François Rastier (red.), De l’essence double du langage et le renouveau du saussurisme. Numéro special à l’occasion du centenaire de la mort de Ferdinand de Saussure (1857–1913).

Mot en ny saussurisme?

Det ble sett på som en stor oppdagelse da etterkommerne av Ferdinand de Saussure i 1996, 83 år etter hans død, fant et titalls konvolutter fylt med notater og skriblerier i den sveitsiske lingvistens gamle oransjeri i Genève. Le grand maître genevois, som anses som opphavsmannen til moderne lingvistikk og strukturalismens far, skrev og publiserte lite i sin levetid. Selv ikke det kanoniske verket Cours de linguistique générale (1916) er ført i pennen av ham selv, men ble utgitt posthumt av studentene Charles Bally og Albert Sechehaye basert på notatene de hadde ført under Saussures forelesninger ved Universitetet i Genève i perioden 1907–11. Det er derfor lett å forstå at funnet av Saussures notater, først publisert på fransk av Simon Bouquet og Rudolf Engler under tittelen Ecrits de linguistique générale i 2002 og senere oversatt til en rekke språk, vakte interesse i språkvitenskapsmiljøer. I anledning hundreårsdagen for Saussures bortgang i fjor er notatene nå blitt gjenstand for en spesialutgave av Arena Romanistica, gjesteredigert av den franske språkforskeren François Rastier. Vi vil komme tilbake til denne utgivelsen, men skal først gi et bilde av den intellektuelle konteksten.

Utgivelsen av Cours de linguistique générale (heretter CLG)¹Ferdinand de Saussure, Cours de linguistique générale. Paris: Payot 1995 (Første utgave 1916). blir ofte omtalt som en «kopernikansk revolusjon» i vestlig lingvistisk tenkning.²Roy Harris og Talbot J. Taylor, Landmarks in Linguistic Thought. The Western Tradition from Socrates to Saussure. London og New York: Routledge 1989. Mens datidens språkvitenskap nesten utelukkende beskjeftiget seg med sammenlignende historiske studier for å avdekke de indoeuropeiske språkenes felles røtter og utvikling, var Saussure opptatt av språket som mental størrelse, som sosialt fenomen, og som forutsetning for rasjonell forståelse av verden. Kort oppsummert presenterer CLG tre hovedteser. For det første distinksjonen mellom synkron lingvistikk, studiet av et språk på et gitt tidspunkt i historien, som et øyeblikksbilde, og diakron lingvistikk, historiske studier av språkendring. I motsetning til den historisk-komparative tradisjonen han selv var utdannet i, mente Saussure at det synkrone perspektivet måtte ha forrang i en moderne språkvitenskap. For det andre introduseres skillet mellom en språkbrukers lingvistiske kompetanse, et produkt av språksamfunnet han er oppvokst i (langue), og faktiske lingvistiske fenomener i form av ytringer (parole). Selv om parole utgjør de umiddelbart tilgjengelige dataene for lingvisten, er hennes egentlige studieobjekt langue, det vil si hver enkelt språkbrukers leksikon, grammatikk og fonologi, som utgjør det nødvendige grunnlaget for språkforståelse og -produksjon. For det tredje viste Saussure hvordan et hvilket som helst langue må betraktes som et synkront system – eller en struktur³Denne påstanden ble også en viktig inspirasjonskilde for den strukturalistiske bevegelsen innenfor de humanistiske vitenskapene på 1900-tallet. Saussure brukte aldri termen struktur, men system. – av innbyrdes avhengige elementer (leksikalske, grammatiske, fonologiske), og ikke som en samling selvstendige enheter.

Disse tre hovedideene preger fortsatt moderne lingvistikk. Skillet mellom synkrone og diakrone studier av språk har vist seg å være fruktbart. Chomsky synes å ha vært inspirert av Saussures distinksjon mellom langue og parole da han lanserte begrepene språklig kompetanse og performanse (engelsk competence, performance) i grunnlagsverket Aspects⁴Noam Chomsky, Aspects of the Theory of Syntax. Cambridge, Massachusetts: The MIT Press 1965. fra 1965, begreper som spiller en fundamental rolle i dagens språkforskning. Få av dagens lingvister vil benekte at en eller annen form for strukturalistisk tenkning ligger under arbeidet deres, om enn definisjonen av «strukturalistisk» ikke er krystallklar. I tillegg kommer den betydelige innflytelsen CLG har hatt innen humaniora og samfunnsvitenskap som et nøkkelverk for den semiotisk-strukturalistiske bevegelsen, representert av markante skikkelser som Lévi-Strauss (antropologi), Barthes (litteraturkritikk), Althusser (marxistisk politisk filosofi) og Lacan (psykoanalyse).

Det er derfor noe av et paradoks at CLG ikke var skrevet av Saussure selv. Mye tyder også på at ideene som presenteres i CLG, i større grad reflekterer redaktørene Bally og Sechehayes tolkninger og tanker om språk enn Saussures egne.⁵Jf. for eksempel Ludvig Jäger, Ferdinand de Saussure zur Einführung. Hamburg: Junius 2010. I lys av dette er det ikke vanskelig å forstå hvorfor funnet av den sveitsiske lingvistens tidlige notater i 1996 ble viet mye oppmerksomhet. Trolig stammer notatene fra midten av 1890-tallet, rundt ti år før han holdt de berømte forelesningene som senere dannet utgangspunktet for CLG. Notatene kan tidfestes blant annet fordi ett av dem er skrevet på en datert bryllupsinvitasjon. De er fulle av overstrykninger og ufullstendige setninger, og forskerne som først studerte dem, stod overfor flere ubesvarte spørsmål. Er notatene ment å framstå i sammenheng? Er de en upolert utgave av materialet som senere ble å finne i CLG? Utgjør de kanskje førsteutkastet til et større språkvitenskapelig verk som man visste Saussure hadde planer om å skrive, eller er de rett og slett skriblerier? «Notatene bærer Saussures signatur, men ikke hans segl,» påpeker François Rastier.⁶François Rastier, «De l’essence double du langage, un projet révélateur», i Arena Romanistica 12/2013, 10 Kan de likevel tilføre dagens lingvistikk noe nytt?

*

Arena Romanisticas spesialutgave om Saussures notater, samlet under tittelen De l’essence double du langage («Om språkets doble essens»),⁷Ferdinand de Saussure, «De l’essence double du langage», i Ecrits de linguistique générale. Utgave ved Simon Boquet og Rudolf Engler. Paris: Gallimard 2002. inneholder ti artikler av like mange bidragsytere. De fleste av dem er språkvitere, og temanummeret dreier seg først og fremst om Saussures betydning for lingvistikken, ikke om hans rolle som inspirasjonskilde for strukturalistisk orientert tenkning innenfor andre disipliner. Utgivelsen samler en rekke viktige navn innen saussureforskningen. I tillegg til Rastier selv finner vi blant andre Tullio Mauro og Ludwig Jäger, redaktører for henholdsvis den italienske og tyske oversettelsen av oransjerinotatene, Simon Bouquet, redaktør for den franske utgaven og forfatter av flere bøker om Saussure, og Arild Utaker, som i 2002 ga ut boken La philosophie du langage, une archéologie saussurienne (PUF). Man kan imidlertid spørre seg om det ikke var mulig å finne mer enn én kvinnelig bidragsyter (Marie-José Béguelin)?

Nummeret er delt inn i fire tematiske seksjoner. Den første starter med Rastiers innledende artikkel og følges av Mauros og Jägers bearbeidede forord til den italienske og tyske utgaven av oransjerinotatene i franske oversettelser. Disse artiklene setter oransjerinotatene og deres betydning inn i en større sammenheng. I del to følger en artikkel skrevet av Kazuhiro Matsuzawa, redaktør for den japanske utgivelsen av notatene, samt bidrag av Bouquet og Utaker, som begge hadde skrevet bøker om Saussure i forkant av den franske utgivelsen av notatene i 2002. I del tre gjør Marie-José Béguelin og Giuseppe D’Ottawi rede for forholdet mellom teori og empiri hos Saussure gjennom ny-analyser av hans tidlige historisk-komparative verk Mémoire sur le système primitif des voyelles dans les langues indo-européennes (1879). I del fire avslutter Jürgen Trabant og Régis Missire artikkelsamlingen med anmeldelser av Jägers og Utakers relativt nylig utgitte bøker om Saussure.⁸Ludvig Jäger, Ferdinand de Saussure zur Einführung. Hamburg: Junius 2010 og Arild Utaker, La philosophie du langage, une archéologie saussurienne. PUF, Pratiques théoriques 2002. Artiklene dekker et bredt spekter av problemstillinger som på forskjellige måter belyser Saussures ideer og betydning for datidens og nåtidens lingvistikk og vitenskapsteori. Må vi endre syn på Saussures tanker og begreper, slik de framstår i CLG, på bakgrunn av disse nyoppdagede og selvskrevne notatene?

Oransjerinotatene gir en unik mulighet til å tolke CLG på nytt. Er ideene slik de kommer til uttrykk i notatene, kompatible med dem Saussure er berømt for? Sannsynliggjør de at CLG er tro mot Saussures stemme? Om bidragsyterne ikke nødvendigvis er like enige på andre punkter, virker de ganske samstemte her: Oransjerinotatene skiller seg fra forelesningsnotatene som ble samlet og redigert av Bailly og Sechehaye og utgitt som CLG. De lar oss bli kjent med en ny Saussure, en som trolig ville stilt seg kritisk til dikotomier som diakroni/synkroni og langue/parole og som også, ifølge Jäger og Trabant, ville vært «strukturalismens første kritiker».⁹Jürgen Trabant, «Saussure contre le Cours», i Arena Romanistica, 12/2013, 194–205.

Saussures tekst De l’essence double du langage, som danner grunnlaget for Arena Romanisticas temanummer, er unektelig et krevende stykke lesning. I tillegg til en lang rekke ufullstendige setninger, overstrykninger og gjentakelser, er kronologien og sammenhengen mellom de ulike temaene som tas opp, til tider vanskelig å følge. Dette overskygger ikke at teksten er spekket med innsikter som tidvis virker slående forut for sin tid. Et eksempel er fokuset på et enkelt ords nærmest ubegrensede potensial for kontekstuelle betydninger (polysemi), som foregriper et sentralt tema innenfor retningen som blir kalt kontekstualismen i dagens språkfilosofi og moderne pragmatikk.¹⁰Se for eksempel François Recanati, Literal Meaning. Cambridge: Cambridge University Press 2004. Saussure setter seg også fore å beskrive de ulike komponentene som utgjør langue, og tar for seg en imponerende andel av det som i dag utgjør lingvistikken som disiplin, inkludert fonetikk og fonologi, prosodi, morfologi, semantikk, etymologi, historisk lingvistikk, dialektologi, stilistikk og semiologi. (Mindre plass er viet syntaks og diskurs, noe som ikke nødvendigvis betyr at han nedvurderer betydningen av dem.) Begrepet «double» i tittelen henspiller, kanskje overraskende, ikke på dualitet som noe som er delt eller delbart, men på noe som er todelt i sin essens. Det språklige tegnet (le signe) er et eksempel på en slik størrelse, som blir til gjennom kombinasjonen av talerens mentale representasjon av en lydsekvens (signifiant) og hennes mentale representasjon av referenten (signifié). Det er altså snakk om et gjensidig avhengighetsforhold, der den ene ikke kan eksistere uten den andre. For Saussure har språk dermed ingen eksistens før det er en del av det talende subjektets (le sujet parlant) bevissthet.

Hver av de ti forfatterne gir sin egen framstilling av betydningen til De l’essence double du langage. Rastier er opptatt av Saussures interesse for metodologiske og vitenskapsteoretiske problemstillinger innenfor språkforskningen, som førte fram til en sjeldent radikal kritikk av samtidige kolleger og deres syn på hva som er språkvitenskapens domene. Som nevnt var språkvitenskapen på Saussures tid preget av historisk-komparative studier, mens Saussure selv, i likhet med en stor andel av dagens lingvister, mente at det endelige målet for lingvistikken var å avdekke de universelle aspektene ved språk (langue). Dette betyr ikke at han ønsket å sette seg på en teoretisk pidestall, fjernt fra filologi og praktisk språkbruk. Det faktum at oransjerinotatene inneholder en mengde eksempler fra forskjellige språk, viser ifølge Béguelin at Saussure satte empirien høyt.

Mauro går mer konkret til verks og viser hvordan oransjerinotatene inneholder en rekke termer vi ikke tidligere har sett hos Saussure (noen eksempler er quaternion, parallélie, intégration, postméditation-réflexion), samt en ny og innsiktsfull diskusjon av det Saussure kaller «synonymi», som i dagens lingvistiske terminologi ville gått under betegnelsen semantikk. Ifølge Jäger gir notatene et bredere grunnlag for å forstå og bedømme Saussure, snarere enn å bidra til ny innsikt. Utaker diskuterer på sin side hvordan De l’essence double du langage gir det «dobbelte» eller «dualiteten» hos Saussure, slik den framstår i CLG, en helt ny betydning. Han mener at vi med dette har fått nøkkelen til Saussures tenkning.

Et viktig tema er Saussures vitenskapsteoretiske og metodologiske betraktninger, og hvordan han fastholder betydningen av empiriske studier samtidig som han streber mot en teoretisk forklaringsmodell for menneskets universelle språkevner. Temanummeret drøfter hvorvidt Saussure bør betraktes som «epistemolog», og artiklene peker i ulike retninger. Mens noen synes å svare et klart «ja» (Jäger, Bouquet), framhever andre heller hans rolle som filolog (Béguelin, Ottavi) og språkfilosof (Utaker). Sikkert er det at De l’essence double du langage vier mye plass til diskusjon av vitenskapsteoretiske spørsmål som «Hva slags kunnskap gir språkvitenskapen oss?», «Hva er språkvitenskapens egentlige objekt?». Debatten om hva kunnskap om språk er, og i hvilken grad den må være «eksakt», er blant de mer interessante i denne utgivelsen.

Temanummeret inneholder overraskende mange spark mot mer naturvitenskapelige tilnærminger til lingvistikk generelt og mot Chomsky og generativismen spesielt. Dagens språkvitenskap er for teoretisk og har ingen empirisk rekkevidde, ifølge Rastier, som også kritiserer landsmannen Jean-Claude Milners ønske om å skille vitenskapen om språk fra vitenskapen om kultur.¹¹Jean-Claude Milner, Pour une science du langage. Denne «scientistiske» tilnærmingen har ført til teoretisk inflasjon og et svakt deskriptivt forskningsgrunnlag, hevder Rastier, og formidler et ønske om at dagens lingvister igjen skal la seg inspirere av Saussure. Bare ved å gjenoppta og styrke båndene til historisk og komparativ lingvistikk, til filologien og hermeneutikken, kan vi unngå en ytterligere «atomisering» av de lingvistiske disiplinene, og på nytt se språkvitenskapen som uløselig knyttet til det kulturelle og sosiale, mener Rastier. Trabant beklager seg over at moderne lingvistikk etter hans syn preges av formelle, generativistiske tilnærminger, og deres representanter opptrer som om de var medlemmer av religiøse sekter der alt annet enn syntaks og andre formelt baserte studier av språk holdes utenfor. Han viser til Jägers bok om Saussure fra 2010,¹²Ludwig Jäger, Ferdinand de Saussure zur Einführung. Hamburg: Junius 2010. der en ny lingvistikk, inspirert av Saussure, beskrives i optimistiske ordelag. Jäger er overbevist om at vi beveger oss i retning av en lingvistikk med fokus på de kommunikative og sosiale aspektene ved språk, som ikke utelukkende fokuserer på en medfødt, universell språkevne beskrevet ved hjelp av matematisk formalisme. Han ser for seg framveksten av en ny, «pittoresk» lingvistikk, en slags ny saussurisme. Trabant på sin side deler imidlertid ikke denne optimismen. «Situasjonen er som for hundre år siden», hevder han, «positivismen rår! Ubehagelige, forstyrrende stemmer som Saussures blir ikke lyttet til.»

Diskusjonen gir assosiasjoner til Steven Pinkers kronikk i New Republic i fjor, som ble utgitt på norsk i Morgenbladet (18.10.13) under tittelen «Naturvitenskapen er ikke din fiende». Her kritiserer Pinker humaniorafagene for kategorisk å avvise mulighetene naturvitenskapene kan tilby. Ifølge Pinker er humanistene defensive og vil heller utvise «respekt for de gamle måtene å gjøre ting på» enn å søke utover sitt eget felt, søke nye metoder. Både naturvitenskapen og humaniora ville tjent på et samarbeid, et felles ønske om å belyse og forstå sammenhengen mellom kunst, kultur og samfunn på den ene siden, og den menneskelige hjernen og våre sanser, tanker og følelser på den andre. «For å forstå verden», sier Pinker, «må vi dyrke frem metoder for å motvirke våre kognitive begrensninger».

Uavhengig av hva man måtte mene om Pinkers humaniorakritikk, om den er berettiget eller ikke (sannsynligvis er den ikke det!), kan man spørre seg om hans forestilling om et humanistisk-naturvitenskapelig samarbeid egentlig er så fjern fra Saussures tanke om språk som en mental og sosial størrelse på samme tid, som en «dualitet» eller «todelt essens», slik den er beskrevet i De l’essence double du langage. Et annet spørsmål er hvorvidt dagens språkforskning virkelig preges av en så nedlatende holdning til filologiske og historiske språkstudier som Trabant og Rastier hevder. Går det ikke an å se for seg en bredt orientert lingvistikk, der det ikke nødvendigvis er noen motsetning mellom studiet av de universelle prinsippene som ligger under vår språkevne på den ene siden, og de historiske, sosiale – «pittoreske» – aspektene ved språk på den andre? Et relevant eksempel er moderne pragmatikk, som fokuserer på den sosiale dimensjonen ved språklig samhandling, og samtidig har naturvitenskapelig forankring ved å bygge på en psykologisk forklaringsmodell.

Vi deler derfor ikke Trabant og Rastiers svart-hvitt-tenkning her. Det er ikke dermed sagt at dagens formelt orienterte lingvister ikke har noe å lære av le grand maître genevois, tvert imot. Med De l’essence double du langage og oransjerinotatene har vi fått en ny inngang til Saussures tenkning, som burde inspirere til refleksjon rundt sentrale språkvitenskapelige problemstillinger der vi kanskje har en tendens til å ta svaret for gitt, som forholdet mellom synkroni og diakroni, teori og empiri og språkets mentale og sosiale dimensjoner. Nylesningen av Saussure gir også en unik mulighet til å utvide vår forståelse av lingvistikkens idéhistorie.