I 2014 er det 75 år siden år siden Freud døde, og vi markerer dette med et nummer om Freuds tenkning. Vi løfter dermed fram en tenker som for lengst er kanonisert som en av de mest betydningsfulle i den vestlige idéhistorien, og som i den større kulturen er blitt stående som én «alle» forbinder noe med. En slik prioritering krever en begrunnelse.

Vi er alle freudianere, heter det i et munnhell. Det er en vanlig oppfatning at Freuds innflytelse på den vestlige kulturen er så enorm, ideene så integrerte i vår forståelse av oss selv, begrepene så opptatt i hverdagsspråket, at den freudianske opprinnelsen er blitt nærmest usynlig. Vi tar ideene så for gitt at vi har glemt hvor de kommer fra.

Men det vi er i berøring med, er kanskje først og fremst de freudianske klisjeene. Freuds ideer har en allmenn utbredelse i den forstand at Ødipus-komplekset kan dukke opp som en referanse i populærkulturelle tv-serier som The Simpsons og The Sopranos, men vi lever på andre, og mer grunnleggende, måter i en kultur som i liten grad forholder seg til freudianske innsikter.

Freud selv hevder i flere sammenhenger at en slik skjebne følger naturlig av teoriens innhold, og han ser ut til å ha næret seg av motstanden han møtte. Å forsvare psykoanalysen, skriver han et sted – ikke så lite mytologiserende – krever at man også aksepterer et liv i ensom opposisjon. Noen år senere, i et ufullført arbeid fra 1938, fastslår han at psykoanalysen ikke har noen utsikter om å få gjennomslag eller bli godt likt. Til dét går den for på tvers av alminnelige tenkemåter.

Det er ikke gitt hva Freud mener med alminnelige tenkemåter, og det er lett å karikere posisjonen hans. Ikke sjelden ser vi Freud framstilt som nettopp en esoterisk figur, en som bare snakker til innvidde, på en sneversynt og dogmatisk måte. Tenk bare på den berømte tegningen som, avhengig av hvordan man ser, viser både Freud i profil og en naken kvinne, utstrakt. Budskapet er enkelt: Den psykoanalytiske tenkningen får alt til å handle om fortrengt seksualitet.

Freuds prosjekt var å vise hvordan det ubevisste virker i oss. Han ville ha oss til å se at det finnes en annen «scene» i hver og en av oss enn den vi til enhver tid er oss rasjonelt bevisste, en skyggeside som vi lever med på ulike måter, og som er meningsbærende, ja, som rommer individuelle sannheter. Det er ikke minst derfor detaljene og symptomene får så stor betydning for Freud. De forteller ham at det finnes en rest av mening for den enkelte å hente fram igjen, en forbindelse å gjenopprette som ellers er skjult for det rasjonelle jeget. Slik utvikler han metode som skal skape sammenheng mellom ulike deler i den enkeltes liv, men som samtidig snur opp-ned på den alminnelige forståelsen av hvordan ting henger sammen. Man er ikke herre i eget hus, som Freud et sted formulerer det. Det er også i denne forstand at psykoanalysen kan sies å ha et kritisk og subversivt potensial. Den forsøker å skape innsikt i de forholdene vi ellers skjuler og fortier. Dette gjelder både på individ- og samfunnsnivå.

Når dét er sagt, er det vanskelig å snakke om psykoanalysen som en enhetlig teori. Freuds verk kan forstås på ulike måter, og har gitt opphav til radikalt forskjellige teorier. Slik skal det også være. Freud selv beskriver psykoanalysen som mer enn en behandlingsform. For ham er psykoanalysen en optikk han ser verden gjennom. Det betyr i noen tilfeller at han trer én teori over verden, men det betyr også at han åpner psykoanalysen for påvirkning fra andre fagfelt, og omvendt, at han tydeliggjør ulike posisjoner, og vil ha dem til å bringe hverandre i tale.

Dette er noe av bakgrunnen for at vi har villet lage en tverrfaglig utgivelse. Da Agora kom med et Freud-nummer i 1987, i tidsskriftets andre årgang, var ambisjonen å utforske «det filosofiske potensialet i Freuds teorier». Dén ambisjonen har vi fortsatt. Samtidig har vi villet nærme oss psykoanalysen fra andre fagfelt, som teologi, psykologi og litteratur, og ikke minst være tettere på det kliniske. Det siste har vi villet ganske enkelt fordi Freuds teori, helt fra begynnelsen av, er uløselig knyttet til nettopp de kliniske erfaringene.

Det sier seg selv at vi ikke hadde laget et nummer om Freud hvis vi ikke hadde ment at han var verdt oppmerksomheten, men nummeret er ingen uforbeholden omfavnelse av Freuds verk. Freuds tenkning har problematiske sider. Noen av disse sidene er historisk betinget (for eksempel kvinnesynet), andre virker miljøbetinget (det varierer for eksempel i hvilken grad Freud gir uttrykk for en klassebevissthet), andre igjen har med selve teorien å gjøre.

Freud leter hele tiden etter det bakenforliggende. Den psykoanalytiske tenkemåten er en tenkemåte som – lett karikert – hevder at alt betyr noe, ingenting er tilfeldig. Derfor er også tolkning et av de viktigste psykoanalytiske redskapene. Det er gjennom tolkning at Freud kommer fram til sin egen forståelse av pasientenes symptomer. En forståelse som skulle vise seg å være frigjørende for flere av pasientene. Men sykehistoriene gir en også innblikk i hvordan tolkning kan utøves på ufrie og dogmatiske måter. De psykoanalytiske begrepene blir utviklet i Freuds møte med pasienter, men sykehistoriene viser også hvordan Freud kan tvinge en forståelse han har fra før, på pasientene. Tolkning er et tveegget sverd: Vi klarer oss ikke uten, men det gjelder å være oppmerksom på hvordan hypoteser kan utvikle seg til sannhet.

Det er også grunn til å problematisere Freuds utviklingstanke. For Freud er grensene mellom sykdom og normalitet uklare, og han argumenterer ofte for at målet for den syke og den ikke-syke langt på vei er det samme: å få mer oversikt over eget ubevisste. Slik understreker han at nevrotikernes sjelsliv hører normaliteten til, og i dette ligger det utvidelse av det menneskelige. Samtidig har Freud en nokså klar forestilling om hva som er normalt, hva som er målet for den menneskelige utvikling. I Totem og tabu, for eksempel, omtaler han nevrotikernes sjelsliv som et «forstadium». En slik forestilling er ikke bare reduserende, men kan også bidra til å sementere normer for rett og galt.

Hvordan Freud og den psykoanalytiske tradisjonen forholder seg til annerledeshet, er i det hele tatt et stort og sammensatt tema. Freud går på den ene siden langt i å anerkjenne betydningen av individuell mening, og dermed også individuell variasjon. Det vil si, fordi vi har ulike erfaringer, og er forskjellige, vil vi også ha ulike svar på hva som er et meningsfullt liv. På den andre siden ser man, hos både Freud og i den psykoanalytiske historien, hvor vanskelig det har vært å holde tak i denne åpenheten i praksis.

Det er et paradoks at teorien er så langt framme i å inkludere sider ved det menneskelige som ellers i kulturen blir marginalisert (enten det nå dreier seg om forståelsen av seksualitet eller psykens drivkrefter), og at eksemplene samtidig er så mange på at man har vært strenge på hva som blir godtatt, når det kommer til stykket. Freud selv ser for eksempel ikke ut til å ha opplevd faglig uenighet innenfor psykoanalysen som primært berikende, men brøt tvert imot med dem som tenkte for avvikende (Stekel, Adler, Jung). Hva menneskelig mangfold og individuell variasjon angår, er det også påfallende at man i den psykoanalytiske teorien har kunnet tenke at mennesket har en grunnleggende biseksualitet, men når det gjelder spørsmålet om homofili, har flere av de psykoanalytiske institusjonene i realiteten vært i utakt med utviklingen ellers i samfunnet, og problematisert den homofile seksualiteten på en annen, og mindre fleksibel, måte enn de har problematisert den heteroseksuelle seksualiteten.

Noe av det viktigste å ivareta i arven etter Freud, er åpenheten mot det ukjente – i oss selv og i verden som omgir oss. Når man leser Freud i dag, er det lett å hefte seg ved den autoritative stilen, men ved å vektlegge betydningen av frittflytende oppmerksomhet – eller liktsvevende oppmerksomhet, som er den direkte oversettelsen av begrepet Freud bruker – tar Freud til orde for en måte å erkjenne på som handler om nettopp ikke å styre, ikke dirigere, ikke bare plassere det man erfarer, ut fra kategorier man kjenner fra før. Ved stadig å insistere på verdien av frittflytende oppmerksomhet, viser Freud en dyp tillit til det å gi seg hen til en annen logikk enn den vanen foreskriver, å ta inn stort og smått, åpent, uten å forhåndsrangere hva som betyr noe, og hva som ikke betyr noe, men i stedet reflektere på nytt hver gang over hva det faktisk er man erfarer.

Den samfunnsmessige relevansen av en slik måte å være i verden på, er åpenbar. Ett eksempel, bare, er debatten om tiggerforbud. Det slående i denne debatten er ikke de steile frontene – for eller mot – men fraværet av en grundig refleksjon rundt hvorfor man vil ha tiggerne bort. Kanskje ville debatten komme noen skritt videre om man ikke var så opptatt av å knytte tiggerne til kriminelle miljøer, og heller brukte tid på å tenke over hva ubehaget vi opplever i møte med dem, forteller oss. Å bli værende i en mistenkeliggjørende problematisering av grunnene til at tiggerne er der de er, kan i verste fall bidra til at vi mister av syne hva vi har rett foran øynene våre.

Én av grunnene til at mange de siste tiårene har vært så ivrige på å definere psykoanalysen som avleggs, er kanskje at den som tenkemåte fortsatt representerer noe radikalt.