Statsviter uten frykt og daddel

Francis Fukuyama,

Political Order and Political Decay. From the Industrial Revolution to the Globalisation of Democracy.

London: Profile Books/New York: Farrar, Strauss & Giroux 2014.

Innledning

Statsvitenskap er ikke et fag som er befolket av utpregede spenningssøkere. Mesteparten av den forskning som statsvitere produserer, handler om relativt smale tema, og konklusjonene som blir trukket, er sjeldent spesielt oppsiktsvekkende. Grandiose teorier som skal forklare selve grunnlaget for politikk i menneskelige samfunn, blir nesten aldri formulert eksplisitt og blir som oftest omtalt i ironiske vendinger.

I over tjue år har Francis Fukuyama vært et unntak fra dette mønsteret. Han ser ut til å mangle mange av de hemninger som andre statsvitere har, og hopper i stedet gjentatte ganger ut på dypet, i et håp om å skape en ny forståelse omkring politiske prosesser. I tillegg har flere av bøkene hans vært skrevet for et bredere publikum, i hvert fall sammenlignet med det som vanligvis blir skrevet og utgitt av hans laugsbrødre. Hans nyeste bok, som også er en oppfølger til hans forrige bok fra 2011, er slik sett typisk for Fukuyamas forfatterskap.

Hegel i Washington

Etter en tid som rådgiver for Reagan-administrasjonen, og omtrent samtidig med at den kalde krigen tok slutt, beveget Fukuyama seg i en mer akademisk retning. Denne nyorienteringen kulminerte i utgivelsen av boken The End of History and the Last Man, som kom ut i 1992, og som ble Fukuyamas gjennombruddsverk. Raskt ble begrepet i første halvdel av bokens tittel til et munnhell, og mange fikk bare med seg det aller groveste omriss av Fukuyamas tross alt nokså nyanserte argumenter.

Hovedpunktet i Fukuyamas analyse er likevel ganske kort fortalt. Med oppløsningen av Sovjetunionen fantes det ikke lenger noe klart og tydelig alternativ til markedsøkonomien og det liberale demokratiet. Dermed endte Fukuyama opp med å hevde at historiens sluttpunkt, det vil si en verden bestående nesten utelukkende av liberale demokratier under amerikansk lederskap, er nært forestående. Kanskje var ikke akkurat det en unaturlig analyse å komme med rett etter avslutningen av den kalde krigen, men likevel skulle hans navn etter hvert bli knyttet til imperialt overmot og politisk misjonsiver. Ettertiden har da også ganske ettertrykkelig vist at verden ikke alltid følger de samme trendene særlig lenge av gangen.

Fukuyama har imidlertid de senere årene tatt avstand fra nykonservatismen, som han ganske naturlig ble assosiert med på begynnelsen av 1990-tallet, og blitt en slags avhopper fra den amerikanske høyresidens utenrikspolitiske linje. Mest kraftfullt kom dette til uttrykk i boken America at the Crossroads fra 2006, der han tok et oppgjør med den utenrikspolitikken som ble ført i George W. Bush sin åtte år lange presidentperiode. Faktisk gikk Fukuyama så langt som offentlig å uttrykke sin støtte til Barack Obama før presidentvalget i 2008, samtidig som at han erklærte at Bush sin krigføring hadde vært en katastrofe for landet og verden for øvrig.

På den annen side har ikke Fukuyama tatt noe endelig oppgjør med et særegent, teleologisk historiesyn, som han helt siden utgivelsen av The End of History and the Last Man har gjort til sitt varemerke. Verdenshistorien har ifølge Fukuyama fortsatt en retning og et mål, selv om han med sitt fokus på de politiske ideenes makt minner mer om Hegel enn om Marx.

For hans egen del vil det kort fortalt si at menneskeheten beveger seg langsomt i retning av markedsøkonomien og det liberale demokratiet. Lesere som kjenner til hans tidlige forfatterskap, vil dermed kunne kjenne igjen deler av analysene hans fra før, når de leser hans nyeste bok, selv om det også vil være betydelige forskjeller, blant annet i hans nå mer pessimistiske omtale av det politiske systemet i USA.

Det er likevel også en mer nyansert Fukuyama vi kan se i hans seneste bok. Blant annet skiller han nå tydeligere mellom judisiell, politisk og administrativ utvikling, noe som åpner for at forskjellige samfunn kan endre seg i ulik takt på ulike samfunnsområder. Det kan i sin tur for eksempel medføre at et samfunn kan bli stadig mer moderne på mange områder, men samtidig hardnakket motstå endringer på det politiske området i retning demokrati, og dermed bli et stadig mer effektivt diktatur. Alternativt kan et samfunn gjennomleve raske politiske endringer fra diktatur til demokrati, mens byråkratiet og det økonomiske systemet ikke endrer seg like raskt, på en slik måte at demokratisering ikke fører til noen reduksjon i korrupsjon eller skjevfordeling av økonomiske ressurser.

Politikkens opprinnelse

Political Order and Political Decay er en bok som bør leses sammen med Fukuyamas forrige bok, med tittelen The Origins of Political Order. Til sammen utgjør disse bøkene et panorama over verdenshistorien fra steinalderen og fram til vår egen tid, med et fokus på utviklingen av det moderne statsapparatet. Og som de fleste verdenshistoriske utsyn er de to bøkene sterkt preget av det perspektiv eller utsiktspunkt som forfatteren velger å se verden ut ifra.

Framfor alt er tobindsverket til Fukuyama et forsøk på å skrive en oppsummering av hans egen tenkning de siste tjue årene, fra tiden etter at stormen rundt The End of History and The Last Man hadde lagt seg, og fram til i dag. I forbindelse med utgivelsen av første bind uttalte Fukuyama at han ønsket å skrive en bok han savnet den gang han selv begynte å studere statsvitenskap, nemlig en samlet fortelling om menneskehetens politiske utvikling fra de tidligste tider til vår egen tid. Det er altså et prosjekt med overveldende dimensjoner som nå er blitt sluttført, i form av to ganske tykke bøker, rett nok med relativt stor skrift, som samlet gir den interesserte leseren mye å tenke på.

The Origins of Political Order legger mye av det intellektuelle grunnlaget for Political Order and Political Decay. Denne første boken er delt i fem deler, og tar for seg tiden fram til den franske revolusjon i 1789. Den har en innledning og en avslutning som bærer preg av å være mer teoretiske i sitt tilsnitt, mens de mellomliggende delene har en mer historisk og beskrivende karakter.

I innledningen til denne boken legger forfatteren ut om sitt syn på statens opprinnelse og utvikling fram til vår egen tid. Her møter vi en slags oppdatert utgave av de engelske kontraktteoretikerne fra 1600-tallet, i første rekke blant dem Thomas Hobbes og John Locke. Allerede her kan vi se hvordan evolusjonære eller teleologisk tenkemåter – rett nok relativt nyanserte sådanne – ligger til grunn for Fukuyamas perspektiv på verdenshistorien. For ham finnes det en målestokk som går fra primitiv til moderne, og som setter ham i stand til i det hele tatt å bruke begreper som utvikling og forfall. Han mener ikke at verden alltid og uten unntak går framover eller bakover, men mener likevel at det gir mening å omtale noen former for samfunnsmessig forandring i positive vendinger, mens andre endringer kan ses på som en form for tilstivning og stagnasjon.

Stater oppstod, hevder Fukuyama, fordi mer uformelle politiske strukturer ikke maktet å fordele goder og byrder i samfunnet på en tilstrekkelig effektiv måte. Etter hvert som befolkningstettheten økte, økte også behovet for formaliserte politiske institusjoner. Slik ble grunnlaget lagt for en verden med ganske stor variasjon i måten ulike samfunn er organisert på. Alt avhenger nemlig av hvor stort behovet var – og er – for stående politiske arrangementer, til å fordele overskuddet – eller underskuddet – av felles prosjekter mellom menneskene i et samfunn.

Avslutningen av den samme boken peker fram mot Fukuyamas neste og hittil seneste bok, nemlig Political Order and Political Decay, som på sin side tar for seg utviklingen siden den industrielle revolusjon, som Fukuyama noe unøyaktig plasserer på begynnelsen av 1800-tallet. Det bærende argumentet er her at overgangen til moderne tid har ført til et taktskifte i utviklingen av politiske institusjoner. Ideen om en stat har i løpet av de siste to hundre årene blitt eksportert til selv de fjerneste avkroker av planeten, samtidig som at økt velstand og utdanningsnivå langsomt har beredt grunnen for utviklingen av demokratiske styreformer.

Marsjen mot det moderne

Bevegelsen i retning av et moderne demokrati kan på sin side være langsom eller rask, og mer eller mindre rettlinjet. Det nye i Fukuyamas foreløpig to siste bøker, sammenliknet med tidligere arbeider, er at han i større grad tar for seg ulike deler av verden, og sammenligner dem med hverandre, enten implisitt eller eksplisitt. Slik blir det tydeligere at det er mulig for ulike samfunn å følge forskjellige veier fram til modernitet og demokrati. Andre typer politiske systemer blir i Fukuyamas bøker omtalt enten som et utviklingstrinn på veien mot et moderne samfunn med markedsøkonomi og representativt folkestyre, eller som et utslag av det Fukuyama omtaler som politisk forfall.

Denne analysen hviler i siste instans på en tanke om at alle typer samfunn kan rangeres fra de minst utviklede til de som kommer nærmest Fukuyamas egen idé om hva som kjennetegner et moderne samfunn. Et fellestrekk ved alle menneskelige samfunn i vår tid er imidlertid at politikk er en nødvendighet, fordi menneskeheten ikke kan klare seg uten en organisert fordeling av goder og byrder. Vi er fra naturens side dømt til å leve i felleskap med andre mennesker. Jo før vi innser det, jo lettere vil det ifølge Fukuyama være å skape mer hensiktsmessige politiske institusjoner.

Betegnende nok ble The Origins of Political Order tilegnet Fukuyamas kollega Samuel Huntington, som utenfor statsvitenskapens verden kanskje er best kjent for boken The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order fra 1996. Innenfor profesjonen er Huntington imidlertid kanskje like berømt for sin idé om at demokratiet har spredd seg til stadig flere land i tre «bølger» gjennom det tjuende århundret.

Det er uansett ikke vanskelig å se at Fukuyama og Huntington er to statsvitere med et overlappende perspektiv på verden. Begge ser ut til å mene at verden langsomt beveger seg i liberal og demokratisk retning, og at den vestlige sivilisasjonen nok til slutt vil vinne over sine alternativer, selv om det neppe vil skje uten strid og en god porsjon menneskelige tragedier.

Politisk utvikling og politisk forfall

Political Order and Political Decay inneholder på sin side ikke noen dedikasjon til en inspirator og våpenbroder, og med en litteraturliste som strekker seg over nesten tretti sider, er det lett å forstå. Fukuyama står i denne boken fram som en intellektuell eklektiker, som henter inspirasjon fra mange og høyst ulike hjørner av verden og de forskjelligste deler av samfunnsvitenskapene.

Hans forlegger tar muligens munnen for full når det i teksten på omslaget blir hevdet at boken er «skjebnebestemt til å bli en klassiker», men den er i hvert fall et magnum opus fra en av statsvitenskapens mer nysgjerrige og bredt orienterte skribenter. Og den vil definitivt glede dem som tar seg bryet med å lese boken langsomt.

Selve boken er tiltalende produsert med et fyldig register og trettiseks passe lange kapitler, organisert i fire deler. I tillegg kommer et innledningskapittel som også fungerer som et sammendrag av The Origins of Political Order. Et slikt sammendrag er nok nødvendig, for de resterende kapitlene går gjennom de siste drøyt to hundre årenes historie i et forrykende tempo og med et globalt perspektiv, der flere av de teoretiske perspektivene som Fukuyama har gjort til sine egne, blir forutsatt kjent av leseren.

I overblikk kan boken ses på som et forsvar for et politisk grunnsyn som inneholder både liberale og konservative elementer. De liberale elementene ligger i at Fukuyama legger til grunn at demokrati og markedsøkonomi ikke bare har blitt stadig mer populære måter å organisere store deler av samfunnslivet på i løpet av de siste to hundre årene, men at dette også representerer et genuint framskritt. Det er i tillegg også et tydelig sosialliberalt tilsnitt i Fukuyamas nyere samfunnstenkning. Blant annet legger han til grunn at stadig økende økonomisk ulikhet kan føre til politisk forfall, og i siste instans true både demokratiet og markedsøkonomien.

Konservatismen i Fukuyamas tenkning ligger på sin side i det faktum at han ikke ser alle endringer i et like positivt lys. Politiske institusjoner kan i tillegg til en positiv utvikling også gjennomgå en forfallprosess, noe som gjør det stadig vanskeligere å oppnå reelle økonomiske og sosiale forbedringer. Det er derfor altoverskyggende viktig å gå forsiktig fram når en setter seg fore å reformere samfunnet, for det er ikke alltid like lett å vite hva utfallet av samfunnsmessige endringer til slutt vil bli.

Politikk i vår egen tid

I bokens første del tar Fukuyama for seg utviklingen av den moderne staten på dens hjemmebane, det vil si i Vest-Europa og Nord-Amerika. Her er det særlig Preussen og Tyskland, Italia og USA som blir viet den bredeste omtalen. Andre land, herunder også de skandinaviske, blir også brukt som eksempler, men blir ikke diskutert like inngående som Fukuyamas hovedeksempler. Argumentene hans og perspektivene hans er likevel ganske sammensatte, og den underliggende modellen som Fukuyama bygger sine analyser på, har blitt mer åpen for at forskjellige land med ulikt utgangspunkt og ulike tradisjoner kan utvikle seg i avvikende retninger.

Den neste delen av boken handler om hvordan politiske institusjoner med sin opprinnelse i vestlige land har blitt eksportert til resten av verden, ofte med bare vekslende hell. Gjennom tretten kapitler, denne gang med Kina og et knippe afrikanske land som de bærende eksemplene, møter vi en verden der krysninger av lokale tradisjoner og importerte institusjoner ikke alltid blir like vellykkede, og skaper i stedet uoversiktlige politiske systemer som gir rom for korrupsjon og maktmisbruk.

Den bare flekkvise innføringen av vestlige politiske institusjoner og organisasjonsprinsipper rundt omkring i verden har i tillegg, ifølge Fukuyama, ført til at ulike regioner har utviklet seg forskjellig fra hverandre. Her legger han vekt på Latin-Amerika, Afrika sør for Sahara og Øst-Asia med Kina i sentrum som eksempler på regioner som har utviklet seg på ulikt vis, og som sannsynligvis vil fortsette å utvikle seg forskjellig sett i forhold til hverandre, og ikke minst hvis man sammenligner dem med vestlige land.

Samtidig er Fukuyamas teleologiske eller evolusjonære historiesyn aldri langt unna. Når et land eller en region beveger seg vekk fra markedsøkonomi eller demokrati, så er det noe som må forklares med «politisk forfall», eller med at importen av vestlige, politiske institusjoner ikke har vært gjort på en tilstrekkelig systematisk måte.

Demokratiet i forfall?

Spredningen av demokratiet er temaet for bokens tredje del. Med bare drøyt femti sider, spredt over fire kapitler, er denne delen merkbart mindre omfattende enn de to første delene. Det er beklagelig at denne delen av boken er såpass lite omfattende, for dette burde vært bredere omtalt i en bok som har som mål å gi et totalbilde av den politiske utviklingen globalt de siste to hundre årene.

Det siste kapitlet i denne delen av boken inneholder imidlertid en interessant spådom, nemlig den at økende økonomisk og sosial ulikhet kan være en fare for demokratiet også på dens hjemmebane, nemlig i Vest-Europa og Nord-Amerika, i det minste på litt lengre sikt. I dette kapitlet tar Fukuyama til orde for at det ikke er størrelsen på middelklassen som avgjør om et land kan utvikle og opprettholde et demokratisk styresett, slik mange statsvitere før ham har hevdet, ofte med særlig blikk på den ustabile utviklingen i Latin-Amerika. I stedet mener Fukuyama at nesten alle former for økonomisk ulikhet kan være en fare for demokratiet, og da særlig om avstanden mellom de aller rikeste og resten av befolkningen blir altfor stor.

Den fjerde og siste delen av boken handler på sin side om det genuint nye innslaget i Fukuyamas historiesyn og grunnleggende politiske analyse, nemlig tanken om politisk forfall. Interessant nok for en tenker som inntil nylig ble regnet som en støttespiller for den amerikanske nykonservatismen, er det USA som er det mest framtredende eksemplet i denne delen av boken.

Argumentet til Fukuyama er at velstående amerikanere har brukt sine økonomiske muskler til å kjøpe seg økt politisk innflytelse, som de sin tur har brukt til å få kontroll med en større andel av de totale økonomiske ressursene i landet, og derigjennom også befestet sitt grep om den økonomiske makten. I tillegg kommer den allmenne rettsliggjøringen av statsapparatet, som også har bidratt til å gjøre det vanskeligere for vanlige amerikanere å øve innflytelse på politiske vedtak.

Fukuyama har utvilsomt blitt en mer nyansert og tvisynt tenker med årene, og det gjør de to siste bøkene hans mer lesverdige, sammenlignet med mange av hans tidligere arbeider. Likevel er det snakk om to bøker som må leses med kritiske øyne. Ethvert forsøk på å fange inn flere tusen års historie innenfor rammen av bare fire stive permer, må nødvendigvis innebære mange grove forenklinger, og det gjelder også Fukuyamas analyser, slik de framkommer i hans verdenshistoriske utsyn. Tvisynet som i stadig sterkere grad preger hans forfatterskap, gjør Fukuyama til en vanskeligere tilgjengelig, men også mer lesverdig samfunnsfilosof.

Det er også problematisk at Fukuyama ikke helt greier å gi slipp på sitt teleologiske historiesyn. Det å se menneskehetens historie som en utvikling mot et bestemt mål, i Fukuyamas tilfelle markedsøkonomi og liberalt demokrati, kan ganske lett lede vill, fordi det kan underslå det faktum at historien ofte tar overraskende vendinger. Kanskje er det en lærdom Fukuyama burde tatt innover seg med et større alvor, drøyt tjue år etter han ganske overilt erklærte menneskenes historie for å ha nådd sitt klimaks. Hans hittil siste bok er likevel et stort skritt på veien mot en slik erkjennelse.