2017 var et Odysseens år

Det begynte egentlig høsten 2016 da Det nasjonale arkeologiske museet i Athen åpnet sin andre 150-års jubileumsutstilling.1 I Hellas’ nasjonsbyggingshistorie har museet sammenlignbar status med Eidsvollsbygningen i Norge. Den greske nasjonsbyggingen ble drevet fram av mange grunner, men også for å sikre at ikke alt som var av skatter fra antikken, skulle forsvinne til kunstsamlere og museer verden over. For å kunne beholde skattene trengtes en sterk stat som kunne gjøre legitimt krav på dem. Om kravet skulle etterleves, måtte man ha et overbevisende og stort skattkammer.2

Egentlig hadde museet satt opp en jubileumsutstilling om disse røverne, de «oppdagelsesreisende» som både fant og oppfant «det klassiske Athen».3 Det var en interessant, metakritisk og vidløftig akademisk utstilling om hvordan 17- og 1800-tallets europeiske forestillinger om Athens glanstid formet både den nye hovedstadens beliggenhet, utvikling og selvoppfatning, og museets sentrale rolle i prosessen.

Utstillingen «A Dream Among Splendid Ruins» ble tatt av plakaten i oktober 2016 og fulgt av den mye enklere, men mer multimediale, spektakulære og publikumsvennlige utstillingen «Οδὐσσειες», Odysseer, altså i flertall. Denne utstillingen, som stadig forlenges fordi besøkstallene ikke viser tegn til å avta, inneholder langt færre gjenstander. Til gjengjeld spiller den på de mest kjente strengene Hellas har å by på: Videoprojeksjoner som kulisser for statuene, med stjernehimler og bølger. Dikt av de mest anerkjente greske poeter ledsager utstillingsobjektene.

Sentralt plassert i utstillingen og i konseptet står en av få greske marmorstatuer som framstiller en dødelig, nemlig Odyssevs. Statuen fra første halvdel av første århundre f.Kr viser den aldrende Odyssevs som kommer hjem, og er del av det kjente skipsvrak-funnet ved Antikythera (der man også fant «Antikythera-mekanismen»). Statuens framstilling av en eldre konge har liksom blitt understreket ytterligere av medfarten etter et totusenårig opphold i vannet.

Odyssevs på Det nasjonale arkeologiske museet i Athen

Nær ved står en fantastisk bronsestatue av Poseidon, Odyssevs’ guddommelige motstander. Han er plassert mot en video-bakgrunn av frådende hav, slik at blåfargen i den patinerte bronsen går i ett med de duvende bølgene, og det ser bokstavelig talt ut som om guden kommer vandrende på vannet.

Som del av jubileumsåret fant det også sted i museets gallerier én søndag formiddag i måneden felles lesning og framføring av Odysseen ledet an av en ekte rhapsode – ekte i den forstand at han akkompagnerte seg selv med en lyre rekonstruert etter antikkens modell, i tillegg til at han selvsagt behersket selve framføringen av diktet – og en skuespiller og sanger, 24 bøker fordelt på 12 måneder.

Framføring av Odysseen ved Det nasjonale arkeologiske museet i Athen

I 2017 publiserte forfatteren Daniel Mendelsohn, professor i antikkens kultur ved Bard College, New York, En odyssé.4 Kort tid etter publiserte den norske forfatteren Ole Robert Sunde sin Penelope er syk, en sterk bok som bruker Odysseens plott og persongalleri for å fortelle om en manns uutholdelige og uforutsigbare reise mot ektefellens uavvendelige død.5 Utpå høsten 2017 skjedde likevel det mest sensasjonelle: Emily Wilsons oversettelse av Odysseen ble lansert.6

Odysseen formidler fortellingen om kong Odyssevs av Ithaka som hadde reist østover for å krige, og uten særlig god grunn – som vikinger, korsfarere, amerikanske presidenter og IS’ «fremmedkrigere» etter ham. Tapene var enorme, og selv kom han bare med nød, neppe og Athenes hjelp tilbake til utgangspunktet 20 år etter avreise.

Diktet beskriver i detalj den slitsomme båtreisen, som var et forsøk på å nå hjem til sin øy med sine menn og medkrigere etter Troja-krigens slutt. Odyssevs var den eneste av sin tropp som overlevde. I narrativ tid er verket en fortsettelse av det andre homeriske diktet Iliaden, og Odyssevs selv og mange andre er også del av Iliadens persongalleri. Men Odysseen følger ingen klar, kronologisk utvikling: Den starter med sønnen Telemakos’ leting etter sin far mange år uti den reisen som diktet etter hvert avslører begynnelsen av.

Odysseen er det seneste av to episke dikt tilskrevet Homer og en grunnleggende, kanonisk tekst i vestlig kulturkrets. Som de bibelske bøkene har det vært gjennomsunget og forbedret gjennom mange generasjoner før det fant den skriftlige formen det er overlevert i. Konvensjonelle lesninger betoner heltens fantastiske hjemkomst og hans gjenforening med sin kone Penelope som hadde ventet i 20 år, mens hun måtte stole mer på sin kløkt enn på sin fysiske styrke for å holde stand mot en horde unge, lokale rikmannssønner som hadde beleiret henne og slottsgården. De trodde alle at Odyssevs var død – ikke en urimelig tanke etter snart to tiårs fravær. Odyssevs returnerer og dreper alle de unge mennene. Men som Daniel Mendelsohn påpeker, ender ikke diktet med returen, hevnen og gjenforeningen av ektefellene, men med Odyssevs’ gjenforening med sin far.7

Kanonisering og oversettelse

At Emily Wilsons oversettelse er banebrytende, handler selvsagt ikke om hennes kjønn i og for seg, men nok litt om at hennes kjønn har gitt henne en annen «situated knowledge», en kunnskap som hun har valgt å lytte til i sitt arbeid.8 Det er det ikke alle som gjør, verken av kvinner eller menn, og særlig ikke når man arbeider med slike eldgamle og opphøyde tekster som Odysseen, Iliaden, Platons verker og Bibelen, som ofte anses for å være hinsides situering og kritikk. Det er så mye lettere bare å gå inn i de formaliserte, kanoniserte diskusjonene av disse tekstene langs kjente, trygge spor. Som bibelforskeren Terje Stordalen ofte poengterer: Enhver kanon krever sin egen diskurs som opprettholder dem: En kanon kan ikke forbli kanon uten egne, tilknyttede kommentartradisjoner som beundrer, autoriserer og opprettholder verkenes status.9

Jeg vil påpeke at dette er en observasjon Stordalen mener å ha gjort på bakgrunn av komparative studier av ulike kanon i bred, global målestokk. Påstanden som ligger i observasjonen, er derfor å forstå deskriptivt og induktivt og neppe normativt og/eller deduktivt, da de mest fornyende lesningene som bringer de autoritative, gamle tekstene til fornyet aktualitet, nettopp er de som tenderer mot å bryte med genrebestemte kriterier for det aktuelle skriftets kommentartradisjon. Emily Wilsons oversettelse er et godt eksempel, men måten også Mendelsohn og Sunde bruker og utfolder Odysseens plott eller formspråk på innenfor en friere, skjønnlitterær genre, er fjernere eksempler på det samme.

Wilson er professor i klassiske språk og litteratur ved University of Pennsylvania og trekker på hele sin kunnskapsbredde om gammelgresk og det daktyliske heksameteret, om moderne engelske stilnivåer og engelsk poetikks jambiske pentameter, og et arsenal av historisk-kritisk kunnskap. Dette gjør hun med utpreget fingerspissfølelse og med en kjønnskritisk inngang til de gamle tekstene. Polytropon andra Odyssevs blir i første verselinje oversatt med «a complicated man […] wandered and was lost when he had wrecked the holy town of Troy», mens han eksempelvis i Peter Østbyes gamle oversettelse blir betegnet som «hin rådsnare helt».10 Hos Wilson er ikke Odyssevs en helt fra begynnelsen av, og oversettelsen er også mer konkordant, all den tid andra rett og slett bare betyr «mann». Odyssevs beholder en tvetydighet gjennom hele skriftet, i originalen som hos Wilson. Tvetydighet og polyfoni er kanskje det mest karakteristiske ved den ubestridte kanon vi holder oss med: Slike trekk innebærer at man alltid vil finne noe mer på originalspråket, noe som ikke lett lar seg oversette. Derfor vil vår oppfatning av skriftet til enhver tid styres av oversetternes valg ut fra mer eller mindre bevisste ideologier.11

Wilson-oversettelsen er del av en ny bølge av protest mot ureflekterte oversettelser av kjønn i patriarkalske tekster når hun eksempelvis oversetter andra med «mann» i stedet for å opphøye ham til «helt» allerede i første vers, i tråd med hvordan tidligere oversettelser har vært dekket med androsentrisk glanslakk. Det samme gjelder når hun henter fram kompleksiteten og en annen type råskap, i Odysseens kvinnegalleri. Mens Kalypso i Østbyes oversettelse forsøker å friste Odyssevs til å bli hos henne litt lengre ved å si: «Visselig tør jeg dog si at jeg ei står tilbake for henne verken av vekst eller åsyn; ti ei kan en dødelig kvinne kappes i skjønnhet og statelig vekst med en evig gudinne», fastslår Wilsons Kalypso at «And anyway, I know my body is better than hers is. I am taller too. Mortals can never rival the immortals in beauty.»12

Wilson lakkerer heller ikke over Odysseens mest misogyne flekker. På dette punktet kaller hun i en artikkel Mendelsohns lesning av Penelope for «sentimentalized», når han oppfatter forholdet mellom Odyssevs og Penelope som «a partnership of intellectual equals, based on true love and a shared outlook on life». Hun tilføyer: «Moreover, the sentimentalized reading of Penelope erases some facts about her social position that the original poem makes very clear. Whereas Odysseus has many choices, many identities, many places to go and people to be and to see, Penelope has only one choice, and it is defined exclusively by her marital status.»13

Dette er krystallklar tale med hensyn til hvor og hvordan Wilson posisjonerer seg. Hun påpeker også at kvinnelig handlingsrom finnes i Odysseen, men kun for gudinnene (jf. oversettelsen av Kalypsos ord ovenfor). Påpekningen understrekes videre av hennes poeng om at diktet ikke ender med gjenforeningen med Penelope, men med faren, og så endelig med at Athene stopper Odyssevs før han dreper enda flere av Itakas menn. Til sammenligning er Sundes Penelope kanskje mer i Wilsons ånd, siden hun er hjemme og slåss som en helt – med sykdom. Som Penelope i Wilsons gjengivelse er også Sundes Penelope avhengig av sin mann – om enn på en annen måte. Som i Wilsons oversettelse er også Sundes Penelope en kvinne som bruker sin formidable styrke på å være realistisk og vurdere sine muligheter i et forhold der det er mannen som representerer fantasi og tankesprang.14

Wilsons oversettelse illustrerer for øvrig hvorfor den viktigste – og mest krevende – humanistiske forskningen sjelden er den som publiseres i de kanaler som norske fagråd har bestemt skal gi økonomisk uttelling for universitetene forskerne er tilsatt ved, som leses av få og ofte dreier seg om problemstillinger så snevre at man må være spesialist for å finne dem interessante. Selvsagt forutsetter også Wilsons oversettelse at noen først har forsket inngående på gammelgresk lingvistikk, episke genre, manuskriptoverleveringer, m.m. Men at oversettelse ikke blir sett på som forskning innenfor særlig norske belønningssystemer, må bygge på kunnskapsmangel om hva som er den filologiske forskningens kvalitet og relevans. En forskningsbasert oversettelse som for eksempel Wilsons er relevant og tilgjengelig også utenfor akademia, som jo ofte er det myndighetenes andre arm etterspør. Humaniora skal hjelpe stadig nye generasjoner å tenke, forstå og analysere bedre og mer kritisk, ikke bare tilføre dem mengder av ny sakskunnskap de ikke er i stand til å anvende. Derfor henger erkjennelse og formidling sammen på en særskilt måte akkurat i dette fagfeltet. Platon var som kjent ikke fagfilosof, Paulus ikke teolog (i motsetning til Charles Darwin, som riktignok ikke er mest kjent for akkurat dét), og mange av autoritetene innenfor også andre underdisipliner av humaniora var heller ikke utdannede spesialister innen sitt fagfelt. Den høyt anerkjente amerikanske klassisisten Froma Zeitlin (hennes sjeldne fornavn dukker også opp i Mendelsohns bok, det fungerer som et shibboleth for den engere forskningskrets og han får slik fram at hun var hans tidligere veileder), oppsummerer betydningen av det endelige forsknings-oversettelses-resultatets form i sin anbefaling av Wilsons Odyssey på bokens omslag: «Irresistibly readable … turns Homeric epic into a poetic feast.»

Norske odysseer

Hvorfor trenger Odysseen å nyoversettes for det 21. århundret? Dels handler det selvsagt om, som T.S. Eliot erklærte, at «Each generation must translate for itself».15 Ikke for oversettelsens eller originaltekstens egen skyld, men fordi vi fortsatt finner redskaper og inspirasjon til å forstå og gjenkjenne oss selv, mennesket, i verktøykassen vår kulturelle arv har overlevert til oss. Det er humanioras oppgave å bringe dette til uttrykk for stadig nye befolkningsgrupper og generasjoner. Men først må forskere – eller lærde forfattere – også oversette teksten for oss.

Odysseen er gjendiktet til norsk ved flere anledninger. I Norge ble eposet utgitt første gang i 1918 av Arne Garborg med tittelen Odyssevskvædet. Garborgs versjon går inn i et større mønster blant nynorskpionerene: Som kjent ble mange verk fra antikken oversatt til nynorsk før de kom på riksmål. Det er ikke så unaturlig: Der riksmålsbrukere så til København, så nynorskentusiastene lengre. Nynorsk var rekonstruksjon av noe som skulle være eldre og mer originalt enn det danske riksmålet. For å hente arven fram igjen i hele sin tyngde måtte man gå tilbake til før dansketiden, til de europeiske røttene, og gjøre «riksmaal» til en historisk parentes. Aasta Hansteen, Marta Steinsvik og Arne Garborg drev alle med dette: Fra 1897 bodde også de to oversetterne Steinsvik og Garborg i et slags kollektiv på Labråten i Asker med sine respektive ektefeller.16 Steinsvik var atskillig mer språkmektig enn Garborg, så kanskje hun hjalp ham med gresken? Slik åpner Garborg, som i likhet med Wilson oversetter det greske andra til «mann» i første linje:

Songdis, fortèl meg um mannen hin raadsløge, han som so vide

kringum laut flakke, daa øydt han hadde det heilage Troia,

og som fekk mange bustader sjaa og folkeskikk ymis.

Mykje av vanskar og aut på sjøen han freista, med' der han

stridde for eige liv og for heimkjømd aat sveinarne sine;

deim han endaa ikkje fekk frelst, so gjerne han vilde;

for ved heluvsleg daad dei sjølve valda seg bane,

tankeløysur dei var, som solgud-uksarne slagta;17

Etterhvert kom den som er blitt stående som den mest leste norske gjendiktningen, nemlig Peter Østbyes oversettelse. Østbye skrev på bokmål, var svært nøye med metrikken, og holdt seg relativt nært til originaltekstens stilistiske virkemidler.

Men de norske odysseene er ikke bare oversettelser til norsk av en gresk fortelling om en mann som rotet seg bort i Middelhavet, på vei hjem. Noen har tatt steget videre og argumentert for at Odysseen handler om en reise til destinasjonen Norge! En tidlig skriftlig kilde er Jonas Ramus, som i sin Norriges Beskrivelse fra 1735 beviser hvordan Odyssevs må ha reist helt til Lofoten: 18

Halogaland synes at være en af de første Provincier, som er beboet og bebygt i Norrig; thi Strax efter den Trjoanske Krig, der Ulysses, som kaldede sig Outin, reiste til de yderste Grenser af den store Ocean, fandt han et mørkt Land, som han kaldede Kimmeriers Land, hvilket han beskriver saaledes, […] og at han der har fundet 2 Hav Svelge Scyllam og Charybdin, og med Forskrekkelse hørt den Larm og Susen, […] hvilket alt sammen nogle vrangeligen har villet forklare om det Farsund hos Sicilien; enddog der paa Steden findes hverken saa høje Bierge, som de mørke Skyer ligger paa, ej heller saa mørkt, hvor Solen ikke skinner, ej heller saa farlig Strøm, at de Sejlende jo uden Fare kand gaae der igiennem; men det kommer i alle Maade overeens med Møskøe-Strømmen paa Helleland, hvor der er baade saa højt Fjeld paa Lofodens Side, kaldet Helseggen, at efter Homeri Beskrivelse kand ingen komme der op, om han havde 20 Hænder og Fødder, og om Vinteren er der idelig Taage og Mørkhed […] den forfærdelige Brusen og Susen, som Ulysses saae og hørdte hos Scyllam og Charybdin, kommer og overeens med den brusende Fos, som er paa begge Sider af Moskøen; thi imellem Helseggen og Moskøen skyller Strømmen paa de Klipper og Holmer, som der imellem ligger, og kand derfore vel kaldes Scylla; paa den anden Side af Moskøen ligger ogsaa Holmer og Klipper, som Strømmen bryder paa, hvoriblandt er en Holme ved Navn Skarholm, som kand holdes for Charybdi.19

Ramus fortsetter i samme spor og forklarer hvordan Ulysses siden finner Kalypsos øy Ogygia der Salten, Lofoten, Vesteraalen og Senja møtes: Særlig Senja, hvor det finnes en fjord som kalles Ogurs fjord eller Agis fjord, høres ganske ut som Ogygia.20 Ulysses bodde så på Senja i sju år og fikk barn med en kvinne der. Så viser Ramus hvordan Odyssevs aka Outin er stamfar til Håkon Lade-Jarls slekt. Øya hvor Helios’ okser gikk og beitet «svare til den Øe Traen eller Trænog paa Helleland, hvor fordum mange oxen maa have gaaet, ligesom endnu vilde Oxen findes mangesteds paa Øerne».21 Som bevis for denne norske lesningen trekker han inn Plutark og Herodot.22

Det er slett ikke bare nordmenn som har kommet på slike tanker. Manolis Koutlis’ bok Οι «Εν Σκιά» Ελληνικές Αποικίες της Βορείου Αμερικής και του Ατλαντικού 2.500 π.Χ. 1.500 μ.Χ. argumenterer for det samme, men utvider området for Odyssevs’ reise til hele Nord-Atlanteren.23 Han hevder at Odyssevs ikke hadde seilt seg vill på havet, men var på en intendert ekskursjon til de greske koloniene i nord, og også han støtter seg på Plutarks Om ansiktet som framtrer i månens sirkel.24 De territoriene som befinner seg innenfor dagens norske områder, er Kirkes øy og Hades. Odyssevs’ bestefar Autolykos bodde også i Norge, mener Koutlis.

Men Odysseen lever også sitt liv uavhengig av forskere, forfattere og konservatorer som stadig bringer det til nytt uttrykk og bruker eposets strenge form og plott til å utsi noe nytt. Det er fordi Odysseen også handler om mye som er dypt gjenkjennelig og setter ord på det.

Syriske odysseer

For en innflytter i Athen er noe av det mest fascinerende ved byen måten fortid, nåtid og framtid møtes, smelter sammen og lever sammen på i et forlenget nå. Det er den aktuelle verdien av «antikken». Ernst Robert Curtius påpekte i Europäische Literatur und Lateinisches Mittelalter (1948) at tradisjonen er ikke et lagerlokale, men et hus vi kan puste i. Athen puster i høyeste grad i tradisjonen etter Odysseen.25 Om fortid og nåtid – og framtid – eksisterer i et forlenget nå i Athen, gjelder det ikke minst motivkretsen som handler om Odyssevs. Hovedpersonen i Odysseen var også en viktig karakter i Iliaden, fortellingen om krigen i Troja, som altså var en så dårlig idé allerede i utgangspunktet.

Både Odyssevs’ og Penelopes mot og kløkt berømmes gjentatte ganger i diktet. Men som vi skal se, spiller disse egenskapene mindre rolle for dem som finner seg tvunget til å foreta lignende usikre og farlige reiser i samme området i dag. Slike egenskaper er grunnleggende nødvendige for alle som forlater et hjem for noe som er langt mer usikkert. Det som er interessant, er hvordan dagens reisende tolker reisen i seg selv.

Fortolkerne jeg sikter til her, er flyktninger, og disse er ikke nødvendigvis innforlivet med den europeiske litterære tradisjonen. Disse flyktningene snakker gjennom et medium – en amerikansk professor i litteratur som har nedskrevet deres lesninger og refleksjoner i en artikkel – og også knyttet egne refleksjoner til disse lesningene av Odysseen. Dette er utvilsomt ingen ideell kildesituasjon. Men Richmond Eustis’ arbeid eksemplifiserer en ny form for lesning som ikke er drevet av akademisk utspørring eller et behov for å reprodusere Vestens kanon, men av kreftene som også driver migrasjon og behovet for å forstå og forsone seg med situasjonen. Jeg oppfatter Eustis’ artikkel som begynnelsen på et svar til Michael Allans spørsmål: «How is literature productive of the terms within which the world is understood?»26

En av de første søndagene i 2016 spaserte jeg over til Omonia-plassen i Athen. På grunn av finanskrisen hadde byrådet droppet det tradisjonelle juletreet på Syntagma-plassen foran parlamentet. Dette var både en måte å spare penger på og en måte å vise internasjonale banker og EU at Athen og Hellas nå kuttet kostnader. Syntagma-plassen er der internasjonale mediehus alltid er standby i tilfelle nye demonstrasjoner, det som skjer der, blir kringkastet. Omonia er røffere, skitnere og nærmere områdene hvor mange flyktninger campet mens de var i transit i Athen, så plassen var – og er – et populært samlingssted for dem.

I stedet for juletre på Syntagma hadde byrådet plassert et ståltrådskjelett av en tradisjonell gresk båt med seil, en Karavaki på Omonia.27 På øyene har det vært en gammel skikk å dekorere fiskebåtene til jul, men i storbyen Athen har man i lang tid holdt seg med det mer moderne juletreet. Karavaki-en bærer i seg mange motiver: St. Nikolas, julens og julegavenes helgen var også seilernes helgen. Båten er et tidligkristent symbol og gjenfinnes i skipet i mange norske kirker. De pyntede båtene var også en måte å ønske sjøfarere velkommen hjem eller «velkommen hit» til jul.

Karavaki på Omonia. Her er en mer utviklet og beskyttet modell fra vinteren 2017–2018.

Den julepyntede Karavaki-en smelter sammen grekernes to viktigste identitetsskapende symbolske universer: Den strevsomme båtreisen som skildres i Odysseen, som nærmest har status som nasjonalepos (jf. 150-års-utstillingen på Nasjonalmuseet), og Bibelens julefortelling, som ga opphav til tradisjonen med å feire Kristi fødsel.

Stålskjelettbåten på Omonia-plassen var en formidabel mutasjon av disse motivene og symbolske universene, en manifestasjon av lag på lag av greske forestillingsuniverser. Det mest slående ved installasjonen var likevel dem som intuitivt og umiddelbart hadde adoptert den som deres felles symbol og samlingssted: båtflyktningene. Omonia var deres hang-out spot, ikke langt fra togstasjonen der store grupper av flyktninger stadig ankom, og i stadig mindre grad i stand til å dra videre grunnet den økende isolasjonen av Hellas fra resten av Europa. Hellas’ flyktningstrøm måtte isoleres og avskjæres som en kreftbyll på Europas kropp. Flyktningene var strandet på Omonia, som Odyssevs på Kalypsos øy. Hver gang jeg var på Omoniaplassen så lenge båten sto der, var den alltid omgitt av strandede flyktninger som søkte hverandres selskap og slo tiden i hjel. Hadde de noen gang hørt om Odyssevs? Han som fløt rundt på en flåte på havet i lang tid, som mistet alle sine venner og kampfeller fra hjemøya? Sammenlignet de seg med Odyssevs, strandet på den ene øya etter den andre, tilsynelatende ute av stand til noen gang å nå «hjem»?

Det er kanskje tvilsomt, selv om det også er opplagt at mange av dem som flyktet i denne fasen, hadde høy utdannelse og grei økonomi. Men om de ikke kjente akkurat Odyssevs historie, så foregår det også i vår tid en utstrakt sampling og interaksjon mellom ulike kanoniserte tekster, dels fordi de er tilgjengelige langt utenfor de identitetsfellesskapene som har båret dem gjennom historien, og dels fordi disse tekstene deler mange grunnleggende motiver. Hadde de ikke hørt om Odyssevs, så hadde de kanskje hørt om Abraham, som dro ut, av andre grunner, som aldri vendte tilbake og som aldri hadde noe ønske om det heller.

Situasjonen en flyktning befinner seg i, er ikke velegnet for lesning og refleksjon over verdenslitteratur, siden bøker og skriveredskaper gjerne er utilgjengelige på reisen. Derfor er det enda vanskeligere å finne skriftlige nedtegnelser etter slik lesning og refleksjon.28 Selv om den ideelle kilde hadde vært en refleksjon skrevet av en migrant på et vesteuropeisk språk, er det fortsatt for tidlig og for uoversiktlig til å få tak i dette materialet, selv om slike tekster produseres på kurs for flyktninger i Hellas nå. Derfor tyr jeg til en artikkel på engelsk om undervisningssituasjonen blant flyktninger fra de samme landene som dem som ankom Hellas. Richmond Eustis skrev sin tekst vinteren 2015–16, i samme tidsrom som julebåtinstallasjonen stod på Omonia-plassen i Athen.

Eustis var litteraturprofessor på Fulbright-stipend til universitetet i Jordan da han skrev «‘We’re all refugees’: What teaching displaced Syrians taught me about my calling and my country». 29 Selv om han ofte hadde undervist i Odysseen i USA, forstod han først hva den handlet om etter å ha undervist en klasse syriske, irakiske og palestinske flykninger i samme tekst. I sitt amerikanske klasserom så Eustis det som nødvendig å formidle så nøyaktig som mulig alt om historisk kontekst og Middelhavets geografi: det knausete Itaka, det mørke havet og naturen som var bebodd av all slags vesener langs spekteret menneskelig–guddommelig. Han forstod Odysseen som en fortelling om å vokse opp, om forholdet mellom fedre og sønner, og om kjærligheten som overvinner alt:

But that’s not how my students in Jordan read it at all. Many of them are Syrian, or Iraqi, or Palestinian refugees. In their written responses to the first three books, much of the class wrote some variation of: «We know this story. We know what it is to be unable to go home, to show up with nothing at the door of strangers and hope they greet us with kindness instead of anger. We know what it’s like to wonder about the fate of family members, caught up in wars that seem to go on forever, and to hope that one day we will see them again.»

For hans nye studenter var ikke Odysseen bare et eventyr. Mange av studentene hadde fortalt om hvordan de hadde blitt skylt i land på fremmede strender, akkurat som Odyssevs. Som ham var de i militær alder, som ham hadde de vært tvunget til å lure og lyve for å overleve. Også Odyssevs hadde et blodbad bak seg og «the destruction of a great city at least partially to his credit».30

Eustis kommenterer studentenes gjenkjennelse av xenos-prinsippet: I utgangspunktet betyr det greske ordet xenos både «fremmed» og «utlending», «besøkende», «turist» eller «gjest». Det faktum at gresk har kun ett ord for tre konseptuelle felt som er klart distinkte på norsk, sier noe om de tradisjonelle greske verdiene som satte grekerne i stand til å ta imot så mange flyktninger i en situasjon der landet og befolkningen allerede var i en ytterst kritisk økonomisk situasjon. Eustis foreslår at Odysseen på mange måter er en undersøkelse av det greske begrepet xenia, gjestfrihet. Han fortsetter å bruke den greske termen i sin aktuelle jordanske kontekst fordi utover den språklige formen konseptet har i Odysseen, er det velkjent også for syrere og irakere som befinner seg i Jordan. Hans studenter forsto xenia umiddelbart: «for my students, it depicts the exile’s anxiety in a world in which the principle of xenia is threatened, in which the stranger’s welcome is in doubt. Odysseus asks himself many times about the inhabitants of the unknown islands.» Videre tok studentene:

special note of Odysseus’ plea to the Phaiákian queen Arêtê in Book VII: «[g]rant me passage to my father land. My home and friends are far. My life is pain.» For many of them the ruins of Troy are still smoldering behind them, their oikos in utter disarray with little hope of putting it right. And now the hope of safe haven vanishes too. There may be no solace for them across the wine-dark sea, which continues to claim victims in many of the same places it did in Homer’s time.31

Odysseens odysseer

Hva vil vi så finne i vår kulturs eldste og mest intenst kanoniserte tekster i årene som kommer (Bibelen, Odysseen, Æneiden, etc.)? Vi vil gjenoppdage hvor mange av dem som tematiserer flukt, migrasjon, flyktningsituasjoner, og kryssing av grenser og farvann i og rundt det samme Middelhavet som folk drukner i i dag. Dagens flyktningeruter østfra følger de gamle bysantinske handelsrutene, ruter som er staket opp for 1000 år siden og vel så det. «Apostlenes gjerninger» forteller blant annet om hvordan båten Paulus ble fraktet på som fange til Roma, led skipbrudd ved Malta (Apg 27–28,1). Abraham måtte forlate sin hjemby og begi seg ut i ørkenen og vestover på lykke og fromme. Odyssevs drev som en båtflyktning på havet i mange år før han nådde «hjem» – et sted som i mellomtiden hadde blitt et annet, og han selv var ikke til å kjenne igjen. I tillegg har vi Israelsfolkets flukt fra Egypt, Aeneas kaotiske reise fra Troja til Roma, osv.

Disse motivene er igjen kritisk aktualisert, og de vil garantert prege forskningen i kommende år. Dermed handler dette også om hva forskning på kanoniske tekster innebærer: Den skal utforske grunntekstene materielt og språklig, oversette, men også kritisk analysere tolkningene som originaltekstene avstedkommer.

I de kanoniserte tekstene framstilles traumatisk flukt gjerne som grunnleggende for noe nytt og bedre: Aeneas’ flukt etter Troja som førte til Romas grunnleggelse, mens Odyssevs vinner ny og større velstand. I dagens situasjon, hvor flere enn noen gang befinner seg hjemmefra mot sin egen vilje, kan man lure på om det urgamle, utbredte og kulturelt delte migrasjonsmotivet som innbefatter en bedre avslutning, kan være én faktor som gjorde disse tekstene populære nok til å oppnå kanonisk status i utgangspunktet. Om man sitter fortapt på en flåte på havet eller svetter seg gjennom øde fjellpass, er det mye trøst i å tenke på velkjente fortellinger hvor strabasene fører til noe som er bedre. For en stadig høyere andel av våre nærmeste naboer også i Norge, bekrefter disse tekstene at nomadiske liv er normale liv, og de gir redskaper til å håndtere usikkerheten rundt avreise og mottakelse (xenia) på stadig nye steder. I den lange perioden størsteparten av Europas befolkning har vært bofaste, gjerne i samme grend eller til og med hus i generasjon etter generasjon, var betydningen av de litterære motivene omkring flukt og migrasjon som er så sentrale i våre opphavsfortellinger, ganske usynlige. Kulturer som har forblitt nomadiske, eller folkegrupper som har vært tvunget til å flytte på seg med jevne mellomrom, har kanskje sett de samme motivene på en annen måte og funnet trøst og tilhørighet i dem.

Men selv om motivene omkring flukt og migrasjon går igjen, viser kritiske, komparative lesninger at det finnes viktige forskjeller og nyanser – også i hvordan eksempelvis flyktning/migrant-motivet utfoldes i de respektive kanoniserte skriftene: Der Odyssevs har en forestilling om et permanent hjem som fortsatt er hans og som han må gjøre krav på, finnes ikke en slik forestilling i fortellingene om Bibelens nomadiske Abraham, som vandret ut fra Ur, og hvis brorsønn Lot på et visst tidspunkt fikk beskjed fra gud om at det farligste han kunne gjøre, var å se seg tilbake (1. Mos. 19:26). Odyssevs’ drøm er at alt skal bli som før. Abrahams «hjem» er storfamilien som sosial enhet, de som til enhver tid reiser sammen med ham. Dramatikken som utspiller seg, inntreffer når den sosiale enheten splittes opp og grupper drar hver sin vei. Hvor teltet til enhver tid er plugget, er mindre viktig. Odyssevs dreper dem som hadde levd på hans ressurser i hans fravær. Abraham får gud til å rydde stadig nytt land for seg.

I denne litteraturen er det noen som reiser ut på lykke og fromme, noen tvinges med på reise mot sin vilje, andre tvinges til å flykte, og finner ikke veien tilbake. Dette er svært forskjellige situasjoner, som ikke kan avleses av den reisendes ansikt og kropp når man møter ham eller henne på en strand eller på en åpen plass i byen. Vår grunnleggende litteratur gir mange modeller for å tolke og møte «den fremmede».

Odyssevs er kanskje den eneste som noen gang har funnet veien hjem, i alle betydninger av ordet. Han greide det kun med mye hjelp fra gudene, særlig Athene. Han representerer derfor det alle drømmer om, men som bare kan oppnås i litteraturen.

Helt til sist må vi følge Odysseens egen fluktrute. Den motbeviser min tese ovenfor, at flukt ikke er en situasjon der man har tilgang til kanonisert verdenslitteratur eller redskaper til å reflektere over den. Da korsfarerne angrep sine kristne brødre og søstre i Konstantinopel i 1204, nærmest i frustrasjon over at de ikke fikk «tatt tilbake» Jerusalem ordentlig fra muslimene, var det en enorm krise for den samlede overleveringen av antikkens litteratur. Det bysantinske riket hadde profesjonalisert og systematisert skriftkopiering som ingen andre. Mange bibliotekarer, oversettere og skrive- og lesekyndige måtte flykte som resultat av Konstantinopels svekkelse – og de tok med seg det de kunne av gamle manuskripter. Mange landet i Italia, der de fortsatte å kopiere, og de startet å lære sine nye naboer gresk. Slik bidro de til å utløse den italienske renessansen, som selvsagt ikke var noen gjenfødelse for de grekerne som ga italienerne et nytt vindu inn i deres egen enda eldre språklige og kulturelle arv.

Viktige Odysseen-manuskripter reiste med flyktningene fra Konstantinopel til Venezia og Firenze. Det eldste komplette manuskriptet er fra det 10. eller 11. århundret og finnes følgelig i Firenze (Laurentianus), hvor også den første trykte utgaven ble produsert i 1488. Men allerede i hellenistisk tid var Egypt – på den andre siden av Middelhavet – det viktigste oppbevaringsstedet for Odysseen-manuskripter. Biblioteket i Alexandria huset Homer-manuskripter både fra Chios, Argos og Sinope, og det var de aleksandrinske lærde som startet arbeidet med å etablere en skriftlig standardtekst for Odysseen og Iliaden, og de kopierte tekstene.32 Etter flukten fra Konstantinopel til Italia har tallrike manuskripter reist videre, i likhet med moderne flyktninger, til Italia, Paris, Wien, London og andre steder.

Den rekonstruerte teksten til Odysseen vi finner i dagens kritiske utgaver og som ligger til grunn for moderne oversettelser, er altså selv et flyktningbarn, et resultat av reiser på kryss og tvers i Middelhavet og slett ikke siste ledd i en kontinuerlig kjede tilbake til det 7. århundrets Hellas.33