Stine Thidemann Faber, Annick Prieur, Lennart Rosenlund & Jakob Skjøtt-Larsen,

Det skjulte klassesamfund.

Aarhus: Aarhus Universitetsforlag 2012.

Skjult klassesamfunn?

Innledning

Mange kulturkommentatorer og samfunnsforskere har i løpet av de siste 30 årene latt seg inspirere av Pierre Bourdieus La Distinction, som kom ut på fransk i 1979, i engelsk oversettelse i 1984, og i forkortet norsk utgave i 1995. Bourdieus perspektiver på klasse, kultur og livsstiler vekker stadig interesse og debatt, både i faglitteratur og i en større offentlighet (noe flere avisopplag og en definisjonskonkurranse fra det siste året vitner om).

Det skjulte klassesamfund er et bidrag til en Bourdieu-inspirert analyse av befolkningen i en mellomstor dansk by – Aalborg – gjennomført av forskere med inngående kjennskap til Bourdieus perspektiver. Lennart Rosenlund har i en årrekke arbeidet med kultursosiologiske studier inspirert av ideer fra La Distinction. Fra sin stilling ved Universitetet i Stavanger har han gjennomført flere studier fra Norges oljehovedstad der han har forsøkt å følge Bourdieus forsk-ningsstrategiske prinsipper ganske nøye. Annick Prieur har oversatt flere av Bourdieus tekster til norsk, og etter at hun etablerte seg ved Aalborg Universitet, har hun arbeidet med å anvende Bourdieus perspektiver i dansk kontekst. Stine Thidemann Faber og Jakob Skjøtt-Larsen har vært doktorstipendiater tilknyttet det Aalborg-baserte forskningsprosjektet som blir oppsummert i boka Det skjulte klassesamfund. Informasjon om befolkningen i Aalborg er samlet inn ved hjelp av en spørreundersøkelse som ble gjennomført med telefonintervjuer i 2004, samt informantintervjuer som ble gjort i 2005–2006. Dette er supplert med en del foreliggende statistikk og diverse skriftlige kilder.

Hvem er boka skrevet for og hva vil forfatterne med den?

Vi har lært av Umberto Eco at tekster alltid foregriper en eller flere modellesere, og fremstillingen i Det skjulte klassesamfund reiser noen spørsmål om hvem boka er myntet på. Siden den er utgitt på Aarhus Universitetsforlag, og i følge teksten på omslaget vil være av interesse for «alle, der beskæftiger sig med eller interesserer sig for klasser og social ulighet», er det nærliggende å anta at modelleseren er en fagfelle innen samfunnsteori/samfunnsvitenskap. Vurdert med dette utgangspunktet har Det skjulte klassesamfund noen mangler sammenlignet med en klassisk faglig monografi eller avhandling. Spørreskjemaer og intervjuguider gjengis ikke (leseren henvises til andre publikasjoner fra forfatterne), litteraturreferansene er nokså knappe, de diskuteres ikke systematisk, og brukes i begrenset grad for å knytte temaer i boka an til pågående faglige debatter. Der det gjøres bruk av statistiske analyser, er fremstillingen nokså knapp og mer orientert mot oversiktlige presentasjon av resultater enn mot teknisk presisjon og diskusjon av forutsetninger. Samtidig brukes det en del plass på å fremlegge både teoretiske og metodologiske poenger som er velkjente blant folk som har arbeidet med Bourdieus sosiologi. Alt dette peker i retning av at de primære modelleserne er «den interesserte offentligheten», kanskje særlig i Aalborg, og ikke minst studenter i samfunns- og kulturfag, kanskje særlig ved Aalborg Universitet. Dette kunne tilsi at en anmeldelse som yter boka full rettferdighet, burde legge vekt på dens pedagogiske kvaliteter. Det skjulte klassesamfund er opplagt egnet for bruk i undervisning innen nevnte fagområder. Fremstillingen i boka er oversiktlig, og teksten er rimelig klar, om enn ikke gnistrende. Til tider kan den være litt uengasjerende fordi forfatterne er mer opptatt av å gjøre rede for sine hovedpoenger enn av å problematisere og diskutere kontroversielle spørsmål. I kommentarene til informantintervjuene er det f.eks. mye parafrasering av utsagn som allerede er gjengitt i sitats form, mens det legges liten vekt på alternative fortolkninger.

Uansett, denne anmeldelsen vil fokusere på teksten som et faglig bidrag. Fremstillingsform og pedagogiske kvaliteter vil derfor ikke være et viktig tema. Det sentrale spørsmålet vil være hva en Bourdieu-inspirert klasseanalyse kan forventes å bidra med, og hvorvidt innholdet i boka innfrir det tittelen antyder, nemlig avsløring av et skjult klassesamfunn.

Vi er dermed over på tematikken i studien. Hva har forfatterne villet med Det skjulte klassesamfund? I forordet skriver forfatterne at de ønsker «at vise, hvordan klassesamfundet fortsat lever i bedste velgående, først og fremmest opretholdt af strukturer af forskelle, som normalt ikke tillægges den store betydning, men som er væsentlige for den enkeltes livsbetingelser og muligheder – og for dagens samfund som et hele.» (s. 7). Avslutningskapitlet åpner med følgende formulering: «Hovedformålet med denne bog har været at undersøke, hvorvidt det giver mening at tale om klasser i nutidige samfund.» (s. 231) Det som sies disse to stedene, er opplagt ikke det samme. Å erklære at «klassesamfundet fortsat lever i bedste velgående», er selvfølgelig noe annet enn å undersøke om det «giver mening at tale om klasser». Vurdert som beskrivelse av innholdet i boka er det liten tvil om at den siste formuleringen treffer langt bedre enn den første. Dette er skuffende, for selv om studien i hovedsak er gjennomført på en teoretisk og metodisk «forskriftsmessig» måte, og selv om fremstillingen er rimelig klar og oversiktlig, etterlater den et inntrykk av at det er noe som mangler. Dette noe er nye innsikter.

Det kan virke som om forfatterne har hatt et defensivt utgangspunkt. De later til å ha tatt inn over seg at klasseanalyser av de ganske velfungerende og nokså egalitære skandinaviske landene vil bli møtt med skepsis og oppfattet som passé blant en del toneangivende samfunnsvitere; at Bourdieus perspektiver med årene er blitt «møllspiste» på grunn av en serie kritiske innvendinger; at verden har gått i en retning de siste 30 årene som forskyver oppmerksomheten mot andre områder enn det som var Bourdieus interessefelt. Gitt dette utgangspunktet har forfatternes mål vært å vise at Bourdieus perspektiver fortsatt gir god mening og kan gripe noe vesentlig ved sosiale mønstre i en mellomstor dansk by i på begynnelsen av 2000-tallet. Kanskje det, men er ikke et hovedpoeng med samfunnsteori at det skal være et redskap til å erkjenne noe som ikke allerede er beskrevet? Det kan virke som om forfatterne er rimelig fornøyde med å bidra til å vise at Bourdieus perspektiver og metodologi fortsatt kan ha relevans. De har greid det, og bør få kreditt for å ha gjort en stor empirisk undersøkelse der de gjennomfører noe som kan sees som en slags «test» av Bourdieus generelle antagelser. Boka kan dessuten gi studenter og andre som ikke kjenner Bourdieus arbeider, en innføring i noen prinsipper for «sosioanalyse». For oss som allerede kjenner Bourdieus arbeider godt, ville et nytt tilfang av overraskende observasjoner og originale analyser vært en berikelse. Noe av det som ga La Distinction retorisk kraft og gjennomslag, var Bourdieus særegne måte å kombinere detaljerte observasjoner og dataanalyser med sarkastiske kommentarer om forhold i det franske samfunnet og implisitt ironi over andre franske intellektuelle og deres foretrukne former for filosofisk refleksjon. Det er mye forlangt å leve opp til dette, og det går an å mene at det heller ikke er ønskelig fordi dagens samfunnsvitenskap krever større presisjon. Men en tekst litt mer «à la den opprinnelige Bourdieu» ville ha løftet studien betraktelig og antagelig også gjort den mer spennende for nykommere til Bourdieu.

Noe annet, og langt viktigere, som også savnes i denne studien, er undersøkelse av hvilke effekter distinksjoner i livsstil og praktisk fornuft kan ha. Etter denne anmelderens syn hadde Bourdieus opprinnelige studie for lite fokus på hva forskjeller i livsstil, grensedragninger og «symbolsk vold» fører til. I forlengelsen av Bourdieus arbeider burde spørsmålet om hvorvidt kulturelle distinksjoner faktisk har stor betydning for dominansforhold i samfunnet stått sentralt. Det skjulte klassesamfund bidrar i liten grad til å avklare dette. Forfatterne ser ut til å være på det rene med at spørsmålet er sentralt, men kommer ikke noe lenger i å besvare det. Som hos Bourdieu antydes det en del mulige konsekvenser, uten at disse undersøkes. I konklusjonen, på side 236 skriver forfatterne:

Og det er en viktig pointe i bogen, at klasser er relateret til undertrykkelse og dominansstrukturer. Det er ikke lige eftertragtet at befinde sig i de forskellige grupper, og på den måde får de kulturelle og moralske forskjelle og de grænser, der trækkes mellom grupperne, væsentlige konsekvenser. Selv om det ikke eksplicit gøres til genstand for diskussion, synes der i samfundet, og mellem klasserne, at foregå en stadig kamp om at definere «det gode liv», og denne kamp fører ikke bare til subtile barrierer mellom mennesker, men også til en nedvurdering og afstandstagen fra dem, der vurderes at være tabere i kampen.

Forfatterne hevder altså at de sosiale og kulturelle distinksjonene har «væsentlige konsekvenser», men gjør lite for å vise dette. Vi får ikke innblikk i de kampene som hevdes å pågå, hvordan de utkjempes og hva som avgjør utfallet. Sentrale spørsmål forblir dermed udiskutert og ubesvart: Er distinksjoner viktige for å forklare hvordan undertrykkelse og dominans skapes og videreføres? Er kulturelle og moralske distinksjoner sentrale mekanismer for reproduksjon av sosial ulikhet?

Hva kan klasseanalyser bidra med?

Dominansforhold og reproduksjon av sosial ulikhet er sentrale temaer i klasseanalyse. I historie og samfunnsvitenskap finnes det en lang tradisjon for å studere klasseforhold, men etter 2. verdenskrig har tilslutningen til dette vært vekslende. Klasseteorier er blitt konfrontert med alternative teorier om individualisering, massesamfunn, mediesamfunn, nettverkssamfunn, osv. Interessen for samfunnsklasser hadde selvfølgelig et kraftig oppsving under den marxistiske bølgen i akademia på 1960- og 70-tallet. Studier av økonomisk bestemte klasseforhold ble brukt som en inngang til å studere alle sider ved en samfunnsformasjon og dens transformasjoner. Men ideen om «å gripe totaliteter» på denne måten ble etter hvert kritisert for å være både overambisiøs og overflatisk: Overambisiøs fordi ingen såkalt helhetsanalyse kan være uttømmende, overflatisk fordi manglende helhetsforståelse ofte ble kompensert med skjematisk reduksjonisme som tilbakeførte alt til «økonomiske drivkrefter». Marxistisk klasseteori forkynte dessuten en omfattende politisk mobilisering som viste seg å utebli, og det ble etter hvert åpenbart at folk i stadig mindre grad knytter sin identitet og sine aktiviteter til kollektive bevegelser. Dette, og utviklingen i massemedia og forbrukskultur, bidro til at det på slutten av 1970-tallet spredte seg en ny begeistring i vestlige universitetsmiljøer for ideer om individualisering og overgang til en «postmoderne æra». Det er mot denne bakgrunnen Bourdieus analyser av «utdanningssamfunnet» og «forbrukssamfunnet» fremsto som klasseteori for en ny tid. En grunn til at Bourdieus perspektiv på klasser, klassefraksjoner og sosiale stridigheter tiltrakk seg oppmerksomhet, var at han presenterte en mer kompleks modell av klassestrukturen i moderne samfunn, en modell som la vekt på forbruksmønstre og kulturinteresser, og som ikke minst omfattet akademikeres sosiale posisjon og interesser i et samfunn der utdanningssystemet får stadig økende betydning. Bourdieu ønsket å gi en ny fortolkning av Max Webers skille mellom klasse og stand, mens språkbruken hans signaliserte videreføring av et sentralt element i marxistisk teori, nemlig forståelsen av klasse som bakgrunn for undertrykkelse, konflikt og kamp.

For å vurdere hva en klasseanalyse av den typen som presenteres i Det skjulte klassesamfund kan bidra med, er det nyttig å ta utgangspunkt i noen hovedtemaer i tradisjonell klasseanalyse, deretter se kort på hvordan disse temaene er blitt håndtert i Bourdieus variant av klasseanalyse, for så vurdere hvordan dette appliseres i studien av Aalborg. Uten å gjøre krav på å gi en uttømmende oversikt, virker det rimelig å si at klasseanalyser har vært opptatt av (1) historiefortolkning, (2) fordelingsanalyser, (3) sosial rettferdighet, (4) mobilitet, (5) mobilisering, (6) ideologikritikk og (7) dominans og motstand i dagliglivet.

(1) Fortolkning av historiske hendelser, konflikter og endringer har selvfølgelig vært et sentralt tema i klasseteori, særlig i all sådan som har tilknytning til den marxistiske tradisjonen (historisk materialisme). Bourdieu presenterer ingen historiefilosofi, og de historiske betraktningene som sporadisk dukker opp i arbeidene hans, er som oftest skissepregede. Samfunnsklasse som nøkkel til å fortolke historisk endring er ikke Bourdieus anliggende. Studiene han publiserte om fremveksten av et felt for kulturproduksjon i Frankrike på 1800-tallet, inkluderer noe historisk materiale, men gir ingen bredt anlagt historisk fremstilling basert på klasseanalyse. Det samme gjelder diskusjonene om det franske utdanningssystemet. Modellen av klassestrukturen (eller Det sosiale rommet) i Frankrike som Bourdieu lanserte i La Distinction, har få historiske referanser, og i den grad historisk tid trekkes inn, er det bare snakk om endringer som har foregått over et par tiår. Bourdieus analyse er blitt kritisert for å legge for stor vekt på det synkrone, noe han et stykke på vei sa seg enig i. Det er derfor et positivt bidrag til å utvide perspektivet når det i kapittel 2 av Det skjulte klassesamfund trekkes en del historiske linjer som setter klassesituasjonen i dagens Aalborg inn i en fortelling om avindustrialisering og fremvekst av serviceøkonomi. For alle lesere som ikke kjenner Aalborg, ville det vært nyttig om denne delen også hadde inneholdt litt mer elementær sosiodemografisk informasjon. Vi får f.eks. oversikter over andel ansatte i tertiæryrker, andel med videregående utdanning og andel innvandrere og etterkommere, men ikke noe om antall innbyggere.

(2) Fordelingsanalyser er et gjennomgangstema i klasseteori, fra Friedrich Engels sin bruk av sosialstatistikk for å beskrive leveforholdene til arbeiderklassen i England i 1844, til det enorme antallet analyser som er gjennomført i alle grener av sosiologien med utgangspunkt de fleste varianter av klasseteori. Det er stor innholdsmessig spennvidde i Bourdieus La Distinction, men fordelingsanalyser står uten tvil sentralt. Det gjelder fordelingsanalyser av forbruk, av kulturelle preferanser innenfor og mellom de tre hovedklassene, og analyser av hvordan moralske vurderinger og politiske oppfatninger struktureres av det sosiale rommet. Flere av disse temaene er også sentrale i Det skjulte klassesamfund. Forfatterne legger hovedvekten på å analysere fordelinger av bosted, kulturelle preferanser og politiske vurderinger og oppfatninger. Ved hjelp av korrespondanseanalyse kartlegges mønstre innenfor disse feltene, og mønstrene som fremkommer, knyttes til en modell av klasseforhold i Aalborg som forfatterne har konstruert på basis av innsamlede sosiodemografiske personopplysninger. For å utdype de statistiske fordelingsanalysene gjennomførte et par av forfatterne informantintervjuer med personer som representerer ulike lokaliteter i rommene av livsstiler og oppfatninger.

Kapitlet om boliger og geografiske skillelinjer (kapittel 6) gir et nyttig og interessant oversiktsbilde over hvordan Aalborgs befolkning fordeler seg på bydeler. Men i analysen av dette kan det virke som om betraktninger om kapitalsammensetning bare forkludrer hovedmønsteret: Skillet mellom grupper med økonomisk og kulturell kapital som nevnes på side 103, ser ene og alene ut til å ha å gjøre med at det er mange studentboliger i tre sentrale bydeler. Forfatterne har ikke sannsynliggjort at det finnes to konkurrerende eliter med hver sine geografiske bastioner. Hovedmønsteret i fordelingen viser seg å være nøye korrelert med fordelingen av økonomisk kapital. Dette kan neppe sies å avsløre noe «skjult klassesamfunn» siden de fleste eiendomsmeglere, og standard økonomisk teori, hevder at det er en åpenbar sammenheng mellom husholds økonomiske ressurser og deres valg av bolig. Mer interessant blir det i siste del av kapitlet der vi får gjengitt informanters vurderinger av egen og andres bydeler, vurderinger der økonomiske skiller gjerne pakkes inn i eufemismer. Men når forfatterne avslutningsvis i kapitlet skriver at det «pågår konstante symbolske kampe om definisjoner af lokaliteter og steder» (s. 118), er det god grunn å etterlyse eksempler som viser spor av disse kampene.

Ut fra perspektivet i Det skjulte klassesamfund er kapitlet om kulturelle skillelinjer (kapittel 7) sentralt: «i disse mønstre af smag og afsmag ligger netop, vil vi hævde, en af de vigtige måder, klasse sætter sig igjennem på i dag» (s. 148). Sett i forhold til den betydningen kulturelle skillelinjer tillegges, er kapitlet innholdsmessig ujevnt. Det er positivt at forfatterne viser hvordan man «i Bourdieus ånd» kan velge ut kulturelle indikatorer som er tilpasset en annen kontekst og en annen tid enn Bourdieus. De statistiske analysene av kulturelle preferanser er kompetent utført gjennom bruk av korrespondanseanalyse, og ved hjelp av clusteranalyse går de noen trinn videre enn det vi kjenner fra Bourdieu. Analysen viser 3–4 ulike kulturelle segmenter som på en meningsfull måte kan knyttes til strukturen i det sosiale rommet i Aalborg, og til betraktinger om lokale vs. kosmopolitiske orienteringer.

Forfatterne er opptatt av å argumentere mot ideen om at smak og kulturelle preferanser er blitt individualisert. De legger vekt på at smakssegmenter i høy grad kan beskrives og fortolkes med utgangspunkt i sosial klasse. Men i motsetning til hva forfatterne skriver på side 121, er ikke dette et særlig kontroversielt syn. Det finnes et stort tilfang av kultur- og mediestudier som viser at strukturelle forhold knyttet til blant annet økonomi, utdanning og kulturelle ressurser i høy grad korrelerer med kulturelle preferanser. Det ville derfor vært interessant om forfatterne hadde vært mer opptatt av mulighetene for å gjøre sammenlignende analyser. Av litt uklare grunner legges det stor vekt på mediebruk når det gjelder dansk TV og presse, mens musikksmak, som i større grad kunne ha åpnet for å trekke sammenligninger til andre undersøkelser, har en sekundær rolle.

Det er i det hele tatt noe problematisk ved håndteringen av kulturelle indikatorer i Det skjulte klassesamfund. Forfatterne er ikke særlig opptatt av å vurdere påstander som har vært fremsatt og diskutert av andre forskere (selv om ulike bidrag i den faglige debatten om kulturelle segmenter blir nevnt innledningsvis). I stedet gir forfatterne inntrykk av å følge en induktiv metodologi. Man kan mene at dette er i tråd med oppfatningen til statistikere som har utviklet korrespondanseanalyse siden flere av disse knytter analyseteknikken til ideer om en induktiv tilnærmingsmåte (noe det også henvises til på side 63 i boka), men disse ideene reiser mange epistemologiske spørsmål. Ideer om induktiv metodologi bryter radikalt med de konstruktivistiske forutsetninger om teoriavhengige data som har preget mye vitenskapsteori de siste tiårene, og som Bourdieu ser ut til å slutte seg til. I beskrivelsen av forskningsdesignet som ligger til grunn for Det skjulte klassesamfund, er det ikke noe som tilsier at det er brukt en induktiv tilnærmingsmåte. Forfatterne har ikke hatt tilgang på noen former for «big data» om kulturkonsum som muligens kunne vært utgangspunkt for et induktivt forskningsopplegg. Det fremgår tydelig at de kulturelle indikatorene som brukes i undersøkelsen, er valgt ut med utgangspunkt i Bourdieus teoretiske perspektiver (med vekt på skillet mellom økonomisk og kulturell kapital, og på samlet mengde kapital). Det er derfor malplassert når flere formuleringer i teksten skaper inntrykk av at utforskningen av kulturelle skillelinjer i Aalborg har likhetstrekk med en ekspedisjon til et fremmed kontinent. Danmark er ikke noe fremmed kontinent, og de som befolker Aalborg, er etter alt å dømme ikke mer spesielle enn at folk som kjenner Skandinavia, eller Vest-Europa eller Nord-Amerika, kan stille spørsmål om hva folk liker og misliker basert på erfaringer fra andre studier om kulturelle preferanser og livsstil. De spørsmålene som er brukt i undersøkelsen, er valgt ut for å være indikatorer på økonomisk og kulturell kapital, og det er derfor ikke særlig overraskende at svarfordelingen kan tolkes i lys av Bourdieus kapitalbegreper, selv om det i utgangspunktet ikke var gitt hvordan fordelingene ville se ut.

Samtidig er ikke disse fordelingsmønstrene så klare som forfatterne kan gi inntrykk av. For det første er det et betydelig sammenfall mellom kulturelle preferanser i ulike segmenter, eller «en sterk fælleskultur», som forfatterne nevner på side 147. Et hovedskille i fordelingen går nok derfor ikke mellom respondenter med ulike kulturelle preferanser, men mellom de respondentene som uttrykker interesse for forskjellige kulturuttrykk, og de som ikke gjør det. For det andre, og viktigere, ser det ut til å være lagt for liten vekt på aldersspennet blant de 1174 respondentene som inngår i undersøkelsen. Respondentene er i alderen 18 til 74 år. Alle undersøkelser av kulturinteresser og kulturaktiviteter viser at disse forholdene er sterkt korrelert med alder. Vi vet også at det er klare statistiske korrelasjoner mellom alder, utdanning og inntekt, og at disse forholdene interagerer på komplekse måter. Det er derfor påfallende når analysen av kulturelle skillelinjer i Aalborg underkommuniserer betydningen av alder. Via et par bemerkninger på sidene 146–47 får vi vite at alder spiller en viktig rolle, men leseren får ikke informasjon som gjør det mulig å vurdere hvordan alder preger strukturen i det livsstilsrommet som beskrives i kapittel 7. Vi er nødt til å se på innplottingen av alder i det sosiale rommet som gjengis tidligere i boka (på side 87) for å få en idé om hvilken betydning alder har for fordelingen av kulturinteresser, og dette bildet understreker at vi har å gjøre med en sterk effekt som burde ha vært innreflektert i tolkningen av livsstilsrommet. Mye taler for at alderskomponenten er så sterk at analysen burde ha skilt mellom ulike alderssegmenter.

(3) Betraktninger om sosial rettferdighet utgjør et moralfilosofisk grunnlag for mye klasseteori, men dette er ofte implisitt og underkommunisert. Så er også tilfelle hos Bourdieu. Han ser ut til å ta utgangspunkt i at i moderne samfunn er sjanselikhet en grunnleggende rettferdighetsnorm. Bourdieus samfunnskritikk går blant annet ut på å påvise forhold som undergraver mulighetene for å følge denne normen. Det skjulte klassesamfund inneholder heller ikke noen diskusjon om sosial rettferdighet, men det later til at forfatterne ønsker å avdekke forhold som undergraver sjanselikhet.

(4) Sosial mobilitet er et sentralt tema i mye sosiologisk klasseteori, særlig i de retningene som er inspirert av Max Webers arbeider. I Bourdieus utdanningssosiologi var mangel på mobilitet, dvs. sosial reproduksjon, hovedtema. I La Distinction tematiseres sosial mobilitet gjennom en rekke betraktninger om sosiale baner, både individuelle baner og yrkesgruppers og utdanningssegmenters baner. Noe tilsvarende er det få spor av i Det skjulte klassesamfund. Undersøkelsen inkluderer noen sparsommelige data om «fars utdanning» og «fars yrke», men det gjøres lite ut av denne informasjonen. Bortsett fra i det innledende kapitlet om Aalborgs sosialhistorie, er det lite å hente når det gjelder yrkesgruppers og utdanningssegmenters baner og andre temaer som angår strukturell mobilitet. Den grundigste behandlingen av individuell mobilitet opptrer i forbindelse med intervjuer om «klassereiser» i kapittel 10, noe som omtales nærmere nedenfor i sammenheng med temaet dominans og motstand i dagliglivet.

(5) Når det gjelder spørsmål om mobilisering til politisk handling, så advarte Bourdieu – i likhet med Max Weber før ham – mot den utbredte hangen til å forveksle teoretisk bestemte klasser med virkelige sosiale grupper som kan handle kollektivt. Sosiale klasser er for Bourdieu en type «logiske klasser», altså produkt av et teoretisk klassifikasjonsarbeid. Begrepene «klasser» og «klassefraksjoner» beskriver delpopulasjoner der folk har fellestrekk som gjør at de også kan tenkes ha større sjanse for å møtes i uformelle sammenhenger, for å utvikle sosiale relasjoner og for å etablere felles klassifikasjoner og fortolkninger av verden. Men mobilisering er ikke noe «naturgrodd» som kan forventes å oppstå spontant over tid, og det er derfor ønsketenkning å beskrive dette som en «oppvåkning» fra «Klasse an sich» til «Klasse für sich» (som det har vært gjort i deler av den marxistiske tradisjonen). Et hovedpoeng hos Bourdieu er at klasseundertrykkelse og klassekamp i moderne samfunn ofte foregår på tilslørte måter. Hvis kollektiv handling forekommer, er det resultat av et aktivt mobiliseringsarbeid. Studier av mobilisering har fått en viss oppmerksomhet hos Bourdieu og medarbeidere, men kan ikke sies å ha stått i fokus. Via debatt i massemedia, og et teaterstykke, ble det i en periode gjort noen forsøk på å bidra til politisk mobilisering mot nyliberal økonomisk politikk i Frankrike, men det er ikke denne relativt beskjedne aktivismen som har gjort Bourdieu til en sentral referanse i kritisk samfunnsforståelse.

Kapittel 8 i Det skjulte klassesamfund handler om politiske skiller, men berører i liten grad spørsmålet om mobilisering basert på sosial skillelinjer. I likhet med diskusjonen om kulturelle skiller i kapittel 7 inneholder kapittel 8 først og fremst en analyse av fordelinger. Men i tillegg til analyser av hvordan politiske oppfatninger er fordelt i befolkningen, får vi interessante betraktinger om dansk politikk. I det hele tatt er dette kapitlet bokas høydepunkt. Ikke bare fordi stoffet gjør det nødvendig å være spesifikk i forhold til trender i dansk politikk, men også fordi forfatterne her forholder seg aktivt til andre studier om samme emne, særlig til diskusjonen om «verdipolitikk» har erstattet «interessepolitikk». Vi får også presentert noen ansatser til å belyse hvordan politiske oppfatninger er relatert til variablene «alder» og «kjønn», men forfatterne går ikke inn på hvilken mening disse variablene har sett i forhold til politiske skillelinjer. Bourdieu gjorde i sin tid et poeng ut av at variabler som «alder» og «kjønn» ikke er selvforklarende, og at de må gis mening for å være sosiologisk interessante. Dette poenget er særlig relevant når forfatterne trekker inn kategoriene «arbeider» og «funksjonær» for å belyse ulikheter i politiske oppfatninger. Kategoriene «arbeider» og «funksjonær» har i løpet de siste 20–30 årene endret innhold på en måte som gjør at de i dag er tappet for betydning og det ville derfor vært nyttig om forfatterne hadde redegjort for hvilken mening de tillegger disse kategoriene og hva de er tenkt å skulle forklare.

Siste del av kapitlet utdyper de statistiske fordelingene ved å gjengi synspunkter fra informantintervjuene. Et gjennomgående tema er vurderinger av innvandring og oppslutningen om Dansk Folkeparti. Forfatterne er her inne på et interessant og kontroversielt tema, nemlig om tilslutning til Dansk Folkeparti i befolkningssegmenter med liten tilgang på kapital ikke bare kan forstås som uttrykk for innvandringsfiendtlighet, men også kan fortolkes som et uttrykk for opposisjon mot dominerende kapitalsterke miljøer (s. 173). Dessverre forfølges ikke dette temaet.

(6) Ideologikritikk har stått sentralt i den marxistiske tradisjonen, særlig innenfor den såkalte nymarxismen. Bourdieus bidrag til ideologikritikk i La Distinction kretser ikke om klassiske temaer for ideologikritikk som økonomisk teori, politisk filosofi eller religion, men dreier seg om estetikk og estetisk teori. La Distinction har som undertittel En sosial kritikk av smaksdommene, og hele verket kan leses som en immanent kritikk av noen grunntrekk i estetisk teori fra Kant til Adorno. Et gjennomgående prosjekt i Bourdieus kulturanalyser har vært å undergrave og oppløse de underforståtte assosiasjonene som gjør prestisjetunge kulturuttrykk til sosial ornamentikk for forskjønnelse og legitimering av sosial dominans. Det ideologikritiske momentet i denne kultursosiologien er for en stor del implisitt, i den forstand at Bourdieu ikke har hatt som prosjekt å målbære interessene eller perspektivene til undertrykte sosiale grupper, men heller har levert undergravende analyser av dominerende miljøers selvforståelse og selvpresentasjoner.

Det er dessverre få spor av denne typen ideologianalyse og ideologikritikk i Det skjulte klassesamfund. Et hederlig unntak er første del av kapittel 9, der forfatterne tar opp nordisk likhetsideologi og hvordan sammenblanding av likhet og likeverd gjør det vanskelig å tematisere sosiale skillelinjer fordi det lett blir oppfattet som stigmatiserende overfor underprivilegerte grupper. Forfatterne bruker informantintervjuer for å illustrere hvordan innbyggere i Aalborg både underkommuniserer klasseposisjoner og sosiale skillelinjer, og hvordan slike forhold omtales via eufemismer.

(7) Forhold som angår dagliglivets strukturer og dominansforhold står sentralt både i Bourdieus La Distinction og i Det skjulte klassesamfund. En av de viktigste, og kanskje mest provoserende, sidene ved Bourdieus arbeider er analysene av klassebestemte forskjeller i livsstil. I det skjulte klassesamfunnet Bourdieu ønsket å avkle, står ikke bare interesser knyttet til materielle betingelser på spill. Bourdieu var opptatt av hvordan tilgang på materielle og økonomiske goder interagerer med tilgang på kulturelle goder, og hvordan dette samspillet preger dominerende klassifikasjoner og kategoriseringer. Forhold som hadde vært markedsføreres og kulturformidleres domene, ble gjennom Bourdieus analyser sentrale for å fortolke klassefraksjonskamper i moderne samfunn. Dette ga et nytt blikk på strider mellom miljøer med tilgang på ulike mengder og typer kapital, f.eks. mellom miljøer preget av fortrolighet med «den legitime kulturen» og fremvoksende miljøer med nyervervede utdanningskvalifikasjoner og nyvakte forhåpninger å om skape seg et rom i akademia og kulturliv. Et poeng i Bourdieus analyser er at utfordrerne i det fremvoksende «utdanningssamfunnet» (f.eks. personer som har vært sosialt mobile gjennom utdanningssystemet og som forsøker å promotere nye kulturuttrykk) kan oppleve seg som deltakere i kamper mellom de dominerte og de dominerende i samfunnet, men at dette dreier seg om en form for miserkjennelse. For alle som har satt seg inn i Bourdieus analyser av klassefraksjonskamper, virker det hult og komisk når noen f.eks. gir inntrykk av at rivalisering mellom «institusjonsteater» og «frie teatergrupper», eller «etablerte» og «nye» universitetsfag, er en kamp mellom privilegerte og undertrykte samfunnslag. Etter Bourdieus analyser av livsstilstrekk i La Distinction er det også blitt litt mer krevende å neglisjere eller utdefinere meningsytringer og kulturelle uttrykk fra personer og grupper som mangler fortrolighet med de kommunikasjonskodene og klassifikasjonene som har høyest kulturell legitimitet.

I Det skjulte klassesamfund blir mange av disse temaene forsøkt håndtert i kapitlet om «Subjektive grænsedragninger og moralske skel» (kapittel 9) og i kapitlet om «Klasse som erindring og erfaring» (kapittel 10). Når disse kapitlene er plassert avslutningsvis, må de kunne betraktes som en form for konklusjon. Man kan forvente at forfatterne her vil vise hvordan det analytiske apparatet de har utviklet, forklarer dynamikken i viktige deler av det aalborgske dagligliv. Man kan forvente at det er her vi skal få et bilde av hvordan den økonomiske og den kulturelle kapitalens makt utøves og oppleves. Gitt disse høye forventningene er de to kapitlene en skuffelse. De er empirisk snarere enn analytisk orienterte, og de når i liten grad ut over rene gjengivelser og parafraseringer av informantenes selvbeskrivelser og deres typifiseringer av andre grupper. Det mest interessante i kapittel 9 er det som skrives som «moderskap»: «En av konklusionerne i vores materiale er, at det netop er i måden, hvorpå de interviewede kvinder løbende positionerer sig selv via henvisninger til andre mødre eller familier, som de mener, har andre værdier, og en anden indstilling og adfærd, at klasse viser sig tydeligst i interviewene.» (s. 197) Et hovedpoeng i fortolkningen av intervjuene med de kvinnelige informantene er at kvinnene knytter økonomiske skillelinjer sammen med moralske distinksjoner. Flere av informantene er opptatt av å understreke at materiell rikdom kan gå sammen med mangel på omsorg og kjærlighet: «Det rige, men forsømte barn er en figur, der går igjen i kvindernes fortællinger.» (s. 197) Forfatterne viser samtidig til en lignende retorisk figur som brukes for å karakterisere familieforhold på i den motsatte enden av det økonomiske hierarkiet: «[…] det fattige, forsømte barn, hvor især forestillingen om den enlige mor synes at være tæt knyttet til klasse» (s. 197). Forfatterne nevner i denne sammenhengen et eksempel på hvordan sosialt privilegerte foreldre vurderer barns venner ut fra klasserelaterte livsstilstrekk som kosthold, kroppspleie og -holdning, uten at de eksplisitt henviser til klasse (s. 198–199). Forfatterne understreker også at deres informanter fra arbeiderklassen ikke har internalisert de dominerende klassenes kategoriseringer og nedvurderinger, men i stedet har en positiv selvdefinisjon knyttet til «forestillinger om ‘det gode moderskab’» (s. 199).

Analysene av informantintervjuene i siste del av kapittel 9 kan åpne for en rekke spørsmål om forholdet mellom generell familiepolitikk og klasseinteresser. Dessverre er ikke forfatterne opptatt av å trekke forbindelser mellom informantenes oppfatninger og strukturelle forhold knyttet til klasse og politikk. Dessverre, fordi dette ville ha løftet analysene til et nivå der de ikke bare er relevante for forholdet mellom noen av Aalborgs innbyggere, men også relevant for diskusjoner om klasseinteresser i dansk – og skandinavisk – familie- og kjønnspolitikk.

Helt mot slutten i kapittel 9 skriver forfatterne: «På baggrund af både de kvantitative og de kvalitative interviews tegner der sig et billede av en række forskelle i livsstil og i politisk-moralske orienteringsmåder. Spørgsmålet er, om dette også er utdryk for ulighed og sosial dominans?» (s. 205) Denne anmelderen er enig i at dette er selve spørsmålet. Derfor burde det ha vært stilt innledningsvis, og forsøkt besvart i løpet av kapittel 9. Dessverre viser det seg at Det skjulte klassesamfund ikke har mye å gi når det gjelder å besvare dette sentrale spørsmålet.

Fortellingene som gjengis i kapittel 10, handler om erfaringer med utdanning og arbeidsliv i et samfunn preget av strukturell mobilitet, dvs. i et samfunn med økt etterspørsel etter utdannet arbeidskraft der mange arbeidsplasser i industri, håndverk, jordbruk og hushold er forsvunnet og hvor ufaglært arbeidskraft i økende grad blir importert. Strukturendringer av denne typen skaper både sosial degradering og mer eller mindre tilsiktet oppadgående sosial mobilitet («klassereiser»). Fortellingene som gjengis, kretser rundt dette. Fremstillingen styrer heldigvis unna det nostalgiske preget som kjennetegner mange beretninger om «klassereiser». Vi slipper forfatternes selvbekjennelser om egen bakgrunn fra enkle kår og fremmedfølelse i akademia i studietiden.

Ved å fokusere på hvordan strukturendringer på makronivå kan gjennomleves som opplevelser av utilstrekkelighet og tapt verdighet, gir fremstillingen på sitt beste et bidrag til å forstå sammenhenger mellom klasseskiller og fordeling av lidelse i en moderne velferdsstat. Analysene av informantenes fortellinger kommer inn på hvordan tilsynelatende individuelle emosjoner kan forstås som kroppsliggjøring av sosialt strukturerte avmaktsforhold. Dette er et interessant tema som gjerne kunne vært viet mer oppmerksomhet, f.eks. gjennom å forfølge det på tvers av de enkelte intervjuene. Generelt fremstår utdragene fra informantintervjuene i for stor grad som illustrerende skisser knyttet til teoretiske perspektiver fra Bourdieu og Axel Honneth. Av og til forsøker forfatterne å gå grundigere inn på informantenes historier, men disse brokkene av personlig erfaringer, som nok er ment å skulle synliggjøre det allmenne i det individuelle, når i liten grad ut over det individuelle i det individuelle.

Fremstillingen av «klassereiser» har mer å gi. Her kommer forfatterne med interessante observasjoner og analytiske poenger i tilknytning til hvordan en sosial klatrer («Marianne») beskriver livsstilstrekk og forbruksmønstre blant gamle og nye venner og blant naboer, og hvordan hennes sosiale bane disponerer for refleksivitet når det gjelder slike forhold. Sosiale tiltrekninger og aversjoner er viktige prosesser i formidling av klasserelasjoner på mikronivå, og forfatterne bidrar til å utdype noe av det som allerede har vært skrevet om oppadgående sosial mobilitet i et livsløpsperspektiv ved å legge vekt på hvordan bevissthet om iscenesettelse av selvet, og jakt på anerkjennelse, ledsages av ambivalens og opplevelse av «hjemløshet». Men igjen er det uklart om forfatterne kun er ute etter å illustrere poenger som Bourdieu og andre har viet mye oppmerksomhet, eller om det som sies, også er ment å være et supplement til, og et alternativ til, perspektiver hos Bourdieu. Noen bemerkninger på side 226, der det vises til at Jon Cook i en artikkel har lagt vekt på «imitasjon, forhandling og bearbeiding», kan oppfattes som en litt dulgt kritikk av noen grunnprinsipper i Bourdieus teori om praksis. Ideen om imitasjon som en grunnleggende sosial mekanisme sto helt sentralt i sosiologien til Gabriel Tarde (1843–1904), men ble avvist av den noe yngre og i ettertid lang mer innflytelsesrike sosiolog Émile Durkheim (1857–1917). Det har vært vanlig å omtale Bourdieu som en viderefører av viktige deler Durkheim-tradisjonen i fransk sosiologi. Er da bemerkningene på side 226 et forsøk på å fremheve imitasjon som alternativ til Bourdieus kroppsliggjorte handlingsskjemata? Dette ville i så fall ha vært en alternativ synsmåte som er mer i tråd med perspektiver fra evolusjonspsykologi som er fremført med styrke i løpet av de siste årene. Men det forblir uklart hva forfatterne har villet med disse bemerkningene, og det gjøres ikke noen forsøk på å sette ulike handlingsteoretiske forutsetninger opp mot hverandre. Avslutningsvis i kapitlet sies det at klassekulturer er relasjonelle og «noget, der er i kontinuerlig bevægelse» (s. 228) og at innenfor noen gitte strukturelle betingelser så er det sånn at «identiteter konstant skal skabes og vedligeholdes» (s. 229). Disse interaksjonistiske prinsippene forblir programerklæringer og er i liten grad til stede i den fremstillingen som gis i teksten.

I det hele tatt er innholdet i kapittel 10 – som man kunne forvente skulle vise fruktene av de perspektivene som er trukket opp i de foregående kapitlene – preget av mangel på systematikk og analytiske perspektiver. Når sosial mobilitet (eller «klassereiser») og sosiale baner tematiseres, gjøres det ikke forsøk på å vurdere hvilken betydning de ulike kapitalformene har. De fleste eksemplene handler om forhold relatert til økonomiske forskjeller, særlig følger av forbedringer i informanters økonomisk betingede levekår. Det handler altså hovedsakelig om et velkjent og lite kontroversielt tema, nemlig økonomisk kapital som kilde til sosial ulikhet. Behandlingen av temaet skiller seg heller ikke så mye fra et vanlig velferdsøkonomisk perspektiv. Et unntak er avsnittet «Erindringer om uddannelse og skoleliv: at føle sig annerledes», der forhold knyttet til overført kulturell kapital og tilegnelse av utdanningskvalifikasjoner er hovedtema. I dette avsnittet kommer mangelen på systematikk og analytiske perspektiver i tolkningen av erindringsintervjuer tydelig frem. Det kan derfor være nyttig å se nærmere på dette.

Utdanningsmobilitet er et av de mest studerte emnene i sosiologien, og et område der tydelige sammenhenger er blitt påvist siden slutten av 1950-tallet: Det finnes en overveldende mengde studier som viser klare sammenhenger mellom foreldres utdanningsnivå og barns utdanningsnivå. Det er mulig at disse innsiktene fortsatt ikke er blitt allmennkunnskap, eller at det er vanlig å tenke at dette hører fortiden til, men i en fagsosiologisk debatt går det ikke an å snakke om at beskrivelser av sosial reproduksjon i utdanningssystemet avdekker en hittil «skjult sammenheng». Noe som derimot er blitt diskutert i utdanningssosiologien i en årrekke, er hvordan den sosiale reproduksjonen i utdanningssystemet skal forklares. Bourdieus første internasjonale gjennombrudd kom da hans utdanningssosiologiske studier fra 1960-tallet fikk oppmerksomhet i fagmiljøer utenfor Frankrike. Bourdieu og medarbeidere ble kjent for en forklaring på sosial reproduksjon i utdanningssystemet som legger vekt på ulik fordeling av kulturell kapital i befolkningen. Et hovedpoeng i disse analysene er at den formelle likheten i tilgang på høyere utdanning blir undergravd av en reell ulikhet i hvordan studenter som behersker legitime kulturelle former tilpasser seg, og blir vurdert i, utdanningssystemet. Denne «kulturforklaringen» på reproduksjon av ulikhet gjennom utdanning er opp gjennom årene blitt debattert og kritisert av utdanningsosiologer som har lagt vekt på andre sider ved kultur, f.eks. hvordan ulikheter i medbrakt kulturell kompetanse leder til ulike prestasjoner, eller andre faktorer som har å gjøre med den sosiale fordelingen av verdier og preferanser for utdanning. Mange bidrag til forklaring på utdanningsforskjeller har tatt utgangspunkt i økonomisk inspirerte beslutningsmodeller, og har kritisert Bourdieu og medarbeidere for å legge for liten vekt på studenters bevisste strategier og valg. Noe av det som diskuteres i dagens utdanningssosiologi, er hvilke prosesser som er mest utslagsgivende, og hvilken betydning ulike utdanningspolitiske tiltak har. Kvalitative, erindringsbaserte tilnærminger til studiet av sosial reproduksjon i utdanningssystemet gir muligheter for å belyse prosesser på mikronivå som former de mønstrene som avdekkes gjennom statistiske analyser på makronivå. I det nevnte avsnittet om utdanning i Det skjulte klassesamfund (s. 212–13) går det frem at forfatterne mener fortellingene de presenterer, bidrar til å støtte opp om den analysen av utdanningsulikhet som Bourdieu & Passeron ga i sin bok Reproduksjonen fra 1970, der ulik fordeling av kulturell kapital er kjernen i forklaringene på reproduksjon av ulikhet. Men fortellingene som gjengis på sidene 209–12 i Det skjulte klassesamfund, gir ikke noen entydig støtte til en forklaring av Bourdieu & Passeron-typen. Via fortellingene til de to kvinnene som kalles «Heidi» og «Marianne», som begge sluttet i gymnasiet, fremgår det at en av de viktigste grunnene til at de ikke fullførte skolen, var at de følte seg sosialt utilpasse i forhold til de andre elevene i klassen. Denne forklaringen er fullt forenlig med økonomisk inspirerte valgmodeller av den typen Raymond Boudon lanserte som et alternativ til Bourdieus perspektiver, modeller der det å velge bort tidligere vennekrets beskrives som en blant flere kostnader som preger valgsituasjonen til sosialt oppadgående elever og studenter. I fortellingen til «Marianne» blir det også gjort et poeng av at hun misliker den formen for «snakk om følelser» som foregår blant andre elever i gymnasklassen. Flere sosiologer (f.eks. Richard Sennett) har lagt vekt på at «snakk om følelser» er et trekk ved den moderne middelklassekulturen. Dette fenomenet kan sees i sammenheng med utbredelse av en «utvidet» språklig kode der selvreferanse, heller enn fremvisning av sosial posisjon, er en viktig språklig markør. Dette er et interessant fenomen som opplagt kan utdypes gjennom fortellinger som fokuserer på personlige erfaringer i utdanningssystemet. Men det er ikke en mekanisme for gjendanning av ulikhet som har stått sentralt i Bourdieus og medarbeideres analyser av sosial reproduksjon. Fortellinger som beskriver plagsomt «snakk om følelser», kan derfor ikke sies å støtte spesielt opp om Boudieus & Passerons perspektiver (selv om det ikke er uforenlig med disse perspektivene).

Problemet Kulturell kapital

Et av Bourdieus mest originale og innflytelsesrike bidrag til både samfunnsteori, klasseteori og offentlig ordskifte er knyttet til begrepet kulturell kapital, og betydningen denne kapitalformen tillegges for å forstå sosial ulikhet og symbolsk makt i moderne samfunn. Betydningen av økonomisk kapital er i høy grad både blitt teoretisert og studert av andre, og Bourdieu kunne lett trekke på en felles forståelse i kritisk samfunnsanalyse når det gjelder hva dette dreier seg om. I La Distinction opererer Bourdieu også med sosial kapital som en grunnleggende kapitalform, men dette temaet er både underteoretisert og understudert. I løpet av de siste par tiårene er sosial kapital derimot blitt et mye omtalt og studert tema i samfunnsøkonomi og økonomisk sosiologi. Denne utviklingen kunne talt for å gjøre sosial kapital til et tema i Det skjulte klassesamfund. Når dette over hodet ikke tas opp i boka, skyldes det trolig en bevisst avgrensning fra forfatternes side. Det er selvfølgelig umulig å dekke alt i én studie, men det er diskutabelt om dette er en klok avgrensning siden sosial kapital etter alt å dømme kan ha stor betydning i de relativt små og oversiktlige skandinaviske samfunnene.

Gitt den betydningen Bourdieu tillegger kulturell kapital, ville det vært en fordel om Bourdieu hadde vært tydeligere i å avgrense og konkretisere begrepet, ikke minst i forhold til hvordan det kan appliseres i empiriske samfunnsanalyser. Forfatterne av Det skjulte klassesamfund tar opp dette temaet på sidene 50–53. Her nevnes både uklarheten i avgrensing av begrepet kulturell kapital og spørsmål knyttet til hvordan man i praksis kan finne mål på kulturell kapital, med andre ord spørsmål om operasjonalisering av kulturell kapital. Det viser seg etter hvert gjennom teksten at forfatterne i praksis håndterer dette på den konvensjonelle måten, nemlig ved å bruke data om «egen utdanning» for å måle tilgang på kulturell kapital. I forbindelse med konstruksjonen av det sosiale rommet i Aalborg, som fremstilles i kapittel 4, trekker forfatterne også inn data om «fars utdanningsnivå», men denne informasjonen brukes bare til å bygge opp og vise den generelle strukturen i det sosiale rommet og tillegges ingen vekt i de senere analysene. Det er heller ikke et tema i forbindelse med informantintervjuene. Med utgangspunkt i dette metodologiske valget i Det skjulte klassesamfund – men også som en mer generell kommentar til en side ved Bourdieu-inspirert forskning – vil jeg i det følgende gå nærmere inn på problemer knyttet til mål på kulturell kapital.

Når Bourdieu gjorde bruk av statistiske befolkningsdata, operasjonaliserte han gjerne kulturell kapital ved hjelp av data om utdanning (utdanningstype, utdanningslengde, utdanningsgrad, osv.), men understreket samtidig at dette ble brukt som indikatorer og at kulturell kapital ikke er synonymt med utdanning. I følge Bourdieu favoriserer det elitistiske franske skolesystemet studenter som viser at de behersker den legitime kulturen, og derfor eksisterer det en sterk forbindelse mellom kulturell kapital og utdanningskvalifikasjoner i Frankrike. Bourdieu hevdet at det franske skolesystemet ga offisiell anerkjennelse til den kulturelle kapitalen som studentene hadde tilegnet seg i sitt oppvekstmiljø. Utdanningskvalifikasjoner – eller utdanningskapital – kan dermed beskrives som en institusjonalisert form for kulturell kapital. Det er grunn til å understreke at disse resonnementene var knyttet til spesifikke trekk ved det franske utdanningssystemet (kritikere av Bourdieu er skeptiske til at det fungerer sånn i dagens Frankrike, men det er en annen diskusjon).

Svært mange samfunnsvitenskapelige undersøkelser inkluderer «utdanning» (utdanningsnivå, utdanningslengde, utdanningstype, osv.) som «bakgrunnsvariabel» i statistiske undersøkelser, ofte uten en presis forestilling om hva «utdanning» måler. De fleste går trolig ut fra at utdanningsvariabler måler viktige former for kunnskap og kompetanse. I tillegg er det velkjent at utdanning er korrelert med forhold i oppveksten og dermed kan fungere som indikator på trekk ved oppvekstmiljøet og på grad av selvdisiplin. Uansett velger de fleste å se på statistiske effekter av utdanninger som nettopp «utdanningseffekter», ikke som uttrykk for kulturell kapital. En klarere begrepsfesting av kulturell kapital vil være en styrke for å skille Bourdieu-inspirerte analyser fra den store hopen av samfunnsvitenskapelige forklaringer som legger vekt på utdanning som en «bakgrunnsvariabel» eller «strategisk ressurs» for den enkelte.

Alle som har latt seg inspirere av Bourdieus utdanningssosiologi, vil mene at fordelingen av utdanning i en befolkning på en eller annen måte avspeiler fordelingen av kulturell kapital. Men hvor klar og entydig er sammenhengen mellom tilgang på kulturell kapital og oppnådde utdanningskvalifikasjoner? Det kan være gode grunner til å anta at flere av de trekkene Bourdieu så som kjennetegn ved det franske utdanningssystemet, også kan gjenfinnes i andre nasjonale utdanningssystemer. Men disse likhetene kan ikke tas for gitt, og særtrekk ved ulike utdanningssystemer bør derfor vurderes før utdanningskvalifikasjoner anvendes som en indikator på kulturell kapital. For eksempel kan det være grunn til å spørre om det finnes samfunn hvor kulturell kapital er knyttet til sosial makt, men hvor kulturell kapital formidles relativt uavhengig av utdanningssystemet. Kanskje dette er situasjonen i land der det eksisterer tradisjonelle kulturelle (religiøse) hierarker side om side med en utdanningssektor preget av teknokratisk pragmatisme? Kan det finnes samfunn hvor kulturell kapital har liten betydning, og utdanning stort sett er en økonomisk investering i humankapital? Kanskje er dette situasjonen i enkelte land hvor prestisjetunge utdanningsinstitusjoner er forbeholdt en økonomisk elite som har råd til å investere i sine unge håpefulle. Finnes samfunn hvor kulturell kapital overføres på uformelle og indirekte måter, men hvor denne kapitalformen ikke lenger har så stor betydning for mulighetene til å gjennomføre høyere utdanning? Kanskje er dette situasjonen i land der masseutdanning har ført til inflasjon i utdanningskvalifikasjoner, og hvor prestisjetunge utdanningspapirer i økende grad må hentes utenlands? Gitt at vi kan se for oss strukturelle variasjoner av denne typen i forholdet mellom kulturell kapital og utdanningskvalifikasjoner, så er det en tvilsom forskningsstrategi å forutsette at utdanning alltid kan fungere som indikator på kulturell kapital. Det ville derfor vært en stor fordel for Bourdieu-inspirert forskning å utvikle andre indikatorer på kulturell kapital som kan brukes uavhengig av, og i tillegg til, utdanning. Dessverre har Det skjulte klassesamfund ikke bidratt til dette.

Et annet spørsmål er hvordan man skal fortolke fordelingsmønstre basert på data om utdanning og inntekt. Hvis vi ser på norske befolkningsdata som inneholder variabler med data om yrke, sektor (offentlig/privat), kjønn og inntekt, viser fordelingsmønstrene at «utdanning» er klart korrelert med «overordnede stillinger i offentlig sektor» og med «kvinnedominerte yrker i offentlig sektor». «Utdanning» er også korrelert med «inntekt», men denne korrelasjonen er svakere. Dette indikerer at det finnes mange relativt høyt lønnede, ofte selvsysselsatte, menn i privat sektor med lav formell utdanning. Strukturen i et slikt datamateriale kan tolkes i retning av at tilgang på økonomisk og kulturell kapital, og sammensetningen av disse kapitalformene, er sterke prediktorer for posisjon i arbeidsmarkedet. En korrespondanseanalyse av denne typen data (à la det Lennart Rosenlund m.fl. har gjennomført med utgangspunkt i dataene fra Aalborg) vil vise fordelingsstrukturer som ligner på de oversiktene Bourdieu presenterte i sine «kart over det sosiale rommet». Men dette er i seg selv ikke nok til å si at Bourdieus klasseanalyse har vist seg relevant eller er styrket. Når forfatterne av Det skjulte klassesamfund på side 99 skriver at: «[…] vi har vist, at det lader sig gøre at genfinde de samme dimensioner i rummet som dem, Bourdieu analyserede frem på bakgrunn av franske data fra 1960’erne og 1970’erne», så er ikke dette uten videre et argument for Bourdieus generelle klasseperspektiv. For det første er det svært omtrentlig å snakke om «de samme dimensjonene» når det dreier seg om et helt annet datamateriale. Det er begrepene som anvendes for å tolke dimensjonene, som er de samme. For det andre kan en korrelasjonsstruktur av den typen som beskrives, like gjerne tolkes som uttrykk for at utdanning er viktig for rekrutteringen til en rekke jobber, men at disse jobbene ikke er blant de best betalte og at det finnes andre, mer lukrative, veier til høy inntekt enn lang utdanning. I slike, mer tradisjonelle, tolkninger av korrelasjonsmønstrene opptrer både «utdanning» og «inntekt» gjerne som selvforklarende «bakgrunnsvariabler», og det kan virke overflødig å trekke inn betraktinger om kapitalformer, klasser og klassefraksjoner.

Den bærende ideen i Bourdieu-inspirerte analyser er å vise at kulturell og økonomisk kapital er underliggende faktorer som konstituerer sosiale klasser, og å vise at klasseforhold av denne typen påvirker en rekke sekundære forhold. Dette tilsier at det er svært gode grunner for å utvikle andre indikatorer på kulturell og økonomisk kapital enn utdanning og inntekt. Det er rett og slett for tynt å gjøre en klasseteori avhengig av personers fordelinger på to kvantitative indikatorer. Fra Bourdieu-hold kan det innvendes at data om andre forhold enn utdanning og inntekt – særlig data om forbruksmønstre, kulturelle preferanser, politisk orientering og moralske vurderinger – støtter opp om Bourdieus forståelse av sosiale klasser: Med utgangspunkt i betraktinger om kapitalstrukturer kan man gi mening til en rekke observerte sammenhenger og hendelser, f.eks. knyttet til folks livsstil, preferanser og moralske vurderinger. Dette er et godt argument for å studere klynger og interaksjon mellom en rekke variabler i et datamateriale. Men hvis man skal være tro mot Bourdieus teoretiske forutsetninger, kan ikke slike klynger beskrives i holistiske termer der «alt henger sammen med alt». Det teoretiske utgangspunktet for Bourdieus kapitalbegreper er at kapital viser til de grunnleggende treghetsprinsippene i samfunnslivet. For å avdekke betydningen av sosial klasse må det trekkes et skille mellom et primært nivå av kapitalformer og et sekundært nivå av livsstilstrekk. Hvis det ikke trekkes et slikt nivåskille, glipper forestillingen om kapital som noe grunnleggende, knyttet til «tregheten» i samfunnslivet.

Problemene med å bestemme og konkretisere kulturell kapital viser seg ikke bare i de statistiske analysene. På side 189 forutsettes et skille mellom grupper som har tilgang på henholdsvis kulturell og økonomisk kapital blant de delene av befolkningen i Aalborg som beskrives som «den underprivilegerte klasse». Forfatterne er tydeligvis på det rene med at det er vanskelig å skille mellom kapitalformer der det er lite kapital å fordele. Likevel velger de å organisere fremstillingen av informantintervjuer rundt en idé om et skille mellom en kulturell og en økonomisk klassefraksjon i «den underprivilegerte klasse». Når dette organiserende prinsippet ikke kan begrunnes gjennom å vise til sammenhenger som er etablert på makronivå ved hjelp av statistiske data, er det rimelig å gå ut fra at det må være teoretisk fundert. Men forfatterne gir ingen teoretiske argumenter. Siden informantene fra det som kalles klassefraksjonene i «den underprivilegerte klasse», er av ulikt kjønn, menn fra «den økonomiske fraksjonen», kvinner fra «den kulturelle fraksjonen», så etterlater fremstillingen et inntrykk av å være basert på en kvasilogikk av typen: kvinne ® offentlig sektor ® utdanning ® kulturell kapital («kvinner arbeider ofte i offentlig sektor og der har ansatte ofte utdanning og er derfor bærere av kulturell kapital») og at det er resonnementer av denne typen som har ledet til at de to dagmammaene som intervjues, blir fremstilt som representanter for «den kulturelle fraksjonen av den underprivilegerte klassen». Uansett får vi på side 194 vite at ingen av disse kvinnene, og heller ikke de mannlige informantene på sammen nivå i klassehierarkiet, «foretager symbolske grænsedragninger over for grupper i den modsatte fraktion». Vi har altså å gjøre med et påstått skille mellom klassefraksjoner som hverken underbygges gjennom teoretiske avklaringer, gjennom å vise til fordelingstendenser på makronivå, eller ved å ta utgangspunkt i informantenes egne selvbeskrivelser og kategoriseringer. Tynne saker, med andre ord. Da er det heller ikke overraskende at uttalelsene som gjengis i teksten fra informantene fra «den underprivilegerte klasse», slett ikke handler om forholdet mellom klassefraksjoner, men om hvilke bilder av klassehierarkiet disse informantene, på oppfordring fra intervjuerne, gir uttrykk for. Dette gir ikke mye innsikt i hvilken betydning sosiale grensedragninger har i dagliglivet i Aalborg. Det blir i stedet et lite bidrag til å belyse det som i britisk samfunnsvitenskapelig litteratur kalles «images of class».

Konklusjon

Det skjulte klassesamfund er vel verd å lese som en studie som viser hvordan Bourdieus perspektiver og metodologi kan appliseres på et bestemt kasus (case), nemlig samfunnsforhold i Aalborg på begynnelsen av 2000-tallet. Dette er ikke det mest opplagte sosiale systemet å ta utgangspunkt i, siden Aalborg ikke har vært kjent for å ha noen sterk «kulturell klasse». Studien kan derfor oppfattes som en form for «test» på fruktbarheten i Bourdieus perspektiv, der forfatterne ikke har gjort det lett for seg selv ved å velge et eksempel som ikke umiddelbart peker seg ut som velegnet. Gjennom beskrivelser av historikk, og analyser av bosetningsmønster, kulturinteresser og politiske vurderinger og orienteringer, greier forfatterne med utgangspunkt i Bourdieus perspektiver å gi en helhetlig fremstilling av motsetninger og spenninger, men også samstemthet, i Aalborgs sosiale univers. Ny, fenomenologisk informert, innsikt i hvordan sosiale strukturer preger dagliglivets strukturer, får vi dessverre lite av. Det som skrives om denne typen forhold, fremstår mest som variasjoner over velkjente temaer og illustrasjoner til teoretiske generaliseringer. Verre er det at studien ikke bidrar til å belyse noen av de prinsipielle spørsmålene som Bourdieus perspektiver har reist: Vi får ikke noen avklarende konkretisering av begrepet kulturell kapital, og vi får ikke noe innblikk i de påståtte skjulte konfliktene og kampene som det hevdes at utspiller seg. Dette er skuffende fordi studien dermed ikke bidrar til å belyse om den typen makt- og dominansforhold som Bourdieu tilla så stor vekt i sine studier fra Frankrike, også er viktige for å forstå utfallet av sosiale prosesser i dagens skandinaviske samfunn.