«Nyliberalisme» er blitt et begrep som ofte brukes til å betegne alt man ikke liker, og brukes som et periodiseringsredskap, om en sosial utviklingsprosess, om en bestemt politisk filosofi, om et sett politiske praksiser og som en forklaring på ulike sosiale fenomener. I boka Never-Ending Nightmare. The Neoliberal Assault on Democracy søker Pierre Dardot og Christian Laval å beskrive hvordan nyliberalismen har utviklet seg i løpet av det siste tiåret. De fortsetter analysen fra sin bok The New Way of the World. On Neoliberal Society, bl.a. ved å videreføre argumentet om at nyliberalismen ikke før forstås som et forsøk på å gjenopplive laissez faire-politikken, men heller å bryte ned skillet mellom stat og marked. Nyliberalismen bør oppfattes som det man med Foucault kan kalle en styringsrasjonalitet, hvorigjennom staten skal legge til rette for konkurranse og styre gjennom markeder. For nyliberalerne, i motsetning til de klassiske liberalistene, er ikke markedet lenger noe naturlig eller noe som oppstår når staten «trekker seg tilbake», men en institusjon som må konstrueres og vedlikeholdes.

I denne nye boka argumenterer de for at nyliberalismen er blitt radikalisert det siste tiåret. Nyliberalismen er ikke lenger kun en politisk rasjonalitet der «kapitalens logikk påtvinges totaliteten av sosiale relasjoner, helt til den gjøres til vår livsform» (s. 3).1 Der The New Way of the World var en redegjørelse for nyliberalismen som en politisk rasjonalitet, gir Never-Ending Nightmare en samtidshistorisk analyse av nyliberalismen som et institusjonalisert politisk og økonomisk system. Dardot og Laval beskriver et grunnleggende antidemokratisk politisk system som næres og styrkes av kriser, idet systemet har institusjonalisert et juridisk rammeverk der den eneste mulige løsninga på krisene allerede er fastlagt: mer nyliberalisme.

Boka består av seks kapitler, i tillegg til forord, introduksjon og en konklusjon. I introduksjonen redegjør Dardot og Laval kjapt for hvordan nyliberalismen har endra seg siden finanskrisa fra 2008, før de i første kapittel beskriver kriser som et avgjørende nyliberalt styringsverktøy. I kapittel to tar forfatterne for seg nyliberalismen som et antidemokratisk prosjekt, for deretter å drøfte forholdet mellom nyliberalisme og kapitalisme, EU som en institusjonell inkarnasjon av nyliberalismen, gjeld som strategi for å etablere kontroll, og, i kapittel seks, den «oligarkiske blokken», som skal forstås som en allianse mellom aktører som jobber for å fremme en radikalisert nyliberalisme. I konklusjonen diskuterer de mulighetene for å gjenreise demokratiet.

Nyliberalismen mot demokratiet

Oligarkiet, argumenterer Dardot og Laval, representerer kjernen i den nyliberale styreformen, en elites styring gjennom ekspertise på en måte som først og fremst tjener de rike (s. 13). Fra i begynnelsen å være et prosjekt – det vil si ennå ikke fullt ut realisert – ble nyliberalismen etter andre verdenskrig gradvis utvikla til et institusjonalisert system, riktignok ikke som en rein implementering av ideene som lå til grunn for det nyliberale prosjektet, for mange av elementene som ble framsatt i «idémyldringsfasen», ble forlatt på veien (s. 29).

Skepsisen til demokratiet har imidlertid vært et sentralt aspekt ved nyliberalismen fra begynnelsen.2 De viser til sentrale nyliberale tenkere som Louis Rougier, Walter Lippmann og Friedrich von Hayek, som argumenterte for at staten må styres som en motorvei, fordi nye regler hvert fjerde år ville skape kaos (s. 33). Med finanskrisa fra 2008 ble prøveperioden ifølge Dardot og Laval avslutta, og nyliberalismen ble radikalisert og systemisk (s. 20). Periodiseringa forfatterne opererer med, forblir imidlertid noe diffus, der de i løpet av boka bruker både Trump, finanskrisa så vel som akkumulasjons- og styringskriser etter andre verdenskrig som vendepunkt for og begynnelsen på det de mener er en radikalisert nyliberalisme.

Loven og den evige nyliberalismen

Ifølge Dardot og Laval er det viktig å tenke på nyliberalismen som et skapende og kreativt prosjekt. Nyliberalismen er ikke konservativ og har heller ikke først og fremst handla om å bryte ned eksisterende regler og begrense staten, men dreier seg i stedet om å bygge opp en ny stat ved hjelp av «juridiske virkemidler og administrative mekanismer» (s. 49). Den systemiske nyliberalismen beskytter markedet fra potensielle politiske angrep og inngrep, og begrenser handlingsrommet til stater, organisasjoner og individer. De argumenterer for at denne institusjonaliserte ordenen består av et sett med normer og regler som ikke bare reproduserer det nyliberale systemet, men utvider og styrker det gjennom båndene det legger på offentlige så vel som private aktører (s. 53).

Dardot og Lavals sterke påstand er at det nyliberale politisk-institusjonelle systemet fanger alt i sin klamme hånd og gjør all motstand fåfengt. Loven er den systemiske nyliberalismens mest sentrale redskap, hvorigjennom regjeringer og folkevalgte underlegges et juridisk-institusjonelt rammeverk som ifølge Dardot og Laval gjør alle politiske alternativer umulig – systemet tolererer ingen avvik (s. 4). Hvorvidt dette argumentet er ment som en beskrivelse av samtidas politiske realitet, eller snarere bør leses som en litt retorisk hybris fra forfatternes side, forblir uklart. Antagelig er det det siste som er tilfellet, for det er klart at ikke alle deler av vestlige samfunn i dag er fullstendig gjennomsyra av den nyliberale markedslogikken.

Dardot og Laval viser videre til Hayek og argumenterer for at institusjonaliseringa av nyliberalismen innebærer å underlegge staten privatretten snarere enn offentlig rett (s. 34). Privatretten fremmer konkurranse, skriver de, og etablerer markedet som en juridisk bindende realitet staten og offentlig sektor må forholde seg til. Her gir ikke Dardot og Laval noen eksempler på hvordan dette ser ut i praksis, men utleder fra et par Hayek-sitater at privatretten råder over staten under den radikaliserte nyliberalismen. Dette er i det hele tatt en argumentasjonsform som er typisk for boka i sin helhet. Forfatterne baserer sin fortelling primært på en usystematisk samling av bevis for at nyliberalismen har blitt radikalisert, uten at dette munner ut i en sammenhengende analyse. Men på tross av mangelen på empirisk dokumentasjon er argumentet deres interessant. De peker på at systemifiseringa av nyliberalismen innebærer en overgang fra at nyliberalismen først og fremst er en ideologi, til at den blir virkelighet.3 Dette har i hovedsak skjedd som en konsekvens av en lovfesting av markedsmekanismer og konkurransefremmende prinsipper som lar nyliberalismen ta kontroll over statsapparatet. TINA-slagordet, «There is no alternative», har ifølge forfatterne gått fra å være retorikk til å bli en beskrivelse den politiske realiteten.

Slik sett bygger den nyliberale institusjonelle logikken på den ordoliberale antinaturalismen, der markedet ikke forstås som en «spontan» eller «naturlig» orden. For at markedene skal fungere, kan ikke staten være en nattvekterstat, hevdet ordoliberalistene, men må aktivt beskytte markedet og etablere et institusjonelt rammeverk som fremmer konkurranse gjennom lovfesting av konkurransefremmende økonomiske prinsipper (s. 39). Et sentralt element i denne lovfestinga av økonomisk konkurranse er etableringa av sentralbankene som politisk uavhengige maktapparater.4 Pengepolitikken kan ikke underlegges de stadig skiftende folkevalgtes ustabile vilje og interesser, men må styres av «nøytrale» eksperter (s. 41).

Samtidig forblir det ofte uklart hvilke prosesser som faktisk driver fram radikaliseringa av nyliberalismen. I Dardot og Laval sin framstilling blir nyliberalismen et nærmest autopoietisk system som skaper og gjenskaper seg selv samtidig som det i større og større grad tar over staten. Selv om de enkelte steder skriver at det er det nyliberale systemets «voktere» som i praksis utøver politikken og legitimerer sine valg ved hjelp av den radikale nyliberalismens prinsipper (s. 46), er det i siste instans et enhetlig nyliberalt system som i Dardot og Lavals fortelling «beveger verden». Mange av oss vil oppfatte denne forutsetninga som noe forhasta og unyansert. Som jeg kommer tilbake til nedenfor, mangler Never-Ending Nightmare empiriske og systematiske analyser som kan danne grunnlaget for en overbevisende fortelling.

Nyliberalismen og overnasjonal styring

Dardot og Laval framhever dagens EU som det fremste uttrykket for at nyliberalismen har antatt en systemisk karakter. EU ble ifølge forfatterne konstruert som en markedsorden, regulert av konkurranselover, heller enn av sosiale og moralske prinsipper, overordna og uavhengig av medlemslandenes nasjonale politikk (s. 82), som en strategi for å sikre seg mot mulig motstand fra borgerne og nasjonale politikere. EU har oppstått og konstruert seg selv gjennom loven, skriver de (s. 87), og generert normer som videre følges av «eurokratiet», Brussel-byråkratene og andre eksperter i EU-apparatet. Sirkelen sluttes ved at det i EU-systemet videre implementeres lover som forsvarer «markedet» ytterligere fra nasjonale politikeres innblanding (s. 90). Samtidig blir et demokratisk EU mer og mer en umulighet.5 «Euroen», hevder forfatterne, «ble ikke introdusert som et redskap i den demokratisk vedtatte politikkens tjeneste, men som et ukrenkelig element i et institusjonelt og regulativt rammeverk all [EU-]politikk må skrives inn i» (s. 100). Dette kom tydelig til syne under Eurokrisa i 2010, da EU, som Jean-Claude Junker uttalte, måtte «hjelpe» Hellas ved å begrense landets suverenitet og underlegge grekerne EUs økonomiske ekspertise (s. 104).

Kapitlet om EU er så å si utelukkende basert på en kjapp gjennomgang av hendelser i Hellas og Frankrike, supplert med enkeltuttalelser fra det som riktignok er svært sentrale aktører (slik som Jean-Claude Junker og Jean-Claude Trichet), uten at man egentlig kommer noe tettere på en forståelse av forholdet mellom EU og nyliberalismen. I Never-Ending Nightmare er EU et overnasjonalt system som tvinger sine medlemsland til å føre en nyliberal politikk – en nesten totalitær og samtidig relativt aktørløs institusjon. Dardot og Laval sløser ingen trykksverte på å analysere rollen det formelle demokratiet på EU-nivå og medlemslandenes relative handlingsrom har innafor dagens EU. De analyserer heller ikke hvordan EU har utvikla seg historisk og havna der systemet er i dag. Fordi de kun studerer noen få kasus, forblir spørsmålet om hvordan EU som en «nyliberaliserende» kraft virker i forskjellige nasjonale sammenhenger, ubesvart.

Gjennom internasjonale institusjoner som WTO og Verdensbanken, samt store finansselskaper, implementeres ifølge Dardot og Laval den nyliberale markedslogikken globalt (s. 50). EUs fire friheter, for eksempel, muliggjør overnasjonal konkurranse mellom vare- og tjenestetilbydere, kapital- og finanstjenester, og arbeidskraft. Mens arbeidere i Norge, Polen og Tyskland konkurrerer med hverandre om å gjøre jobben så billig som mulig, konkurrerer deres hjemland om å bli mest mulig attraktive for investeringer, blant annet gjennom kutt i selskapsskatten og deregulering av arbeidsmarkedene. Konkurransen blir en rutine og en norm, og tar form som et kvasi-konstitusjonelt prinsipp i offentlig forvaltning så vel som i forholdet mellom stater (s. 53). Men Dardot og Laval går dessverre ikke mer nøyaktig inn på hvordan forskjellene mellom hvordan for eksempel WTO og private finansforetak fungerer.

Krise som mulighet

Ifølge forfatterne kom nyliberalismens selvopprettholdende trekk tydelig til syne etter krisa i 2008, da det ble klart for de fleste at noe var galt, men ingenting nytt kunne likevel gjøres (s. 20). For kriser er en del av nyliberalismens metode, som gir en anledning til å radikalisere systemet. På tross av at det i kjølvannet av krisa ble prata mye om nyliberalismens endelikt, lot krisa snarere nyliberalismen vokse seg sterkere og la til rette for at den ble radikalisert.

En sentral påstand hos Dardot og Laval er at det nyliberale prosjektet ikke kun handler om å transformere økonomien, men samfunnet i sin helhet. Som de skriver: «Nyliberalismen er ikke kun et annet akkumulasjonsregime, men […] et annet samfunn» (s. 55). På 1960- og 70-tallet, da nyliberalismen begynte å ta form som et system, var den ikke bare et svar på en akkumulasjonskrise, men på en styringskrise, eller en «governmentality-krise», som forfatterne med Foucault kaller det (s. 59). Det nyliberale systemet skaper en «kapitalens verden», en institusjonalisering av kapitalens grenseløshet, en logikk som bryter ned geografiske grenser så vel som skillelinjer mellom sosiale sfærer: «Hvert individ er påbudt å bli ‘humankapital’; naturens bestanddeler blir sett på som en produksjonsressurs; hver institusjon blir forstått som et instrument for produksjonen.» (s. 60) Når nyliberalismen antar systemkarakter, omdannes denne forestillinga til virkelighet. I denne realiseringa av forestillinga om kapitalens grenseløshet, er entreprenøren ifølge Dardot og Laval en sentral skikkelse, forstått som kroppsliggjøringa av løftet om frihet. Ved hjelp av entreprenørbildet blir foretaket modellen kvinner og menn skal utøve og etterlikne, noe som gir en ny forståelse av demokratiet, som det å «gi hver og én muligheten til å utøve det foretaket de er på den måten de selv ønsker, hvilket gjør dem fullt ut ansvarlige for denne utøvelsen og dens resultater, både fiaskoer og suksesser» (s. 68). Fra å være en arbeider uten annet å selge enn sin arbeidskraft, er arbeiderne, ifølge Dardot og Laval, i nyliberalismens bilde transformert til foretakssubjekter. De er og må forvalte sin egen kapital (s. 70).

Logikken er, hevder Dardot og Laval, at jo verre ting blir, desto lenger må man gå i samme retning. Skattekutt til de rike kan ikke droppes selv om de ønska resultatene uteblir. Kuttene må forsterkes ytterligere – mangelen på resultater skyldes at man ikke har gått langt nok (s. xiii). Kriser er for det nyliberale systemet en styringsmetode, hvor løsninga alltid kun finnes i mer nyliberalisme, mer konkurranse og markeder. Begrepet «krise», skriver Dardot og Laval, «har mista sin opprinnelige betydning – et øyeblikk av ulikevekt og uorden, som påkaller en avgjørelse eller vurdering – og representerer nå en permanent tilstand, en regulær betingelse heller enn en forstyrrelse av likevekt» (s. 23).

Den «nye» nyliberalismen

Venstresida, ledet an av Europas sosialdemokrater, har vist seg ute av stand til å utfordre premissene det nyliberale systemet legger for politikkutforming. Venstresida lider ifølge Dardot og Laval av en «mangel på forestillingsevne» (s. 152) og er blitt fanga av det nyliberale verdensbildet. Nyliberalismen er for Dardot og Laval ikke lenger bare en ideologi blant flere, men en serie faktiske politiske spilleregler. I møte med den radikaliserte nyliberalismen er venstresida blitt initiativløs og klarer kun å reagere på nyliberalismen, ikke utfordre nyliberalismen som et system. Venstresidas impotens og fantasiløshet samt institusjonaliseringa av den selvopprettholdende nyliberalismen har dermed lagt til rette for en allianse mellom kapitalen og de nyliberale elitene, og også mellom disse og nasjonalistiske og «ny»-fascistiske politiske krefter.6

Never-Ending Nightmare ble først utgitt på fransk i 2015, for så å komme ut i engelsk oversettelse i april 2019. Verden sto ikke stille i mellomtida, og den engelske utgava er derfor utstyrt med et relativt utførlig forord der Dardot og Laval diskuterer Trump, Brexit, Bolsonaro og andre nyere politiske forhold som berører temaene i boka. Her argumenteres det for at nyliberalismen de seinere åra ikke kun er blitt radikalisert, men har blitt mutert til en «ny» nyliberalisme «som ikke lenger trenger sin ‘demokratiske’ framtoning» (s. xiii). Å presentere seg som demokratisk – og å assosieres med verdier som åpenhet, individuell frihet, framskritt og rettssikkerhet – er i dag blitt et hinder for nyliberalismen. Den «nye» nyliberalismen er ifølge Dardot og Laval ikke redd for å utnytte og bygge opp under folks sinne, nasjonalisme og proteksjonisme, peke ut syndebukker og bygge murer. Trump, Salvini og Bolsonaro – her kan man også legge til Duterte og Orbán – utfordrer ikke den nyliberale doxaen, argumenterer forfatterne, men senker skattene for de rikeste, reduserer offentlige utgifter og framskynder deregulering, samtidig som deres mange ledelsesstiler og sikkerhetsorienterte politikk illustrerer at «antidemokratisk autoritarianisme, økonomisk nasjonalisme og utvida kapitalistisk rasjonalitet springer ut av nyliberalismens indre» (s. xvii).

I kapittel seks får det nyliberale politisk-institusjonelle systemet navn og ansikter. Begrepet «den oligarkiske blokken» (s. 123ff) erstatter det som hos Philip Mirowski og Dieter Plehwe kalles «det nyliberale tankekollektivet»,7 og beskriver en heterogen koalisjon av nasjonale og internasjonale politikere og toppbyråkrater, finansfolk og næringslivsledere, menings- og underholdningsmedia, og forsknings- og forlagsinstitusjoner. Til sammen utgjør disse et «ny-aristokrati» som ifølge Dardot og Laval spiller en politisk rolle i radikaliseringa av nyliberalismen. Gjennom profesjonalisering av politikken og monopolisering av maktposisjoner, en sammenhengende nyliberal politikk som virker og utøves uavhengig av valgresultater og et medieapparat som reproduserer deres virkelighetsforståelse, konsolideres den nyliberale «oligarkiske blokken». Dens «avgrensning innenfor en sirkulær betjening av egne interesser, dens økonomiske og kulturelle internasjonalisering, dens dyptgripende ignoranse overfor hva som foregår ‘under’, og forakt for alle utafor den oligarkiske sfære» (s. 127) gjør denne «elitens» krav om å lede samfunnet fullstendig illegitime, og frambringer sinte og uforutsigbare reaksjoner i resten av befolkninga.

Den «nye» nyliberalismen kunne ifølge Dardot og Laval oppstå med Trump og co. fordi den «gamle» nyliberalismen hadde brutt ned samfunnets kollektive forsvar. Fagforeninger har mistet legitimitet, lønnsveksten har stagnert, arbeidslivet er blitt individualisert, og politisk stemmegivning har mistet sin mening idet lite lenger skiller høyre- og venstresidekandidatene (s. xviii). Frustrasjonen nyliberalismen selv har skapt, kan dermed fanges opp og kanaliseres inn i en «mer aggressiv, militarisert og voldelig ny nyliberalisme» (s. xx). Med den såkalte krigen mot terror, og i kjølvannet av en rekke andre sikkerhetstiltak, har nyliberalismen og «sikkerhetsstaten» slått seg sammen og undergraver gradvis de liberaldemokratiske frihetene (s. xxii), via ledere som i sin populisme «lover massene orden og beskyttelse i bytte mot støtte for deres autoritære nyliberale politikk» (s. xxiii). I konseptualiseringa av den «nye» nyliberalismen diskuterer imidlertid ikke Dardot og Laval at vold, fengsling og disiplinering lenge har vært viktige kjennetegn ved det nyliberale prosjektet.8 De drøfter heller ikke hvorvidt den bør ses på som et brudd med den radikaliserte nyliberalismen de bruker resten av boka på å analysere eller hvorfor den «antidemokratisk autoritarianismen» dukker opp i noen land, mens andre land i stor grad kan fortsette som før.

Å gjenfinne en politisk forestillingsevne

Dardot og Laval argumenterer for at alternativer til nyliberalismen må komme «nedenfra». For å forsvare og gjenreise demokratiet må man ta utgangspunkt i erfaringene til vanlige folk og de som allerede eksperimenterer med demokrati. Kun da kan man formulere alternativer til nyliberalismen, et system der vanlige menneskers erfaringer ifølge forfatterne «konfiskeres» av eksperter og ekspertise (s. 157). De hevder venstresida står overfor en dobbel utfordring: For det første: «Hvordan kan forskjellige krefter forenes og samles, når oligarkiene er strukturert gjennom utallige sosiale bånd og svært potente organisasjonsformer?» For det andre: «Hvordan kan kampene koordineres effektivt på et globalt plan?» (s. 159) Dardot og Laval har lite tro på spontaniteten i «multituden» til Hardt og Negri, fordi denne strategien mangler den institusjonelle dimensjonen de mener er nødvendig for å bekjempe den systemiske nyliberalismen. Videre er de skeptiske til det demokratiske potensialet i politiske partier som organisasjonsform. Partiformen, hevder de, er ikke innholdsmessig nøytral, men er en institusjon som innebærer «en bestemt idé om politisk aktivitet» (s. 161). Partier er ei gruppe, en «maskin» ment for å produsere «felles lidenskap», et redskap for kunstige samfunnsmessige skiller og – her siterer de Arendt – «veldig effektive instrumenter som begrenser og kontrollerer folkets makt», spesielt gjennom en profesjonalisering av politikken (s. 162). Partier, hevder forfatterne, velger ut ei liten gruppe representanter til å delta i politikken, på bekostning av brei folkerepresentasjon, og bør derfor ses på som grunnleggende oligarkiske institusjoner.

Bak etableringa av enkelte partier – Dardot og Laval bruker Podemos i Spania som eksempel, som begynte med okkupasjonen av torg i Madrid og Barcelona – finnes det imidlertid sosiale bevegelser, der politisk «energi» kanaliseres inn i nye måter å organisere hverdagen på. Også i Hellas, mens den greske staten falt sammen, oppsto det samvirker, kollektiv organisering av eldreomsorg og barnepass, autonome nabolagsskoler og alternative kulturprosjekter, «kort sagt», skriver Dardot og Laval, «mange forsøk på å fortsette nedenfra ‘uten staten, uten budsjetter, uten offentlige subsidier og private mellomledd’» (s. 165). I denne typen lokale initiativ, hevder forfatterne, finnes det et potensial for motstand mot det nyliberale systemet. Men kampen må likevel kjempes internasjonalt, gjennom en «internasjonal demokratisk blokk» sammensatt av forskjellige former for «politiske krefter», i tillegg til fagforeninger, miljø-, vitenskaps- og kulturorganisasjoner (s. 166). Sammen skal disse kunne kjempe en antioligarkisk kamp lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Hastverk som metode

I bokas første setning skriver Dardot og Laval at den er skrevet i «all hast». Selv om et spark i baken kan være produktivt, er ikke hastverk den beste betingelsen for gode analyser. På tross av en fascinerende fortelling, forblir framstillinga utilfredsstillende og primært retorisk: Boka er skrevet på en stadfestende snarere enn på en utforskende måte. Forfatternes beskrivelse av den radikaliserte nyliberalismen fungerer på én og samme tid som forklaring på hvorfor den politisk-økonomiske orden er som den er, og som en konseptualisering av nyliberalismebegrepet. I deres analyse er «nyliberalisme» både eksplanandum og eksplanans. Metoden går tilsynelatende ut på å legge fram så mange bevis som mulig for at nyliberalismen har antatt en systemisk karakter. Dardot og Laval skriver riktignok at det finnes «nasjonale varianter» av nyliberalisme (s. xx), at man må undersøke de «plastiske og mangefasetterte aspektene» ved nyliberalismen (s. xii), men disse utforskes aldri. Forfatterne holder dermed ikke sitt eget løfte fra introduksjonskapitlet om å beskrive den radikaliserte nyliberalismen i all sin «kompleksitet og mangfold» (s. 7). Selv innafor EU, med sin institusjonaliserte radikale nyliberalisme, finnes det viktige forskjeller mellom landene. Dardot og Laval framhever for eksempel gjennomgående fleksibilisering av arbeidsmarkedet som et hyppig brukt redskap i den nyliberale verktøykassa. Samtidig er det stor variasjon i andelen midlertidig ansatte og selvstendig næringsdrivende i EU-landene. I motsetning til hva vi kunne forvente ut fra fleksibiliseringstesa, har vi heller ikke sett noen veldig dramatisk økning i andelen arbeidere i disse tilknytningsformene, verken i EU eller i Norge.9

En mer fruktbar, men også mer tidkrevende, tilnærming ville være å studere nyliberalismens mangfold, eller de forskjellige utfallene dette politisk-økonomiske systemet gir i forskjellige kontekster.10 For selv om Dardot og Lavals fortelling på måter gir mening og beskriver utviklingstrekk som kan gjenkjennes på mange områder, presenterer de ingen overbevisende analyse. Nasjonale særtrekk og betingelser kastes til side og ofres på den gode fortellingas alter. De viser heller aldri hvem som lider under den radikaliserte nyliberalismen. Den abstrakte størrelsen «demokrati» er det tydeligste offeret i deres fortelling. Men som lesere møter vi aldri dem som opplever nyliberalismen som et «evigvarende mareritt», direkte. Overdreven nyansering er et hinder for god teoretisering, men i mangel på noen egen og egentlig analyse vil Never-Ending Nightmare vanskelig overbevise andre enn de som allerede er innforstått med at noe må gjøres.