I globaliseringsdebatten på 1990-tallet var nasjonalstatens minskende betydning et sentralt tema, både blant dem som hyllet en slik utvikling og blant dem som oppfattet den som en trussel. Tjue år senere synes disse debattene utdaterte. Både de optimistiske og bekymrede standpunktene fra den gangen har veket plassen for større realisme – eller for kynisme og desillusjon.

Debatten på 1990-tallet dreide seg dels om økonomisk politikk. Et viktig spørsmål var om økt internasjonal økonomisk integrasjon hadde gjort staten maktesløs og irrelevant, og at det ikke lenger var mulig å styre økonomien gjennom nasjonale reguleringer? Siden den gangen har tvert imot kapitalismens avhengighet av nasjonalstaten blitt stadig tydeligere. Finanskrisen i 2008 førte bl.a. til historiens mest omfattende statlige redningsaksjoner for å hindre sammenbrudd i det globaliserte finanssystemet. Og de landene der staten faktisk er blitt noe nær irrelevant, slik som Somalia, Kongo eller Irak, framstår ikke akkurat som modeller for framtida.

Den gangen diskuterte man også om nasjonale kulturer var i ferd med å bli nivellert og erstattet av en global, kommersiell kultur, og av en økende global kosmopolitisk bevissthet. I dag synes det klart at i hvert fall det sistnevnte er begrenset til et kulturelt og et økonomisk borgerskap, sosiale klassefraksjoner som i økende grad fjerner seg fra flertallet av befolkningen, som de mer og mer åpent uttrykker forakt for.

Et tredje tema var framveksten av nye former for globale politiske offentligheter og globale politiske institusjoner som overskrider nasjonal partikularisme. Det som måtte finnes av tilløp til slike universelle institusjoner, er i dag kraftig svekket. Isteden ser vi at politiske eliter og regimer stadig oftere legitimerer seg gjennom en utilslørt nasjonal sjåvinisme, der nyfascismen ligger like under overflaten.

Til tross for at nasjonalstatene på mange måter har blitt viktigere, har ikke handlingsrommet for statlig politikk blitt større – tvert imot har vi sett en økende global ensretting av de viktigste politikkområdene. Med få unntak ser vi over alt en videreføring av den samme nyliberale økonomiske politikken som har skapt dagens økonomiske og politiske krisetilstander. Svaret på krisa har så langt vært ytterlige budsjettinnstramming, privatisering, konkurranseutsetting og finansialisering, noe som har bidratt til å forsterke økonomiske ulikheter, ulikheter som allerede er større enn på hundre år – både innad i og mellom stater. Politikken er den samme, uavhengig av hva befolkningen som utsettes for den, måtte mene, og fagbevegelsen og den politiske venstresida står svakere enn på mange tiår.

Men fraværet av politiske alternativer til nyliberalismen betyr slett ikke at borgerne er tilfreds med tingenes tilstand. Misnøyen kommer i stedet til uttrykk som en kombinasjon av politisk apati og nasjonalisme. Den demokratiske politiske deltagelsen har sunket, samtidig som nasjonalistiske protestbevegelser vokser. Offeret for dagens økonomiske globalisering er ikke først og fremst staten, men demokratiet. I verste fall ser vi i dag slutten på «demokratiet slik vi kjenner det»: Demokratiet som en arena for kompromisser mellom motstridende klasseinteresser og som en kanal for omfattende redistribusjon av ressurser, erstattes av en ny type pseudodemokratier, mens de viktige spørsmålene for borgerne avgjøres andre steder.

1990-tallets optimistiske slagord om historiens slutt har vist seg som utopisk, og «den reelt eksisterende kapitalismen» er i sin mest alvorlige krise siden andre verdenskrig. Vi har ikke noe svar på «hva som må gjøres», men et første skritt er å prøve å forstå hva som skjer. Dette nummeret er et beskjedent bidrag til en slik forståelse.

Med dette nummeret fullføres en trilogi innenfor Agora-biblioteket, som ble innledet med numrene om Michael Hardt og Antonio Negris Empire (nr. 4, 2004) og nyliberalisme (nr. 1, 2011). Samlet sett gir disse utgivelsene bidrag til kritisk politisk økonomi, med vekt på å forstå dagens globale situasjon.