Hvorfor har spørsmålet om rase hatt så stor betydning på så mange forskjellige steder og tidspunkter? Hvorfor har det fremdeles betydning? Eller for å si det mer presist: Hvorfor har man hatt slik en gjennomgripende tendens til å anvende rase som en kategori, og til å betrakte mennesker av forskjellige raser som grunnleggende forskjellige? Vi kan kalle dette «det første spørsmålet». Men selvfølgelig er det også mange andre spørsmål vi blir nødt til å stille: Hvorfor har raserelatert undertrykkelse vært et allestedsnærværende fenomen? Hvorfor har vi hatt rasemessig utbytting av mennesker? Hvorfor har vi hatt rasebasert slaveri? Kanskje vår tendens til å betrakte raser som grunnleggende forskjellige bare er et resultat av ønsket om å finne en unnskyldning eller rettferdiggjørelse for at én rase hersker over en annen?

Jeg vil undersøke det første spørsmålet ved å se på fem mulige svar som hver på ulike måter trekker inn natur, genealogi (i Michel Foucaults betydning av ordet), kognitiv vitenskap, imperiet og renhetsregler.

Det er ellers på sin plass å komme med en siste innledende bemerkning: Det meste av dette essayet kunne like gjerne ha vært skrevet i fjor, eller neste år, men drøftelsen av naturalisme, medisin og rase kunne bare ha vært skrevet i november 2004, og det kan godt tenkes at den vil være utdatert idet essayet kommer på trykk.

 

Hvorfor har kategorien rase hatt slik en gjennomgripende innflytelse? Ett svar er at dette er en distinksjon som rett og slett ligger der fullt synlig for all verden. Overfladiske forskjeller mellom raser eksisterer i naturen, og de er lette å gjenkjenne.

Naturalisten vil umiddelbart være enig i at de naturlige distinksjonene er mindre fremtredende enn hva de en gang var, som en følge av at folk som nedstammer fra helt forskjellige geografiske områder, har paret seg med hverandre. Rasemessige distinksjoner er spesielt flytende der hvor en befolkning er blitt importert ved tvang for å leve blant en annen befolkning, uten dermed å ha blitt assimilert – som for eksempel slaver som ble tatt fra Vest-Afrika og flyttet til Sørstatene i USA. Naturalisten vil registrere at tradisjonelle rasemessige distinksjoner blir mindre og mindre gyldige desto flere barn som fødes av foreldre med svært ulik geografisk opprinnelse.

Fornuftige naturalister vil nøye seg med denne konstateringen. Troen på at raserelaterte forskjeller er noe mer enn rent overfladiske, er en frastøtende feilslutning. John Stuart Mill var den klokeste talsmannen for dette standpunktet.

Slik ser hans doktrine ut formulert med moderne terminologi: (1) Naturen skaper forskjeller mellom individer. Disse forskjellene er reelle, ikke konstruerte. (2) Vi klassifiserer ting i henhold til forskjeller som vi kan observere. Klassifikasjoner utføres av mennesker og kodes inn i sosial praksis, i institusjoner og i språket. (3) Noen klassifikasjoner er av en slik art at medlemmene i hver «klasse» har lite til felles utover de spesifikke kjennetegnene som gjør at vi sorterer dem inn under disse klassene – disse kan vi kalle overfladiske kategorier (Kinds). (4) Andre klasser har medlemmer med veldig mange ting til felles som ikke følger direkte av de kjennetegnene vi sorterer dem etter. Dette er «reelle kategorier» (real Kinds).1

Eksempler? «Hvite ting,» skrev han, med referanse til selve fargen, og ikke rase, «er ikke kjennetegnet av noe felles trekk bortsett fra dette at de er hvite; og hvis de nå eventuelt likevel skulle være det, så er det kun snakk om trekk som på en eller annen måte er avhengig av, eller forbundet med hvithet.» Hester, derimot, for å bruke et av de andre eksemplene hans, har uendelig mange felles egenskaper som strekker seg langt ut over de kjennetegnene som vi bruker for å skjelne dem fra andre dyr eller andre typer ting. Hester utgjør en reell kategori, mens «hvite ting» er en overfladisk kategori.

Dagens filosofiske begrep «natural kind» (naturlig kategori) stammer fra Mills tenkning. Ikke-filosofer som har støtt på dette uttrykket, har kanskje gått ut fra at det viser til et gjennomarbeidet, teknisk og fast begrep. Jeg har tidligere argumentert for at så ikke er tilfellet.2

Mill selv var en så fremstående feminist og antirasist som det var mulig for en hvit mann på 1800-tallet å være. Selv om han argumenterte for at reelle kategorier eksisterer, gikk han straks videre med å stille spørsmålet om hvorvidt raser og kjønn utgjør reelle kategorier, eller om de bare er overfladiske klassifikasjoner, slik som «kristen, jøde, muslim og hedning». Religiøs tro er ikke en reell kategori, hevdet han, ettersom kristne ikke er i besittelse av noen egenskap som muslimer mangler, eller vice versa, bortsett fra det som måtte følge fra troen deres.

Hva så med rase? De fleste antropologer i Mills samtid mente at det eksisterte fem menneskeraser, som de satte geografiske benevnelser på, men som de organiserte i henhold til farge: kaukasisk, etiopisk, mongolsk, amerikansk og malaysisk. Ifølge Mill skjelner vi mellom medlemmer av forskjellige raser ut fra kjennetegn som hudfarge og visse andre fysiologiske trekk. Rasene ville ha vært reelle kategorier dersom det fantes uendelig mange andre forskjeller mellom rasene ut over de som henger direkte sammen med kjennetegnene vi skjelner dem etter. Finnes det et uendelig antall slike forskjeller?

Vel, det kan ikke utelukkes a priori, mente Mill. «De forskjellige raser og temperamenter, de to kjønn, og til og med forskjellige alderstrinn, kan være forskjellige kategorier i vår betydning av ordet. Jeg sier at de kan være det – jeg sier ikke at de er det.» Mill mente at empirisk forskning var det eneste som ville kunne avgjøre hvorvidt de forskjellige menneskeraser, slik de var kjennetegnet gjennom farge og noen få andre trekk, utgjør klasser som skiller seg klart fra hverandre på mange forskjellige måter som ikke er direkte relatert til hverandre. «Dersom alle forskjellene mellom dem vil kunne tilbakeføres til klima og lokale skikker [eller, som han tilføyde i senere utgaver: til en eller noen få forskjeller i struktur], så er de ikke, sett med en logikers blikk, distinkte klasser.» Han ville ha likt å lese Anthony Appiahs omhyggelige drøftelse av mer eller mindre samme problemstilling med nyere terminologi. Vitenskapen kunne ha avdekket et uendelig antall forskjeller mellom rasene som ikke er konsekvenser av de kjennetegnene som vi bruker for å skjelne mellom dem, nemlig hudfarge og fysiognomi. Men det har ikke vitenskapen gjort, og det kommer den ganske sikkert ikke til å gjøre. Derfor konkluderer Mill og Appiah med at raser ikke er reelle kategorier.

Denne konklusjonen gir imidlertid ikke noe svar – og forsøker heller ikke å gi noe svar – på det spørsmålet jeg i utgangspunktet stilte, om hvorfor det er en så sterk tendens til å anvende rase som en kategori. Kanskje mente Mill at svaret var innlysende. En folkegruppes ønske om å herske over, utbytte eller slavebinde en annen, krever en eller annen form for legitimering i slike samfunn som det moderne Europa og Amerika, hvor man har forpliktet seg til en tanke om likhet og likeverd. Rasevitenskapene ble skapt for å avdekke en mengde forskjeller mellom raser utover det som følger av de kjennetegnene vi bruker for å skjelne mellom dem – som hudfarge og fysiognomi. Man behøver ikke å behandle mennesker likt dersom de er tilstrekkelig annerledes.

 

Selv om det fører oss et stykke bort fra «det første spørsmålet», så er det enkelte nylige hendelser som tvinger oss til å avklare det naturalistiske standpunktet vedrørende rase. I en viktig lederartikkel om folketellingen som ble avholdt i USA i 2000, uttalte Nature Genetics: «At rase i denne konteksten ikke er et vitenskapelig begrep, er noe forskere generelt er enige om – og dette er et budskap som ikke kan gjentas ofte nok.» En lederartikkel i 2001 bemerket at «vitenskapsmenn har lenge sagt at det genetisk sett er større variasjon mellom to individer i den samme befolkningen enn det er befolkningene imellom, og at det ikke finnes noe biologisk belegg for ‘rase’.»3 Nå, i november 2004, har det samme tidsskriftet utgitt et spesialbilag om medisinsk og genetisk klassifisering ut fra rase og etnisitet. Og The New England Journal of Medicine setter i sitt nummer av 11. november 2004 fokus på nyheten om den «rasebaserte» medisinen som er rettet mot afro-amerikanere som lider av bestemte typer hjertesvikt. Alt dette er ferske nyheter. Det jeg skriver her, kan derfor ikke betraktes som definitive sannheter, men det er jo lov å håpe på at et perspektiv som er litt distansert fra diskusjonen i mediene, vil kunne være nyttig selv når man står midt oppe i det.

Først må vi oppdatere Mill med litt logikk. Da han skrev om forskjeller mellom klasser, tenkte han på egenskaper som tjener til å skjelne medlemmer av én klasse fra medlemmer av en annen på en allmenn måte. En allmenn forskjell mellom kyr og hester er en egenskap som i hovedsak gjelder alle kyr og ingen hester – som for eksempel drøvtygging. Det finnes veldig mange slike forskjeller mellom hester og kyr, og derfor utgjør de reelle kategorier. Vi kan kalle dem allmenne. Det finnes svært mange allmenne forskjeller som skjelner hester fra andre dyr, men det finnes nesten ingen allmenne forskjeller som skjelner hvite ting fra grønne ting, bortsett fra fargen, eller som skjelner muslimer fra kristne, bortsett fra deres religiøse tro.

Mill skrev i 1843 og hadde ingen særlige muligheter for å ta statistiske forskjeller med i vurderingen siden dette på hans tid bare var noe man begynte å ane på den vitenskapelige horisonten. Her trenger vi noen nye begreper: Jeg vil bruke ordene «signifikant», «meningsfull (meaningful)» og «nyttig (useful)». Alle tre opptrer sammen med det fryktinngytende ordet «statistisk». Siden vi blant annet snakker om såkalte raser, det vil si geografisk og historisk identifiserte grupper av mennesker, snakker vi om befolkninger. Og vi snakker om visse karakteristiske trekk eller egenskaper hos noen, men ikke alle medlemmene av en befolkning.

«Signifikans» er et ord som tidlig på 1900-tallet ble beslaglagt av statistikken, og der ligger det fortsatt fullstendig forankret. Her vil jeg bruke det om enhver vesentlig forskjell som er blitt påvist i en statistisk analyse. En egenskap er statistisk signifikant dersom dens fordeling i én befolkning er betydelig annerledes enn dens fordeling i en annen sammenlignbar befolkning. La oss si det slik at en egenskap er statistisk meningsfull dersom vi har en viss forståelse av årsaken til at forskjellen er signifikant. For å gi et eksempel: Før i tiden var det ingen som visste hvorfor røyking var knyttet til lungekreft, men nå har vi en ganske god forståelse av dette, selv om denne forståelsen ikke er fullstendig. Korrelasjonen var først bare signifikant, men nå er den meningsfull.

Og endelig, en egenskap er statistisk nyttig dersom den kan brukes som indikator på et eller annet interessant i forbindelse med et eller annet ganske umiddelbart praktisk anliggende. La oss ta et eksempel fra et annet tema som ofte blir drøftet nå for tiden. En kroppsmasseindeks (BMI) over 31 er en statistisk nyttig indikator for risikoen for diabetes type 2, og derfor er den nyttig innen epidemiologi og forebyggende medisin. (Det finnes andre indikatorer som er mye bedre, som trekker inn forholdet mellom masse og muskler i kroppen, men for øyeblikket er slike indikatorer mye dyrere å måle, mens BMI-måling nesten ikke koster noen ting.)

Klasser som er statistisk signifikante, meningsfulle eller nyttige, er ikke dermed reelle kategorier. Det er ingen grunn til å tro at det finnes et stort antall uavhengige og allmenne forskjeller som skiller overvektige mennesker fra dem som har en BMI innenfor det anbefalte nivået mellom 18 og 25.

«Signifikant» hviler i siste instans på tekniske begreper innenfor anvendt sannsynlighetsteori. «Meningsfull» kan ikke utledes fra noe gyldig teknisk begrep innenfor noen disiplin. Enhver påstand om det motsatte er tvilsom. Det finnes klare, om enn ofte misbrukte, kriterier for statistisk signifikans. Det finnes ingen klare kriterier for hva som er statistisk meningsfullt. I praksis vil det ofte være lett å skjelne mellom disse to. Lenge visste man bare at gruppen mennesker som røykte, var statistisk signifikant med hensyn til lungekreft. Man hadde ingen idé om årsaksforholdene bak denne korrelasjonen. I dag tror vi imidlertid at vi har forstått forbindelsen mellom nikotin og dødsfall, selv om denne forbindelsen fortsatt bare er sannsynlig. Vi kan ikke si om en ung mann som begynner å røyke, at hvis han fortsetter med denne uvanen så vil han komme til å bukke under av lungekreft med mindre noe annet rammer ham først. Men det vi kan si, er at mange slike unge menn kommer til å dø av lungekreft, og onkologene vet nok til å kunne forklare hvorfor.

I motsetning til statistisk signifikans er statistisk meningsfullhet et begrep som peker mot forestillingen om en forklaring eller en årsak. Upresise begreper av denne typen kan være farlige når de blir blåst opp og får fancy navn. De vil kunne brukes til bent frem ondsinnede formål. Hvis vi derimot lar være å gi dem falske navn, og er oppmerksomme på deres mangler, vil de kunne være nyttige når vi trenger dem.

Og vi trenger faktisk dette begrepet. Som vi tydelig har sett i en del debatter som pågår idet jeg skriver dette, i november 2004, er det mange mennesker som er skremt ved tanken på at den tradisjonelle listen over menneskeraser som har vært brukt av tradisjonelle rasister, kanskje kan vise seg å utgjøre statistisk signifikante klasser. Og de har god grunn til å bli skremt!

 

For ti år siden tiltrakk Richard Herrnstein og Charles Murray seg en god del oppmerksomhet med boken The Bell Curve. Forfatterne hevdet at gausskurvens fordeling av resultater på IQ-tester viser en naturlig forskjell av en viss betydning mellom forskjellige raser. De argumenterte heftig for at afro-amerikanere er en statistisk signifikant klasse – signifikant med hensyn til en egenskap de kalte intelligens, og som de målte ved hjelp av IQ-tester.

De påsto ikke at raser er reelle kategorier. Det vil si, de hevdet ikke at det finnes en mengde allmenne forskjeller mellom hvite amerikanere og afrikansk-amerikanere. Mange lesere gikk imidlertid, ikke uten grunn, ut fra at det var nettopp dette forfatterne mente. Det var uansett åpenbart at forfatterne ikke bare snakket om rene korrelasjoner, det vil si ulikheter mellom forskjellige rasegrupper med hensyn til IQ. Men de fastslo ikke at disse ulikhetene er statistisk meningsfulle i noen biologisk forstand.

Omtrent samtidig som The Bell Curve ble utgitt, fremsatte noen vulgære naturalister, som for eksempel Phillipe Rushton i Race, Evolution, and Behavior, mer omfattende påstander om biologisk funderte raseforskjeller. Disse naturalistene hevdet at rasene skiller seg fra hverandre gjennom en rekke egenskaper som med rette kan lovprises eller fryktes på grunn av sine styrker og svakheter. Dersom dette hadde vært sant, ville rase ha passet nøyaktig inn i Mills definisjon av en reell kategori.

Vi kan beklage både Rushton og The Bell Curve, men det eksisterer en helt grunnleggende logisk forskjell mellom påstandene hos disse to. Rushton hevdet at raser er reelle kategorier. Vi kan godt forestille oss at Herrnstein og Murray var av samme oppfatning, men det de faktisk hevdet, var at raser er statistisk signifikante kategorier. Og de impliserte at dette var statistisk meningsfullt.

Til tross for det faktum at hans doktriner har en århundrelang stamtavle, kan vi forkaste Rushton fullstendig. Vi kan også tilbakevise Murray og Herrnstein.4 Mills egen form for naturalisme har kun forakt til overs for begge disse doktrinene. Avskyen overfor disse ganske nye doktrinene og deres forgjengere har, ikke overraskende, skapt en motvilje mot enhver form for naturalisme når det gjelder rase. I dag eksisterer det således en viss bestyrtelse over tilsynekomsten av det som kalles rasebasert medisin.

Medisinsk vitenskap var ganske lenge en vitenskap om den europeiske mannens kropp, med fotnoter om ikke-europeiske og kvinnelige kropper. Alt dette har endret seg: Disse fotnotene er nå blitt til kapitler. Men den nåværende situasjonen for de gruppene som var redusert til fotnotene, er ganske forskjellig. Mange medisinske forskjeller mellom menn og kvinner er allmenne, men medisinske forskjeller mellom raser er nesten alltid kun statistiske.

Vi har lenge visst at enkelte lidelser begrenser seg til bestemte genetiske grupper. Tay-Sachs er en arvelig sykdom (hvor mangelen på et enzym fører til at det akkumuleres farlige avfallsstoffer i hjernen og nervecellene, noe som ofte fører til psykisk utviklingshemning, krampeanfall, blindhet, og til slutt døden) som nesten utelukkende rammer barn av østeuropeisk-jødisk herkomst. «Askenas» er en viktig geografisk, historisk og sosial klassifikasjon. Den er geografisk fordi den indikerer hvor medlemmene av denne gruppen, eller deres nærmeste opphav, stammer fra, nemlig Øst-Europa. Den står som motsetning til sefardiske jøder, som har sine røtter i Spania. I det moderne Europa og Nord-Amerika spiller de sosiale forskjellene mellom askenaser og sefarder knapt noen rolle for folk flest, men i Nord-Afrika og Vest-Asia er de fortsatt viktige. Inntil videre blanding mellom gruppene gjør problemstillingen foreldet, vil gruppen askenas være statistisk signifikant og statistisk meningsfull med hensyn til Tay-Sachs sykdom.

Det finnes lignende geografisk-historiske indikatorer for laktoseintoleranse og for manglende evne til å fordøye hestebønner. Vest-afrikansk avstamning er en indikator for at man kan være bærer av anlegg for sigdcelleanemi, hvilket gir en viss immunitet overfor malaria. Dette trekket ble ofte stemplet som ganske enkelt «svart». Men faktisk er det først og fremst i Vest-Afrika vi finner det, selv om vi også støter på det i befolkninger rundt Middelhavet hvor malaria var en viktig faktor med hensyn til hvem som overlevde. Av raserelaterte årsaker ble denne indikatoren misbrukt under utstrakte masseundersøkelser.

«Medisin godkjent for bruk mot hjertesvikt hos afrikansk-amerikanere» – var overskriften på forsiden av business-seksjonen i The New York Times den 20. juli 2004. Og så begynner det igjen? Mye mulig. «Den pussige historien [om denne medisinen] som er på vei ut til markedet, bringer med seg et stort oppbud av viktige og problematiske temaer vedrørende spørsmålet om rase og dets fremtidige status som grunnlag for vår forståelse av helsemessige forskjeller i det amerikanske samfunnet.»5 Som en sterk påminnelse om den forretningsmessige siden rapporterte Times at prisen på medisinfabrikantens (NitroMed) aksjer dagen før hadde steget fra 4,31 dollar til 10,21 dollar, og at den midt på dagen hadde vært oppe i 16 dollar. Denne historien har versert i medisinske, kommersielle og lovgivende kretser i et tiår.

Det er reelle problemer forbundet med denne hjertemedisinen rettet mot en bestemt rase. BiDil er en blanding av to velkjente hjertemedisiner. Vitenskapelige tidsskrifter hevder, for det første, at andre medisiner ikke fungerer like godt på afrikansk-amerikanere med hjertesvikt som de gjør på øvrige amerikanere som har denne lidelsen, og for det annet, at BiDil fungerer bedre for afrikansk-amerikanere med visse spesifikke trekk enn noen annen medisin på markedet.6 Faktisk sluttet man å gjøre randomiserte forsøk ettersom medisinen åpenbart virket på svarte pasienter. Ingen forstår helt hvorfor. Årsakene kunne jo være i det minste delvis sosiale og økonomiske (deriblant kostholdsrelaterte) snarere enn arvelige. Korrelasjonen er klart signifikant, men fra et genetisk eller annet biologisk standpunkt er den ikke statistisk meningsfull.

Selv om man stiller seg fullstendig skeptisk til at det skulle eksistere for eksempel et genetisk grunnlag for forskjellene med hensyn til hvor godt denne medisinen virker, så fremstår det som om medisinen er statistisk sett nyttig for behandling av den aktuelle kategorien pasienter. Dette innebærer at rase kan være en nyttig indikator for en lege som skal vurdere den potensielle virkningen av denne medisinen sammenlignet med en annen medisin – under de nåværende sosiale og historiske omstendigheter.

La oss nå se på leukemi. En betydelig gruppe av pasienter får hjelp gjennom beinmargstransplantasjon. Donorer og mottagere må ha matchende humane leukocytt-antigener (HLA); for øyeblikket forsøker leger å matche seks forskjellige typer av disse. Dersom en pasient ikke har noen slektning som kan tjene som donor, er det vanskelig å finne andre egnede donorer. De relevante antigenene er ujevnt fordelt mellom etniske og rasemessige grupper.7 Det finnes registre over mulige donorer – og dette er virkelig generøse mennesker, for beinmargsdonasjon er en ganske smertefull affære. Heldigvis kan frittflytende stamceller i blodet også være til hjelp, men donoren må ta en masse medisiner for å styrke disse stamcellene. En annen kilde til celler er blod fra navlestrengen. Men både denne og alle de andre mulighetene krever matchende antigener.

I USA er det National Bone Marrow Program som sitter med hovedregisteret. De fleste som står i de eksisterende registrene, har en tendens til å være middelaldrende og hvite, hvilket betyr at hvite pasienter har gode sjanser for å finne en matchende donor. Derfor har man kjørt rase-spesifikke verveprogrammer for asiatiske og afrikanske amerikanere. I USA og Canada har man også Aboriginal Bone Marrow Registries Association, og i Storbritannia har man African Caribbean Leukemia Trust. Asians for Miracle Marrow Matches har fungert veldig godt, særlig i Los Angeles-regionen. Kampanjen African Americans Uniting for Life har vært mindre vellykket, av mange slags historiske årsaker. En afrikansk-amerikaner med leukemi har langt dårligere prognoser for å finne en matchende donor i tide enn hva medlemmer av andre befolkningsgrupper har. Dette er et sosialt faktum, men det er også et biologisk faktum: Det finnes et langt større mangfold av HLA hos personer av afrikansk opprinnelse enn i andre befolkninger.8 (Dette faktum stemmer godt overens med hypotesen om at alle menneskeraser er etterkommere etter kun én av mange afrikanske befolkninger som eksisterte på det tidspunktet menneskene begynte å emigrere fra Afrika – disse befolkningenes trekk er fortsatt fordelt blant dagens afrikanere).

Hvis man går til nettsidene til organisasjonene som holder registrene, vil man kunne se at de slett ikke danser rundt grøten i eufemistisk politisk korrekthet når det er snakk om rase. For dem er dette et spørsmål om liv eller død. Uten de asiatiske registrene ville vi ha hatt mange flere døde asiatisk-amerikanere i løpet av det siste tiåret. I mangel av flere afrikansk-amerikanere i registrene vil det bli flere døde afrikansk-amerikanere i de kommende årene enn det behøver å være.

Vi mangler så avgjort en fullgod forståelse av fordelingen av HLA i forskjellige geografisk identifiserte befolkninger. Men vi har en viss biologisk forståelse av de underliggende kausale forskjellene. Og rase er en veldig nyttig indikator for hvor man skal lete etter en matchende donor, på samme måte som BMI er en praktisk og kjapp indikator for potensielle helseproblemer.

Så når – om noen gang – er det hensiktsmessig å snakke i rase-begreper på bakgrunn av at raser i enkelte sammenhenger utgjør ikke bare statistisk signifikante, men også statistisk nyttige klasser? For å besvare dette spørsmålet, kan vi bruke våre distinksjoner:

Det kan være at The Bell Curve viser at IQ er et statistisk signifikant trekk ved enkelte amerikanske sub-populasjoner, men denne egenskapen er hverken meningsfull fra et biologisk synspunkt eller nyttig i forhold til noe klart definert formål.

Det kan være at noen medisiner er mindre effektive og at BiDil er mer effektiv for afrikansk-amerikanere med visse typer hjertesvikt. I så fall er dette statistisk signifikant og statistisk nyttig for å hjelpe pasienter, men det er (etter mitt syn) ikke statistisk meningsfullt i dag.

Forholdene mellom HLA og rase er statistisk signifikante, statistisk meningsfulle for en biologisk forståelse, og statistisk nyttige i arbeidet for å finne matchende donorer for pasienter fra minoritetsgrupper.

Etter min oppfatning er det ingen god idé å omtale BiDil som en rase-basert medisin, slik The New York Times og andre medier gjør. Denne medisinen er slett ikke det aller minste basert på rase. Det er fullt mulig at årsaken til at den fungerer bedre for afrikansk-amerikanere enn for andre større og løst definerte grupper, kan være mer knyttet til sammensatte sosiale faktorer enn til noe medfødt særtrekk ved hjerte- og kar-systemet deres. Dersom vi hadde vært i besittelse av pålitelige data om betydningen av de typer kosthold som den hvite og den svarte underklassen i USA har til felles, ville vi kanskje også ha vært i stand til å hjelpe hvite mennesker som har dette kostholdet. Dermed ville medisinen ikke være «kostholdsbasert», men «kostholdsrettet». Dersom man mener at det er hensiktsmessig å snakke om rase, bør man heller si at medisinen er «innrettet mot rase».

Jeg ville ellers ha trodd at informasjonen om den ulike fordelingen av HLA var så esoterisk at få ville legge merke til den. Men den gang ei. Stormfront White Nationalist Community, hvis best kjente skikkelse er nynazisten David Duke, har en side på nettstedet sitt hvor de koser seg med diskusjoner vedrørende den ulike fordelingen av HLA. Den beste strategien er, etter min oppfatning, ikke å dysse ned den ulike fordelingen av HLA, men å sørge for at det blir allment kjent at spesifikke forskjeller mellom befolkninger kan brukes for å hjelpe dem – litt på samme måte som at hvite australiere i og med sin tendens til å overeksponere seg selv for solen, burde gjøres til en spesifikk målgruppe for å få ned antall dødsfall grunnet hudkreft.

Disse bemerkningene er fra min side et forsøk på å gjøre det klart at en naturalistisk tilnærming til rase slett ikke representerer en primitiv tilbakevending til noe vi har lagt langt bak oss – det er tvert imot et dagsaktuelt tema som vi trenger mer klarhet omkring. Ikke fordi raser er reelle kategorier som betegner grunnleggende forskjellige folkeslag, men fordi vi allerede vet at raser ikke bare er statistisk signifikante kategorier med hensyn til enkelte sykdommer, men også statistisk nyttige. Enkelte korrelasjoner er statistisk meningsfulle. Vi har all grunn til å tro at det kommer til å bli avdekket flere statistisk meningsfulle korrelasjoner.

Hver gang noen oppdager et slikt nyttig fenomen, vil rasister forsøke å utnytte den raserelaterte forskjellen. Bare se på hvordan nynazistene utnytter den ulike fordelingen av antigener. Derfor er vi nødt til å klargjøre hva dette innebærer.

 

En historiker vil lett kunne føle forakt overfor naturalismens selvgodhet. Man vil kunne hevde at raseforskjeller har fremstått for Vesten som uomtvistelige sannheter på grunn av en forståelsesramme som kun lar seg avsløre gjennom genealogi. Klassifikasjon kan vanskelig skilles fra verdidommer. Og det å klassifisere folk i raser, er det samme som å evaluere og rangere dem. Europeernes klassifikasjon av raser så vel som deres vurderinger av menneskelig skjønnhet rommet sterke meninger om komparative kvaliteter og fortjenester. Derfor ble hvite europeeres ansikt og kropp vurdert som det tetteste man kunne komme på fullkommen skjønnhet.

Det er langs slike linjer Cornel West har skissert den moderne rasismens genealogi.9 Selv om dette ikke akkurat er noen dyptgående genealogi i Nietzsches og Foucaults ånd, så gir den et utmerket resymé av begivenhetene. Jeg vil bare kommentere utgangspunktet hans, ikke så mye for å korrigere det, som for å oppmuntre til å tenke igjennom forbindelsen mellom rase og geografi på nytt.

West sier at: «kategorien rase – primært i betydningen hudfarge – ble første gang benyttet som en metode for å klassifisere mennesker i 1684 av den franske legen François Bernier. Han delte inn menneskeheten i fire raser: europeere, afrikanere, orientalere og lapper.» Legg merke til at ingen av disse blir omtalt med hudfarge, og at de første tre identifiseres ut fra hvor de bor eller kommer fra. Det spiller neppe noen rolle her, men den fjerde betegnelsen, «lapper» (som antagelig er avledet fra et ord som betyr «tosk»), som betegnelse for samer, er omtrent så rasistisk som den kan bli. Bernier selv ser ut til å ha møtt kun to samer, som han fant avskyelige, og han beretter ganske enkelt at andre ikke navngitte reisende hadde fortalt ham at innbyggerne i Lappland var «gemene dyr».10

Cornel Wests redegjørelse behøver visse korreksjoner. Bernier opererte ikke med en rase bestående utelukkende av europeere. Det som han kalte «den første rase» [sic], omfattet europeere (med unntak av de avskyelige lappene), nord-afrikanere samt vest- og sør-asiatiske folk. Noe nølende innlemmet han også Nord- og Sør-Amerikas urbefolkning i denne kategorien.

Han klassifiserte ikke folk etter farge, men først og fremst etter ansiktstrekk. Selv om han betegnet mongoler, kinesere og japanere som hvite (véritablement blanc), syntes han at de var såpass annerledes formet i ansiktet og kroppen at de utgjorde en annen rase. Urbefolkningen i Amerika var også hvite. Sør-asiater var mindre hvite (olivâtre), hvilket han trodde skyldtes det tropiske klimaet. Da hans kategorier (med unntak av lappene) i det påfølgende århundret ble uttrykt i fargerelaterte begreper, ble det til «hvit», «gul», og «svart», og disse kategoriene gjaldt fortsatt på John Stuart Mills tid. Det er kanskje litt overraskende at den lærde rasevitenskapen inkluderte både arabere, tyrkere, alle folkene på det indiske subkontinentet, og kanskje også amerikanerne (det vil si urbefolkningen) i kategorien «hvite».

Bernier drøfter også hudfarge, men da først og fremst i forbindelse med bemerkninger om et allerede eksisterende hierarki på det indiske subkontinentet, hvor den lysere hudfargen til mogulenes elite plasserte dem over de brunere hinduene. Berniers observasjoner angående afrikanere ser ut til å basere seg utelukkende på observasjoner av afrikanske slaver, særlig på tyrkiske og arabiske slavemarkeder (hvor han selvfølgelig også så hvite, for det meste kvinnelige slaver). Ja, (subsahariske) afrikanere var svarte, men de største forskjellene mellom dem og «den første rasen» dreide seg hovedsakelig om andre kroppslige aspekter, særlig hår og lepper. «Her foregriper Bernier så absolutt senere tiders rasediskurs», skriver Siep Stuurman.11

I 1685, året etter at Bernier hadde utgitt både sin klassifikasjon av rasene og sitt sammendrag av Gassendis filosofi, utstedte Ludvig 14. et reglement for den transatlantiske slavehandelen, Code noir, hvor han gjorde forbindelsen mellom svart hudfarge og slaveri til en del av loven, uten noe behov for å legitimere dette i noen form for rasevitenskap.12

I diskusjonen av den underordnede hypotesen om estetikk og menneskelig skjønnhet viser West at Berniers oppfatning ikke ganske enkelt var at svarte afrikanere var styggere enn «den første rase». Det var også et element av seksuell eksotisme til stede. Bernier snakker henført om nakne afrikanske kvinner som han hadde sett utstilt for salg i Tyrkia. Det eneste han klaget over, var at de var så dyre.

West ønsket å skrive en genealogi, delvis fordi han innså at det var nødvendig å ta tak i et intellektuelt problem som sjelden blir påpekt: De store imperiene i Europa, hovedsakelig Frankrike og Storbritannia, samt USA i kjølvannet av dem, er unike i verdenshistorien i dette at den dominerende tendensen i deres moralfilosofi og politiske filosofi allerede fra starten av la vekt på likhetsprinsippet. Egoismen og de mange tilbakefallene er åpenbare og hinsides enhver overdrivelse, men hangen til et likhetsprinsipp har likevel vært permanent og progressiv. Samtidig kan West ramse opp en lang rekke berømte likhetsforkjempere og påminne oss om den uforbederlige rasismen deres. I rettferdighetens navn, ikke engang John Stuart Mill går fri for denne kritikken.

Hvordan kan rasisme og likhetstanken eksistere side om side? Fordi likhetsprinsippet gjelder for dem som er grunnleggende like. Dersom raser er grunnleggende forskjellige, så behøver man ikke å behandle dem likt. Rammen for denne alliansen ble til allerede i begynnelsen, understreker West, og den ble befestet da vestlig tenkning gikk fra det første stadiet han beskriver i sin genealogi, til det annet. Man kan se for seg en utvidelse av Wests analyse til noe av samme form som Michel Foucaults Galskapens historie i opplysningens tidsalder – til en rasismens historie i likhetens tidsalder. Stuurman, som jeg har nevnt som en autoritet på Bernier, har først og fremst bidratt fra den andre kanten i sin nylig utgitte François Poulain and the Invention of Equality.

Nå skal vi vende oss mot den universalistiske tilnærmingen som foretrekkes innenfor de kognitive vitenskaper. Her antar man at mennesker blir født med en iboende evne til ikke bare å sortere andre mennesker ut fra rasekriterier, men også til å opptre som om de forskjellene man skjelner ut fra, er essensielle egenskaper. Denne evnen er «innprogrammert» i oss på forhånd gjennom en genetisk arv, og den modnes og blir operativ ganske tidlig, la oss si ved tre/fire-års alderen. Videre antar man at barn blir født ikke bare med en evne til å sortere ting i spesifikke typer av klasser, men også med anlegg for å betrakte visse egenskaper som essensielle for spesifikke klasser.

Lawrence Hirschfeld er en antropolog som arbeider i skjæringsfeltet mellom kognitiv vitenskap og utviklingspsykologi – eller, for å bruke egennavn, i det usannsynlige møtepunktet mellom Noam Chomsky og Jean Piaget.13 Hirschfeld bygger videre på arbeidet til psykologer, eksperter på barns utvikling, antropologer, lingvister, filosofer, nevrovitenskapsmenn og andre i forsøket på å postulere de distinkte iboende kognitive modulene som vi alle er født med. Disse modulene setter barnet i stand til å tilegne seg spesifikke ferdigheter. Det finnes ingen universalmodul for å sortere ting i henhold til deres likhetstrekk – vi har spesifikke moduler for å klassifisere levende ting, for å vurdere tall, for å sortere i henhold til bevegelse, og så videre.

Hvor kommer så rase inn i bildet? Hirschfeld hevder at det finnes en modul som setter barn i stand til å skjelne mellom forskjellige typer folk. Noen av de tidligste distinksjonene barn gjør ved hjelp av denne modulen, er basert på raserelaterte trekk, først og fremst stereotyp hudfarge og noen få ansiktstrekk. Videre antar han at en medfødt tilbøyelighet i mennesket disponerer oss for å behandle raser, i likhet med enhver annen klasse som erkjennes ved hjelp av denne modulen, som om de var essensielle karaktertrekk ved folk. Forsøk har vist at barn tror at hvis man endrer en persons rase, slik den er markert gjennom stereotype trekk som hudfarge, så vil det også endre hvilken type person dette mennesket er. I disse første forsøkene ble barna bare spurt om svarte og hvite personer, illustrert ved enkle, tegneserie-fremstillinger. Hirschfelds opprinnelige data var hentet fra forsøk med skolebarn fra Ann Arbor i Michigan, men disse forsøkene ser nå ut til å kunne bekreftes i forsøk med mer varierte grupper.

Denne kognitive teorien påstår at tendensen til å oppfatte rasemessig klassifisering som noe helt grunnleggende, er noe som følger av et kjent utviklingstrekk ved menneskehjernen. Her har vi et fenomen på linje med de kognitive feilslutningene kjent fra Tversky og Kahnemans studier av beslutninger fattet under usikkerhet. Uansett hvilken evolusjonsmessig verdi vår mennesketype-modul kan ha hatt, så kunne den altfor lett føre til katastrofale rasistiske praksiser. Denne teorien er imidlertid vesensforskjellig fra vulgærnaturalistenes påstand om at antatte forskjeller mellom raser gir grunnlag for sosiale ordninger som diskriminerer mellom rasene. De kognitive vitenskapsmennene vil i stedet hevde at deres resultater viser hvor hardt vi må kjempe for å styre våre iboende tendenser til å ville finne grunnleggende forskjeller mellom rasene.

Hirschfelds analyse kan kritiseres på et rasespesifikt grunnlag. Forskere er påpasselige med ikke å blande sammen kulturell og kognitiv input. Dette temaet aksentuerer de med titler som Culture and Cognition, («kultur og kognisjon»), som er den godkjente måten å uttrykke debatten om arv og miljø på i dag. Likevel kan man ikke unngå å mistenke at de undervurderer hvor raskt svært små barn snapper opp hva som forventes av dem. Med et snev av ironi kunne man si at barn har en medfødt evne til å forstå hva de voksne pønsker på, og dermed også til å gjette hva forskerne er ute etter.

Uansett, miljøpåvirkning har programmert veldig unge amerikanere til å være opptatt av rase. Velmenende fjernsynsprogrammer for barn betoner konstant at skikkelsene, selv når de ikke er mennesker, er av forskjellige raser. Helt fra tidlig barndom ser barna på tegnefilmer som viser for eksempel en lykkelig svart familie som leker med en lykkelig hvit familie. Det intenderte budskapet er at vi alle kan leve fint sammen. Underteksten er at vi tilhører forskjellige raser, men at vi burde se bort fra dette. Forskerne avdekker at små barn forventer at foreldre med en hudfarge får barn av samme farge som dem. Er dette et bevis på en medfødt essensialisme eller er det et bevis på hvor effektivt fjernsynet er?

Det er på tide å forlate kognisjonen og vende tilbake til institusjoner og historie.

Menneskekategorier blir institusjonalisert, særlig gjennom folketellinger og andre former for offisiell inndeling. Det er viktig å huske på at de første effektive europeiske folketellingene ble utført i kolonier – i Quebec, Ny-Spania, Virginia og Island. Kategorisering, folketelling og imperium: Det er et viktig knutepunkt.

Det er delvis personlige årsaker til at jeg nå tar opp imperiemakt. Rase som kategori har sin egen åpenbare betydning i USA. For meg har rase selvfølgelig også de amerikanske konnotasjonene, men også noen andre. For meg som kanadier ligger forbannelsen i historien om mitt hjemlands forhold til urbefolkningene. Nå arbeider jeg i Frankrike, hvor det viktigste rasespørsmålet har med folk av nord-afrikansk avstamning å gjøre. Til tross for de individuelle forskjellene har den kanadiske, den franske og den amerikanske besettelsen av rase én og samme historiske kilde: Imperiet. Erobring og kontroll – enten det handlet om nord-afrikanere, vest-afrikanere eller de nord-amerikanske urbefolkningene.

Ifølge Websters definisjon handler «empire» (imperium) – «en stat som har et vidstrakt territorium og et stort mangfold av befolkninger under ett styre» – om erobring av folk. Med dette følger et imperialt imperativ om å klassifisere og telle de erobrede befolkningene. Derfor ble innskriften som ble hugget inn i stein på den monumentale trappen i Persepolis under det persiske imperiets storhetstid, skrevet på tre forskjellige språk – gammelpersisk, elamittisk og babylonsk kileskrift:

En stor gud er Ahura Mazda, som skapte denne jord, som skapte den hinsidige himmel, som skapte mennesket, som skapte velstand for menneskene, som gjorde Xerxes til konge, en konge over mange, en herre over mange. Jeg er Xerxes den store Konge, Kongenes Konge, Konge over landene som har mange forskjellige folkeslag, Konge over denne store jord som strekker seg langt og vidt, sønn av kong Dareios av akemenidenes slekt.14

Xerxes (519–465 f.Kr.) arvet det persiske imperiet i år 485 f.Kr. Denne påberopelsen av hans makt, som antas å stamme fra begynnelsen av hans regjeringstid, omfatter også relieffer av prosesjoner med de mange folkene han hersket over. Først kom mederne med krukker, dolker, armbånd, kapper og bukser. Så fulgte tjue andre stereotyper av folkeslag, hver med sine karakteristiske tributter. De kommer i følgende orden: medere, elatere, parathionere, sogdere, egyptere, baktrere, armenere, babylonere, kilikere, skythere, thrakere, assyrere, fønikere, kappadokere, lydiere, afghanere, indere, makedonere, arabere, somaliere og etiopiere. Ikke overraskende er det de svarteste som kommer sist.

Imperier har en hang til å klassifisere sine undersåtter. Utvilsomt er det administrative årsaker til dette: Noen av de erobrede samfunnene skulle bidra med varer, andre med soldater. Men hinsides alle praktiske behov ser det ut til at et imperativ om å klassifisere de underkastede folkene nærmest er et mål i seg selv. Eller snarere, formålet er å blåse opp herskerens store bragder, hans ære og makt. Klassifisering som imperialt imperativ inviterer til stereotypisering.

Persepolis har opplevd andre imperier og andre erobringer, noe man ser et vitnesbyrd om i graffitien på det som står igjen av byens murverk (for det meste er det snakk om britiske soldater fra 1700- og 1800-tallet som fordrev kjedsomheten ved å risse inn sine navn, datoer og navn på regimentet de tilhørte). Det er bare én av inskripsjonene der som kan måle seg med Xerxes’ egen, og det er den enorme diamanten som er risset inn i siden av den eneste gjenværende inngangsdøren i den kongelige portalen. Der står det:

STANLEY

NEW YORK HERALD

1870

I den usminkede beskrivelsen av Henry Morton Stanley i 1911-utgaven av Encyclopaedia Britannica står det: «Av geografiske oppdagelser oppnådde Stanley mer enn noen annen oppdagelsesreisende i Afrika, og hans navn er uløselig knyttet til dette kontinentet. Til tross for hyppige konflikter med arabere og negere hadde han i ekstrem grad evnen til å håndtere innfødte raser. Han var absolutt fryktløs og alltid rede til å ofre seg selv eller andre for å nå sitt mål.» Dette er mannen som gjorde Kongo belgisk. Å håndtere innfødte raser var hva det hele handlet om både for Stanley og for Xerxes’ imperiale stab.

Kategorien rase finnes i alle imperier. Selvfølgelig også i Kina, selv i Folkerepublikkens æra. De fem stjernene i flagget står for de fem folkeslagene i republikken, og disses likhet ble konstitusjonelt stadfestet i 1949. Hankineserne er bare én av de fem stjernene. Prøv å fortelle det til innbyggerne i de vestlige provinsene, som for lengst har konstatert at likheten ikke strakte seg lenger enn til flagget.

Her har vi enda et svar på «det første spørsmålet», om den gjennomgripende tendensen til å betrakte mennesker av forskjellige raser som essensielt forskjellige slags folk. Den tendensen er skapt av det imperiale imperativet – imperienes instinktive klassifikasjon av folk for å kontrollere, utbytte dem, herske og slavebinde. Den vestlige verdens begreper om rase er like vilkårlige som de man hadde i det persiske imperiet, men begge er produkter av det samme imperativet.

 

Imperiemakt bidrar til å skape stereotype «andre», men enhver gruppe av hva som helst vil per definisjon ha objekter utenfor den selv. Enhver form for menneskelig liv er sosial. Mennesker lever i grupper. Grupper trenger indre relasjoner som kan knytte medlemmene sammen, og de trenger ytre grenser for gruppeidentiteter. De indre relasjonene oppstår gjennom praksiser som opprettholder båndene mellom individer og undergrupper. I mange tilfeller vil de ytre avgrensningene være et resultat av det som Mary Douglas så treffende beskriver som urenhet. Regler om hva som er urent definerer hva man ikke er, og gir en følelse av identitet og selvrespekt: vi som ikke er urene. Alle stabile grupper har regler vedrørende rent og urent.

Så for ikke å fornærme andre, skal jeg komme med mitt eget eksempel. Den viktigste gruppe-avgrensningen for engelsktalende i Canada er grensen mot USA. Nå for tiden har den sentrale renhetsregelen vår å gjøre med det sosiale sikkerhetsnett: Vi er snille og omsorgsfulle; dere amerikanere er likeglade med de fattiges lidelser. Vi har et helsevesen for alle; X prosent av amerikanerne står uten noen form for helseforsikring. (Vi legger frem alle mulige høye tall for å angi X – dette utgjør en del av vår folklore, det er ikke vitenskap.) Vi bygger fred, dere bedriver forebyggende krig. Og så videre: skytevåpen, kriminalitet – listen over urenheter er lang.

Denne oppfatningen om den urene andre er en universell sosiologisk størrelse. Man kan spørre seg om de to gruppene Homo sapiens og neandertalerne under den titaniske duellen seg imellom var tilstrekkelig like til at den fremtidige menneskeslekten trengte renhetsregler for å kunne holde sin gruppe adskilt fra den annen. Jeg har hørt teorier om at en av de tidlige evolusjonære fordelene med språk var at forskjellige grupper av mennesker kunne bruke en «stygg», det vil si annerledes, uttale for å unngå å blande seg med andre grupper.

Evolusjonspsykologer kan godt komme med sine historier om den overlevelsesfremmende betydningen av renhetsregler. Men bedre er det å konsultere den fremste eksperten på området, Charles Darwin selv, i The Descent of Man. Man blir virkelig ydmyk av å lese den: den overveldende mengden opplysninger, mangfoldet i betraktningene, varsomheten med å trekke konklusjoner – oppfinnsomheten i utformingen av tentative hypoteser overgår alt som er blitt skrevet i ettertid om hans temaer, inkludert rase. Han kartlegger en rekke forskjellige forklaringer på rasemessig variasjon, men han foretrekker i siste instans teorien om seksuell seleksjon av, blant andre elementer, like for like. Spørsmålet om hvorvidt det for eksempel er slik at seksuell seleksjon kan overtrumfe renhetsregler eller omvendt, står fortsatt åpent, og er ikke blitt tilstrekkelig belyst.

Og hvor mye mer kraftfulle blir ikke renhetsreglementet og det imperiale imperativet når historien kobler dem sammen! Renhetsregler er viktige for å holde den imperiale gruppen samlet. Straks renhetsreglementet begynner å bryte sammen, vil menn fra den herskende gruppen begynne å avle barn med kvinner fra de dominerte gruppene, og dermed oppstår en ny type – halvblodsmennesket. Etymologien til slike ord som «eurasisk» bærer dette fenomenet i seg. I vår trofaste 1911-utgave av Britannica kan vi lese at «eurasisk» opprinnelig «ble brukt som betegnelse på barn født av hindu-mødre og europeiske (særlig portugisiske) fedre». Det finnes rangordninger både mellom erobrerne og mellom de erobrede, og dette nedsettende britiske ordet skulle sette portugiserne i Goa på plass. Legg også merke til dominansforholdet mellom kjønnene: et avkom av en hindu-far og en europeisk mor ville, i alle fall i offisielle papirer, bli regnet som «hindu», og ikke som «eurasisk».

Det franske ordet métis er avledet av et portugisisk ord som opprinnelig ble brukt om eurasiere, og har røtter tilbake til 1615. I Fransk-Canada betegnet det barn av hvite fedre og innfødte mødre. Tidlig på 1800-tallet ble ordet tatt opp i engelsk for å betegne avkom av fransk-kanadiske menn (opprinnelig pelsjegere og handelsmenn) og innfødte kvinner. Med andre ord betegnet både «eurasisk» og métis barn av menn fra erobrerfolk med lavere status og kvinner fra fullstendig underkastede grupper – og deretter alle disse barnas avkom.

Gjennom noen få generasjoner er det mulig å være noenlunde nøyaktig i målingen av graden av urenhet. De spanske og portugisiske imperiene drev dette langt. Først kom «mulatter», som var barn av spanske eller portugisiske menn og søramerikanske indianerkvinner. Med importen av svarte slaver fra Vest-Afrika ble denne merkelappen overført til barn av hvite herrer og svarte slaver, og deretter til blandede raser generelt. Oxford English Dictionary (OED) sier egentlig alt: Det engelske ordet er avledet av portugisisk og spansk, «mulato, ungt muldyr, altså av blandingsrase»

Det spanske cuarteron ble til det engelske «quadroon», barn av en hvit person og en mulatt. De få sitatene vi finner i OED, gir oss et stykke kolonihistorie. Dette er det første, som er datert 1707: «Innbyggerne på Jamaica er for det meste europeere [...] som er herrer, og indianere, negere, mulatter, alcatrazer, mestiser, quarteroner, etc., som er slaver.» Det neste sitatet på listen stammer fra Thomas Jefferson.

Og videre: Fra spansk fikk det engelske språket «quintroon», som er en person med en sekstendedels svart avstamning. I Encyclopaedia Britannicas utgave fra 1797 står det at «Barn av en quintroon og en hvit anser seg selv for å være fri for ethvert snev av negerrase.» Viktigere er et OED-sitat fra 1835: «‘Et barn av en quintroon og en hvit far er ifølge loven fri.’ Slik har den vestindiske slaveloven vært i nyere tid.» Det var altså bedre å ha en hvit far enn en hvit mor.

I det virkelige liv var raseblanding et gjennomgripende fenomen, så slike klassifikasjoner måtte nødvendigvis bli vilkårlige. Det gjensto bare én mulighet. Den amerikanske løsningen var definitiv. En dråpe negerblod var nok til at man var neger. Noe som igjen innebar at mange amerikanere hadde et kulturelt valg om hvorvidt de skulle være svarte eller ei – et valg som er blitt gjort til litteratur i Toni Morrisons Jazz, og i nyere tid i Philip Roths Menneskemerket. Regelen om én dråpe blod harmoniserer det imperiale klassifikasjonsimperativet med renhetsreglene for opprettholdelsen av gruppeidentitet.

 

Hvorfor er tendensen til å betrakte folk av forskjellige raser som grunnleggende forskjellige mennesker så utbredt? Det var det første spørsmålet vårt.

Jeg har argumentert for at naturalisme av den typen som John Stuart Mill tok for gitt, har mer for seg enn hva man vanligvis pleier å anta, og jeg har også forklart hvorfor det kan være hensiktsmessig innen medisin å betrakte rase som både statistisk signifikant og statistisk nyttig. Men ingen av disse formene for naturalisme forklarer den utbredte tendensen til å betrakte folk av forskjellig rase som grunnleggende forskjellige.

Vi har det kognitive svaret, altså at en grunnleggende sortering etter rase er et resultat av en universalmodul som sorterer mennesketyper. Men jeg ser bort fra at det kan finnes noe slikt, og jeg har også avvist det jeg kaller vulgær naturalisme, som hevder at raser er reelle kategorier. Vær imidlertid oppmerksom på at om det finnes noen rest av sannhet i noen form for naturalisme, så vil dette bare kunne styrke betydningen av andre betraktninger.

Vi står igjen med Cornel Wests genealogi over moderne rasisme, renhetsreglene og det imperiale imperativ. Sammen beskriver de grunnlaget for den dystre historien om rasespørsmålet i Vesten. Det imperiale imperativet anvender en særskilt form for renhetsregler for å forsterke kasteskillet og graden av underkastelse innenfor imperiets rangsystem. Rase-essensialismen i de europeiske imperiene og i deres amerikanske fortsettelse må betraktes som særtilfeller av det imperiale imperativ.

Et særskilt trekk ved moderne rasisme – rasevitenskap – er et resultat av et sentralt aspekt ved moderne europeisk historie. Sett fra et verdenshistorisk synspunkt er det bare ett trekk ved det tidlige moderne Europa som skiller seg ut. Det er den moderne vitenskapens fødsel. Det første stadiet i Wests genealogi over moderne rasisme er rotfestet i den perioden da moderne vitenskap begynte å utvikle seg. Da biologien oppstod i det andre stadiet av denne utviklingen, omkring år 1800, kom også rasevitenskapen – denne merkelige blandingen av evolusjonsbiologi og statistisk antropologi. Under positivismens glansdager blåste rasevitenskapen nytt liv i gamle renhetsregler ved å gi de reglene som passet inn i det imperiale imperativ, et skinn av objektivitet.

Det finnes to tankemessige hovedlinjer i tenkningen innenfor menneskevitenskapen, hvorav den ene er universalistisk, mens den andre legger vekt på det singulære og vilkårlige. Disse to retningene harmonerer sjelden med hverandre. Men her gjør de det. Wests genealogi forteller om en fullstendig vilkårlig, men gjennomgripende tendens til å betrakte raseforskjeller som essensielle. Bruken av renhetsregler er derimot en universell teknikk for å stabilisere en menneskegruppe. Klassifiseringen av mennesker i raser utgjør en integrert del av den kontrollen som var nødvendig for å organisere og opprettholde et imperium, og da bruker man renhetsregler. Denne observasjonen antyder en fruktbar fremgangsmåte for å kombinere vilkårlige og universelle teorier som kan forklare hvorfor kategorien rase fortsatt er så gjennomgripende.

 

Oversatt av Erik Ringen

Om artikkelen

Oversettelse av Ian Hacking, «Why Race Still Matters», i Daedalus, vol. 134, nr. 1 (vinter 2005), MIT Press, s. 102–116.