Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Å vokse ved å kjempe en håpløs kamp

– Om norske ungdommers erfaringer med den globale urettferdigheten i Kristín A. Sandbergs og Simon Strangers ungdomsromaner


Bakken, Jonas (1976). Førsteamanuensis i norskdidaktikk, Universitetet i Oslo. Leder for de fagdidaktiske masterstudiene ved UiO. Har bl.a. utgitt Retorikk i skolen (2009) og Juss, språk og retorikk (2013, sammen med Hans Petter Graver).

SAMMENDRAG

Artikkelen er en analyse av to romantrilogier for ungdom, som begge skildrer en ung norsk jentes kamp for å hjelpe en afrikansk båtflyktning til et bedre liv i Vesten. I begge trilogier blir møtet med flyktningen og verdens urettferdighet en kilde til personlig vekst, men utviklingen går i ulike retninger for de to jentene. Den ene utvikler en sterk rettferdighetssans og tro på egen handlekraft. Den andre reagerer først med skyld og skam over sitt eget privilegerte liv, men innser til slutt at hun har like lite personlig skyld for at hun er født rik, som flyktningen har for at han er født fattig.

NØKKELORD: Ungdomslitteratur, myndiggjøring, karnevalisme, båtflyktning, rettferdighet, skyld

Innledning

I to nyere norske romantrilogier for ungdom blir Gran Canaria åstedet for en norsk tenårings møte med verdens nød og fattigdom, legemliggjort i en ung, afrikansk båtflyktning som driver i land på den spanske ferieøya utenfor Afrikas vestkyst. Den ene trilogien er Kristín A. Sandbergs Iris – Eneboeren (2007), Iris – Skjebnehjulet (2008) og Iris – Rettferdighet (2009), og den andre er Simon Strangers Barsakh (2009), Verdensredderne (2012) og De som ikke finnes (2014). Begge trilogier skildrer hovedpersoner som går langt i å hjelpe flyktningen til et bedre liv i det rike Europa, men utviklingen de selv går gjennom, er svært forskjellig. Iris i Sandbergs romaner utvikler en sterk rettferdighetssans som delvis er i strid med voksensamfunnets vedtatte lover og regler: «Det er ikke lov. Det er nødvendig. Det er rettferdig, kanskje.» (Sandberg, 2009, s. 134) Hos Emilie i Strangers romaner utløser derimot møtet med båtflyktningen en følelse av skam over hvem hun er, og det privilegerte livet hun lever: «For første gang gjør ikke bildene henne stolt, men flau. Hun skulle ønske ikke all denne velstanden måtte lyse mot ham, mot henne, ikke akkurat nå.» (Stranger, 2014, s. 46–47) I denne artikkelen vil jeg gi en analyse av disse to romantrilogiene med fokus på hvordan Iris og Emilie utvikler ulike perspektiver på den urettferdige fordelingen av verdens goder – og på det ansvaret de som er født privilegerte, har for å gjøre noe med dette.

Fortellinger om myndiggjøring

Utgangspunktet for analysen vil være en teori om barne- og ungdomslitteratur som fortellinger om myndiggjøring («empowerment»), utviklet av Maria Nikolajeva i Power, Voice and Subjectivity in Literature for Young Readers (Nikolajeva, 2010). I et forsøk på å sirkle inn barne- og ungdomslitteraturens egenart argumenterer Nikolajeva for at makt vil være en faktor i denne litteraturen, fordi den skapes i en kommunikasjonssituasjon med en klar maktfordeling mellom den voksne forfatteren og den implisitte unge leseren: «[…] children’s literature is a unique art and communication form, deliberately created by those in power for the powerless» (Nikolajeva, 2010, s. 8). Dette kunne da potensielt blitt en undertrykkende form for litteratur, et redskap for å sosialisere både de unge hovedpersonene og de unge leserne inn i de normene som den voksne autoriteten representerer. Ifølge Nikolajeva har imidlertid den barne- og ungdomslitterære tradisjonen vært preget av karnevalisme, slik dette begrepet utlegges av Michael Bakhtin (1984; 2001). Bakhtin beskriver middelalderens karneval som en midlertidig omsnuing av samfunnets maktstrukturer, der høy ble lav og lav ble høy, og selv om de ordinære samfunnsstrukturene ble gjenopprettet etter at karnevalet var slutt, hadde karnevalet som institusjon en subversiv funksjon: Det synliggjorde maktstrukturene og viste at de kunne problematiseres og forandres.

En slik funksjon kan også litteratur ha, hevder Bakhtin, og ifølge Nikolajeva gjelder dette i høyeste grad for barne- og ungdomslitteraturen. Her finner vi nemlig en rekke fortellinger som plasserer barn og ungdom i situasjoner fristilt fra foreldrenes autoritet, og i denne fristilte situasjonen opplever de en myndiggjøring. De får «freedom to explore the world and test the boundaries of independence» og dermed en mulighet til å være «strong, brave, rich, powerful, and independent» (Nikolajeva, 2010, s. 10). Men akkurat som i karnevalet er dette kun en midlertidig tilstand, og til slutt blir de ordinære maktstrukturene gjenopprettet. I barnebøker vender barnet som regel tilbake til foreldrene og deres kontroll og omsorg, mens i ungdomsbøker ender fortellingen med at den unge vokser opp og blir en del av voksensamfunnet og dets normer. Selv om myndiggjøringen kun er midlertidig, og teksten kan være bærer av en tydelig uttalt voksen moral, mener Nikolajeva at slike fortellinger uansett vil kunne ha en subversiv funksjon: De viser at barn og ungdom kan være frie og handle på egen hånd, at regler kan brytes, og at de voksnes makt og autoritet ikke er selvfølgelig.

Med dette som teoretisk utgangspunkt gjør Nikolajeva analyser av verk innenfor et bredt spekter av sjangrer, og disse analysene viser at myndiggjøringen av den unge hovedpersonen kan skje på ulike måter. I fantastisk litteratur blir barnet eller ungdommen «empowered through transportation to a magical realm, through the possession of a magical agent (object or helper), and through the acquisition of a set of heroic traits or magical force» (Nikolajeva, 2010, s. 41). I mer realistisk litteratur kan de unge hovedpersonene fristilles gjennom å befinne seg på arenaer borte fra hjemmet og de voksnes kontroll eller ved at de voksne selv er fraværende, og myndiggjøringen skjer ofte gjennom en serie tilfeldigheter, for eksempel at de snubler over penger som gir dem et større handlingsrom. De tillegges også gjerne noen personlige kvaliteter som hever dem over gjennomsnittet: «Also in contemporary psychological novels children and young people are allowed to be cleverer, more sensible and more emphatic than many adults.» (Nikolajeva, 2010, s. 54) Særlig tydelig er dette i den populære sjangeren «mystery books», som kan oversettes med ‘kriminalfortellinger’ eller ‘mysteriefortellinger’ (Waage, 2004, s. 101–102), der de unge detektivene er «smarter than the adults and are allowed by the authors to be in the right place at the right time, several steps ahead of the adults» (Nikolajea, 2010, s. 53).

Avvik fra mønsteret

Som jeg vil vise i min analyse, er trilogiene om Iris og Emilie fortellinger der ungdom myndiggjøres i situasjoner fristilt fra foreldrenes autoritet. På ett viktig punkt avviker imidlertid disse fortellingene fra det mønsteret Nikolajeva beskriver. Selv om hun riktignok ikke gjør noe stort poeng av det, er det nemlig tydelig i hennes analyser at det som regel er en balanse mellom den makten som de unge hovedpersonene får i sin fristilte situasjon, og de utfordringene som fortellingene stiller dem overfor. I fantastisk litteratur er utfordringene enorme, men myndiggjøringen står som regel i stil til dette: For eksempel må Harry Potter kjempe mot en ondskap som truer med å ødelegge hele verden, men til gjengjeld myndiggjøres han på nær sagt alle de måtene som den fantastiske litteraturen har tilgjengelig: Han transporteres til et magisk univers, han får spesielle magiske evner, magiske objekter og en hærskare av hjelpere, og det fins til og med en profeti som utpeker ham til det ondes overmann (Nikolajeva, 2010, s. 13–25). I realistisk litteratur er utfordringene mer hverdagslige og lettere overkommelige, og myndiggjøringen av hovedpersonene er også mer moderat.

En slik balanse finner vi derimot ikke i Iris- og Emilie-trilogiene. Gjennom møtet med en afrikansk båtflyktning blir begge disse jentene oppmerksomme på utfordringer som er så enorme at de kunne tatt pusten av selv den mektigste helten i en fantastisk fortelling: den urettferdige fordelingen av verdens goder, de rike landenes utnytting av de fattiges arbeidskraft, og systemet av lover og maktutøvelse som hindrer de fattige i å søke et bedre liv i den rike del av verden. Selv om både Iris og Emilie opplever en form for myndiggjøring i sine fristilte situasjoner, er dette på langt nær nok for å møte disse globale utfordringene. Handlingen foregår innenfor et realistisk fiksjonsunivers, og der er det naturlig nok klare grenser for hva en tenåring kan utrette, uansett hvor smart og handlekraftig hun er. Forholdene ligger dermed til rette for at dette kan bli fortellinger om motløshet og desillusjon: Hovedpersonene fristilles og får mulighet til å handle som selvstendige individer, men møter problemer de umulig kan løse. Fullt så negativt blir det likevel ikke, og begge trilogiene slutter med et visst framtidshåp og med hovedpersoner som fremdeles har tro på egne muligheter og egen handlekraft. Hvordan de kommer dit, vil bli beskrevet i den følgende analysen.

Trilogien om Iris

Kristín A. Sandbergs tre bøker om Iris kom ut med ett års mellomrom, og handlingen i trilogien som helhet strekker seg over et kort tidsrom: ukene før og etter jul under 13 år gamle Iris sitt første år på ungdomsskolen. Selv om det er noen handlingstråder som nøstes opp i den enkelte boka, er det én overordnet handling som går gjennom alle tre bøker, og som gjør at de i liten grad kan leses som enkeltstående utgivelser. Inntrykket av dette som én sammenhengende serie understrekes også av titlene, der hovedtittelen Iris går igjen, mens undertitlene skifter. Bøkenes omslag peker i samme retning: Alle bøker har et portrettfotografi på forsiden av ei ung, lyshåret jente, og innfelt i fotografiet er det et tarotkort som illustrerer bokas undertittel.

Trilogien om Iris inngår i forlaget Damm – og senere det fusjonerte Cappelen Damm – sin såkalte «EGO-serie», som ifølge forlagsomtalen er en serie «kvalitetsromaner for deg som er ung», utgitt under mottoet «Vær ego. Les en bok.». EGO er delt inn i fem underkategorier: sport, eventyr, spenning, kjærlighet og livet, og Iris-bøkene er merket med logoen til «EGO livet». EGO-seriens sterke appell til ungdommers lystlesing, sammen med bøkenes fargesterke omslag og enkle innbinding uten smussomslag, er med på å plassere Iris-trilogien innenfor det populærlitterære segmentet av bokmarkedet. Det populærlitterære preget blir også trukket fram i en av de få anmeldelsene som er skrevet om denne trilogien (Aubert, 2008), og bøkene har heller ikke blitt viet større interesse innenfor barne- og ungdomslitteraturforskningen. Som jeg vil vise i min analyse, er imidlertid Iris-trilogien verdt å se nærmere på, både på grunn av sin tematikk og fordi den på ulike måter overskrider populærlitteraturens sjangerkonvensjoner.

Handlingen i trilogien settes i gang idet Iris blir klar over at hun befinner seg i en situasjon fristilt fra foreldrenes og andre voksnes autoritet: «Det var noe som ikke stemte. En murring i panna, en uro i bena […].» (Sandberg, 2007, s. 7) Iris står utenfor skolen og venter på at faren skal hente henne. Mora har reist til Gran Canaria for å skrive ferdig en bok om tarotkort, og planen var at Iris skulle bo hos faren. Gradvis forstår Iris at faren har tatt feil av datoen, og at han kommer til å være i Göteborg med orkesteret sitt de neste ukene. Iris’ fristilte situasjon forsterkes ytterligere av at mobiltelefonen er tom for strøm, og at faren uansett aldri svarer i telefonen. Hun har heller ingen andre omsorgspersoner å vende seg til. På skolen har alle autoriteter abdisert; læreren er sykemeldt, og elevene utsettes for den ene vikaren etter den andre, som setter dem til å gjøre meningsløse aktiviteter for å fylle tiden.

Iris lærer imidlertid raskt å omfavne situasjonen, og hun bosetter seg alene i farens hus, som beleilig nok ligger langt unna både skolen og klassekameratene, bortenfor siste bussholdeplass med bare skogen og et tomt hus til nabo: «Og ingen vet at hun er her alene.» (Sandberg, 2007, s. 53) I en skuff finner hun både kontanter og kredittkort, og dermed er forholdene lagt til rette for at Iris i en begrenset periode kan agere som en selvstendig, myndiggjort person. Hun bestemmer seg for å innta en mer aktiv rolle i eget og andres liv: «Det er på høy tid at jeg gjør noe annet enn å se på, tenkte hun […]» (Sandberg, 2007, s. 141). Det første hun vil gjøre, er å ta affære overfor mattelæreren som antaster jentene på skolen, og spesielt den nervøse klassevenninnen Kine. Neste gang læreren skal ha støtteundervisning med Kine, legger Iris seg i skjul og tar bilder når han stryker henne på ryggen under genseren. Bildene sender hun først til rektor, men da han ikke følger opp saken, sender hun et anonymt tips til lokalavisa.

Mysteriefortelling

Mattelærerens overgrep er bare den første i en rekke saker som Iris håndterer i løpet av de tre romanene. I Iris – Skjebnehjulet avslører hun en elev som trakasserer medelever anonymt på nettet, og hun sørger for at politiet får arrestert de involverte i en forsikringssvindel ved en lokal klesbutikk. I Iris – Rettferdighet er hun med på å avdekke vanskjøtsel av dyr på en nærliggende pelsdyrfarm. I visse henseender framstår altså Iris-trilogien som en populærlitterær mysteriefortelling for ungdom, med Iris som den smarte og handlekraftige mesterdetektiven som løser saken der de voksne kommer til kort (jf. Waage, 2004). Iris sitt særlige fortrinn som detektiv er hennes skarpe blikk og evnen til å se og forstå hva som skjuler seg under overflaten. Denne egenskapen gjenspeiles både i navnet hennes, Iris, som er den medisinske betegnelsen på regnbuehinnen i øyet, og i klengenavnene «øyet» (Sandberg, 2007, s. 85) og «den som ser» (Sandberg, 2008, s. 44). I tillegg er hennes viktigste arbeidsredskap et kamera, som fungerer som en forlengelse av blikket og lar henne både zoome inn på og dokumentere den uretten som begås. Med unntak av saken om netthets i klassen griper hun ikke selv inn de sakene hun etterforsker, men sender fotografisk dokumentasjon til en pålitelig autoritet som kan ta affære, enten politiet eller mediene. Dette er også den vanlige løsningen i mysteriefortellinger (Birkeland, Risa & Vold, 1997, s. 334): I et noenlunde realistisk fiksjonsunivers har ikke barn og unge den fysiske styrken eller maktposisjonen som kreves for å arrestere og straffe skurkene på egen hånd.

Iris-trilogien overskrider imidlertid de tradisjonelle rammene for sjangeren mysteriefortelling. Som blant andre Waage kommenterer, er mysteriefortellinger ofte kjennetegnet av en flat og statisk karakterskildring (Waage, 2004, s. 99; jf. også Birkeland, Risa & Vold, 1997, s. 338). For eksempel havner Nancy Drew og Hardy-guttene i den ene dramatiske saken etter den andre, men dette fører ikke til noen utvikling hos dem, og de er de samme personene i den neste boka. Dette gjelder ikke Iris. Saken med mattelærerens overgrep gir henne et nytt perspektiv på tilværelsen, som deretter bekreftes og forsterkes gjennom den videre handlingen i trilogien. Det hun først og fremst innser, er at ikke alle voksne nødvendigvis er autoriteter man trenger å underordne seg. Mattelæreren svikter som autoritet gjennom å misbruke sin maktposisjon, og rektor svikter ved at han ikke rydder opp i problemet. Gjennom de sakene hun involverer seg i, lærer Iris i stadig større grad å stole på sin egen dømmekraft, og i den siste boka, Iris – Rettferdighet, har hun kommet til den prinsipielle innsikten at voksensamfunnets lover og regler ikke alltid stemmer overens med det som er moralsk riktig eller rettferdig. Og når loven og rettferdigheten er på kollisjonskurs, er det loven som må endres – eller brytes. Dette perspektivet støttes også av Iris’ mor: «Det er noen ganger slik at det som er lov, ikke virker riktig.» (Sandberg, 2009, s. 96)

Båtflyktningens parallellhistorie

Noe som også skiller Iris-trilogien fra den tradisjonelle mysteriefortellingen, er parallellhistorien om den unge, afrikanske båtflyktningen Ismael. I omtrent hvert tredje kapittel skifter synsvinkelen fra Iris til Ismael, som sammen med broren reiser fra Senegal og kjøper seg plass på en båt til Gran Canaria. Derfra vil brødrene forsøke å komme seg til Paris, der de drømmer om å skape seg et bedre liv. Underveis blir båten tatt av storm, broren faller over ord, og når de nesten er framme, blir båten oppdaget av kystvakten. Ismael kaster seg i vannet og svømmer inn mot land og er tilsynelatende den eneste som unnslipper. På land fortsetter dramatikken, og Ismael må leve i skjul for politi og grensevakter mens han forsøker å skaffe falske papirer og komme i kontakt med menneskesmuglere som kan hjelpe ham over til fastlandet.

For leseren er det lenge uklart hva fortellingene om Iris og Ismael har med hverandre å gjøre. Synsvinkelen skifter brått, og det eneste frampeket om at disse handlingstrådene en gang kan flettes sammen, er at Gran Canaria forekommer begge steder. De to ungdommene møtes ikke før i siste setning i den andre boka: «Langsomt snur hun hodet og ser ham.» (Sandberg, 2008, s. 303) En konsekvens av denne komposisjonen er at fortellingen om Ismael gjennom de to første bøkene lett kan bli tolket som en kontrast og en måte å sette Iris og hennes situasjon i perspektiv på. I de to første bøkene må Iris håndtere problemer som mange unge i Norge strever med: foreldre og lærere som ikke tar ansvar, en lite meningsfull skolesituasjon, mobbing og trakassering. Alle disse problemene er alvorlige nok for unge som opplever dem, men når de stadig settes opp mot en ungdom som forlater hjemlandet, mister venner og familie på det åpne havet og må leve i skjul for politiet, framstår de som relativt sett små. Det kan dermed framstå som om den grunnleggende normen i de to første bøkene er at Iris – og leserne som identifiserer seg med henne – faktisk har det ganske godt, og at de bør være glade for det privilegerte livet de lever. Slik ble også de to første bøkene tolket av anmelderne, og nettopp denne sammenstillingen av de to fortellingene ble trukket fram som en svakhet ved bøkene: «Kanskje skal den [Ismaels historie] kontrastere de norske jentenes hverdagsproblemer, men hvorfor? Er ikke deres problemer vriene nok?» (Sævareid, 2008, s. 16)

Mysteriefortellingens gjenkomst

Når Iris og Ismael endelig møtes, er det imidlertid en ganske annen tematikk som kommer til uttrykk. I løpet av de to første bøkene har Iris som nevnt utviklet en sterk rettferdighetssans, og det er i lys av denne hun forstår Ismaels skjebne: «– Det er et veldig urettferdig opplegg. Hvorfor er det bare de som har bodd her fra før som får fortsette å bo her? Det er jo ikke sånn at vi har fortjent det, liksom. Det er bare tilfeldig.» (Sandberg, 2009, s. 96) Hvordan problemet med den urettferdige fordelingen av verdens goder skal løses, blir så gjenstand for en kort dialog mellom Iris og mora. Mora peker på hvor stor utfordringen er, og at «vi ikke har plass til alle som vil bo i Europa» (Sandberg, 2009, s. 96). Iris svarer at vi sikkert kunne «gjort noe for at forskjellene ikke ble så enorme […] – For da ville det ikke flyktet 25 000 mennesker over havet hvert år» (Sandberg, 2009, s. 96). Hva man kunne ha gjort, eller hvilke konsekvenser det kunne fått for den privilegerte del av verden, blir imidlertid ikke diskutert. Samtalen skifter raskt fokus til hvordan de skal hjelpe Ismael til et bedre liv i Europa, og dette blir også fokuset for den videre handlingen.

Med dette fokusskiftet skapes det en balanse mellom den myndiggjorte Iris’ evner og de utfordringene hun stilles overfor: Verdens urettferdighet er det lite en norsk 13-åring kan gjøre noe med, men sammen med noen gode hjelpere kan hun i hvert fall smugle Ismael inn i Frankrike. Det generelle problemet blir konkretisert og individualisert – og dermed mulig å løse. I den delen av trilogien som omhandler Ismaels reise til Paris, ser vi igjen trekk fra sjangeren mysteriefortelling og spenningslitteratur generelt: Planen er at Ismael skal ta over identiteten til en sirkusartist og bli med et sirkus på en båt over til fastlandet. Det oppstår imidlertid komplikasjoner når Ismael oppdages av sirkusdirektøren, som også driver med narkotikasmugling. Ismael kaster direktøren over bord og kommer til slutt fram til Paris, skadet og utslitt. Der tas han imot av Iris, som skal sette ham i kontakt med tanta si, som er med i et nettverk som hjelper illegale innvandrere i Paris: «Hun får tårer i øynene, og kaster armene rundt ham. Klemmer til og hvisker til ham at det kommer til å gå bra. De er i Europa! Det er jo dette han ville! Ismael ser direkte på henne for første gang, og smiler.» (Sandberg, 2009, s. 259) Hvordan det vil gå for Ismael, får vi imidlertid ikke vite, for trilogien slutter åpent med at Iris oppdager tre politibiler utenfor tanta sin leilighet.

Noen tradisjonell avrunding av fortellingen om Iris’ myndiggjøring får vi heller ikke. Ifølge Nikolajeva ender barnebøker gjerne med at fristillingen oppheves og barnet innordner seg den voksnes autoritet, mens ungdomsbøker ender med at den unge blir en del av voksensamfunnet. Ingen av disse mønstrene passer for Iris-trilogien. Den opprinnelige fristilte situasjonen, der Iris bodde alene uten at noen voksne visste om det, opphører riktignok til slutt i første bok når Iris oppsøker mora på Gran Canaria. Men fristillingen videreføres likevel med moras samtykke, og Iris tillates både å slutte på skolen og å reise til Paris for å hjelpe Ismael. Iris-trilogien ender altså med en fristilt 13-åring som står fjellstøtt på sin egen moralske overbevisning i klar opposisjon til mange av voksensamfunnets lover og autoriteter – i sluttscenen representert av det franske politiet. Og ved at problemet med verdens urettferdighet konkretiseres til den mer håndterlige utfordringen å smugle Ismael inn i Frankrike, får Iris bekreftelse på at hun er i stand til å gjøre en forskjell i verden. Dette er en grad av myndiggjøring som ifølge Nikolajevas analyser sjelden forekommer i barne- og ungdomslitteratur.

Trilogien om Emilie

Simon Strangers bøker om Emilie kom ut i løpet av en femårsperiode og kan langt på vei leses som selvstendige romaner. De bindes imidlertid sammen av at de alle skildrer perioder i livet til samme hovedperson, Emilie, når hun er henholdsvis 15, 17 og 18 år. Emilie er altså på grensen til voksenlivet, og bøkene om henne ligger også på mange måter tett opptil voksenlitteraturen. De er bundet inn i stive permer med smussomslag i duse jordfarger og kunne i sitt ytre lett bli oppfattet som voksenbøker. Selve romantekstene har også fellestrekk med nyere norsk voksenlitteratur, først og fremst den blandingen av fiksjon og virkelighet som har stått sterkt på 2000-tallet (Melberg, 2007). Emilie og hennes opplevelser framstår som fiksjon, men bøkene inneholder en rekke referanser til virkelige personer, steder og hendelser. Den fiktive handlingen i Barsakh illustreres av stillbilder fra dokumentarfilmer om afrikanske båtflyktninger, og til slutt i boka vises det til nettsteder der filmene kan ses. Enda sterkere er virkelighetstilknytningen i Verdensredderne. Her blir flere navngitte selskaper, blant annet H&M, Apple og Freia, kritisert for utnyttelse av arbeidskraft i fattige land, og kritikken som framsettes i romanteksten, blir underbygd av kilder i bokas sluttnoter. I De som ikke finnes er virkelighetsreferansene tonet ned, og dette framstår i større grad som en tradisjonell roman.

Emilie-trilogien har fått en resepsjon som er få ungdomsbøker forunt. Bøkene fikk mange og stort sett positive anmeldelser, de er oversatt til flere språk, og De som ikke finnes ble nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris i 2015. Trilogien er også viet oppmerksomhet innenfor barne- og ungdomslitteraturforskningen, der det blant annet framheves at Stranger trekker internasjonale spørsmål inn i ungdomslitteraturen på en måte som gjør dem relevante for norske lesere – både ungdom og voksne (Svensen, 2016; jf. også Nes, 2014).

Handlingen i Barsakh er lagt til Gran Canaria, der 15 år gamle Emilie er på ferie med familien. Borte fra hverdagens faste rammer befinner Emilie seg i en forholdsvis fristilt situasjon, og fristillingen forsterkes av at hun jevnlig drar ut på løpeturer der hun er vekk fra resten av familien i flere timer. Under én av disse løpeturene får hun øye på en båt med afrikanske flyktninger, og situasjonen mer eller mindre tvinger fram en myndiggjøring av Emilie. Det er ingen andre der som kan gjøre noe, så hun er nødt til å ta stilling til situasjonen: «Skulle hun svømme ut til dem? Løpe etter hjelp? Ringe politiet? Men hva om de bare ble fengslet og sendt tilbake?» (Stranger, 2009, s. 29) Emilie velger å ta affære selv. Hun hjelper båten i land, og hun kaster seg ut i vannet for å redde de som ikke har krefter til å svømme. Blant disse er 18 år gamle Samuel fra Ghana, som hun raskt knytter et bånd til. I de påfølgende dagene jobber Emilie intensivt med å holde Samuel og de andre skjult fra politiet, og hun bruker de pengene hun har, til å kjøpe mat og vann. Hun forstår at foreldrene eller andre autoritetspersoner ikke må få vite om dette, så hun forsøker på ulike måter å holde seg unna, blant annet ved å dra på nye løpeturer og å nekte å bli med familien på aktiviteter. I lengden holder det imidlertid ikke. Emilie og Samuel blir oppdaget av politiet, og boka slutter med at Samuel arresteres i påvente av hjemsendelse, mens Emilie sitter på flyet hjem til Norge, tilbake under familiens kontroll og omsorg: «Hun snudde hodet mot faren. Han tok hånden hennes og klemte den forsiktig i sin.» (Stranger, 2009, s. 131)

Den andres blikk

Historien om Samuels dramatiske reise fortelles fra hans egen synsvinkel i ni egne kapitler fordelt gjennom boka. Familien sliter med å livnære seg, og han drømmer om et nytt liv på et bedre sted: «En verden av overflod, rett på den andre siden av havet.» (Stranger, 2009, s. 23) Sammen med andre i tilsvarende situasjon tar han seg gjennom Sahara og opp til kysten, der han kjøper seg plass på en båt. Før han reiser, møter han en gatekunstner som tegner en båt på vei til Spania, med ordet «Barsakh» skrevet over: «I islam er Barsakh et slags mellomstadium etter døden, forklarte han. – Et sted der man kommer mens man venter på dommedag.» (Stranger, 2009, s. 44) For Samuel blir Barsakh et bilde på den situasjonen han befinner seg i: en mellomstasjon som kan føre til himmelen: ett nytt liv i Vesten, eller helvete: tilbake til et liv uten framtidsutsikter hjemme i Ghana. Som nevnt kommer han seg til Gran Canaria, men det endelige utfallet blir altså helvete og hjemsendelse.

Romanens komposisjon, der synsvinkelen skifter mellom Emilie og Samuel fra ett kapittel til et annet, skaper en skarp kontrast mellom de to unge menneskenes livssituasjon. Her ser vi noen påfallende likhetstrekk med Iris – Eneboeren, som kom ut to år tidligere. Men Barsakh skiller seg fra Sandbergs roman på et viktig punkt: Det er ikke bare leseren som konfronteres med denne kontrasten; det gjør også hovedpersonen: «Emilie ble stående som forstenet og se på. Måten de spiste på. Den enorme nøden.» (Stranger, 2009, s. 71–72) Og hun vet at det ikke bare gjelder disse, men millioner av andre: «Og hvor mange var det ikke der på fastlandet, på den andre siden, som gikk og drømte om det samme? Om livet i Europa. Et liv slik som hennes.» (Stranger, 2009, s. 89) Denne direkte konfrontasjonen med verdens nød gjør Emilie plutselig bevisst på sin egen situasjon, og først og fremst på sitt forhold til mat. Emilie lider av spiseforstyrrelser, og de utsultede båtflyktningene forstår ikke hvorfor hun som lever i overflod, er tynnere enn dem: «Samuel så på henne. […] – Hvorfor spiser du ikke? […] Men du er jo så tynn? fortsatte han og pekte på håndleddet hennes. Det knoklete leddet, og de synlige senene i den tynne underarmen.» (Stranger, 2009, s. 85) Når Emilie ser seg selv med Samuels blikk, begynner tvangstankene om mat gradvis å slippe taket, og til slutt føler hun seg som «en annen Emilie» (Stranger, 2009, s. 131).29

Perspektivet utvides

Handlingen i Verdensredderne foregår to år senere, og Emilie har nå kommet seg over spiseforstyrrelsene. Hun tenker heller ikke så mye på Samuel, men det sosiale engasjementet som begynte å spire i møtet med båtflyktningene, slår ut i full blomst når hun blir medlem i aktivistgruppen Verdensredderne. Her får Emilie – og leseren – en grundig innføring i det globale økonomiske systemet som ligger bak den urettferdige fordelingen av verdens goder, og sammen med de andre aktivistene jobber hun for å sette fokus på hvordan både klær, elektronikk og sjokolade produseres i fattige land under uholdbare forhold. På samme måte som i Barsakh forutsetter denne myndiggjøringen av Emilie at hun befinner seg i en situasjon fristilt fra foreldrenes kontroll: Hun korresponderer med Verdensredderne i hemmelighet via Internett, og hun lyver til foreldrene om at hun er på besøk hos venner, mens hun egentlig er ute på aksjoner. Gjennom denne myndiggjøringen går Emilie gjennom en ny utvikling, nå i en mer utadrettet retning: «Den nye Emilie? Det er hun som slutter å skrible i notatbøkene på skolen, hun som slutter å se ut av vinduet mens læreren snakker og i stedet begynner å rekke opp hånden og stille spørsmål.» (Stranger, 2012, s. 69)

I Barsakh var fokus i stor grad på Samuel og hans skjebne, men det stadig ble fastholdt at han kun var én blant millioner av mennesker i samme håpløse situasjon. I Verdensredderne utvides perspektivet ytterligere: Boka inneholder ikke bare én parallellhistorie, men en rekke kortere og lengre passasjer fortalt fra synsvinkelen til forskjellige mennesker – og dyr – rundt i verden som lider i produksjonen av Vestens overflod, og særlig fokuseres på den unge jenta Reena, som dør i en ulykke i en tekstilfabrikk i Bangladesh. Det sies dessuten i klartekst at problemene ikke kan løses uten «større endringer i hvordan hele verden er satt sammen» (Stranger, 2012, s. 37). Emilie føler seg motløs i møte med et så enormt problemfelt og spør Verdensredderne om det er mulig «å gjøre en forskjell» (Stranger, 2012, s. 36). Hun får til svar at det i hvert fall ikke vil skje noen forandring hvis ingen engasjerer seg, og hun bestemmer seg for å gjøre et forsøk. De første aksjonene hun er med på, er vellykkede og skaper oppmerksomhet om sakene, men så går det raskt nedover. Aktivistgruppen tiltrekker seg personer med destruktiv atferd, og til slutt blir hun tatt av en sikkerhetsvakt under en aksjon der noen i Verdensredderne setter fyr på lageret til kleskjeden H&M.

Desillusjon og forløsning

Trilogiens siste bok, De som ikke finnes, har lenge en grunntone av desillusjon. Emilie er 18 år og formelt sett voksen, selv om hun fortsatt bor hos foreldrene, og hun har en betinget fengselsdom etter brannen i H&M-lageret, noe som har satt en stopper for videre aktivisme. Samuel, som satte i gang hennes samfunnsengasjement, er mer eller mindre glemt: «Det siste året kunne hun knapt ha tenkt på ham i det hele tatt.» (Stranger, 2014, s. 10) Men så står han plutselig utenfor huset hennes og ber om hjelp. På samme måte som i Barsakh fortelles Samuels historie fra hans synsvinkel i egne kapitler, og denne historien er den mørkeste og vondeste delen av hele trilogien. Samuel lever i skjul og flykter fra land til land, utnyttes seksuelt og må ty til narkotika for å takle tilværelsen. Til slutt har han bare ett lite håp igjen: den norske jenta som hjalp ham tre år tidligere på Gran Canaria.

Emilies møte med Samuel blir imidlertid helt annerledes enn forrige gang. Opplevelsene på Gran Canaria var et spennende eventyr i en situasjon fristilt fra hverdagens bindinger, og Samuel var da en ung, uskyldig gutt som takknemlig tok imot den hjelpen Emilie kunne gi. Nå framstår han som en bitter og avstumpet voksen mann: «Emilie ser på sårene på hendene hans, flekkene av olje og møkk på buksene. Har hun virkelig kysset dette mennesket?» (Stranger, 2014, s. 26) I tillegg er han i ferd med å trenge inn i hennes private sfære. Dette blir en utfordring for hennes sosiale samvittighet: «[…] hun vil ikke ha Samuel inn i huset, er redd, men tør ikke si det, tør ikke innrømme det engang. Hva er alt engasjementet hennes for verden egentlig verdt da, hvis hun avviser en som så åpenbart trenger henne?» (Stranger, 2014, s. 26–27) Hun hjelper Samuel fordi hun føler at hun bør, ikke fordi hun vil, og når han i tillegg håner hennes privilegerte tilværelse, reagerer hun med trass:

Han anklager henne for alt, og han har rett. Hun er privilegert, ekstremt privilegert, men er det hennes feil? Hvorfor skal hun føle skyld over tilværelsen sin? Det skal hun ikke. Hun er så lei av å føle skyld, så lei av å skamme seg over hvem hun er, hvor hun bor. Det er ikke hennes feil at hun er født i Norge, og hun er overhodet ikke blind for elendigheten som finnes. Hun har faktisk forsøkt å gjøre en forskjell her i verden. (Stranger, 2014, s. 48)

Emilie tar her et oppgjør med den skylden hun har følt i møte med verdens urett, og som har drevet henne til et sterkt sosialt engasjement. Hennes nye innsikt er man ikke kan stilles til ansvar for hvor man er født, men kun for de handlinger man har utført, og siden hun faktisk har gått lenger enn de fleste i arbeidet med å skape en mer rettferdig verden, har hun ingen grunn til å føle skyld.

Til slutt i romanen blir denne forståelsen støttet også av Samuel. Han lever en stund i skjul, men i et dramatisk klimaks blir han arrestert og plassert på Trandum i påvente av hjemsendelse. Der henger han seg i cellen og etterlater et brev til Emilie, som frikjenner henne for skyld:

Du har gjort alt du kunne. Ikke skyld på deg selv. Det er ingens skyld. […] Ta vare på deg selv og livet ditt, Emilie. Du kan bli hva du vil. Det er ikke din skyld at du er født her. Vær glad for mulighetene det gir deg. Bruk dem. Lev livet ditt litt for meg også. (Stranger, 2014, s. 175)

Følelsen som fyller Emilie i den siste scenen, er ikke skyld, men sorg: «Allerede ved det første ordet begynner tårene å renne nedover kinnene.» (Stranger, 2014, s. 175) Desillusjonen og motløsheten som har preget romanen, viker tilbake for et håp for framtiden.

Med denne avslutningen føyer trilogien om Emilie seg inn i det mønsteret Nikolajeva beskriver som typisk for ungdomslitteratur. I første bok befinner Emilie seg på Gran Canaria, fristilt fra hverdagens strukturer og delvis også fra familiens kontroll, og dette setter i gang en prosess der Emilie myndiggjøres og begynner å agere som et selvstendig individ, i opposisjon til voksensamfunnets rådende normer. I andre bok når ungdomsopprøret sitt tragiske klimaks, og i siste bok er Emilie 18 år og klar til å bli en del av voksensamfunnet selv. Hun skal, som Samuel skriver, bruke de mulighetene hun har, og leve sitt liv.

Samme utgangspunkt – ulike løsninger

Trilogiene om Iris og Emilie har flere likhetstrekk. Begge skildrer en norsk jentes møte med en afrikansk båtflyktning på Gran Canaria, og begge har en komposisjon der synsvinkelen stadig skifter mellom de to. Som jeg har vist i analysen, kan også begge trilogier beskrives som fortellinger om myndiggjøring av et ungt menneske i en fristilt situasjon, noe som ifølge Nikolajeva er karakteristisk for barne- og ungdomslitteratur. Forskjellene er imidlertid også mange. Iris er 13 år og på vei fra barn til ungdom, mens Emilie er 15–18 år og på vei inn i voksenlivet. I tillegg har Iris-bøkene flere trekk fra populærlitteratur for ungdom, mens Emilie-bøkene ligger tett opptil samtidens voksenlitteratur.

Det som særlig har blitt vektlagt i denne artikkelen, er hvordan de to trilogiene behandler den globale urettferdigheten innenfor rammene av en ungdomslitterær fortelling om en ung jentes myndiggjøring. I begge trilogiene konfronteres hovedpersonen med et problem som de selv umulig kan løse, men likevel ender verken Iris eller Emilie opp som desillusjonerte over verden og sine egne muligheter. Veien fram til den forholdsvis optimistiske slutten er imidlertid svært forskjellig.

I Iris-trilogien blir det globale perspektivet gradvis tonet ned, og tredje bok domineres av et spenningsplot der det avgjørende spørsmålet er hvorvidt Ismael kommer seg trygt til Paris. I denne sammenhengen kan Iris agere som et selvstendig og handlekraftig individ og oppleve at hun har en avgjørende betydning. De bakenforliggende årsakene til den urettferdige fordelingen av verdens goder blir altså i liten grad tematisert i Iris-bøkene, og Iris konfronteres aldri med hvilken rolle hun som nordmann har i den globale økonomien, eller hvilke konsekvenser det ville hatt for henne om godene ble omfordelt, eller om alle verdens fattige skulle slippe inn i det rike Vesten. Gjennom hele trilogien er Iris «den som ser», men hun ser i liten grad seg selv, og møtet med Ismael utløser ikke selvrefleksjon og skyld, men en bevissthet om urettferdigheten i immigrasjonslovgivningen, først og fremst i et annet land enn hennes eget, nemlig Frankrike. Til slutt i fortellingen har altså ikke Iris gjort noe med den urettferdige fordelingen av verdens goder, men hun har i hvert fall bidratt til å gjøre livet bedre for ett menneske, og gjennom dette blir hun styrket i troen på egen handlekraft og dømmekraft. Hun ender opp som en typisk helt i spenningsfortelling for ungdom.

Emilie-trilogien er på mange måter den rake motsetningen. Her fastholdes hele veien det globale perspektivet, og Emilie er bevisst på at det er lite hun alene kan gjøre for å løse verdens urettferdighet. Hun er også smertelig klar over sin egen og Norges rolle i det økonomiske systemet som skaper fattigdom, og møtet med Samuel utløser følelser av skyld og skam, men også en selvkritikk som blir startpunktet for personlig utvikling og en vei ut av spiseforstyrrelsene. Mens Iris er «den som ser», er Emilie den som blir sett, og som stadig ser seg selv med andres øyne. Spiseforstyrrelsene begynte fordi hun opplevde at andre så på henne som overvektig, og hun kommer ut av dem når båtflyktningene ser at hun er for tynn. Emilie tvinges også til å forholde seg til nøden når den bokstavelig talt trenger inn i hennes eget hjem. Til forskjell fra Iris får altså Emilie kjenne både på skylden over egne privilegier og på følelsen av motløshet når forsøkene på å redde verden bokstavelig talt går opp i røyk. Grunnlaget for den forholdsvis optimistiske slutten på Emilies historie legges når hun tar et rasjonelt oppgjør med sine egne emosjonelle reaksjoner. Hun har følt på skylden, hun har sympatisert med de fattige, og hun har gått lenger enn de fleste i aktiv handling; det tjener ingen at hun begraver seg i vonde følelser. Dette løser på ingen måte de globale samfunnsproblemene, men det gjør det kanskje mulig å leve med dem. Fritatt for skyld kan da Emilie til slutt bli en del av voksensamfunnet – ironisk nok et samfunn som har blitt grundig kritisert gjennom tre romaner.

Litteratur

Aubert, V. G. (2008, 03.04). Ung eneboer. Vårt Land, s. 18.

Bakhtin, M. (1984). Rabelais and His World. Translated by Helene Iswolsky. Bloomington, Ind.: Indiana University Press.

Bakhtin, M. (2001). Karneval og latterkultur. København: Det lille forlag.

Birkeland, T., Risa, G. & Vold, K. B. (1999). Norsk barnelitteraturhistorie. Oslo: Samlaget.

Emanuelsen, M. (2009). Svart og hvitt. Hentet fra: http://arkiv.barnebokkritikk.no/modules.php?name=Reviews&file=print&id=674

Krøger, C. (2009, 12.10). Usentimentalt om spiseforstyrrelser satt opp mot reell nød. Dagbladet, s. 45.

Melberg, A. (2007). Selvskrevet. Om selvframstilling i litteraturen. Oslo: Spartacus.

Nes, S. T. (2014). Den samtidsrealistiske ungdomsromanen. I S. Slettan (red.), Ungdomslitteratur – ei innføring (s. 29–42). Oslo: Cappelen Damm.

Nikolajeva, M. (2010). Power, Voice and Subjectivity in Literature for Young Readers. New York: Routledge.

Sandberg, K. A. (2007). Iris – Eneboeren. Oslo: Damm.

Sandberg, K. A. (2008). Iris – Skjebnehjulet. Oslo: Damm.

Sandberg, K. A. (2009). Iris – Rettferdighet. Oslo: Cappelen Damm.

Stranger, S. (2009). Barsakh. Emilie, Samuel og Gran Canaria. Oslo: Cappelen Damm.

Stranger, S. (2012). Verdensredderne. Oslo: Cappelen Damm.

Stranger, S. (2014). De som ikke finnes. Oslo: Cappelen Damm.

Svensen, Å. (2016). Kryssbelysning av verdensproblemer. Simon Strangers Barsakh-trilogi. I Å. M. Ommundsen, P. T. Andersen & L. Bliksrud (red.), Modernitet, barndom, historie. Festskrift til Harald Bache-Wiig (s. 17–31). Oslo: Novus forlag.

Sævareid, H. (2008, 30.08). Imponerende bok. Vårt Land, s. 16.

Waage, L. R. (2004). Kjekke barn gjør gode gjerninger. Bjørn Sortlands Kunstdetektivene. I A.-M. Bjorvand & S. Slettan (red.), Barneboklesninger. Norsk samtidslitteratur for barn og unge (s. 97–107). Bergen: LNU/Fagbokforlaget.

1Framstillingen av Emilies spiseforstyrrelser fikk en blandet mottakelse hos anmelderne. Dagbladets Cathrine Krøger roser Stranger for å gi en «usentimental» skildring av «Vestlige spiseforstyrrelser satt opp mot reell nød» (Krøger, 2009, s. 45), mens Marius Emanuelsen skriver i barnebokkritikk.no at det er «vanskelig å fri seg fra inntrykket av at Strangers behandling av spiseforstyrrelser er i overkant lettvint, for ikke å si respektløst overfor Emilie og de 50 000 nordmennene som ifølge bokas siste faktaoppslag (s. 136) lider av spiseforstyrrelser» (Emanuelsen, 2009). Denne tilsynelatende lettvinte løsningen på Emilies problemer bøtes noe på i innledningen av De som ikke finnes, der vi får vite hva som skjedde i perioden mellom trilogiens to første bøker: «Hun gikk i terapisamtaler om spiseproblemene hun hadde på den tiden, fikk hjelp til å se seg selv utenfra, og etter hvert som ukene ble til måneder, og vinter ble til sommer, ble hun gradvis bedre.» (Stranger, 2014, s. 9)

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon