Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Diktets surrogatmødre. Cathrine Grøndahls «Prisen for et dikt»

Linhart, Silje Hernæs (1974). Førsteamanuensis (vikar) ved Høgskolen i Oslo og Akershus og Høgskolen i Sørøst-Norge. Tidligere bibliotekar. Ph.d. innen barne- og ungdomslitteratur med avhandlingen «A wild stream of eyes»: affect and identity in male-to-female transgender narratives for children and young adults (2016).

SAMMENDRAG

I denne artikkelen tar jeg utgangspunkt i Cathrine Grøndahls «Prisen for et dikt» og foretar en utforsking av noen av ideene diktet tar opp, spesielt tematikken om at skjønnlitterære tekster skal kunne vurderes ut fra pragmatiske kategorier som nytteverdi og produksjonskostnad. Jeg belyser problemstillingen gjennom diktanalyse, intertekstuelle assosiasjoner, og ikke minst et kjønnsperspektiv slik det utarter seg i dagens globaliserte Norge.

NØKKELORD: Lyrikk, litteratur og samfunn, kulturmøter, forfatterskap, kvinner og litteratur

Bør poesien være nyttig, eller ligger dens nytteverdi snarere nettopp i det å være prinsipielt unyttig? Dette er en evig problemstilling, som kan synes å ha blitt aktualisert i den senere tiden. Merete Røsvik Granlund fastslår i Bokvennen litterær avis i begynnelsen av 2017 at «politikken er tilbake i poesien» (Granlund, 2017). Den 2. februar 2017 er Det norske samlaget vertskap for arrangementet «Poesi som politisk sprengkraft» på Litteraturhuset i Oslo, og arrangementet har i skrivende stund hele 466 «interesserte» på sin Facebook-side.1 Samtidig har det vært diskutert hvorvidt det er hensiktsmessig om det skal oppfattes som et slags krav til litteraturen at den skal ha en samfunnsmessig agenda. I en kronikk i Aftenposten 28. september 2016 oppfordrer lyriker Joanna Rzadowska kritikere som vil ha politisk litteratur, til heller å melde seg inn i et politisk parti framfor å kreve at forfatterne skriver på bestemte måter (Rzadowska, 2016). Spørsmålet om en samfunnsengasjert poesi har vært framtredende i den norske litterære offentligheten på 2000-tallet, som Thorstein Norheim gjør rede for i artikkelen «’Pics af univrs parallell’. Samtidslyrikk i Norge 2000–2010».2 Debatten om hvorvidt litteraturen kan eller bør ha noen nytteverdi, er imidlertid like gammel som litteraturen selv. Kant hevdet at «Enhver må medgi at en dom om skjønnhet der selv den minste interesse kommer inn i bildet, vil være svært partisk, og ikke en ren smaksdom» (Kant, 2008, s. 58). «Enhver» medgir slett ikke dette uten videre, tvert imot diskuteres varianter av spørsmålet i stadig nye sammenhenger. Ikke minst i debatter om hvordan «skjønn» litteratur skal passe inn i skolen, dukker former av spørsmålene omkring litteraturens formålstjenlighet stadig opp. Per Thomas Andersen skrev i 2011 artikkelen «Hva skal vi med skjønnlitteraturen i skolen?» der han tar for seg hvilke nye «bruksområder» skjønnlitteraturen kan ha i skolen i dagens globaliserte virkelighet. Selv om de felles forestillingene om det nasjonale virker foreldet, har skjønnlitteraturens potensielle evne til å hjelpe menneskene til å forstå verden rundt seg på ingen måte utspilt sin rolle, hevder Andersen (Andersen, 2011). Marjorie Garber hevder i boka The Use and Abuse of Literature at Platons idé om at litteraturen burde gjøre verden bedre for å ha noen verdi, i vår tid har blitt supplert med krav til en annen slags nytte:

What is often called «the ancient quarrel between philosophy and poetry» the idea (voiced from the side of philosophy since Plato) that literature needs to make us better people, is now partnered and augmented by a more modern set of questions about why we should read and study literature in a world increasingly global, economic, technological and visual (Garber, 2011, s. 16).

Litteraturen har alltid måttet forsvare seg, men spørsmålet er i dag om den rett og slett har utspilt sin rolle, slik jeg forstår Garber.

Med utgangspunkt i Cathrine Grøndahls «Prisen for et dikt» (2009), der også andre av diktene hennes trekkes inn, er målet i denne artikkelen å utforske noen av spørsmålene diktet tar opp – eller iscenesetter, kan man kanskje si – om skriving og annet arbeid, foreldreskap, hierarkier og privilegier, der alt dette inngår i (blant annet) en underliggende diskusjon om litteraturens rolle i dagens samfunn.

Grøndahls forfatterskap

Grøndahl debuterte i 1994 og har siden utgitt seks diktsamlinger. På tross av at hun har mottatt flere priser, synes forfatterskapet relativt lite analysert i akademisk sammenheng.3 Idar Steigane skrev en forfatterskapsstudie i 2001, der han analyserer de tre første diktsamlingene hennes. Steigane viser hvordan Grøndahl, fra debuten i 1994, bevisst skilte seg ut fra de rådende trendene i datidens norske lyrikk: «Riv ruskende rytmer er ei brusande bok, meir snakkesæl enn mykje av lyrikken på den tid ho skreiv dette var, og det er meir enn klårt i ein god del dikt at det handlar om å rive opp og skape alternativ i ein meir urein lyrikk», og oppfatter dette som et «opprør» (Steigane, 2001, s. 89). Han beskriver diktene som «[…] lange og ekspanderande og har eit klårt metapreg» (Steigane, 2001, s. 89). Videre utforsker han blant annet Grøndahls brede spekter av ulike intertekstuelle referanser. I likhet med denne artikkelen belyser han det sterke, intertekstuelle aspektet i forfatterskapet, og tar også opp enkelte av diktenes tematisering av kvinnelige, litterære forbilder, som Virginia Woolf. Han viser videre hvordan den overordnete stilen skifter fra samling til samling, og avslutter med å uttrykke forventning til det som da var Grøndahls kommende samling, nemlig Lovsang, der hun utforsker og tematiserer sitt andre yrke ved siden av forfatterskapet, nemlig jussen. Bjarne Markussen (2005) tar for seg Lovsang i en artikkel om litteratur og juss, og Kjersti Bale nevner Grøndahl i en artikkel fra 2004 om tendenser i ny, norsk litteratur, der hun nevner Lovsang som et av eksemplene på en type lyrikk som hun foreslår heller bør kalles «diktning», ettersom skillet mellom lyrikk og prosa kan sies å være utydelig (Bale, 2004, s. 449). I essayet «Hvem er litteraturteorien for» fra 2001 trekker Eirik Vassenden fram Grøndahl som en av flere unge norske forfattere som han mener representerer et slags post-teoretisk ståsted, som, hevder han «[…] fronter en litt blasert form for antiteori. De er ferdige med den akademiske tenkemåten, de har brukt den akademiske sjargongen, lært seg noe, nå er de over det […]» (Vassenden, 2004, s. 159). Han nevner Grøndahl igjen i et senere essay, der hun kategoriseres blant de han kaller de «ubeherskede» poetene, men nevner videre at hun (sammen med Øyvind Berg) «[…] i det siste har beveget seg bort fra det helt ustoppelige, og mer i retning av det saksrettete […]» (Vassenden, 2004, s. 216), en betegnelse som antakelig henviser til den da nylig utgitte Lovsang.4 Det som uansett synes tydelig, er at Grøndahl er en svært allsidig lyriker som stadig endrer retning og vanskelig kan puttes i bås. Diktene unndrar seg på et vis kategorisering, og også ofte tolkning, i det at hennes ofte tilsynelatende tilforlatelige formuleringer gjerne rommer en større ambivalens og mangetydighet enn man kan få inntrykk av ved første gjennomlesning. Som Steigane (2001) viser, kommuniserer Grøndahls dikt med en rekke litterære tradisjoner og stilarter fra ulike tidsperioder og språkområder. Dette gjelder også for Jeg satte mitt håp til verden (2009). Samlingen kan sies å ha visse røtter i det som gjerne kalles den «klassiske» kvinnelitteraturen, der det personlige, som kjent, ble slått fast å være politisk, i form av tematiseringen av den kvinnelige erfaringen av hverdagen. På et vis kan Jeg satte mitt håp til verden dermed sies å være en slags aktualisering av noen av disse problemstillingene, og selv om jeg kun oppfatter dette som en av flere tradisjoner samlingen knytter an til, kunne en slik historisk kobling definitivt vært interessant å utforske videre. Granlund (2017) trekker fram det personlige som et hovedfokus i den samtidige, politiske lyrikken. Sånn sett kan Grøndahls forfatterskap, da kanskje først og fremst Jeg satte mitt håp til verden, sies å passe inn i – eller kanskje snarere foregripe – det Granlund trekker fram som en nylig trend.

Litteratur, moderskap og privilegier

«There is no more sombre enemy of good art than the pram in the hall» lyder et sitat fra den britiske forfatteren og litteraturkritikeren Cyril Connollys Enemies of Promise fra 1938 (Connolly, 2016). Uttrykket «The pram in the hall» er relativt godt kjent, McCrum (2016) bruker det for eksempel på innforstått vis i en artikkel uten å gjengi sitatet i sin helhet, og i en omtale av en nyutgivelse av et utvalg av Connollys verker fra 2002 nevner artikkelforfatteren uttrykket som en av Connollys formuleringer som har «[…] passed into the vocabulary of modern literary culture […]» (Collini, 2002). Sitatet har nok overlevd delvis på grunn av Connollys usedvanlige evne til vittige spissformuleringer, men kanskje også fordi det oppfattes som en – i hvert fall delvis – sannhet, som mange ville kvie seg for å uttrykke selv. Connolly, som redaktør for tidsskriftet Horizon, gjorde i 1946 en spørreundersøkelse blant et utvalg av samtidens forfattere, hvor de ble bedt om å svare på seks spørsmål om penger og skriving, der det første spørsmålet lød: «How much do you think a writer needs to live on?» (Connolly, 1953, s. 80). På dette spørsmålet svarer John Betjeman lakonisk: «As much as anyone else» (Connolly, 1953, s. 81). Spørsmål nummer 2 og 3 lød henholdsvis: «Do you think a serious writer can earn this sum by his writing, and if so, how?» og «If not, what do you think is the most suitable second occupation for him?» På spørsmål nummer 3, svarte Connolly selv: «A rich wife» (Connolly, 1953, s. 86). Det er neppe tilfeldig at forfatteren i spørsmålsformuleringen er en «him». Tradisjonelt har kvinners og menns skrivevirksomhet avstedkommet ulike problemer, som Virginia Woolf så presist oppsummerte i «A Room of One’s Own». I et tidligere dikt spiller Grøndahl på dette uttrykket; i «Jeg reserverer et eget rom» fra samlingen Det har ingenting med kjærlighet å gjøre (Grøndahl, 1998, s. 31). Penger, et eget rom – og helst ingen barn, kunne man, med Connolly, legge til – om man da ikke tenker at et «eget» rom per definisjon er et rom uten barn. Cathrine Grøndahls «Prisen for et dikt» tematiserer dilemmaet med å trenge tid til å skrive, og – slik kan man i hvert fall tolke det – ønsket om å bruke skrivingen til å utforske etiske og politiske temaer, samtidig som man benytter seg av andre menneskers arbeidsinnsats for å muliggjøre dette. Første halvdel av diktet lyder:

Dette diktet sysselsetter

en dagmamma fra Marokko

og en vaskehjelp fra Polen

Det snakker for 350 kr timen

på bekostning av

små barn og fattige kvinner

som ikke kan språket.

(Grøndahl, 2009, s. 65)

Å «sette pris på noe» brukes vanligvis i overført betydning, som å verdsette noe i betydningen å være glad i noe, men helt konkret betyr det å «taksere» det, som altså tittelen viser til. Denne dobbeltbetydningen utgjør både diktets motiv og tema: For at dette diktet skal skrives, må det settes pris på, både i form av å vurdere det som viktig, og i form av en økonomisk taksering. For at dikteren skal kunne skrive diktet, betales en bestemt takst. Verdien av dette arbeidet inkluderer altså prisen på at noen skal passe barnet og vaske gulvet til dikteren, sånn at dikteren skal få ro til å skrive diktet om å sette pris på dikt. Ut fra situasjonen diktet skisserer, er penger ikke hovedproblemet, selv om man gjerne kan tenke seg at det inngår i situasjonen at skrivingen ikke foregår på fulltid. Da gjenstår bare det egne rommet. Kan pengene skape det egne rommet, eller er det fysiske rommet nok? Er noe av det «Prisen for et dikt» utforsker, at en skrivende mor bare kan få sitt eget rom ved hjelp av andre kvinner? Selv om det ikke er barn med i bildet, kan det også være snakk om tid, og frihet. Woolf lanserte i «A Room of One’s Own» også begrepet «Shakespeare’s sister», en betegnelse på alle kvinner opp gjennom historien som omstendighetene aldri ga muligheten til å skrive. Woolf selv hadde et ambivalent syn på det å ha hushjelp, som blant annet Hermione Lee skriver om i sin biografi over Woolf, og det virker som om det var et stykke mellom liv og lære i hvordan hun behandlet dem (Lee, 1997, s. 353–56). Dette kommer også til syne i forfatterskapet, påpeker Lee, som beskriver tjenerskapet i for eksempel To the Lighthouse som skildret «in chillingly classbound terms» (Lee, 1997, s. 356). Det er selvfølgelig et enormt sprang fra tjenere i mellomkrigstidens England til renholdere og dagmammaer i dagens Norge. Men selve ambivalensen til det å ha hjelp av utenforstående til å gjøre oppgaver i sitt eget hjem synes å være høyst levende i dagens Norge, noe som tematiseres i Grøndahls dikt. Kanskje det er derfor det heter at «dette diktet sysselsetter», ikke «forfatteren av dette diktet sysselsetter» – altså en personifisering av diktet selv. Det man kan oppfatte som at en indirekte anklage, rettes mot diktet, men blir på denne måten bare delvis framsatt som en selvanklage. Anklagen rettes også utover, inn i en større sammenheng, i siste instans mot litteraturen som sådan. Men diktet kan jo ikke skrive seg selv, da ville jo hele problemstillingen vært irrelevant. Poenget er nettopp at ting gjør seg jo ikke selv, som det heter. Dermed må to andre personer (den ene omtales som mor, den andres kjønn bekreftes ikke, men de fleste renholdere er kvinner), være en indirekte del av skriveprosessen.5 Siste del av diktet lyder:

Hvis dette diktet virkelig setter så stor pris på ord,

bør det vel gi dem videre til andre?

Ikke bare stå der og prate

men gi det norske barnet et barnerim

passe det marokkanske

så moren kan lære seg norsk

og betale vaskehjelpen for å lese Wislawa Szymborska på polsk.

(Grøndahl, 2009, s. 65)

Diktet burde heller gi ordene videre til andre, heter det altså, men det er jo nettopp det som faktisk gjøres. Ved å stå på en side i en utgitt diktsamling gis jo nettopp disse ordene videre til andre, om det nå er dikteren eller diktet selv som «gir». Diktet finnes jo, både nedskrevet, publisert – og lest, og dermed gitt til verden. Unntatt, altså, til dem som ikke kan språket. Videre er det i sammenhengen interessant at det å «gi det norske barnet et barnerim» framsettes som noe som «burde» gjøres. Det er et poeng i denne lesningen å ikke verken antyde eller anta at diktets subjekt er lik forfatteren, men det er likevel interessant i lys av imperativet om å «gi» det norske barnet et barnerim at Grøndahls neste utgivelse etter Jeg satte mitt håp til verden var nettopp en samling barnerim, Åtte prinsesser i magen (2009).

Diktsamlingens tittel, Jeg satte mitt håp til verden, spiller på det «å sette barn til verden». Samtidig er koblingen mellom foreldreskap og skriving sterkt til stede. Fødsel er en ikke uvanlig metafor for skriveprosesser, å først «gå svanger med», og siden «føde» en tekst. Når denne teksten da kun kan bli til ved hjelp av andre – og, man kan kanskje anta, mindre økonomisk privilegerte kvinners innsats, kan de kanskje kalles diktets jordmødre, eller til og med surrogatmødre – de som hjelper «moren» med å bære fram «barnet»? På den andre siden har vi det å «sette sitt håp til noe», eller «sette sin lit til noe». Man kan si at det å sette barn til verden nødvendigvis er å sette sitt håp til verden. Både i form av at mange har store forhåpninger og forventninger til barna sine, og at å sette barn til verden tross alt må vitne om å ha en viss tillit til at verden vil ha noe godt å tilby dette mennesket man har satt inn i den. Det samme kan man si om en tekst; den som skriver, med eller uten tanke på å bli lest av andre, viser en eller annen form for engasjement.

I et annet dikt i Jeg satte mitt håp til verden, «Morskap», tematiseres «morskapet» ved dobbeltbetydningen «å more seg», «å være mor». Likeledes utforskes dobbeltbetydningen også i «skapet», både som et suffiks, og som møbelet skap. Som nevnt i innledningen, er det intertekstuelle sentralt i mye av Grøndahls diktning, og i dette diktet utforskes koblingen mellom «morskap» og «forfatterskap»:

Men hva med morskapet?

For mye orden og for liten morskap?

For lite forfatterskap?

(Grøndahl, 2009, s. 62)

Videre nevnes – påkalles, kanskje? – andre kvinnelige, norske lyrikere, ved fornavn:

Ikke så lenge mødrene detter ut av de magiske skapene til

Halldis, Marie, Eldrid,

Gro og Karin.

(Grøndahl, 2009, s. 62)Det blir jo bare gjetning hvem disse fornavnene refererer til; personlig tenkte jeg umiddelbart på Halldis Moren Vesaas, Marie Takvam, Eldrid Lunden, Gro Dahle og Karin Haugane.

Det blir ikke «for lite forfatterskap» så lenge andre kvinnelige lyrikere kan virke som en inspirasjon, som kan få mødrene til å «dette ut av de magiske skapene» i deres kjølvann. Med andre ord er ikke bare kvinnene som passer barn og vasker gulv, del av det store, litterære surrogatmoderskapet, men andre kvinnelige forfattere bidrar også, ved å vise at det går an. Det at mødrene «detter ut av» skapene til de kvinnelige dikterne, blir nok en kobling mellom fødsel og skrift: For at noe skal kunne «dette ut av», innebærer det at det i utgangspunktet befinner seg inni, og at de «magiske skapene» er forfatterskapene, skap som rommer noe, og føder noe – nemlig andre mødre – mødre til barn, til dikt.

Hva betyr det når «diktet» sier det bør gi ordene videre til andre? Både det norske og det marokkanske barnet nevnes i den sammenhengen. Diktet knytter altså kvinner fra ulike kulturer sammen gjennom barn og litteratur. Dette er interessant i lys av hva Trinh Minh-ha skriver om i kapittelet «Grandma’s Story» i boken Woman, Native, Other: Writing Postcoloniality and Feminism (1989): Kvinner har til alle tider vært bærere og fortellere av historier, overført muntlig fra generasjon til generasjon. Omsorgsarbeid og fortellekunst henger sammen.

Det er videre interessant å merke seg at diktet ikke snakker på vegne av, men på bekostning av små barn og fattige kvinner, som altså har det til felles at de ikke kan språket. Er dette et uttrykk for diktets bevissthet om at man ikke skal trenge en invitasjon fra majoriteten for å bli inkludert i samtalen, som Minh-ha påpeker «den andre» ofte må? (Minh-ha, 1989, s. 67). Kvinnene knyttes sammen via barna, men de knyttes dermed i en forstand også sammen med barna. I lys av dette er det interessant at barn og kvinner nevnes i sammenheng, som to grupper diktet snakker på bekostning av. Hva tenker «diktet» om at vaskehjelpen ikke leser Szymborska – eller i hvert fall ikke får betalt for å gjøre det – og at den marokkanske dagmammaen ikke kan norsk? Er de «Shakespeare’s sisters» som ikke har mulighet til å få brukt talentet sitt, er de kanskje også poeter som skriver «på fritiden», eller er de tvert imot fornøyd med å bruke tiden sin på helt andre ting? Mener diktet å minne leseren på de ugjennomtenkte antakelsene mange gjør i møte med minoritetskvinner, på hvordan de i offentligheten iblant – direkte eller indirekte – omtales som undertrykte og hjelpeløse? Statsminister Erna Solberg oppfordret i sin nyttårstale folk til å møte bussjåføren Aisha Ali Mohammed med «et varmt smil» (Skjeggestad, 2017). Selvfølgelig er det aldri feil å minne noen på at det fint å smile til andre mennesker, og det er åpenbart vesentlig at konteksten her er at statsministerens oppfordring er et tilsvar til Mohammeds uttalelser om at hun som Oslos første, kvinnelige bussjåfør med somalisk bakgrunn, har møtt negative reaksjoner fra flere hold (Skjeggestad 2017). På den annen side: Hva ligger i den antakelsen at Mohammed har bruk for en oppfordring fra selveste statsministeren om at passasjerene skal behandle henne pent? Alle bussjåfører er antakelig vant til å måtte forholde seg til passasjerer med vekslende grad av vennlig fremferd, og Mohammed er vel neppe mindre kompetent til å takle dette enn sine mannlige kollegaer?

Et spørsmål diktet ikke adresserer, er hvor faren til barnet befinner seg mens mor skriver, dagmamma tar seg av barnet, og vaskehjelp vasker gulv. Er det kanskje slett ingen far med i bildet? Er mor og far begge i lønnet arbeid mens mors skrivevirke er en ekstra jobb, eller er far ute og tjener penger til dem alle, er han i siste instans økonomisk ansvarlig for både barnet og de tre kvinnene? Føler han i så fall stolthet over sin forsørgerevne, føler han skyld eller skam over å være fraværende – eventuelt savn? Eller er alle de involverte skjønt enige om at kvinnen har hovedansvaret for barnet, og trenger hun assistanse, kommer disse i form av andre (fattigere) kvinner?

Politisk bruk av intertekstualitet

Som Steigane (2001) også har påpekt, er altså det intertekstuelle en sentral del av meningsskapingen i Grøndahls diktning, og i noen dikt er denne intertekstualiteten direkte politisk. I samlingen Lovsang (2003) tematiseres i flere av diktene Norges forhold til omverdenen, det fremmede, og spesielt manglende ansvarstagen overfor de mindre privilegerte. Diktet «Sigøynere kommer ikke lenger» spiller på Olav H. Hauge-diktet «Det er den draumen» fra 1966. At Hauges dikt i 2016 ble et slags offisielt norsk «nasjonaldikt», da det med 34 % av stemmene vant NRKs kåring over Norges beste dikt gjennom tidene (Espevik & Årdal, 2016), gir Grøndahls bruk av diktet et ytterligere betydningslag. I Grøndahls variasjon over Hauge er drømmen at Norge skal åpne seg. Som så ofte hos Grøndahl finner man her en dobbeltbetydning, en abstrakt og en konkret, der det å «åpne seg» for det fremmede i mental forstand, også vil medføre en konkret åpning av grensene. Og som i «Prisen for et dikt» bidrar litteraturen til denne åpningen. I Lovsang refereres det til flere kanoniserte norske dikt, for eksempel Gunvor Hofmos «Det finnes ingen hverdag mer», hvilket gir en kraftfull effekt i og med at den trekker parallellen mellom Norges passivitet i forhold til utvisningen av jøder fra Norge under 2. verdenskrig, og utvisningen av flyktninger i vår tid. At det ikke finnes noen hverdag mer, er ikke bare en historisk begivenhet, en referanse til fortiden, men en aktualitet – hverdagen finnes fremdeles ikke. En slik parallell kan tolkes som et forsøk på å utfordre bildet av roen og idyllen som det fremherskende i dagens Norge, og i stedet insistere på en sammenheng mellom «oss» og «dem» – i et globalt perspektiv er det ikke fred, bare fordi krigen fysisk sett er langt unna. «Vi lever i etterkrigstiden» heter det i diktet «Vi som ikke bygget noe», en påstand som kan leses som ironisk. Sett i et globalt perspektiv lever vi slett ikke i noen tid der krigen er over.

I «Prisen for et dikt», derimot, kan man tolke det som at Norge i en bestemt forstand har åpnet seg, hvis vi fremdeles holder oss på det intertekstuelle planet: Norge er åpent for folk fra andre land i Europa, spesielt dersom de er villige til å vaske andres gulv for lav lønn. Her strekker diktets subjekt seg dermed ut over den nasjonale litteraturen, og over i andre lands nasjonallitteratur. Diktet vil at Szymborska skal bli lest på polsk. Er det Szymborska eller vaskehjelpen diktet ønsker å bli kjent med, eller er det igjen litteraturen som får hjerter til å åpne seg? Selv om ikke «rase» er et element som kommer inn i bildet, handler det om hierarkiske relasjoner basert på kulturell tilhørighet, og kan derfor leses i lys av hva Ruth Frankenberg peker på i sin bok White Women, Race Matters. The Social Construction of Whiteness fra 1993: Hun analyserer hvilken type forhold et utvalg hvite kvinner har til ikke-hvite, om det er et forhold basert på nærhet eller avstand, likhet eller ulikhet (Frankenberg, 1993, s. 44). Noen av de mekanismene Frankenberg undersøker, handler om hvordan forskjellen mellom likeverdige og hierarkiske relasjoner settes i spill. Man kan lese det som at diktets subjekt ønsker å bevege seg fra sin posisjon av privilegert avstand og over i en større nærhetsrelasjon, fra den hierarkiske inndeling mellom arbeidsgiver og ansatt som finner sted innenfor hjemmets fire vegger.

Selv om det er alt annet enn tilfeldig at det er nettopp Szymborska som nevnes, altså i forbindelse med den polske vaskehjelpen, peker dette også mot noe postnasjonalt, globalt: Szymborska er ikke bare en polsk dikter, som skriver om polske forhold – hun er en såkalt «folkekjær» forfatter, som er oversatt til en mengde språk, og mye lest, også utenfor hjemlandet. Hun er kjent for å ta utgangspunkt i det hverdagslige, og løfte det opp i en større sammenheng, og behandle det vanlige som et «mirakel», som Arent van Nieukerken kaller det (Nieukerken, 2006, s. 45). Kanskje er referansen til Szymborska videre ment å peke på den fordommen at mange umiddelbart antar at en renholder er lavt utdannet, og følgelig ikke leser – eller skriver – poesi. Sett i lys av renholderens kulturelle bakgrunn, kan det også være en kommentar til en del nordmenns forhold til Sentral- og Øst-Europa som et sted man ansetter billig arbeidskraft fra, og selv reiser til for å nyte det som for nordmenn er billige varer og tjenester, men er lite interessert i å bli kjent med.

Likevel er det nok riktig som den polske sosiologen Tomasz Zarycki hevder i boka Ideologies of Eastness in Eastern and Central Europe (2014), at få ville vedkjenne åpent en slik holdning. Han argumenterer for at Sentral- og Øst-Europas nærhet til Vesten, både geografisk og kulturelt, gir et mindre tydelig forhold enn det Edward Said definerer som «orienten», altså ikke like definert som utenfor og annerledes (Zarycki, 2014, s. 4). Han viser til Marina Blagojevic’ beskrivelse av Sentral- og Øst-Europa som en «semi-periferi» (s. 5), som på samme tid befinner seg både innenfor og utenfor Europa. Videre hevder han at Sentral- og Øst-Europas mindreverdighet («inferiority») ikke bare kan avskrives som «symbolsk», men at det også handler om økonomisk og politisk status. Et poeng hos Zarycki er at når slike hierarkier ikke er uttalt, er de ikke mindre reelle, men desto vanskeligere å komme til livs. Han antyder at han ser det som en slags dobbeltmoral at man på den ene siden ikke snakker åpent om sammenhengene mellom økonomi og status, og på den andre siden måler innflytelse og verdi i lys av økonomi.

Hvis vi går med på at Zaryckis analyse er en noenlunde dekkende beskrivelse av forholdet mellom «diktet» og den polske vaskehjelpen – en som tilsynelatende er både lik og likestilt, men i realiteten er preget av en hierarkisk ulikhet som ikke vedkjennes åpent – hvordan er så relasjonen mellom «diktet» og den marokkanske dagmammaen? Hvis vi nå ser på dette som en konkret dagmamma, ikke en synekdokisk eller symbolsk en, så kommer det fram av diktet at dagmammaen selv er mor, og at hun ikke kan norsk, eller i hvert fall ikke godt. På samme måte som vaskehjelpen kan ses på som noe som både er, og ikke er, del av Europa, kan kanskje det samme sies om dagmammaen. Marokko ligger nær Europa geografisk og kulturelt, og er samtidig del av Afrika, som tradisjonelt har blitt oppfattet som fjernt og annerledes i norsk bevissthet. Et av diktene i Jeg satte mitt håp til verden heter «Barna i Afrika», og innledes:

Spis brødskiva di

Tenk på barna i Afrika, sier jeg

Enda jeg selv ikke har tenkt på dem

på flere uker.

(Grøndahl, 2009, s. 50)

Dette uttrykket «tenk på barna i Afrika» har i Norge blitt brukt til å oppdra barn ved hjelp av påføring av skam: Det har vært en måte å få barna til å være takknemlige for hva de har, spesielt når de ikke spiser opp maten sin: Spis, tenk på barna i Afrika, som ikke har noen mat. Selv om voksne neppe mente å gi inntrykk av at ingen barn i hele Afrika har noen som helst mat, var dette en presisering som sjelden kom fram, og innprentet norske barn et bilde av at alle i hele Afrika sultet.7

Forestillingen om «barna i Afrika» er en frase som nærmest har blitt et symbol på forskjellen mellom nød og bortskjemt overflod. Hva skjer med dette bildet når man står overfor et barn av afrikansk opprinnelse som del av sin egen hverdag – blir det da tydelig at de symbolske «barna i Afrika» er så fullstendig mytologiserte at man neppe ville forbundet noe faktisk enkeltmenneske med dette uttrykket, at det i dag er blitt et rent historisk begrep fra en mindre globalisert tid? Diktet «Barna i Afrika» antyder dette, da det slutter med at det ikke er rimelig å forvente at det norske 2000-tallsbarnet skulle forstå koblingen:

Så hvor du skulle få den ideen fra

at barna i Afrika

har noe som helst

med deg eller denne brødskiva å gjøre,

det er like opplagt

som sommerdekk på vinterføre.

(Grøndahl, 2009, s. 50)

På den ene siden tror jeg diktet illustrerer hvor foreldet tidligere tiders forestillinger om «barna i Afrika» fremstår i dag, men slutten har også i seg at noe tross alt har gått tapt på veien fra tidligere tiders «stakkars (eksotiske) dem, heldige (vanlige) oss», og til dagens – hva? Revnende likegyldighet? Apati? Når barnet i dag ikke skjønner koblingen mellom brødskiva si og «barna i Afrika», virker det som om det også rommer en selvkritikk fra diktsubjektets side; både for ikke selv ha tenkt nok på verdens fattigdomsproblemer, representert ved «barna i Afrika», og for ikke å ha lært barnet sammenhengen mellom egne privilegier, representert ved noe så prosaisk som ei halvspist brødskive, og sult andre steder i verden. Kanskje har velstanden blitt så enorm og så selvfølgelig at det rett og slett har blitt umulig å si at «prisen på ei brødskive» – i vid forstand – faktisk er noe som helst i det store sammenhengen.

Skammen over å skrive

Å «sette sitt håp til verden» innebærer også en innsikt i ens eget ansvar for at dette håpet skal manifesteres. Omslaget har en barnelitterær intertekstuell referanse, der vi ser en krabbende baby med Pippi Langstrømpe-parykk. Dette bildet er plassert rett under tittelen, og det virker som om det er en sammenheng mellom tittelens «håp» og den røde parykken: Et håp om at dette barnet skal lære noen viktige egenskaper og innsikter av Lindgrens karakter, som nærmest har blitt selve symbolet på den «sterke» jentekarakteren (at Pippi også har en sårbar side, gjøres det ofte mindre ut av, men det er en annen diskusjon). Pippi-referansen følges også opp i diktet «Pippi og Annika», som kan leses som en kritikk av i hvor liten grad dagens småjenter oppdras etter Pippi-idealer. I lys av tematikken er det også relevant at Pippi vokste opp uten foreldre. Peker disse ulike referansene, knyttet til barn og foreldre-tematikk, mot spørsmålet om hvorvidt det å få barn gjør at man i større grad plikter å bidra til å gjøre verden til et bedre sted? I praksis er det ingenting som tyder på at foreldre som sådan er mer samfunnsbevisste mennesker enn andre. Kanskje kan man til og med hevde at mange tvert imot blir mer opptatt av sitt eget lille hverdagsliv, og mindre opptatt av verdensproblemene. Det synes å betraktes som mer legitimt også, det er en utbredt aksept for at småbarnsforeldre ikke har overskudd til så mye annet enn å ta seg av og forsørge barna sine. Hva så, når enkelte av oppgavene ved å ha små barn er outsourcet, hvilket ansvar har man da, og for hva, for hvem? Er det å skrive dikt en god nok «unnskyldning»?

Ifølge en sånn tankegang vil det å sette et dikt til verden nødvendigvis innebære en idé om at skriving i hvert fall potensielt har en betydning. Det er en viktig jobb. Dermed kommer også tvilen og skammen inn i bildet: Hvem er vel jeg til å være verd prisen på et dikt, eller en hvilken som helst skriftlig formulert setning? Et slikt perspektiv gjennomsyrer selvfølgelig også disse setningene jeg skriver her og nå, og ble ekstra aktualisert da jeg etter første utkast av denne artikkelen ble rådet til å lese Trinh Minh-ha. Etter å ha lest bare noen sider av Woman, Native. Other tenkte jeg at hele denne artikkelen kunne – burde – erstattes med en enkelt setning: «Les heller Trinh Minh-ha.» Det er altså ikke bare et spørsmål om det økonomiske og kulturelle, men også det personlige. Hvor mange skrivende mennesker spør seg om det de skriver, er nyttig nok, godt nok, verdifullt nok? Selv om man er aldri så overbevist om at skriving er viktig arbeid, at uten skrift er verden tom og meningsløs, og at noen må ta seg av denne jobben, vil fremdeles spørsmålet gjenstå: Hvem er den rette til å forvalte denne jobben, og hvor mange skrivende mennesker trenger man egentlig? Dette er et politisk spørsmål. Prisen man setter på et dikt eller en setning, er et politisk standpunkt. Å skrive er dermed en politisk handling, samme hvor lite politisk innholdet måtte være.

Skammen over å like jobben sin, hvis man velger å lese det sånn, er interessant fordi også det å ikke like jobben sin er forbundet med skam. Hvis man utfører et arbeid man ikke liker, ligger det i sakens natur at man ikke har noe valg, at man av ulike årsaker ikke har myndighet til å bestemme hva man vil bruke sin egen tid på. Blant såkalte «underpriviligerte» har man iblant en spenning mellom på den ene siden å være fra en bakgrunn der det ikke er en selvfølge at man skriver, og dermed føle tvil og skam over å tenke at man kan det, og på den andre siden kjenne på at så lenge det finnes «ordentlig» arbeid som burde utføres, skal man jammen kunne forsvare hvorfor man sitter der og bruker tiden på å skrive, av alle ting. Trinh Minh-ha gir mange eksempler på denne typen skyldfølelse ut fra perspektivet til kvinner i den tredje verden, på at det ikke er en selvfølge at man synes dette er noe man har rett til. For eksempel siterer hun Gloria Andalzúa, som spør seg med hvilken rett akkurat hun skulle skrive, og hvem som kunne gi denne retten «How dared I even consider becoming a writer as I stooped over the tomato fields bending, bending under the hot sun …» (Minh-ha, 1989, s. 8). Det er altså både en bevissthet om at det å skrive er et privilegium, og samtidig en utfordring av denne ideen. Forfatteren med og uten penger vil begge føle skam: Den (mer eller mindre) økonomisk velbergede vil oppfatte sitt «lette» utgangspunkt som skamfullt, mens en fra en (mer eller mindre) fattig bakgrunn vil kunne oppfatte sitt virke som pretensiøst og luksuriøst.

«Unyttig» virksomhet er ille nok, synes noen å mene. Og det synes som om at dette kravet om «å gjøre nytte for seg» i snever betydning, i enda større grad gjelder for migranter, som må gjøre seg dobbelt fortjent til å i det hele tatt være del av samfunnet. I denne sammenhengen er det interessant at der kvinnelige forfattere i dag langt på vei har overkommet de hindringene som fantes opp gjennom historien – det er kanskje ikke lett, men neppe kontroversielt i dag å være kvinnelig forfatter – så er det fremdeles stadig spørsmål om hvorfor man har så få forfattere med henholdsvis såkalt arbeiderklassebakgrunn, og med flerkulturell bakgrunn. «Prisen for et dikt» får fram spenningen mellom økonomiske, språklige og kulturelle forutsetninger for å skrive. Hva diktet ikke spør om, er om det er gitt at alle heller ville skrive – eller lese – dikt enn vaske gulv. Er det en implisitt antakelse om at alle som ikke har hva enkelte definerer som en «spennende» jobb, per definisjon er mindre privilegerte? Dette spørsmålet har også Trinh Minh-ha tatt opp, ved en fortelling fra Denise Paume, som i Fransk Sudan på 1960-tallet opplevde at mens hun selv priste seg lykkelig for å kunne skrive framfor å måtte knuse korn, hørte hun kvinnene som utførte dette arbeidet, snakke om hvor slitsomt og trist de syntes det så ut å måtte sitte der med penn og papir hele tiden (Minh-ha, 1989, s. 7). Så det er ikke gitt at skriving er et givende arbeid. I tillegg finnes det vel knapt nok noe i hele universet man kan tjene mindre penger på enn å skrive dikt. Dagmammaer, renholdere, ja, de aller fleste, tjener langt mer enn en lyriker. Det kan altså neppe være snakk om å skrive av økonomisk nødvendighet for å forsørge barnet. Det kan godt være at skrivingen ikke er mors primære yrke, at hun tjener pengene et annet sted, og så skriver «på fritiden», som det ofte kalles. Hvorom allting er, ligger det i sakens natur at skrivingen skjer av lyst. Gitt at det er en implisitt skam- og skyldfølelse til stede: Har den oppstått utelukkende på grunnlag av å ha vaskehjelp og dagmamma så man selv kan beskjeftige seg med «viktigere» ting, eller er det like mye at skrivingen i visse øyeblikk kommer foran å tilbringe tid med barnet? Som mange har påpekt, er skam forbundet med hvem man er, mens skyld er forbundet med hva man gjør (Sedgwick, 2003, s. 37). Diktets subjekt kunne med andre ord bare kvitte seg med både barnepasseren og vaskehjelpen. Men hadde det egentlig endret noe? Hvis forsøket på å bli kvitt skyldfølelsen hadde gått ut på å velge bort skrivingen, og heller bruke tiden på gulvvask og barnepass – hadde ikke bare det at lysten allerede har manifestert seg, vært nok? Er det derfor diktets jeg ønsker å skyve ansvaret over på diktet selv? Verdens eldste unnskyldning for «egoistiske» kunstnere er å hevde at man knapt har noe valg, at kunsten krever sitt, og kunstneren, nærmest viljeløst, er kunstens tjener. Er denne ansvarsfraskrivelsen et nødvendig forsvar i en verden som ikke setter pris på dikt?

Hva er prisen for å ikke skrive et dikt?

Det å skrive litteratur kan i seg selv sies å være en politisk handling. Om nå forfatteren skriver på fulltid, deltid, eller på «fritiden», kan man uansett si at «prisen på et dikt» i en forstand er de pengene man da ikke tjener på å i stedet bruke tiden på å utføre en jobb med tarifflønn. Det er anti-nyttig, i et samfunn der alt handler om umiddelbar – eller gjerne økonomisk – nytte. Martha Nussbaum, i boka Poetic Justice: The Literary Imagination and Public Life fra 1995, tar utgangspunkt i Charles Dickens’ roman Hard Times fra 1854, og diskuterer erkekapitalisten Mr. Gradgrinds menneske- og kunnskapssyn, som stilles opp som selve motsetningen til litteraturen og alt den representerer: «Literature, he sees, is subversive. It is the enemy of political economy, as Mr. Gradgrind knows it […]» (Nussbaum, 1995, s. 1). Dickens’ roman viser, skriver Nussbaum, hvordan et syn som Gradgrinds reduserer menneskene til kun sin økonomiske nytteverdi, som i at arbeiderne ikke omtales som mennesker, men som Dickens formulerer det, som antall «hands and stomachs» (Nussbaum, 1995, s. 21).

Hva er så nytte, og hva er nyttig litteratur? Eller kanskje man heller skulle spørre, hva er nyttig med litteratur? Nussbaum gir et av svarene på dette i sin analyse av Hard Times: «In imagining things that do not really exist, the novel, by its own account, is not being ‘idle’: for it is helping its readers to acknowledge their own world and choose more reflectively in it» (Nussbaum, 1995, s. 31). Selv om Nussbaum skriver om romanen, tror jeg poenget kan gjelde skjønnlitteratur som sådan. Sett i lys av slike teorier, kan man kanskje til slutt ende opp med det motsatte spørsmålet: Hva er prisen av å ikke skrive et dikt? Kanskje det vil vise seg at den er mye større. Hvis det å skrive har betydning, og er en politisk handling ved å være noe man i de aller fleste tilfeller ikke tjener penger på, kan det sees som en protest mot det å måle alt i penger og profitt. Å skrive er å bidra til å opprettholde verdier i samfunnet som ikke er underlagt prinsippet om at alle tings mål er å tjene flest mulig penger. Dermed kan skriving sees på som en etisk handling. På den annen side – som diktet jo tematiserer – er det sjelden helt så enkelt. Det er kanskje etisk å skrive, men er det fremdeles etisk hvis det innebærer å (under)betale andre for å kunne gjøre dette? Tematikken i «Prisen for et dikt» gjelder ikke bare denne bestemte dikteren og dette bestemte diktet, denne barnepasseren og denne hushjelpen: Hvor mye husvask og barnepass – og massevis av andre underbetalte jobber – utføres av andre arbeidstakere fra mindre økonomisk privilegerte land og kulturer, for at noen skal kunne «realisere seg selv» gjennom interessant og givende arbeid? Og, som Trinh Minh-ha viser, utgjør for noen bakgrunnen deres en ekstra hindring ved at det regnes som mindre selvfølgelig, både av dem selv og omgivelsene, å skulle skrive som arbeid. Hvordan kommer dette aspektet inn i regnestykket?

Det har altså mange ulike typer kostnader både å skrive, og å ikke skrive, og de er både av personlig og samfunnsmessig art. Det hadde vært et tap for verden hvis dette diktet ikke fantes, både helt konkret, og i en større sammenheng. Når noen velger bort å skrive, bidrar dette til å gjøre verden enda mer opptatt av profitt og mindre av kunst. På det personlige planet hadde det vært et tap for diktets subjekt, som hadde valgt bort noe som åpenbart føles meningsfylt for vedkommende, på grunnlag av skam og skyld. Prisen på et dikt er også de personlige omkostningene. Det koster, ikke bare økonomisk, men i form av personlige offer – antakelig i hvert fall delvis tap av inntekt, tap av kvalitetstid med for eksempel barna sine. Videre kommer, for mange, ulike former for mentale overvinnelser. Skriving er fordømt hardt arbeid, det krever enorm innsats i form av tid og anstrengelser som man relativt sett får lite igjen for, i hvert fall i form av gradgrindske parametere. En del av prisen for et dikt er altså det den skrivende betaler. For noen innebærer dette ofre, mens andre igjen har økonomi til å kjøpe seg all den handlefriheten de måtte ønske – en handlefrihet som, slik diktet «Prisen for et dikt» kanskje antyder – igjen betales for med en viss dårlig samvittighet? Prisen for et dikt er altså et særdeles komplisert regnestykke. Det at diktet finnes, på tross av tvilen på sin rett til å eksistere, grunnlaget for sin tilblivelse, og de praktiske hindringene, vitner kanskje om at prisen for å ikke skrive et dikt til syvende og sist er den aller høyeste prisen? Det ville være å overlate til verdens Gradgrinder å sette premissene.

Litteratur

Andersen, P.T. (2011). Hva skal vi med skjønnlitteraturen i skolen? I: Norsklæraren, nr. 2.

Bale, K. (2004). Tendenser i nyere norsk litteratur. I: Nytt norsk tidsskrift, nr. 3–4.

Collini, S. (2002, 08.11). Promises Fulfilled. Times Literary Supplement

Connolly, C. (1953). The Golden Horizon. [s.n.]. London.

Connolly, C. (2016). I Wikiquote. https://en.wikiquote.org/wiki/Cyril_Connolly (lest17.10.17)

Espevik, T. & Årdal, O.K. (2016): «Det er den draumen» er Norges beste dikt. https://www.nrk.no/kultur/bok/_det-er-den-draumen_-er-norges-beste-dikt-1.13140034 (lest 2.1.17).

Frankenberg, R. (1993). White Women, Race Matters. The Social Construction of Whiteness. London: Routledge.

Garber, M. (2011). The Use and Abuse of Literature. New York: Pantheon.

Granlund, M.R. (2017). Politikken er tilbake i poesien – og denne gangen er det personleg. I: Bokvennen litterær avis, nr. 2.

Grøndahl, C. (1998). Det har ingenting med kjærlighet å gjøre. Dikt. Oslo: Gyldendal.

Grøndahl, C. (2009). Jeg satte mitt håp til verden. Oslo: Gyldendal.

Grøndahl, C. (2003). Lovsang. Oslo: Gyldendal.

Grøndahl, C. (2009). Åtte prinsesser i magen. Dikt for barn. Oslo: Gyldendal.

Kant, I. (2008). Fra Kritikk av dømmekraften. I: Bale, K. & Bø-Rygg, A. (red.): Estetisk teori: En antologi. Oslo: Universitetsforlaget.

Lee, H. (1997). Virginia Woolf. London: Vintage.

Markussen, B. (2005). Rett og litteratur. En introduksjon og et bidrag. I: Edda, 3, s. 226–244.

McCrum, (2016). The 100 Best Nonfiction Book: No 38: Enemies of Promise by Cyril Connolly (1938). https://www.theguardian.com/books/2016/oct/17/100-best-nonfiction-books-enemies-of-promise-cyril-connolly-st-cyprians-george-orwell (lest 17.10.17).

Minh-ha, T.T. (1989). Woman, Native, Other. Writing Postcoloniality and Feminism. Bloomington og Indianapolis: Indiana University Press.

Nieukerken, A.v. (2006). Subject and Personality in the Poetry of Wislawa Szymborska. I: Neuger, L. & Wennerholm, R. (red.): Wislawa Szymborska. A Stockholm Conference may 23–24, 2003. Stockholm: Kungliga vitterhets historie og aktivitets akademien.

Norheim, T. (2013). «’Pics af univrs parallell’. Samtidslyrikk i Norge 2000–2010. I: Bunch, M. (red.). Millennium. Nye retninger i nordisk litteratur. Hellerup: Spring.

Nussbaum, M. (1995). Poetic Justice. The Literary Imagination and Public Life. Boston: Beacon Press.

Rzadowska, J. (2016, 28.09). Kritikere, meld dere inn i MDG i stedet for å kreve brukslitteratur. Aftenposten www.aftenposten.no/meninger/debatt/Kritikere-meld-dere-inn-i-MDG-i-stedet-for-a-kreve-brukslitteratur--Joanna-Rzadkowska-605565b.html (lest 17.10.17)

Sedgwick, E.K. (2003). Touching Feeling. Affect, Pedagogy, Performativity. Durham og London: Duke University Press.

Studentenes og Akademikernes Internasjonale hjelpefond (u.å.). RadiAid. https://saih.no/vart-arbeid/kampanje/radiaid-africa-for-norway (lest 17.10.17).

Skjeggestad, S. R. (2017): Dette er menneskene som inspirerer Erna Solberg i nyttårstalen. https://www.nrk.no/norge/dette-er-menneskene-som-inspirerer-erna-solberg-i-nyttarstalen-1.13300261 (lest 17.10.17).

Skotheim, H. (2017, 02.10). Ord som kommer, ord som går. Dagsavisen http://www.dagsavisen.no/kultur/ord-som-kommer-ord-som-gar-1.1034691 (lest 17.10.17).

Steigane, I. (2001). Cathrine Grøndahls lyrikk. I: Nordica Bergensia, nr. 24, s. 89–97.

Vassenden, E. (2004). Den store overflaten. Tekster om samtidslitteraturen. Oslo: Damm. Woolf, V. (1990). A Room of One’s Own. London: Grafton.

Zarycki, T. (2014). Ideologies of Eastness in Eastern and Central Europe. London: Routledge.

1Det vil si 4. januar 2017.
2Se Norheim, 2013 s. 220–229 for en oppsummering av sentrale innlegg og argumenter i denne diskusjonen.
3Jeg har her valgt å se bort fra Grøndahls faglitterære tekster og uttalelser om eget forfatterskap, samt anmeldelser.
4Se også her Norheim (2013) for en mer utfyllende og helhetlig drøfting av Vassendens argumentasjon; jeg har her bare tatt for meg omtalen av Grøndahl.
5I artikkelen «Ord som kommer, ord som går» i Dagsavisen 3. oktober 2017, nevner språkprofessor Ruth Vatvedt Fjeld «vaskedame» som et av ordene som er «etisk eller politisk belastet» (Skotheim 2017). Jeg antar at Grøndahl har brukt «vaskehjelp» bevisst ut fra diktets kontekst, som jeg tolker til å handle om nettopp en belysning av holdninger. Etter å ha lest artikkelen i Dagsavisen foretrekker jeg imidlertid å skrive «renholder» der jeg omtaler yrket mer generelt, mens «vaskehjelp» forbeholdes direkte eller indirekte referanse til diktet.
6Det blir jo bare gjetning hvem disse fornavnene refererer til; personlig tenkte jeg umiddelbart på Halldis Moren Vesaas, Marie Takvam, Eldrid Lunden, Gro Dahle og Karin Haugane.
7En slik «stakkarsliggjørende» holdning har blitt parodiert i Studentenes og Akademikernes Internasjonale hjelpefonds musikkvideo «RadiAid: Africa for Norway» fra 2012, der afrikanere hjelper de stakkars nordboerne som lider sånn av kulde (SAIH, u.å.).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon