Nancy Fraser,

Fortunes of Feminism. From State-Mananged Capitalism to Neoliberal Crisis.

New York: Verso 2013.

Mellom teori og aktivisme

Tittelen på Nancy Frasers siste bok henspiller på de ulike betydningene av «fortune» («formue», «hell», «skjebne», «suksess»). Boken tar for seg feminismens skjebne fra og med 1960-tallet og frem til i dag, seirene og nederlagene, kritiske innsikter og blinde flekker, endringer i samfunnsmessig kontekst og politisk og intellektuelt mulighetsrom.

Artiklene i boken har alle vært publisert før, flere av dem flere ganger, men et par av dem utgis første gang på engelsk. Innledningen er en revidert versjon av innledningen Fraser forfattet til en bok som kom ut på svensk i 2003.1

Fraser er seg selv lik. Hun skriver fremoverlent og komprimert, og der det er mulig, i et dagligspråk. Den tilgjengelige formen er nok politisk motivert – hun vil nå utover akademia – men reflekterer også en intellektuell pragmatisme. I stil, og i en del filosofiske antagelser, minner Fraser en hel del om Richard Rorty.2

Nye sammenstillinger kan gjøre kjent tekst ny. Fortunes of Feminism er en fremstilling av utviklingen innenfor kritisk teori og feministisk kritikk gjennom et snaut halvt århundre. Boken gjør det enklere å se styrker, men også noen begrensninger ved Frasers angrepssett og tradisjonene hun står i.

Boken er delt inn i tre bolker tilsvarende det Fraser kaller tre «akter» i feminismens historie (innledningen har tittelen «Prologue to a Drama in Three Acts»). Første akt preges, skriver hun, av den rebelleske feminismen («feminism insurgent») som oppsto som del av 60- og 70-tallets nye sosiale bevegelser og det nye venstre («the New Left»). Mye feminisme i denne perioden forutsatte en sosialistisk horisont («the socialist imaginary»). Kapitalismen og det borgerlige samfunn ble kritisert ut fra radikale begreper om sosial likhet og materiell omfordeling, men skytset ble også rettet mot sosialdemokratiet, byråkratiseringen, velferdsstatlig teknokrati og klientifisering, konsumerisme og materialisme. Den feministiske kritikken inngikk i denne hovedstrømmen, samtidig som den var distinkt gjennom en gjennomgående vektlegging av kjønnsbasert og seksuell undertrykking. Brodden ble rettet mot sexistiske strukturer i moderne kapitalistiske samfunn, herunder sosialdemokratiene, men også mot kjønnsblindheten i det nye venstre selv.

Artiklene i Fortunes of Feminisms første bolk er alle preget av denne dobbeltheten. Et eksempel er «What’s Critical About Critical Theory? The Case of Habermas and Gender» (1985). Utgangspunktet er tilslutning til sentrale innsikter hos Jürgen Habermas; sosiologisk, den postmaterialistiske venstrekritikken av den keynesianske velferdsstaten; filosofisk, den handlingsteoretiske revideringen av kritisk teori («eschewing the labor monism of his Frankfurt School predecessors»). Fraser er imidlertid kritisk til hvordan Habermas formulerer tesen om hvordan systemene – markedet og staten – koloniserer livsverden – familien og den frie politiske offentligheten. Først og fremst mangler en tematisering av den kjønnsmessige arbeidsdelingen. Konsekvensen er blant annet en enøyd og, ifølge Fraser, reaksjonær kritikk av kvinnefrigjørende statlig velferds- og likestillingspolitikk som patologisk «kolonisering» av familien.

«What’s Critical About Critical Theory?» er grunnleggende overbevisende. Theorie des kommunikativen Handelns, med alle sine innsikter, har en skuffende androsentrisk tendens, for eksempel når Habermas skriver om moderne samfunns ulike roller, om borgeren, arbeideren, klienten og konsumenten, helt åpenbart med en mann i tankene, og «glemmer» omsorgsgiveren. Fraser avdekker dette systematisk. Samtidig kan noen av hennes egne grep diskuteres. I en kritisk analyse av «What’s Critical About Critical Theory?» argumenterer Jean Cohen for at Fraser overser, eller i hvert fall underkommuniserer, hvordan vesentlige praktiske trekk ved barneomsorg vil kunne utraderes om denne omsorgen settes ut til marked og stat.3

De andre artiklene i denne bolken er «A Genealogy of ‘Dependency’: Tracing a Keyword in the US Welfare State» (1994), skrevet sammen med Linda Gordon, en ideologikritisk, historisk orientert analyse av «avhengighet» i amerikansk velferdspolitisk diskurs, «After the Family Wage: A Postindustrial Thought Experiment» (1994), og «Struggle over Needs: Outline of a Socialist-Feminist Critical Theory of Late-Capitalist Political Culture» (1989). I sistnevnte artikkel rettes skytset mot ideen om å fordele goder ut fra objektive menneskelige behov («the distributive paradigm»). Frasers begrep om «behovsfortolkningspolitikk» («politics of need interpretation») bygger på en habermasiansk idé om hvordan borgerne selv må få bestemme sine behov i demokratiske prosesser, men også på Foucaults kritiske analyser av hvordan moderne ekspertdiskurser disiplinerer og «subjektiverer».4 Fraser etterlyser en demokratisk, systemkritisk «motekspertise» som kan konfrontere de systemtro ekspertene, men en slik grovkornet todeling bærer ikke langt. I moderne komplekse samfunn er det i borgernes interesse å konsultere ekspertise, og dette skjer og må skje i et enormt omfang. Utfordringen er å utforme et ekspertiseinstitutt preget av en rimelig epistemisk pluralisme og funksjonelle demokratiske mekanismer for å holde ekspertene til ansvar.

Det er også en vag «sosialistisk feminisme» Fraser presenterer, i den forstand at hun her, som i andre artikler, har lite spesifikt å si om omfang av og prinsipper for omfordeling av inntekt og eiendom.5 Det har neppe vært helt tilsiktet, men en konsekvens av Frasers sympatiske ønske om å «demokratisere» den politiske filosofien og overlate viktige spørsmål til «deliberasjonen» borgerne imellom (fremfor til «filosofkongene»), er at hun – og likesinnede, som Habermas – blir mildt sagt knappe når de skriver om organisering av økonomien og materiell omfordeling. Fraser er radikal, i en eller annen forstand, når det gjelder omfordeling, men det hun formulerer om dette, får et visst preg av progressive fraser.

«After the Family Wage» diskuterer ideer om den gode samfunnsborger ved hjelp av tankeeksperimenter. Frasers intuisjoner er ikke urimelige. Idealet hun skisserer om borgere som balanserer omsorgsrollen og forsørgerrollen («the Universal Caregiver»), tar imidlertid i liten grad høyde for at borgere kan rangere verdier ulikt og ha genuine og legitime ønsker om å leve livene sine mindre «balansert». Den formynderske underteksten i denne artikkelen står i et paradoksalt forhold til den demokratisk motiverte tilbakeholdenheten i møte med tunge omfordelingsspørsmål. Er det mer problematisk å gi klare anvisninger knyttet til fundamentale maktforhold og mulighetsrom for borgerne, enn å fortelle folk hvordan de bør bruke dette rommet når de organiserer hverdagen sin? Presumpsjonen blant de fleste politiske filosofer, vanligvis også hos Fraser, er den motsatte.

De normative diskusjonene i bokens andre bolk er mer interessante og funderte, men man blir i tvil om hvor fornøyd Fraser selv er med dem i ettertid. Artiklene i denne delen eksemplifiserer, skriver hun, en «temmet» feminisme («feminism tamed»). Dette henspiller først og fremst på vendingen innen feminisme og feministisk teori utover 1990-tallet mot identitetspolitikk, og en svinnende interesse for sosialistiske samfunnsendringer («the shrinking of emancipatory vision in the fin de siècle»). Klimaet la imidlertid også en uheldig demper på de feministiske utvekslingene generelt, kanskje også på Frasers egne bidrag?

Tekstene fra denne perioden står seg imidlertid godt. I «Against Symbolicism: The Uses and Abuses of Lacanianism for Feminist Politics» (1990) formulerer Fraser effektivt det som senere er blitt standardinnvendinger mot poststrukturalistisk feminisme. Hun er særlig opptatt av hvordan poststrukturalismen drar fokus vekk fra konkret historisk og institusjonell analyse, og knytter dette til i realiteten dypt «strukturalistiske» antagelser hos sentrale poststrukturalistiske teoretikere om en monolittisk og determinerende symbolsk orden.

«Heterosexism, Misrecognition, and Capitalism: A Response to Judith Butler» (1998) bør ikke leses som en definitiv kritikk av Butler, for rent allment kan Fraser trolig slutte seg til en god del av det Butler skriver om kjønn som symbolsk struktur, om enn på andre filosofiske premisser. I artikkelen Fraser responderer på, kommer Butler imidlertid med uspesifiserte, kontraintuitive påstander om sammenhengen mellom «heteronormativitet» og kapitalismens fremvekst og reproduksjon.6 Det beste man kan si om disse påstandene som de står, er at de i prinsippet er forskbare, og at de, av naturlige grunner, vil noen mene, er lite utforsket innenfor foreliggende samfunnsvitenskap og historie. At Fraser tar debatten, tålmodig, men ikke uten irritasjon, må fremfor alt skyldes hennes aktelse for Butler og Butlers betydning innenfor feministisk teori.7

Den siste artikkelen i denne delen er «Feminist Politics in the Age of Recognition: A Two-Dimensional Approach to Gender Justice» (2001), som er en av de tidlige formuleringene av den rettferdighetsteorien Fraser utviklet ved inngangen til og utover 2000-tallet. Fraser definerer rettferdighet som deltagelse på like vilkår («parity in participation»), og utdyper så vel normativt som sosialteoretisk hvordan sosial omfordeling og kulturell anerkjennelse er to distinkte betingelser for slik deltagelse.

De filosofiske sidene ved teorien (mer utlagt i andre artikler) kan diskuteres. Axel Honneth er inne på noe sentralt når han etterlyser en nærmere diskusjon av rettsmediet og rettens normative og institusjonelle rolle.8 Det er også en uforløst spenning mellom Frasers aldri forlatte ambisjon om å utvikle en kritisk teori med utgangspunkt i sosiale bevegelsers «kamper» og «ønsker», som hun formulerer det i «What’s Critical About Critical Theory?» med henvisning til Marx,9 og forsøkene i den senere «tamme» perioden på å utvikle en upartisk rettferdighetsteori ut fra resonnementer i Rawls’ Political Liberalism og Habermas’ Faktizität und Geltung.

Styrken i teorien er fremfor alt analysene om forholdet mellom omfordeling og anerkjennelse. «Feminist Politics in the Age of Recognition» diskuterer også instruktivt forholdet mellom identitetspolitikk og anerkjennelsespolitikk, som ikke er det samme. Anerkjennelsespolitikk kan ta form av «bekreftende» identitetspolitikk, men finnes også i en «transformativ» og progressiv variant som angriper kategoriseringene som muliggjør desavueringen (for eksempel når Butler dekonstruerer kjønnsdikotomien).

Artikkelen inneholder dessuten en viktig eksplisitt diskusjon av «parity», slik Fraser definerer det, som en kvalitet ved samfunnsmessig deltagelse og et rettferdig samfunn, til forskjell fra parité som er den franske betegnelsen på målet om 50/50-fordelinger av stillinger og posisjoner mellom kvinner og menn. Det siste er en viktig presisering i norsk sammenheng, der målet om kjønnsbalanse av en del presenteres som det ultimate målet på kjønnslikestilling, fremfor som en vanlig operasjonell indikator på kjønnsmessig ulikhet i statistisk analyse.

Fraser mener å se en mer offensiv og «revitalisert» feminisme («feminism resurgent») utvikle seg utover på 2000-tallet, en feminisme med større fokus på sosial likhet og anti-kapitalistisk konfrontasjon. Konteksten er en global kapitalisme i krise. I møte med slike sveipende diagnoser gir det ikke mening å etterspørre detaljert belegg, men noen allmenne argumenter kunne vært angitt. Som det står, når Fraser ikke utover kretsen av dem som alt «ser» det hun selv ser, men det har muligens heller ikke vært hensikten.

Tre artikler er inkludert i denne siste bolken av boken. I «Reframing Justice in a Globalizing World» (2005) utdyper Fraser rettferdighetsteorien sin, og utvikler det hun i tidligere arbeider har omtalt som den «politiske» betingelsen for rettferdighet: i tillegg til omfordeling og anerkjennelse, krever rettferdighet «demokratisering». Hun skiller her mellom spørsmål om politisk deltagelse og representasjon av berørte innenfor etablerte politiske fellesskap som statene, og spørsmål om hvem de berørte er, og hvem som fortjener å få delta og å representeres, på tvers av statsgrensene. Det som fremfor alt er problemet i dag, ifølge Fraser, er at mange problemer behandles nasjonalt også når de omfatter spørsmål om transnasjonal rettferdighet. Dette er en korrekt, om ikke slående original observasjon. Frasers rettferdighetsteori måtte oppdateres i lys av globaliseringsdebattene, og det gjøres på en gjennomført måte i denne artikkelen.

Artikkelen «Feminism, Capitalism, and the Cunning of History» (2009) har høstet lovord og satt dagsorden. Med Luc Boltanskis og Eve Chiapellos The New Spirit of Capitalism som en viktig referanse forsøker Fraser å vise at «feminismen» kan ha bidratt til å skape grobunn for «nyliberalismen». Det kan ligge tilforlatelige resonnementer bak en slik tese. Når kvinner setter kjønnskonservative konvensjoner til side, og deltar i kapitalakkumulerende aktiviteter som de tidligere var utestengt fra, men ikke minst i «nye» former for akkumulasjon som særlig appellerer til «kvinnelige» orienteringer og ideer om selvrealisering, kan dette bidra til den enkelte kvinnes økonomiske selvstendighet, men også til økt profitt for kapitaleierne. For en sosialistisk feminisme er dette i så fall en «seier» med bismak.

Problematikken er også høyaktuell. Her hjemme så vi den sist spille seg ut i valgkampen, da NHO-leder Kristin Skogen Lund gikk ut mot de borgerlige og argumenterte for en mer «moderne» familiepolitikk, fedrekvote og styrekvotering. Skogen Lund kan også ha vært motivert av rettferdighetsargumenter, men argumenterer antagelig ikke for ordninger hun tror strider med medlemsbedriftenes interesser.10

Frasers artikkel henvender seg til et publikum godt til venstre og har et nærmest aktivistisk tilsnitt. Det er et stykke til forsøkene på en mer «upartisk» og filosofisk posisjonering i perioden forut. Problemet med teksten er fremfor alt den totale mangelen på presisjon i omtalen av forholdet mellom «nyliberalisme» og «feminisme» og hvordan disse ismene, på en eller annen måte, er funksjonelle for hverandre. Her finnes ingen aktører, ingen mekanismer og ikke en gang en overfladisk diskusjon av kausalitet. Det er overraskende og helt unødvendig at Fraser henfaller til assosiasjonsargumentasjon om «affiniteter» mellom ismer om et så viktig kompleks.

Forhåpentligvis er det «Between Marketization and Social Protection: Resolving the Feminist Ambivalence» (2010) som angir retningen for Fraser fremover. Utgangspunktet er Karl Polanyis The Great Transformation og analysen her av forholdet mellom «marked» og «samfunn». Fraser berømmer Polanyis analyse av hvordan markeders utbredelse undergraver solidaritet og felles meningsrammer, men kritiserer ham for å overse dominans og hierarkier i «samfunnet» utenfor markedet. Horisonten er feministisk, og brodden er vendt mot Polanyi, men også mot dem som ukritisk anvender Polanyis analyser i presumptivt progressive prosjekter i dag.

Man kan av og til får en forstemmende følelse av at sosialteorien ikke er blitt så mye mindre kjønnsblind med tiden, og at det derfor er altfor avgjørende at Fraser finnes og fortsetter å skrive. Når hun er på sitt beste i tekster som dette, gjør ingen det hun gjør bedre enn henne.