Slavoj Žižek,

Trouble in Paradise. From the End of History to the End of Capitalism.

London: Allen Lane 2014.

Med kommunismen som horisont

Trouble in Paradise er en bok i den sjangeren som har gitt mest næring til Žižeks popularitet. Det er en politisk, polemisk bok (utgitt i kjølvannet av den mer filosofiske Absolute Recoil), basert på en foredragsserie holdt i Seoul, bestående av en serie refleksjoner rundt kapitalisme, ideologi og frigjøring, krydret med eksempler fra Hollywood. I oppbygning, tematikk og bakgrunn har den en rekke forgjengere i Žižeks øvrige korpus og vil neppe overraske lesere som er kjent med bøker som First as Tragedy, then as Farce eller Living in the End Times.

Den zižekske politikkboken har visse sjangertrekk: på den ene siden en skiftende og usystematisk argumentasjonsmåte som gjør det vanskelig å identifisere enheten i og mellom kapitler; på den andre: en gjennomgang med et bredt tematisk spektrum og et vell av innsiktsfulle og underholdende refleksjoner som antakelig ville vært umulige uten denne løse strukturen. Et annet kjennetegn ved sjangeren er selvsagt den hyppige selvplagieringen, der lengre passasjer fra tidligere bøker sakses uredigert inn for å illustrere eller avrunde et resonnement. Trouble in Paradise er, kort sagt, en bok i sin sjanger.

Første kapittel er en klar og velargumentert prognose av den aktuelle situasjonen i det kapitalistiske verdenssystemet. Žižek tar utgangspunkt i den liberale optimismen – synet om at menneskehetens kår ikke var bedre før, men gjennomgår stadig forbedring – som gjenstand for ideologikritikk. Menneskene, hevder liberalerne, spiser flere kalorier, vokser høyere og – som vist av Steven Pinker – kriger mindre og dreper færre. Det er en pessimistisk illusjon at verden stadig forverres og at vi befinner oss i en stor krisetid: Det er fortsatt utvikling, men tyngdepunktet i utviklingsdynamikken har imidlertid forlatt Vesten. Selv om dette perspektivets «empiriske data» i en viss forstand kan aksepteres, ignorerer det samtidig noe vesentlig for Žižek. Skiftet vekk fra Vesten og Europa markerer samtidig en avdemokratisering av kapitalismen – de mest effektive tilretteleggerne for økonomisk vekst er administratorene i autoritære kapitalismer, en trend Žižek kaller «kapitalisme med asiatiske verdier». Videre er det ikke slik at sosiale opprør finner sted i land når de er på sitt verste bunnpunkt. Med eksempler som Frankrike i 1789, Ungarn i 1956 og Egypt i 2011 hevder han at de snarere slår ut når en gradvis forbedring har gitt opphav til forventninger (om varetilgang, politisk frihet, etc.) som det eksisterende samfunnet ikke er i stand til å møte. Kanskje kan vi observere en gradvis forbedring av livsvilkår, men framskritt eksisterer i ujevne former som gir opphav til ustabilitet og nye antagonismer, og det skaper dermed betingelser for oppbrudd og opprør.

Som et eksempel viser Žižek til arbeidsløshet som et resultat av den produktivitetsveksten som ledsager en velfungerende kapitalisme. For en moderne analyse av kapitalismen er det derfor nødvendig å vie mer oppmerksomhet til arbeidsløshet som kategori – og, noe paradoksalt, til de arbeidsløse som et utbyttet befolkningssjikt. Gjennom den kapitalistiske produksjonsprosessen utbyttes selvsagt arbeiderklassen – de som produserer merverdi. Den samme prosessen fører imidlertid til at store befolkningsgrupper utelukkes fra arbeidet. Arbeid og arbeidsløshet bør ikke analyseres adskilt fra hverandre, men i sin sammenheng: Dynamikken som fører til arbeidsløshet, er å finne i det kapitalistiske arbeidet selv. Denne omformuleringen viser til at problemet ikke simpelthen er at arbeiderne står i underordningsforhold i bedriftene og produserer en større verdi enn det de får som lønn. Det omvendte problemet må også analyseres, nemlig at det i kapitalismen er umulig å «skape», «bidra til samfunnet», utenfor og uavhengig av denne utbyttingen. Grupper av midlertidig arbeidsløse, permanent arbeidsløse og (blant nyutdannet ungdom) permanent uansettelige mennesker – relegert til rollen som ikke-skapende snyltere – er alle frambrakt av denne dynamikken.

Dette forholdet blir synlig for Žižek siden han fastholder et marxistisk totalitetsperspektiv der ulike deler og grupper av samfunnet ikke betraktes «empirisk» som gjensidig uavhengige, men utfra sin plassering i den samfunnsmessige helheten. Ved å trekke på kilder som spenner fra Fredric Jameson, filmen Elysium og Peter Sloterdijk formuleres en forståelse av kapitalen som et lukket hele (av vare- og merverdiproduksjon ved arbeidere), som paradoksalt trenger og bærer i seg sine motsetninger: en midlertidig og permanent reservearmé utelukket fra kapitalistisk arbeid, og – overnasjonalt – en hel sfære av verden utelukket fra globaliseringens goder. For også kapitalismens globale rekkevidde er basert på hvordan den etablerer et globalt klasseskille på tvers av kloden som skiller de beskyttede fra de utenfor sfærens dekke.

Mer problematisk blir det når Žižek trekker på Maurizio Lazzaratos The Making of the Indebted Man, med sitt fokus på hvordan menneskene stadig forgjeldes ved at økt lønn, retten til et bosted og retten til utdanning erstattes av forbrukerlån, boliglån og studiegjeld. Lazzarato argumenterer for at gjeld er en form for sosial kontroll. På den ene siden blir individene til selvtilstrekkelige entreprenører – mikrobedrifter – med ansvar for å gjennomføre kalkulerte investeringer (i livs- og utdanningsvalg) om de vil oppnå en ønsket avkastning (framtidige jobbmuligheter). Slik individualiseres den sosiale sfæren på en måte som vanskeliggjør kollektiv politisk handling. Videre svarer denne forgjeldingen til en bestemt tidsforståelse: For å betale må det forgjeldede subjektet – konsument, arbeider eller borger (statsgjeld) – ha en forutsigbar oppførsel som lar seg kalkulere. Uforutsigbare vendinger som strider med dette kravet – f.eks. sosiale opprør – kan derfor ikke inngå i vår mulige framtid. (Dette virker nærmest profetisk med tanke på at kredittratingbyrået Standard & Poor’s truet med å nedgradere Hellas’ kredittrating en knapp time etter Syrizas valgseier.) Det samme skjer med oppfatningen av fortiden som – gjennom utslettelsen av opprør og vendinger i historien – gjøres like forutsigbar som framtiden.

Det er mye som taler for et slikt fokus på gjeldens betydning som maktmiddel, som konstitutivt både for en entrepenøraktig livsmåte og for en tidsforståelse der både fortidig og framtidig historie framstår som noe ordnet og forutsigbart, uten sosiale endringer som rokker ved kalkylenes rammer og forutsetninger. Likevel er det noe overfladisk ved Lazzaratos gjeldsforståelse. Han analyserer gjeld som et subjektivt fenomen uten objektivt grunnlag i samfunnsmåten det oppstår i, og ikke – som i kritiske marxistiske analyser – i lys kapitalismens sosiale former. Penger i den kapitalistiske totaliteten tjener ikke bare som et sirkulasjonsmiddel, men nødvendigvis også som et betalingsmiddel, altså som et middel til å fullføre et forskuttert kjøp der varene er blitt utvekslet før deres kjøp og salg med penger. Det er selvsagt spesifikke grunner til gjeldsveksten som preger vår tidsepoke (vansker med profitabel investering, deregulering, etc.), men det betyr ikke at gjeld kan løsrives fra samfunnsanalyse. For meg virker det som at denne mangelen har sitt grunnlag i Žižeks overfladiske tilegnelse av Lazzarato. Det er slik nesten ingen stor overraskelse at helheten i Žižeks gjennomgang av Lazzarato er hentet fra bloggeren Martin O’Shaughnessy. Størstedelen av gjennomgangen er simpelthen sakset direkte inn fra O’Shaughnessys blogg (for øvrig uten sitattegn), mens andre deler er omskrivinger av samme kilde. Žižek anerkjenner riktignok at han bygger («rely in this description») på O’Shaughnessy (s. 218). Dersom dette innebærer at Žižek har fått tillatelse til fri bruk, kan det selvsagt ikke være snakk om plagiat, men det forklarer hvorfor gjennomgangen virker noe overfladisk.

En styrke ved denne boken er at den inneholder ganske tydelige formuleringer om det analytiske utgangspunktet som gjør dens refleksjoner mulige overhodet. Dette utgangspunktet er det han kaller en «engasjert posisjon», og han hevder det er umulig å tilstrekkelig analysere vår politiske og sosiale virkelighet på en nøytral eller uengasjert måte. Formuleringen av selve problemet – av hva som er galt – står ikke i et tilfeldig, utvendig forhold til mulige løsningsforslag. Snarere framstår problemet først som et problem gjennom en horisont som åpnes opp ved dets mulige løsning. Kommunisme – for Žižek – er først og fremst viktig som den eneste horisont gjennom hvilken det er mulig å analysere det kapitalistiske samfunnet, dets motsigelsesfulle utvikling og problemene denne utviklingen rommer.

Žižeks kommunismebegrep kan virke kryptisk. Det er ganske sikkert – til tross for visse provokasjoner i In Defence of Lost Causes – ikke motivert av noen nostalgi for det tjuende århundrets kommunistiske regimer. På den ene siden har han ingen illusjoner om at den eksisterende kommunismen ikke var systematisk preget av forbrytelser. På den andre siden avviser han at slike problemer og forbrytelser kan forklares vekk ved hjelp av menneskelige feil og uheldige forhold (Russlands tilbakeliggenhet, borgerkrigen, etc.). Žižek er klar på at forstyrrelsen ved den forsøksvise realiseringen av en idé er en forstyrrelse som er konstitutiv for ideen selv. Han er derfor åpen for at kommunismen som etikopolitisk katastrofe har et grunnlag i slike som Marx og Lenin, og skiller seg slik både fra «realsosialismens» apologeter og fra deres motpart i demokratiske kommunister.

Žižek begynte særlig å vektlegge kommunisme med boken First as Tragedy, then as Farce i 2009. Dette markerte en trend blant venstrefilosofer mot å forsøksvis bruke og rehabilitere kommunismebegrepet. Siden dette har vi sett fire konferanser om «The Idea of Communism», anført av betydelige filosofiske skikkelser og med store besøkstall.

Kommunismens filosofiske tilbakekomst er selvsagt en mangefasettert affære og kan ikke diskuteres under ett. Det er store forskjeller mellom Žižek og Alain Badiou, for eksempel. Žižeks kommunisme synes å være særlig begrunnet i kapitalismens ekskluderte deler – dens «part of no part». Det er denne ekskluderte delen som kan omstyrte kapitalismen og som åpner opp kommunismens horisont. Denne kommunismen er slik sett grunnlagt i kapitalismens antagonismer – særlig den som skiller de ekskluderte fra de inkluderte. For Žižek dreier dette seg om en marxistisk tanke om at proletariatet som ekskludert del av samfunnet representerer sannheten om dette samfunnet. Og det er eksklusjonen som er det vesentlige ved proletariatet, ikke dets nøyaktige plassering i produksjonsprosessen. Dette forklarer fokuset på de som ekskluderes fra arbeidet (de arbeidsløse) og globaliseringens tapere, nevnt ovenfor. Disse antagonismene viser til at kapitalismen står overfor problemer som kulminerer i et veivalg: enten en radikal utdyping av eksisterende eksklusjoner eller en egalitær eksplodering av dem.

Den politiske passiviteten i dagens samfunn eksisterer for Žižek som en hyperaktivitet, som en ustanselig strøm av politisk aktivitet og akademisk debatt. Aktiviteten blir imidlertid pseudo-aktivitet fordi den tar utgangspunkt i samfunnsproblemer på en forflyttet måte, hvilket framstår som overfladisk nettopp sett fra ståstedet til den som søker frigjørende sosial endring. Den er forflyttet fordi problemer som skyldes den moderne kapitalistiske produksjonsformen ikke gripes som sådanne, men f.eks personifiseres som problemer ved en grådig finansklasse. Grunnlaget for debatten blir en forflytting av de virkelige antagonismene. Slik vil Žižek overskride tekniske spørsmål om administrering og utglatting av samfunnets virkemåte. Oppgaven er framfor alt å avdekke «the true division in the mêlée of secondary struggles» (s. 93).

En rekke eksempler på slike sekundære kamper presenteres og diskuteres. Blant de vesentlige er 1) grådig finanskapital mot produktiv industrikapital, 2) antisionisme mot anti-antisemittisme, og 3) voldelig fundamentalisme mot liberal intervensjonisme. Finanskapitalen er ikke ganske enkelt en parasittisk utvekst som industrikapitalen kan stilles romantisk opp mot, men – snarere – en utvikling med rot i bestemte behov og mekanismer i den kapitalistiske produksjonsformen. Videre, for antisionistene er synet på det «palestinske spørsmålet» selve prøvesteinen når det gjelder antirasisme og antiimperialisme, mens anti-antisemittene identifiserer israelkritikk med jødehat. Og fundamentalistiske grupper og de politiske haukene som vil knuse dem militært, er begge delaktige i en gjensidig forsterkende dynamikk.

De falske stridene kan for Žižek bare imøtekommes gjennom en radikal tredjeposisjon som ikke bare forkaster begge sider av disse stridene, men som er i stand til å avdekke dem som uttrykk for en og samme samfunnsmessige logikk. Dette er bare mulig gjennom en radikal frigjøringshorisont som peker ut muligheten for et brudd med denne logikken. Dette er horisonten som åpnes opp av ovennevnte eksklusjoner og antagonismer: kommunismen.

Žižek er selvsagt vag når det gjelder hvordan det er mulig å virkelig oppnå en slik horisont. Snarere forsøker han å illustrere og synliggjøre tanken gjennom ulike eksempler. Først ved en analyse av det paulinske kjærlighetsbegrepet, dernest ved en gjennomgang av det sosiale opprørets dynamikk. Slik hevder han at denne kommunistiske horisonten i en bestemt forstand finnes i alle radikale opprør – f.eks. i Tyrkia, Egypt, Spania og Hellas.

Horisonten åpnes i en revolusjonær situasjon. Men en slik situasjon består aldri av at en andel av folket gjør seg til forkjempere for en vagt skissert utopisk framtidsvisjon. En revolusjonær situasjon er derimot en situasjon der det blir tydelig at bare radikal, global forandring er i stand til å løse selv partikulære problemer (f.eks. korrupsjon, mangel på demokrati og sosial ulikhet).

Žižek knytter igjen dette til totalitetsbegrepet, til en tanke om at alt i et kapitalistisk (verdens-)samfunn bør gripes som momenter ved den kapitalistiske produksjonsformen. (En rigorøs totalitetsanalyse forsøker å systematisk skille det betingede fra det nødvendige.) Utviklingstrenden i den globale kapitalismen går i retning av utvidelse av markedets omfang, stadig innsnevring av det offentlige rom, nedbygging av offentlige tjenester og økende autoritarianisme: grekernes protester mot privatisering og sparepolitikk, tyrkiske protester mot religiøs autoritarianisme og kommersialiseringen av det offentlige rom, iranske protester mot korrupt fundamentalisme, osv. Ingen av disse protestene kan reduseres til sine enkeltmål. Selv om de umiddelbare økonomiske og politiske kravene lykkes, «we come to realize that what really bothered us (our unfreedom, humiliation, social corruption, lack of the prospect of a decent life) goes on in a new guise.» (s. 114) Dermed gjennomgår forståelsen av målet en utvikling. I dette oppstår – som Marx sier – en klargjøring av kampens virkelige slagord, av hvem de stridende er og hva de, på grunn av dette, er nødt til å gjøre. Slik eksisterer en forbindelse mellom tilsynelatende uavhengige sosiale opprør og en dynamikk i dem som åpner en radikal horisont i stand til å overskride mangfoldet av falske, sekundære kamper.

I siste kapittel følger noen mer eller mindre interessante observasjoner, bl.a. at Marx’ visjon om kommunismen som et samfunn i stand til å virkelig tilrettelegge for produktivkreftenes «fullstendige utvikling» er en fantasi som er uløselig bundet til det kapitalistiske samfunnets produksjonsform, og som – derfor – er uten betydning som alternativ framtidsvisjon. Denne typen kritikk av begrepet «produktivkrefter» i Marx’ Innledning til kritikken av den politiske økonomi (1859) har en rekke forløpere (b.la. Walter Benjamin, Theodor W. Adorno, Cornelius Castoriadis og andre) og treffer selvsagt blink. Men Žižek påpeker dessverre ikke at denne forståelsen og dens begrep om produktivkreftenes selvstendige dynamikk er uforenlig med den samfunnsforståelsen som Marx utarbeider i Kapitalen. I Kapitalen analyseres produktivkreftenes utvikling i lys av sin underordning under imperativet om merverdiproduksjon. Marx hevder at det ikke finnes noen produksjon som sådan, produksjon eksisterer alltid i en form som gir den dens kjennetegn, som gjør den til en produksjon av en historisk bestemt type. Utfra dette blir det absurd å snakke om «produktivkreftenes selvstendige dynamikk». Uhindret utvikling av produktivkreftene gir ikke lenger mening, annet enn nettopp – som Žižeks påpeker – som en illusorisk tankeform som svarer til kapitalismens egen vekstform. En god og velbegrunnet kritikk av Marx’ 1859-formulering forutsetter derfor kanskje en kritisk tilegnelse av Kapitalen. Dette poenget – som er viktig for kritiske lesere av Kapitalen som Moishe Postone eller Hans Georg Backhaus – luftes av Žižek andre steder, men ikke her. Žižeks syn på Kapitalen synes forøvrig å endre seg fra bok til bok.

Kapitlets sentrale påstand ser ut til å være at radikal frigjøring ikke bare trenger selvorganisering, men en ny Mester, en Thatcher i stand til å omfavne det rådende nettverket av premisser og forutsetninger som former hva som gjelder som praktisk og akseptabel politikk. Dette er ikke et ønske om en ny despot, en virkelig Mester trenger ikke å være en leder, men et poeng om at en Thatcher (med eller uten statsmakt) er nødvendig for å organisere folk rundt et bestemt prosjekt.

Som bemerket innledningsvis er Trouble in Paradise et typisk eksempel på en politisk Žižek-bok. Dens styrke ligger i et bredt tematisk spenn og en kreativ bruk av et vell av ulike tenkere på måter som fører til en mengde interessante observasjoner. Verdifull er også diskusjonen av kommunismen som en horisont som muliggjør eksponeringen og overskridelsen av falske konflikter, slik disse framstår som noe iboende i det eksisterende. Ulempen ved denne ufokuserte og skiftende framgangsmåten er at sammenhengen i noen av kapitlene blir utydelig og gjennomgangen tidvis utilfredsstillende. Likevel er det nok slik at boka er interessant og stimulerende ikke på tross av, men på grunn av, dens noe rotete og flakkende framstillingsmåte.