Avskaffelsen av staten, av vare- og pengebyttet, av arbeidsdelingen og av enhver form for eiendom, samt utvidelsen av den situasjonen hvor alt er fritt tilgjengelig som enhetliggjøring av den menneskelige aktivitet – med andre ord avskaffelsen av klassene – er i løpet av den revolusjonære kampen «tiltak» som avskaffer kapitalen og som blir pålagt av selve nødvendigheten i kampen mot kapitalistklassen. Revolusjonen er kommunisering; den har ikke kommunismen som prosjekt og resultat, men som innhold.

Kommunisering og kommunisme er kommende ting, men det er i nåtid vi må snakke om dem. Det som blir kunngjort i kampene, i den aktuelle kampsyklus, i kampen mot kapitalen, hver gang selve det å handle som klasse fremtrer som en ytre tvang, en grense som må overskrides, er innholdet i den kommende revolusjon. Det er kampen i egenskap av klasse som i seg selv er blitt problemet, sin egen begrensning. Slik kunngjør og frembringer proletariatet gjennom sin overskridelse revolusjonen som kommunisering.

Krise, restrukturering, kampsyklus: om kampen i egenskap av klasse som sin egen begrensning

Det viktigste resultatet av den kapitalistiske produksjonen har alltid vært fornyelsen av det kapitalistiske forholdet mellom arbeidet og dets betingelser: Med andre ord er den en prosess av selv-forutsetning.

Helt til krisen på slutten av 1960-årene, nederlaget for arbeiderne og den etterfølgende omstruktureringen, eksisterte ganske visst kapitalens selv-forutsetning, i overensstemmelse med kapitalbegrepet, men motsigelsen mellom proletariat og kapital på dette nivået plasserte seg innenfor selve denne selv-forutsetning, i kraft av produksjonen av og bekreftelsen av en arbeideridentitet gjennom hvilken kampsyklusen ble strukturert som en konkurranse mellom to hegemonier, to konkurrerende styringsformer, to kontroller over reproduksjonen. Denne identiteten var selve substansen av arbeiderbevegelsen.

Denne arbeideridentiteten, uansett hvilke sosiale og politiske former den eksisterte under (fra kommunistpartier til arbeiderautonomi; fra sosialistisk stat til arbeiderråd), hvilte i sin helhet på den motsigelsen som utviklet seg i denne perioden av arbeidets reelle subsumpsjon under kapitalen, mellom på den ene siden skapelsen og utviklingen av en arbeidskraft som ble iverksatt av kapitalen på en stadig mer kollektiv og samfunnsmessig måte, og på den andre siden de former for tilegnelse, fra kapitalens side, av denne arbeidskraften i den umiddelbare produksjonsprosess og i reproduksjonens prosess. Dette er den konfliktuelle situasjon som i kampsyklusen kom til uttrykk som arbeideridentitet, og som fant sine kjennetegn og umiddelbare forståelsesformer i den «store fabrikk»; i dikotomien mellom sysselsetting og arbeidsledighet, arbeid og utdannelse; i arbeiderkollektivets delvise bestemmelse over arbeidsprosessen; i relasjonene mellom lønner, vekst og produktivitet innenfor et nasjonalt område; i de institusjonelle forestillingene som alt dette impliserte, både i fabrikken så vel som på statens nivå; i avgrensningen av akkumulasjonen innenfor et nasjonalt område.

Omstruktureringen var en følge av nederlaget, på slutten av 1960-tallet og i løpet av 1970-årene, til hele denne syklusen av kamper grunnlagt på arbeider-identiteten. Omstruktureringens innhold var en ødeleggelse av alt som var blitt et hinder for kapitalens selv-forutsetnings smidighet og flyt. På den ene siden var det alle de skiller, beskyttelser og spesifikasjoner som var blitt etablert mot fallet i arbeidskraftens verdi, ved at de forhindret at hele arbeiderklassen som sådan – på verdensbasis og i hele sin kontinuerlige eksistens, reproduksjon og utvidelse – måtte konfronteres med kapitalen i sin helhet. På den andre siden var det alle sirkulasjonens, rotasjonens og akkumulasjonens tvangsformer, som hindret merproduktets forvandling til merverdi og forøket kapital. Hvilket som helst merprodukt må kunne finne sitt marked hvor som helst, hvilken som helst merverdi må kunne finne muligheten til å fungere som forøket kapital hvor som helst, dvs. å forvandle seg til produksjonsmidler og arbeidskraft, uten at en internasjonal syklus (i Østen eller i periferien) ved sin formalisering forutbestemmer denne forvandling. Finanskapitalen har vært organisatoren bak denne omstruktureringen. Gjennom den omstrukturering som ble fullbyrdet i løpet av 1980-årene, har produksjonen av merverdi sammenfalt med reproduksjonen av denne produksjonens betingelser.

Den nåværende kampsyklus definerer seg gjennom det at motsigelsen mellom klassene inntreffer på nivået for deres respektive reproduksjon, noe som innebærer at proletariatet i sin motsigelse med kapitalen blir konfrontert med og tar kampen opp mot sin egen konstitusjon og eksistens som klasse. Dette innebærer videre bortfallet av den arbeideridentitet som tidligere ble bekreftet i kapitalens reproduksjon, slutten på arbeiderbevegelsen og en medfølgende fallitt for selvorganiseringen og for autonomien som revolusjonært perspektiv. Fordi revolusjonen som perspektiv ikke lenger er noe som angår klassens bekreftelse, kan den heller ikke være et spørsmål om selvorganisering. Å avskaffe kapitalen innebærer nå å negere seg selv som arbeider og ikke om å selvorganisere seg som arbeider, det dreier seg om en bevegelse som avskaffer foretakene, fabrikkene, produktet og varebyttet (uansett i hvilken form).

Å handle i egenskap av klasse er faktisk nå for tiden ikke å ha noen annen horisont enn kapitalen og kategoriene for dens reproduksjon; samtidig og av samme grunn er det å være i motsigelse med sin egen reproduksjon som klasse, å stille spørsmål ved den. Denne konflikten, denne diskrepansen [écart] i proletariatets handling er nå innholdet i og det som står på spill i klassekampen. At å handle i egenskap av klasse for proletariatet er grensen for dens handling som klasse, er nå en objektiv situasjon i klassekampen. At dette er en grense som blir dannet i kampene og utgjør klassetilhørigheten som ekstern tvang, er noe som står på spill i disse kampene: Som nivå eller grad av konflikt med kapitalen; som konflikter internt i selve kampene. Denne forandring utgjør en bestemmelse av den aktuelle motsigelsen mellom klassene, men den er hver enkelt gang den spesifikke praksis til en kamp på et gitt tidspunkt, og under gitte betingelser.

Denne kampsyklus er handlingen til en rekomponert arbeiderklasse.1 I de sentrale akkumulasjonsområder dreier rekomponeringen seg om forsvinningen av de store arbeiderbastioner og om proletariseringen av funksjonærer; om tertiariseringen av tidligere arbeiderstillinger (vedlikeholdsspesialister, maskinførere, lastebilsjåfører, bud og lagerarbeidere, osv. – denne typen ansettelse berører nå flertallet av arbeidere); om arbeid i mindre foretak eller arbeidssteder; om en ny arbeidsdeling og inndeling av arbeiderklassen gjennom eksternaliseringen av aktiviteter som i liten grad er merverdiskapende (unge arbeidere, ofte på korttidskontrakter, uten yrkesmessig perspektiv); om generaliseringen av «just in time og «lean production»; om eksistensen av unge arbeidere for hvem utdannelsen har brutt generasjonskontinuiteten og som massivt forkaster fabrikkarbeid og arbeidertilværelse generelt; om virksomheters utflytting til andre land.

De store arbeiderkonsentrasjonene i India og Kina skriver seg inn i denne verdensomspennende segmenteringen av arbeidskraften. Men både i kraft av sin globale bestemmelse så vel som gjennom sin egen nasjonale innpasning kan de ikke bli betraktet som en renessanse annetsteds av det som har forsvunnet i «Vesten». Det var et samfunnsmessig eksistens- og reproduksjonssystem som definerte arbeideridentiteten og som kom til uttrykk i arbeiderbevegelsen, og ikke en blott og bar tilstedeværelse av materielle og kvantitative kjennetegn.2

Fra dagskamper til revolusjon kan det ikke være noe annet enn et brudd. Men dette bruddet blir annonsert i klassekampens daglige forløp hver gang klassetilhørigheten under selve forløpet av proletariatets aktivitet som klasse fremtrer som en ytre tvang, objektivert i kapitalen. For tiden er revolusjonen suspendert inntil denne konstitutive motsigelsen ved klassekampen blir overskredet: Det at å være en klasse for proletariatet er det hinderet som dens kamp i egenskap av klasse må overvinne. Med frembringelsen av klassetilhørighet som ytre tvang kan man ut fra de aktuelle kamper forstå punktet hvor klassekampen tipper over, dens overskridelse, som en frembragt overskridelse: I sin kamp mot kapitalen vender klassen seg mot seg selv, dvs. at den behandler sin egen eksistens, alt det som definerer den i dens forhold til kapitalen (og den er ikke noe annet enn dette forholdet), som begrensninger for sin handling. Proletarene frigjør ikke sin «sanne individualitet» som er blitt negert i kapitalen; den revolusjonære praksis er nettopp et sammenfall mellom omstendighetenes forandring og den menneskelige aktivitet eller selvforandring.

Det er slik vi for tiden kan snakke om kommunisme og snakke om den i nåtid som en virkelig nærværende bevegelse. At revolusjonen er avskaffelsen av alle klasser, eksisterer som et aktuelt faktum ved det at proletariatets handling som klasse utgjør en begrensning for proletariatet selv. Denne avskaffelsen er ikke er mål som man setter seg, en definisjon av revolusjonen som en norm å oppnå, men et nåværende innhold i det som er klassekampen i seg selv. Å frembringe klassetilhørigheten som en ytre tvang er for proletariatet å gå inn i en konflikt med sin tidligere tilstand, det er ikke en «frigjøring», det er ikke en «autonomi». Dette er det fryktelige og avgjørende skritt man må ta i den teoretiske og praktiske forståelsen av de aktuelle kamper.

Proletariatet blir ikke av den grunn en «rent negativ» skapning. Å erklære at proletariatet ikke eksisterer som klasse annet enn innenfor og imot kapitalen, at det frembringer hele sin eksistens, hele sin organisasjon, sin virkelighet og sin konstitusjon som klasse innenfor kapitalen og imot denne, er å erklære at den er klassen for det merverdiproduserende arbeid. Det som har forsvunnet i den nåværende kampsyklus, som en følge av omstruktureringen på 1970- og 1980-tallet, er ikke denne objektive klasse-eksistens, men bekreftelsen av en proletarisk identitet i kapitalens reproduksjon.

Proletariatet kan ikke være revolusjonært annet enn gjennom å gjenkjenne seg selv som klasse, og det gjenkjenner således seg selv i hver konflikt og med desto større grunn i en situasjon hvor dens eksistens som klasse vil være den situasjon den er nødt til å trosse i kapitalens reproduksjon. Det man ikke må narre seg selv om, det er innholdet i denne «gjenkjennelse».3 Å gjenkjenne seg selv som klasse vil ikke være noen «tilbakevending til seg selv», men en total eksternalisering [extraversion] i egenskap av en selv-gjenkjennelse som en kategori innenfor den kapitalistiske produksjonsmåte. Det man er som klasse, er umiddelbart ikke annet enn sitt forhold til kapitalen. Denne «gjenkjennelse» eller erkjennelse vil for proletariatet faktisk være en praktisk erkjennelse, i konflikten, ikke av dets for-seg væren, men av kapitalen, dvs. av dennes desobjektivering. Klassens enhet kan ikke lenger konstitueres på grunnlag av lønnsarbeidet og av en krav-basert kamp, som en innledning til arbeidstakernes revolusjonære aktivitet. Proletariatets enhet kan kun være den aktiviteten hvor det avskaffer seg selv gjennom å avskaffe alt det som splitter det.

Fra kamper om umiddelbare krav til revolusjonen er det nødt til å være et brudd, et kvalitativt sprang, men dette bruddet er ikke noe mirakel eller noe alternativ, det er heller ikke den blotte konstatering, fra proletariatets side, at det – stilt overfor alt annets mislykkethet – ikke er noe annet å gjøre enn å gjøre revolusjon. I forhold til den angivelig revolusjonære dynamikken til krav-baserte kamper er «Én eneste løsning, revolusjon»4 bare en symmetrisk tåpelighet. For det bruddet vi snakker om, blir frembragt positivt gjennom utviklingen av den kampsyklus som går forut for det, det blir kunngjort gjennom en mangfoldiggjøring av diskrepanser innenfor klassekampen.

Som teoretikere speider vi etter og fremmer vi disse diskrepansene og revnene som innenfor proletariatets klassekamp er dens egen interne kritikk, og som aktivister iverksetter vi dem når vi er direkte involvert i kampen. Vi eksisterer i dette bruddet, i denne rivningen innenfor proletariatets aktivitet som klasse. Ut fra det selv og dets basis som klasse innenfor den kapitalistiske produksjonsmåten eksisterer det ikke lenger noe perspektiv for proletariatet, annet enn å overskride sin klasse-eksistens gjennom avskaffelsen av kapitalen. Det eksisterer en absolutt identitet mellom det å være i motsetning til kapitalen og å være i motsetning til sin egen situasjon og definisjon som klasse.

Det er i kraft av denne diskrepansen innenfor selve det å handle som klasse at kommuniseringen blir et aktuelt spørsmål. Denne diskrepansen innenfor klassekampen hvor proletariatet samtidig ikke har annen horisont enn kapitalen og nettopp av denne grunn kommer i motsetning til sin egen handling som klasse, er det som utgjør denne kampsyklusens dynamikk. Nå for tiden har klassekampen påvisbare elementer og aktiviteter som kunngjør dens overskridelse som del av dens egen utvikling.

Kamper som frembringer teori5

Teorien om denne kampsyklusen, slik den er blitt fremstilt i det foregående, er ikke noen abstrakt formalisering som dernest gjennom eksempler vil bevise at den svarer til virkeligheten. Det er dens praktiske eksistens snarere enn dens intellektuelle sannferdighet som beviser dette in concreto. Den utgjør et særskilt moment i kamper som i seg selv allerede er teoretiske (i den forstand at de frembringer teori), for så vidt som de har et kritisk forhold til seg selv.

Som oftest dreier det seg ikke om oppsiktsvekkende erklæringer eller «radikale» aksjoner, men snarere om alle de praksiser hvor proletarer «flykter» fra eller benekter sin egen tilstand. I nåværende kamper om oppsigelser kommer arbeiderne ofte, og i stadig større grad, ikke med krav om å beholde jobbene sine, men isteden om å få substansielle oppsigelsesutbetalinger («sluttpakker»). Overfor kapitalen har ikke arbeidet noen fremtid. I såkalte «suicidale» kamper som dem i Cellatex-firmaet i Frankrike, hvor arbeiderne truet med å helle syre i en elv og å sprenge fabrikken i lufta, trusler som ikke ble virkeliggjort, men som i stor grad ble etterlignet innenfor andre konflikter i tilknytning til fabrikknedleggelser, viser det seg tydelig at proletariatet er ingenting adskilt fra kapitalen og at det i henhold til sin natur ikke er bærer av noen fremtid annet enn avskaffelsen av det som det selv eksisterer i kraft av. Det er de-essensialiseringen av arbeidet som blir proletariatets egentlige virksomhet, både på en tragisk måte i kamper som er uten umiddelbare perspektiver (suicidale kamper), så vel som gjennom å gjøre krav på denne de-essensialiseringen som i de arbeidsløses og prekæres kamp vinteren 1998 i Frankrike.

Arbeidsledighet er ikke lenger noe som er klart adskilt fra og noe annet enn det å ha arbeid. Segmenteringen av arbeidskraften, fleksibilitet, outsourcing, mobilitet, deltid, arbeidstrening, praktikantvirksomhet, svart arbeid; alt dette har gjort slike skiller uskarpe.

I den franske bevegelsen i 1998, og generelt i de arbeidslediges kamper i denne kampsyklusen, er det definisjonen av de arbeidsledige som må være utgangspunktet for reformuleringen av lønnet arbeid. Kapitalens nødvendighet av å måle alt i arbeidstid og å fremstille utbyttingen av arbeidet som et spørsmål om dens liv eller død er samtidig de-essensialiseringen av det levende umiddelbare arbeid i forhold til det som kapitalen konsentrerer i seg selv av samfunnsmessige krefter. Denne iboende motsigelsen i den kapitalistiske akkumulasjon, og som gjør kapitalen til en prosessuell motsigelse, antar således en svært spesiell form som en definisjon av klassen overfor kapitalen der arbeidsledigheten gjør krav på å være utgangspunkt. I de arbeidslediges og prekæres kamper gjør proletariatets kamp mot kapitalen denne motsigelsen til sin egen, ja gjør krav på den. På samme måte når de oppsagte ikke gjør krav på arbeid, men på erstatninger.

Når oppsagte lønnstakere i firmaet Moulinex setter fyr på en fabrikkbygning, skriver dette seg likeledes inn i denne kampsyklusens dynamikk, som gjør proletariatets egen eksistens som klasse til grensen for dets klasseaksjoner. På samme måte når to fabrikker blir brent ned og hundre andre plyndret i Savar, 50 km nord for Dacca i Bangladesh, etter at tre månedslønner har blitt utestående. I Algerie har selv det minste lønnskrav ført til opptøyer, og faglige og andre representasjonsformer blir avvist uten at nye oppstår, og det er helheten av proletariatets livs- og reproduksjonsbetingelser som står på spill, hinsides det streikenes protagonister kommer med av krav. Verken i Kina eller India vil man fra en økning av antallet av mangeformede kravaksjoner, som berører alle aspekter av arbeiderklassens liv og reproduksjon, få noen utvikling til en omfattende arbeiderbevegelse. For disse kravaksjonene slår ofte «paradoksalt» over i en ødeleggelse av arbeidsforholdene, dvs. nettopp av det som er deres egen eksistensberettigelse.

I Argentina selvorganiserte folk seg som arbeidsledige i Mosconi, som arbeidere ved Bruckman, som innbyggere i slumområder ..., men gjennom å selvorganisere seg, ble de umiddelbart konfrontert med det de var som en hindring, som i kampen måtte overskrides og som ble oppfattet som noe som måtte overskrides i de praktiske formene til disse selvorganiseringene. Proletariatet kan ikke i seg selv finne kapasiteten til å skape andre forhold mellom individene uten å omvelte og negere det som det er i dette samfunnet, det vil si uten å komme i motsetning til autonomien og dens dynamikk. Selvorganiseringen er kanskje revolusjonens første handling, men alle de følgende handlinger retter seg mot den.6 I Argentina var det bestemmelsene til proletariatet som klasse innenfor dette samfunnet (eiendom, varebytte, arbeidsdeling, forhold mellom menn og kvinner) som faktisk ble omveltet gjennom den måten de produktive aktiviteter ble iverksatt på og i de konkrete måtene dette ble virkeliggjort på. Det er slik revolusjonen som kommunisering blir troverdig.

I forstedene i Frankrike i november 2005 stilte de som lagde opptøyer ingen krav, men de angrep sin egen tilstand, de tok som skyteskive alt det som frembragte dem og definerte dem. De avslørte og angrep den proletariske situasjonen nå: Denne arbeidskraften som er globalt prekarisert. Noe som gjorde det å ville være en «vanlig proletar» umiddelbart foreldet i selve det øyeblikk et slikt krav kunne ha blitt formulert.

Tre måneder senere (våren 2006), og stadig i Frankrike, kunne ikke studentbevegelsen mot CPE,7 i egenskap av kravbevegelse, forstå seg selv på annen måte enn gjennom å bli en allmenn bevegelse for prekariserte arbeidere, men på denne måten ville den enten bli nødt til å undergrave sin egen spesifisitet, eller den måtte nødvendigvis bli ledet til et mer eller mindre voldsomt sammenstøt med alle dem som i novemberopptøyene 2005 hadde vist at å gjøre krav på å være en «vanlig proletar» var foreldet. Å få innfridd kravet gjennom å utvide det ville sabotere kravet. Hvem kunne tro på en forening med opprørsmakerne fra november med utgangspunkt i et krav om fast arbeid for alle? Denne forening var på den ene siden objektivt innskrevet i bevegelsens DNA, og på den andre siden innførte selve denne nødvendigheten en indre kjærlighet/hat-dynamikk i bevegelsen som var like objektiv. Kampen mot CPE var en kravbevegelse hvor kravenes innfrielse ville ha vært uakseptable for den i egenskap av kravbevegelse.

I opptøyene i Hellas i desember 20088 fremsatte ikke proletariatet noen krav og oppfattet ikke det å være mot kapitalen som grunnlag for noe reformistisk alternativ. Men om disse opptøyene var en klassebevegelse, så var de ikke en kamp innenfor det som er selve klassenes matrise, dvs. produksjonen. Det er på denne måten disse opptøyene kunne oppnå det som er helt avgjørende, nemlig å frembringe og sikte mot klassetilhørigheten som tvang, men de kunne bare gjøre dette og nå dette punktet gjennom som sin grense å støte mot denne produksjonens glass-gulv.9 Og den måten som denne bevegelsen frembragte denne eksterne tvang på (målene, opptøyenes utvikling, sammensetningen av deltakerne i opptøyene), ble iboende definert av denne grensen: Utbyttingsforholdet som ren og skjær tvang. Det er angrepet på institusjoner og på formene for -samfunnsmessig reproduksjon, oppfattet som sådan, som på den ene siden konstituerte bevegelsen og utgjorde dens styrke, og som samtidig uttrykte dens begrensninger.

Studenter uten fremtid, unge innvandrere, prekære arbeidere er alle proletarer som daglig opplever reproduksjonen av kapitalistiske samfunnsforhold som tvangsutøvelse, en tvangsutøvelse som er innbefattet i denne reproduksjon fordi de er proletarer, men som opplever den hver eneste dag som noe adskilt og aleatorisk (tilfeldig og ikke nødvendig) i forhold til selve produksjonen. De kjemper innenfor dette tvangsutøvelsens moment som noe adskilt, men forstår og opplever samtidig denne adskillelse bare som en mangel ved sin egen kamp mot denne produksjonsmåten.

Det er slik denne bevegelsen har frembragt klassetilhørigheten som en ytre tvang, men bare på denne måten. Det er slik den plasserer seg på denne kampsyklusens nivå og utgjør ett av dens bestemmende historiske momenter.

Gjennom sin egen praksis har proletarene kunnet stille spørsmål ved sin eksistens som proletarer i kampen, men de har kun gjort dette gjennom å ha selvstendiggjort, i sine angrep og sine målsetninger, den samfunnsmessige reproduksjonens momenter og instanser. Kapitalens reproduksjon og produksjon har forblitt fremmede for hverandre.

I Guadeloupe i 2009 viste det seg at omfanget av arbeidsledighet og av befolkningen som levde av stønader eller av den svarte økonomien, var så stort at det var en selvmotsigelse å komme med lønnskrav. Denne motsigelsen bestemte begivenhetenes forløp, mellom på den ene siden den faglige sammenslutningen LKP10 konsentrert om faste arbeidere (i all vesentlighet i offentlig sektor) som gjennom å fremsette mangfoldige og uendelig varierte krav søkte å holde polene i motsigelsen sammen, og på den andre siden det absurde i sentrale lønnskrav for flesteparten av de som var involvert gjennom barrikader og veisperringer, i plyndringer og angrep på offentlige bygninger. I løpet av kampene ble dette kravet rokket ved; og både det og dets organisasjonsform ble kritisert, men de spesifikke formene for utbytting av den samlede befolkningen, nedarvet gjennom en kolonialistisk historie, sørget for å forhindre at denne motsigelsen brøt ut på en mer voldsom måte i bevegelsens indre (det er imidlertid å merke seg at det eneste dødsfallet var en fagforeningsmann som ble drept på en barrikade). Fra dette perspektivet var frembringelsen av klassetilhørigheten som en ytre tvang mer en sosiologisk tilstand og en slags schizofreni enn noe som direkte sto på spill i kampen.

Mer allment, med utbruddet av den nåværende krisen, er det faktisk en dynamikk i lønnskravet som det ikke kunne ha tidligere. En indre dynamikk som blir bestemt gjennom det samlede forholdet mellom proletariat og kapital i den kapitalistiske produksjonsmåten slik denne er gått ut av omstruktureringen og slik den nå er kommet i krise. Lønnskravet har forandret betydning.

I rekken av finanskriser som i løpet av de siste tjue årene har regulert kapitalens aktuelle valorisering, er subprime-krisen den første som ikke hadde utgangspunkt i finansielle aktiva som angår kapitalinvesteringer, men som angikk husholdningenes forbruk og da spesielt de fattigste husholdninger.11 På denne måten innleder den en spesifikk krise i den omstrukturerte kapitalismes lønnsrelasjon, hvor den kontinuerlige nedgangen i lønningenes andel av den produserte rikdom både i kapitalismens kjerneområder og i dens utviklingsområder var (og forblir) et definerende trekk.

Fra å ha vært et essensielt konfliktuelt spørsmål i den kapitalistiske produksjonsmåten, er «delingen av rikdom» dessuten blitt tabu, noe som den nylige bevegelsen av streiker og blokader i Frankrike i oktober og november 2010, som en følge av reformen av pensjonssystemet, har kunnet bekrefte. I den omstrukturerte kapitalisme (hvis begynnende krise vi nå er i ferd med å oppleve) har arbeidskraftens reproduksjon vært gjenstand for en dobbelt frakobling. På den ene siden en frakobling mellom kapitalens valorisering og arbeidskraftens reproduksjon, på den andre siden en frakobling – gjennom kreditt (lån) – mellom forbruk og lønnsinntekt.

Selvfølgelig har arbeidsdagens deling i nødvendig arbeid og merarbeid alltid vært definitorisk for klassekampen. Men nå, i kampen rundt denne delingen, er det paradoksalt nok i det som definerer proletariatet i det innerste av dets eksistens som en klasse i denne produksjonsmåten og intet annet, at det praktisk og konfliktuelt viser seg at proletariatets klasseeksistens blir grensen for dets egen kamp som klasse. Det er dette som er det sentrale kjennetegnet på lønnskravene innenfor klassekampen. I lønnskravenes mest trivielle forløp opplever proletariatet, i det omfang selve kapitalforholdet etablerer det i sitt indre som en fremmed, at dets eksistens som klasse blir objektivert som noe som er det fremmed.

Den nåværende krisen har brutt løs fordi proletarene ikke lenger har kunnet betale tilbake sine lån. Den har brutt løs på grunnlag av nettopp den lønnsrelasjon som var grunnlaget for finansiariseringen av den kapitalistiske økonomi: En nedskjæring av lønningene nødvendig for «verdiskapningen»; samt en verdensomspennende konkurranse innenfor arbeidsstyrken. Det er denne funksjonelle nødvendighet som vender tilbake med subprime-krisen, men på negativt vis, innenfor kapitalakkumulasjonens historiske måte. Det er lønnsrelasjonen som nå utgjør kjernen i den aktuelle krisen.12 Den aktuelle krisen er begynnelsen på den fasen hvor kapitalismens bestemmelser og dynamikk, slik den var kommet ut av 1970- og 1980-årenes omstrukturering, blir omstyrtet.

To eller tre ting som vi kan vite om den

Som ikke-kapital, som oppløsning av alle de eksisterende betingelser (arbeid, varebytte, arbeidsdeling, eiendom) finner proletariatet her innholdet i sin revolusjonære handling som kommunistiske tiltak: avskaffelsen av eiendom, av arbeidsdeling, av varebytte, av verdi. Klassetilhørigheten som en utvendig tvang er dermed i seg selv et innhold, det vil si en praksis når den fra å manifestere seg som kampens begrensning som en klassens kamp, overskrider seg selv i kommuniserende tiltak. Kommuniseringen er intet annet enn de kommunistiske tiltak som proletariatet praktiserer som blotte og bare kamptiltak mot kapitalen.

Det er merverdiens utilstrekkelighet i forhold til akkumulert kapital som er kjernen i krisen i utbyttingen: Hvis det ikke i hjertet av motsigelsen mellom proletariatet og kapitalen var spørsmål om det arbeid som produserer merverdi, hvis det kun var snakk om et fordelingsproblem, dvs. hvis motsigelsen mellom proletariat og kapital ikke var en motsetning for selve den ting – den kapitalistiske produksjonsmåten – hvis dynamikk den utgjør, dvs. hvis det ikke var snakk om «et spill som frembringer opphevelsen av sin regel», ville revolusjonen forbli et fromt ønske. Hatet mot kapitalen, ønsket om et annet liv, er bare det nødvendige ideologiske uttrykket for denne iboende motsigelse som utbyttingen utgjør.

Det er ikke gjennom et angrep på arbeidets natur som det som frembringer merverdi at den kravformulerende kampen ikke lenger er gyldig (en kamp som alltid ville lede tilbake til et fordelingsproblem), men gjennom et angrep på produksjonsmidlene som kapital. Angrepet på produksjonsmidlenes natur som kapital er deres avskaffelse som verdi som absorberer arbeid for å valorisere seg; det er utvidelsen av den situasjonen hvor alt er fritt tilgjengelig; det er ødeleggelsen – som noen ganger kan være fysisk – av bestemte produksjonsmidler, deres avskaffelse i egenskap av fabrikker der det som er et «produkt» blir definert, dvs. rammene for varebytte og handel; det er deres redefinering, deres absorpsjon i de individuelle og intersubjektive relasjoner; det er avskaffelsen av arbeidsdelingen slik denne er innskrevet i byområdenes reguleringsbestemmelser, i bygningenes materielle strukturer, i skillet mellom by og land, i selve eksistensen av noe som man kaller fabrikk eller produksjonssted. Relasjoner mellom individene fremtrer som noe tinglig, fordi bytteverdien ifølge sin natur er materiell.13 Verdiens avskaffelse er en konkret forvandling av det landskap vi lever i, det er en ny geografi. Å avskaffe samfunnsmessige relasjoner er en svært materiell affære.

I kommunismen er det ikke lenger snakk om tilegnelse, fordi selve forestillingen om et «produkt» er avskaffet. Det eksisterer selvfølgelig gjenstander som tjener til å produsere, og andre som blir direkte konsumert, atter andre som tjener til begge deler. Men å snakke om produkter og stille seg spørsmålet om deres sirkulasjon, deres fordeling eller «overdragelse», dvs. å forestille seg tilegnelsen som adskilt moment, forutsetter etableringen av steder for brudd, for en «koagulering» av menneskelig aktivitet: Markedet i markedssamfunn, depotet hvorfra man fritt kan forsyne seg med ting i visse versjoner av kommunismen. «Produktet» er ikke en blott og bar gjenstand. Å snakke om produkt er det samme som å forutsette at et resultat av menneskelig virksomhet fremtrer som noe endelig vis-à-vis et annet resultat eller midt blant andre resultater. Det er ikke «produktet» man må ta sitt utgangspunkt fra, men virksomheten.

I kommunismen er den menneskelige virksomhet uendelig fordi den er uuttømmelig. Den har konkrete eller abstrakte resultater, men disse resultater er aldri «produkter» for hvilke det oppstår spørsmål om deres tilegnelse eller overdragelse under en eller annen gitt måte. Hvis vi når det gjelder kommunismen, kan snakke om uendelig menneskelig virksomhet, er dette fordi allerede den kapitalistiske produksjonsmåte viser oss, om enn på en motsigelsesfylt måte, og ikke som en «god side», den menneskelige virksomhet som en kontinuerlig og global menneskelig flyt, og et «general intellect» eller den «kollektive arbeider» som produksjonens dominerende kraft. Denne produksjonens samfunnsmessige karakter prefigurerer imidlertid ingenting, den fremstiller bare verdiens motsigelsesfylte grunnlag.

Varebyttets ødeleggelse betyr arbeidere som angriper bankene der de og andre arbeidere har sine kontoer, og som dermed blir nødt til å klare seg uten dem; det betyr arbeidere som kommuniserer sine «produkter» til seg selv og til fellesskapet direkte og uten noe marked, og dermed opphever seg som arbeidere; det er hele klassens skyldighet til å organisere seg for å søke etter næringsmidler i sektorer som må kommuniseres, etc. Det fins ikke noe tiltak som i seg selv og forstått isolert, utgjør «kommunismen». Det som er kommunistisk, er ikke «voldsomheten» i seg selv, og heller ikke «fordelingen» av den dritten som klassesamfunnet etterlater til oss, eller «kollektiviseringen» av merverdi-oppsugende maskiner: Det kommunistiske er naturen til den bevegelsen som forbinder disse handlinger med hverandre, som ligger under dem, som gjør dem til momenter i en prosess som er nødt til enten stadig å kommunisere mere eller å bli knust.

Man kan ikke gjennomføre en revolusjon uten å utføre kommunistiske tiltak, uten å oppløse lønnsarbeidet, kommunisere forsyninger, bekledning, boliger; uten å skaffe seg alle våpen (de ødeleggende, men også telekommunikasjoner, næringsmidler osv.), integrere fattige (innbefattet de som vi selv har redusert til denne tilstanden), arbeidsledige, ruinerte bønder, utslåtte studenter.

Fra det øyeblikk av at man begynner å konsumere vederlagsløst, er det nødvendig å reprodusere det som blir konsumert, man må bemektige seg transportmidler og telekommunikasjoner og etablere kontakt med andre sektorer; ved å gjøre dette vil man møte motstand fra væpnede bander. Sammenstøtet med Staten reiser umiddelbart spørsmålet om bevæpning, som ikke kan løses annet enn gjennom å stable på beina et distribusjonsnettverk som kan understøtte kampene på et nærmest uendelig mangfold av steder. De militære og samfunnsmessige virksomheter er uadskillelige, samtidige og glir over i hverandre; dannelsen av en avgrenset kampfront eller -områder innebærer revolusjonens død. Fra det øyeblikket av da proletarene oppløser vare-forholdenes lover, er det ikke lenger mulig å stoppe. Hver samfunnsmessig utdyping, hver utvidelse, gir kjøtt og blod til nye sosiale relasjoner, gjør det mulig å integrere stadig flere ikke-proletarer i klassen av kommunisatører i ferd med å konstituere seg og oppløse seg på samme tid, å avskaffe, i stadig større grad, enhver konkurranse og splittelse mellom proletarer og å la dette utgjøre innholdet i og utviklingen av dens væpnede sammenstøt med de som kapitalistklassen fortsatt kan mobilisere, integrere og reprodusere i sine samfunnsmessige forhold.

Derfor vil alle kommuniseringens tiltak måtte være energiske aksjoner for å avvikle de forbindelser som forener våre fiender og deres materielle støtter: en hurtig ødeleggelse uten noen mulighet for tilbakevending. Kommuniseringen er ikke en fredelig organisering av den frie tilgang til godene og av et behagelig liv blant proletarer. Den samfunnsmessige kommuniseringsbevegelsens diktatur utgjør prosessen for menneskehetens integrasjon i det proletariat som er i ferd med å forsvinne. Proletariatets strenge avgrensning i forhold til andre klasser og dets kamp mot enhver vareproduksjon er på samme tid en prosess som tvinger de lønnede småborgelige lag, klassen av samfunnsmessige mellomledere, til å slutte seg til den kommuniserende klassen. Proletarene «er» ikke revolusjonære på samme måten som himmelen «er» blå, dvs. fordi de «er» lønnsarbeidere og utbyttede, eller fordi de utgjør oppløsningen av de eksisterende betingelser. Det er gjennom en selvforvandling med utgangspunkt i det de er at de konstituerer seg som revolusjonær klasse. Den bevegelsen hvor proletariatet gjennom praksis definerer seg som bevegelsen for konstitueringen av det menneskelige fellesskap, er i realiteten avskaffelsen av klassene. Den sosiale bevegelsen i Argentina, fordi den ble konfrontert med problemet, har stilt spørsmålet om forholdet mellom aktive proletarer, arbeidsledige, ekskluderte og mellomlagene. Den har ikke kommet med annet enn svært fragmenterte svar, hvorav det mest interessante uten tvil er organisering på distriktsbasis. Den revolusjonen som ikke lenger, innenfor denne kampsyklusen, kan være noe annet enn kommunisering, overskrider dilemmaet mellom leninistiske eller demokratiske klasseallianser og «proletariatet alene» til Gorter:14 To typer nederlag.

Den eneste måten å overskride konfliktene mellom de uten og de «med» arbeid, mellom de kvalifiserte og de ikke-kvalifiserte, er i løpet av den væpnede kampen umiddelbart å iverksette kommuniseringstiltak som avskaffer selve grunnlaget for denne splittelsen (noe som bedriftene i Argentina som ble overtatt av arbeidere, kun forsøkte svært marginalt når de ble konfrontert med spørsmålet, idet de som oftest – jf. Zanon – nøyde seg med noen veldedige redistribusjoner til grupper av piqueteros).15 I mangel av dette vil kapitalen kunne spille på denne fragmenteringen under hele bevegelsen og finne sine Noske16 og Scheidemann17 hos de selvorganiserte.

Det som faktisk allerede den tyske revolusjonen viste, er at det gjelder å oppløse middelklassene ved å gjennomføre konkrete kommunistiske tiltak som tvinger disse til å begynne å tre inn i proletariatet, det vil si å gjennomføre sin «proletarisering». I utviklingslandene i våre dager er spørsmålet samtidig enklere og mer farlig, idet den voldsomme majoriteten av disse mellomlagene på den ene siden er lønnstakere og ikke lenger har noe materielt grunnlag for sin samfunnsmessige posisjon; dens rolle som mellomledere og ledere for det kapitalistiske samarbeid er essensielt, men permanent prekarisert. Men på den andre siden og nettopp av disse grunner kan dens formelle nærhet til proletariatet drive den til i sine kamper å fremlegge alternative, nasjonale eller demokratiske styrings-«løsninger» som vil bevare dets egne posisjoner.

De essensielle spørsmålene som vi er nødt til å løse, er hvordan man utvider kommunismen før den blir kvalt i vareformens knipetenger; hvordan man integrerer landbruket for ikke å være nødt til å bytte varer med bøndene; hvordan man ødelegger motstanderens varebytte-baserte relasjoner for å pålegge ham logikken med kommunisering av relasjoner og beslagleggelse av goder; hvordan man ved hjelp av revolusjonen oppløser blokken av frykt.

For å konkludere, man avskaffer ikke kapitalen for kommunismen, men gjennom kommunismen, mer nøyaktig gjennom dens frembringelse. Faktisk må man skille kommunistiske tiltak fra kommunismen: De utgjør ikke kimer til kommunisme, men er snarere dens frembringelse. Dette dreier seg ikke om en overgangsperiode, det er revolusjonen, og kommuniseringen er ikke annet enn den kommunistiske frembringelsen av kommunismen. Kampen mot kapitalen er det som differensierer de kommunistiske tiltakene fra kommunismen. Proletariatets revolusjonære aktivitet har alltid hatt som innhold – i kraft av sitt forhold til kapitalen – å mediere avskaffelsen av kapitalen: Det dreier seg verken om et alternativ i konkurranse med et annet alternativ, eller om kommunismens immediatisme.

 

Først publisert i engelsk oversettelse i Benjamin Noys (red.), Communization and its discontents, Minor Compositions/Autonomedia 2011, deretter på det franske originalspråket i tidsskriftet Théorie Communiste 24 (2012). Trykt med tillatelse fra Théorie Communiste.

Oversatt av Ragnar Braastad Myklebust