André Leroi-Gourhan (1911–1986) tilhører de mindre kjente navn i nyere fransk intellektuell historie. Han hadde doktorgrad både i etnologi (med Marcel Mauss som veileder) og i paleontologi (med en avhandling om kraniets utvikling fra fiskene til mennesket), men han ble mest kjent som arkeolog. Grunnlaget for hans breie teoretiske og empiriske orientering ble lagt i tobindsverket fra 1943: Evolution et Techniques. Hovedtanken er at det levende både er knyttet til evolusjon og teknikker i vid betydning. Den videre begrunnelsen får vi i hovedverket Le Geste et la Parole (Gesten og Talen) også i to bind: «Teknikk og Språk» (1964) og «Hukommelsen og Rytmene» (1965).1 Innenfor filosofien er det først og fremst hans syn på teknikk som har hatt innflytelse. Kjente navn er her Gilbert Simondon og Bruno Latour. Som etnolog kom han i skyggen av Lévi-Strauss og strukturalismen. Han tok utgangspunkt i Kroppens teknikker av Mauss, og ikke som Lévi-Strauss i Et essay om gaven. Innenfor paleontologien har hans innflytelse vært enda mindre. Grunnen er uten tvil at han falt utenfor det nydarwinistiske paradigmet med sin måte å tenke sammenhengen mellom det levende og det tekniske på. Evolusjonens enhet er kroppen og dens «teknisitet», ikke genene. Hans bidrag innenfor evolusjonstenkningen faller inn under den antropologiske paleontologien eller (med et utrykk som var mindre vanlig på Leroi-Gourhans tid) paleoantropologien.

Fra 1969 til 1986 var Leroi-Gourhan professor i «Préhistoire» (Forhistorie) ved Collège de France. Lærestolen hadde som område det som kommer før historien. Livet på jorden har begynt for nesten fire milliarder år siden, og det som etter hvert ble til mennesker, skilte seg fra de øvrige primatene for omtrent sju millioner år siden. Det dreier seg om en tid før mennesket og uavhengig av mennesket. Dette er en «geologisk tid» som følger danningen av fjellkjeder og arter og som viser «til det som både er nedgravd i jorden og i fortiden» (Bind I, s. 10).2 Fossiler og geologiske lag er avtrykk av noe som ikke lenger finnes, og paleontologien er vitenskapen om det som er «gammelt» («paleo») eller som har forsvunnet. Fossiler er derfor innfallsvinkel til forståelse av evolusjon samtidig med at evolusjonen er nøkkelen til forståelsen av det levende. Hindringen er her oss selv i den grad vi forutsetter en kontinuitet som knytter oss til fossilene. Mot denne kontinuiteten må «menneskefossilene» utfordre vårt bilde av menneske. Paleoantropologien må få frem «menneskefossilets filosofiske betydning» (I, s.166). Gesten og talen (bind I) starter derfor med en kritikk av vårt «bilde av menneske». Dette er en forestilling om et «naturmenneske» eller et «apemenneske» som vi utgår fra ved hjelp av hjernens egen kraft: «Rousseau (i Discours sur l’inégalité des hommes) gir en av de første skissene av en ‘cerebralistisk’ teori om menneskets evolusjon. ‘Naturmennesket’ med alle dets attributter utgår fra et nullpunkt for så å oppfinne seg selv både ved å imitere dyrene og ved å bruke sin fornuft til å nå den tekniske og sosiale orden som kjennetegner det nåværende menneske.» (I, s.19) Men skjemaet forandres ikke hvis «den gode ville» byttes ut med apekatten. Da ser man bort fra de millioner av år som skiller oss fra apene. «Det er bare i de siste årene menneskets paleontologi har kunne drive ut apene som våre forfedre.» (I, s.27) Våre forfedre er andre menneskearter. Spesielt viktig er de fossile restene (det kan dreie seg om alt fra en tann til rester av en hodeskalle) av «Australopitekeren» som fikk navn som «apemenneske» («pitechus»; ape), men som Leroi-Gourhan foreslår å kalle «Australoantropen» fordi han måtte ha vært tobeint. Leroi-Gourhan gjør den vertikale gangen til kjennetegn på den familien («Homo») som menneskeartene inngår i. At vi ikke kjenner oss igjen i «Australopitekeren», er her snarere argument for hans klassifikasjon: «Intet fossil relativt nært oss gir denne følelsen av et ikke-menneskelig menneske i kontrast til en ape som blir til menneske. Denne følelsen av fremmedhet skyldes at ‘Australantropen’ i virkeligheten er mindre et menneske med et apeansikt enn et menneske med et kranie som utfordrer dets menneskelighet. Vi var forberedt på å innrømme alt bortsett fra det at vi begynte med våre føtter.» (I, s. 97) Menneskets evolusjonshistorie begynner altså med vår tobeinthet. Det er denne som er felles for de forskjellige menneskeartene. Dette er selvsagt bare et siste ledd i en mye større evolusjon, og sammenhengen til Leroi-Gourhan er evolusjonen fra fiskene til mennesket, spesielt kraniets utvikling (temaet fra hans doktorgrad i paleontologi). Det er mot denne bakgrunnen han går skrittvis frem til det som kom til å bli «homo sapiens».

Menneskekroppen

Det levende er en enhet. Det er i vår tenkning vi deler den opp. Leroi-Gourhans grep er å betrakte det levende som både organisk og teknisk. Begge sidene er biologiske. Det tekniske går på det som en organisme gjør i forhold til dets omgivelser, mens det organiske utgjøres av kroppens anatomi og morfologi. En levende kropp puster, tar inn næring, beveger seg og persiperer. Dette utgjør dens helhet av funksjoner. En funksjon er artikulert på organer, men organ og funksjoner er ikke tilbakeførbare til hverandre. Derfor kan «funksjon» være villedende i denne sammenhengen. Det dreier seg ikke om øyets funksjon (som dets egenskap), men om en funksjon som øyet er knyttet til. Et spebarn som fra fødselen får øynene limt igjen, vil etter en tid bli blind uten at det i utgangspunktet er noe galt med øyets anatomi. Om våre føtter er organer, så følger ikke det å gå på to som en virkning av føttene. Spebarnet må se at andre går på to («ulvebarn» blir stort sett firbeinte). Å betrakte organer og funksjoner som to forskjellige sider ved en kropp, innebærer også at organer kan knyttes til nye funksjoner, og at funksjoner likeledes kan forskyve seg fra å være artikulert på et organ til å bli artikulert på et annet organ. Dette er avgjørende for forklaring av evolusjonen. Pattedyr griper stort sett med munnen (gripefunksjonen), mens gnagere og aper også bruker forlabbene. Her er gripefunksjonen knyttet til to forskjellige organer. Ved at mennesket blir tobeint, skjer det en forandring av kroppen og dens morfologi. Forlabbene blir satt fri fra bevegelsesfunksjonen. Biologisk sett blir de «arbeidsledige». Men de får derved en ny funksjon. Hendene brukes til å gripe med. Det var selvsagt ikke derfor hendene ble til hender. Dette var en følge av vår vertikale gange. Funksjonen vokser her frem etter organet. Derved forandres på en avgjørende måte hodet og munnen. Munnen blir satt fri fra gripefunksjonen («libération» er Leroi-Gourhans term), som blir overtatt av hånden. Dette innebærer at hodet etter hvert blir lettere spesielt ved at den kraftige forbindelsen mellom kjeven og ryggmargen svekkes. Kraniet forandrer form og vil etterhvert også omslutte et større volum.

Skillet mellom organ og funksjon gjør det mulig å formulere evolusjonen i to linjer. På den ene siden «en kroppslig paleontologi» («paléontologie corporelle», I, s. 57), på den andre siden en «funksjonell paleontologi» («paléontologie fonctionnelle», I, s. 57). Som funksjoner regner Leroi-Gourhan griping (ta inn næring), bevegelse og relasjon (I, s. 41). Dette muliggjør en inndeling av pattedyrene på tvers av de zoologiske klassifikasjonene etter måten disse funksjonene realiseres på. Pattedyrene som griper med munnen, skilles fra de pattedyrene som også griper med forlabbene. Mennesket står her i en anatomisk særstilling i kraft av sin tobeinthet som gjør det solid plantet på bakken (som hesten), men som et vesen som griper med hendene (som ekornet) (I, s. 76). Det avgjørende er at hendene inngår i to forskjellige historier; som organ følger det fra en transformasjon av forlabbene, som funksjon er de derimot knyttet til gripefunksjonen som forflytter seg fra et organ til et annet. Samtidig blir gripefunksjonen forandret: Ved hånden og grepet er det en ny verden som åpnes for mennesket. Eller rettere; som danner mennesket. Nøkkelen er forholdet mellom hånd og hjerne. Hjernen er knyttet til hånden først anatomisk, deretter ved at nye funksjoner får nevrologiske korrelater. Hånden avlaster munnen og kjeven, og den mekaniske forbindelsen mellom kjeven og ryggsøylen svekkes. Følgen er at «kraniets hvelv åpner seg som et rom, men på en gradvis måte; pannen som er gitt i ansiktets massivitet, åpner seg fra innsiden først med ‘homo sapiens’.» (s. 110) Forandringen av kraniet følger altså fra den nye kroppen. Derfor kan utvidingen av det rommet som kraniet omslutter, forklares ved mekaniske årsaker. Hjernen øker i volum i takt med forandringen av kraniet. Det skjer en tredobling av volumet fra Australiopitekeren frem til Neandertaleren og Sapiens. Å understreke mekanikken (kausaliteten) i denne forandringen innebærer at den i utgangspunktet ikke har noe formål eller funksjon. Den er en virkning av en kropp som forandrer seg. Argumentet for å fokusere på evolusjonens «mekaniske betingelser» er også metodologisk: «Det gir en støtte i fakta som ikke er neglisjerbar. Når man i hundre forskjellige arter finner samme former for arkitektur og de samme konsekvenser underlagt mekaniske begrensninger, blir det mulig å etablere betingelser som er slik at uten dem ville den cerebrale evolusjonen forblitt et abstrakt fenomen.» (I, s. 89)

Selv om en funksjon er knyttet til hjernen, kan ikke dette bety at hjernen er årsaken til sin egen vekst. Hjernens vekst er en følge av et kranie (og et hode) som forandrer form. Det er intet i hjernen selv som forklarer denne veksten. Det vi regner som dens funksjoner, kan ikke forklare dens vekst. Det er snarere slik at forandringen av kraniet har gitt mennesket en unødvendig stor hjerne; som om evolusjonen har skapt en hjerne som er for stor for det dyret som bærer den. I en nylig bok, Hva er det levende?, har den franske hjernebiologen Alain Prochaintz, fremhevet at relativ til sin kroppsvekst (sammenlignbar med de store aper) er vårt hjernevolum 900 kubikkcm. for stort.3 Men det er nettopp denne størrelsen som åpner for noe som ikke kunne være gitt på forhånd: Sapiens som en utilsiktet virkning av en kropp som forandrer form eller morfologi. Derfor kan heller ikke denne økningen forklares ved funksjoner som tenkning og språk, som om økningen skulle følge av et mål satt på forhånd. Økningen av hjernevolumet er ikke evolusjonens motor: «Man kan forundres over at hjernevolumets viktighet først inntrer etterpå. Selvsagt er det vanskelig å fremheve en bestemt egenskap siden alt er forbundet i utviklingen av artene, men det forekommer meg som sikkert at den cerebrale utvikling spiller en underordnet rolle. Derimot spiller den i utviklingen avgjørende rolle når mennesket er etablert, men den er ganske sikkert på evolusjonens nivå korrelert med den vertikale gange og ikke, slik man lenge har trodd, primær.» (I, s. 33)

I tillegg spiller andre forhold inn som forandring av føde og beherskelse av ild (som tas mindre opp hos Leroi-Gourhan), men det avgjørende er at det som forklarer fremveksten av organer, er årsaker, ikke formål eller funksjoner. Funksjonene inngår i en annen serie selv om de selvsagt er artikulert på organer. Skillet innebærer at Leroi-Gourhan unngår funksjonsforklaringer i biologien. Hjernen vokser ikke fordi veksten har en funksjon eller en nytte. Sett ut fra nytten som kriterium, er jo veksten direkte unyttig. At den blir nyttig i ettertid, er noe annet gitt at denne nytten (gevinsten) ikke fantes på forhånd. På tilsvarende måte kan heller ikke funksjoner direkte forklares ut fra organer og deres vekst eller forandring. Om en derimot blander organ og funksjon (slik en funksjonsforklaring åpner for), blir det vanskelig å gjøre rede for det spesifikke ved evolusjon som en tilfeldig utvikling som danner nye arter. Det disponeres for å betrakte et organs evolusjon (genealogi) utfra dets aktuelle funksjon slik at evolusjonen synes å garantere en linje frem til oss selv. En rådende egenskap blir forklart ved at den oppstod på et tidligere utviklingstrinn som nyttig for artens overlevelse. En slik tenkning synes å forutsette et historiebegrep knyttet til vår menneskelige tid på en måte som ser fortiden som det som vi selv stammer fra. Den er selvsagt langt mer og i siste instans noe annet enn dette. Dette betyr også at en organismes morfologi ikke kan oppløses i dens genealogi i og med at den vil kunne innebære noe kvalitativt nytt i forhold til denne. I motsatt fall vil det være vanskelig å forklare det nye ved en art; ekornet finnes ikke før arten oppstår. Med den større hjernen oppstår et grunnlag for nye funksjoner som ikke er tilbakeførbar til deres historie. Om øyet kan tilbakeføres til celler som blir sensitive for lys, er det ikke dette som forklarer dets anatomi. Omvendt vil derfor evolusjonen kunne kaste et kritisk lys på måten aktuelle organer og funksjoner blir tenkt på.

Hånd og redskap

Om hånden synes skapt til å gripe med, er det ikke derfor den er blitt til en hånd. Organet kommer her før funksjonen. Noe annet er at gripefunksjonen etter hvert har stabilisert hånden og i en forstand gjort den til hånd. Slik er ikke teknikk et tillegg til hånden, men i utgangspunktet knyttet til dens gripefunksjon. Når hånden griper en stein for å kunne slå i stykker en nøtt – noe den ikke ville alene være i stand til – forlenger redskapet hånden mer enn at det kommer som et tillegg utenifra. Et trinn videre vil være at en stein slås i to slik at den delen som får de skarpeste kantene, kan brukes som redskap, som steinøks. Denne utviklingen går like seint som den kroppslige og cerebrale evolusjonen (det er vanlig å snakke om ca. tre millioner år). Redskaper og økning av hjernevolum utvikler seg parallelt. De følger begge en «geologisk rytme». «På et filosofisk nivå blir derved problemet om menneskets teknisitet betydelig modifisert. Denne er ikke nå en følge av intelligens i dens vanlige og vage betydning, men et resultat av en avansert motorisitet som følger fra en ny kroppslig form. For å kunne dannes venter ikke teknisitet på en tenkende hjerne som har fullført sin lange vei fremover; den profiterer bare på utviklingen av området i hjernen som blir rikere organisert.»4

Om steinøksen forlenger hånden og det som den kan gjøre, er det avgjørende at den skilles fra hånden. Det er ved å skilles fra hånden redskapet innfører noe kvalitativt nytt relativt til gripefunksjonen. Det legges til side som redskap med det for øye at det senere kan brukes som det samme redskapet. Det blir «amovible»; det tas vekk fra hånden og kan forflyttes til andre brukssammenhenger: «Den menneskelige hånd blir menneskelig ved det som skiller seg fra den og ikke ved det som den er: et bein-muskulært apparat som er temmelig enkelt.» (II, s. 41) Poenget er at et fabrikkert redskap finner sin plass utenfor menneskekroppen. Dette innebærer at gripefunksjonen knyttet til kroppens organer (hånden hos mennesket) blir avlastet og langt på vei erstattet av en form for teknikk knyttet til redskaper. Gripefunksjonen blir utvendiggjort eller eksternalisert, og derved dannes en ny form for teknikk til forskjell fra den som er knyttet til kroppens teknisitet. Evolusjonsmessig er derfor ikke det avgjørende ved redskapet dets instrumentelle verdi, men at redskapet innenfor evolusjonen markerer den første eksternalisering – dvs. noe som settes utenfor kroppen. Det innebærer et første skritt i retning av at mennesket får en ytre verden: «Hele menneskets evolusjon innebærer å plassere utenfor mennesket det som i dyreverden for øvrig svarer til en spesifikk tilpasning. Det materielle faktum som er mest talende, er ‘frisettingen’ av redskapet …» (II, s. 34) Frisetting av hånden fra bevegelsesfunksjonen danner hånden som organ, mens frisettingen av redskapet fra hånden innebærer en frisetting fra dens gripefunksjon. Hånden blir teknisk på en ny måte takket være de redskaper den har for hånden.

Redskapet er en del av tekniske gester. I bunn og grunn er det bruken av redskap – gesten – som utgjør teknikken: «Teknikk er både redskap og gest, organisert i kjeder av en veritabel syntaks som gjør de operasjonelle seriene både fikserte og smidige.» (I, s. 164) Et nøkkelbegrep her er «operasjonelle kjeder»; noe må gjøres før noe annet og med henblikk på noe annet. Det dreier seg om en sammensetning – altså en syntaks. Ved siden av redskapets «utvendighet» (termen er «extériorité») er det avgjørende at de brukes i organiserte forløp eller kjeder. Et redskap er derfor ikke i første rekke bestemt av instrumentalitet eller nytte.5 Men «organisert skjema» betyr ikke et skjema som er gitt på forhånd. Det avgjørende er rytmen i operasjonene og rytmen i slagene som slår en stein i stykker: «Fra begynnelsen av plasserer fabrikasjonsteknikken seg i et rytmisk miljø som både er muskulært, auditivt og visuelt; en rytme som fødes gjennom gjentakelse av gestenes slag.» (II, s. 135)

Utviklingen av teknikker forutsetter en reorganisering av menneskets «funksjonelle apparat». (Jeg oversetter «dispositif» («dispositif fonctionnel») med «apparat»). De tre funksjonene var på et tidligere trinn i evolusjonen nærmere knyttet til hverandre. En persipert fare fører til flukt (bevegelsesfunksjon) eller til angrep (gripefunksjon). Ved utvikling av redskap må derimot håndens virkefelt autonomiseres relativt til de øvrige funksjonene. Den kan ikke bare slå fra seg. Men dette skyldes også det spesifikke ved menneskets anatomi: «Gjennom hele evolusjonen, fra krypdyrene av, viser mennesket seg som arvtaker av de vesener som har unnsluppet spesialisering. Hverken dets tenner, dets hender, dets føtter og heller ikke dets hjerne, har oppnådd den grad av perfeksjon som kjennetegner mammutens tann, hestens føtter eller hjernen til visse fugler. Slik er det blitt i stand til nærmest hva som helst; løpe, klatre og å bruke et organ som er usannsynlig arkaisk, håndens skjellet knyttet til en hjerne som er overspesialisert i retning av generalisering.» (I, s. 168) Vårt «anatomiske apparat» er det i dyreverden som åpner for størst fleksibilitet i det «funksjonelle apparatet». Det er slik kroppens morfologi viser menneskets biologiske originalitet. Menneskets artsspesifikke særtrekk er (som enhver art) biologisk.

Redskap og talespråk

Innenfor evolusjonen markerer redskaper en første eksternalisering. Nært knyttet til redskapet innebærer talespråket den neste eksternaliseringen. Både redskapet og talen setter seg utenfor kroppen. For å forstå dette må vi viske ut våre moderne språkteorier. Det avgjørende er forholdet mellom hånd og ansikt. Leroi-Gourhan gjør dette paret (hånd-ansikt) til en bærende relasjon innenfor kroppens morfologi. Ansiktet må svare på det som hånden gjør, og hånden må likeledes svare på ansiktet; det som det ser, og det som det hører. Det er på dette nivået vi finner relasjonsfunksjonen som i praksis betyr persepsjon og reaksjon. Måten å tematisere forholdet hånd (teknikk) og ansikt (persepsjon) forutsetter altså skillet mellom organ og funksjon. Forholdet mellom det å høre (eller snakke) og hånden (gesten) er viktigere enn en persepsjonsfunksjonens tilknytning til deres organer. Dette er den kroppslige og sansemessige rammen for fremveksten av språket. Språkfunksjonen utvikler relasjonsfunksjonen på en avgjørende måte. Det er slik den dannes innenfor paret hånd-munn eller hånd-øre.

Her er der ingen fossiler å vise til. Lyden har ikke etterlatt seg fossiler. Leroi-Gourhan er på gyngende grunn. Hvorledes nærme seg en «språkets paleontologi» uten å anta en mystisk og plutselig opprinnelse? Siden opprinnelsen er en drøm, setter han seg fore «å lage en fortelling om de geologiske relasjoner mellom teknikk og språk» (I, s.11). På sett og vis avløser den «geologiske tiden» og evolusjonen forestillingen om opprinnelse slik at danning av språk blir mer sammenlignbar med danning av en art (mht. tidsrom). For det første, det dreier seg om danning av en funksjon, ikke av et organ. Talespråket er i Leroi-Gourhans terminologi en relasjon. Imidlertid er selvsagt talen knyttet til organer. Som hånden ble til hånd som satt fri fra bevegelsesfunksjonen, ble munnen til munn ved å bli satt fri fra gripefunksjonen. «Mens apene arbeider med sine lepper, sine tenner, sin tunge og sine hender, snakker det nåværende menneske med sine lepper, tenner, sin tunge og gestikulerer eller skriver med hånden.» (I, s. 11) Anatomisk er forskjellen liten, funksjonelt er den stor. Funksjonelt bruker også aper redskaper og lyder. Men de er ikke eksternaliserte i den betydningen vi finner hos mennesket: «Det som karakteriserer ‘språk’ og ‘teknikk’ hos de store aper, er deres spontane tilsynekomst ut fra en ytre stimulus og det at de forlates like spontant, eller det at de ikke kommer til uttrykk når situasjonen som utløser dem, ikke er til stede. Fabrikasjon av steinøkser er knyttet til en helt annen mekanisme i og med at fabrikasjonen går forut for bruken samtidig med at redskapet oppbevares med tanke på senere bruk.» (I, s. 164)

Det må skilles mellom to forhold. Det ene er at teknikk etter hvert blir så komplisert at den ville vært umulig uten en form for talespråk. Det andre er at det settes en formal analogi mellom redskapet og ordet. I begge tilfeller er poenget at den tekniske gesten utløser en verbal gest som omslutter den; som gir den et verbalt rom. Hvis ikke blir det ikke mulig å snakke om en «teknisk intelligens». «De operasjonelle kjeder er utenkelige uten en intellektuell verbalisert fiksering.» (I, s. 298) Hypotesen er at denne må tenkes i en rudimentær form: «På de stadier hvor den komparative studien av redskaper og kranier synes å vise at fabrikasjonen utvikles i en rytme som korresponderer med den biologiske evolusjonen, må språkets nivå ha vært meget lavt, men det oversteg ganske sikkert nivået for vokale signaler.» (I, s. 163) Dette er en gjetning, men den underbygges av analogien som trekkes mellom redskap og talespråk. Talespråket får nærmest form etter redskapet som settes fri fra hånden, og som inngår i et forråd av redskap. På tilsvarende måte settes talen fri fra munnen og blir tale (ikke signal) ved å bli eksternalisert: «Talen er et verbalt redskap, isolerbar fra munnen som uttrykker den, slik redskapet er isolerbart fra hånden.»6 Det er dette som markerer forskjellen mellom signalet (som er kausalt) og ordet (som er symbolsk), og selv om det er av en annen karakter, er «det sammenlignbart med redskapet» (I, s. 164). Dette innebærer også at redskapet er skilt fra det som det anvendes på, slik den verbale gesten er skilt fra det som den peker på. Intervallet mellom redskapet og «verden» motsvarer intervallet mellom ordet og «verden». Det siste innebærer at «det persiperte objekt blir til et ytre objekt i et verbalt symbol» (II, s. 87). Det verbale som eksternalisert relativt til munnen gjør samtidig noe persipert til et ytre objekt. «Denne distansen eller atskillelsen som kommer til uttrykk i at redskapet skilles fra hånden og ordet skilles fra objektet, uttrykker den avstanden som samfunnet antar i forhold til den zoologiske gruppen.» (II, 33) Dette har sitt cerebrale motstykke i «at den menneskelige hjernen sikrer en distanse mellom det erfarte og den organismen som er erfaringens grunnlag» (II, s. 33).

At forholdet mellom teknikk og munn (og mer vidt ansikt) er avgjørende for fremveksten av talespråk, betyr at det avgjørende hverken er redskap eller lyder, men forholdet mellom dem. Det dreier seg om to former for intelligens som dannes ved hverandre: «Nærheten på det cerebrale nivå mellom de to uttrykkene for menneskelig intelligens er slik at en på tross av mangel på fossile bevis er tvunget til å innrømme fra begynnelsen av et språk som i sin natur er forskjellig fra dyrenes. Dette utgår fra refleksjonen mellom de to speilene som utgjøres av den tekniske gesten og den fonetiske symbolismen.» (I, s. 298) Håndens redskap og munnens språklyd speiler hverandre. Det manuelle og det verbale er i dette samspillet tenkningens røtter. «Man ser i hvilken grad hånden og stemmen forblir nært forbundet når det gjelder selve uttrykket for tanken.» (I, s. 298) Det skjer en forming av tanken «både i materielle handlingsinstrumenter og i lydmessige symboler» (I, s. 262). Det eneste organet som kan bære en slik relasjon, er selvsagt hjernen som gitt dens plastisitet (som er en følge av dens volum) blir til organet som knytter sammen funksjonene; «redskap og språk er nevrologisk forbundet» (I, s. 162). At funksjonene er relativt sett skilt fra deres organer (som talen er skilt fra munnen), er betingelse for at de knyttes sammen på et annet nivå som derved får sin støtte i hjernen. Det er slik hjernen blir et relasjonsorgan og et interaksjonsorgan. Det blir organet som koordinerer eksternaliseringene (den tekniske og den verbale gesten).

Å starte med kroppen i et evolusjonsperspektiv innebærer at det som skal forklares, ikke kommer i tid før forklaringen. Derfor er eksternalisering et viktig begrep for Leroi-Gourhan. Redskap eller ord viser derfor ikke til noe som finnes på forhånd i en tanke eller i en hjerne, for deretter å bli til noe ytre. Der er ingen «interioritet» som eksternaliseres. Innenfor funksjonene erstatter eksternalisering opprinnelsen og det opprinnelige. Skillet mellom organ og funksjon innebærer også at et organ ikke fordobles med en evne til teknikk eller til språk som går forut for funksjonen. Det er funksjonen som er det viktige; det at noe gjøres, det at noe persiperes eller det at noe sies, uttrykkes. At dette er primært, betyr at det som nå forandres, er mer sansefunksjonene enn sanseorganene. Det er funksjonene som knyttes til hverandre slik den tekniske gesten må forbindes med det at noe blir sett, sagt og hørt. Videre holder det som sies, fast noe som gjøres eller som blir sett. Redskap som vi arbeider med, knyttes til ord som vi snakker med. Enheten er her ikke det enkelte individ, men gruppen eller flokken. At redskap og ord er eksternaliserte, knyttes til at de er felles for en gruppe. De er en del av dens «indre miljø» som er skilt fra det «ytre miljø» som flokken forholder seg til (dens omverden, skoger, innsjøer etc.). Det eksternaliserte kan derfor plasseres mellom kroppen og dens ytre miljø, nærmest som dens buffersone. I dag ville vi heller kunne si at redskap og talespråk inngår i menneskets økologiske nisje, og at denne nisjen både er teknisk og symbolsk.

Men dette er nettopp mulig fordi kroppen er et «instrument» for det manuelle og det verbale. Det er slik den blir en menneskelig kropp ved å være ekspressiv; uttrykke seg manuelt, teknisk og verbalt. Dette er ikke forhold som er skilt fra hverandre. Det verbale innebærer en oralitet som knyttes til det som gjøres, til en verden, til en flokk. Slik er den «fler-dimensjonell» og kontekstuell. På sett og vis er det kroppens ekspressivitet som (ved eksternalisering) danner den nisjen som samler flokken, og som slik virker tilbake på dens kropper. Selvsagt, ethvert dyr former mer eller mindre sitt miljø. Det biologiske særtrekket til menneskefamilien er at det etter noen millioner år dannes arter som former sitt miljø gjennom redskap og verbale symboler.

Talespråk og visuelt språk

Dette bildet mangler noe avgjørende. Etter redskapet og talen leder et tredje trinn direkte til Sapiens. Ved siden av stein- og beinredskaper finner paleontologen smykker, objekter hvor der er risset inn figurer og rester av fargestoff. Den hånden som bruker redskaper, blir også grafisk; den risser inn og tegner: «Den grafiske figurering fødes med den første utvikling av ‘homo sapiens’, noe som utgjør et verdifullt vitnesbyrd.» (II, s. 209) «Dens fødselsattest er signert av tilsynekomsten av kuriøse gjenstander og kunstverk som i særdeleshet ikke er nyttige.»7 Utgangspunktet er forholdet mellom gesten og talen. Hånden blir grafisk slik munnen blir muntlig. «Etter noen hundre tusen år som har dannet en likevekt mellom teknikk og språk innenfor en evolusjon som har fulgt en zoologisk rytme, så får ‘homo sapiens’ dannet en sirkulær likevekt som innebærer at den talte tanken blir fordoblet med mytogrammer.» (II, s. 260) «Mytogrammer» er betegnelsen på figurer og innrissinger. Forholdet gest-tale stabiliseres ved en tanke som holdes fast i figurer. Det som «holdes fast», er i første rekke rytmer: «De eldste kjente figurer representerer ikke jakt, døende dyr eller rørende familiescener. Det dreier seg om grafiske innrissinger uten beskrivende innhold, støtter for en oral kontekst som er definitivt tapt.» (I, s. 266) Det dreier seg om «rytmiske uttrykk som ikke kan gi oss en presis mening» (I, s. 263). Det avgjørende er imidlertid at rytmisk som talen, så dreier det seg om en form for språk. De figurative er i utgangspunktet språk; «tale og grafisme svarer på samme mål» (I, 269). Både talen og figuren er ekspressive.

Med figuren inntrer noe kvalitativt nytt ved at øyet og synsfunksjonen nå er i stand til det som kjennetegner talen. Slik øret hører og forstår, forutsetter figuren et blikk som kan «lese»: «Fremveksten av det grafiske symbolet mot slutten av ‘paleantropenes’ epoke (altså like før ‘homo sapiens’) forutsetter nye forhold mellom de to operasjonelle polene – et forhold som er spesifikt for mennesket – som svarer til en symboliserende tenkning på den måten vi selv bruker den. I disse forholdene spiller synet den avgjørende rolle i parene ansikt-lesning og hånd-grafisme. Disse forholdene er utelukkende menneskelige. Man kan si om redskap at de er kjent fra andre dyr, og om språk at de kan følge fra vokale signaler hos dyr, med intet som er sammenlignbart med det som er innrisset og det som er lesning av symboler finnes før terskelen som leder til ‘homo sapiens’.» (I, 262) Kanskje det er først ved å knyttes til et visuelt språk at talespråket blir til språk i vår betydning. Uansett, det viktige er at det dreier seg om en parallell mellom to språk som samtidig blir en parallell mellom det auditive og det visuelle: «På de to polene til det operasjonelle feltet, dannes det, ut fra de samme kilder, to språk; det auditives språk er knyttet til områdene for koordinering av lyder, mens det visuelle språk er knyttet til koordineringen av gester oversatt til grafiske symboler.» (I, s. 270) Forholdet mellom teknisk gest og tale og mellom grafisk gest og figur møtes på et annet nivå som forholdet mellom to språk – mellom det auditive og det visuelle språk. Det er derfor ikke tilfeldig at de første figurer markerer rytmer. Men samme forhold er til stede når figurer blir til bilder og til kunst. At dette er språk, innebærer at «den første grafiske kunst er symbolsk overføring og ikke kopi av virkeligheten. Dette betyr at mellom strekene som får en til å se en okse, og oksen selv, så finnes den samme distansen som eksisterer mellom ordet og objektet.» (I, s. 266)

Figuren er derfor ikke etterligning, men akkurat som redskapet og ordet en eksternalisering. Den settes eller risses inn som noe ytre. Det er slik den eksisterer som spor, som innrissing. Dette kan være merker i et ansikt, i sanden, i et trestykke eller på en hulevegg. «Ytre» er i denne sammenhengen noe som uttrykker en selvfølge. Men den er viktig for å understreke at det som settes som figur, ikke finnes på forhånd, like lite som det blikket som kan lese eller forstå en figur, finnes på forhånd. Redskapet, ordet og figuren er de tre eksternaliseringene som danner Sapiens’ «funksjonelle apparat». Dette apparatet (dispositivet) utgjør en helhet; den tekniske gesten, den verbale gesten og den grafiske gesten viser til hverandre og oversetter hverandre.

Det er lett å overse det originale ved denne tankegangen. Hindringen er ganske enkelt vårt eget språk slik vi deler det i et talespråk og et skriftspråk. Denne delingen kom ikke før etter jordbruksrevolusjonen. Langt senere ble så skriftspråket og grammatikken («grammatikos», bokstavene) et grunnlag for en teoretisk forståelse av språk. Det er denne som siden har skygget for et talespråk som en oralitet uten en korresponderende skrift og for en grafisme eller en figurativitet som ikke har til oppgave å representere talen (altså være et skriftspråk). Uavhengig av sirkulariteten tale-skrift, oppdager derfor Leroi-Gourhan to språk; et auditivt og et visuelt (figurativt). Disse er sideordnet hverandre, ikke underordnet hverandre. Men de har samme form i den forstand at de begge innebærer eksterioriseringer, og de er begge knyttet til relasjonsfunksjonen. Likevekten mellom disse to formene for språk blir brakt i ubalanse ved skriftspråket. Noe ved de eldste figurative symbolismer mistes siden dette er symbolismer (grafiske figurer) «som er noe annet enn en form for skriftens barndom» (I, s. 270).

Vi må altså tenke oss et språk før skriftspråket. I sin kommentar til Leroi-Gourhan (i Om Grammatologien) er Derrida klar over problemet, men han risikerer å miste det ved å innføre et generalisert skriftbegrep som skal dekke både det figurlige, det muntlige og skrift i betydningen skriftspråk. Leroi-Gourhans distinksjoner er knyttet til en oralitet og en figurativitet som vår skrift knyttet til filosofi og vitenskap, skygger for. Riktig nok er dette en skrift som Derrida påpeker at metafysikken er lukket inne i. Men mot dette kunne han like gjerne ha brukt det muntlige eller figurer og bilder. At han ikke gjør dette, viser kanskje at han til tross for sin intensjon henger fast i den tradisjonelle tegntenkningen knyttet til sirkulariteten mellom tale og skrift. Tegn viser til tegn – intet tegn kan stå alene – på en måte som setter spor, og dette uttrykker skrift tydeligere enn talen. Slik får det grafiske en grunnleggende betydning som (i hans lesning av Gesten og Talen) det som både overskrider mennesket, og som beskriver dets enhet «som muligheten for det grafiske generelt sett («la possibilité de la graphie en général»).8 For denne enheten er bare en etappe i en mer generell bevegelse; «snarere en etappe eller en artikulasjon i livets historie – det som vi her kaller for ‘différance’ – som en sporets («gramme») historie».9 «Différance» som forskjell og utsettelse (temporalitet) skal gjør rede for teknikk, talespråk og figurer på en måte som risikerer å snu om på Leroi-Gourhan. For disse tre eksternaliseringene danner noe av det som Derrida forsøker å fange inn, men de utgår ikke fra dette. De utgår fra noe så empirisk som kroppen og dens funksjonelle apparat. Men investeringen av dette apparatet tilhører gruppen eller flokken, og på dette punktet insisterer nettopp Deleuze og Guattari (i Anti-Ødipus) på sidestillingen av oralitet og grafisme: «De primitive samfunnene er muntlige, ikke fordi de mangler grafisk system, men tvert imot fordi grafismen der er uavhengig av stemmen, og merker kroppen med tegn som svarer til stemmen, som reagerer på stemmen, men som er autonome og ikke innretter seg etter den.»10 Med skriften forandres så de muntlige samfunnene: «Til gjengjeld er de barbariske sivilisasjonene skriftlige, ikke fordi de har mistet stemmen, men fordi det grafiske systemet har mistet sin uavhengighet og sine særegne dimensjoner …»11 Vi får et brudd som markerer at der ikke finnes noen underliggende felles grafisme. Derav innvendingen mot Derrida: «Men vi ser ikke derav noen grunn til å trekke en slutning om konstansen i et fortrengningsapparat, i form av en grafisk maskin som skulle virke gjennom hieroglyfer så vel som fonemer.»12

Mer generelt innebærer figurer og merker at det er noe som holdes fast, og som derved får betydning. Det som hverken Derrida eller Deleuze/Guattari tar opp, er hvorledes dette inngår i menneskekroppens funksjonelle helhet eller apparat; syn, hørsel, stemme og en hånd som er både teknisk og grafisk. Hvorledes følger dette apparatet fra menneskekroppens sensorisk-motoriske system? Utgangspunktet er at dette er knyttet til vår oppreiste gange. Hodet er ikke lenger vendt mot bakken, og som oppreist får synet en horisont. Dette innebærer at syn og hørsel blir til dominerende sanser (sansene utgjør som nevnt den avgjørende del av «relasjonsfunksjonen»): «Blant relasjonssansene befinner hos mennesket luktesansen seg i en særstilling. Synet og hørselen, likesom hånden, er engasjert i språket i og med at de alene inngår i systemet av utsendelse (‘émission’) og mottakelse (‘réception’) som muliggjør utveksling av figurative symboler. Luktesansen som rent reseptiv har derimot intet motsvarende organ som kan sende ut symboler for lukt. Den forblir fremmed for det mest karakteristiske ved det det menneskelige apparat; refleksjonen vil kunne kodifisere dens persepsjoner, men de forblir uoverførbare.» (II, s. 112) Mens det vi ser, kan oversettes til noe vi sier, kan ikke det vi lukter, oversettes til en annen sans. Om vi er dominert av de mer «intelligente» sanser, betyr dette også at lukten kan få frem noe som stikker dypere i oss.

Noe persiperes eller resiperes, og noe «sendes ut» eller artikuleres. Hånden tegner, øyet leser (persiperer), munnen snakker (artikulerer), øret hører. Språket – både det visuelle og det verbale – er derfor både reseptivt og ekspressivt. Kroppen (og dens organer) er knyttet til funksjoner som gir en enhet mellom det reseptive og det ekspressive. Denne innfallsvinkelen bryter med tegntenkningen. Ord inngår ikke i et system av tegn (slik det ble forstått innenfor strukturalismens tegntenkning), men er mer en teknikk for noe som sies, høres eller skrives. Bilder er heller ikke kopier eller avtrykk av ting, men noe som lages og leses. Forutsetningen er at vi bryter med det tradisjonelle skillet mellom det sensoriske og det motoriske; altså noe som sanses, kan utløse en bevegelse (noe motorisk) eller noe motorisk kan utløse noe vi sanser. Her er det alltid noe som går forut for noe annet (en kausal relasjon). Gesten og talen er derimot samtidig motorisk og sensorisk. Den tekniske gesten vil gjennom hånden sanse seg selv (taktilt), slik den verbale gesten sanser seg selv auditivt, gjennom hørselen. Og den grafiske gesten vil sanse seg selv gjennom det blikket som leser den. Her må det motoriske og det sensoriske være gitt samtidig. Dette betyr enn videre at det sensoriske eller perseptuelle må være dominerende: «Man kan derfor si at teknikk og språk innenfor artene før ‘homo sapiens’ er slik at motorisiteten betinger uttrykket, så er det slik at i det figurlige språk så vil refleksjonen bestemme grafismen.» (I, s. 262)

Vanskeligheten eller uklarheten er at «refleksjon» synes å gå på to forskjellige forhold. Vi har å gjøre med sanser som «reflekterer» seg selv i betydningen speiler seg selv og som «reflekterer» en verden. I første tilfelle vil persepsjonen av grafismen (det motoriske) bestemme den, slik persepsjon av talen bestemmer talens motorikk. I det andre tilfelle er dette knyttet til en «symbolsk reflektering» av det som uttrykkes (eller av «verden»). Jeg velger å tolke dette som at det første (at en sans «reflekterer» seg selv) er en betingelse for det andre: «Den figurative atferden kan ikke skilles fra språket, den er knyttet til det at mennesker er i stand til å reflektere virkeligheten i verbale symboler, i gester, eller som materialisert ved figurer.» (II, s. 206) Det avgjørende er imidlertid at i begge tilfeller er det det sensoriske eller perseptuelle som dominerer over det motoriske. Å gjøre noe, å si noe, å se noe, har som kjennetegn at det sensoriske dominerer over det motoriske. Det dreier seg ikke om motoriske responser på stimuli. At «refleksjonen bestemmer grafismen», betyr slik sett at dens tilknytning til persepsjon (et blikk som leser) er samtidig det som gjør at vi kan se «en verden» som reflekteres i figuren. Figuren er speil, ikke kopi, og det er i denne forstand den er «reflekterende». Eksternaliseringene – redskap, ord og figurer – blir på sett og vis til speil som gjør verden til en ytre verden og til en menneskelig verden. Det dannes et mellomrom – intervall – som gjør den menneskelige bevissthet mulig. Derav fascinasjonen for gjenstander som skinner og som reflekterer: «Konkretiseringer og krystaller som kaster ild, berører direkte bunnen av menneskets reflekterende tanke, de er, i naturen, som ord eller tanker, symboler på former eller på bevegelser.» (II, s. 214) Som om mennesket oppdager noe i naturen som det selv er i ferd med å forundres over: «Uvanlige former som et skattkammer for figurative former eksisterer bare fra og med det punktet hvor mennesket konfronterer et organisert bilde av relasjoner til objekt som inngår i dets persepsjonsfelt.» (II, s. 214)

Dette universet er vi selvsagt avskåret fra. Oralitet, bilder og figurer er utstrålende («rayonnant») i flere retninger: «Størstedelen av ‘homo sapiens’’ utvikling har skjedd i tankeformer som vi er blitt fremmede for selv om de ligger under en viktig del av vår atferd. Mens vi praktiserer et språk hvis lyder er innskrevet i en assosiert skrift, kan vi knapt forestille oss en uttrykksmåte hvor tanken disponerer grafisk en organisering som på sett og vis er utstrålende.» (II, s. 273) Før skriften er de to språkene (det auditive og det visuelle) sideordnet. «Båndet mellom talen og grafismen er sideordnet, ikke underordnet. Dette betyr at bildet innehar en dimensjonell frihet som skriften alltid vil mangle.» (II, s. 272) Mytogrammet er ingen skrift, men et eget (visuelt) språk sidestilt med talen. Skriften undergraver denne sidestillingen og markerer derved et første skritt fra en «pre-logisk tenkning» til en «logisk tenkning». «Pre-logisk» betyr at det ikke finnes språk og figurer på den ene side og magi og myter på den andre siden: «Mytologi og flerdimensjonell grafisme faller for øvrig sammen i primitive samfunn, og dersom jeg våget å bruke ordenes bokstavelige betydning, ville jeg være fristet til å se en likevekt mellom ‘myto-logi’ som er en flerdimensjonell konstrukjson som hviler på det verbale, og en ‘myto-grafi’ som korresponderer manuelt med den.» (I, s. 272) Språk, religion og kunst er derfor ikke klart skilt fra hverandre. Atskillelsen starter med linjen og dens teknologi, skriften. «Det fundamentale båndet mellom kunst og religion er emosjonelt, men ikke på en vag måte. Det avhenger av erobringen av en uttrykksform som gjengir menneskets situasjon i et kosmos hvor det setter seg som sentrum og hvor det ennå ikke forsøker å gjennombore det i kraft av en resonnering hvor bokstavene gjør tanken til en insisterende linje, av stor rekkevidde, men tynn som en tråd.» (I, s. 275)

Hukommelse og historie

Bruk av redskap, ord og figurer danner en hukommelse som disse formene også forutsetter. Denne hukommelsen er ikke lagret genetisk. Innenfor evolusjonen dreier det seg om en ny form for hukommelse som på sett og vis skaper en ny livsform – menneskets. Den er knyttet til flokken, og Leroi-Gourhan kaller den for sosial (II, s. 22). «Fra og med ‘homo sapiens’ så dominerer konstitueringen av et hukommelsesapparat ethvert problem ved menneskets evolusjon.» (II, s. 24) Knyttet til arten er hukommelsen genetisk, knyttet til gruppen er den kollektiv eller sosial: «Bruddet mellom arten og hukommelsen synes som den eneste løsningen (en løsning som utelukkende tilhører mennesket) som fører til en rask og kontinuerlig evolusjon.» (II, s. 23) Med en hukommelse som utelukkende er genetisk, ville «homo sapiens» ikke ha overlevd. «Fra dets fødsel av befinner individet seg overfor et sett av tradisjoner som særpreger dets etniske gruppe slik at det fra barndommen av preges av dialogen med den sosiale organismen. Tradisjonen er biologisk sett like uomgjengelig for menneskearten som den genetiske betinging er for insektsamfunnet.» (II, s. 24) Dette forutsetter at hukommelsen som felles og tilgjengelig eksisterer som like eksternalisert som det «funksjonelle apparatet». Gjennombruddet for Sapiens er altså at den plasserer en hukommelse utenfor seg selv. Hukommelsen blir «frisatt», slik vi har sett det med redskapet, ordet og figuren: «Det meste slående materielle faktum er klart ‘frisettingen’ av redskapet, men i virkeligheten er det grunnleggende selve frisettingen av ordet og denne unike egenskapen som mennesket innehar ved å plassere sin hukommelse utenfor det selv, i den sosiale organismen.» (II, s. 34)

I praksis vil dette si at det først og fremst er språket som er bærer av den kollektive hukommelsen. Uten språk ingen fortid og ingen hukommelse i menneskelig forstand. Dels er språk selv tradert eller overlevert, dels forteller myter om fortidens bragder og kunnskaper. Forutsetningen er at språket er rytmisk som kroppen. Det er rytmene og gjentakelsene som «husker», som utgjør en syntaks for hukommelsen. «Menneskets funksjonelle helhet er rytmisk.» (I, s. 263) Sang og rytme gjør gjentakelser mulige. Men rytme og hukommelse er likeledes en avgjørende del av de «operasjonelle kjedene»; det at noe gjøres over tid med henblikk på et mål. Det avgjørende er at hukommelsen skaper et annet forhold til tid, og kunne vi si en annen tid enn den som arter med genetisk hukommelse preges av. Sapiens forlater den «geologiske tid» og trer inn i en «menneskelig tid». Dette er samtidig det relative bruddet mellom arten og gruppen. Verktøy, språk og figurer blir «etniske» og blir derfor ikke uten videre forstått av andre grupper. Som historisk er et språk alltid en bestemt gruppes språk. Utfra samme funksjonelle apparat (det som alle gruppene har felles) skjer en diversifisering som følger spredningen av Sapiens ved erobringen av de forskjellige deler av kloden. «Dersom det er eksakt at ARTEN er den karakteriske form ved dyregruppen, så er det ETNISKE den karakteristiske form ved grupperingen av mennesker. Til enhver samling av tradisjoner korresponderer det en spesifikk hukommelse.» (II, s. 12)

Poenget er at det utfra samme funksjonelle apparat ikke gir seg et bestemt språk eller en bestemt teknikk. Om dette apparatet er universelt for menneskearten, forklarer det samtidig den kulturelle og språklige diversitet som grunnleggende menneskelige forhold. For mennesket er det universelle det samme som forklarer diversitet og forandring. «Teknikk er ikke hos ‘homo sapiens’ lenger knyttet til cellenes fremskritt, men den synes fullstendig å eksternalisere seg og slik så å si leve sitt eget liv.» (I, s. 197) Mer generelt betyr dette at de tre eksternaliseringene som inngår i det funksjonelle apparatet, i sin tur blir eksternaliserte. Redskaper eksternaliseres i maskiner, talen eksternaliseres i skrift og figuren eksternaliseres gjennom visuelle teknologier. Vi har forlatt evolusjonen i den betydning at det er historie som blir dominerende. Men historie er ikke bare knyttet til hukommelse. Hukommelsen antar også forskjellige former alt etter hvorledes den overføres og bevares: «Historien til den kollektive hukommelsen kan inndeles i fem perioder; den orale overføringen, den skriftlige overføringen via tavler og lister, den som er gitt på kartotekkort, den trykketekniske og den elektroniske.» (II, s. 65) Hukommelse lagres altså muntlig, skriftlig og elektronisk. Samtidig gir dette tre forskjellige kulturformer; muntlige, skriftlige og elektroniske. Den siste har ført til forandring av hukommelsen i større skala gjennom datamaskinen som lagring og behandling av hukommelse. Også denne hukommelsen er ytre, men den er mekanisk og knyttet til maskiner. Paradokset er at det skapes en hukommelse (II, s. 53, «programmet og de mekaniske hukommelser») som i form (om ikke i innhold) kommer nær en genetisk hukommelse. Kanskje er det til syvende og sist hjernen og dens tilknyttede funksjoner som blir eksternalisert i maskiner som tenker for oss (II, s. 52). Hypotesen er at den kollektive hukommelsen mer og mer blir avløst av en mekanisk hukommelse (som «en eksteriorisering av hjernen» (II, s. 58)) formet etter datamaskinens digitale programmer. Fra steinalderen til i dag har det slik sett vært suksessive eksternaliseringer som fjerner seg gradvis fra deres kroppslige utgangspunkt.

Om menneskearten har en begynnelse, har den også en slutt. Kanskje kroppen og dens sanseorganer blir fullstendig avleggs hvis dens funksjoner mister deres kroppslige forankring. «Vi må altså forestille oss en ‘homo sapiens’ som er fullstendig overført eller forflyttet og det synes som om vi er vitne til de siste frie forhold mellom mennesket og den naturlige verden. Frigjort fra sine verktøy, fra sine gester og muskler, frigjort fra programmeringen av dets handlinger, fra sin hukommelse og fra sin fantasi takket være perfeksjonen av dets tele-kommunikative midler, frigjort fra dyrene og plantenes verden, fra vind, kulde og mikrober, fra de ukjente fjell og hav, så er zoologiens ‘homo sapiens’ sannsynligvis nær slutten på sin karriere.» (II, s. 266) Hypotesen er at siden «homo sapiens» er knyttet til en bestemt kroppslighet, så vil utviskingen av denne kroppsligheten føre til et tomrom som innebærer at det ikke lenger erfarer virkelighet. Det får en «tele-virkelighet» som gir en verden «som er blitt en billedverden» (II, s. 257). Kroppen risikerer å bli et «levende fossil», og uten kroppslighet står det igjen med et bilde av sin virkelighet: «Den nåværende verdens store problem venter ennå på sin løsning: hvorledes vil dette avleggse pattedyret med de arkaiske behovene som har vært drivkraften i dens vei mot toppen, hvorledes vil det fortsette å skyve sin kjempestein oppover bakken hvis det en dag bare står igjen med et bilde av sin virkelighet?» (II, s. 266)

Albert Camus lot Sisyfos uttrykke menneskets lodd, og det Leroi-Gourhan her antyder, er at det er ved nettopp hans tunge bør Sisyfos ikke vil gå til grunne. Faren er heller lettheten; hva skjer «når han bare står igjen med et bilde av sin virkelighet»? En annen mulighet er at mennesket i en nær fremtid blir «seg bevisst en vilje til å forbli ‘Sapiens’. Dette må innebære en fullstendig omtenkning av forholdet mellom det individuelle og det sosiale, å konfrontere spørsmålet om befolkningstetthet, og om dets forhold til dyrenes og plantenes verden, for endelig å betrakte håndteringen av kloden som noe annet enn tilfeldighetens spill.» (II, s. 267)

Evolusjonstenkningens utfordringer

Slik åpner Leroi-Gourhans evolusjonstenkning for en forståelse av det omskiftelige og utsatte ved den menneskelige livsform (det avsluttende kapitelet heter «Den innbilte frihet og skjebnen til ‘homo sapiens’».) Om våre organer virker relativt solide, har ikke våre funksjoner derved et solid fundament. Organene inneholder heller ikke en menneskets natur eller vesen som sikrer vår art og derved vår overlevelse som art. Fremtiden er like tilfeldig som fortiden; vår art kan bli til en annen art, reddes eller forsvinne. Problemet er at for en rekke dominerende teorier – som blindt avspeiler vår elektroniske kultur – så finnes ikke lenger menneskearten med dens biologiske særtrekk. Dette gjelder spesielt syntesen mellom evolusjonslære og genetikk. Det som finnes, er gener som bruker kropper for å reprodusere og formere seg selv. Genene som bærer av arvemateriale er blitt til forklaringsgrunnlag. De inneholder programmer som livet utfoldes etter. Den nye mekaniske hukommelsen blir derved analog med den genetiske hukommelsen, og det oppstår programmer overalt. Daniel Dennet, som er en filosofisk representant for nydarwinismen, kan således omskrive Darwins tanke om et «naturlig utvalg» som et program i form av en algoritme. Darwin blir derved ufarliggjort ved at Skaperen avløses av Algoritmen; programmet for en verden skapt på forhånd («intelligent design») avløses av programmet for «naturlig utvalg» (som «mechanical design») som forklarer alt.13

Om dette er en ekstrem utgave av kombinasjonen mellom genetikk og evolusjonslæren, så peker den allikevel på det problematiske ved denne kombinasjonen. Den gjør f.eks. følgende spørsmål obligatorisk: «Hvilke genetiske mutasjoner har ført til økningen av hjernevolumet?» Til tross for at Alain Prochiantz som hjernebiolog understreker (som sitert ovenfor) at denne økningen ga en unyttig stor hjerne, stiller han spørsmålet14 om hvorledes det skjer en seleksjon av de mutasjoner som leder til en noe større hjerne (forutsatt at det først dreier seg om mutasjoner som forandrer kraniet). Men hvorledes skulle en slik seleksjon foregå hvis den ikke gir en evolusjonær gevinst til den som er bærer av den? Det er som om han selv innser det urimelige ved sitt eget spørsmål fordi han modifiserer det i neste setning: «La oss bemerke at denne cerebrale økningen er kanskje ikke uten forbindelse med andre forandringer […] Jeg kunne ha snakket om tobeintheten og om frigjøringen av hånden.»15 Men han gjør nettopp ikke det. Grunnen er at til tross for sin insistering på at det er en «biologisk avgrunn» mellom mennesker og aper på grunn av hjernen, så er det nydarwinistiske paradigme for sterkt selv for han. Han gjennomskuer et trekk ved det, nemlig dets mekaniske forståelse av det levende, altså «de mekanistiske og fysiologistiske ideologiene som inntil nylig har pålagt vitenskapene om det levende en tvangstrøye».16 Men så lenge han ikke ser et annet trekk, så er han like langt.

Darwin og den senere evolusjonsbiologien er kanskje offer for følgende feilslutning. Fra det at et organ er nyttig og tjener organismens overlevelse, følger det ikke nødvendigvis at denne nytten spilte inn når organet (eller egenskapen) ble dannet. Feilslutningen er knyttet til en manglende forståelse av evolusjon. En aktuell (nåværende) egenskap ved en organisme blir forklart ved at den satt seg som nyttig – den ble selektert – i et tidligere trinn i dens utvikling. Resultatet er at evolusjonsbiologen blir offer for en tilbakeskuende illusjon som setter en kontinuitet utfra de aktuelle egenskaper han vil forklare med tidligere trinn i evolusjonen. Derved er han faretruende nær den tradisjonelle forestillingen om en kontinuerlig linje fra tidligere arter frem til oss selv: Vårt vesen er det vi har vært, eller vårt vesen er vår arv.17 Arven fungerer derfor som opprinnelse eller vesen. Dens eneste verdi – knyttet til det som har selektert den – er at den er nyttig. At hjernen er nyttig, må derfor bety at dens evolusjon er dannet ved det som gjør den nyttig. Den samme arven skal altså forklare både organets evolusjon og dets funksjoner. Slik blir også (som fremhevet ovenfor) funksjonsforklaringer obligatoriske.

Hjernen – både dens evolusjon og dens plastisitet – er selvsagt genetikkens ømme punkt. Om vi genetisk er temmelig lik våre nære slektninger, er vår hjerne ganske forskjellig. «Det er sant at vi løper saktere enn hesten, at vi ikke fordøyer cellulose som kuen og at når alt kommer til alt, så er vårt skjelett overspesialisert til å være i stand til det meste, men det viktigste er knyttet til at hjernen har utviklet seg slik at den kan tenke hva som helst og at den fødes nærmest tom.» (II, s. 23) Som vi har sett, er det hjernen som er korrelatet til vårt funksjonelle apparat. Gener får derimot best frem det levendes enhet, men nettopp innenfor denne enheten er det levende også diversifisering og forandring på en måte som vel gjør evolusjon mer sammenlignbar med et buskas enn med et tre. Her representerer paleontologien en annen vei etter Darwin enn dagens kombinasjon av genetikk og evolusjonsbiologi, hvor arv (gener) skal forklare evolusjon gjennom «naturlig utvalg», men arv blir ikke selv forklart ved noe annet enn arv. Paleontologien er derimot en empirisk vitenskap.18 Hvorfor forsvant dinosaurene? Hvilke klimaforandringer skapte de afrikanske savannene, når skilte menneskeartene og primatene lag? Det dreier seg om å utdype evolusjonslæren ved å forsøke å være på høyde med den «geologiske tid» og derved også å kunne nærme seg epoker i jordens historie hvor livet var underkastet andre betingelser enn dagens. Nærmere oss dreier det seg om å få mer kunnskap om de tidligste menneskeartene uten at vår egen art settes som nøkkel for denne forståelsen. Paleoantropologien, som Leroi-Gourhan er en av grunnleggerne av, vil derfor kunne bryte med vår mer spontane antropologi som er et produkt av Sapiens, vår egne art. En av vanskene er at kunnskap tradisjonelt er blitt definert som skilt fra teknikker og ved noe som finnes – eksisterer. Når vi derimot går fra ontologi til paleo-ontologi, oppstår det problem som våre mer tradisjonelle tenkemåter ikke er på høyde med. Det teoretisk interessante med Leroi-Gourhan er slik sett at han så paleontologi uavhengig av syntesen mellom evolusjonslære og genetikk. Om dette gjorde at han kom på sidelinjen i sin egen samtid, vil både nyere hjerneforskning og utviklingen av epigenetikken ganske sikkert gi han en ny aktualitet.