Nyliberalisme, økonomisk teori og kapitalismens mangfold

Noen historiske linjer og en norsk kasusstudie

Nyliberalisme er et politisk-filosofisk begrep som noen ganger også brukes innen makrohistorie som betegnelse på den periode vi nå lever i. Som et politisk-filosofisk begrep kan nyliberalisme studeres i et idéhistorisk perspektiv. Som et makrohistorisk begrep må det vurderes som et forslag til overordnet karakteristikk av en periode i den moderne kapitalismens utvikling.

I denne artikkelen kombineres disse to perspektivene. Vi starter med å skissere den klassiske liberalismen med det europeiske statssystemet som kontekst. De liberale ideene har hatt historisk betydning for politiske bevegelser, for etablering av grunnlover og politiske prinsippdebatter. De gjøres gjeldende i en politisk offentlighet som først er en borgerlig offentlighet, for så å bli en parlamentarisk-politisk offentlighet.

Men det er et velkjent poeng at den klassiske liberalismen vegret seg for dette skrittet ut i full demokratisering. Vi skal fastholde et makrohistorisk perspektiv på det liberale demokratiets historie gjennom to faser i det 20. århundre: mellomkrigstidens turbulens og den tidlige etterkrigstidens suksess. Turbulensen var nettopp uttrykk for det mange klassiske liberale tenkere fryktet: at massene ville ta makten i likhetens navn for så å kneble den politiske friheten med diktatorisk styre. I løpet av etterkrigstiden tok en ny generasjon liberale intellektuelle denne bekymringen inn over seg, og ved inngangen til etterkrigstiden formulerte de seg som tilhengere av en fornyet liberalisme: nyliberalisme.

Nyliberalistene ville ikke gi slipp på mellomkrigstidens erfaringer, men verden under den vestlige kapitalismens «gullalder» på 1950- og 1960-tallet gikk dem imot. Frykten for kollektivismens overgrep mot friheten syntes å forvitre, massene virket vel integrert og de politiske massepartiene syntes å leve vel med de variantene av liberalt demokrati som etablerte seg. For de nyliberale tenkerne bekymret seg over fravær av årvåkenhet. De bygget opp sine nettverk i overbevisning om at det nok kom vanskeligere tider. Slike tider kom, og det ga nyliberalerne nye sjanser – i den grad at noen (gjerne deres intellektuelle motstandere) vil kalle hele tidsalderen fra 1980-tallet og framover for «nyliberal».

Flertallet av disse intellektuelle var økonomer. Da de reviderte den klassiske liberalismen sent på 1940-tallet, endret de ikke minst synet på staten. De aksepterte noen av de roller de økonomiske planleggerne hadde gitt staten, men framfor alt ga de den i oppgave aktivt å legge til rette for å fremme markedsløsninger på så mange områder som mulig. Markedsøkonomien skulle isoleres fra politikken, den skulle bli konstitusjonalisert som en grunnleggende referanseramme for organiseringen av økonomi, samfunn og stat.

Det kan synes uvesentlig at så mange av nyliberalerne var økonomer, siden mange klassiske liberale tenkere også hadde bidratt innen økonomifaget. Men på 1800-tallet var disse fagene knapt skilt fra hverandre, og i liberalismens viktigste land, England, var universitetssystemet på den tiden helt umoderne. Mellomkrigstidens nyliberale generasjon sto i en helt annen situasjon: Økonomifaget var i ferd med å skilles helt fra politisk filosofi. Økonomi ble etter hvert en akademisk sertifisert profesjon av stor betydning for de planøkonomiske eksperimenter som mange politikere, ja selv noen statsvennlige liberalere (så som Keynes), gikk inn for.

På dette punkt skal vi forlate det makrohistoriske nivået og foreta en norsk kasusstudie. Den norske økonomen Trygve Hoff var en av mellomkrigstidens bekymrede liberale. Vi studerer i detalj hans forsøk på å argumentere faglig økonomisk for planøkonomiens umulighet og viser hvordan han ikke kom noen vei med å overbevise norsk økonomis ledende akademiske entreprenør, Ragnar Frisch, om dette. Frisch og hans elever dannet et korps av «ingeniørøkonomer» som bidro med ekspertkunnskap til den byråkratisk-administrative offentlighet som spilte en viktig rolle i utviklingen av norsk kapitalisme i etterkrigstiden.

Hoff, derimot, ga opp både fagøkonomien med dens ekspertforhold til den byråkratisk-administrative offentligheten og partipolitikken i den parlamentarisk-politiske offentligheten. Han ble i stedet – som redaktør av ukemagasinet Farmand – en nyliberal stemme i den norske kulturelt-litterære offentligheten. Fra denne posisjonen prøvde han så visst å få gjenlyd i de andre offentlighetene, men det lyktes dårlig, så norsk intellektuell nyliberalisme ble et marginalt fenomen. Da slike nyliberale stemmer dukket opp på nytt fra 1980-tallet og framover, hadde de få bånd til norske forløpere som Hoff, de var heller inspirert av internasjonale tendenser.

Vi bruker dette kasusstudiet til å vurdere påstandene om et nært forhold mellom den akademiske økonomiens hovedstrøm og de nyliberale politisk-filosofiske strømningene. Vi argumenterer for at denne koblingen er mindre entydig enn hva både nyliberalere og de fleste av deres kritikere hevder.¹David Harvey, A Brief History of Neoliberalism (Oxford: Oxford University Press 2005, 20) hevder nyliberalerne støttet seg på «den nyklassiske økonomiens frimarkedsprinsipper», utviklet av Walras og andre i annen halvdel av 1800-tallet. Vi støtter oss på Philip Mirorskis detaljerte vitenskapshistoriske studier av europeisk og amerikansk nyklassisk økonomi for å vise at denne formelen ikke holder. Vi styrker denne argumentasjonen ved å knytte tilbake til det makrohistoriske nivået. Dermed får vi også anledning til å vurdere hvorvidt «nyliberal» passer som betegnelse på den problemfasen som de seneste to-tre tiårene har avløst gullalderen i den vestlige kapitalismens utvikling.

Det liberale demokratiets gjennombrudd

Den lite påaktede norske diplomaten Einar Maseng startet sin periodisering av sjømaktenes dominans i det europeiske statssystemet (og etter hvert i verden som helhet) på 1700-tallet. De ledende maktene var da Nederland og Storbritannia. I perioden 1814–1945 dominerte Storbritannia og deretter USA.²Lars Mjøset, «Etterord: Einar Masengs analyse av Norden i det europeiske statssystemet», i Einar Maseng, Utsikt over de nord-europeiske staters utenrikspolitikk i de siste århundrer. Del III. Oslo: Universitetsforlaget 2005, 282, med ytterligere referanser til en stor litteratur på dette feltet. De ledet an i den tekno-økonomiske utviklingen og deres geopolitiske linje var å hindre at noen stat på det euroasiatiske kontinentet ble så dominerende at den kunne bruke dette kontinentets ressurser til å utfordre den ledende maritime makten. Etter å ha oppnådd økonomisk overmakt, gjorde de den liberale åpenheten, det frie internasjonale handelssamkvemmet, til en norm. De hadde fordel av å eksportere (gjerne på egne skip) sine avanserte produkter til alle land som var kommet kortere i utvikling. Alle andre land ble således utsatt for et periferiseringspress.³Dieter Senghaas, Von Europa lernen. Frankfurt am Main: Suhrkamp 1981, Lars Mjøset, «An early approach to the varieties of world capitalism: methodological and substantive lessons from the Senghaas/Menzel-project», i Comparative Social Research, 24, 2007. Dette var en del av strategien for å vanskeliggjøre økonomisk utvikling i de sterkeste utfordrerlandene. Det var forskjellige oppskrifter på hvordan dette kunne motvirkes, men alle innebar en koordinerende stat. Vi kan bruke begrepet utviklingsstat, for eksempel Norge på 1800-tallet, og for de største, utfordrerstater, for eksempel Frankrike tidlig på 1800-tallet.⁴Begrepet utviklingsstat brukes hos Peter Evans, Embedded Autonomy. Princeton: Princeton University Press 1995. Det faller i stor grad sammen med det Senghaas diskuterer som «autosentrert utvikling». Hvis Frankrike, Tyskland eller Russland klarte å hente inn det engelske forspranget i økonomisk og teknisk utvikling, skapte det vansker for britenes «store strategi»: De sterkeste kontinentale statene skulle balansere hverandre, om en av dem ble for dominerende, utfordret det sjømaktens lederrolle.

Intellektuelle i utfordrerstatene anså de engelske liberale prinsippene for økonomisk utvikling som et middel til å beskytte den økonomiske lederrollen. Åpnet man for fri handel og kapitalbevegelser, ble periferiseringspresset maksimalt, og de kontinentale utviklingsstatene sto i fare for å tape den industrielle kompetanse de hadde oppnådd og dermed havne i avhengighet som rene råvareleverandører til det atlantiske sentrum. De ble således industrielle utfordrerstater, i hvert fall selektivt lukket for hegemonimaktens innflytelse, og med ambisjoner om å sikre seg en kontinental maktbase i hjertet av det euroasiatiske fastlandet. I følge engelsk geopolitisk tekning var dette «the heartland» – om en enkeltstat kontrollerte dette, var det i posisjon til å kontrollere verden.⁵Halford Mackinder, «The Geographical Pivot of History», i The Geographical Journal, april 1904. Tradisjonelt var Russland den stat som skapte mest bekymring. Tyskland overtok denne rollen i første halvdel av 1900-tallet, men fra den kalde krigen av var det igjen USSR som skapte størst engstelse.

Kees van der Pijl knytter Hobbes’ politiske filosofi til utviklingsstaten, slik den framsto i det europeiske statssystemets første tiår etter Westphaler-freden i 1648: Programmet var sentralisert regjering, økonomisk utviklingspolitikk med statsinngrep ovenfra, revolusjonær protestantisk ideologi som mobiliserte borgerne og sterk militærmakt.⁶Kees van der Pijl, Global Rivalries. From The Cold War to Iraq. London: Pluto 2006, 7, 12. Dernest knytter han Lockes politiske filosofi til utviklingen i Storbritannia etter «The Glorious Revolution» (1688). Hos Locke har hver borger helt individuelt «retten til å realisere naturens lov». Dermed er Hobbes’ løsning umulig: Borgerne kan aldri gjennom en sosial kontrakt gi staten fullmakt til å være lovens kilde. Lockes stat er en «megler» mellom konkurrerende krav på eiendom og en vokter av overgrep mot eiendom. Individet er hellig, mot staten og mot naturen, som det trekker ressurser fra. Locke definerte det eiendomsbesittende frie individ som et juridisk subjekt overfor staten, og anså staten selv som underlagt loven.⁷Ibid., 388–9. Disse ideene fikk stor betydning i den amerikanske revolusjonen hundre år senere. Pijl kobler her idéhistorie og geopolitisk analyse: Han snur det geopolitiske begrepet om «the heartland» på hodet: Det «lockske kjerneområdet» angir hos ham en grunnideologi utviklet innen sjømaktenes område.

I kontrast til den ledende staten prøver utfordrerstatene å hente inn økonomisk forsprang. De mobiliserer i denne forbindelse et så bredt nasjonalt fellesskap som mulig, slik Englands utfordrere i statssystemet gjorde. I etterkant av den industrielle revolusjonen var dette strategien til Frankrike og Prøyssen.⁸Ibid., 391. Utfordrerstatene nedprioriterte eiendomsbesitterindividualismen. Fellesskapet kom før individet. For Hegel inkarnerte staten rasjonalitet og skulle sikre utdannelse og moral. Den skulle garantere helse, husly, sysselsetting, selv om de ikke hadde noen rett til kropp og sinn. Til gjengjeld for disse borgerrettighetene begrenset staten imidlertid individuelle rettigheter ved å kreve at alle skulle samarbeide i de statsledede utviklingsbestrebelsene. Der Locke krevde at individet beskyttes av staten, så beskyttes kollektiver hos Hegel av staten. Mens de individuelle rettighetene hos Locke har sitt feste i individets kropp og sinn, er de hos Hegel knyttet til individets statsborgerskap. Mens de økonomiske rettighetene hos Locke utgår fra privateiendom, utgår de hos Hegel fra arbeid og velferd.⁹Ibid., 392.

Tema i europeisk politisk idéhistorie kobles dermed nært til utviklingen i det europeiske statssystemet. Siden en enkeltstat aldri klarte å etablere et imperium som la bånd på det europeiske statssystemet, ble disse spenningene en institusjonell struktur for kapitalismens utvikling.¹⁰Ibid., 12, med referanse til Wallersteins verdenssystemteori. Kapitalismen utviklet seg i mellomrommene – handel, kreditt og migrasjon – mellom statene i det tidlige europeiske statssystemet. Utviklingen i det lockske kjerneområdet var således preget av stater med formell selvstendighet, knyttet sammen i et system basert på frihet for eiendom og kontrakt, der kapitalen sirkulerte på stadig jakt etter billig arbeidskraft.¹¹Ibid., 13. Dette særpreg ved kapitalismen, spenningene mellom kjerneområdet og utfordrerstatene, er en hovedfaktor bak tendensen til globalisering. Staten i dette kjerneområdet streber etter å fremme Locke-prinsippenes endelige seier over de Hobbes-orienterte utfordrer/utviklingsstatene. De lockske begrepene er «kontrollbegreper» som har legitimert det maritime atlantiske områdets hegemoni i verdensøkonomien. Mackinder så USA og England som øyer i verdenshavet.¹²Halford Mackinder, «The Geographical Pivot of History». Med dette utgangspunktet søker de atlantiske herskende klassene alltid å utvide sin kontroll. Dette skjer gjennom økonomisk integrasjon i fredstid, hvorved økonomisk utvikling styrker pro-vestlige krefter,¹³Kees van der Pijl, Global Rivalries, 394–8. og gjennom blokade og andre strategier som får utfordrerstaten til å overanstrenge seg i krigssituasjoner. Denne prosess har pågått i mange historiske steg. I det 20. århundre så man et fransk-britisk samarbeid mot Tyskland, inklusjonen av Vest-Tyskland i EU og Nato under Den kalde krigen. Deretter har man siden 1990-tallet sett ekspansjon innover i Sentral-Europa og Sentral-Asia.

Selv om Storbritannia ennå var rekruttert fra et oligarki, var landet stabilt og ikke vilkårlig styrt på 1700-tallet. 1800-tallets England ble den tidligste variant av og mest beundrede forbilde for den liberale kapitalisme. I teorien for den liberale kapitalismen var politisk filosofi og (klassisk) økonomisk teori ikke til å skille fra hverandre. Den ble utviklet av bredt orienterte filosofer uten spesialisering i noen enkelt disiplin: Adam Smith var en moralfilosof, John Stuart Mill skrev om en lang rekke emner.

Smith og de andre skotske opplysningsfilosofene hadde på 1700-tallet koblet fordelene ved stabilt styre og fri meningsdannelse til økonomisk vekst og vitenskapelig framskritt. Liberalismen argumenterte mot merkantilismens misbruk av statsmakt, og betonte to prinsipper. I følge det redistributive prinsippet er individuell frihet i prinsippet ubegrenset, mens statens muligheter for å gripe inn i prinsippet er begrenset. Alt som ikke er forbudt ved lov, er tillatt. Det er statsinngrep som må begrunnes, ikke individuelle beslutninger. Det organisatoriske prinsippet skulle styrke det redistributive: Statens autoritet er delt i kompetanseområder (lovgivning, utøvelse og dom), altså «checks and balances». Ved at herredømmet deles, begrenses makten.¹⁴J. G. Merquior, Liberalism Old and New. Boston: Twayne 1991, som henter denne karakteristikken fra antiliberaleren Carl Schmitt.

I overgangen fra Hobbes til Locke ser man spenningen mellom statens suverenitet og individenes suverene rettigheter. Selv om England var Europas mest liberale stat, ble prinsippene om selvbestemmelse snart brukt mot deres koloniherredømme i Amerika. Som en kjedereaksjon brakte så den franske revolusjonen Lockes ideer til kontinentet og til stater med andre konfliktmønstre. Ideen om at alle folk har rett til å frigjøre seg fra aristokratisk overmakt, truet da eiendomsbesitterne, også jordeierne og kirken. Ideene om individet som rettighetenes kilde ble tolket dit hen at alle – så lenge de hadde eiendom til egen kropp og egne meninger – skulle ha en del i makten.

Stilt overfor denne radikaliseringen vek de klassiske liberalerne tilbake i forhold til konsekvensene av fullt demokrati: massenes numeriske makt. 1800-tallets liberalisme ble således «doktrinen om det begrensede monarkiet og tilsvarende begrenset folkestyre, siden stemmerett og representasjon ble begrenset til borgere med høye inntekter».¹⁵Ibid., 3. Den moderne konservatismen skilte seg i denne situasjonen fra den radikaliserte liberalismen ved eksplisitt å benekte at alle mennesker hadde rett til sin del av makten.¹⁶Kees van der Pijl, Global Rivalries, 390.

1800-tallets europeiske utvikling var preget av vekselvirkning mellom impulsene fra Englands industrielle revolusjon og idealene fra den franske revolusjon.¹⁷Stein Rokkan, Stat, nasjon, klasse. Oslo: Universitetsforlaget 1987. De klassiske liberale ideene inneholdt ingen prinsipper som kunne hindre generaliseringen av demokrati. Bevegelsen for allmenn stemmerett var en intern kritikk og en fullendelse av kjerneprinsippene i den klassiske liberalismens tankegods. Det liberale demokrati ga høy legitimitet og ble «eneste virkelig legitime styringsregel i moderne samfunn».¹⁸J. G. Merquior, Liberalism Old and New, 4. Dette var en historisk virksom kombinasjon som kom til å prege Vesten i det 20. århundre. Den kombinerte en revisjon av gamle institusjoner, som parlamentet, med nye, som fri presse. Grunnleggende idealer var religiøs frihet, menneskerettigheter, rettsstat, legitimering av sosial mobilitet, samt representativ og ansvarlig regjering.

Stemmerettens allmenngjøring ut over de eiendomsbesittende startet i en periode preget av stor uro i det europeiske statssystemet. Det skjedde primært med referanse til nasjonalstatene og deres nedarvede liberale prinsipper om regjeringens basis i alle borgere, åpen meningsutveksling i forskjellige grener av offentligheten, særlig fri presse. Realiseringen var avhengig av spesielle politiske konstellasjoner. For flere land hadde første verdenskrig en avgjørende betydning: Arbeiderne kjempet for nasjonalstaten i krig, og det ble av den grunn umulig å uteslutte dem fra reell stemmerett, rett til partidannelse og fagorganisering.

Den nyklassiske økonomien – en tidlig disiplin i utviklingen av forskningsuniversitetet

Faget økonomi utviklet seg i nær sammenheng med de prosessene vi har skissert. De franske fysiokratene skapte det første nasjonalregnskapskretsløp som et bidrag til administrasjonen av Frankrikes utviklingsstat. Adam Smith anså husholdningen med økonomiske ressurser som en del av en naturlig orden innstiftet av Gud. Hos Smith var liberal politisk teori og økonomisk teori ett og det samme, og den endelige legitimeringen var teologisk. Men gjennom perioden fram til første verdenskrig ble disiplinen økonomi etablert og preget av utviklingen innen det europeiske universitetssystemet.

Først mot slutten av 1800-tallet konvergerte det engelske universitetssystemet med modellen for det moderne forskningsuniversitetet, en institusjon de fleste land overtok fra utfordrerstaten Tyskland. Disse universitetene etablerte i annen halvdel av 1800-tallet egne matematisk-naturvitenskapelige fakulteter. Den økonomiske teorien tok da sitt forbilde fra dette fakultetet: Den såkalte nyklassiske teorien ble bygget opp med referanse til fysikkens simultane likningssystemer for statisk mekanikk (optimering under beskrankninger). Dens nyttebegrep tilsvarte fysikkens begrep «potensiell energi».¹⁹Philip Mirowski, More Heat than Light. Cambridge: Cambridge University Press 1989, 217ff. Fra denne tiden har økonomidisiplinens hovedstrømning identifisert seg med fysikken som et fag der teorien ble drevet framover gjennom matematiske resonnementer basert på grunnleggende teori om forholdet mellom elementærpartikler, samtidig som det objektive (sak) enkelt kunne skilles fra det politiske (vurdering). Legitimeringen var helt sekularisert, basert på akademiske forskerfellesskap. Når økonomien slik ble en disiplin i forskningsuniversitetet, var ethvert element av politisk filosofi rensket ut. Politisk filosofi forble en gren innen filosofien, organisatorisk lagt under det humanistiske fakultetet. Det hadde i mange tilfelle også koblinger over til politisk-ideologisk debatt. Økonomifaget derimot utviklet kobling til statlige administrative apparater med styringsambisjoner, det bidro med ekspertkunnskap til utviklingsstatene.

Denne tolkningen er i tråd med nyere vitenskapssosiologi, men historisk kjenner vi andre tolkninger: Som samfunnsvitenskap var økonomien selvsagt ikke hevet over den sosiale striden. Vi brakte vår innledende historiske skisse fram til inngangen på det 20. århundre, den perioden da de europeiske arbeiderklassene og deres organisasjoner vokste og styrket seg. Bevegelsen hadde sine organiske intellektuelle som stemplet den nyklassiske læren og dens nytteteori som en ideologi for et borgerskap under press.²⁰Eksempelvis: Nikolai Bucharin, Die politische Ökonomie des Rentners. Wien & Berlin: Verlag für Literatur und Politik 1926, en kritikk av den østerrikske skolen. Verdi var ikke lenger knyttet til arbeid som hos klassikerne, men til en subjektiv vurdering, som alle aktører utfører, hva enten de arbeider eller ikke. Kritikerne så her en frykt for de massene som fikk mer makt som følge av den politiske utviklingen. For dem var den nyklassiske økonomien bærer av en politisk tvilsom sosialfilosofi.

Denne marxistiske kritikken hadde feste i arbeiderbevegelsen. En annen tolkning hadde feste i utviklingsstatene, ikke minst i Tyskland. Også her fantes nyklassisk teori, men en historisk, mer humanioraorientert type økonomisk forskning levde i større grad videre fra tidlig på 1800-tallet. Den historiske skolen anså, i tråd med argumentasjonen innledningsvis, nyklassisk teori som en legitimering av hegemonistatens dominerende posisjon. Den reflekterte «Manchester-liberalismen» og passet ikke for utviklingsstater.

Men i alle landene – ikke minst i Tyskland – utviklet man innen de matematisk-naturvitenskapelige fakultetene den moderne fysikken, og den samfunnsvitenskapen som kunne legitimere seg innad i forskerfellesskapet med referanse til de standarder for eksakt tenkning som der rådet, ville stå sterkt som disiplin.

Den nyklassisk dominerte økonomiske disiplinen ble i mellomkrigstiden utviklet av et nettverk – et tankekollektiv – av økonomer som sto i nær kontakt med hverandre. Et tankekollektiv defineres som «et fellesskap av personer som gjensidig utveksler ideer eller opprettholder intellektuell interaksjon».²¹Ludwig Fleck, Entstehung und Entwicklung einer wissenschaftliche Tatsache. Frankfurt am Main: Suhrkamp 1980 (førsteutgave 1935). Deres arbeid med å konsolidere disiplinen i tråd med prinsipper som ga store resultater i naturvitenskapen, falt sammen med en meget urolig periode i den moderne kapitalismens historie. Det var amerikanske og engelske miljøer, men også miljøer i mindre europeiske land spilte en stor rolle: Stockholm-skolen, nederlenderne, Østerrikerne og miljøet rundt Frisch i Norge.

Spenningen mellom nyklassikerne og den historiske skolen fikk en lokal avleiring i en strid mellom østerrikske nyklassikere og tyske historiske økonomer, den såkalte metodestriden.²²Jf. f.eks. Bruce Caldwell, Hayek’s Challenge. Chicago: University of Chicago Press 2004, kap. 3 som betoner debattens betydning for Hayek. Denne har betydning for den historiske og senere institusjonalistiske skoler, men dette vil spille en relativt begrenset rolle i det følgende. Vi skal primært beskjeftige oss med den såkalte kalkulasjonskontroversen, som utviklet seg i Østerrike og spredte seg innenfor kretsen av nyklassiske økonomer.

Kalkulasjonskontroversen og den østerrikske skolen

Allerede i 1908 hadde italieneren Enrico Barone hevdet at kollektivistiske økonomier kunne oppnå samme grad av effektivitet som desentraliserte markedsøkonomier. Debatten om dette blomstret særlig opp i Østerrike etter første verdenskrig, i en tid da landet var preget av alle den tidens europeiske spenninger. Det aristokratiske Habsburg-imperiet hadde brutt sammen. Borgerskapet hadde makten alene, aristokratiet var knapt noen alliansepartner lenger. Det var sterk mobilisering fra arbeiderbevegelsens side, inspirert av den russiske revolusjon, men også gryende fascistisk mobilisering.

Otto Neurath, en av pionerene innen den logiske empirismen, talte til arbeiderrådet i München i januar 1919 og hevdet at det var empirisk basis – erfaringene under første verdenskrig – for å hevde at planøkonomier var overlegne markedsøkonomier. Ludwig von Mises (1920) responderte på både denne og andre austromarxisters argumentasjon. Han hevdet at siden sosialistiske samfunn ikke har informasjon om produkt- og nyttefunksjoner, så mangler de sentrale empiriske data man trenger for å løse de likningssystemer som beskriver en økonomi.²³Otto Neurath, «Wesen und Weg der Sozialisierung» (1919), og boken Durch die Krieswirtschaft zur Naturalwirtschaft (1919). Artikkelen og utdrag fra boken finnes i Otto Neurath, Wissenschaftliche Weltauffassung Sozialismus und Logischer Empirismus. Frankfurt am Main: Suhrkamp 1979. Mises’ opprinnelige bidrag var Ludwig von Mises, «Die Wirtschaftsrechnung im sozialistischen Gemeinwesen», i Archiv für Sozialwissenschaften, bind 47, 1920. En rekke nyklassikere tok så planøkonomien i forsvar mot Mises’ anklager, mens Hayek, Mises’ fremste elev, videreutviklet informasjonsargumentene.

Kalkulasjonskontroversen ga identitet til en egen «østerriksk skole» innen samfunnsøkonomien. Østerrikeren Carl Menger regnes gjerne som en av tre pionerer som definerte grensenytten som økonomifagets grunnlag. Hans tilnærming var imidlertid ikke matematisk.²⁴Philip Mirowski, More Heat than Light, 259ff. Hans viktigste elever (Mises og Hayek) videreutviklet den opprinnelige spenningen mellom Menger og den matematiske tradisjonen som utgikk fra Jevons og Walras. Mises bygget impulsene fra Menger ut i et politisk-filosofisk argument i favør av den kapitalistiske markedsøkonomiens overlegenhet som samfunnsform.

Helt siden denne debatten utspilte seg i mellomkrigstiden, har en gruppe blant nyklassikerne hevdet at deres kjernemodell – likevektsteorien basert på forbildet fra statisk mekanikk – kan brukes som en idealtype både for sentralt planlagte og desentraliserte økonomier. Vi kaller dette «den planøkonomiske posisjonen» i kalkulasjonsdebatten. En annen gruppe har hevdet at planøkonomier ikke kan optimalisere. Dette er den «markedsøkonomiske» posisjonen. De to oppsummeres som markeds- og statsposisjonen i tabell 1 under.

På dette trinn i framstillingen passer det å introdusere de to hovedpersonene i vår norske kasusstudie.

To norske økonomer

Ragnar Frisch (1895–1973) var utdannet gullsmed, men var et matematisk talent og ble vekket for økonomifaget etter å ha tatt statsøkonomisk eksamen etter to års studier i 1919. Han tok senere doktorgrad i statistikk fra det matematisk-naturvitenskapelige fakultetet. Han sto i den matematisk-økonomiske tradisjonen fra Walras, i kontrast til Mengers ikke-formaliserte stil. Som professor i økonomi fra 1931 ble Frisch det nye matematiserte økonomifagets viktigste entreprenør i Norge. Han hadde nettverk med alle toneangivende pionerer (inklusive Keynes) innen den tidens økonomifag.

Trygve Hoff (1895–1982) var utdannet økonom, med samme statsøkonomiske eksamen noen år før Frisch, med studier og praksis i finanssektoren fra utlandet. Han hadde deltatt i utredningsarbeid som bidro til omlegging av budsjettsystemet på 1920-tallet, uten at dette kunne bøte særlig på de borgerlige regjeringenes store problemer innen den økonomiske politikken. Hans hovedbeskjeftigelse fra 1923 var Hoffs Fælleskontor, som utførte utredninger og regnskapsoppdrag for private næringsdrivende. Hoff skrev også om investeringer og økonomisk politikk i Dagbladet og Tidens Tegn midt på 1920-tallet.²⁵For en mer detaljert biografisk oversikt, se Lars Mjøset, «Trygve Hoff», i H. Nilsen og Chr. A. Smedshaug (red.), Troen på markedet. Oslo: Res Publica 2011, 163–8.

I Norge var det ikke lenge siden den allmenn stemmeretten (1898/1913) hadde brakt de store massene og deres parti, Arbeiderpartiet, inn i den parlamentariske politikken. Partiets to uker i regjeringsposisjon allerede i 1927 skapte stor engstelse i borgerskapet. Få år senere var verdensøkonomien i krise, og depresjonen varte ved innover på 30-tallet. Arbeiderpartiet kom i varig regjeringsposisjon fra 1935 etter parlamentarisk kriseforlik med Bondepartiet. Partene i arbeidslivet inngikk den første hovedavtalen (mars 1935). De store massene var nå representert i sentrale institusjoner.

Hoff bekymret seg over denne utviklingen. Ikke bare Ap-folk, men også Venstre-politikere og byråkrater mente at den verdensomspennende krisen viste at staten måtte gripe inn og organisere økonomien i mye mer omfattende grad enn tidligere. Hoff derimot, insisterte på at økonomier alltid har beveget seg i bølger, og avviste statsinngrep med det liberale credo: «Erfaring viser videre at ophevelsen av økonomisk frihet lett fører til ophevelse av politisk frihet, som igjen lett fører til ophevelse av den personlige frihet, – et stort og uvurderlig gode, der likesom sundheten først apprecieres når man har mistet den».²⁶Trygve Hoff, «Thagaards evigvarende depresjon», i Aftenposten, leder, 7/11, 1934, her etter T. Hoff, Tanker og Ideer, red. Arvid Brodersen. Oslo: Aschehoug 1975, 18f.

Ragnar Frisch var en av de Hoff her angrep. Frisch var entusiastisk tilhenger av økonomisk planlegging. Som professor ved Universitetet i Oslo drev han for så vidt profesjonspolitikk på vegne av kandidater fra det nye femårige embetsstudiet (1935) i sosialøkonomi. Han ledet også et økonomisk forskningsinstitutt lokalisert ved Universitetet i Oslo, men finansiert av Rockefeller Foundation fra 1932. Frisch var ingen sosialist, men innen det politiske liv var Ap det eneste partiet som hadde interesse for hans faglige visjoner.²⁷Se Lars Mjøset, «Trygve Hoff», 166f. om Frischs samarbeid med Ap-aktivisten Ole Colbjørnsen (matematisk-naturvitenskapelig bakgrunn som Frisch), samt om støtten fra den sentrale Venstremannen pris- og trustdirektør Wilhelm Thagaard. De betonte at mens åndsfrihet og politisk frihet fortsatt skulle «være viktige prinsipper», måtte næringsfriheten «settes til side».

Frisch så en svakhet ved den nyklassiske teorien slik den hadde utviklet seg siden Walras. Den manglet et empirisk fundament. For å bøte på dette definerte Frisch et program for det han kalte økonometri. Sammen med amerikaneren Irving Fischer tok han i 1930 initiativet til å grunnlegge Econometric Society. I 1932 var han sterkt delaktig i å opprette The Cowles Commission, som skulle bli en sentral forskningsinstitusjon i USA. Programmet var å koble nyklassisk teori nært til empiriske data gjennom de metoder for statistisk inferens som ble utviklet på 1930-tallet. Frisch var en pioner, og hans elever etablerte nasjonalregnskap og relaterte modeller for å analysere disse data. Dermed ble økonomifaget ytterligere trukket vekk fra den politiske filosofien og knyttet til administrative ekspertkulturer. Økonomisk forskning kunne dermed by staten på ekspertkunnskap, slik at den kunne styre økonomien og unngå det tap av ressurser som krisene på 20- og 30-tallet representerte. Frisch var også den første som brukte termen makroøkonomi. Økonomene ville nå bli i stand til eksakt å fastslå effektene av økonomisk-politiske beslutninger.

Kalkulasjonskontroversen og økonomifaget

Gjennom samme urolige første halvdel av 1930-tallet tok den fascistiske bevegelsen makten i Tyskland. Fra 1933 av flyktet mange ledende akademikere fra det tyske språkområdet. Hayek var tilknyttet London School of Economics fra 1935 og introduserte kalkulasjonskontroversen på engelsk i antologien Collectivist Economic Planning.²⁸F. A. Hayek (red.), Collectivist Economic Planning. London: Routledge 1935. Antologien fremmet de markedsøkonomiske argumentene i denne kontroversen nettopp i en periode da økonomifagets profesjonelle identitet ble preget av visjoner om å kunne gi ingeniøraktige ekspertråd om økonomisk politikk og reguleringer på basis av matematiserte modeller og store datasett. Mange av den nye matematiserte økonomiens skarpeste hjerner – de ledende Cowles-forskerne (Marshak, Hurwitz, Arrow), de fleste selv intellektuelle flyktninger fra sentral-Europa – ga seg i kast med å løse Mises’ kalkulasjonsproblem ved hjelp av de nye analyseredskapene. De kritiserte Mises med samme kritikk som de rettet mot amerikanske institusjonalister som Mitchell.²⁹Philip Mirowski, Machine Dreams, 234.

Den polske økonomen Oskar Lange argumenterte med referanse til likevektsteoriens likningssystemer at det ikke gjorde noen forskjell om man erstattet Walras’ auksjonarius med en «sentral planleggingsautoritet».³⁰Rune Skarstein, Sosialøkonomiens elendighet. Oslo: Pax 1976, 64: Philip Mirowski, Machine Dreams, 232ff. Dette var basis for hans visjon om «sosialistisk markedsøkonomi».³¹Rune Skarstein, Sosialøkonomiens elendighet, 138ff. Hayek og Lange debatterte disse spørsmålene.

Kalkulasjonskontroversen forutsatte økonomifagets skifte til metodefellesskap med naturvitenskapene (se over). Vi kan derfor karakterisere situasjonen i økonomifaget på 1930-tallet ved å kombinere metodiske posisjoner med posisjoner i kontroversen (tabell 1). Den var ikke bare en debatt om modellering av særtrekk ved kapitalisme og sosialisme som økonomiske systemer, den hadde også relevans i forhold til bestrebelsene (jf. Frisch i Norge) på å regulere kapitalismen for å overvinne 1930-tallskrisen. I tabell 1 er markedsposisjonen tesen om at bare markedsøkonomier muliggjør kalkulasjoner som gir optimale resultater. Statsposisjonen er Langes argumenter om at planøkonomiens planbyrå kan benytte moderne matematiske teknikker, simulere markedsmekanismer og dermed styre økonomien unna onde sirkler som kan oppstå i markedsøkonomier. Mellom de to ytterpunktene finnes det mange mellomposisjoner der staten griper styrende inn og skaper blandingsøkonomiske systemer.

Økonomifagets nye metodiske posisjon var å utvikle et metodefellesskap med naturvitenskapene gjennom å søke ekspertise fra matematikk og statistikk, tekniske disipliner som vanligvis bisto naturvitenskapene. Flere av pionerene i denne økonomgenerasjonen hadde bakgrunn i fysikk, Frisch hadde som nevnt doktorgrad i statistikk, en gren av matematikken. Den eldre metodiske posisjon gikk ut på å fastholde et metodefellesskap med humaniorafag som filosofi og historie, samt å bygge videre på elementer utviklet av nye samfunnsfag som psykologi og antropologi.

I etterkrigstiden dominerte (1), ingeniørvisjonen, innen akademisk økonomi. Men posisjonen (2) hadde også sine representanter innen den økonomiske forskningen. Posisjonene (3) og (4) fikk ikke noe rom i økonomifaget og flyttet over i andre samfunnsfag.

Vi skal komme tilbake til tabellen senere, la oss bare kort presisere den institusjonalistiske posisjonen (3). Denne skolen falt i tiltakende grad utenfor hovedstrømmen. Den hadde et mindre ærefryktig forhold til modellenes verden og studerte blandede, «urene» økonomier. Posisjonen var truet av at (1) og (2) var i ferd med å oppnå en dominerende status i økonomifaget, men den holdt seg lengst i de ivrigste utviklingsstatene. Mer og mer ble imidlertid (1) til det fagøkonomiske alternativet.

Vårt eksempel på (3) er Johan Åkerman, professor i Lund til 1960.³²Lars Mjøset, «Johan Åkermans distinksjon – kalkyle og kausalanalyse», i Sosiologi i dag, 18:4, 71–95. Tabell 1 nevner også Karl Polanyi, hvis The Great Transformation (1945) kan ha hatt et av sine utgangspunkter i at også Polanyi engasjerte seg i kalkulasjonsdebatten. Vi skal senere vise til hans analyse av XY-samfunn, der X betegner marked og Y betegner plan. Vi skal se at Frisch og Hoff diskuterte konsekvensene av planøkonomi i Norge. I virkelighetens verden var Norge ingen ren Y-økonomi, det var en XY-økonomi som på et kontinuum mellom X og Y lå et stykke vei bortenfor midten på vei mot Y-polen. Det var en «variant» av kapitalisme.

La oss nå se nærmere på hvordan diskusjonen mellom Hoff og Frisch var preget av de restriksjoner som den nyklassiske hovedstrømmen la på økonomifaget. I sine bestrebelser på å ramme posisjon (1) skilte Hoff nemlig i det hele tatt ikke mellom posisjonene (2) til (4).

Hoffs avhandling om kalkulasjonskontroversen

Mellomkrigstiden var den første historiske perioden da parlamentarisk demokrati – allmenn stemmerett og regjering basert på sterkeste parti/allianse – sameksisterte med kapitalistisk organisering av økonomien. Det var en tid med dyp og åpen klassekonflikt, gryende fascisme og et krisepreget privatkapitalistisk system. Det var ingen god tid for liberalt innstilte intellektuelle.

Arbeiderpartiet beholdt regjeringsposisjonen fra 1935 da det gikk ytterligere fram (til 70 mandater av 150) ved valget i 1936. Den utvikling Hoff advarte mot, syntes bare å tilta. Hoffs bekymring grunnet ikke bare i at arbeiderbevegelsens parti hadde dannet varig regjering, men også i at den uttalt liberale, men statskjære intelligentsiaen (Frisch, Thagaard og Knoph) støttet opp om bestrebelsene på å regulere økonomien ut av krisen. Hva skulle en liberalt orientert økonom med nettverk i norsk nærings- og samfunnsliv gjøre? Hoff kjøpte tidsskriftet Farmand³³Se Lars Mjøset, «Trygve Hoff», 167f., om Hoffs programartikkel fra oktober 1935, «Farmands program – næringslivets frihet», som lanserer en norsk individualistisk historiefilosofi omkring den frie bonde og individuelle oppdager, i klar kontrast til de kollektivistiske utlegninger man kunne finne hos Sars og Koht på vegne av henholdsvis venstrebevegelsen og arbeiderbevegelsen. og begynte på en avhandling. Vi skal her konsentrere oss om det fagøkonomiske utspillet.

Avhandlingens problemstilling lå i skjæringspunktet mellom hans kompetanse om budsjettarbeid, planlegging og regnskapssystemer for stat/næringsliv og hans politiske bekymring. Hoff utga Økonomisk kalkulasjon i sosialistiske samfund i 1938. Den behandlet spørsmålet om «behovet og mulighetene for økonomisk kalkulasjon i socialistiske samfund». En bedømmelse av dette var påkrevd «i en periode hvor tendensen i de fleste land går i retning av socialisme, konkurranse-innskrenkning og dirigerte priser».³⁴Trygve Hoff, Økonomisk kalkulasjon i sosialistiske samfund. Oslo: Aschehoug 1938, Forord. Alle side- og kapittelhenvisninger i parentes i dette avsnittet er til denne kilden. Hayeks antologi var en grunnbok for ham, men han tok for seg helheten av bidrag fra kontroversen brøt ut og fram til samtiden i 1938.

Kanskje startet Hoff arbeidet på sin avhandling med et håp om å kunne vise at sosialisme er «logisk» umulig. For å vise at den konklusjon han kom fram til, var alt annet enn klar, må vi gå i detalj om nyanser i hans drøfting. Hoff gir forskjellige spesifiseringer av planøkonomiske samfunn, men legger hovedvekten på sosialistiske samfunn, definert gjennom fravær av privateiendom til produksjonsmidler, og ved at sentralledelsen har alt økonomisk initiativ (20). Definisjonen tillater aktører i økonomien fritt valg av varer (til konsum) og arbeid (valg av yrke i forhold til arbeidsmarkedet), slik at priser dannes og penger benyttes i disse markedene. Kapitlene VII–X drøfter de muligheter dette gir for å kalkulere med referanse til avsetning, profitt, risiko, rente, grunnrente og depresiering. Etter å ha vurdert en rekke løsningsforslag, drøfter Hoff kalkulasjon i et sosialistisk samfunn uten fritt valg på konsum- og arbeidsmarked. Skillet mellom denne forutsetningen i kap. XIV og de mindre strenge forutsetningene i kapitlene VII–X er satt opp som vertikal dimensjon i tabell 2.

Mens Mises markedsposisjon (2, tabell 1) var utviklet i verbale drøftinger, var de mest ambisiøse løsningsforslagene fra «statsposisjonens» (1) side lagt fram av økonomer innen den nye matematiserte økonomien. Hayeks videre arbeid ledet til posisjon 4. Men skillet mellom posisjonene 2 og 4 i tabell 1 var slett ikke klart da Hoff skrev om debatten. Hoff oppfatter det derfor slik at posisjonene 2 og 4 uproblematisk kan kombineres. Han (21f) trekker sågar også på posisjon 3 ved å gjøre institusjonalisten Åkermans programerklæring om økonomifaget til sin. Han er hele veien opptatt av å prøve ut holdbarheten av posisjon 1 ved hjelp av kombinasjoner av de tre andre posisjonene. Det er ikke noe å si på at Hoff i 1938 ikke ser nyansene. Men vi kan i ettertid se hvordan dette skaper problemer for ham.

Hoff har tilstrekkelig respekt for den akademiske – kollektivt gjensidig bedømmende – offentligheten, til at han i sin konklusjon (kap. XV) vegrer seg for å komme med entydige konklusjoner som kan oversettes direkte fra den vitenskapelige til andre (administrative, kulturelle, politiske) offentligheter. Han påpeker at han benytter en annen definisjon av kalkulasjon enn Mises, og at han derfor må gjøre forutsetninger om hvorvidt sentralledelsen i et sosialistisk samfunn (i) setter mål for samfunnets utvikling, og (ii) om den setter verdier for produksjonsmidler og sluttprodukter. I tabell 2 har vi kombinert dette skillet med det tidligere nevnte skillet mellom forutsetningene i kap. XIV og kap. VII–X. Tabell 2 gir således fire mulige kombinasjoner av modellforutsetninger. (1) og (2) er modeller av rene planøkonomier, (3) er en modell av markedssosialisme, mens (4) er en østerriksk modell av markedsøkonomien. Hoff drøfter bare varianter av sosialisme (1–3), men har (4) som målestokk (se Appendix A).

Hoffs konklusjon er nå at i modell 1 er økonomisk kalkyle vanskelig uten helt urimelige forutsetninger. I modell 2 (kap. XIV) finner Hoff en mulighet for kalkulasjon under sosialismen. Han fastslår at dette er en logisk og teoretisk mulig løsning selv om den strider mot demokratiske idealer (258f). Merk at når staten her bestemmer folks preferanser, har de makt over folks «sinn og kropp» – en total fornektelse av de lockske prinsipper. Modell 3 er et markedssosialistisk alternativ, og er vel den som – med videre spesifisering – kunne gjøres gjeldende for tidlig norsk etterkrigstid.

Den prinsipielle uenigheten vedrørende modell 3 går mellom østerriksk-liberal og keynesiansk sosialdemokratisk tolkning. I følge Hayek vil en sentralledelse bare forstyrre markedssignalene, mens den keynesianske tradisjonen insisterer på at planøkonomisk ekspertise kan korrigere markedssvikt ved påvirkning av viktige parametre i økonomien (offentlige utgifter, rente, osv.). Men modell 3 kan vanskelig drøftes nærmere på avhandlingens premisser. Hoffs argumentasjon i avhandlingen er jo preget av at skillet mellom posisjonene 2/3/4 i vår første tabell (tabell 1) er fraværende. Hele diskusjonen føres på et modellplan og under forutsetninger om statisk likevekt. For det avgjørende politisk-intellektuelle spørsmålet i kapitalkontroversen var om moderne nyklassisk teori kunne legitimere kollektivistisk planøkonomisk styring, altså en strategi for utviklings-/utfordrerstatene.

De virkelige problemene oppstår for Hoff når han begynner å drøfte skillet mellom statisk og dynamisk analyse, et begrepspar han henter fra Frisch.³⁵Ragnar Frisch, «Om statikk og dynamikk i den økonomiske teori», i Nationaløkonomisk Tidsskrift, 1929. Utdrag finnes i Ragnar Frisch, Troen på nøkken. Oslo: Universitetsforlaget 1995. Hoff går inn på nyanser mellom de to mest sentrale østerrikerne. Mises påsto å ha vist teoretisk at sosialistisk kalkulasjon var umulig. Han utelukket ikke (274) at denne konklusjonen også ville gjelde for «socialistiske samfund i virkelighetens verden». Hayek mente omvendt: En teoretisk løsning er ikke umulig, men «økonomisk kalkulasjon i socialistiske samfund er praktisk umulig» (274). Hoff (273) støtter Hayeks påstand: Modell 2 er den «beste teoretiske» og «minst urealistiske» løsning på kalkulasjonsproblemet. Men på neste side fastslår han at et svar på spørsmålet «om hva som kreves for at et socialøkonomisk problem skal sies å være teoretisk tilfredsstillende løst», ville føre «utover denne avhandlings ramme» (274). Likevel avslutter han avhandlingen med «et par kommentarer» til dette.

Her diskuterer Hoff en av økonomifagets største metodologiske utfordringer: forutsetninger «som intet har med denne verden å gjøre». Hoff (275) påpeker at «opkonstruering av modellverdener» kan være nødvendig for å isolere relevante faktorer. Urealistiske forutsetninger i denne forstand har «en metodologisk hensikt». Hoff har selv isolert sentrale mekanismer i et sosialistisk samfunn ved å abstrahere fra (1) konjunktursvingninger, (2) skiftende pengeverdi, (3) ikke-sosialistiske samfunnsformer i nabolandene, (4) utenrikshandel, (5) psykologiske virkninger av at privateie til produksjonsmidlene oppheves (276).

Mens dette er relevante og legitime abstraksjoner, er det derimot «et misbruk av et teknisk hjelpemiddel å benytte urealistiske forutsetninger som ikke trenges for å lette og forenkle diskusjonen, – men vel for å prestere en såkalt teoretisk løsning» (275). I den nåtidige metodedebatten har Nancy Cartwright drøftet problemer med de økonomiske «leketøysmodellenes» eksterne validitet – «toy economies» er en term som brukes av nåtidige nyklassiske økonomer – som følge av at man gjør «ikke-galileiske» forutsetninger.³⁶Nancy Cartwright, «The vanity of rigour in economics: theoretical models and Galilean experiments», kap. 15 i Hunting Causes and Using Them. Cambridge: Cambridge University Press 2007. Mens galileiske abstraksjoner tjener til å isolere mekanismer (lovliknende regelmessigheter), er ikke-galileiske forutsetninger nødvendige for å gjøre bruk av bestemte matematiske formalismer (som likningssystemer fra statisk mekanikk).³⁷Philip Mirowski, More Heat than Light, kap. 5. Dette definerer nettopp skillet mellom posisjonene 2 og 4 i tabell 1. Men som påpekt var denne motsetningen mellom nyklassisk og østerriksk økonomi bare latent på denne tiden, i 1938. I sin systematisering av løsningsforslag har Hoff godtatt de forutsetninger som særlig posisjon 1 (og i noen grad også posisjon 2, tabell 1) legger inn for å kunne behandle problemene matematisk: et statisk samfunn som krever «uendelig reaksjonshastighet», krav om at individenes psykologiske innstilling skal kunne endres (opphevelse av «egoistisk-individualistisk» innstilling, se 36–7), og kravet om «en overmenneskelig oversikt, allvitenhet og begavelse for å kunne skaffe materiale og foreta den simultan-løsning av millioner av ligninger som de matematiske løsninger forutsetter» (276).

Hoff gjengir (202–4) her de argumenter som startet Hayeks teoretiske ferd inn i en evolusjonær forståelse av dynamikk (posisjon 4 i tabell 1).³⁸F. A. Hayek, «Economics and knowledge» (1936), kap. II i Hayek, Individualism and Economic Order. Chicago: Chicago University Press 1948. Men han går selv ikke videre på denne akademiske ferden. I stedet drøfter han i praksis bare dynamikk som et problem om å analysere empirisk. Han går altså ut av modellverdenen i tabell 2. På siste side i avhandlingen konkluderer Hoff: «Den omstendighet at der i praksis ikke kan kalkuleres økonomisk i socialistiske samfund som har maksimalisering av behovsproduksjon som mål, betyr selvsagt ikke at socialistiske samfund ikke kan eksistere.» (277) Et sosialistisk samfunn kan bygge fabrikker, infrastruktur og produsere forbruksvarer med betydelig «ingeniørdyktighet» (han henter argumentet fra Lionel Robbins, kollega til Hayek i London, se tabell 1). Men i en slik økonomi er man ute av stand til å vurdere «om produksjonsfaktorene kunde ha vært anvendt mer fordelaktig i en annen anvendelse». Sosialistiske samfunn mangler det «vurderingsapparat – et apparat med priser og omkostninger» som muliggjør «rasjonell planleggelse» etter kriteriet om at hver produksjonsfaktor må brukes slik at den gir høyest utbytte etter det mål som er satt opp (277).

Hoffs konklusjon bruker formuleringen «i praksis». Men hans avsluttende metodologiske drøfting viser at han i siste instans finner den nye matematiske økonomiens teoribegrep (tankeeksperiment, «leketøysøkonomier») problematisk. I forordet (vi) skriver Hoff: «I avhandlingen er ikke gitt henvisninger til eksisterende socialistiske samfund, da slike henvisninger ofte synes å vanskeliggjøre en kjølig diskusjon. I Appendix C er til gjengjeld gjort et forsøk på å sammenligne de deduserte slutninger med utviklingen i Sovjet-Russland.»

Hva enten man nå svarer ja eller nei til muligheten for kalkulasjon under forutsetning av uendelig reaksjonshastighet, allvitenhet og total psykologisk omstillingsevne, så kan ikke disse konklusjonene gjøres gjeldende for den virkelige verden. Dette er Cartwrights poeng om leketøysøkonomimodellenes svake eksterne validitet. Slutningene om kalkulasjonens umulighet «i praksis» er slett ikke «dedusert»! Det sentrale poeng her er at det ikke finnes noen direkte overgang fra teoretisk-økonomiske resonnementer på slike premisser verken til økonomisk-politiske råd eller politiske overlegninger om ønsket samfunnsutvikling. Gitt at Hoff ikke går videre med posisjon 4, så står han, med Appendix C som eneste lille empiriske utspill, overfor en ny utfordring: Han må ta alvorlig de særtrekk som skiller posisjon 3 fra de øvrige posisjonene i tabell 1. La oss se om han takler den.

Hoff prøver å redde seg ved å påstå at løsningene på ytterfløyene ikke er basert på urealistiske forutsetninger: Konkurranseløsninger svarer til betingelser man finner «i privatøkonomiske samfunn» (275 og Appendix A), og situasjonen der all makt er i sentralledelsens hender og samfunnsmedlemmene er uten frie valg, anser han heller ikke som urealistisk. Dette er et overraskende sprang ut av modellverdenen: Det er en påstand om at konklusjoner innen modellene 4 og 2 i tabell 2 faktisk kan oversettes direkte til den virkelige verden. Men dette er samtidig å snu saken helt på hodet for egentlig er det bare posisjon 3 som gir basis for å forstå virkelige økonomier.

Konklusjonen er at sosialisme kan eksistere som et ingeniørbasert diktatur og at en markedsøkonomi kan kalkulere optimalt. Avhandlingen sier strengt tatt ingenting om hvorvidt markedssosialisme i praksis (modell 3) er mulig, ei heller om blandingsøkonomiske modifikasjoner av markedsøkonomier gjennom moderne makroøkonomisk planlegging (modifisert versjon av modell 1) er mulig. Hoff lærte at økonomifaget ikke var eksperimentelt som fysikken. Man kunne gjøre tankeeksperimenter under strenge forutsetninger, men relevansen for økonomisk styring av reelle blandede økonomier var uklar. De forskjellige planøkonomiske eksperimentene som ble forberedt på 1930-tallet og satt i verk da den krigsøkonomiske organiseringen ble avviklet fra 1945 av, var i Vest-Europa ikke rene planøkonomier, men hybridformer.

Hoffs avhandling gir egentlig intet grunnlag for det Åkerman framhever som økonomifagets sentrale oppgave (jf. posisjon 3, tabell 2): en «systematisk kausalanalyse av de repetisjonsfenomener som opptrer når individer og grupper – gjennom forbruk, bytte, produksjon og økonomisering – tar stilling til knappe materielle goder», en formulering Hoff (21) støtter. Med en slik problemformulering kunne vi forstå Norge eller Russland i mellomkrigstiden, eller Kina de siste tiårene, som utviklingsstater (utfordrerstater i Pijls terminologi), der markedsutvikling og økonomisk transformasjon skjer innen en institusjonelt bestemt kontekst. Slike kasus kan verken forstås som rene markeds- eller planøkonomier. Åkerman kalte disse ytterpunktene X- og Y-økonomier og betonte at alle reelle økonomier er XY-økonomier. Han publiserte analyser av slike XY-økonomier, av økonomiske mekanismer i et «halvsosialisert samfunn» og av utviklingen i USA og USSR komparativt mellom 1917–1945.³⁹Johan Åkerman, «Ett halvsocialiserat samhälles ekonomiska mekanism», i Ekonomisk tidsskrift, 46, 1944, 175–192; Johan Åkerman, Ekonomiskt skeende och politiska förändringar. Lund: Gleerup 1946. Den første kombinerer modellresonnementer med empirisk materiale fra mellomkrigstidens konjunkturbølger, den andre kombinerer systematisk kvalitativ sammenlikning og deskriptiv statistikk. Disse studiene kan fortsatt leses med stort utbytte, mens Hoffs Appendiks C (316–54) ikke framstår som et empirisk arbeid som står på egne ben.⁴⁰Hoff kjente Åkerman og inviterte ham til å skrive i Farmands jubileumsnummer, men synes ikke å ha tatt lærdom av Åkermans empiriske analysestrategier. I 1951 kritiserte Åkerman (uten å nevne Hoffs versjon) tesen om at «statsdrift og planøkonomi» undergraver politikk og kultur som et uttrykk for materialistisk og økonomistisk argumentasjon. Han kommer tilbake til dette i en diskusjon med Hoff der han er tilsvarende kritisk til Mises’ teori om de intellektuelles radikalisme. Jf. Åkerman, «Adam Smiths världsbild – och Lenins», i Farmand, Nr. 36, 7.9, 1957, 23–27, og Hoffs svar, «Hvorfor motstand mot kapitalismen?», i Farmand, Nr. 37, 14.9, 1957, 17–23.

Hoff og de nyliberale nettverkene

Hoff hadde brevvekslet med Frisch om sin avhandling, og Frisch inviterte Hoff til å levere den som doktoravhandling ved Universitetet i Oslo. Disputasen fant sted i november 1939. Som opponent kom Frisch med omfattende innvendinger, men Hoff fikk sin grad og titulerte seg senere som dr. oecon. Men etter doktordisputasen bega han seg aldri ut i økonomiske modellresonnementer igjen. Han argumenterte senere alltid politisk- og historiefilosofisk ut fra en enkel dikotomi mellom markedsøkonomi og planøkonomi, forstått som det gode mot det onde. En slik argumentasjon prøvde han ut på Frisch to år etter disputasen.

I april 1940 satte den tyske invasjonen av Norge en stopper for Hoffs redaktørgjerning, da Farmand ble forbudt. Hoff ga seg i stedet i kast med en ny bok.⁴¹Den kom ut etter krigen: Trygve Hoff, Fred og fremtid. Liberokratiets vei. Oslo: Aschehoug 1945. For en oversikt, se Lars Mjøset, «Trygve Hoff», 177ff. Hoff skrev Fred og fremtid mellom april 1940 og januar 1943. Den er en norsk parallell til Hayeks Road to Serfdom (1944) og – i en mer indirekte forstand – til Poppers The Open Society and Its Enemies (1945). I Pijls termer handler alle disse tre arbeidene om hvilke trusler de euroasiatiske utfordrerstatene representerer for det angloamerikanske lockske kjerneområdet. De reflekterte også erfaringen med parlamentarisk demokrati i den tyske Weimarrepublikken, et forsøk som brøt sammen i fascisme i 1933. Både Hayek og Hoff spådde samme resultat i de øvrige landene etter krigen hvis den planøkonomiske entusiasmen i økonomidisiplinen varte ved og ingeniørøkonomene fort-satte å gi råd til de kollektivistisk orienterte partiene. Selv i England med moderate Labour ved makten, ville det gå slik, i følge Hayek.

Hoffs arkiv er ikke åpent tilgjengelig for forskning, så vi vet ikke noe om hans kontakt med Hayek. De kan ha kjent hverandre fra 1935, da Hoff fattet interesse for kalkulasjonskontroversen. De kan ha kommet i kontakt i USA under krigen. Det ville vært interessant å vite om de noen gang diskuterte de stridsskrifter begge skrev på under krigen. Selv om vi ikke vet mye om dette, vet vi at Hoff i hvert fall var en av de Hayek inviterte da han arrangerte møtet som grunnla det nyliberale Mont Pélerin nettverket i 1947.⁴²P. Mirowski & D. Plehwe (red.), The Road from Mont Pelerin. Cambridge, Mass: Harvard University Press 2009. I det hele tatt var Hoff tidlig ute med forskjellige aktivistiske strategier som dette nettverket senere iverksatte. De skulle påvirke opinionen, og Hoff hadde kjøpt Farmand til dette formål allerede i 1935. Hans bok fra 1945 var helt parallell til Hayeks fra 1944. De behøver ikke å ha hatt personlig kontakt med hverandre før 1947. Dette var en form for simultan borgerlig aktivisme i kontekster med mange fellestrekk.

Under arbeidet med Fred og fremtid brevvekslet Hoff med Frisch i november-desember 1941.⁴³Hoff publiserte brevvekslingen i 1975. Frisch var død i 1973. Jf. Trygve Hoff, Tanker og Ideer, 49–65. Hoff vil gjerne ha Frisch til å si seg enig i to samtidsfortolkende påstander. Ingen av dem er tema i avhandlingen. Den første påstanden er at planøkonomisk samfunnsstyring i den norske konteksten vil føre til politisk og kulturell ufrihet.⁴⁴Lars Mjøset, «Trygve Hoff», 174ff., for en nærmere gjennomgang. Den andre er at den sovjetrussiske planøkonomien er fullstendig underlegen vestlige markedsøkonomier når det gjelder å generere økonomisk vekst. Vi har sett at ingen av disse spørsmålene lot seg besvare i Hoffs fagøkonomiske avhandling. Det første går ut over økonomisk teori og over i spørsmål om politisk-kulturelle virkninger av økonomisk styring. Det andre er et empirisk spørsmål som de teoretiske drøftingene ikke i seg selv kunne belyse.

Hoff krydrer sitt brev med nyliberale sitater. For å vise at sitater ikke er bevis, penser Frisch uforvarende debatten over på den andre påstanden. Som et eksempel på fåfengte forsøk på å «’bevise’ at den russiske form for planøkonomi var ineffektiv», nevner han «at under en doktordisputas ved vårt Universitet for en tid siden ble det for alvor hevdet at utnyttelsen av produksjonsfaktorene under et slikt planøkonomisk system måtte bli så rotet at en kunne komme til å bruke mangan til leketøyssabler istedenfor til ordentlige sabler. Fem måneders krig har vist hvor meget disse ’bevisene’ var verd».⁴⁵Frisch til Hoff 10.11.1941, trykt i Trygve Hoff, Tanker og Ideer, 54. Om Frisch bare var for opptatt og distré til å huske at dette var Hoffs egen doktordisputas, skal være usagt. Eksemplet gis av Hoff i forbindelse med en drøfting av modell 2 i tabell 2 (202). Frisch går helt feil når han løfter eksemplet ut av modellsammenhengen! Det var for øvrig snakk om molybden og ikke mangan!

I sitt svarbrev benytter Hoff anledningen til å rekapitulere («Siden De tydeligvis hentyder til mig – tross De er så fintfølende ikke å nevne mitt navn») konklusjonen i sin avhandling, slik vi har gitt den over. Han står steilt mot det Frisch skriver i sitt brev: at økonomisk planlegging kan bringe de liberale prinsipper tilbake på et høyere nivå. Han hadde, avslutter han, ikke forventet at en økonomiprofessor som Frisch «så raskt og så sterkt skulde bli inficert av autoritær tankegang og autarkiske argumenter». Han hadde satt sitt «håp til selvstendig tenkende socialøkonomer som ikke søker personlige fordele». Men nå innser han med liberaleren Henry Simons at «frihetens virkelige fiender i alle land er de naive talsmenn for planøkonomi og dirigert økonomi». Brevvekslingen gjør ham nedslått: «den får mig til å forstå at nazismen vil seire – og det ganske uansett krigens militære resultat».⁴⁶Hoff til Frisch, 22.11.1941, trykt i Trygve Hoff, Tanker og Ideer, 59, 64.

Ingen som kjenner etterkrigstidens historie, kan gi Hoff rett i den første påstanden, men det er hevdet at Hoff hadde entydig rett i forhold til Frisch i den andre.⁴⁷Egil Bakke, «Trygve J. B. Hoff – et hundreårsminne», i Aftenposten, kronikk, 12.12.1995, T. J. Hanisch & A. Sæther, «Den glemte avhandling – Trygve J.B. Hoff: Økonomisk kalkulasjon i socialistiske samfund», i Praktisk økonomi og finans, nr. 2, 2005. Vår konklusjon er annerledes: Modellresonnementene i Hoffs avhandling har liten betydning for de empiriske spørsmålene Hoff tok opp med Frisch. Diskusjonen mellom de to viser hvordan Hoff har lagt bort alle økonomiske modellresonnementer, han diskuterer her som en samtidsfortolker med brede påstander om hvor historien leder Norge og verden.

Kalkulasjonskontroversen kan tolkes som et forsøk på å føre vitenskapelig bevis – innen en disiplin preget av matematisk-naturvitenskapelige idealer – for at sosialistisk planøkonomi var umulig. Brevvekslingen viser at Hoffs forsøk på å overbevise den ledende norske ingeniørøkonomen ved å gå inn og argumentere på disiplinens premisser definitivt har feilet.

Vi nevnte ovenfor at Hoff mot slutten av sin avhandling kom til et punkt der han kunne ha fulgt Hayek videre i retning av posisjon 4 (tabell 1), men at han ikke gjorde det. Hayeks posisjon var at kapitalisme i motsetning til sosialisme var i stand til å utføre visse «virtuelle» beregninger. Det ledet videre til hans «første banebrytende revisjon av forestillingen om markedet, vekk fra statisk allokering og over til informasjonsbehandling»,⁴⁸Philip Mirowski, Machine Dreams, 235. i essayet «The use of knowledge in society» (1945).⁴⁹Kap. III i Hayek, Individualism and Economic Order. Dette endte i en evolusjonsteoretisk problematise-ring av det mekaniske fundamentet i den matematiserte nyklassiske teorien.⁵⁰Bruce Caldwell, Hayek’s Challenge; Philip Mirowski, «Naturalizing the Market on the Road to Revisionism: Caldwell on Hayek’s Challenge», i Journal of Institutional Economics, 3, 2007, 351–372. Hayek integrerte rettslære, politisk filosofi og kognitiv psykologi og boret dypt i økonomiens grunnlagsproblemer – problemer om målestokker, informasjon og dynamisk endring i økonomiske systemer. Dette er problemer som også Hoff slet med i sitt eneste akademiske arbeid. Hans siktemål var tross alt å oppsummere debatten på et punkt der Hayeks videre refleksjon over grunnlagsproblemene var i sin spede begynnelse.

Like etter krigen førte Hayeks utspill til en reaksjon innenfor det Cowlesmiljøet Frisch hadde vært med å opprette, og der den norske økonomen Tryggve Haavelmo på den tiden periodevis var del av staben. I følge Mirowski reagerte Cowles-forskerne på Hayeks utfordring ved å søke nærmere kontakt med RAND Corporation, der matematiske logikere på den tiden arbeidet med å rasjonalisere militær planlegging. De mente at RAND-ekspertene kunne bidra til å slå tilbake Hayeks kritikk, nemlig «at Walras’ allmene likevekt var uten ressurser til å belyse, ja, sågar uten evne til å formulere, det påtakelige økonomiske problemet om ’anvendelsen av kunnskap som i sin helhet ikke er gitt til noen som helst’».⁵¹Philip Mirowski, Machine Dreams, 274f.

Vi skisserte innledningsvis et skille mellom tre offentligheter: den kultureltlitterære, den politisk-parlamentariske og den byråkratisk-administrative. La oss her legge til begrepet om en akademisk forskeroffentlighet og diskutere vårt norske kasusmateriale i lys av dette: Vi har kartlagt Frisch akademiske aktivisme. Økonomidisiplinens status i forskeroffentligheten skulle konsolideres ved å bygge metodefellesskapet med naturvitenskapene videre ut: Matematisk statistikk skulle bøte på den opprinnelige statisk-mekanisme modellens manglende empiriske koblinger. Hoff prøvde å intervenere i denne offentligheten for å fortelle planøkonomene at de mot bedre vitende var med å bygge «veien til trelldom». Men denne kampen tapte han. Han prøvde aldri å bruke doktorgraden som springbrett for en akademisk karriere. Med sine mer sosialfilosofiske argumenter i Fred og fremtid, og med sitt videre virke som Farmandredaktør ble Hoff i etterkrigstiden for det aller meste en aktør i den kultureltlitterære offentligheten. I Farmands spalter gjorde de jevnlig narr av Frischskolens ingeniørøkonomer.⁵²Se for eksempel: Tersites (antakelig pseudonum for Hoff eller en av redaksjonens to cand. oeconer), «Geo-mato-økonomisk analyse. Sektor: Teatret», i Farmand, Nr. 7, 56. Årgang, 17.2.1951, 165–169. Med direkte henvisning til professor Frisch, settes det opp en likning for «effektiv arbeidstid» i teatret. Variabelen «begavelse» lar seg ikke måle, den må derfor droppes og «henvises til den liberalistiske læres lettvinte og begrepsforvirrede jungel». Han prøvde så visst å argumentere politisk gjennom Farmand, men etter at debatten om prisreguleringsforordningene og full-maktslovene stilnet på begynnelsen av 1950-tallet, fikk han ikke noe innpass og formulerte seg således stadig krassere mot alle partier. Selv i de borgere partiene i den norske politisk-parlamentariske offentligheten ble økonomer fra Frischs institutt toneangivende, f. eks. Ole Myrvoll og Kåre Willoch.⁵³Lars Mjøset, «Trygve Hoff», 189.

I motsetning til Hoff var Frisch i vitenskapens verden, der man under krigen diskret arbeidet med å utvikle modellredskaper og datasett som kunne bidra til planleggingen av det norske samfunnets økonomiske utvikling etter krigen. Økonomene skulle gi råd om økonomisk politiske tiltak for å motvirke økonomiske kriser og dype konjunkturbølger.⁵⁴Jf. Aukrust og Bjerves arbeid, se T. Bergh & T. J. Hanisch, Vitenskap og politikk. Oslo: Aschehoug 1984, 185ff. I etterkrigstiden inntok Frischs økonomingeniører de helt avgjørende strategiske posisjonene i de delene av den byråkratisk-administrative offentligheten som hadde med økonomisk politikk å gjøre. Begrepet om et jerntriangel mellom Finansdepartementet, Statistisk Sentralbyrå og Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo er vel etablert. Triangelet kan formuleres som et forhold mellom den akademiske, den byråkratisk-administrative og den politisk-parlamentariske offentligheten. Her dominerte økonomidisiplinens fagekspertise, ikke minst inspirert av den forskningen som Cowles Commission bedrev.

Et aspekt av den forskningen var, som vi har sett, å tilbakevise Hayeks kritikk (posisjon 4, tabell 1). Men Hayeks program var tverrfaglig svært ambisiøst, og dessuten nektet han å kutte båndene mellom økonomi og politisk filosofi (mellom sak og vurdering, som Frisch ville sagt). I en periode da det utviklet seg «jerntriangler» over hele den vestlig verden, hørte ingen på ham. Forskeren Hayek og redaktøren Hoff fant derfor sammen i Mont Pelerin society fra 1947 av. Dette var et langsiktig prosjekt. Som vi skal se, var de nyliberale aktivistene fullt klar over at tiden gikk dem imot. De beskjeftiget seg mye med problematikken omkring de intellektuelle i etterkrigstidens verden, og et grunnleggende siktemål var å påvirke disse.⁵⁵Jf. Plehwe & Walpen, «Wissenschaftliche und wissenschaftspolitische Produktionsweisen im Neoliberalismus», 209 om Hayeks teori om de intellektuelle. Man skulle bygge opp tidsskrifter som skulle påvirke inn i den litterære-kulturelle offentligheten, og tenketanker som skulle formidle syntesen av økonomisk teori og politisk filosofi inn i den politisk-parlamentariske offentligheten.

Den største utfordringen var den byråkratisk-administrative offentligheten. Her kunne man bare få innpass gjennom forskeroffentligheten, men forsøkene hadde så langt feilet. Hayeks alternativ var et bidrag, men på dette punkt var Mont Pelerin society eklektisk. Det var ikke mange som fulgte Hayeks arbeid med grunnlagsproblemene. De fleste av økonomene i Chicago-skolen⁵⁶Tabell 1 viser at to senere prominente MPS-økonomer, Hayek og Friedman, ender opp i forskjellige posisjoner. Selv om Hayek var meget aktiv i bestrebelsene på å gjøre Chicagos økonommiljø til et liberalistisk sentrum, så fikk han ikke selv noen posisjon verken ved økonomi, bedriftsøkonomi eller juss ved Universitetet i Chicago. Han endte til slutt opp som professor ved institusjonen Committee on Social Thought. Rob Van Horn & Philip Mirowski, «The Rise of the Chicago School of Economics and the Birth of Neoliberalism», i Mirowski & Plehwe (red.), The Road to Mont Pelerin, 165. (Friedman, Coase, Stigler, Becker) kan best plasseres i posisjon 2 (tabell 1).⁵⁷Jf. Philip Mirowski, «Twelve Theses concerning the History of Postwar Neoclassical Price Theory», i Philip Mirowski & D. Wade Hands (red.), Agreement on Demand: Consumer Theory in the Twentieth Century. Durham: Duke University Press (History of Political Economy, Vol. 38, Annual Supplement). Her skilles det mellom tre konkurrerende skoler i amerikansk etterkrigsøkonomi: Chicago, Cowles og MIT. De to første er nevnt, men den tredje var den som fikk størst betydning i undervisningen av økonomi på vestlige universiteter i etterkrigstiden, nemlig gjennom diverse utgaver av Paul Samuelsons lærebok Economics. Noen av dem (som svenske Erik Lundberg) sto ikke langt fra posisjon 1,⁵⁸MPS-økonomer som knyttet an til den allmenne likevektsteorien (posisjon 1, tabell 1), var skjønt enige med posisjon 2 om at de rent «verbale» institusjonalistene i posisjon 3 ikke fortjente noen posisjon ved økonomiske institutter. gitt at han ledet det svenske Konjunkturinstitutet – et hjørne i det svenske jerntriangelet – over en lang periode i etterkrigstiden.⁵⁹Disse forskjellene kan faktisk leses ut av Farmands jubileumsnummer i 1951 (Nr. 7, 56. Årgang, 17.2. 1951). Her finnes bidrag av en rekke MPS-intellektuelle (Hayek, Jewkes, Röpke, Mises, Lundberg, Friedman, Rüstow, Gandil, Rueff), skrevet spesielt for Farmand. Lundbergs innlegg («Regleringsekonomins faror enligt svenska erfarenheter») er beroligende lesning for de som måtte ha fryktet at Sverige var på «vei mot trelldom», og både Friedman («Nyliberalismen og dens muligheter») og Rueff («Ny-liberalismen») gir staten et større antall ansvarsområder enn hva Hoff og Hayek ville tillate. Men siden MPS var et intellektuelt nettverk, kunne slike spissfindige motsetninger overses så lenge det fantes et samlende ideologisk mål.

Etterkrigstidens «gullalder» – foretaksliberalismen

Fra 1947 ble verdenspolitikken dominert av Den kalde krigen. Den kan for så vidt betraktes som en systemkonkurranse mellom den planøkonomiske og den markedsøkonomiske posisjonen i kalkulasjonskontroversen. USSR var det planøkonomiske kasus Hoff diskuterte med Frisch, og USA var nå den dominerende stat i det lockske kjerneområdet. Mellom de to supermaktene lå Vest-Europa som en buffersone, og i dette området var koblingen mellom økonomingeniører og kollektivistiske massebevegelser (sosialdemokrater, kristeligdemokrater) mest utviklet. Her var det et antall blandingsøkonomier (XY-økonomier).

Perioden 1945–73 har vært karakterisert på mange vis: en tidsalder preget av fordisme (normer for masseproduksjon og -konsum spredt fra USA til Vest-Europa), blandingsøkonomi og klassekompromiss. For å sikre staten legitimitet etter krigens oppofrelser startet man ambisiøse prosjekter for å gi borgerne sosiale rettigheter gjennom velferdsstaten. Også merkelappen «liberalisme» har vært brukt: «Corporate liberalism» (foretaksliberalisme) viser til at storforetakene (preget av profesjonalisert ledelse heller enn familie/eierstyre) godtok fagorganisering. «Embedded liberalism» (forankret liberalisme) viser til at de avtalene som åpnet for internasjonal handel og finansstrømmer (GATT, Bretton Woods-systemet), inneholdt forbehold som ga nasjonalstaten mulighet til å styre den nasjonale økonomien.

Det fant sted betydelig internasjonalisering i den atlantiske økonomien på 1950- og 1960-tallet. Men under Den kalde krigen aksepterte USA som hegemonimakt at de vesteuropeiske økonomiene ble gjenreist og faktisk hentet inn USAs forsprang i produktivitet. De vesteuropeiske statene ble ikke ansett som utfordrerstater, de var USAs allierte i motstanden mot en mektigere utviklingsstat som rendyrket det planøkonomiske alternativet til markedsøkonomien. Bare de fungerte som geopolitiske allierte, aksepterte USA at de i moderat grad brukte planøkonomiske midler for å skaffe befolkningen økt levestandard og elitene bedre legitimitet.⁶⁰I utenrikspolitikken var Hoff en svoren Nato-tilhenger. Se Trygve Hoff, Tanker og ideer, 192ff. Han var således helt på linje med det Ap hvis økonomiske planlegging han hevdet ville undergrave de politiske og kulturelle friheter. Dette indikerer et mer generelt paradoks ved de vesteuropeiske nyliberalerne under den kalde krigen: Hadde de hatt noen som helst reell innflytelse til å gjennomføre sine vidtgående visjoner om å stanse planøkonomiske forsøk og å motarbeide fagorganisering, så ville de ha undergravet den amerikanske kaldkrigsalliansen mot USSR. I Norge sto Arbeiderpartiet for «kollektivistiske» krav om oppofring fra fellesskapets side. Den makroøkonomiske planleggingen var basert på ekspertråd fra Frischs beste elever. Verken det norske eller andre tilfelle kan kalles planøkonomier.⁶¹Den mest toneangivende norske økonom etter Frisch og Haavelmo var Leif Johansen (1930–1982). Han publiserte den første empirisk baserte allmenne likevektsmodellen (MSG, 1961) innen studiet av økonomisk vekst. Modellen brukes ennå av SSB for visse formål. Johansen innrømmet at denne modellens forutsetning om full sysselsetting var urealistisk, men hevdet at «det eksperimentet som foretas i USSRs økonomisk system» kunne bli et bevis på at en slik vekstprosess var mulig (sitert i Bergh/Hanisch, Vitenskap og politikk, 124). At Johansen var kommunist, og Frisch en svoren planøkonom, betyr ikke at Hoff hadde rett i at parlamentarisk demokrati pluss planlegging ville gi diktatur. Norge forble en blandingsøkonomi. Det dreide seg om blandingsøkonomier, preget av klassekompromiss: Partier med nær tilknytning til arbeiderklassen dominerte sosial- og velferdspolitikk, mens investeringsbeslutningene fortsatt ble tatt på privat hånd.⁶²Dette er godt grepet i Stein Rokkan, «Numerisk demokrati og korporativ pluralisme» (1964), i Stat, nasjon, klasse. Det var i realiteten flere varianter av dette, delvis korresponderende med forskjellige typer velferdsstater. Dette var stabiliserte varianter av mellomkrigstidens vaklende parlamentariske demokratier. Økonomiekspertenes modeller, anvendt på stadig bedre nasjonalregnskapstall, var en av flere faktorer bak suksessen. Kombinasjonen av demokrati og kapitalisme fungerte. Perioden er derfor halvironisk kalt en gullalder.

Dette var på mange vis nedslående for de prinsipielle liberalerne. Hoffs mislykkede forsøk på å justere Frischs «foretaksliberalisme» er en lokal norsk illustrasjon av en prosess som foregikk over hele Vesten. Fram til 1930-tallet hadde utfordrerstatene alltid vært autoritære stater. Allerede sent på 1930-tallet viste det seg at selv innad i det lockske kjerneområde, i USA, hadde New Deal gitt basis for en økonomisk planlegging, keynesiansk motkonjunkturpolitikk og kompromisspolitikk i forhold til den organiserte arbeiderklassen.⁶³Dieter Plehwe & Bernard Walpen, «Wissenschaftliche und wissenschaftspolitische Produktionsweisen im Neoliberalismus», i Prokla, 115, 28:2, 1999, 220, regner seminaret i Paris om Walter Lippmans analyzer som nyliberalismens «opphav». Seminarets akter ble publisert i Comte-Rendu des Séances du Colloque Walter Lippman, Paris 1938, og Hoff viser til denne i Fred og fremtid, 499, n. 36. Walter Lippman var en kjent amerikansk journalist og samfunnskommentator, som gikk hardt ut mot Roosevelts New Deal på 1930-tallet. Han hadde nær tilknytning til J. P. Morgans finansimperium (som var blitt kraftig rammet av New Deal-reguleringene over-for sektorer som finans, jernbane, elektrisitet og telekommunikasjon. Han fungerte nærmest som en «intellektuell kurer» mellom de amerikanske og europeiske elitene og var en profilert talsmann for «atlantisk fellesskap». Se Kees van der Pijl, Trans-national Classes and International Relations. London: Routledge 1998, 112f. I tradisjonen fra Wilson og Roosevelt gikk amerikansk diplomati inn for å spre nasjonal selvbestemmelse og demokrati, og Kennedy annonserte visjoner om utvikling og frihet fra nød. Selv den amerikanske staten tøyde i denne perioden grensene for de lockske rettighetene: privateiendom og individuell integritet. I Vest-Europa var kristelig-demokratiske og sosialdemokratiske regjeringer velfungerende, statsintervensjonistiske varianter av kapitalisme. Dette var liberale demokratier, men krevde større oppofringer på kollektivets vegne enn hva de lockske prinsippene tillot.

Nyliberalismens nye sjanse – problemperioden fra 1970-tallet av

Dette kunne ikke vare. Så å si til de nyliberales lettelse slo 1960-tallets gullalder over i 1970-tallets problemperiode. Det er nå vanlig å si at en nyliberal offensiv kom i gang fra midten av 70-tallet. Men akkurat hvordan de historiske faktorene bak vendepunktet skal ordnes, er det ingen enighet om.

Det er grunn til å betone noen viktige strukturelle faktorer. De kan heller ikke analyseres i detalj her, men vi skal antyde deres sammenheng med det amerikanske hegemoniet i den vestlige verden. USA tiltrakk seg på 1940- og 1950-tallet store deler av Europas naturvitenskapelige ekspertise og mye annen intellektuell hjernekraft. Fysikerne bygget atombomben på bestilling. Etter krigen sto Pentagon i sentrum for et militært-industrielt forskningskompleks. Etter en periode dominert av fordismens mekaniske masseproduksjonskompleks, ble den økonomiske veksten i økende grad basert på et nytt tekno-økonomisk paradigme knyttet til informasjons- og kommunikasjonsteknologi.⁶⁴Carlota Perez, Technological Revolutions and Financial Capital. Cheltenham: Elgar 2002. Etter at USA begynte å støtte Israel i forbindelse med dets to kriger for å etablere en overlegen maktposisjon i Midtøstens statssystem, kom det til en oljeembargo mot Vesten fra de oljeproduserende landene, organisert i OPEC. Disse oppnådde en betydelig oljeprisøkning. Dette OPEC-sjokket var en av grunnene til 1970-tallets tilbakeslag i økonomisk vekst. Videre endret dollarens rolle i valutasystemet seg, og ubalansen i dollarplasseringer ga aktører innen internasjonal finans (Wall Street og City of London) muligheten til å unnslippe stadig flere av de reguleringer som var pålagt bransjen under den «forankrede liberalismen».

Med referanse til denne konteksten kan vi skille mellom to stiliserte tolkninger. Den ene betoner uintenderte konsekvenser av den vellykkede vekstperioden: Reallønnsvekst og velferdsrettigheter presset næringslivets overskudd og stimulerte til inflasjonsskapende økonomisk politikk.⁶⁵Perry Anderson, «La construction d’une voie unique. Histoire et leçons du néoliberalisme», side 2, nr. 5, oktober, 20–30 (www.fastnet.ch/PAGE2/, avlest januar 2011). Den andre betoner, som Pijl, at foretaksliberalismen var «den mest vidtrekkende utviklingen av den demokratiske revolusjonen som var mulig i Vesten».⁶⁶Kees van der Pijl, Global Rivalries, 19. En ting var studentopprør, Vietnam-protest, venstredreining, men viktigere er det at arbeiderne krevde medbestemmelse over arbeidsmiljøet og kontroll over foretakenes overskudd. Gjennom FN krevde u-landene ny internasjonal verdensorden og kontroll med multinasjonale foretak. En rekke europeiske politikere (Brandt, Moro og andre) syntes å ta «foretaksliberalismen» i retning av fullt brudd med de lockske prinsippene. Pijl hevder at disse spenningene skapte en åpen situasjon der etterretningstjenester fikk relativ autonomi og bidro til å destabilisere situasjonen gjennom hemmelige aksjoner som ofte involverte sammenfletning med venstreekstreme terroristgrupper.⁶⁷Ibid., 149. Vestlig etterretningssamarbeid går tilbake til det angloamerikanske samarbeidet om å dechiffrere tyske koder under krigen fra 1941 av. En UK–USA-avtale ble signert i 1947 og framstilles gjerne som bestående av tre «parties» eller avdelinger: første parti er USA, andre parti er Australia, England, Canada og New Zealand, mens tredje parti er Vest-Tyskland, Denmark, Norge, Japan og Sør-Korea. Det er også sterke koblinger til Taiwan, Israel og Sør-Afrika. Jf. J. T. Richelson & D. Ball, The Ties That Bind. Intelligence Cooperation Between the UKUSA Countries. Boston: Unwin Hyman. En viktig hensikt var å stanse elitefraksjoner som ville ta «foretaksliberalismen» videre i retning av fordypet demokrati.

Tenketanker og planleggingsgrupper er andre slike «uformelle regimer» som påvirker i slike situasjoner. De er har som regel angloamerikansk opphav. City of London hadde bekjempet Labour-statsministeren Wilson allerede på 1960-tallet.⁶⁸Kees van der Pijl, Global Rivalries, 153. Pijl impliserer at liberalismen trenger en ytre fare for å begrense potensialet for kapitalismekritisk mobilisering gjennom det parlamentariskdemokratiske systemet.⁶⁹Ibid., 163. Den nyliberale offensiven er for ham et skift i kontrollkonsept: fra et «foretaksliberalistisk klassekompromiss» til «en mer autoritær stat, adskilt fra samfunn og slik i stand til å sette et nyliberalt program ut i livet». Det gjaldt å «disiplinere» Vest-Europa «ved et kritisk vendepunkt for Vesten».⁷⁰Ibid., 147. I denne blokkerte situasjonen kunne bekjempelse av terror som et «absolutt onde» skape en fellesskapsfølelse.

På 1970-tallet satt nyliberalerne som bekymrede tilskuere til det liberale demokratiets utglidninger i Vesten. De insisterte på at demokratiet manglet barrierer mot misbruk. I 1973 var situasjonen anspent i Chile. Det var militære eliter som gjennomførte kuppet, men i nyliberalt perspektiv kunne dette tolkes som en «preemptiv aksjon» der en sterk stat innskjerpet at demokratiet må ses relativt til de lockske ideene om primat for markedets friheter. Dette er det punkt der det nyliberale argumentet griper tilbake til en inngripende stat som skal sikre at det frie markeds prioritet i forhold til demokratiet fastholdes. Chile hadde allerede hatt en aktiv gruppe liberale økonomer før kuppet, og etter september 1973 var landet omsvermet av både Friedman og Hayek.⁷¹Karin Fischer, «The Influence of Neoliberals in Chile before, during, and after Pinochet», i Mirowski & Plehwe (red.), The Road from Mont Pelerin. Frihet og demokrati, som Hayek sa, kan vise seg uforenlige hvis flertallsvedtak setter begrensninger på individenes ubestridelige friheter.

Noen forsøker nå å skrive vår nære fortids historie som en saga om de nyliberale prinsippenes triumfferd. De blandingsøkonomisk organiserte liberale demokratiene forsøkte å løse problemene under 1970-tallets kraftige nedgangskonjunktur i tråd med de økonomiske ekspertenes råd om økte doser av tradisjonelle rutiner. I noen land var disse rutinene såkalt keynesianske, med kontrasyklisk finanspolitikk. Det gjaldt imidlertid ikke Norge, der man i stedet holdt et varig overskudd på budsjettene og så stabiliserte konjunktursvingningene gjennom kontroll med kredittvolumet.⁷²Ådne Cappelen, Jan Fagerberg & Lars Mjøset, «Den norske modellen», i Nordisk Tidskrift för Politisk Ekonomi, nr. 15/16, 1984, 75–108. I alle tilfelle ga imidlertid disse rutinene utilsiktede konsekvenser i form av høy inflasjon og offentlige underskudd. I denne situasjonen slo den nyliberale kritikken an: Thatcher i England 1979, Reagan i USA 1981, Willoch i Norge 1981, Kohl i Vest-Tyskland 1982, Schlüter i Danmark 1982 …

Men faktum er at den økonomiske politikken i disse landene var mer pragmatisk i forhold til nasjonal kontekst, og således mindre entydig «nyliberal» i sine konsekvenser enn mange er villige til å innrømme. Anderson er i sin korte oversikt inne på dette. Vel generaliserer han ved å påpeke at den nyliberale, sterke staten skulle tøyle fagforeningene og kontrollere pengemengden. Den skulle gi opp intervensjonistiske tiltak og passe på de sosiale utgiftene. Dens bud var budsjettdisiplin, sikring av naturlig arbeidsløshet og av en reservearmé som kunne disiplinere fagforeningene. Skattlegging av personlige formuer og kapital burde reduseres. Man måtte bort fra alle ideer om motsyklisk og fordelende politikk, for de hadde bare skapt stagflasjon. Om bare tilstrekkelige friheter ble reetablert, ville veksten komme automatisk.⁷³Perry Anderson, «La construction d’une voie unique», 24.

Men i forlengelsen av dette gjør Anderson oppmerksom på åpenbare forskjeller: USA hadde ingen velferdsstat av europeisk type. Under Reagan var landet fokusert på å vinne Den kalde krigen ved å underminere USSR. Det var ingen budsjettdisiplin, USA satte i verk det sterkeste militariseringsprogram noen sinne, og det ga offentlige underskudd uten sidestykke. Ikke noe annet land kopierte slik militærkeynesianisme.

På det europeiske kontinentet lot man fagforeningene være og var forsiktige med de sosiale utgiftene. Sørover fikk man eurososialisme: Mitterand, Gonzales, Soares, Craxi, Papandreou forsøkte å skape nordisk sosialdemokrati i sør. Her kan imidlertid den generaliserende tolkningen peke på Mitterands vending i 1982/3, da Frankrike måtte innordne seg de internasjonale finansmarkedenes disiplin. Fra dette punkt, hevdes det, var det en konvergens i retning nyliberalt fokus på monetær stabilitet, kontroll med offentlige utgifter og omfordeling i kapitalens favør. Australia og New Zealand opplevde brutal nyliberalisme som gikk lenger enn Thatcher. De var de flinkeste juniorpartnerne i det lockske kjerneområdet! Men også sosialdemokrater som først hadde erklært seg mot, ble til slutt de beste til å fremme nyliberalismen. Anderson nevner at bare Sverige og Østerrike viste en viss resistens. Men på 90-tallet endte Den kalde krigen i de østeuropeiske revolusjonene. For Pijl representerer disse «tidligere utfordrerstater som restruktureres i retning nyliberalisme».⁷⁴Kees van der Pijl, Global Rivalries, 392. Ledende finanspolitikere som Balcerowicz i Polen, Klaus i Tsjekkia og Gaidar i Russland beskrives av Anderson som «sterke og overbeviste disipler av Hayek og Friedman», og deres politikk fører til økende ulikhet, sosial polarisering, korrupsjon og elendiggjøring for store masser.⁷⁵Perry Anderson, «La construction d’une voie unique», 25

Nå kunne man innvende at EU har utviklet både indre marked og pengeunion som en begrenset overnasjonal statsdannelse for å bøte på de problemene som har oppstått. Mot dette kan man svare at virkningene av den internasjonale finanskrisen 2007/8 innad i eurosonen har skapt enorme ubalanser. Men dette får man så til slutt ta videre til en diskusjon om hvorvidt mer overnasjonal økonomisk politikk vil tvinge seg fram og at EU derved vil få den fiskale føderalismen som de opprinnelige planene om pengeunionen manglet.

Trass i de påviste forskjellene konkluderer Anderson: «Likevel, i de fleste OECD landene hadde Mont Pelerin-ideene simpelthen seiret.» «Siden starten på 2000-tallet har ikke noe idésystem klart å dominere i like sterk grad som nyliberalismen.»⁷⁶Perry Anderson, «La construction d’une voie unique», 23–5. Pijl påpeker tilsvarende at etter 1970-tallets turbulens «fikk Hayek-programmet en uventet relevans som et alternativt kontrollbegrep som kunne veilede og inspirere en kapitalistisk kontrarevolusjon».⁷⁷Kees van der Pijl, Global Rivalries, 19. Slike talemåter kan lett slå over i uintendert historiefilosofi der ideer eller «kontrollbegreper» driver verden. Disse ideene må settes i kontekst. Om enn skissemessig, skal vi knytte an til to lag av kontekst – nasjonalt og internasjonalt. Samtidig begrenser vi analysen til Norges nærområder og allierte, slik vi også hittil har gjort.

Når det gjelder internasjonal kontekst, må samspillet mellom tekno-økonomisk dynamikk og finanskapital betones. 1970-tallet var en periode da finanskapitalen ikke lenger bare betjente foretakene innen det modne fordistiske masseproduksjonskomplekset. Risikokapital var også på jakt etter nye lovende ideer. C. Perez har reformulert Schumpeters analyse av «store svingninger» i den kapitalistiske verdensøkonomien som en sekvens i fire faser over i alt ca 50 år. Fasen fra omtrent 1970 til 1985 preges av «overrumpling» (irruption) – finanskapitalen lot seg fascinere av dataalderens nye entreprenører (Gates, Jobs og andre). Samtidig førte begivenheter i Midtøsten og Vest-Europas vellykkede opphenting til store kapitalstrømmer i Euro- og Petro-dollar-markedene. De store finansielle aktørene vant mer autonomi: Gjennom finansiell innovasjon var de i stand til å omgå reguleringer i større grad enn tidligere (offshore bank-virksomhet, smarte spareprodukter, osv). Dette ledet inn i det Perez’ kaller en fase preget av vanvidd (frenzy), der finanskapitalen mister den realitetssansen som ligger i nære koblinger til produktiv kapital. Dermed trekkes finanskapitalen til både tradisjonelle og nye spekulasjonsobjekter. De par siste tiårene har sett både tradisjonelle bolig- og eiendomsbobler og bobler knyttet til ny teknologi (dot.com-boblen som sprakk i 2000/01).

Perez’ systematikk gjør det mulig å sammenlikne denne perioden med tidligere «frenzy»-perioder, og ganske spesielt mellomkrigstidens 1929-krise. Erfaringen tilsier at med et finanskrasj like kraftig som i 1929, vil krakket 2007/ 8 tvinge fram nye reguleringer. Om disse reguleringene blir vellykkede nok til at de skaper en ny periode med gode sirkler mellom finans- og produktivkapital, kan man gå inn i en ny høyvekstfase. I en slik fase vil geografien mellom vekstpoler og mer modne økonomier være endret: I dag står «emerging economies» som Kina og India i fokus. I Perez’ perspektiv er således nyliberalisme en ideologisk strømning som passer en bestemt fase i kapitalismens langsiktige sykliske utvikling.⁷⁸Carlota Perez, Technological Revolutions and Financial Capital, 50, 99, knytter både Thorstein Veblens teori om finanskapitalen og Susan Stranges analyse av kasinokapitalismen til slike faser. Dette strukturelle perspektivet bør man ikke glemme selv om man har sans for de detaljerte studiene av Mont-Pelerin-nettverket og dets «russiske dukker» av forskningsinstitutter, tenketanker og aksjonsgrupper.⁷⁹Mirowski/Plehwe, The Road from Mont Pelerin; Bernard Walpen, Die offenen Feinde und ihre Gesellschaft. Hamburg: VSA-Verlag 2004.

Økonomi og nyliberalisme i Norge

For å komme til noen konklusjoner om forholdet mellom nyliberalisme og økonomisk teori griper vi til slutt tilbake til vårt norske kasus. Vi har vist at Frischs fagøkonomiske profesjon triumferte, mens Hoff måtte nøye seg med å muntre opp i den kulturelt-litterære sfære. Riktignok brakte Farmand både økonomisk journalistikk og oversatte artikler fra MPS-nettverket, men dette førte knapt til at norske næringslivsledere og de borgerlige politikerne hevet den nyliberale fane høyt.⁸⁰Nærmere om dette i Lars Mjøset, «Trygve Hoff», 188ff.

Derimot er det vist at Bankforeningen som interesseorganisasjon var svært aktiv for å komme med og tjene på den avregulering som allerede var i gang i de internasjonalt ledende miljøene (Wall Street og City of London).⁸¹Sverre Knutsen, Staten og kapitalen i det 20. århundre. Regulering, kriser og endring i det norske finanssystemet 1900–2005, Acta Humaniora No. 287, Oslo: Det Humanistiske Fakultetet, Universitet i Oslo, 2007, 429. Vi ser hvordan dette innslaget av klassisk interessepolitikk spilte sammen med strukturendringen fra overrumpling til vanviddsfase hos Perez.

Det er videre slående at man på det politisk-parlamentariske feltet så tidlig som på 1970-tallet fant argumenter om at den norske lavrentepolitikken vanskeliggjorde styring av etterspørselen i den inflasjonspregede situasjonen som da rådet. Dette hadde sammenheng med at USA tok dollaren av gullstandarden og provoserte til konkurrerende devalueringer over hele Vest-Europa. Aps ledende mann i den økonomiske politikken 1973–9, økonomen Per Kleppe, var for å la renten bli markedsbestemt, men vant ikke fram med dette verken i Ap, mellompartiene eller i SV.⁸²Per Kleppe, Kleppepakke. Oslo: Aschehoug 2003, 242.

Det var først Willoch-regjeringen som kom i posisjon til å bygge ned detaljreguleringen av finansnæringene. Da skjedde det ved at kredittvolumet ble sluppet fri, mens renten (prisen på kreditten) fortsatt ble regulert i noen tid. Denne inkonsistensen skapte voldsom finansiell ustabilitet som i vekselvirkning med fallet i oljepris og dollarkurs skapte både boligboble og bankkrise, slik at staten måtte overta de viktigste bankene tidlig på 1990-tallet. Slik opplevde Norge det Perez kaller en vanviddsfase. En hel sektor viste seg ute av stand til å gjøre skikkelig håndverk, gitt den nye situasjonen. Finansnæringen trengte en utstrakt læreperiode med statlig hjelp før de kunne klare seg på egen hånd i en verden av deregulerte finansstrømmer. De klarte seg da også betydelig bedre i finanskrisen 2007/8, selv om statens bistand også var god å ha ved den anledningen.

I mellomtiden ble også reguleringen av internasjonale kapitalbevegelser inn og ut av Norge opphevet. Dette skjedde under Ap-regjeringen og i nær forbindelse med de europeiske landenes posisjonering i forkant av EUs pengeunion.⁸³Lars Mjøset, «Den norske oljeøkonomiens integrasjon i verdensøkonomien», i Ivar Frønes & Lise Kjølsrød (red.), Det norske samfunnet, 4. utg. Oslo: Gyldendal Akademisk 2003, 25f, 32f. Dette kunne en ta som en endelig bekreftelse på at også norsk sosialdemokrati måtte innordne seg under internasjonalt deregulert finans på 1980-tallet, noe som stemmer med den franske erfaringen under Mitterand i 1982. Men poenget her er at dette handler om en sterk sakstvang – en kombinasjon av EUs europeisering og den angloamerikanske finanskapitalens globalisering – som la føringer på alle land. Den var relativt uavhengig av hvilken politisk filosofi elitene måtte ha trodd på. Selv om Ap på 1980-tallet hadde en «frihetskampanje», betyr det på ingen måte at de plutselig hadde peilet seg inn på Hoff og hans venner i MPS.

I tillegg til sektorinteresser og politikere har man også betont fagøkonomenes innflytelse gjennom byråkratiet. Den såkalte «fagstyre»-tesen kan knyttes til kalkulasjonskontroversen og fagøkonomenes profesjonsrolle i en byråkratisk-administrativ offentlighet. Mens markedsposisjonen til Mises, Hayek og Hoff påsto at kalkulasjon aldri kunne bli optimal i planøkonomier, var motposisjonen at kalkulasjon kunne bli optimal både i markeds- og planøkonomier (både i X- og Y-økonomier). De norske ingeniørøkonomene var opplært i den siste tradisjonen. Deres teoretiske referansepunkt var likevektsmodellene med forbilde i statisk mekanikk, en matematisk formalisme som ble brukt til å modellere både planøkonomi og markedsøkonomi.

Men de norske ingeniørøkonomene tok som sin kontekst et avgrenset nasjonalt system. Man tenkte seg at den økonomiske politikken rådet over et virkemiddel for hver av de variable man modellerte økonomien ut fra. Jo mer det nasjonale økonomiske systemets avgrensning fra omverdenen ble lempet på, slik at flere variable ble bestemt utenfra, jo færre instrumenter hadde man til rådighet i den nasjonale økonomiske politikken. Den nylig utgitte historiske studien av Finansdepartementet minner oss om at det store flertall av økonomiske eksperter i departementet var skeptiske til norsk EU-medlemskap tidlig på 1970-tallet av slike grunner.⁸⁴Einar Lie & Christian Vennesland, Over Evne. Finansdepartementet 1965–1992. Oslo: Pax 2010, kap. 6. Frisch og Økonomisk institutt på Universitetet i Oslo var enda sterkere motstandere av medlemskap og bidro til en motmelding mot en offentlig utredning om økonomiske konsekvenser av medlemskap – trumfet gjennom av politikerøkonomen Per Kleppe – som fagekspertene mente var faglig svak. Kontrasten er stor til situasjonen ti år senere, da Tranøy viser hvordan de toneangivende talsmenn for fagstyret gikk inn for finansiell deregulering, hvilket utvilsomt var av betydning for at både borgerlige og sosialdemokratiske regjeringer fulgte opp.⁸⁵Bent Sofus Tranøy, Losing credit: the politics of liberalisation and macro-economic regime change in Norway 1980–92, Series of dissertations submitted to the Department of Political Science, Faculty of Social Sciences, University of Oslo, Vol. 21, 2000. Riktignok hadde Finansdepartementet lempet en del på jerntriangelet i mellomtiden slik at blant annet det mer liberale miljøet på NHH fikk en stemme med i laget,⁸⁶Sverre Knutsen, Staten og kapitalen i det 20. Århundre, 430f om renteutvalget fra 1978 (NOU 1980). men skiftet fra en ytterposisjon til en annen er likevel slående.

Frisch-skolens økonomer var lært opp til å tenke i markedsmodeller. Nå når samspillet mellom uintenderte konsekvenser av tilvente økonomisk politiske rutiner og internasjonalt press gjorde styringsproblemene stadig mer prekære, var det ingen prinsipielle teoretiske problemer for den økonomiske fagekspertisen å skifte fra å tenke seg simulerte markeder i en Y-økonomi til å tenke seg avregulerte markeder i en X-økonomi. En slik justering var mulig innenfor posisjon 1 (tabell 1). Den sosialøkonomiske fagekspertisens problem var nok heller evnen til å tenke på XY-økonomier (posisjon 3), for institusjonalistiske tradisjoner var de ikke opplært i. Disse tradisjonene hadde Frisch alltid rakket ned på med sin favorittfordømmelse: «verbalisme».

Den finansielle avreguleringen var en betydelig strukturendring som endret den norske kapitalismens innplassering i verdensøkonomien. Men andre sentrale elementer i det norske institusjonelle systemet forble intakt og gjorde at konsekvensene av den finansielle dereguleringen ble ledet i bestemte baner. Noen detaljert analyse av dette skal ikke gis her, men stikkord er: fortsatt sterkt sentraliserte inntektsoppgjør innen et system med omfattende partsforhandlinger under innflytelse av ekspertkunnskap, stort statlig innslag i oljevirksomheten og større innslag av keynesiansk motkonjunkturpolitikk enn noen gang tidligere i etterkrigstiden fram til 1970-tallet.⁸⁷Lars Mjøset, «Naturressursøkonomi og demokratisk korporatisme», i Ivar Frønes og Lise Kjølsrød (red.), Det norske samfunnet, 6. utg., Oslo: Gyldendal Akademisk 2010, 52ff. Finanspolitikken og det velferdsstatlige sikkerhetsnettet er koblet til oljeøkonomien ved pensjonsfondet og handlingsregelen.

I denne restruktureringen av Norges forhold til det internasjonale finanssystemet har den økonomiske ekspertkunnskapen – jerntriangelet Finansdepartementet, Økonomisk Institutt (Universitetet i Oslo) og Statistisk Sentralbyrå – spilt en stor rolle. Fagstyretesen har gitt disse gruppene et spesielt ansvar for dreining i retning nyliberal markedsfundamentalisme. Dette relaterer seg også til en del institusjonelle ordninger i forvaltningen av naturressurser som vannkraft og fisk, samt endringer i retning «new public management» i offentlig sektor – noe vi ikke går inn på her.⁸⁸Lars Thue, Nye forbindelser. Norsk telekommunikasjonshistorie, bd. 3. Oslo: Gyldendal 2005; Bjørn Hersoug, Closing the Commons: Norwegian Fisheries from Open Access to Private Property, Chicago, Chicago University Press 2009; Per Kristen Mydske, Dag Harald Claes og Amund Lie (red.), Nyliberalisme: Ideer og politisk virkelighet. Oslo: Universitetsforlaget. Men fagstyrets ekspertmakt må ses som en faktor i en større konstellasjon der både politikere (særlig slike som kobler økonomifaglig bakgrunn og partimedlemskap, som Kleppe eller Willoch) og rene sektorinteresser spilles ut i forhold til pågående internasjonale prosesser som utøver betydelig sakstvang.

Ideer spiller seg ut og får sin makt i offentligheter. Som redaktør for Farmand prøvde Hoff å påvirke gjennom den kulturelt-litterære offentligheten. Men i den politisk-parlamentariske offentligheten hadde Høyre omfavnet blandingsøkonomien og latt seg overbevise av ingeniørøkonomene. Også Arbeiderpartipolitikere gikk i bestemte situasjoner inn for avreguleringer som respons på utilsiktede konsekvenser av økonomisk politikk og ytre press fra internasjonale strukturendringer. I den byråkratisk-administrative offentligheten rådet Frisch-skolen av ingeniørøkonomer, hvis ytterste teoretiske referanseramme var en allmenn likevektsteori, like uomgjengelig for forståelsen av planøkonomi, markedsøkonomi eller blandingsøkonomi. De omlegginger som har skapt en distinkt norsk variant av nyliberalisme, har primært vært diskutert fram i de to sistnevnte offentligheter. I disse diskusjonene har nyliberale ideer forstått som en politisk filosofi av Mont Pelerin-støpning ikke spilt noen vesentlig rolle. De grupper av nyliberale intellektuelle som har gjort seg gjeldende siden 1990-tallet, har vært inspirert utenfra heller enn av norske tradisjoner.⁸⁹Se Lars Mjøset, «Trygve Hoff», 191f., som antyder en sammenlikning av intellektuelle ytterfløyer på høyre- og venstresiden. En slik analyse kunne sikkert trekkes tilbake til 1800-tallets venstrehegelianere, omfatte den norske Mot Dag-gruppen på 1930-tallet, osv. Dette dreier seg om unge kohorter under utdanning. De står i et spenningsfelt med ett bein i forskningsoffentligheten og ett bein i den kulturelt-litterære offentligheten. De prøver å vitenskapeliggjøre sine verdensbilder, men ettersom de blir eldre, blir de mer pragmatiske og gjør karriere i forskjellige offentligheter: i byråkratiet, i politikken eller i kulturen. Bare de som forblir i kulturen, er innenfor institusjoner som uten videre tillater dem å opprettholde sosialfilosofiske verdensbilder.

Skal vi forstå norsk kapitalisme siden 1970, kan vi ikke nøye oss med å argumentere med utgangspunkt i en idéhistorisk spesifisering av nyliberal politisk filosofi. Skal vi forstå vår samtid, må vi først betone kapitalismens mangfold, og deretter undersøke om nyliberale ideer gjennom politiske partier eller andre organisasjoner og bevegelser har preget vår kontekst. Etter en slik undersøkelse kan vi gi en komparativt spesifisert redegjørelse for en norsk eller nordisk variant av nyliberalt preget utvikling. Men den konstellasjonen av årsaker som har brakt oss dit, må analyseres historisk konkret, ikke som et uttykk for at en angivelig nyliberal epokes tankegods har slått ned her i landet.