Temaseksjonen i dette nummer av Agora er viet fransk samtidsfilosofi. Temaene som behandles, befinner seg på mange måter i skjæringsområdene mellom vitenskap og menneskesyn, og mellom ontologi og politikk. I tillegg har vi en egen seksjon med anmeldelser av nyere bøker om fransk filosofi, samt flere bokessays som behandler problemstillinger som helt eller delvis har fransk opprinnelse.

Ved sammensetningen av temaseksjonen har vi ønsket å fokusere på filosofgenerasjonen etter poststrukturalistene. Men vi har også hentet fram noen filosofer som var samtidige med dem og av som ulike grunner har vært lite kjent.1

Fransk samtidsfilosofi, eller for å være enda mer presis, «fransk-kontinental» filosofi, har i lang tid vært marginalisert i Norge, og det toneangivende akademiske filosofimiljøet, IFIKK/CSMN ved UiO, ser ut til bevisst å ha valgt fullstendig å utelukke den. Dermed har vi ment det var viktig å la yngre norske filosofer innenfor området, enten de er utdannet i Norge eller i utlandet, få skrive om det de arbeider med eller er interessert i.

En utvikling som på sikt bare kan gavne franskorientert filosofi, er at stadig flere franske filosofer etter hvert får stillinger i England eller USA – dette gjelder også flere av dem som blir presentert i dette nummer av Agora. Diskusjonene går raskt på tvers av språkgrensene, og resepsjonsbetingelsene for fransk filosofi har endret seg til det bedre.

Et tredje kriterium for inklusjonen i dette nummerets temaseksjon har dermed vært at den faktiske resepsjonen har bidratt til utviklende debatter og kontroverser.

Eksempelvis var Bruno Latour, som imidlertid verken er ukjent eller tilhører den seneste filosofgenerasjon, kanskje den første franske filosofen som startet sin karriere i USA (om enn innenfor et annet fagområde enn filosofi, nemlig vitenskapsstudier) og skrev sine tidlige bøker på engelsk. Den intense debatten i kjølvannet av at han fikk den norske Holbergprisen i 2013 har gjort det naturlig å inkludere Latour i dette nummeret, selv om debatten i seg selv var en ytterligere illustrasjon på at kunnskapsnivået om fransk filosofi i Norge er lavt, at man i slike tilfeller ikke trenger å ha sakkunnskap for å få ytre seg i media, og at resepsjonen av den stadig først og fremst foregår utenfor de etablerte filosofimiljøene.

Det ville iallfall være mulig å håpe på at dette nummeret av Agora kan yte et bidrag til å endre denne situasjonen.

R.B.M.