Rasebegrepet ble politisk og moralsk diskreditert etter at nazistene ble nedkjempet, og sannheten om forbrytelsene under Holocaust ble allment kjent. Senere fulgte de kolonisertes seier over de vestlige kolonimaktene, og ANCs seier over det sørafrikanske apartheid-styret. Lenge før dette hadde kampen mot slaveriet blitt kronet med seier i Europa og USA. Disse politiske seirene over rasismen har bidratt sterkt til at rasebegrepet har falt i kurs. Dertil kommer at forskere innenfor alle de disiplinene hvor man tidligere hadde utviklet vitenskapelige teorier om rase, har vist at det ikke fins vitenskapelig, biologisk eller genetisk grunnlag for å snakke om flere strengt adskilte menneskeraser. Disse framskrittene og seirene har ført til at rasebegrepet i mange sammenhenger har blitt erstattet av begreper om kultur eller etnisitet, og at det i dag regnes som uakseptabelt å snakke nedsettende om folks rase. Resultatet er derimot ikke at rasismen er blitt borte. Man kan ikke engang påstå at den er vesentlig svekket.

Begrepet «rase» viser ikke til noe reelt eksisterende der ute, men rasismen fins i høy grad i verden. Dette kan se paradoksalt ut, men er det bare hvis man tenker seg at «rase» utelukkende var en vitenskapelig konstruksjon, og som sådan årsak til rasismen. Slik er det imidlertid ikke. Rase var en sterk politisk, ideologisk og kulturell konstruksjon før den også ble vitenskapeliggjort. Og grunnen til dette ligger i hvordan rasismen springer ut av dominansforhold mellom folkegrupper, den legitimerer urett, og lar dominans framstå som naturlig og rettmessig. Folk (også vi) begrunner gjerne sine privilegier gjennom rasistiske forestillinger – vi fortjener det vi har, og det gjør også de som har vesentlig mindre. Slike begrunnelser er gjerne kulturelle; feilen er ikke vår, men deres – det er noe alvorlig galt med deres kultur, deres måte å leve på. Vi ser lett det paradoksale og rasistiske i at opplysningsfilosofene, som holdt friheten for å være det mest umistelige av alt, og som brukte slaveri som metafor på det man måtte bekjempe, selv ikke hadde noe som helst problem med det reelt eksisterende slaveri, som i samme periode spilte en så viktig rolle i de vestlige stormaktenes økonomi. Enkelte av frihetens og opplysningens filosofer var selv slaveeiere. Men hvordan forholder dette seg i dag? Hvorfor lever vi så godt med urett og lidelse som rammer andre kulturer og andre hudfarger?

For Franz Fanon var koloniveldet det altoverskyggende problem, men han har kanskje mer rett enn vi liker å tenke når han insisterte på at fordømmelsen av rasefordommer var like spektakulære som de var fåfengt, all den stund en gjennomgripende utbytting fant sted globalt. I virkeligheten, hevdet Fanon i 1956, er «en kolonimakt en rasistisk makt». Og hvis det fins rasister i demokratiske, liberale samfunn som England, Belgia eller Frankrike, så er det rasistene som er logisk konsistente, og ikke deres liberale humanistiske motstandere, sier Fanon:

Det er ikke mulig å slavebinde mennesker uten samtidig med logisk nødvendighet å gjøre dem tvers igjennom underlegne. Og rasisme er bare den følelsesmessige, affektive, og noen ganger intellektuelle forklaringen på det at man gjør andre underlegne.

Fanon sto i en annen historisk situasjon enn vår egen, men hans perspektiv er allikevel verdt å innreflektere som et supplement til vår tids snakk om diversitet, den Andre, essensialisme eller toleranse. Det Fanon minner om, er nemlig at rasisme, både i sin genetisk-biologiske og kulturelle form, bunner i og legitimerer utbytting og annen urett. Og så lenge hudfarge og/eller kultur korrelerer med globale og lokale klasseforhold, som i dag, kan anti-rasisme faktisk bidra til å skjule rasismens årsaker hvis den bare oppfattes som et resultat av psykologiske forstyrrelser, irrasjonalitet eller fordommer. Tanken om at «alle» fornuftige mennesker egentlig er imot fordommer og diskriminering, kan skjule det faktum at rasismen fra de privilegertes synspunkt er «fornuftig» og «naturlig». Reelle, materielle maktforhold må reflekteres i kritikken av rasismen. Fanon beskriver en høyst virksom mekanisme når han understreker at når «man konsentrerer seg om rasisme som årsak, glemmer man lett rasisme som virkning». Omsatt til vår tid kunne spørsmålet bli om man ikke i større grad burde bringe vestlig vold og utbytting overfor muslimske land inn i diskusjonen av islamofobiens funksjon? For er det ikke litt påfallende hvor uproblematisk det ser ut til å være for majoritetsbefolkningen i Vesten, for eksempel at tusenvis av uskyldige drepes i «våre» bombetokt i bestemte deler av verden? Og etter hvert som eksistensen av en rasialisert underklasse befestes i de fleste vestlige land, blir det vanskelig å bekjempe denne fargeblinde rasismen, ikke minst i land av norsk type, hvor ingen «er» rasister.

I dagens situasjon er altså rasismen så definitivt ut, men bak det fargeblinde fernisset til det norske samfunnet blir det allikevel diskriminert mot minoriteter i arbeidsliv, på skoler og i offentligheten. Og den som påstår at han eller hun ikke jevnlig har hørt hel- og halv-rasistiske ytringer i sin ferd blant nordmennene, er enten døv og blind eller har et særdeles begrenset sosialt liv. «For at det ikke skal komme til munnhuggeri vil man i en tilfeldig samtale med en mann på toget, gi ham rett i et par setninger, selv om man vet at de i siste instans fører til mord», skrev Adorno i sine «refleksjoner over et beskadiget liv» i 1944, og Anders Behring Breivik har vist oss nordmenn hvor gyldig denne observasjonen kan være også i dagens Norge. Dette er noe av bakgrunnen for at dette temanummeret om rasisme har fokus på norsk rasisme.

Rasisme er et usedvanlig omfattende og omskiftelig tema, og ett fokus i dette nummeret ligger på rasepraten, diskursen om rase eller rasistisk retorikk. Retorikk er imidlertid ikke bare prat i dette tilfellet, og den måten man snakker om andre folk, har ofte konsekvenser for de samme folkene. Hvis man skal kunne bekjempe rasismen, må man legge større vekt på rasismens tenke- og talemåter enn hva tilfellet ofte har vært i den offentlige diskusjonen her til lands. Det fins en rekke grunner til å mene at de viktigste formene for rasisme i Norge i dag er islamofobi, antisemittisme og romhat. Den første og til dels den andre er belyst i dette nummeret, den tredje derimot er ikke behandlet særskilt. Det er en mangel, som vi beklager.

I tillegg til fire nyskrevne artikler om «rasisme på norsk» inneholder dette nummeret tre oversatte artikler som har et mer internasjonalt og teoretisk fokus. Ian Hacking diskuterer spørsmålet om hvorfor begrepet «rase» og diskusjonen rundt det fortsatt har betydning i dag, med særlig henblikk på ansatsene til en fornyet «vitenskapelig» rasisme. Alana Lentin og Gavan Titley analyserer den kulturelle vendingen man har sett i diskusjonene om rase og rasisme med stadig henblikk på de vedvarende angrepene på multikulturalismen og det reelt eksisterende multikulturelle samfunn. Loïc Wacquant gir en sosiologisk og politisk informert diskusjon av det nyliberale samfunnets produksjon av (etnisk) marginalisering. Litteraturen om rasisme er massivt stor, og vårt mål er at dette nummeret skal gi noen smakebiter på perspektiver som ikke alltid har vært så framtredende i en norsk sammenheng.