Paradoksalt nok er et av de største hindrene for framgang i samfunnsvitenskapen selve organiseringen av forskningen, en ukontrollert flom av målsettinger og oppgaver, som har skylt innover oss uten en tilsvarende økning i mengden ressurser som må til for å oppfylle disse økte kravene. Dette er grunnen til at vi ikke har insentiver, og ganske enkelt heller ikke tid, til å sette oss grundig inn i andres forskningsarbeid, ikke engang de publikasjonene vi bør lese for å holde oss oppdatert innen våre egne spesialområder. Og enda færre muligheter har vi til å møtes på tvers av ulike fagområder og gå gjennom et utvalg av arbeider og diskutere dem med sikte på komme videre i vår egen forskning.

Det jeg vil gjøre i dag, er ganske enkelt å formidle kontakt mellom forskere som vanligvis ikke møtes og derfor sjelden snakker sammen, på tvers av de tre fagfeltene som er knyttet til dagens tre temaer. I det første hjørnet har vi de som studerer urban klassefragmentering. Økte klasseforskjeller finner sted i kjølvannet av oppløsningen av den tradisjonelle arbeiderklassen med sitt opphav i fordismens og keynesianismens æra (grovt sagt en hundreårsperiode som strekker seg fra 1880 til 1980). Økte klasseulikheter er et resultat av avindustrialisering, framvoksende massearbeidsløshet og et stadig mer prekært arbeidsmarked, i skjæringspunktet mellom det Robert Castel1 kaller «undergravingen av lønnsarbeidersamfunnet» og det Manuel Castells2 betegner som byutviklingens «svarte hull» i «informasjonsalderen». Klasseforskerne er opptatt av sysselsetting og trender i arbeidsmarkedet – og den polariserende og oppløsende virkningen disse har på sosiale og romlige strukturer. For dem som befinner seg nederst på den sosiale og geografiske rangstigen, peker dette fram mot den hittil ufullførte dannelsen av det postindustrielle prekariatet i den urbane periferien ved starten av 2000-tallet.

Men disse forskerne diskuterer sjelden med kollegene sine i det andre hjørnet, som studerer årsaker til og konsekvenser av etnisk splittelse. Basert på så vel etnisk-rasemessige [ethno-racial] klassifikasjoner i USA (det vil si institusjonaliseringen av «rase» som «negativ etnisitet» [denegated ethnicity]), etnisk-nasjonale inndelinger i EU (skillet mellom «statsborger» og «utlending») og ulike kombinasjoner av disse to i Latin-Amerika og store deler av Afrika ((re-)aktivert av immigrasjon og av de kulturelle forskjellene som migrasjon kan medføre) er det klart at etniske skiller er helt vesentlig for å forstå hvordan klasser dannes og oppløses. Og omvendt: Hvordan kan man se bort fra at de som beskrives, for ikke å si baktales, som «innvandrere», har en postkolonial opprinnelse og laverestilt klassebakgrunn? Innflyttere med overklassestatus blir derimot omtalt som «expats». Dette er personer som ingen ønsker å utvise. Snarere tvert imot. Man ønsker å tiltrekke seg dem. Hvordan kan man se bort fra at den kollektive oppfatningen man har av etniske eller nasjonale grupper – deres tilpasningsdyktighet og kapasitet for kollektive handlinger – i stor grad avhenger av deres sosiale posisjon og følgelig også av omveltninger i klassestrukturen de lever i?

Dette forskningsfeltet – som opplever en vekst uten sidestykke over hele Europa drevet av frykten for immigrasjon og av politikkens og medias ensidige fokus på «mangfold» – har (under innflytelse av USA-inspirerte programmer for «etniske studier») vokst mer eller mindre uavhengig av – og i økende grad adskilt fra, for ikke å si i opposisjon til – klasseanalyse. Dermed oppfordres vi til å foreta et kunstig valg mellom klasse og etnisitet. Vi oppfordres til å gi analytisk preferanse og politisk prioritering til enten «det sosiale spørsmålet» eller «det rasemessige spørsmålet». Når det gjelder Frankrike, tenker jeg her på Pap Ndiayes innflytelsesrike bok, La Condition noire,3 som setter seg som mål å grunnlegge «black studies à la French». Etter mitt syn begås det er her en dobbelt feil, både av teoretisk og praktisk art. Det gjelder også boka De la question sociale à la question raciale, redigert av brødrene Fassin,4 som taler sitt tydelige språk om de forskyvningene i den «progressive sunne fornuft» som finner sted i dag. Alt dette skjer til tross for at det er ugjendrivelig bevist – Max Weber påpekte det for et århundre siden5 – at disse to formene for «sosial lukning» (Schließung), henholdsvis basert på fordelingen av materiell og symbolsk makt, i stor grad glir over i hverandre og nødvendigvis må ses i sammenheng.6

Til slutt, i det tredje hjørnet, omhyggelig isolert fra de andre to forskergruppene, har vi en kontingent som er svært godt representert blant oss i dag: kriminologer og spesialister på strafferettslige spørsmål. De arbeider flittig innenfor det avgrensede feltet som har å gjøre med «forbrytelse og straff». Denne innrammingen har historisk sett konstituert fagfeltet deres og forsterkes kontinuerlig av politiske og byråkratiske krav. Men dermed har de knapt tatt hensyn til (i hvert fall ikke nok, etter min smak), på den ene side, endringer i klassestrukturen og graden av sosial reproduksjon, stadig økende ulikheter og nye former for urban fattigdom, eller, på den annen side, den dynamiske og historisk skiftende betydningen som tillegges etniske skillelinjer (bortsett fra innenfor den snevre rammen som kalles «diskriminering og ulikhet», to separate spørsmål som typisk nok blir slått sammen). Dermed frarøver de seg selv muligheten til å forstå viktige straffepolitiske utviklingstrekk. Helt siden oppfinnelsen av fengselet og framveksten av moderne stater på slutten av 1500-tallet, har straff hatt som mål å håndtere marginaliserte, urbane befolkningsgrupper snarere enn å redusere kriminaliteten. Bronislaw Geremek viste dette på 1970-tallet i sitt storverk, La potence ou la pitié.7 Straffepolitikk og sosialpolitikk kan ses som to sider av samme sak: politikk som blir rettet mot urban fattigdom – i den doble betydningen av ordet «politikk», som både et sett med offentlige tiltak og som maktkamp. Og til slutt, straff treffer uten unntak de gruppene som befinner seg i nederste sjikt av både klasse- og statushierarkier. Det er derfor avgjørende å koble studier av straff til (både materielle og symbolske) studier av marginalisering, så vel som til de andre statlige virkemidlene som gir seg ut for å regulere «problembefolkninger» og «problemområder».

Jeg håper at vi her kan få bukt med den gjensidige isolasjon og uvitenhet som finnes mellom disse tre ulike fagtradisjonene: klasse, etnisitet og straff. Slik kan vi få satt i gang en dialog mellom dem som studerer urbant forfall og forslumming som et produkt av endringer i klassestrukturen, dem som undersøker effekten av etniske ulikheter og dem som forsker på statlig politikk rettet mot marginale og stigmatiserte befolkningsgrupper (viktigst blant disse virkemidlene er den straffende fløyen i staten, dvs. politi, rettsvesen, fengsel, ungdomsanstalter og lignende). Hvis det er ett hovedpoeng jeg vil få fram her i dag, så er det at det haster å bryte ned skillelinjene mellom disse tre fagfeltene og få folk til å jobbe sammen. Vi må forene bysosiologi og økonomisk analyse, studier av etnisitet innenfor antropologi og statsvitenskap, kriminologi og sosialpolitisk forskning – og vi må supplere med tverrfaglige innspill fra samfunnsgeografi for å kunne gripe fatt i den overhengende romlige dimensjonen. Til slutt vil vi da kanskje kunne ane omrisset av en kentaurstat, en stat som er liberal på toppen og straffende på bunnen. Kentaurstaten overkjører demokratiske idealer som et resultat av sin anatomiske struktur og sitt modus operandi.

I

Jeg vil skissere et analytisk kart over det forskningsprogrammet jeg har fulgt de siste to tiårene i krysningspunktet mellom de tre nevnte temaene. Bøkene mine – Urban Outcasts, Punishing the Poor og Deadly Symbiosis – er både et produkt og en sammenfatning av dette forskningsprogrammet. Bøkene utgjør en trilogi der transformasjonen av byen belyses ved hjelp av et analytisk triangel. Klasse, etnisitet og stat utgjør hvert sitt hjørne i dette triangelet og legger grunnlaget for en grundigere sosiologisk (re)konseptualisering av nyliberalismen. Bøkene bør altså leses i sammenheng. De komplementerer og understøtter hverandre. Summen av bøkene er en detaljert modell over endringene i koblingene mellom stat, marked og statsborgerskap ved inngangen til det nye årtusenet, en modell som forhåpentlig kan allmenngjøres ved hjelp av ulike nasjonale tilpasninger. Nylesningen av disse bøkene vil gi meg en anledning til å gjøre opp status for undersøkelsene jeg har foretatt og klargjøre hva som står på spill. Jeg vil også vise hvordan jeg har anvendt noen av Pierre Bourdieus nøkkelbegreper (sosialt rom, byråkratisk felt, symbolsk makt) for å belyse uklare fenomener (som ghettoen) og forme nye begrep som behøvdes for å analysere framveksten av det urbane prekariatet og hvordan denne gruppen blir styrt av den straffende, nyliberale Leviathan.

Hver av bøkene i trilogien kaster lys over hvert sitt hjørne i triangelet «klasse-rase-stat»8 og undersøker hvilken innvirkning det tredje hjørnet har på forholdet mellom de to andre. Og hver av bøkene bygger både teoretisk og empirisk på de to andre.

 

1. Urban Outcasts diagnostiserer framveksten av en avansert marginalisering i storbyen, i kjølvannet av den svarte ghettoens kollaps i USA og oppløsningen av arbeiderklasseområder i Vest-Europa, langs «klasse-rase»-aksen, slik den blir påvirket av statlige strukturer og politiske tiltak.

2. Punishing the Poor beskriver oppfinnelsen og anvendelsen av straffende kontroll som teknikk for styring av problembefolkninger og problemområder langs «klasse-stat»-aksen, som i sin tur blir preget av etnisk-rasemessige og etnisk-nasjonale skiller.

3. Deadly Symbioses avslører den gjensidige overlappingen i forholdet mellom straffeøkning [penalization] og rasialisering [racialization] som beslektede former for vanære og avdekker hvordan ulikhet mellom klasser gjennomskjærer og påvirker «stat-etnisitet»-aksen.

 

Bøkene behandler særegne problemstillinger og kan derfor leses uavhengig av hverandre. Men resonnementene som binder dem sammen, peker utover hver enkelt bok. De tar sikte på å bidra til, for det første, en komparativ sosiologi som tar for seg reguleringen av fattigdom og framveksten av det postindustrielle prekariatet; og for det andre, en historisk antropologi over den nyliberale Leviathan.9 Bøkene betrakter nyliberalismen som et overnasjonalt politisk prosjekt: Nyliberalismen må forstås som en «revolusjon ovenfra» som ikke kan reduseres til markedets herredømme (slik både nyliberalismens forsvarere og kritikere vil ha det til), men som nødvendigvis også omfatter institusjonene som trengs for å realisere dette herredømmet. Dette innbefatter disiplinerende sosialpolitikk (sammenfattet i begrepet workfare) og den stadige økningen i bruk av straff (som jeg døper prisonfare), for ikke å glemme slagordet individuelt ansvar, som er det kulturelle limet som binder de tre ovennevnte komponentene sammen.10 Jeg vil kort oppsummere hovedargumentene fra hver av bøkene før jeg løfter fram bøkenes allmenne teoretiske grunnlag og deres samlede implikasjoner.

1. Den politiske produksjonen av framskreden marginalisering

Den første boka, Urban Outcasts: A Comparative Sociology of Advanced Marginality, belyser forbindelsen mellom klasse og rase i de fattigste områdene i den postindustrielle storbyen i en tidsepoke preget av økt sosiogeografisk polarisering.11 Jeg beskriver den svarte ghettoens plutselige kollaps i USA i kjølvannet av den afrikansk-amerikanske borgerrettsbevegelsens gullalder. Deretter knytter jeg dette sammenbruddet til den radikale endringen i lokal og føderal politikk fra 1975 og utover. David Harvey beskriver treffende denne brede omleggingen som en bevegelse «fra den administrativt styrte byen til entreprenørbyen».12 Omleggingen antok en særskilt ondskapsfull form i USA siden den gikk sammen med et omfattende rasemessig tilbakeslag. Denne politiske helomvendingen framskyndet den historiske overgangen fra «the communal ghetto», der alle svarte ble plassert i et avgrenset område som både fanget og beskyttet dem, til hyperghettoen, et område preget av forfall og som nå bare omfatter de ustabile delene av den afroamerikanske arbeiderklassen. Der blir de utsatt for en rekke former for utrygghet (økonomisk, sosial, kriminell, helsemessig, boligmessig osv.) som en følge av ødeleggelsen av de parallelle institusjonene som karakteriserte ghettoen i sin modne form.13

Jeg sammenligner deretter ghettoens plutselige sammenbrudd med en langsom oppløsning av arbeiderklasseområdene i Europa i en tid preget av avindustrialisering. Jeg viser at urban forslumming følger ulik logikk på de to kontinentene: I USA er den i hovedsak styrt av etnisitet – etter 1960-tallet modulert av klasse – og forsterket av staten. I Frankrike og nabolandene har den derimot sitt grunnlag i klasseulikhet – forsterket av etnisitet (dvs. postkolonial innvandring) – og delvis motvirket av statlig inngripen. Dette innebærer at de fattigste områdene i de europeiske byene, snarere enn å bevege seg i retning av den amerikanske ghettoen som et sosiogeografisk redskap for etnisk lukning, i stor grad har utviklet seg i retning av det som kan kalles for anti-ghettoer.14

Figur 1. Det urbane prekariatets «skjebnesvangre triangel».

Jeg forkaster derfor den populære tesen om en transatlantisk konvergens mellom fattige byområder etter mønster av den afroamerikanske ghettoen og peker isteden på framveksten på begge sider av Atlanterhavet av et nytt fattigdomsregime i storbyene. Dette regimet er en følge av en fragmentering av lønnsarbeid, innstramning i velferdsordninger og territoriell stigmatisering. Konklusjonen er at staten spiller en nøkkelrolle for hvordan urban marginalisering oppstår og spres, både sosialt og romlig. Skjebnen til det postindustrielle prekariatet viser seg å være økonomisk underdeterminert og politisk overdeterminert. Dette er like sant for USA som for Europa og er enda et skudd for baugen mot det historikeren og juristen Michael Novak15 treffende har kalt «myten om den ‘svake’ amerikanske staten». Dette innebærer at det nok en gang er viktig for oss å sette statens struktur og politikk i sentrum for bysosiologien (der Max Weber med rette plasserte den).16 Staten henger over og påvirker de dobbelte relasjonene mellom klasse og etnisitet nederst i den romlige strukturen, som vist i figur 1 ovenfor.

2. Straff som håndtering av fattigdom som en del av nyliberalismen

Hvordan vil staten reagere på og håndtere avansert marginalisering, som staten paradoksalt nok selv har fremmet og befestet gjennom en kombinasjon av økonomisk «deregulering» og kutt i sosiale ytelser? Og hvordan vil deretter normaliseringen og forsterkningen av sosial usikkerhet i forslummede byområder bidra til at offentlige myndigheter revurderer rammene, tiltakene og prioriteringene sine? Temaet for den andre boka, Punishing the Poor: The Neoliberal Government of Social Insecurity,17 er det tosidige forholdet mellom endringer i klassestruktur og statens reorganisering av sosiale og straffende tiltak. Boka dekker den venstre delen av «det dødelige triangelet» som styrer skjebnen til det urbane prekariatet.

Staten kunne ha valgt å «sosialisere» denne framvoksende typen fattigdom ved å blokkere kollektive mekanismer som skaper fattigdommen eller å «medisinere» de ulike symptomene som springer ut av økende fattigdom. Staten valgte isteden en annen retning: strafferettslige tiltak. Dermed ble en ny politikk og strategi for håndtering av urban marginalisering skapt i USA. Man forente en restriktiv sosialpolitikk – gjennom å erstatte beskyttende velferd med arbeidslinja, der sosialhjelp blir betinget av at man velger å ta del i ydmykende arbeidsmarkedstiltak – og en ekspansiv straffepolitikk. Dette ble forsterket av den parallelle bevegelsen fra rehabilitering til nøytralisering som rådende straffefilosofi, rettet mot forfalne og oppgitte byområder (hyperghettoen i USA, forfalne arbeiderklasse-banlieues i Frankrike, «sink estates» i Storbritannia, krottenwijk i Nederland osv.), områder som er ofre for offentlig uthengning og som er geografisk stigmatiserte i polariserte storbyer. Dette politiske grepet blir deretter spredd og mutert på tvers av landegrensene, riktignok tilpasset lokale forhold (sammensetningen av det sosiale rommet og oppbygningen av det politisk-administrative feltet) i mottakerlandene, gjennom en prosess vi kan kalle «forræderisk oversettelse».18

Punishing the Poor bryter med den rådende politiske sunne fornuften og fremmer tre påstander i dens sted. Det første bruddet med sunn fornuft består i å løsrive forbrytelse fra straff for slik å vise at den raske veksten i den straffende staten, og dermed også fengselets store comeback (det ble med korte mellomrom i tiden rundt 1975 erklært som en døende institusjon som var dømt til å forvitre og forsvinne),19 ikke er et svar på kriminell utrygghet, men derimot en sosial utrygghet. Den sosiale utryggheten er forårsaket av prekariseringen av lønnsarbeidet og av den etniske nervøsiteten som har oppstått når etablerte statushierarkier har blitt destabilisert (slik man ser det i kollapsen i den svarte ghettoen i USA og i bosettingen av innvandrerbefolkning og utviklingen av overnasjonal integrasjon i EU).

Det andre bruddet består i å la én og samme modell omfatte både helomvendingen i straffepolitikk og omleggingen av sosialpolitikken. Velferd og straff blir vanligvis behandlet som separate størrelser av både myndigheter og forskere. Men disse to politikkområdene overlapper hverandre; de er rettet mot de samme befolkningsgruppene, dvs. grupper som er fanget i en polarisert sosial og romlig struktur. Sosialpolitikk og straffepolitikk tar i bruk de samme teknikkene (saksmapper, overvåkning, negative personvurderinger og graderte sanksjoner) og følger den samme behavioristiske individualismen som moralfilosofisk grunnlag. Altomfattende og disiplinerende mål i straffepolitikken smitter dessuten over på sosialpolitikken. For å vise denne integrasjonen tar jeg i bruk Bourdieus20 begrep om «det byråkratiske felt», som leder meg til et gjensyn med Piven og Clowards klassiske avhandling21 om «fattigdommens regulering» gjennom velferdspolitikk. Fra nå av vil statens venstre og høyre hånd forenes for å oppnå en «dobbeltstraffende regulering» av ustabile grupper innenfor det postindustrielle proletariatet.

Det tredje bruddet innebærer å få slutt på den ugunstige konflikten mellom forsvarerne av henholdsvis økonomiske tilnærminger, inspirert av Marx og Engels, som fortolker lovanvendelse som et redskap for klassebetinget tvang tilpasset arbeidsmarkedets svingninger, og kulturalistenes tilnærming, basert på Émile Durkheim, der straff er et språk som hjelper oss å trekke grenser, forsterke sosial solidaritet og uttrykke fellesskapsfølelsene som ligger til grunn for det sosiale samholdet. Ved isteden å anvende begrepet «byråkratisk felt» er det tilstrekkelig å sammenligne de materielle og de symbolske aspektene av hvilken som helst offentlig politikk for å forstå at straff lett kan oppfylle både kontroll- og kommunikasjonsfunksjoner, enten samtidig eller vekselvis, og dermed la de ekspressive og instrumentelle virkemidlene spille sammen. Det er et faktum at et av særtrekkene ved den nyliberale bruken av straff er den ekstreme vekten på å – for å snakke metaforisk – utrydde all fare og forurensning fra samfunnslegemet. Dette gjelder selv om politikken skulle gå på bekostning av fornuftig kriminalitetskontroll, slik det f.eks. kommer til uttrykk i det hysteriske fokuset på straff og overvåking av seksualforbrytere i de fleste moderne samfunn.

Jeg konkluderer Punishing the Poor ved å sette min modell om økende bruk av straff som politisk verktøy for å håndtere urban marginalisering opp mot Michel Foucaults22 beskrivelse av «disiplinærsamfunnet», David Garlands23 bok om framveksten av en «kontrollkultur» og det nyliberale politiske programmet slik den blir presentert av David Harvey.24 På denne måten viser jeg at utvidelsen og forherligelsen av statens straffende arm (med vekt på fengselet i USA og anført av politiet i EU) ikke representerer et avvik fra eller en korrumpering av nyliberalismen. Straffeøkningen er tvert imot en av nyliberalismens bærebjelker. På slutten av femtenhundretallet oppfant den framvoksende moderne staten kombinasjonen av fattigomsorg og fengselsstraff for å stoppe flommen av landstrykere og tiggere som den gang invaderte handelsbyene i Nord-Europa.25 På samme måte styrket og gjenetablerte den nyliberale staten på slutten av nittenhundretallet sitt politiske, juridiske og straffende apparat. Dette ble gjort for å demme opp for den uorden som fulgte med økende sosial usikkerhet nederst på den klassemessige og geografiske rangstigen. Samtidig har staten satt i gang et smakløst show, en lov og orden-pornografi, for å gjenvinne offentlige myndigheters autoritet. Etter å ha forkastet sine plikter omkring sosial og økonomisk beskyttelse behøver staten dette legitimeringsteateret for å styrke sin autoritet.

3. Det transformative samspillet mellom rasialisering og straffeøkning

Både den voldsomme økningen i avansert marginalisering og økningen i bruk av straff som kontrollmetode har blitt kraftig stimulert og påvirket av etniske skillelinjer: forankret i «svart/hvit»-skillet i USA og konsentrert om «nasjonal/postkolonial fremmed»-skillet i Vest-Europa (der visse grupper, som romfolket, blir behandlet som kvasiutlendinger også i sine egne hjemland). Denne påvirkningen skjer indirekte, gjennom todelingen av «klasse-rase-stat»-figuren vist i figur 2 (og behandlet i kapittel 7 i Punishing the Poor, «The Prison as Surrogate Ghetto»), men også direkte, gjennom det tosidige forholdet mellom rasialisering og statlig politikk. Disse forholdene blir vist på høyre side av triangelet og behandlet i den tredje boka, Deadly Symbiosis: Race and the Rise of the Penal State. 26

Synergien mellom den etnisk-rasemessige kløften og framveksten av den straffende staten er det vanskeligste spørsmålet som reises her. Problemet er både krevende å formulere og løse. Det er mange grunner til dette.27 For det første, studier av rasemessig herredømme er en begrepsmessig hengemyr, et område innenfor samfunnsforskningen der politiske markeringer og moralske fraser alt for ofte går foran analytisk nøyaktighet og kvalitet på det empiriske materialet.28 For det andre, sjansen for å havne over i rettssalens logikk – som er den sosiologiske tankemåtens svorne fiende – er svært stor når man håndterer det tornefulle, ladede begrepet «rasisme». Sjansen for feiltrinn blir mangedoblet i det foreliggende eksempelet siden vi behandler en institusjon, strafferetten, hvis offisielle formål nettopp er å avsi dommer om straffeskyld. For det tredje, for å forstå den nåværende forbindelsen mellom rase og offentlig makt må man gå fire århundrer tilbake, til grunnleggingen av den amerikanske kolonien som etter hvert ble USA, uten at man dermed går i den fellen å gjøre nåtiden til en iboende og uforanderlig «arv» fra en skamfull, uoppgjort fortid. Og til slutt, siden etnisk-rasemessige skillelinjer ikke er en ting, men en praksis (nærmere bestemt en symbolsk praksis, en relasjon som blir objektivert og legemliggjort), er de ikke stivnede og konstante. Skillene har utviklet seg i rykk og napp opp gjennom historien, nettopp som en funksjon av statens rolle som en overordnet symbolsk makthaver. Disse vanskelighetene forklarer hvorfor jeg ved to anledninger har trukket manuskriptet fra forlaget for å revidere det fullstendig (og derfor kan dere ennå bare vurdere boka gjennom en serie artikler som gir provisoriske og foreløpige versjoner av hovedkapitlene).

Deadly Symbiosis viser hvordan den etnisk-rasemessige kløften forenkler og forsterker utviklingen av strafferettslige tiltak, og hvordan framveksten av den straffende staten deretter gjør rasebegrepet om til et skjema for klassifisering og lagdeling, ved å assosiere «det å være svart» med uberegnelighet og fare og ved å splitte den afroamerikanske befolkningen langs en juridisk dimensjon.29 Framstillingen består av tre deler som behandler tre ulike kontinenter. I den første fasen gjenskaper jeg den historiske kjeden bestående av de fire «særegne institusjonene» som suksessivt har definert og sperret inne svarte personer gjennom USAs historie:30 Slaveriet fra 1619 til 1865, regimet med rasemessig terrorisme i sørstatene kjent som «Jim Crow» fra 1890-tallet til 1965, ghettoen i de fordistiske metropolene i nordstatene fra 1915 til 1968 og til slutt hybridkonstellasjonen som er et resultat av det gjensidige samspillet mellom hyperghettoen og det raskt voksende fengselssystemet. Den kraftige økningen siden 1973 i antallet svarte fra lavere klasseposisjoner som er fengslet (det svarte borgerskapet har både støttet og dratt fordeler av straffeekspansjonen, noe som bør være tilstrekkelig til å ugyldiggjøre den nyreligiøse tesen om «The New Jim Crow»), er et resultat av at ghettoen har kollapset som et etnisk samlingssted og en påfølgende etablering av et nettverk av straffeordninger i og rundt det som gjenstår av ghettoen. Dette fengselsbaserte nettet ble styrket av to konvergerende endringsprosesser som på ene siden har «prisonisert» ghettoen og på den andre siden har «ghettoisert» fengslene. Dermed har et treleddet forhold utviklet seg mellom ghettoen og fengselet, en relasjon preget av funksjonell erstatning, strukturell likhet og kulturell forening.31 Symbiosen mellom hyperghettoen og fengselet forsterker det svarte, urbane subproletariatets sosioøkonomiske marginalisering og symbolske urenhet. Symbioseforholdet forandrer også den sosiale betydningen av «rase» og omformer statsborgeres identitet ved å produsere et nedsettende syn på kriminelle i den rasialiserte offentligheten.

Jeg utvider deretter denne modellen til å omfatte den massive innesperringen av postkoloniale innvandrere i EU. Fengslingen av utlendinger viser seg å øke mer i de fleste EU-medlemslandene enn tilsvarende tall for svarte amerikanere på den andre siden av Atlanterhavet – et avslørende, men lite kjent faktum som enten blir oversett eller fornektet av kontinentale kriminologer.32 Den aktive utvelgelsen og foretrukne innesperringen av innvandrere med opprinnelse i Vestens tidligere imperier skjer på to supplerende måter: intern og ekstern «transportering», dvs. opprenskning ved bruk av fengselsstraff og geografisk fordrivelse (dramatisert ved den byråkratisk-journalistiske seremonien med «charterflyet hjem»). Dette blir supplert av en rask vekst i det omfattende nettverket av interneringsleirer, som er reservert for irregulære immigranter, og av en aggressiv politikk for oppsporing og utestengning, noe som fremmer uformell virksomhet blant disse migrantene og normaliserer «manglende respekt for loven» over hele kontinentet. I tillegg eksporteres politikken til opprinnelseslandene via «eksternalisering» av tiltak for immigrasjon og asylkontroll.33 Alle disse tiltakene har som mål å tydelig kringkaste statens handlekraft og forsterke grensen mellom «dem» og et europeisk «vi» som nå er blitt så ubehagelig tydelig.34 Utviklingen av strafferettslige tiltak, rasialisering og avpolitiseringen av urban uro som følger med avansert marginalisering, fortsetter altså i høyt tempo og forsterker hverandre gjensidig i både USA og Europa.

Den samme logikken gjelder i Latin-Amerika. Jeg tar med leserne dit i avslutningen av boka for å granske militariseringen av fattigdomstiltak i de brasilianske storbyene, noe som avslører den grunnleggende logikken i straffeøkningen.35 Gitt en kontekst preget av ekstrem ulikhet og tøylesløs gatevold, støttet av en patrimoniell stat som tolererer ukontrollert politivold og rutinemessig rettslig diskriminering på grunnlag av både klasse og rase, og med tanke på de forferdelige forholdene i fengslene, er bruk av strafferettslige kontrolltiltak overfor beboerne i forfalne favelas ensbetydende med å behandle dem som nasjonalfiender. Militariserte fattigdomstiltak gir garantert næring til en manglende respekt for loven, økning i rutinemessig mishandling og ukontrollert vekst i bruk av straff som maktmiddel. Man ser disse trekkene over hele Sør-Amerika som et svar på veksten i ulikhet og marginalisering.36 Det brasilianske tilfellet bekrefter at økt bruk av straff alltid treffer høyst selektivt. Strukturelle årsaker fører til at straff rammer grupper som er dobbelt underordnede, både i det materielle klassehierarkiet og i det symbolske statushierarkiet.

II

Jeg kommer nå til den teoretiske inspirasjonen bak arbeidet mitt, som ikke alltid har vært like klart for leserne mine (eller bare i liten grad og på et fragmentarisk vis). Men teorien gir nøkkelen til en overordnet forståelse av denne serien med undersøkelser som ellers kan framtre som sprikende og løsrevne fra hverandre. For å avdekke den treleddede forbindelsen mellom endringer i klassestrukturen, etnisk-rasemessige skillelinjer og statlige inngrep i den triumferende nyliberalismens tidsalder, har jeg tatt i bruk flere begreper som ble utviklet av Pierre Bourdieu37 og anvendt dem på nye områder: marginalisering, etnisitet, straff. Jeg bruker Bourdieus begreper for å bevege meg fra mikronivåets individuelle aspirasjoner og hverdagslivets mellommenneskelige relasjoner, til mellomnivåets sosiale strategier og bypolarisering, og opp til det makrososiologiske nivåets statlige styringsformer (se figur 2 nedenfor):

Symbolsk makt er «makten til å konstituere det gitte ved å uttrykke det gitte, å få folk til å se og tro, til å bekrefte eller transformere et verdensbilde og dermed handlinger rettet mot den verdenen og dermed selve verden».38 Begrepet belyser hvordan marginalisering består av sosial liminalitet (som enten kan føre til sosial usynliggjøring eller oversynliggjøring), hvordan straff virker som en statlig forkastelse av aktører, og hvordan rasialisering fungerer som en kognitivt basert voldsutøvelse. Sett i større sammenheng bidrar begrepet til å avdekke hvordan statlig politikk skaper en urban virkelighet som et resultat av statens offisielle klassifikasjoner og kategorier (et eksempel fra Frankrike er begrepet «sensitive nabolag» og de skadelige effektene dette statlige begrepet har ført til, ikke bare på atferden til statlige byråkrater, media og privatforetak, men også blant beboerne i områder som dermed blir stigmatisert);

– Det byråkratiske felt viser til konsentrasjonen av fysisk makt, økonomisk kapital, kulturell kapital og symbolsk kapital (som særlig innebærer en monopolisering av juridisk makt) som «konstituerer staten som en bærer av en slags metakapital» og som lar staten påvirke arkitekturen og virkemåten i de ulike feltene som til sammen utgjør et differensiert samfunn.39 Det byråkratiske felt betegner det nettverk av administrative enheter som både samarbeider om å innføre offisielle identitetsformer og konkurrerer seg imellom for å regulere sosiale aktiviteter og opprettholde offentlig orden. Det byråkratiske felt retter søkelyset mot fordelingen (eller fraværet av fordeling) av offentlige goder og gjør oss oppmerksom på sammenvevingen av sosialpolitikk og straffepolitikk. Det lar oss forstå den funksjonelle erstatningen eller koloniseringen mellom sosialpolitikk og straffepolitikk. Dermed lar begrepet oss rekonstruere et sammenfallende evolusjonært sluttpunkt mellom disse to formene for politikk. Sammenblandingen av velferd og straff er et produkt både av kamp om makt over staten og en maktkamp innad i staten. I løpet av denne kampen foregår det en konflikt mellom den beskyttende (feminine) fløyen i staten og den disiplinerende (maskuline) fløyen. Dysten dreier seg om retten til å definere og behandle «sosiale problemer». Degraderte nabolag er fokuset for mange av disse konfliktene.

– Det sosiale rom er en flerdimensjonal «struktur bestående av motsetninger mellom sosiale posisjoner» som karakteriseres av «gjensidig eksternalitet», relativ avstand (nære eller fjerne) og rangordning (over, under, mellom). Posisjonene bestemmes av to grunnleggende akser som defineres av aktørers besittelse av ulikt kapitalvolum og ulik kapitalsammensetning. Kapitalsammensetning forstås her som den relative vekten som blir tillagt «de mest effektive prinsippene for differensiering», det vil si økonomisk og kulturell kapital.40 Det sosiale rom er en «usynlig virkelighet» som ikke er reduserbar til observerbare interaksjoner, men som likevel «organiserer aktørers praksiser og representasjoner» og som kan virke som et verktøy som lar oss identifisere og kartlegge fordelingen av de virkningsfulle ressursene41 som er bestemmende for aktørers livssjanser langs ulike trinn i urbane hierarkier. Begrepet lar oss utforske sammenhengen – eller avstanden – mellom symbolske, sosiale og fysiske bystrukturer.

Habitus defineres som et system bestående av sosialt konstituerte «former for persepsjon, forståelse og handling, som lar oss gjennomføre handlinger basert på praktisk kunnskap» og som styrer oss gjennom den sosiale verden.42 Begrepet oppmuntrer oss til å analysere aktørers kroppslige erfaring – og marginalisering, rasialisering og fengsling er nettopp fenomener som kretser omkring en kroppslig innsnevring som viser seg sterkest intus et in cute. Habitus trekker oppmerksomheten vår mot «psykosomatiske handlinger, som ofte utspiller seg gjennom følelser og lidelser» og som mennesker bruker for å internalisere en sosial oppdragelse og begrensning slik at samfunnsinstitusjonenes arbitrære karakter sakte, men sikkert utviskes og institusjonenes bedømmelser vinner aksept.43 Habitus inviterer oss til å bedrive empiriske studier, snarere enn å fremme forenklede postulater, om hvordan sosiale strukturer blir omkodet til erfart virkelighet etter hvert som de blir nedfelt i sosialiserte organismer i form av bestemte disposisjoner til handling og selvuttrykk. Avhengig av hvorvidt disposisjonene tilpasser seg til eller avviker fra de institusjonelle mønstrene de konfronteres med, vil slike disposisjoner enten ha en tendens til å validere og reprodusere institusjonene som i første instans ga opphav til disposisjonene – eller utfordre og transformere de opprinnelige institusjonene.

Figur 2. Den underliggende teoretiske arkitekturen.

Det er dessuten et indre logisk forhold og en toveis årsakssammenheng mellom disse ulike nivåene (jf. figur 2).44 Symbolsk makt setter sitt stempel på det sosiale rom ved å dele ut autoritet og styre fordelingen av ressurser til ulike sosiale aktører. Det byråkratiske feltet godkjenner eller justerer fordelingen ved å fastsette den gjensidige «vekslingskursen» mellom de ulike kapitalformene som aktører besitter. Med andre ord, vi kan ikke forstå organiseringen av urbane hierarkier (inkludert spørsmålet om og i hvor stor grad de blir etnifisert) uten å ta med staten som et lagdelende og klassifiserende organ i våre forklaringsmodeller. Som følge av dette blir strukturen i det sosiale rom objektivert i samfunnets fysiske livsmiljø (tenk på segregerte boligområder og skjevfordelingen av fasiliteter mellom distriktene), og legemliggjort i de kognitive, emotive og vanemessige prosessene som styrer aktørers praktiske strategier i hverdagen, i sitt sosiale liv, på arbeidsmarkedet, i møter med offentlige institusjoner (politi, trygdeetat, boligetat, skattemyndigheter osv.), og som dermed også former deres subjektive forhold til staten (som er uløselig knyttet til den samme statens objektive virkelighet). Årsakskjeden kan deretter følges den andre veien, nedenfra og opp: Habitus driver handlingsmønstrene som bekrefter eller endrer det sosiale rommets struktur, og den kollektive sammenvevingen av disse mønstrene forsterker eller utfordrer i sin tur statlige rammer, programmer, prioriteringer og kategoriseringer.

Det er dette begrepsapparatet som knytter sammen Urban Outcasts med den etnografiske studien av boksing i boka Body and Soul.45 Disse bøkene er to sider av samme sak. De består av undersøkelser av marginalisering som henholdsvis struktur og erfart virkelighet (som indikert nederst i figur 1), og de tilnærmer seg sitt studieobjekt fra motsatte, men komplementære vinkler: Body and Soul presenterer en kroppslig antropologi av et legemlig håndverk i ghettoen. Boka er et slags fenomenologisk tverrsnitt fra ståstedet til «den betydningsfulle andre» som pragmatistene er så glade i, bakt inn i utsnitt av hverdagslivet sett innen- og nedenfra. Urban Outcasts trekker opp en analytisk og komparativ makrososiologi for ghettoen, konstruert utenfra og ovenfra det levde livet som den former.46

Jeg bruker disse begrepene som teoretiske knagger for å håndtere konsepter som hjelper meg med å oppdage nye former for urban marginalisering, gjenkjenne statlig aktivitet som har som mål å skape marginalisering oppstrøms og behandle den nedstrøms, og deretter trekke opp de skillelinjer for ulikhet som oppstår i den delte storbyen i en tid preget av sosial usikkerhet (se figur 3). I Urban Outcasts lener jeg meg på begrepet om sosialt rom for å introdusere triaden ghetto/hyperghetto/anti-ghetto og for å analysere de sosiale og romlige endringene som eiendomsløse og statusberøvede folkegrupper blir rammet av på bunnen av den urbane rangstigen.47 Ved å knytte Bourdieus48 teori om symbolsk makt til Goffmans49 analyse av håndteringen av «avvikende identitet» [spoiled identity], lanserer jeg begrepet territoriell stigmatisering. Jeg forsøker å vise hvordan, formidlet av kognitive mekanismer på flere sammenvevde nivåer, den romlige nedvurderingen av forslummede nabolag påvirker innbyggernes subjektivitet og sosiale bånd så vel som den statlige politikken som former dem.50 På bakgrunn av Bachelards epistemologi utvikler jeg en idealtypisk betegnelse på det nye systemet som jeg døper avansert marginalisering (fordi den verken er tilbakeliggende, syklisk eller befinner seg i noen overgangsfase, men er snarere organisk knyttet til de mest utviklede sektorene i dagens politiske økonomi, og da særlig til finansialisert kapital) som en presis analytisk ramme for internasjonal sammenligning.

I Punishing the Poor, og en gruppe artikler basert på denne boka,51 utvikler jeg ideen om «prisonfare» analogt med «welfare» for å beskrive rammeverket av strategier – omfattende kategorier, byråkratiske enheter, tiltaksprogrammer og rettferdiggjørende diskurser – for å håndtere byenes problemer ved hjelp av statens juridiske arm framfor dens sosiale apparat. Jeg foreslår at straff som kontroll er en generalisert teknikk for styring av marginaliserte grupper ved at de henvises til fattige byområder eller går i evig sirkel innenfor straffesystemet (politi, rettssal, varetekt, fengsel og deres organisatoriske fangarmer: prøvetid, meldeplikt, databaser over straffedømte osv.). Jeg beskriver det dominerende politiske grepet, som baserer seg på den doble reguleringen av de fattige gjennom disiplinerende «workfare» og nøytraliserende «prisonfare», som «liberal-paternalistisk»: Det tar i bruk laissez-faire et laissez-passer på toppen av klassestrukturen, overfor dem som besitter økonomisk og kulturell kapital, og er påtrengende og overvåkende på bunnen, for å begrense den sosiale uroen som oppstår når sosial usikkerhet og økte forskjeller blir normaltilstanden. Dette grepet er med på å skape en kentaurstat som framviser en helt forskjellig skikkelse overfor øvre og nedre ende av den klassemessige og geografiske rangstigen. Slik bryter den de demokratiske prinsippene om at alle borgere skal behandles likt. Statens ledere bruker «krigen mot kriminalitet» (som ikke er noen krig) som en byråkratisk teaterscene bygd for å forsterke sin autoritet, og for å iscenesette statens «suverenitet» – på samme tid som denne suvereniteten blir brutt ned av kapitalens ukontrollerbare mobilitet og av juridisk-økonomisk integrering gjennom overnasjonale politiske enheter.

Figur 3. Nøkkelkonseptenes utvikling.

I Deadly Symbiosis foreslår jeg å erstatte det forførende, men misvisende begrepet «massefengsling» [mass incarceration], som for tiden preger og begrenser offentlige og vitenskapelige debatter om fengselssystemet i USA (jeg brukte det selv, heller tankeløst, i mine publikasjoner fram til 2006), med det mer nøyaktige begrepet «hyperfengsling» [hyperincarceration]. På den måten setter jeg fokus på den ekstremt selektive bruken av straff på bakgrunn av klasseposisjon, etnisk tilhørighet eller statsborgerlig status og bosted – en selektivitet som er en konstituerende (og ikke bare tilfeldig) egenskap ved bruken av straff som et middel for å håndtere fattigdom.52 Jeg peker på hvordan straff ikke bare er en direkte indikator på samfunnssolidaritet og statens grunnleggende politiske ressurser, slik Émile Durkheim hevdet for mer enn hundre år siden i De la division du travail social.53 Straff er også selve paradigmeeksempelet på hvordan man påfører mennesker en offentlig form for vanære. Straff er en sanksjon rettet mot individers moralske og borgerlige «defekter».

Dette leder meg videre til å betegne straff som en formidler av en negativ «sosiodicé». Straff fungerer som en institusjonell legitimering av skjebnen til prekariatet på bunnen av den sosiale rangstigen. Dette er straffens normale funksjon og er ikke en konsekvens av straffesystemets eventuelle mangler, som vekselsvis avsløres og tildekkes i det offentlige ordskiftet.54 Legitimeringen gjenspeiles i den positive sosiodicé til de heldige på toppen av samme rangstige, takket være deres vitnemål fra eliteuniversiteter som de har ervervet på grunn av sine akademiske «meritter».55 Idømmelse av straff og dens offentlige registrering i juridiske protokoller eller «rulleblad» (casier judiciaire i Frankrike, Führungszeugnis i Tyskland, strafblad i Nederland osv.) fungerer som «omvendte vitnemål». De bekrefter innehavernes individuelle verdiløshet på et offisielt vis og forårsaker rutinemessige innskrenkninger i dagliglivet, slik de viser seg i form av brutte sosiale og ekteskapelige bånd, forverrede boforhold, dårlige jobbutsikter og reduserte inntektsnivåer som «eks-kriminelle» konfronteres med i omtrent alle utviklede land. Det er dermed tilstrekkelig å konstruere «rase som en forbrytelse mot samfunnet»56 for å se det grunnleggende slektskapet – som er mye mer enn en likhet, en affinitet, eller et «valgslektskap» à la Weber – mellom rasialisering og framveksten av straff. Begge fører med seg en amputering av selve den sosiale væren, bekreftet av den høyeste symbolske autoritet. Rasebasert kategorisering og juridisk sanksjonering produserer statlig utstøtte mennesker, som blir stadig mer nedverdiget etter hvert som rase og straff blir tettere forbundet.

III

Jeg ber om unnskyldning hvis har vært antydende på de stedene hvor jeg skulle vært didaktisk, og vice versa. Men for å dekke hele temaet mitt og samtidig fatte meg i korthet, har jeg vært nødt til å forenkle begrunnelsene og komprimere argumentene. Uansett håper jeg at disse grunnprinsippene for analytisk kartografi vil gjøre det enklere for dere å forstå koblingene mellom mine tre arbeider. Jeg vil sannsynligvis reagere på deler av kritikken dere retter mot den ene eller andre av bøkene, ved å påpeke at svaret allerede er å finne i en av de andre to, eller at problemstillingen har blitt reformulert eller til og med løst ved hjelp av arbeidsdelingen mellom de tre bindene. Jeg sier ikke dette for å gi meg selv en unnskyldning for å unngå temaet. Det er prosjektets struktur som krever dette, ettersom helheten er mer enn summen av delene. Leserne har imidlertid en tendens til å se dem isolert og fokusere på det enkelte fagfeltet.57 Den empiriske framgangen og de begrepsmessige nyhetene som blir lansert i hver av bøkene, er direkte avhengig av tilsvarende i de andre to. Ett eksempel: Jeg ville ikke ha oppdaget den underliggende forbindelsen mellom utvikling av straff og rasialisering som beslektede former av statlig infamia hvis jeg ikke først hadde formulert teorien om territoriell stigmatisering som en av de distinktive egenskapene ved avansert marginalisering, og deretter fått øye på den funksjonelle og strukturelle parallellen mellom hyperghettoen og fengselet.

Til slutt må jeg forsikre om at jeg i året 1990 ikke satt med noen storslått plan om å skrive en trilogi. Prosjektet utviklet seg underveis i løpet av forskningsarbeidet som en følge av empiriske framskritt (og gjentatte tilbakeslag) og teoretiske problemer som oppsto (eller forsvant). Gjennom disse årene førte det meg fra det ene hjørnet til det andre i klasse-etnisitet-stat-triangelet, og det er uforutsette eksistensielle sammenhenger som har presset meg fram langs de sidene som binder triangelet sammen.58

I utgangspunktet var det sjokket – både følelsesmessig og intellektuelt – som jeg opplevde i møtet med den redselsfulle urbane og menneskelige elendigheten i levningene av Chicagos South Side, et månelandskap som strakte seg ut foran min egen dørstokk der jeg bodde på studenthybel. Sjokket fikk meg til å oppsøke et lokalt treningssenter for boksere. Det ble en slags observasjonspost for å studere koblingen mellom «rase og klasse» i den amerikanske storbyen. Jeg forsøkte å rekonstruere forestillingen om ghettoen ved å se den nedenfra og opp – i motsetning til på avstand og ovenfra, et perspektiv som preger den nasjonale sosiologien om temaet.59 Som et svar på den panikkartede offentlige samtalen om angivelig «ghettoisering» av arbeiderklasseområder i Frankrike, som spredte seg utover Europa, utvidet jeg det historiske perspektivet ved å legge til en komparativ akse. Sammenligningen mellom Chicago og Paris tydeliggjør rollen staten har i marginaliseringens opprinnelse, en rolle som er like vesentlig, men likevel ulik på de to sidene av Atlanteren. Tiltrukket av boksingen som et håndverk, tegnet jeg deretter opp livshistorien til treningskameratene mine og oppdaget at nesten alle hadde sittet i fengsel. Hvis jeg ønsket å kartlegge det rommet av muligheter som var åpent for dem – eller, som det gjerne heller var, stengt for dem – ville jeg bli nødt til å ta med fengselet i mitt sosiologiske perspektiv.

Det var da jeg forsto at den bulimiske veksten i det amerikanske straffesystemet siden 1973 fulgte og utfylte den organiserte nedbyggingen av offentlig velferd – og hvordan velferdspolitikken har beveget seg i en disiplinerende retning og blitt et springbrett til det usikre arbeidsmarkedet. Da jeg vendte tilbake til den historiske epoken for etableringen av det første fengselet på 1500-tallet, fikk jeg bekreftet den organiske sammenhengen mellom svak fattigomsorg og bruk av fengselsstraff som har vært der helt siden disse institusjonene oppsto. Dette gir et empirisk grunnlag for den strukturelle intuisjonen om hvordan de funksjonelt henger sammen. I mellomtiden undersøkte jeg i Les Prisons de la Misére [Prisons of Poverty] den globale spredningen av «nulltoleranse» som politisk slagord og strategi, som var selve spydspissen i arbeidet med å gjøre fattigdom straffbart i den polariserte byen. Jeg viste at begrepet brer om seg i kjølvannet av «dereguleringen» av ufaglært arbeid og i omleggingen fra «welfare» til «workfare». Alt i alt inngår det i byggingen av den nyliberale Leviathan.60

På alle utviklingstrinn virker etnisk-rasemessige oppdelinger som en katalysator eller forsterker. Den gjør fragmenteringen innen lønnsarbeidet tydeligere ved å segmentere grupper av arbeidere og sette dem opp mot hverandre, den gjør det enklere å kutte i velferdstiltak og øke bruken av straffeapparatet. Årsaken er at det er langt enklere å slå ned på velferdsmottagere og kriminelle når de blir sett på som grupper som står utenfor samfunnet, fordervet fra naturens side og uten forbedringspotensial, som på alle måter står i motsetning til «etablerte» samfunnsborgere (for å bruke en dikotomi som Elias og Scotson61 holder kjær). Men framfor alt viser rasestempelet seg å være beslektet med bruk av fengselsstraff. De er parallelle manifestasjoner av statlig vanære. På denne måten har jeg, uten på noen måte å ha hatt planer om det, endt opp med å praktisere en slags eksentrisk (noen vil kunne si sær) versjon av den politiske maktens sosiologi. Grunnen er at jeg til slutt ble stilt overfor spørsmålet om staten som en materiell og symbolsk instans. Dermed ble jeg også motvillig dratt inn i teoretiske og komparative diskusjoner om nyliberalismen og hvordan straffesystemet har bidratt til dens oppkomst.62

Det «dødelige triangelet» som bestemmer skjebnen til det urbane prekariatet, er et ex-post-skjema som framkom gradvis etter hvert som undersøkelsene mine skred framover langs de linjene som er oppsummert ovenfor. Dette forklarer hvorfor de tre bøkene som forener disse undersøkelsene, ble publisert sent (med en gjennomsnittlig forsinkelse på nesten ti år etter at datainnsamlingen ble avsluttet) og dessuten i feil rekkefølge. Jeg måtte tenke gjennom bøkene på nytt og skrive dem om gjentatte ganger for å kunne holde dem bedre atskilt fra hverandre og samtidig veve dem sammen.

Jeg vil først og fremst invitere til en skapende og tverrfaglig lesning, ikke for å gi en estetisk tilfredsstillelse ved å bryte akademiske konvensjoner, men for at vi kollektivt skal kunne få de fulle og hele empiriske og teoretiske fordelene av å binde sammen temaene klasse, etnisitet og straff. Jeg skal derfor konkludere med dette analytiske cri de coeur: Dere som forsker på urban marginalisering, på etnisitet, på bruken av straff: Foren eder! Dere har intet annet å tape enn deres intellektuelle lenker. Men dere har en verden av vitenskapelige oppdagelser i vente – og en mengde praktiske anbefalinger å bidra med i det offentlige ordskiftet.

 

Oversatt av Dag Olav Rønning

Om artikkelen

Denne teksten er en komprimert utgave av mitt åpningsforedrag ved konferansen «Marginalité, pénalité et division dans la ville à l’ère du néolibéralisme triomphant: journée d’études autour de Loïc Wacquant», arrangert ved Université Libre de Bruxelles, 15. oktober 2010. Jeg vil gjerne takke Laboratoire d’Anthropologie des Mondes Contemporains, Groupe d’Études sur l’Ethnicité, le Rasisme et les Migrations, Institut de gestion de l’Environnment et d’Aménagement du Territoire og Faculty of Social and Political Science ved ULB for deres velvilje og støtte til dette kollektive tiltaket, og Mathieu Hilgers for hans intelligente og ustoppelige arbeid med å lede det. Jeg vil også rette en takk til Karen George som på kort varsel laget et førsteklasses utkast til engelsk oversettelse av den franske originalteksten, til Aaron Benavidez og Sarah Brothers’ utmerkede forskingsassistanse, og til alle kolleger, studenter og aktivister som har bidratt til framgangen på dette forskningsområdet gjennom årene med sine reaksjoner, kritikk og forslag ved talløse møteplasser i en rekke land. En særlig takk rettes til Pierre Bourdieu og Bill Wilson, uten deres mentorgjerning ville dette prosjektet aldri ha blitt satt i gang.