Arne Johan Vetlesen,

The Denial of Nature. Environmental Philosophy in the Era of Global Capitalism.

London & New York: Routledge 2015.

Ved stupet

Det blir stadig tydeligere at mennesket er i ferd med å ødelegge sitt eget eksistensgrunnlag. Vi nærmer oss gradvis kanten av et stup, et punkt hvorfra det ikke er noen vei tilbake. De fleste er klar over det, men de færreste later til å endre atferd. Arne Johan Vetlesen ser i denne boka fenomenet som uttrykk for vår arts benektelse av den naturen vi er en del av. Vi bør merke oss at boka utkommer i en serie viet den kritiske realismen kalt Ontological Explorations. Kritiske realister avviser radikale former av både realisme og idealisme, både positivisme og hermeneutikk, og forsvarer ideen om at ting eksisterer uavhengig av menneskelig språk og tenkning. Bokas budskap tatt i betraktning, er det ikke urimelig at Vetlesen velger å slå seg i lag med denne filosofiske retninga. Han skriver følgende: «My claim is that to make a difference in the real world, the social as well as the natural one, a shift must be made from theorizing nature to experiencing nature.» (s. 2) Problemet er at (den moderne, vestlige) kulturen gjør naturen til noe abstrakt, ikke opplevd eller erfart. Som Vetlesen selvfølgelig innrømmer, er ideen om å forene kultur og natur, subjekt og objekt, sjel og kropp, langt fra ny. Dette har siden romantisk anlagte filosofer (Rousseau, Schelling, m.fl.) vært en ambisjon i vestlig tenkning. Men Vetlesen påstår at vi nå har kommet til et punkt der det må sterkere lut til: «My contention, however, is that today something more far-reaching is at issue: the wholesale autonomization of culture vis-à-vis nature understood – and mistreated – as its radical other.» (s. 3) Og han fortsetter: «The more deeply penetrated by an anthropological outlook on life contemporary culture becomes, the more oblivious will it be to the ways in which it spoils what it refuses to recognize as its moral equal, be it animals, the land or the biosphere.» (s. 3). Utfordringa er dermed å redegjøre for hva som er grunnen til at kulturen behandler naturen som noe radikalt annet enn seg selv. Særlig sentralt er dialektikken mellom utnyttelsen av indre og ytre natur, med andre ord hvordan vårt forhold til oss selv også har innvirkning på hvordan vi behandler verden rundt oss, og omvendt: «As I shall demonstrate, outer- and other-directed non-recognition is inner-directed as well; in real life, the two cannot be separated but work in tandem.» (s. 4)

I første kapittel tar Vetlesen for seg Teresa Brennans forsøk på å forene Marx med innsikter fra Freud og Klein i bøker med ganske så betegnende navn som Exhausting Modernity (2000) og Globalization and its Terrors (2003). Brennan hevder at det er en forbindelse mellom ødeleggelsen av ytre, fysisk natur og utnyttelsen av indre, mental natur. Forbindelsen kommer til uttrykk i en paranoid og narsissistisk fantasi om at det å være avhengig av andre (eller noe annet enn en selv), er synonymt med å være underlagt en annen autoritet. Denne fantasien viser seg å være grunnleggende for menneskets forhold til verden. Med Vetlesens ord: «The fantasy that founds the psyche, and that is foundational in the full sense of the word, is that if not for the other’s ignoble ambition to control me, I could be, well, God.» (s. 24) Subjektet forventer utålmodig at egne behov raskt skal tilfredsstilles. Objektene, verden, er her for subjektets skyld. Dette minner om Freuds lystprinsipp, men Brennan går enda lengre. For å forklare menneskets forhold til naturen, tar hun i bruk Kleins påstand om at barnet har behov for å ødelegge det som representerer avhengighet og som derfor er et hinder for egne krav om uavhengighet. Det morsfiguren er for barnet, er naturen for menneskeheten: både livgivende og kontrollerende. Selv om Brennan her benytter seg av Freud og Klein, skiller hun seg fra dem ved å betrakte denne narsissistiske fantasien som stammende fra samfunnets orden, ikke fra menneskets medfødte natur. Hangen til allmakt er noe mennesket tilegner seg i en sosial kontekst. Marx kommer inn i bildet når Brennan hevder at selv om fantasien er av eldgammelt opphav, oppnår den full blomstring i modernitetens kapitalistiske økonomi. Det dreier seg om en prosess som har pågått lenge, det vil si helt siden førhistorisk tid. Fantasien blir mer og mer en realitet etter hvert som religiøse og etiske forbehold forvitrer til fordel for pengemakt og tingliggjøring. Slik individet avviser eget moderlig opphav, benekter det moderne samfunnet eget opphav i naturen. Samtidig smelter den narsissistiske fantasien sammen med moderne teknologi i et stadig økende begjær etter rask tilfredsstillelse gjennom anskaffelse av nye produkter. Brennan utvikler Marx’ teori om arbeid for å få frem hvordan kapitalismen gjør naturen til en vare, og dermed hvordan dette økonomiske systemet undergraver egne livsbetingelser. «Capital plays God,» sier Brennan i en passasje fra Exhausting Modernity sitert av Vetlesen. Hun legger til: «[I]t is literally altering the physis of the world, adjusting the inbuilt logic of nature and the spatio-temporal continuum to suit itself […] It establishes its own foundation, but it does so by consuming the real foundations, the logic of natural substances.» (s. 41)

Ettersom det er mangt hos Brennan som resonnerer med kritisk teori, vender Vetlesen seg i fortsettelsen til Theodor W. Adorno, Max Horkheimer og Jürgen Habermas. Som en skulle forvente, tar han for seg Dialektik der Aufklärung og kritikken av instrumentell rasjonalitet som der presenteres. Adorno og Horkheimer anvender som kjent myten om Odysseus og sirenene som et paradigmatisk eksempel på subjektets atskillelse fra naturen. Mennesket har siden førhistorisk tid søkt kontroll over naturen, det vil si både den indre naturen (våre egne drifter) og den ytre naturen (objektene utenfor oss selv). Som Vetlesen understreker, er Adorno og Horkheimers analyse relevant overfor dagens økologiske krise. Han kritiserer dem likevel for å være mer opptatt av hva menneskets benektelse av naturen gjør med mennesket selv, enn hva denne benektelsen gjør med naturen. Vetlesen vier deretter forholdsvis mye oppmerksomhet til Habermas, noe som med det første kan virke underlig i ei bok med akkurat dette emnet. Hensikten er imidlertid å vise hvordan Habermas, i egenskap av å være forfatter av en storstilt teori om det moderne, ikke er i stand til å ta innover seg naturens betydning for kulturen, og hvordan han dermed heller ikke kan redegjøre for den nåværende utviklinga som går i retning av økologisk katastrofe. Den rasjonalistiske moralpsykologien som ligger til grunn for Habermas’ teori, blir i særlig grad kritisk drøftet. Subjektsbegrepet i denne teorien gir ikke rom for erfaringer av naturen, og kan heller ikke begripe erfaringstapet av naturen (som er et hovedtema hos Adorno og Horkheimer). Habermas følger opplysningsfilosofiske oppfatninger om at den menneskelige moralutviklinga beveger seg bort fra naturen i retning av stadig høyere fornuftsnivåer. Dette gir liten plass til et nært forhold til naturen, slik som når vi (eller i alle fall noen av oss) hilser på trær eller fugler. Grunntanken hos opplysningsfilosofene er at et sosialisert eller kultivert menneske er et menneske som ser på naturen som noe annet enn seg selv. Konsekvensen er at naturen også hos Habermas gjøres til gjenstand for instrumentell rasjonalitet. Derfor er hans teori symptomatisk for en antroposentrisk tenkemåte som har godt tak på vestlig filosofi.

For å finne et alternativ til den dominerende antroposentrismen i retning av en biosentrisme, går Vetlesen over til kritiske drøftinger av fire filosofer som argumenterer for at naturen har egenverdi: Paul W. Taylor, J. Baird Callicott, Holmes Rolston og Hans Jonas. De to førstnevnte kritiseres for å være altfor lite oppmerksomme på samfunnsforholdene som står i veien for at et biosentrisk verdenssyn skal kunne få rotfeste. Vetlesen ser de to andre som mer lovende: Rolston hevder at naturen har verdi objektivt sett, det vil si uavhengig av mennesket, og Jonas er mer sensitiv overfor teknologiens rolle i det moderne samfunnet. Behovet for en filosofisk realisme som kan gi naturen egenverdi, og behovet for å forstå teknologiens grep om vårt tenkesett, er begge ledemotiver som etter hvert trer klarere frem i løpet av boka. Teknologien skiller oss mer og mer fra naturen: Flora og fauna har i økende grad blitt til abstraksjoner. Naturen er redusert til en forbruksvare som skal tilfredsstille menneskets behov (jf. den narsissistiske fantasien som Brennan taler om). Vetlesen følger Günther Anders, en av Martin Heideggers elever, for å få frem viktige poenger. Også Adorno og Habermas dukker igjen opp. Men det er liten redning å hente her ifølge Vetlesen. Den prekære situasjonen vi befinner oss i, kan ikke motvirkes ved hjelp av antroposentriske moralteorier, slik som pliktetikk (Kant), ansvarsetikk (Jonas) eller diskursetikk (Habermas). Det er tross alt antroposentrismen som er problemet i utgangspunktet. Snarere vender Vetlesen seg til Albert Borgmanns begrep om deiktisk diskurs, det vil si en diskurs som er «about something that addresses us in its own right and constitutes a centre by which we can orient ourselves. In this perspective, wilderness exemplifies a focal concern and is therefore a significant counterforce to technology.» (s. 156) Boka rundes deretter av med ei anbefaling av Freya Mathews’ idé om panpsykisme som en ny måte å se den verden vi lever i. Vår redning ligger i å kunne se en psykisk dimensjon ved alt fysisk.

Vetlesens bok er uten tvil interessant og høyst relevant for samtidige debatter om globalisering og økologisk krise. Selve teksten er beklageligvis noe tunglest. Den er såpass diskursiv og bringer på bane såpass mange ulike teoretikere (flere enn de som her er nevnt), at det tidvis er vanskelig å følge tråden. Dette forsterkes av at forholdet mellom kritisk realisme og kritisk teori forblir uavklart gjennom hele boka. Vetlesen kunne nok med fordel ha tematisert sitt metodologiske perspektiv bedre innledningsvis, og dermed ha forklart hvordan kritisk realisme står i forhold kritisk teori – og dermed ha fortalt hvordan disse til sammen kan bidra til en ny miljøfilosofi. En rekke bidragsytere til økologisk tenkning trekkes frem i innledninga (deriblant Paul Shepard og Bill McKibben), men det forblir noe diffust hvordan alt henger i hop. Noe avklarende er det riktignok at Vetlesen sier han følger den kritiske realismens betoning av filosofi som «an activity deeply entrenched in the patterns of contemporary culture» (s. 2), og at han dessuten hevder at «the insights of critical social theory need to be expanded beyond the human-centred and purely societal dimension, in order that the changes occurring within the humans-nature relationship come fully into view» (s. 11). Men når han senere vier et eget kapittel til kritisk teori, og ellers stadig kommer tilbake til denne teoritradisjonen, ville en mer fullstendig redegjørelse vært på sin plass. Adornos materialisme, og det viktige begrepet om naturhistorie som han til dels henter fra Marx, er for eksempel særlig relevant, men dukker merkelig nok ikke opp i diskusjonen. Likevel: Jeg tar disse uklarhetene som tegn på at Vetlesen anser problemet under behandling som viktigere enn teoretisk strigling. Og det er vel ingen grunn til å være usams i akkurat det.