Befolkningsveksten i Europa fra Napoleonskrigene av førte til stor utvandring til andre verdensdeler. Denne utvandringen koples ikke så ofte sammen med koloniseringen, men det var også gjennom den europeerne la under seg store deler av verden, og de folkeslagene som hørte hjemme der. Å undertrykke og fordrive den opprinnelige befolkningen, gjøre dem til slaver eller å utrydde dem, var bare mulig ved at en teoretisk eller ideologisk rasisme gikk forut for den praktiske. Det var ytre fysiske kjennetegn som hudfarge kombinert med kultur og levemåte som for rasismen dannet det avgjørende kriteriet for å skille mellom mennesker. Ifølge rasismen er det på forhånd avgjort hvem som er overlegen og hvem som er underlegne, hvem som skal overleve, hvem som skal gjøre det harde arbeidet, hvem som skal høste fordeler og profitt. Utvandrerne fra Europa blir gjerne framstilt som fattigfolk som prøvde å bedre sine livsbetingelser, og det er ikke helt feil. I forhold til urbefolkningen i landene de mindre bemidlede utvandrerne kom til, var de ressurssterke og beskyttet og gitt privilegier gjennom lovverkene som diskriminerte den opprinnelige befolkningen.

Befolkningsveksten i Europa stoppet nesten helt opp i slutten av det 20. århundret. Fra om lag slutten av annen verdenskrig var det andre verdensdeler som fikk en sterk befolkningsvekst. Det skjedde på samme måte som i Europa, dødsraten falt, mens fødselsraten hold seg uforandret. Nå finnes det imidlertid ikke antatt folketomme områder å reise til. Derfor setter mange kursen mot Europa som fortoner seg som et bedre alternativ enn den nærmeste sterkt voksende by. I løpet av det 20. århundret gikk Europa fra å være en verdensdel med utvandring til å bli en verdensdel med innvandring. Dette er en stor og betydningsfull demografisk endring med en lang rekke politiske, økonomiske og sosiale konsekvenser.

Innvandringen til Europa fra Asia og Afrika er preget av at innvandrerne har mindre ressurser enn befolkningen i de landene de kommer til. En stor del av innvandringen fra Afrika skjer som panikkartet flukt og på en helt annet måte enn den forholdsvis organiserte utvandringen til Amerika. Det meste av innvandringen til Europa er illegal, og blir forsøkt stanset. Dette bidrar også til at innvandrerne til Europa blir nye minoriteter som opplever diskriminering på en rekke felter. Blir innvandrerne tatt av europeiske myndigheter, kan de bli sittende i leire på ubestemt tid. De som lykkes i å forsere grensesperringene, utnyttes på det groveste i den svarte økonomien, hovedsakelig, men slett ikke bare, i søreuropeiske land, i et landbruk som produserer frukt og grønnsaker hovedsakelig for befolkningen nord og vest i Europa. Disse papirløse innvandrerne er de første som støtes ut i arbeidsledighet, de har de dårligst betalte jobbene, den laveste boligstandarden og en levestandard langt1 under gjennomsnittet i landene de kommer til. Mens rasismen tidligere ble praktisert ute, truer både åpen og skjult rasisme og diskriminering med å bli et hverdagsfenomen også i europeiske land.

Rasismen, forestillinger om at europeerne var overlegne alle andre folkeslag, oppsto altså som en forutsetning for og sammen med koloniseringene. Nedvurderingen av folk i andre verdensdeler ga seg mange uttrykk, blant annet at befolkningen i en rekke områder verken hadde en historie, kultur eller kunst, eller at de var preget av sivilisasjoner som hadde gått til grunne. Samtidig ble museer over hele Europa fylt med gjenstander fra koloniene.

Antisemittisme betraktes ofte som den grunnleggende eller opprinnelige rasismen, men antisemittismen oppstår i motsetning til den klassiske rasismen i Europa. Den retter seg mot et folk som utgjør en minoritet som lever midt blant europeerne. Jødene ble ikke sett på som underlegne, men ble betraktet som et overlegent folk som var i besittelse av en mystisk makt. Den moderne antisemittismen består av forestillinger om at jødene er mektige, og at de er de virkelige utsugerne i kraft av sin stilling i den delen av økonomien som Marx kalte sirkulasjonssfæren. Her ser det ser ut som om penger blir til av penger, det vi si av ingenting. Andre sentrale elementer i den moderne antisemittismen er at jødenes makt står bak en rekke fenomener og hendelser, men at den ikke er identisk med disse. Sentralt i antisemittismen er derfor forestillingen om at jødenes makt er skjult og konspirativ.2

Erfaringen fra verdenskrigen, fra nazistatens forsøk på å utrydde uønskede grupper av mennesker og folkeslag, stagget lenge åpen rasisme og diskriminering. Effekten av krigserfaringene har etter hvert blitt svekket med den følgen at flere måter å behandle mennesker på, for eksempel i lukkede asylmottak, som tidligere var utenkelig, nå er blitt akseptert.3 Den nye rasismen retter seg mot et lovverk, preget av humane prinsipper som skulle hindre og forebygge at redslene fra krigen skulle gjenta seg, og stiller krav til staten om kontroll, restriksjoner, kriminalisering og utvisning. Dette framstilles gjerne som en kulturkamp, og det påstås også at den er i slekt med motstanden mot Hitler-Tyskland. Den nye rasismen retter seg primært mot staten og myndighetene for at den praktiserer de prinsippene som ble sett på som en nødvendig konsekvens av verdenskrigserfaringene, og mot dem som står opp for og forsvarer disse prinsippene.

Hovedtemaet i denne artikkelen er imidlertid hvordan de gamle minoritetene i Norge ble definert gjennom befolkningsstatistikken fram til om lag 1970. Videre hvordan og hvorfor enkelte grupper ble skilt ut fra resten av befolkningen. Ifølge sosialantropologen Marianne Gullestad skjedde nasjonsbyggingen i Europa ved at det ble skapt minoriteter som «byråkratiske størrelser ved hjelp av statistikk». Disse minoritetene har etter hvert forsvunnet ut av statistikken, mens innvandrere fra Asia og Afrika har blitt de nye andre.4

I 1814 hadde Norge en urbefolkning som var den største folkegruppen i en nesten ubebodd landsdel helt i nord. Denne landsdelen ble kolonisert av innflyttere sørfra og er et slags Amerika eller Australia i miniatyr.5 Statistikken var en del av det statsapparatet som iverksatte denne koloniseringen, blant annet ved at den definerte en befolkning som var norske statsborgere, som ikke-norsk.

De moderne statene som ble etablert under og etter Napoleonskrigene, gjennomførte raskt folketellinger for å fastslå befolkningens størrelse og registrere befolkningsveksten. Befolkningsstatistikken og kategoriene som brukes for å dele folkemengden i grupper og tallfeste dem, skulle tjene administrative formål. Kategoriene i folketellingene har opp gjennom årene ut over planleggingsformål og andre administrative hensikter bidratt til å identifisere landet og til å gi et bilde av Norge og hva det vil si å være norsk. Befolkningsstatistikken har blant annet fortalt at befolkningstettheten i Norge er lavest i Europa, at det er få og små byer, at levealderen er høy, at dødeligheten har vært lav, at befolkningen har vært homogen og at utvandringen var stor i det 19. århundret. Statistikken har også vist hvordan dette bildet har endret seg: Samboerskap er like vanlig samlivsform som ekteskap, mange skilsmisser, stor innvandring, en aldrende befolkning og at flere land har gått forbi Norge i levealder.

Kategoriene folketellingene har delt befolkningen inn i, har bidratt for eksempel til å dokumentere ulik levealder etter yrke og utdanning, og inntektsforskjeller etter kjønn har bidratt til å definere sosiale tilstander som har blitt ansett som urettferdige. Det er mange eksempler på dette, og akkurat som staten av de fleste nordmenn ikke blir sett på som en instans som overvåker og kontrollerer borgerne, har også befolkningsstatistikken sammen med annen statistikk blitt betraktet som et redskap for å fjerne urettferdighet. Dette har ført til at tradisjonen for kritikk av statistikk er lite utviklet i Norge, og den har kommet fra en ikke ubegrunnet bekymring for ulike administrative registre.

Kritikken av innvandringsstatistikken fra høyresiden har ikke vært rettet mot de tallene som registrerer det faktiske antallet, men mot at befolkningsframskrivningene undervurderte den framtidige innvandringen på en tendensiøs måte. Videre hadde SSB i mange år som prinsipp ikke å lage det som går under den bemerkelsesverdige termen innvandrerregnskap. Det vil si å beregne hvor mye en bestemt gruppe personer bidrar med og hvor mye den får i overføringer. Liknende kalkulasjoner ble utført i en større utredning om den norske modellens framtid, og viste i hovedsak at arbeidsledighet og befolkningens aldring var de største utfordringene.6 Hvilke grupper er det mulig å plukke ut og foreta slike beregninger om?

Det er også blitt hevdet at fordi innvandrere fra Asia, Afrika, Mellom- og Sør-Amerika får flere barn enn europeiske kvinner, vil intelligensnivået i befolkningen bli svekket.7 Slike forestillinger om forfall er et ekko fra tida like etter forrige århundreskiftet, da fødselsraten falt sterkt og varig i en rekke europeiske land. Mens hver kvinne fikk mellom fem og seks barn, ble tobarnsfamilien etablert som en norm som skulle vise seg å bli varig. Fordi noen kvinner ikke får barn, førte dette til at samlet fruktbarhetstall8 falt til reproduksjonsgrensen, det vil si at det ble født for få barn til at befolkningen lot seg opprettholde på samme kvantitative nivå, gitt uforandret levealder og ingen innvandring. Fallet i fødselsraten skjedde først blant akademikere og i de øverste sosiale lag, mens det nederst i samfunnet tok lenger tid før den falt. Sammen med gjenoppdagelsen av Mendels arvelover førte dette til en ny form for rasisme, en rase- eller slektshygiene, som ga seg ut for å være vitenskapelig fundert. Bekymringen var stor for at de som ble antatt å ha de beste arveegenskapene, nesten ikke fikk barn, mens de som ble antatt å ha de dårligste, fikk mange barn. Det ble vurdert ulike tiltak for å hindre at personer som hadde vært innlagt i sinnssykehus, straffet i fengsel, som mottok fattighjelp, ble betraktet som løsgjengere eller å være drikkfeldige, fikk forplante seg. Ved å hindre forplanting skulle sosiale problemer løses. Internering i asyler og steriliseringsloven fra 1935 er de grelleste eksemplene på at denne sosiale rasismen, slektshygienen, ble satt ut i livet.9

Det fremmede elementet

Det var først med etablering av moderne nasjonalstater med en administrasjon som ikke lenger var identisk med kongens eller fyrstens hoff, at det også ble etablert statlige statistikkontorer. Mens registreringen av befolkningen tidligere hovedsakelig var knyttet til hvor mange menn som kunne utskrives til militærtjeneste,10 skulle registreringen nå tjene en rekke andre formål. Mens folketall tidligere ble hemmeligholdt, skulle de moderne fullstendige folketellingene publiseres og virke i en offentlighet. De nye folketellingene ble presentert som offisiell statistikk, og var statsautoriserte kjensgjerninger.11

Både administrering av hvem og hvor mange som hadde stemmerett, og hvilke borgere som skulle skattlegges, to viktige sider ved den moderne staten, nødvendiggjorde registrering av befolkningen. Stemmerettsmanntall og skattemanntall nødvendiggjorde befolkningsstatistikk. Befolkningsveksten som begynte i Nord- og Vest-Europa under Napoleonskrigene og skulle fortsette gjennom hele det 19. århundret, skapte også behov for mer detaljert statistikk. Den skulle svare på hva befolkningsveksten skyldtes, og registrere hva den førte til, for eksempel endringer i befolkningens alderssammensetning, urbanisering og utvandring.

I USA ble gjennomføringen av en folketelling skrevet inn i konstitusjonen, her sto det også at den skulle registrere den frie befolkningen og slavebefolkningen. Et forslag til den første amerikanske folketellingen i 1790 la opp til at befolkningen også skulle klassifiseres etter kjønn og alder og en rekke yrker. Kongressen fant utkastet for detaljert og stemte det ned, i stedet skulle den første tellingen dele befolkningen i seks kategorier, frie hvite menn under 16 år, frie hvite menn over 16 år, frie hvite kvinner, frie fargede, slaver.12

Den første folketellingen i Norge etter 1814 ble gjennomført alt i 1815.13 Å foreta en folketelling var en stor og viktig begivenhet, men det var kostbart og krevde et omfattende apparat for en nesten ikke-eksisterende stat. Likevel ble det altså bestemt at 30. april 1815 skulle alle gårder og husmannsplasser på landsbygda og hvert eneste hus i kjøp- og ladesteder oppsøkes. En person sendt av myndighetene hadde med seg to skjemaer, det ene var for kjønn og alder, det andre for gårdbrukere, husmenn, tjenere og fattige, fiskere og sjøfolk, nomader og hyrder, kunstnere og fabrikanter og embetsmenn. I instruksen sto det at «Alle og Enhver, og hvad Stand de være måtte, såvel Indfødte som Fremmede»14 skulle føres opp. Setningen lyder som et ekko fra Grunnloven fra 1814 som i § 50 slo fast at en stemmeberettiget norsk borger er en person som «have været bosatte i Landet i 5 Aar». Her ble det ikke stilt noen krav om opprinnelse, språk, religion eller kultur, bare tilstedeværelse på norsk territorium i fem år. Definisjonene var vide og inkluderende, vel og merke før stemmeretten ble snevret inn til embetsmenn og eiendomsbesittere.

Formuleringene fra Grunnloven fra 1814 og fra instruksen til folketellingsskjemaet er i tråd med det franske nasjonsbegrepet, preget av opplysningstiden, det vil si at den som er fransk statsborger, er fransk. Dette nasjonsbegrepet står i motsetning til det tyske, preget av romantikken, som bygger på felles språk, historie, religion, kultur og avstamning.

Det var altså to skjemaer som ble brukt i den første folketellingen i Norge, ett for sivilstand, kjønn og alder, ett for yrker. Blant yrkeskategoriene er det to kategorier som skiller seg litt ut. Den første av dem er fattig. Å være fattig er ikke et yrke, men en sosial tilstand, skjemaet inneholder forøvrig ingen inntektskategorier som resten av befolkningen kunne plasseres i. Dette er altså en kategori som skiller ut en del av befolkningen. Også kolonnen i skjemaet for nomader og hyrder skiller seg litt ut fra de andre yrkeskategoriene, og meningen har antakelig vært at denne kolonnen skulle registrere den samiske befolkningen. Det fins ikke noen tilsvarende kategori for fastboende. Bortsett fra disse to kolonnene er hovedinntrykket likevel at denne tellingen benytter abstrakte, ikke-diskriminerende kategorier som omfatter hele befolkningen.

Det er aldri publisert tall fra 1815-tellingen for fattige eller for nomader og hyrder. Folketellingen i 1845 markerer et skille i befolkningsstatistikkens historie ved at det innføres flere ikke-universelle kategorier som omstreifere (med omstreifere menes fanter og/eller tatere, tidligere ble noen av dem kalt sigøynere, nå brukes rom), samer og kvener, mens det ellers ikke ble spurt etter hva slags folkegruppe eller etnisitet befolkningen hadde, og det ble gitt tallstørrelser for disse befolkningsgruppene.

Det er imidlertid en stor forskjell på den statistiske behandlingen av omstreiferne på den ene og samene og kvenene på den andre siden. Omstreiferne ble registrert, men de ble ikke regnet med i folketallet i 1845. Det samme gjentok seg i 1855, 1866 og 1876. En parallell til at omstreiferne ble utelatt fra folketallet, er kjent fra USA der indianere som ikke betalte skatt, ikke ble regnet med i folketallet.15 Tabellkontoret hørte inn under Departementet for det Indre, opprettet i 1845, der Frederik Stang var den første statsråden, kjent som en ledende liberal politiker.

Det er lenge siden folketellingen i 1845, men tabellen som viser landets innbyggere fra folketelling til folketelling, og som har vært offentliggjort årlig i Statistisk årbok fra 1880 samt i atskillige referanseverker, leksikon, oppslags-, historie- og geografibøker, har aldri gjort oppmerksom på at omstreifere og tatere ble utelatt fra folketallet gjennom store deler av det 19. århundret.

Nå var ikke antallet, 1 145 personer, som ble regnet som tatere i 1845, så stort, likevel er dette den mest diskriminerende handlingen i den offisielle statistikkens historie. Det ligger en voldsom symbolsk kraft i å utelukke en gruppe personer fra befolkningen på denne måten. Eksklusjonen av disse personene fra folketallet virker som en foregripelse av de brutale assimileringstiltakene myndighetene seinere skulle komme til å iverksette for å avskaffe det som ble oppfattet som omstreiferondet: nekte barnedåp, ta barna fra foreldrene hvis de ikke slutte å streife om, opprettelse av kolonier som skulle gjøre fantene bofaste, løsgjengerlov som gjorde at personer uten fast bopel kunne anbringes i tvangsarbeidsleir i inntil tre år uten rettsbehandling og innreiseforbud for rom med norske pass. Undersøkelse av praktiseringen av steriliseringsloven fra 1935 dokumenterte «at 125 personer med taterbakgrunn ble sterilisert i henhold til steriliseringsloven av 1934 (periodene 1934–42 og 1945–77) og den nazistiske steriliseringsloven av 1942 (perioden 1943–45), og at ti personer, hvorav fire kvinner, ble kastrert i henhold til samme lovgivning. Et større antall inngrep ble foretatt mer eller mindre tvangsmessig, selv i tilfeller der inngrepet formelt var frivillig. Taterkvinner var mer utsatt for tvang enn kvinner flest, især i 1930- og 40-årene.»16 Etter krigen vedtok Stortinget en lov som gjorde det forbudt for omstreiferne å eie hest, angivelig av hensyn til dyrene som det ble påstått ikke ble forsvarlig passet.

Andre personer som myndighetene tidlig interesserte seg for, var «spedalske», de ble registrert fra folketellingen i 1835, men tall for personer det ble antatt led av sykdommen, ble først publisert fra og med tellingen i 1845. Da var det 1 123 personer med denne sykdommen i Norge. Den gangen ble personer som led av denne sykdommen, benevnt som «spedalske», kategorien omfattet ganske sikkert også mennesker som led av andre hudsykdommer, kopper og sekundær syfilis. «Spedalske» var, som «omstreifere og tatre», sekkebetegnelser som åpnet for at sosiale fordommer i stor grad avgjorde hvem som skulle tilhøre disse gruppene.

Fra tellingen i 1845 ble det utarbeidet et register over personer som ble distribuert til politi og lensmenn. Fanteregisteret som ble utarbeidet, gjorde det enkelt for politi og lensmenn å følge opp en høyesterettsdom fra 1842 som stadfestet at fanter kunne arresteres for løsgjengeri selv om de hadde gyldig reisepass og ikke tigget.17

I 1850-åra ble det også laget et navneregister for «spedalske» med i underkant av 3 000 personer.18 For begge disse små gruppene ble det utarbeidet personregister. Sykdommen var den eneste som fikk en egen statistikkpublikasjon i serien Norges offisielle statistikk, «Tabeller over de Spedalske i Norge», utgitt fra og med 1860 til og med 1940. Det siste året publikasjonen ble utgitt, var det kun 28 personer som var smittet av leprabasillen, en av dem var en 90 år gammel arbeiderhustru fra Glemmen, hun var den eneste leprapasienten på Rikshospitalet, og skal ha blitt holdt tilbake der for å bli brukt som demonstrasjonsobjekt for medisinerstudentene.19

Sykdommen kom langt ned på listen over de vanligste dødsårsakene i det 19. og begynnelsen av det 20. århundret. Det er vanskelig å finne noen annen grunn til å vie en marginal sykdom så stor oppmerksomhet enn at den har hatt en spesiell status i kristendommen. Helt fra oldtiden har personer som led av denne hudsykdommen, eller som det ble antatt var smittet, blitt isolert fra resten av befolkningen.

Eilert Sundt, som i en årrekke fikk statsstøtte for å studere fanter og landstrykere, bet seg merke i at folketellingen i 1845 hadde registrert 1 123 «spedalske» og 1 145 omstreifere og tatere: «Hvilken lighet allerede i tallet?» De «spedalske» var uhelbredelige, omstreiferne var håpløse, «fanternes vanart» ble forplantet «fra slægt til slægt». Den «legemlige spedalskhed» var ikke smittsom, mente Sundt, men omstreifernes «åndelige spedalskhed» var det. De levde i trass mot landets lover, myndighetene måtte sette en stopper for deres «ørkesløshet og lidderlighet».20

Departementet for det Indre la ikke skjul på at omstreiferne ble utelatt fra folketallet i 1845 og 1855. I innledningen til folketellingstabellene fra 1845 heter det til og med at folkemengden i Norge «egentlig» utgjorde 1 329 616 personer og ikke 1 328 471. Formuleringen kan vanskelig bety annet enn at det ble oppfattet som uriktig at de 1 145 omstreiferne og tatrene ikke ble tatt med i folketallet, og det virker som om Tabellkontoret var klar over at eksklusjonen var en voldsom handling. Forklaringen som ble gitt, var at omstreiferne «ikke kunne siges nogetsteds at have Tilhold».21 I folketellingene i 1825 og 1835 ble personer som ikke hadde fast bopel og ikke holdt «Dug og Disk», regnet med i det soknet der de ble registrert.22

Begrunnelsen som ble gitt for at taterne ikke ble tatt med i folketallet i 1845, var altså at de ikke hørte hjemme noe sted. Folketellingene skulle registrere den hjemmehørende og den tilstedeværende befolkningen (eller de jure og de facto befolkning). Sjøfolk i utenriksfart, fiskere på sesongfiske, sesongarbeidere som var på arbeid borte fra hjemmet, skulle registreres der de var bosatt, og ikke der de befant seg på tellingsdatoen. Siden omstreiferne ikke hadde fast bopel, var det en teknisk grunn til at de ble utelukket. På den annen side ble de nomadiserende samene tatt med, og hvorfor omstreiferen ikke ble regnet med i den tilstedeværende befolkningen i det herredet de ble påtruffet slik de ble i 1825 og 1835, er det ikke redegjort for noe sted.

Det var først etter at instruksen for tellingen i 1845 ble sendt ut, at tellerne per brev fikk beskjed om at omstreifere og fanter skulle føres inn nederst på listene fra prestegjeldene. Departementet så helst at opplysningene ble gitt i en «særskilt Skrivelse».23 Foranledningen til at fantene skulle vies spesiell oppmerksomhet av folketellerne, var en artikkel i Morgenbladet høsten 184524 som oppfordret myndighetene til å omvende taterne til bofaste borgere, men først burde det undersøkes hvor mange omstreifere det var, og den forestående folketellingen ville egne seg ypperlig til det. Det mest oppsiktsvekkende i Morgenbladet-artikkelen var at taterne skulle være en egen «kaste» som hadde egne lover og regler. Deres utseende viste også at de var av en «aldeles forskjellig folkestamme». Videre het det at omstreiferne ikke stammet fra samene. Artikkelforfatteren håpet at myndighetene ville «omvende» taterne og få dem til slutte å flakke om.

Justisdepartementet fikk samtidig som Morgenbladet trykket artikkelen om at folketellingen burde registrere omstreiferne, en oppfordring per brev fra sokneprest O. Nielsen i Drangedal om å registrere fantefølgene slik at det offentlige kunne gjøre sine foranstaltninger. Soknepresten mente at fantene levde utenfor loven, barna var som regel døpte, men skolegang, konfirmasjon, kirke- og altergang var det lite av. Nilsen mente også at omstreiferne ville unngå å bli registrert ved å gjemme seg bort. Henvendelsen og avisskriveriene førte til at de fleste tellingsbestyrerne, som oftest soknepresten, fikk et sirkulære datert 11. november 1845 fra Justisdepartementet. Her het det at samtlige fanter og omstreifere skulle registreres, videre at det skulle angis hvor de streifet og hvor de var bofaste, om antallet hadde økt eller gått tilbake, deres «moralske og physiske Tilstand» skulle karakteriseres.

Eilert Sundt kommenterte folketellingen i 1845 i sin første rapport om fante- eller landstrykerfolket i Norge. Han var klar over at det hadde vært vanskelig å registrere omstreiferne selv om allmuen hadde hjulpet folketellerne med å spore dem opp. Dette tyder på at det ikke bare var presteskapet som var opptatt av omstreiferne. Sundt hevdet som soknepresten i Drangedal at fantene levde i trass mot seder og lover, han mente også at de lokket mange andre inn på fantestien, og av denne grunn måtte myndighetene sette en stopper for omstreifernes «ørkesløshet og lidderlighet». Sundt hevdet også at fantene døpte barna sine bare for å få en dåpsattest, og ikke av tro. Selv om prestene etter kirkeloven ikke kunne nekte å døpe barn, tok Sundt opp om de ikke likevel burde gjøre nettopp det, og hevdet at fantene var verre enn hedninger. Prestene skulle derfor bare døpe omstreiferbarn hvis foreldrene ville gi fra seg barna så de kunne oppdras hos kristne fosterforeldre. Sundt hadde drøftet spørsmålet med ekspedisjonssjefen i Kirkedepartementet og med læreren i kirkerett ved det praktisk teologiske seminaret. Ekspedisjonssjefen støttet Sundt, det gjorde også biskopen i Kristiansand. Kirkestatsråden, Hans Riddervold, kunne imidlertid ikke gå med på at det skulle være prestenes skjønn som skulle avgjøre hvem som skulle kunne døpes. Saken hadde dessuten en juridisk side, den som ikke var døpt, kunne ikke konfirmeres, og den som ikke var konfirmert, kunne ikke vies. Ikke vigslet samliv var forbudt, å nekte dåpen ville dermed innebære å kriminalisere en livsform.25

I 1855 het det at 739 omstreifere og tatere som ikke hadde fast tilhold noe sted gjorde at den samlede folkemengde skulle ha vært 1 490 786. Nedgangen i antallet skyldtes ifølge Eilert Sundt ikke at det var færre omstreifere i Norge, men at mange fantefølger denne gangen skjulte seg for tellerne. Sundt skrev at de «frygtede det verste og flyktede midt i den barske vind fra sted til sted, over heie og dale» når folketellerne nærmet seg.

Instruksen i 1866 presiserte at tatere og fantefølger som hadde oppgitt omstreiferlivet og tatt «stadig fast Bolig», skulle tas med i folketallet. De som fortsatte omstreiferlivet, skulle ikke inkluderes. Resten skulle føres på en av to lister; en for dem som bare streifet deler av året, og en for dem som streifet hele året. Da tellingen i 1866 ble publisert, ble det ikke oppgitt hvor mange omstreifere og tatere som ble registrert. Fra inndelingen i instruksen er det tydelig at statistikken skulle kaste lys over assimileringen av omstreiferbefolkningen. I den utstrekning omstreiferne ble bofaste hele året, forsvant de inn i normal- eller majoritetsbefolkningen.

Før tellingen i 1876 ble det presisert at tatere og omstreifere skulle registreres på det bostedet de hadde befunnet seg natten til 31. desember 1875. Ifølge en uttalelse fra Anders Nicolai Kiær, som var den ledende kraften i den offisielle statistikken fra 1861 til 1913, ble de heller ikke denne gangen telt med i folketallet, det ble ikke opplyst om hvor mange som ble registrert.26 I en kategori under yrke ble det i tellingen i 1876 oppgitt 389 omstreifere, tallet omfattet også løsgjengere og landstrykere. Positivspillere, liredreiere, betlere og tiggere tilhørte en annen undergruppe sammen med straffanger og offentlige fruentimmer. Det må ha vært vanskelig å holde alle disse gruppene fra hverandre. Denne underregistreringen skyldes at tellerne bare har registrert hjemmehørende (de jure), og latt være å registrere tilstedeværende (de facto) personer. Det førte til at det ble registret for få tatere, en annen grunn til at tallet ble for lite, var at de bevisst forsøkte å unngå å bli registrert, slik Sundt hadde kommentert. Under alle omstendigheter dreide det seg om en svært liten gruppe mennesker.

På et nordisk statistikermøte så seint som i 1888, som skulle samordne folketellingene i 1890, tok Kiær til orde for at det burde utarbeides en alfabetisk navneliste over «Omstreifere (Fanter, Zigeunere)», det ble det ikke noe av.27

Tellingsinstruksen fra 1815 var inkluderende. I 1845 og 1855 ble det beklaget at det ikke hadde vært mulig å få med omstreifere og tatere i folketallet. I 1865 og 1875 ble det verken opplyst om hvor mange omstreifere som ble registrert, eller beklaget at de ikke kunne regnes med i folketallet. Omstreiferne kunne bli en del av befolkningen bare i den grad de ble bofaste.

Folketallene for 1845 og 1855 går det an å korrigere, selv om de registrerte tallene er for lave. Det var fantefølger tellerne mer eller mindre tilfeldigvis hadde støtt på når de gikk fra gård til gård som ble registrert. Folketallet for 1866 og i 1876 er det ikke mulig å korrigere fordi antallet omstreifere og tatere ikke ble oppgitt.

Tabell 1. Folketall med og uten omstreifere og tatere. 1845–1876

 

Folketall uten omstreifere og tatere

Tatere og omstreifere

Folketall med omstreifere og tatere

1845

1 328 471

1 145

1 329 616

1855

1 490 047

739

1 490 786

1866

1 701 756

..

1 701 756*

1876

1 813 424

..

1 813 424*

*Omfatter ikke et ukjent antall omstreifere og tatere.

Reduksjonisme og rasisme

I folketellingene ble befolkningen delt inn på ulike måter, etter kjønn, alder, sivilstand, yrke og bosted, altså etter helt allmenne kjennetegn, alle har et kjønn, en alder og så videre. Men ganske tidlig tok folketellingene i bruk også kjennetegn som bare gjaldt mindre grupper av befolkningen. Motivet var gjerne at myndighetene ville vite om slike grupper var i vekst eller tilbakegang. Til å begynne med var det sykdommer, det vil si mennesker som led av lepra, som ble antatt å lide av sinnssykdom, personer som ikke så, hørte eller kunne snakke, som skulle registreres. Det var imidlertid bare omfanget av noen få sykdommer eller lidelser som ble kartlagt på denne måten, og i alle fall i ettertid er det lett å se at det var slike det var knyttet fordommer til. Det var ingen streng medisinsk diagnostikk som lå til grunn for «spedalske» og «sinnssyke» i folketellingene. Tidlig ble også enkelte små etniske, sosiale og religiøse grupper skilt ut.

Folketellingen fra 1835 listet også befolkningen etter stand og næringsvei: bønder med skyldsatt jord, leilendinger, husmenn, geistlige, militære og sivile embedsmenn, byborgere, håndverkere, fiskere og sjøfarende og tjenestefolk, til slutt kom «Fattige» som et yrke i 1815. I 1845 ble «Fattige» flyttet fra tabellen over befolkningen etter stand og yrke og plassert sammen med personer som ble ansett for å være sinnssvake, døvstumme, spedalske og blinde.28

Når personer grupperes som «spedalske», «sinnssyke», «blinde», «døve» og «døvstumme», etter hvert også «same», «jøde» og så videre, innebar det at personene ble identifisert gjennom denne ene egenskapen. Alt annet enn dette ene kjennemerket ble uvesentlig. Akkurat hvordan denne reduksjonen av hvordan disse personene oppfattes, skjer, er et fenomen som er vanskelig å forklare. Hvorfor virker noen slike kategorier slik at hele det mangfoldige individet identifiseres med ett kjennetegn? I en slik identifikasjon ligger det en reduksjon, og i reduksjonen ligger det noe dehumaniserende, et menneske med en rekke egenskaper med kjønn, alder, utdannelse, slektskapsbånd, sosial tilhørighet og med unike erfaringer reduseres til kun å være bærer av en ikke ønsket egenskap, en sykdom eller en levemåte som ikke er sosialt eller kulturelt akseptert.

Det virker som om det er en forutsetning at kategoriene må være eksklusive, det vil si at det ble spurt etter fattige, men ikke etter andre inntektsgrupper, som for eksempel rik og verken fattig eller rik. Når det gjelder etnisitet, ble det bare spurt etter tatere, samer og kvener, det vil si personer som ble oppfattet som ikke-norske. Videre var det bare noen få sykdommer og lidelser som skulle registreres. Felles for alle disse kategoriene synes å være at det var bestemte forestillinger om levemåte, livsstil, kultur som på en eller annen måte virket truende eller forstyrrende for en normalbefolkning. Slik sett støttet de statistiske kategoriene seg på fordommer som må ha vært levende i embetsverket og i befolkningen. I det øyeblikket slike mer eller mindre løse og flytende forestillinger danner grunnlag for et offisielt, statlig kategoriseringssystem, skapes det bærekraftige stereotypier.

I Norge i dag er «innvandrer» en liknende kategori som «spedalske», «sinnssyke» og «døvstumme». En innvandrer forbindes utelukkende med den ene handlingen, at han eller hun har beveget seg fra ett land til et annet fordi livsmulighetene var vanskelige eller helt umulige. I utgangspunktet er denne handlingen helt grunnleggende i de aller fleste menneskers liv. I begynnelsen av det 21. århundret er det svært få personer som ikke har forflyttet seg geografisk for å prøve å innrette sitt liv på best mulig måte. Denne handlingen er en viktig årsak til at livsbetingelsene for verdens befolkning faktisk har blitt bedre. Det innebærer ikke at slike forflytninger, spesielt mellom land, ikke er krevende for dem som foretar dem.

Det var først i folketellingen i 1865 at innvandring ble registrert ved at alle personer skulle oppgi hvilket land de var født i hvis de ikke var født i Norge. Registreringen av innvandring var så som så gjennom store deler av det 20. århundret.29 En gjennomgang av det materialet som finnes, gir helt klare indikasjoner på at Norge hadde et innvandringsoverskudd i halvparten av det 20. århundret, i noen år i slutten av 1910-tallet og i de fleste av de harde 30-åra og på permanent basis fra og med 1967. Sverige har hatt nettoinnvandring siden 1930-årene. Det har alltid vært innvandring til Norge, også i årene da utvandringen til Amerika var på sitt høyeste. Dette har vært underkommunisert, og bidrar til å gjøre innvandring til noe skremmende. For eksempel var Kongsberg og Røros lenge nærmest tyske byer, fins det i dag steder som går for å være mer rotnorske enn disse to?

Et aspekt ved innvandrer-kategorien er at den i offentligheten straks identifiseres med en innvandrer fra et fattig underutviklet land, mens den omfatter innvandrere fra alle land. Tallene viser at av en innvandrerbefolkning på snaut 760 000 i 2014 var vel 360 000 fra Afrika og Asia (med Tyrkia). Disse tallene omfatter også personer født i Norge av to innvandrede foreldre. Det siste tallet inneholder nær 90 000 personer som er født i Norge av innvandrede foreldre. Det betyr at reelt innvandrede personer fra det som er mindre økonomisk utviklede områder, er 270 000 personer30 som tilsvarer 4,5 norske fødselskull (60 000). Ett år etter, i januar 2015, var det vel 380 000 personer som var innvandret fra de samme områdene eller som var født i Norge av innvandrede foreldre. Innvandrede utgjorde dette året vel 288 000, mens de norskfødte telte knapt 94 000. Slike beregninger og presiseringer viser at statistikk er opplysning. Dilemmaet oppstår når slike opplysende og avdramatiserende kjensgjerninger overtrumfes av det i denne sammenhengen irrelevante tallet 760 000 per januar 2014 eller nær 805 000 per januar 2015. Nesten halvparten av innvandrerbefolkningen fra Pakistan utgjøres av personer som er født i Norge. Fra de gamle innvandrerlandene er situasjonen i ferd med å bli den samme.31 Skal inkluderingen av norskfødte i innvandrerbefolkningen opphøre når for eksempel over 50 prosent er norskfødte?

Det er dårlig begrunnet, og egnet til å forvirre, at personer født i Norge skal regnes med i innvandrerbefolkningen. For analyseformål kan distinksjonen være nyttig, men som statistikk skaper den forvirring og uklarhet. Innvandringsstatistikken som består av opplysninger om hvilket land personene har utvandret fra, og innvandringsgrunn (arbeid, familiegjenforening eller asyl) sier ikke noe om at innvandringen består av en rekke ulike sosiale og demografiske fenomener. Det er enkelt å peke på at innvandringen til Europa fra landsbygda i Asia og Afrika har den samme demografiske grunnen som skapte utvandringen fra Europa i det 19. århundret. En annen hovedtendens når det gjelder innvandring og utvandring er at i utviklede kapitalistiske land flytter mange personer fra land til land. Dette er gjerne spesialister, forretningsfolk, akademikere og byråkrater knyttet til internasjonale organisasjoner. Mens den første kilden til innvandring vil tørke ut, på samme måte som den gjorde i Europa, vil den andre ventelig bare øke i omfang med globaliseringen av økonomi, forskning og utdannelse, internasjonale organisasjoner og kultur. Den tredje hovedkilden til innvandring i Norge er knyttet til at flere østeuropeiske land ble medlem av EU og dermed kunne innbyggerne her søke arbeid i Norge. Arbeid har da også etter 2004 vært den hyppigste innvandringsgrunnen. Det er særlig fra Polen og Litauen at innvandringen har vært betydelig. Dette er personer som må ha en kontrakt om arbeid for å komme inn i landet. Det er mangel på arbeidskraft i Norge, noe som sammen med lav lønn og arbeidsledighet i andre land har vært årsaken til denne innvandringen. De fleste østeuropeiske land er i en helt spesiell demografisk situasjon som ikke er kjent fra Vest-Europa: svært lavt samlet fødselstall, under eller rundt 1,5, og stor utvandring.

En innvandrer er en innvandrer, og enda en hovedkategori innvandrere, flyktninger eller asylsøkere, må naturligvis også nevnes. Likevel, enda innvandrernes liv består av tusenvis av handlinger og hendelser, skal vedkommende karakteriseres som «innvandrer» og med det forstås helst en innvandrer fra et lite utviklet land med muslimsk tro. Innvandringsstatistikken gir ingen opplysninger om tro, det er en feilslutning å identifisere en person fra et land med den eller de religionene som dyrkes i det aktuelle landet. Landene i Nord-Afrika og de arabiske landene i Midtøsten har gjennomgått eller opplever nå det fallet i fødselsraten som skjedde i Nord-Europa ved forrige århundreskiftet.

Kvinnelige fabrikkarbeidere fikk få barn, de forlangte også lik lønn for likt arbeid, begge deler bekymret Ragnar Vogt (1870–1943) i pamfletten Arvelighetslære og racehygiene fra 1914. Begge deler truet samfunnets grunnstein: familien med utearbeidende mann og hjemmeværende kone med en stor ungeflokk. Det var ikke noe tegn på at «nutidens kulturfolk» var i ferd med å bli degenerert på grunn av fallet i fødselsraten, men tobarnssystemet innebar en betydelig risiko for «de vordende slegtled»,32 skrev Vogt, Norges første professor i psykiatri, som også var bekymret for at nedgangen i fødselsraten skjedde i de øvre lag, men ikke blant «sinnssyke, aandsvake og kriminelle».33

I 1914 anså han feminismen som den viktigste hindringen for en riktig utvikling. Kvinnekravet om lik lønn for likt arbeid ville undergrave familien ved at tilgangen på ugifte kvinners arbeidskraft ville krympe mennenes lønn slik at den ble for liten til å forsørge en familie. Feministene løp derfor ærend for de private kapitalistene, mente Vogt, de ville profitere på kvinnekravet. Vogt hevdet også at det var kvinnens frigjøring som var årsak til nedgangen i fødselsraten, og hevdet at den moderne rasehygienen støttet seg til menneskelige instinkter som ikke kunne utryddes, bare hemmes av falske idealer som feminismens og sosialismens tanker om likhet og rettferdighet.

For et livskraftig folk hadde det stor betydning at jordbruket ble utvidet gjennom indre kolonisering, skrev Vogt, for bonden førte et sunt liv, var lite utsatt for alkoholisme og veneriske sykdommer og hadde lett for å skaffe husrom og gode livsbetingelser for sine barn. Utvandringen kalte Vogt en velsignelse, de nordiske raser av indoeuropeisk opprinnelse ble ifølge Vogt «med rette» regnet for de «værdifuldeste på jorden» og derfor var det grunn til å glede seg over at et par millioner skandinaver var spredd ut over kloden. Skulle det komme til et oppgjør mellom slavere og germanere eller mellom indoeuropeere og mongoler, mente Vogt at emigrantene og deres etterkommere ville tre støttende til. Det var ikke plass for kjærlighet mellom «høiværdige og lavværdige racer», noen likhetstanke kunne det ikke være snakk om, og det sømmet seg ikke for en «blond blaaøiet intelligent nordbo at fornedre sit arvestof ved egteskap med en neger». Laverestående raser måtte heller ikke få stemmerett, men det som for all del ikke måtte skje, var å «fremhjælpe folkeformerelsen indenfor de mere lavverdige befolkningselementer,» slike elementer måtte gjøre det enkle arbeid som passet best til deres evner. Vogt var klar over at dette programmet stilte strenge krav, men rasehygienen forlangte at den enkelte skulle underordne seg slektens og rasens interesser, og dette kravet meldte seg med stor styrke «likeoverfor de gifte kvinner». Nå var det ikke nødvendig med så mange barn som før, men kravene til oppdragelsen av hvert enkelt barn hadde økt. Bare de aller sterkeste mødrene klarte å verne om en barneflokk og prestere arbeid av ypperlig kvalitet utenfor hjemmet. Den gifte kvinne kunne ikke ha noen «fri raadighet over sit opholdssted», det var hennes plikt å følge mannen og barna hvor de så enn måtte dra. Fromt og lydig måtte kvinnen bøye seg for «familie-interessen». I virkeligheten var ikke dette noe offer for kvinnen, enslige kvinner ble ofte grepet av «ulykkesfølelse og ensomhetsangst. Med hele sin erotiske natur begjærer hun at bli stillet i avhængighet av manden.» Slik var de menneskelige instinkter og den praktiske rasehygienen støttet seg til dem. De lot seg ikke utrydde, men bare hemmes av falske idealer som ett-barnssystemet, hevdet Vogt i 1914.34

Knud Asbjørn Wieth-Knudsen (1878–1962), dansk sosialøkonom, professor i økonomi, finanslære og rettslære fra 1922 til 1942 ved den Tekniske Høgskolen i Trondheim, hevdet i 1927 i en avhandling kalt «Sosiologiens kvintessens» – et sammendrag av sju forelesninger Wieth-Knudsen hadde holdt ved Norges Tekniske Høgskole i Trondheim i vårsemesteret 1927 og trykket i Statsøkonomisk Tidsskrift – at hvis det var de fattige, svakt begavede individer som innskrenket fødselshyppigheten, var ikke fallet i fødselsraten noe å bekymre seg for, men som bekjent forholdt det seg omvendt.35 I en befolkning med lav fødsels- og dødsrate ville det foregå en utilstrekkelig «Udrensning af svage og Undermaals-Individer,» mens i et samfunn med høye rater skjedde det en skarp utvelgelse av de dyktigste individene. Hvordan forklarte Wieth-Knudsen dette? Jo, selv det han kalte høytstående raser, og da spesielt den kvinnelige delen av dem, var merkverdig lett tilgjengelig for en viss forsimpling gjennom åndelig smitte. Som et eksempel sammenliknet han det han holdt for å være de edle holdningene og det dype åndspreget som fantes i de eldgamle nordiske bondedansene med moderne jazz som han karakteriserte som «stiliserte Negervridninger» og som opprinnelig hadde til hensikt å forberede og hisse til parring i fleng. Wieth-Knudsen mente at amerikaniseringen hadde ødelagt den europeiske kulturen. Hvordan hadde det vært mulig å føre det han kalte en «negroid Assimilation i den Hvide Mands Verden»?36 Det kom av mangel på gode og sterke kvinner. Kvinnens forsimpling var en konsekvens av den frihet hun hadde fått, den friheten forutsatte at mannen var degenerert. «Først naar han slipper Tøjlerne, bliver Kvinden tøjlesløs.»37

Homo sacer

I det 20. århundret ble folketellingene svært omfangsrike og kartla en rekke viktige sosialpolitiske temaer som befolkningens inntekt og formue, boligforhold, utdanning, husholdningsstatistikk og barnetallet i ekteskap, i tillegg til de tradisjonelle spørsmålene yrke, alder, kjønn, familiestatus, bosted og fødested. Resultatene ble offentliggjort i omfangsrike publikasjonsserier, i 1930 og 1950 på ti bind, i 1920 på hele 13 bind. Folketellingene bidro til å definere den demografiske, sosiale og økonomiske virkeligheten. Tellingene var også nødvendige for ajourføring av valg- og skattemanntall. De var en del av et offentlig, administrativt apparat.

Det store apparatet som gjennomførte folketellingene, bidro til at alle måtte forholde seg til inndelingene og kategoriene som ble benyttet. I byene var det magistraten eller borgermesteren, og på landet sokneprestene som administrerte tellingene. Rodemestrene gikk fra hus til hus, på landet vandret skolelærerne, kapellanene, kirkesangerne og lensmenn fra grend til grend og gård til gård. Først i 1865 skulle huseierne i byene selv fylle ut et skjema for beboerne som deretter ble kontrollert. Slik ble skjemaenes kategorier og inndelinger knadd inn i språket og etablerte dominerende måter å resonnere på. Skjemaets inndelinger ble prototyper for tanken, sosialt etablerte kategorier som ble retningsgivende for den offentlige diskusjon.

Folketellingene registrerte alle som hørte til nasjonen, og etablerte samtidig en normalbefolkning ved å skille ut marginale grupper etter tre dimensjoner: sykdom, etnisitet og religion. Bare omstreiferne og taterne ble skutt helt ut i mørket fra og med 1845 til og med 1876, de andre marginale gruppene ble tross alt regnet med i befolkningen, gitt et hjemsted, en alder, et kjønn. Ved å utelate omstreiferne fra folketallet, ble personer som var norske statsborgere, utelukket fra den norske befolkningen.

Reduksjonen av mennesker til ett uønsket kjennetegn baner veien for tanken om at det som oppfattes som onder, kan fjernes ved å fjerne disse personene og ikke sykdommene og det som skaper de uønskede sosiale praksisene. Dette skaper grupper av mennesker som det med Giorgio Agamben går an å karakterisere som homo sacer.38 Dette begrepet presiserer og utdyper det klisjépregede og for ubestemte skillet mellom oss og de andre, kjernen i det er den suverene makten og det nakne livet. Hos Agamben blir dette skillet nærmest en konstituerende nødvendighet for den moderne staten. Eksemplifisert ved konsentrasjonsleiren, interneringen av mennesker som ikke har noen, eller nesten ingen, borgerrettigheter. Sinnssykehuset, det lukkede asylmottaket, sykehjemsavdelinger for demente er eksempler på konsentrasjonsleirliknende institusjoner.

Med Agambens begrepsapparat kan det som ble kalt avhumaniseringen gjennom å karakterisere mennesker gjennom bare én egenskap, presiseres til at de blir redusert til nakent liv, det vil si liv som ikke er beskyttet av en nasjonalstat. Konsentrasjonsleir og utryddelse blir endepunkter, men ikke ekstreme sluttpunkter. I et viktig juridisk og rettsfilosofisk arbeid fra 2013 blir det drøftet om lukkede asylmottak kan betraktes som en konsentrasjonsleir i Agambens forstand. Noen endelig konklusjon blir ikke gitt. Arbeidskolonien som ble opprettet for omstreifere i 1908 i Svanviken på Nordmøre av Norsk misjon blant hjemløse og av myndighetene på Oppstad, Jæren, i 1915 for løsgjengere, var også institusjoner der personer kunne holdes tilbake med tvang uten at de var dømt ved lov. Det ligger derfor nær å kalle dette for konsentrasjonsleirliknende institusjoner.

Nordens arabere

Folketellingene var et redskap for en hard assimileringspolitikk overfor omstreiferne. Det samme var registreringen av samer og kvener, men her var forløpet et litt annet.39 Den etnisk norske befolkningen var i mindretall i Finnmark og deler av Nord-Troms etter 1814, samtidig var grensene til Russland og Sverige ikke gått opp.

Før 1814, da Norge ble styrt fra København, hadde myndighetene vært opptatt av at befolkningen i Finnmark var minkende. Georg Christian Oeder40 hevdet at monopolhandelen, det vil si at noen få kjøpmenn i Bergen hadde enerett på å drive handel med Finnmark, var helt ødeleggende for den ikke-samiske befolkningen i den nordligste delen av landet. Flere prestegjeld var fraflyttet. Frederik Thaarup41 omtalte Pasvik og Neiden som russiske steder, Åfjord og Kautokeino som svenske. I 1768 hevdet han at det skulle bo 965 familier i Finnmark, bare 313 av dem var norske. Monopolhandelen kvalte alt lokalt næringsliv, hevdet også han, og det skulle ha ført til at 36 norske familier forlot landsdelen mellom 1756 og 1768. Nedgangen i den norske befolkningen hadde ifølge Thaarup skjedd på tross av at myndighetene i København hadde søkt å øke den norske bosettingen dels gjennom oppmuntringer, dels gjennom «Didsendelse af Delingventere og Forbrydere».42

Det skal ha vært amtmannen i Vardøhus amt, Fredrik Schort, som i 1667 foreslo at hvis det var for mange «piger og drenger» i tukthusene i København, kunne de sendes til Finnmark så landet kunne bli befolket og bebygget. Fra 1842 til 1861 fantes det en rekke regler som ga dømte lettelser i straffen hvis de dro til Finnmark.43 Professor Friis mente på grunnlag av skattemanntallet å kunne dokumentere at antallet norske familier fra 1567 til 1805 hadde gått ned fra 561 til 290, mens antallet samiske familier hadde økt fra 164 til 810 i den samme perioden.44

Skjemaet som ble brukt i folketellingen i 1815, hadde en kolonne for nomader og hyrder, den kunne passe både for omstreifere og den nomadiserende delen av den samiske befolkningen. Det var imidlertid først i 1845 prestene i Trøndelag og Nord-Norge fikk et rundskriv etter at den ordinære instruksen for folketellingen ble sendt ut. Antallet samer og finner skulle registreres, og var antallet i vekst, skulle det redegjøres for om det kom av innvandring fra Sverige eller Russland. Departementet for det Indre ville gjerne vite om samene og finnene kunne norsk, og om på hvilket tidspunkt de nomadiserende samene oppholdt seg på svensk og russisk territorium.45

Bekymringer over at det var få nordmenn i Finnmark hang lenge i, og ved folketellingen 31. desember 1885, den skulle opprinnelig bare gjennomføres i byer og ladesteder, ble det på oppfordring av en tilhenger av fornorskingspolitikken også foretatt tellinger i Tana, Nesseby, Vardø, Vadsø og Sør-Varanger for å kartlegge styrkeforholdet mellom den norske, finske og samiske befolkningen. Riktignok ble samene av initiativtakeren ansett som en «hendøende Nation», men den finske innvandringen hadde ført til en «enorm Forøgelse af det fremmede Element».46

Da Kiær i 1882 beskrev de 1 073 flyttsamene eller «Fjeldlapper» som tellingen i 1876 hadde registrert, svingte han seg opp til de store retoriske høyder: Disse «haardføre Nomader, der befolke de store Fjeldvidder», var «Nordens ‘Arabere’» som utnyttet de veldige fjellvidder som ellers ville ha blitt liggende ubenyttet. Med sine «Rensdyr» formidlet de «Kommunikationen gjennem de store Sneørkener», men da den russiske og dermed den finske grensen ble sperret i 1852, gikk antallet flyttsamer betydelig ned.47 I en oversikt viste Kiær at Sverige hadde om lag 7 000, Finland 600 og Russland 2 100 samer, mens det i Norge fantes 15 718 «ublandede Lapper», ble de blandede også regnet med, var det nær 20 000 samer i Norge. Mindre enn halvparten av verdens samer bodde utenfor Norges grenser.48

Forklaringen Kiær ga på at de fleste samene befant seg i Norge, var at den «finsk-karelske og russiske Befolkning» hadde «forstaget langt bedre end Nordmennene dels at forjage, dels at denasjonalisere Klapperne, hvorfor sannsynligvis i Tidens Lø de sideste Levninger AF dette Folk ville fiendes i Norge og den sideste Laps blive begravet pai norsk Grund». Kiær viste også til amtmannens femårsberetning for Finnmark for åra 1866–1870: «Medens Nordmennenes Klasse er talrikere end hver AF de øvrige to, er den dog disse to tilsammen betydeligst underlegen i Antal. Det fremmede Udseende, som dette giver Amtets Befolkning, bliver endnu mere fremtrædende derved, at den norske Race kun er absolut overvægtig i 2 af Byerne og i 3 smaa Kystherreder, medens de to fremmede sammenregnede have Overvægten i den 3die af Byerne og i 14 Landkommuner. I 4 af disse udgjøre Nordmændene ikke engang en Tiendedel af Befolkningen.»49

Tabell 2. Samisk befolkning, etter land. 1865–1920

 

Finland

Norge

Russland

Sverige

1865

600

17 178

2 100

6 975

1890

1 106

20 786

1 800

6 846

1900

1 335

19 677

1 800

6 983

1910

1 659

18 590

1 800

7 138

1920

1 603

20 735

1 800

7 162

Kilde: Kungl. Statistiska Centralbyrån, Befolkningsagglomerationer, Trosbekännelse, Stammskillnad, Utenrikes födelseort, Främmande statsborgarskap, Lyten m.m. Folkräkningen den 31. December 1920 Stockholm 1925,37.

Kiær var helt på det rene med at Norge hadde den klart største samiske befolkningen, og selv om han også kunne henfalle til romantiske betraktninger og betrakte denne befolkningen som eksotisk, sto ikke det i veien for at statistikken var et redskap og et uttrykk for både en fornorskning og en sivilisering av de ville under hans regime fra 1866 til 1913. Det første var en forutsetning for det siste, og fornorskningen ble lenge betraktet som et ledd i å trygge den nordlige landsdelen som en del av Norge.

I hovedoversikten for folketellingen 1. desember 1910 ble det gitt to definisjoner av nasjonalitet, «enten et folkesamfund hvis medlemmer statsretslig hører sammen, eller et folkesamfund hvis medlemmer hører til samme race».50 Det første nasjonsbegrepet er franskinspirert og bygger på statsborgerskap, på identifikasjon med konstitusjonen og på at forpliktelser overfor et lovverk skaper identitet. Med «race» ble det antakelig ikke siktet til et etnisk, men til det tyskorienterte nasjonalitetsbegrepet. Etter 1945 er det Tyskland som mest konsekvent har praktisert det franske nasjonsbegrepet.51 De norske folketellingene praktiserte den tyske definisjonen på samer og kvener selv om de alle sammen var norske statsborgere. De ble aldri omtalt som norske siden de tilhørte en annen kultur og snakket et annet språk, det lå også lenge under at de tilhørte en sivilisasjon eller et kulturtrinn som befant seg på et lavere nivå enn det norske.

Kartleggingen av samer og kvener ble foretatt i samtlige folketellinger fra og med 1845 til og med 1930, ble droppet i 1945, tatt opp igjen i 1950, droppet i 1960 og tatt opp igjen for siste gang i 1970 som en spesialundersøkelse i tilknytning til, men ikke som en del av, folketellingen. Det var ikke bare samer og kvener som ble registrert, men – fra 1865 – også krysninger mellom nordmenn, samer, kvener og blandede. Disse fire gruppene ble rangert. Folketellingen i 1876 anså norsk mann og finsk kvinne for å være den beste blandingen, mens en blandet mann som giftet seg med en samisk kvinne, ble plassert nederst på rangstigen.52 Dette ble i en viss utstrekning gjort i Sverige og Finland, men her var man mer tilbakeholden med rangeringen.

Finnmark og Indre Troms var på mange måter et slags Amerika i miniatyr. Her fantes det en urbefolkning, og en innvandret befolkning, som ble fortrengt gjennom innflytting av nordmenn fra sør. Dette skjedde blant annet gjennom norske embetsmenn.53 Nøyaktig hvilke kriterier som ble brukt for å registrere samer og kvener i 1845, er uvisst, men sannsynligvis var det en kombinasjon av språkbruk, boligform, klesdrakt og avstamning kombinert med at de lokalkjente folketellerne visste hvem som tilhørte de ulike gruppene.54 Først ved tellingen i 1866 skulle «individer af Blandet Herkomst» registreres, da skulle det også noteres om «Vedkommende forstaar Norsk». Instruksen for 1876 inneholdt et skjema med alle blandingsekteskapene, det var ment å skulle lette oppgaven for tellerne.

Tabell 3. Skjema for registrering av blandende ekteskap. 1876–1930

Faderens Nationalitet

Moderens Nationalitet

 

Norsk

Kvæn

Lap

Blandet

Norsk

Nn

nk

Nl

Nb

Kvæn

Kn

kk

Kl

Kb

Lap

Ln

lk

ll

Lb

Blandet

Bn

bk

Bl

Bb

I 1920 kommenterte Reindriftsinspektøren det utfylte registreringsformularet fra Karasjok, og det ble gjengitt i heftet fra Folketellingen i 1920 med den talende tittelen Folkemengden fordelt efter fødested, – Finner og Kvener, – Andre lands statsborgere, – Norsk-Amerikanere:

«Blandt norske finnes en fjellfinn, f. 1860. […]. Mannen er så vaskeekte lapp som det i våre dager kan presteres. For N. N., f. 1911, er […] ‘Norsk-lappisk’ meget riktigere enn den rettede understrekning ‘Norsk-kvensk’. Moren er nemlig å anse for ren lapp, faren norsk-kvensk. Da barnet imidlertid taler norsk, er det kommet i den riktige gruppe allikevel og behøver derfor ikke å overføres til nogen annen. Blandt kvenene i Karasjok finnes fru N. N., f. 1885. Jeg ser der at far hennes er understreket […] ‘Norsk-kvensk’ […]. At hun var mer enn 1/2 kven var mig ubekjent, og jeg er tilbøielig til å tro at det er feilaktig. Socialt hører hun helt ut til ‘de norske’ i Karasjok. N. N., f. 1903, [er] understreket ‘Lapp-kvensk’ og […] ‘Lappisk’. Det siste er riktig, men ikke det første. Hennes far Johannes Nikkinen er ganske visst ren kven (dog lapponisert), men moren ren fjellfinn (lapp); og da hjemmets sprog er lappisk, bør hun utvilsomt betraktes som lapp og overføres til gruppen lapper. For øvrig har jeg ikke funnet noget å bemerke ved sedlene for lapper i Karasjok. Jeg har gjennemsett dem alle. På de yngre barn nær kjenner jeg praktisk talt hver eneste en i Karasjok personlig.»55

I drøftingen av resultatene fra folketellingen ble det gjort oppmerksom på «en Eiendommelighed ved de blandede Ægteskaber» mellom nordmenn, finner og samer som angivelig skulle bidra med kunnskap om «Forholdet mellem disse Nationaliteter». Når nordmenn inngikk ekteskap med samer, kvener og blandede, var antallet «norske Brudgomme» mye større «end Antallet af norske Brude». Det samme gjaldt for finnene «i deres Forhold saavel til Lapperne som til Personer af blandet Herkomst» og av «Personer af blandet Herkomst i Forhold til Lapperne».56 For å belyse denne eiendommeligheten i detalj ble det stilt opp en tabell over de ulike typene blandingsekteskap der mannens avstamning ble nevnt først.

Tabell 4. Ekteskap, etnisk blandet, etter opphav. 1876

Avstamning

Antall ekteskap

Norsk-Finsk

1 550

Norsk-Samisk

1 016

Norsk-Blandet

1 784

Samisk-Finsk

388

Samisk-Blandet

771

Finsk-Blandet

709

Finsk-Norsk

1 060

Samisk-Norsk

746

Blandet-Norsk

1 283

Finsk-Samisk

701

Blandet-Samisk

907

Blandet-Finsk

548

For å forklare hvorfor det var flere norske menn som giftet seg med finske, samiske og blandede kvinner enn det var finske, samiske og blandete menn som giftet seg med norske kvinner, viste Kiær til folkegruppenes «mere eller mindre udviklede Kulturtrin». Det statistiske Centralbureau slo fast at nordmennene var «den herskende Stamme», de var «mere velhavende, mere fremskredne i Oplysning end Finner og Lapper». Institusjonen ville ikke gå god for at alle nordmenn «fra alle Sider betragtet» var overlegne finnene, men det måtte ikke oversees «at den nationale Følelse maa gjøre sig stærkere gjældende hos dem, der høre til det herskende Folk, end hos Finnerne, der ikke alene ere i Minoritet, men ogsaa for en Del bestaa af fattige Indvandrere».57

Deretter refererte Kiær til Eilert Sundt som hadde oppdaget at kvinner giftet seg over sin stand. I Om Giftermaal i Norge hadde Sundt vist at «forholdsvis flere Mænd af Eiendomsklassen» fikk «Hustruer af Arbeidsklassen end omvendt» (21 av 100 og 12 av 100).58 At kvinner giftet seg over sin stand, holdt Kiær for en sosial lovmessighet og fant den bekreftet av tall som viste at det var forholdsvis mange norske menn som giftet seg med finske kvinner, men få norske kvinner som giftet seg med samiske menn: «Thi naar en Kvinde faar Ægteskabstilbud fra en til en anden Nationalitet hørende Mand, og denne Nationalitet efter hendes Landsmænds almindelige Dom eller Fordom – er hendes egen underlegen, vil hun frygte for at synke i sine Landsmænds Omdømme, ligesom Frygten for Afvisning ogsaa vil indskrænke Antallet af saadanne Tilbud. Men det er aabenbart, at Forholdet stiller sig helt anderledes for den Mand, der søger sig en Hustru fra en under hans egen Nation staaende Folkestamme. For ham vil der i Regelen ikke blive Spørgsmaal om at stige ned, men om at hæve Hustruen op til hans eget Standpunkt.»59

Disse resonnementene hadde ikke kontrollert for at det i Troms og Finnmark, i motsetning til i resten av landets fylker, var flere menn enn kvinner. Det var mannsoverskudd både i den norske og den kvenske befolkningen. Det skyldtes at nordmenn og finner hadde innvandret til de nordlige landsdelene, og blant innvandrere er det overskudd av menn. I den samiske og den blandende befolkningen var det kvinneoverskudd. Dette er en enklere forklaring på hvorfor norske menn hyppigere giftet seg med samiske kvinne enn samiske menn giftet seg med norsk kvinner.

Ti tusen med samisk tilknytning

Fra tellingen 1. januar 1891 var det ikke lenger opphav som skulle brukes for å plassere personene i riktig gruppe, men språket som ble snakket i den familien personen tilhørte. Dette var inspirert av vedtak på de internasjonale statistikkkonferansene, og behovet for å måle om fornorskningspolitikken virket. Bruken av språkkriteriet fikk den samiske og kvenske befolkningen til å skrumpe inn, mens den norske befolkningen ble større.60 Ved folketellingen 3. desember 1900 ble kategorien «blandet» ikke akseptert.61 Hvis en blandet familie snakket norsk, ble den regnet som norsk, samisk for samisk og kvensk for kvensk. Ved tellingen i 1910 ble herredene der samer og/eller kvener var i flertall, listet opp. I Troms var det to herreder: Sørfjord og Kvænangen. I Finnmark hadde sju herreder «mindre norsk end fremmed befolkning»: Kautokeino, Kvalsund, Kistrand, Karasjok, Nesseby, Polmak og Nord-Varanger. I alle byene var den norske befolkningen i stort flertall, bortsett fra i Vadsø, der 54 prosent av innbyggerne var norske etter folketellingens klassifiseringer.

Etter folketellingen i 1910 mente Det Statistiske Centralbyraa at antallet kvener var for lavt, og at dette skyldtes at disse snart oppga å være norske, snart kvenske. Ved en spesialundersøkelse av tellingslistene fra Grue i Hedmark ble det oppdaget at et flertall av dem som i 1900 hadde regnet seg som finner, nå hadde ført seg opp som norske.62

Folketellingene i 1920 og 1930 benyttet opplysninger om både avstamning og språk for å bestemme «nasjonaliteten (rasen)», definisjonen av norsk lød nå:

 

«1. De rene norske og de overveiende norske, uansett sproget. (Herunder også utlendinger som ikke er av sam- eller kvenavstamning.)

2. Norsk-sam og norsk-kven (halvblandet) som til daglig taler norsk.

3. Blandet av norsk og norsk-sam eller norsk og norsk-kven, uansett sproget».63

I definisjonen av «ren norsk» ble det ikke lagt vekt på verken språk eller avstamning. Også personer født i utlandet så sant de ikke var «av sam- eller kvenavstamning», ble regnet som norske, mens samer og kvener som var norske statsborgere og hadde bodd i landet i flere generasjoner, altså ikke var norske. En samekvinne med en slekt som hadde bodd i Norge fra middelalderen, og som hadde vært norsk statsborger hele livet, kunne ikke bli norsk. Hvis hun giftet seg med en svensk eller tysk mann og fikk barn som snakket norsk, ville barna ha blitt regnet for helt norske.64 Det kan virke som om definisjonen av norsk ble gjort vid for å øke majoritetsbefolkningen på bekostning av den samiske og den kvenske på samme måte som overgangen fra opphavs-/avstamnings- til språkkriteriet i 1891 hadde gjort.

Minoritetspolitikk og opposisjon

Folketellingen i 1950 ga en lengre oppsummering av hvordan tallet på samer og kvener tidligere hadde blitt hentet inn på grunnlag av avstamning og språk. Oppgavene om språk hadde ikke blitt utnyttet statistisk, het det i 1950. Da antallet samer og kvener ble presentert etter folketellingen i 1930, ble det drøftet hvordan kriteriet om avstamning ga et noe høyere antall samer og kvener enn om språk ble lagt til grunn. Det ble også notert at denne forskjellen hadde vært økende fra telling til telling.65 Færre og færre av dem som oppga at de var av samisk eller kvensk avstamning, snakket samisk eller kvensk. I 1890 viste tallene det motsatte. Da var det flere som oppga at de snakket samisk enn som sa at de var av samisk avstamning. Forklaringen kan være at i ekteskap mellom samer og kvener ble samisk språk benyttet. I 1930 ble det også vist at antallet samer som «vesentlig eller utelukkende» snakket norsk, steg for hver telling, raskere i Troms enn i Finnmark.66

Samfunnsutviklingen hadde ført med seg at stadig større grupper av den samiske og kvenske befolkningen brukte norsk ved siden av sitt eget språk. Dette var forklaringen som ble gitt på at Statistisk sentralbyrå ikke hadde funnet det formålstjenlig å ta med spørsmål om samer og kvener i folketellingen i 1946. Når tellingen av disse folkegruppene kom med igjen i folketellingen i 1950, skyldtes det at byrået hadde blitt oppfordret om det fra flere hold. Etter å ha rådført seg med en rekke autoriteter på området, skrev institusjonen, hadde den, under sterk tvil, besluttet å hente inn oppgaver over språkforholdene i bygdene i de tre nordligste fylkene.67

I 1950 het det i folketellingsskjemaet: «Spørsmål for samer (finner) og kvener. Hvilket språk brukes til daglig i hjemmet? Norsk, samisk, kvensk?» I en fotnote ble det gjort oppmerksom på at spørsmålet skulle besvares i alle hjem hvor det var samer eller kvener.68 Tallene som kom inn, ble betraktet som misvisende, likevel mente byrået at de alt i alt ga et «godt bilde av tendensen» til nedgang i bruken av samisk og kvensk i Nordland, Troms og Finnmark. Resultatet av tellingen viste en minoritet som var blitt så liten, under 10 000, at det i 1960 ikke ble ansett for hensiktsmessig å registrere den.

Så lenge samer og finner i enkelte grenseområder og andre steder i Finnmark og Troms utgjorde en majoritet, la folketellingene opp til en detaljert kartlegging av disse folkegruppenes størrelse, og om de ble flere eller færre. Da assimileringen og fornorskningspolitikken hadde kommet så langt at det som ble betraktet som norsk befolkning var helt dominerende i Finnmark, ble det ikke lenger funnet hensiktsmessig å lage statistikk over samer og kvener.

Samtidig som interessen fra myndigheten var liten for at minoriteter fortsatt skulle registreres i folketellinger, ble det fra samiske organisasjoner i 1959 ytret ønske om å bli synliggjort i befolkningsstatistikken. Da vedtok den tredje nordiske samekonferansen i Enare å arbeide for at den samiske befolkningen i Finland, Norge og Sverige skulle telles. Nordisk Sameråd ba før folketellingen i 1970 Statistisk sentralbyrå om å gjennomføre en registrering av samer fordi de ville kartlegge den geografiske spredningen og størrelsen av den samiske befolkningen. Definisjonen som skulle benyttes, var vedtatt av Nordisk Sameråd: «Samerådet anser att om någon av en persons föräldrar eller dessas föräldrar som förste språket talat samisk bör personen, om han (hon) ej annat anför, uppfattas som same. För Finland och Norge bör samiskheten avgöres på grund av språket och det subjektiva kriteriet (vad personen själv anser), för Sverige bör även renskötseln og släktskapen beaktas ...».69

Samiske organisasjoner anså nå registrering som en støtte til minoriteten, og gjennom et samarbeid mellom Statistisk sentralbyrå, Institutt for samfunnsforskning og sameorganisasjonene ble det gjennomført en telling. Samene i Sør-Norge falt utenfor, alle de større byene i Nordland og Troms ble også utelukket. Det svekket tellingen, het det i oppsummeringen, en del stikkprøver hadde antydet at Oslo var en betydelig samekommune, og at over 1 000 personer med samisk og kvensk bakgrunn kunne være bosatt i Tromsø. Ikke i noen av disse stedene ble skjemaet fordelt til befolkningen. Dermed bidro ikke folketellingene til å beskrive hvordan samisk livsstil og identitet endret seg. Det var fire spørsmål som skulle besvares på skjemaet:

 

1. Var samisk det første språk som personen selv snakket? (Sett kryss i ruten foran riktig svar.) Ja/Nei. For barn som ennå ikke har lært å snakke, skal det settes kryss for Ja dersom samisk antas å bli det første talespråket. I motsatt fall settes kryss for Nei.

2. Var samisk det første språk som minst én av personens foreldre snakket? (Sett kryss.) Ja/Nei/Vet ikke.

3. Var samisk det første språk som minst én av personens besteforeldre snakket? (Sett kryss.) Ja/Nei/Vet ikke.

4. Regner personen seg selv som same? (Sett kryss.) Ja/Nei/Usikker/ønsker ikke å svare.70

 

Ble det svart ja på ett av disse spørsmålene, kunne vedkommende i henhold til Nordisk Sameråds definisjon regnes som same. Språkkriteriet ivaretas gjennom spørsmål 1, kriterier for avstamning gjennom spørsmål 2 og 3, mens det fjerde spørsmålet innebar noe helt nytt ved at det blir spurt etter subjektiv tilhørighet eller identitet.

Tallene fra sametellingen ble ikke presentert sammen med folketellingen i 1970, men i Statistisk ukehefte 71 under overskriften «Minst ti tusen personer med samisk tilknytning i Nord-Norge». Her ble det også gjort rede for samarbeidet med representanter for samiske organisasjoner om den statistiske undersøkelsen, og om valg av kretser som skulle være med, dessuten ble det opplyst at 14 000 av vel 110 000 utdelte skjemaer ikke ble besvart. 20 000 hadde oppgitt å ha minst én besteforelder med samisk som førstespråk, 17 000 hadde oppgitt minst én forelder med samisk som førstespråk, 10 500 oppga selv å ha samisk som førstespråk, mens om lag 10 000 regnet seg som same. Omtrent 2 600 hadde vært usikre på hva de skulle svare på det siste spørsmålet om subjektiv identitet, mens 1 800 ikke ønsket å svare på dette. I Finnmark hadde 7 600 svart at de regnet seg som same, samtidig var det her 8 600 som hadde oppgitt at de hadde samisk som førstespråk.

Statistisk sentralbyrå ba Vilhelm Aubert, professor ved Sosiologisk institutt ved Universitetet i Oslo, om å analysere undersøkelsen mer i detalj, og resultatet ble gitt ut i 1978 som nr. 107 i Artikler, en av Statistisk sentralbyrås publikasjonsserier. Tallene ble justert noe i forhold til dem som var publisert i Statistisk ukehefte, blant annet hadde antallet ubesvarte skjemaer økt fra 13 641 til 16 623.

Svaret på spørsmålet om subjektiv identitet måtte bli usikkert, hevdet Aubert. Var det en privat følelse man skulle gi uttrykk for, eller ble spørsmålet besvart ut fra hva man antok var det offentlige ønsket at man skulle svare? Det framgikk ikke av skjemaet at undersøkelsen var iverksatt og planlagt etter initiativ av samiske organisasjoner. Det la ikke Aubert vekt på, men han minnet om at på det tidspunktet spørsmålet ble stilt, hadde det foregått en langvarig fornorskningsprosess som hadde ført til at mange samer opplevde en identitetskrise.72

Å registrere seg som same i en offentlig, forvaltningsmessig sammenheng ble av flere tolket som en motstand mot fornorskning og assimilasjon. Av denne grunn ble det i et distrikt protestert mot sametellingen. Ikke alle personer som snakket samisk, hadde samiske forfedre eller hadde en samisk identitet, var motstandere av fornorskning og assimilasjon. Dette mente Aubert kunne ha ført til at mange hadde latt være å svare på det fjerde spørsmålet. Flere kan ha oppfattet et ja her som et nei på spørsmål om de følte seg som norske. Aubert antok derfor at ja-svarene på det fjerde spørsmålet utenfor de samiske kjerneområdene ble underrepresentert, dessuten ville mange være tilbøyelig til å identifisere seg med det som tradisjonelt ga høyest status. Det var i tillegg mange som med same forsto flytt- eller reindriftssame.

Usikkerheten ble i det hele tatt sterkt vektlagt av Aubert, som også uttrykte at han ikke hadde funnet noen løsning på spørsmålet om hva en same var. De fire definisjonene ga da også fire ulike tall. Tidligere folketellinger hadde ikke lagt skjul på at klassifikasjonsproblemene var formidable, men hadde ment at de i en viss utstrekning lot seg løse og at tallene alt i alt var brukbare.

Det kan vanskelig herske tvil om at Auberts analyse av sametellingen i 1970 har høy kvalitet, den drøfter svakheter med definisjoner og tall på en grundigere måte enn det som ble gjort tidligere. På den måten skapte den også lett en forestilling om at en samisk minoritet nå hadde blitt en vag, utydelig og usikker størrelse. Dette var langt på vei et resultat av den fornorskningspolitikken som folketellingenes registrering av samer og kvener gjennom vel 100 år hadde vært en del av.

Folketellingene hadde registrert om lag 15 000 samer fra 1845 til 1875, antallet steg til om lag 20 000 fra 1890 til 1930. I 1950 var antallet bare 8 778. Dette tallet ble ansett for å være altfor lavt og ble aldri akseptert av de samiske organisasjonene. Etter 1970 har ikke antall samer vært registrert i folketellingene. Nå er det samemanntallet som gir opplysninger om antallet samer. Et krav for å bli oppført i samemanntallet er at minimum én oldefar eller oldemor snakket samisk, eller at en forelder står eller har stått i samemanntallet, og at vedkommende føler seg som samisk. Subjektiv identitet alene er ikke nok for å bli ført opp i samemanntallet. Manntallet omfattet om lag 15 000 personer i 2013.73

I drøftingen av hvordan en subjektiv samisk identitet skulle forstås, hevdet Vilhelm Aubert at følelsen av å tilhøre et folk hadde blitt en dyp realitet rundt omkring i verden. Den etniske minoritetens identitet var imidlertid ikke forankret i et spesielt statsborgerskap. Tvert imot, hevdet han, måtte minoritetsidentiteten utvikles i en viss opposisjon til den staten de var borgere av.

Det lar seg neppe diskutere at den statistiske behandlingen av samene og kvenene også var et uttrykk for diskriminering. Det hadde aldri stått i noen folketelling at alle samer var norske, forstått som norske statsborgere. Tvert om hadde det stått en rekke ganger og vært begrunnet side opp og side ned at samer ikke var norske. Ved å flytte til en by og snakke norsk ble samene norske. På samme måte forsvant omstreiferne da de ble bofaste hele året.

I 1845 utgjorde den norske befolkningen i Finnmark vel 35 prosent, i 1855 hadde andelen steget til 40 prosent. Da folketellingene med disse tallene ble presentert, ble samenes og kvenenes antall tatt opp i det første avsnittet. Først i 1891 utgjorde den norske befolkningen i Finnmark om lag 50 prosent av den totale befolkningen i fylket. Det skjedde en kolonisering av Finnmark ved at nordmenn flyttet til dette fylket samtidig som den samiske og kvenske befolkningen ble fornorsket. Begge deler bidro til at samene, som hadde utgjort majoriteten i Finnmark nesten helt til 1875, ble en minoritet, mens en innvandret folkegruppe overtok som majoriteten.

Tabell 5. Befolkningen i Finnmark.* 1845–1970

År

Nordmenn

Samer

Kvener

Nomadiserende

 

Opprinnelse

Språk

Opprinnelse

Språk

Opprinnelse

Språk

Samer**

1845

4 500

..

6 545

 

1 692

..

1 235

1855

6 581

..

7 240

 

2 568

..

1 325

1866

8 202

..

8 076

 

4 051

..

988

1876

10 173

..

8 074

 

5 828

..

901

1891

13 270

13 921

9 281

8 944

6 790

4 755

1 037

1900

..

18 409

..

8 722

..

4 168

926

1910

..

23 396

..

9 365

..

4 165

1 070

1920

25 428

27 607

11 346

9 424

7 416

3 926

..

1930

34 618

36 588

11 305

8 932

7 385

2 950

..

1950

55 490

..

..

7 320

..

1 665

..

1970

63 233

..

12 558

8 582

..

..

..

*Siden tall for Oslo og Troms ikke er med i tallene underdriver tabellen, slik også tabell 15 gjør, især antallet samer.**Tall ble innhentet for 1920, men ble regnet for så usikre at de ikke ble offentliggjort, og spørsmålet ble droppet i 1930 og seinere.

En «Forsvindende Minoritet»

Folketellingen i 1866 registrerte «Troesbekjendelse forsaavidt Nogen ikke bekjender sig til Statskirken», og som eksempler ble «Methodist» og «Katolik» oppgitt. Spørsmålet ble gjentatt i folketellingene på nesten samme måte til og med tellingen i 1960, som var den siste som kartla trosbekjennelsen til personer utenfor statskirken.

Det foreligger ikke noen begrunnelse for hvorfor dette ble registrert fra og med 1866, men det kan ha vært motivert både av en begynnende sekularisering og en oppblomstring av frikirkemenigheter etter 1850, i tillegg til at andre land hadde begynt å kartlegge medlemskap i trossamfunn. Dette var også noe som ble tatt opp på de internasjonale, statistiske konferansene.

Da resultatet av folketellingen i 1845 ble publisert, ble det bemerket at av den samiske og kvenske befolkningen i landet på 12 405 personer var det 28 som bekjente seg til den «græsk-katolske religion».74 Det var ikke spørsmål etter religion i denne tellingen, så opplysningen om gresk-katolikkene må ha blitt sendt inn uoppfordret, og som en tilleggsopplysning om befolkningen i Finnmark. Etter den første ordinære tellingen av personer som ikke tilhørte statskirken, ble det oppgitt at det dreide seg om i alt 5 105 personer75 i en tabell som samtidig også viste antallet sinnssvake, døvstumme og blinde.76

Det var først folketellingen i 1876 som fordelte personer som sto utenfor statskirken, etter trossamfunn. Tabellen gjorde et skille mellom «frikirkelige Samfund» og «Antallet af de ikke-kristne Dissentere».77 Oversikten viste at det nå fantes 29 personer som bekjente seg til den gresk-katolske religionen i Finnmark. I hele landet var det 61. Antallet ikke-kristne dissentere var 25 medlemmer av det mosaiske trossamfunnet og 31 uten positiv religion.

I 1910 ble avsnittet om dissentere introdusert med en liste over 90 menigheter og trossamfunn som folketellingen hadde fanget opp, blant annet «Altruistisk vegetariansk samfund», «Bethlehemit», «De glade», «Den Lyngske menighet», «Gustav Adolfs samfund», «Knud Aas’ parti», «Kristi brud», «Milleniets daggry», «Reinertsenske samfund», «Sterktroende» (med ett medlem), «Syndefrilæren» og «Tungetaler». Menighetene ble organisert i 15 hovedgrupper ved hjelp av en kodeliste.78

Mange av de små trossamfunnene oppsto rundt karismatiske personer, mens katolisismen og jødedommen kom til Norge gjennom innvandring. Folketellingenes opplysninger om de mosaiske trosbekjennerne opp gjennom åra gir viktig informasjon om denne gruppen innvandrere, når de kom, delvis hvor de kom fra, hvor de slo seg ned, og hvordan det gikk med dem.

De to minste trosretningene i 1865 var den mosaiske med sine 25 medlemmer og de gresk-ortodokse med 15. Alle jødene bodde i byer: 14 i Christiania, seks i Drammen, tre i Mandal og to i Bergen. Av de 15 gresk-katolske trosbekjennerne bodde én i Tana og 12 i Varanger, to bodde i byer i Tromsø stift, hvilke(n) ble ikke oppgitt.

Grunnlovsparagrafen som nektet medlemmer av det mosaiske trossamfunnet adgang til riket, som ble opphevet i 1851, var årsaken til at det var så få jøder i Norge i forhold til i Sverige og Danmark. Hensikten med åpningen av grensene for jødene og opphevelsen av passtvangen for reisende både innen- og utenlands i 1860, var at landet skulle framstå som en liberal stat som ønsket å tilrettelegge for økonomisk og kulturell framgang. Innvandring ble ansett som gunstig for å skape vekst på disse områdene. I Stortinget ble det argumentert for at innvandrerne utgjorde en gevinst for landet, og passtvang ble karakterisert som et kjennetegn på despotiske styresett.79 Myndighetene skal også ha sett gjennom fingrene med at vestlige jøder besøkte Norge. Motivet skal ha vært at slik innvandring ville bringe med seg rikdom.80 Liberaliseringen av handelslovgivningen i 1857 og 1866 hadde også til hensikt å trekke utlendinger til landet. Folketellingen i 1876 registrerte likevel ikke flere enn 25 hjemmeværende samt ni tilstedeværende jøder. Av de 25 hjemmehørende holdt 14 til i Kristiania og åtte i Bergen. I Trondhjem fantes det ennå ingen mosaiske trosbekjennere.

I Bidrag til en norsk Befolkningsstatistik fra 1882 ble dissentermenighetenes medlemsantall i Danmark, Norge og Sverige sammenliknet. I 1870 hadde Sverige 1 836 jøder, i Danmark bodde 4 290, mens Norge altså hadde 25. Sverige hadde hatt en økning på nær 700 polske jøder det siste tiåret. Især Danmark, men også Sverige hadde «et betydelig Antal Jøder», ble det konstatert, mens i Norge utgjorde de en «en ganske Forsvindende Minoritet».81 Før 1890 kom de mosaiske trosbekjennere til Kristiania fra Tyskland og Danmark. De fleste av dem forlot Norge igjen, så denne første innvandringen av mosaiske trosbekjennere førte ikke til at det ble etablert et permanent og stabilt jødisk miljø i Kristiania.82

Før 1918 fantes det ikke selvstendige stater mellom Tsar-Russland og Tyskland, og det største antallet jøder bodde i det som ble kalt Jiddischland83 som strakk seg fra Østersjøkysten til Svartehavet. Det var bare i dette området av Russland jødene hadde lov til å bo. Fra om lag 1880-årene og fram mot verdenskrigen forekom det hyppig pogromer i dette området, og mennene kunne utskrives til militærtjeneste som kunne vare i opptil 25 år. De fleste jødene var håndverksarbeidere og drev småhandel i landsbyene og langs elvene. Da jernbanen erstattet elvetransporten, industriell produksjon av varer erstattet håndverksproduksjonen og handelen flyttet til de større byene, mistet mange livsgrunnlaget. Samtidig hadde barnedødeligheten sunket betraktelig og ført til en stor befolkningsvekst. Til sammen førte dette til at om lag fire millioner jøder fra Tsar-Russland, Galizien i Østerrike-Ungarn og Romania dro vestover.84 Mange av dem flyktet, de fleste reiste til Amerika og New York. Fra 1880 til 1920 steg den jødiske befolkningen i byen fra 80 000 til 1,6 millioner.85

Noen av jødene fra Russland kom til Sverige og Danmark, og noen få kom til Norge, ikke så sjelden via Sverige; den jødiske innvandringen til Norge kan regnes som en videre vandring av svenske mosaiske trosbekjennere. Noen av jødene som ble værende i Norge, kan ha tenkt seg videre til Amerika. De fleste østjøder var ubemidlede, og det var ikke uvanlig å stoppe opp på veien for å tjene penger til amerikabilletten. Det er blitt anslått at kun om lag halvparten av jødene som kom til Kristiania, slo seg ned for godt.86

Tabell 6. Medlemmer av Det mosaiske trossamfunn. 1865–1960

 

 

Av dette

 

I alt

Oslo og omegn

Trondheim

1865

25

14

-

1875

34

19

-

1890

214

134

27

1900

642

351

119

1910

1 045

747

188

1920

1 457

941

268

1930

1 359

873

196

1945

559

290

81

1950

836

583

75

1960

841

542

101

1977*

842

722

122

1980**

915

..

..

1990**

1 000

..

..

2000**

1 015

..

..

2013**

788

..

..

*Kilde: 1865–1960: Folketellinger. 1977. Oskar Mendelsohn, Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, bind 2, 619. 1980–2013: Oppgaver utarbeidet på grunnlag av statstilskudd til trossamfunn utenfor statskirken. Tallene i 1977 og 1980 omfatter ikke personer under 15 år.

Ved folketellingen i 1890 hadde antallet jøder steget til 214, av disse bodde 134 i Kristiania og omegn. København hadde det samme året nesten 3 300, mens Sverige hadde 3 402 jøder. Først i 1892 fikk Norge sin første synagoge, i et leid lokale i Mariboes gate 10 i Kristiania.

Etter 1860 kunne enhver borger med bopel i riket kreve statsborgerskap, ved en lovendring i 1888 var det bare personer som hadde bodd i landet i tre påfølgende år, som kunne tilstås statsborgerrett. Det ble forlangt at innvandreren sa fra seg statsborgerskapet i landet han eller hun hadde forlatt, og at fødelandet aksepterte dette ved en erklæring. Siden mange jøder hadde flyktet fra Tsar-Russland, fikk de ikke et slikt løsningsbevis, dessuten eksisterte ikke Tsar-Russland etter 1917. De nye baltiske statene og Polen, der de fleste jødene som kom til Norge, hadde bodd, kunne heller ikke utstede dette løsningsbeviset. Derfor ble mange av de mosaiske trosbekjennerne statsløse. Dette ble antakelig en spore for mange til å dra videre.87

I tiåret 1891–1900 ble det født 90 jødiske barn i Norge, det totale antallet steg fra 214 til 642. Økningen i antallet skyldtes hovedsakelig innvandring. I det neste tiåret, 1901–1910, ble det født om lag 156 barn, mens 42 jøder døde. Om lag 300 jøder innvandret, antallet steg fra 642 til 1 045. Nå kan innvandringen i begge disse tiåra ha vært større fordi en god del av dem som kom, reiste videre.88 I perioden fra 1911–1920 ble det født 175 jødiske barn, mens 49 jøder døde, også i dette tiåret økte antallet med vel 400. Økningen i dette tiåret skyldtes i noe mindre grad innvandring. Det foreligger ikke tall for fødte jødiske barn etter 1921. Ut fra antallet inngåtte ekteskap i tiåret før er det rimelig å anta at det ble født vel 150 også i tiåret 1921–1930.89

Den neste folketellingen, i 1930, viste at det var færre mosaiske trosbekjennere, i hele landet, i Oslo og omegn og i Trondheim. Det betyr at den jødiske minoriteten i Norge ble tallmessig svekket gjennom utvandring fra 1920 til 1930. Likevel het det i Aftenposten i 1924 at Norge «oversvømmes» av jøder, og at de «kom inn som en sildestim». Et par dager seinere kunne Johan Søhr, kriminalsjef ved Kristiania-politiet, berolige avisleserne om at så å si ingen jøder hadde fått bosette seg i byen etter 1917.90 Tallene tyder på at han hadde rett i det.

Lov om utlendingers adgang til riket fra 1927 innebar at det ble vanskeligere å komme inn i Norge. Ikke-norske statsborgere som kom til landet for å søke arbeid, måtte før innreisen skaffe seg arbeidstillatelse. Den som kom uten pass, skulle som regel avvises. Dessuten skulle sigøynere og andre omstreifere som ikke hadde norsk statsborgerskap, nektes adgang.

I Sverige fantes det i 1900 2 993 mosaiske trosbekjennere, i 1910 hadde tallet steget til 6 112, og ti år seinere var det 6 469. Den jødiske innvandringen til Sverige fra Tsar-Russland var betydelig i disse åra. Det samme var tilfellet til Danmark, om enn ikke helt i samme grad som til Sverige. I 1880 hadde Danmark vel 3 000 jøder, dette tallet steg til 4 500 i 1890, men gikk tilbake til 4 000 i 1900. Deretter steg tallet igjen til 5 164 i 1910 og 5 947 i 1920. I 1921 befant det seg 3 145 russiske jøder bare i København.91

I 1900 bodde 226 av Kristianias 343 jøder, eller 66 prosent av alle mosaiske trosbekjennere, i soknene Trefoldighet, Jakob og Paulus. Ti år seinere var den jødiske bosettingen i hovedstanden enda mer konsentrert om disse soknene, da bodde 524 av hovedstadens 688 jøder, eller 76 prosent, i disse tre soknene, i 1920 427 av 852, eller 56 prosent. Til sammenlikning bodde det i vestkantsoknene Frogner, Uranienborg og Fagerborg 22 jøder i 1900, 40 jøder i 1910 og 50 i 1920, det vil si om lag seks prosent i alle de tre folketellingene.

Det var planlagt en folketelling i 1940, men den ble avlyst som følge av den tyske okkupasjonen. Det fins derfor ikke noe offisielt tall for jøder mellom 1930 og den første folketellingen etter krigen som ble avholdt 3. desember 1946. Da ble det registrert 559 jøder i Norge, 290 i Oslo, 81 i Trondheim. Det er anslått92 at det var vel 2 000 jøder i Norge like før den tyske okkupasjonen, blant annet skal det ha kommet 400–500 jødiske flyktninger fra kontinentet.

I 1900 var 56 prosent av de norske jødene menn. På dette punktet skilte de mosaiske trosbekjennerne seg fra alle de andre dissentersamfunn, som hadde kvinneoverskudd. Bare blant de konfesjonsløse, som hadde meldt seg ut av statskirken uten å ha gått inn i noe annet trossamfunn, var det også et betydelig mannsoverskudd. Forklaringen på mannsoverskuddet blant jødene er at det var en innvandret befolkning. Folketellingene etter 1900 gir ikke tall for trosbekjennere etter kjønn, men mannsoverskuddet blant jødene har ventelig holdt seg eller økt så lenge innvandringen bidro mest til veksten av denne minoriteten, det vil si til og med 1920. Av de 772 jødene som ble deportert til utryddelsesleirene i tyskokkuperte områder, ble 738 drept. Noen ble også drept i Norge. Vel 60 prosent av jødene som ble drept under krigen, var menn. Dette er forklaringen på at folketellingen i 1950 viste at det var flest kvinner, 54 prosent, blant de mosaiske trosbekjennerne. Endringen av kjønnssammensetningen i løpet av krigen viser at flere kvinner enn menn klarte å unngå deportasjon. En hovedårsak til dette var at mennene ble arrestert en måned før kvinnene, forholdsvis flere kvinner enn menn klarte å komme seg til Sverige.

Etter krigen ble det bestemt at Norge skulle motta jøder fra leire for «displaced persons» for å erstatte norske jøder som ble drept under krigen. Det mosaiske trossamfunnet tok saken opp med myndighetene, og et rådgivende utvalg for Sentralpasskontoret anbefalte enstemmig innreise for 600 personer med yrker som gjorde at de lett skulle finne arbeid. Et annet vilkår som ble stilt, var at det skulle være personer som ville slå seg ned permanent og ikke reise videre til Palestina. Arbeidsdirektoratet hadde i brev til Sosialdepartementet gitt uttrykk for at det fra et arbeidsmarkedssynspunkt ikke var betenkelig å ta imot opptil 900 jøder hvis det dreide seg om fagutdannede folk. Flere organisasjoner i arbeidslivet ble bedt om å uttale seg om denne planen, og ingen gikk imot den, fra håndverkerhold ble det tatt forbehold om adgangen til selvstendig yrkesutøvelse.

Våren 1949 hadde det det kommet i alt om lag 550 jøder til Norge, fra leire for mennesker som var flyktninger i eget land eller som ikke kunne oppholde seg i det landet de befant seg i. Når tallet ved folketellingen 1. desember 1950 likevel ikke viser mer enn vel 830 mosaiske trosbekjennere, skyldes det at 151 av de nyankomne fulgte med en stor fellestransport til den nyopprettede staten Israel i juni 1949. Under Koreakrigen, fra sommeren 1950 til sommeren 1953, fikk flere jøder visum til USA og Canada, og i 1951 var bare 208 av de 492 som hadde kommet etter krigen, fremdeles i Norge.93

Tallet for medlemmer i det mosaiske trossamfunn var ifølge folketellingen i 1960 841, dette var den siste gangen folketellingene registrerte dissidentersamfunn. I 1977 ble det med grunnlag i ministerialprotokollene for de mosaiske trossamfunnene i Oslo og Trondheim vist at antallet medlemmer i de mosaiske trossamfunn i Norge ikke kom opp igjen på nivået fra før den tyske okkupasjonen. Riktignok var tallet over 1 000 ved århundreskiftet, men i 2013 var det 788.94

Statistikkens farer og tvetydigheter

Hvilke inntrykk skaper en slik gjennomgang av den statistiske behandlingen av minoriteter i Norge før 1970? Statistikk tjener prisverdige og rasjonelle formål, som grunnlag for vitenskap og som et administrativt redskap. Statistikk som opprinnelig ble laget som et ledd i fornorsknings- og/eller hardhendt assimileringspolitikk kan på et seinere tidspunkt gi interessante opplysninger som kaster lys over minoriteter og deres historie.95 Fra 1960-tallet har flere minoriteter og folkegrupper villet definere seg selv og har fått interesse av å bli legitimert gjennom statistikk.

Akkurat som det ligger en alvorlig diskriminerende handling bak å utelukke noen fra en folketelling eller et befolkningstall, ligger det også en form for beskyttelse i å være inkludert i befolkningsstatistikken. Statistikken over samer og kvener dokumenterer hardhendt assimilering og fornorskningspolitikk som i dag oppfattes som feilaktig. Statistikken over medlemmer av Det Mosaiske Trossamfund dokumenterer på en talende, enkel og anskuelig måte Holocaust. Dette legitimerer naturligvis ikke at slik statistikk ble etablert. Statistikken over omstreiferne ble brukt til å opprette et register som ble distribuert til politi og lensmenn, samtidig som antallet omstreifere ble utelukket fra befolkningen.

Uavhengig statistikk kan imidlertid gi viktige bidrag også i dag. Det finnes for eksempel ikke uavhengig statistikk over de vel 14 000 personene som befinner seg i asylmottak rundt omring i landet.96 Disse personene er ikke regnet med i det norske folketallet, sannsynligvis er de heller ikke i folketallet i de landene de har reist eller flyktet fra. En uavhengig statistikk over beboerne ved de ulike asylmottakene ville kunne få fram en rekke opplysninger som kunne bidratt til å gi et mer nyansert bilde av beboerne og forholdene på asylmottakene. Det er mange eksempler på at offisiell uavhengig statistikk har inntatt en uavhengig ombudsmannsrolle, og representert en motmakt.

Rasismen og antisemittismen førte til deportasjoner og utryddelse av millioner av mennesker under verdenskrigen i det 20. århundret. Det skjedde etter etniske, religiøse og kulturelle kriterier og gjorde at statene i Europa etter krigen blant annet sluttet å registrere befolkningen etter slike kriterier. På grunn av krigserfaringene forpliktet europeiske stater seg til å beskytte minoriteter og bekjempe rasisme. Ikke minst ble det ansett for en plikt å ta imot flyktninger og gi dem asyl.

Motstanden mot innvandringen til Europa arter seg som en kritikk av de dydene de fleste europeiske stater påla seg selv etter erfaringene som ble høstet etter verdenskrigen. Det blir hevdet at en fortsatt praktisering av disse verdiene vil føre til en ødeleggelse av europeisk kultur og sivilisasjon, og at Europa vil bli overtatt av innvandrernes religion og kultur. Alle historiske erfaringer peker imidlertid i retning av at det er forsøkene på å forhindre slike innbilte og antatte katastrofer som har ført til de største ulykkene i europeisk historie.

Om artikkelen

Artikkelen er en utvidet og bearbeidet versjon av kapittelet «Det fremmede elementet» i Espen Søbye, Folkemengdens bevegelse 1730–2014. En tabellstudie. Oslo 2014.