, R. (red.), Political theory and the ecological challenge (s. 216–231). Cambridge: Cambridge University Press.

Gabrielsen, J. (2008). Topik: Ekskursioner i retorikkens toposlære. Åstorp: Retorikforlaget

Hayward, B., Selboe, E., Plew, E. (2015). Citizenship for a changing global climate: Learning from New Zealand and Norway. Citizenship, Social and Economics Education 14:1, 9–27

Hicks, D. (2003). Thirty Years of Global Education: A reminder of key principles and precedents, Educational Review 55:3, 265–275

Klafki, W. (2011). Dannelsesteori og didaktik – nye studier. Århus: Klim

Kvamme, O.A. (2016). Miljøkrise. I Kvamme, O.A., Kvernbekk, T., Strand, T. (red.) Pedagogiske fenomener: en innføring. Oslo: Cappelen Damm

Laclau, E., & Mouffe, C. (2001). Hegemony and socialist strategy: Towards a radical democratic politics. London: Verso

Melo-Escrihuela, C. (2015). Engaged environmental citizenship. Environmental Politics 24:1, 165–167

Opplæringslova. Lov av 17. juli 1998, nr. 61: Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova). (med ny formålsparagraf vedtatt 5. desember 2008). URL: http://www.lovdata.no/all/hl-19980717-061.html

Rieckmann, M. (2012) Future-oriented higher education: Which key competencies should be fostered through university teaching and learning? Futures, 44:2, 127–135

Sinnes, A. (2015) Utdanning for bærekraftig utvikling: Hva, hvorfor og hvordan? Oslo: Universitetsforlaget

Richardson, D. 2000. Constructing sexual citizenship: theorizing sexual rights. Critical Social Policy 20:1, 105–135

Rittel, H.W,J., Webber, M.M. (1973). Dilemmas in a general theory of planning. Policy Sciences 4, 155–16

Stokke, K. (2013). Conceptualizing the politics of citizenship. PCD Journal 5:1

Swyngedouw, E. (2013). The Non-political Politics of Climate Change. Acme, 12 (1), s.1–8.

UNESCO (2006). Framework for the UNDESD International Implementation Scheme, URL: http://unesdoc.unesco.org/images/0014/001486/148650E.pdf

1Denne ideen bygde på forskerne Karen O’Brien og Linda Sygnas prosjekt cCHALLENGE, der deltakere inviteres til å gjøre endringer og dele erfaringer med hverandre gjennom blogger.
2Formuleringen ’redde verden litt’ er mye brukt i elevtekstene og viser tilbake til NRKs programserie Live redder verden. Litt med Live Nelvik.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon