Utskrift
MobilvisningLA OSS SNAKKE OM SEKSUALITET
Tanken oppstod på fjorårets redaksjonssamling i Italia: – Vi lager et nummer om seksualitet! Psykisk helse og seksualitet! Tidligere på dagen hadde vi bestemt at vi skulle ha flere ulike temanumre i løpet av 2010. Det var konsensus rundt bordet, vi var enige. Rus, barn og unge og makt! Dette er viktige temaer TPH skal dekke, selvsagt! Men, seksualitet? Nå ble det med ett mer problematisk. For, hvor går grensen for hva som kan skrives i et vitenskapelig tidsskrift med psykisk helsearbeid som tema? Kan vi ha artikler, fortellinger og essays om samtykkende sex mellom to eller flere voksne som er med på noe de har lyst til og har glede av i samme nummer som artikler og andre tekster som handler om voldtekt og overgrep? Hvor skal vår grense gå? Når vil vi støte enkelte lesere? Og kan man kalle voldtekt, overgrep – ja, alt som kan puttes i sekkene «dette vil jeg ikke være med på» eller «dette skulle du ikke ha gjort mot meg» for seksualitet? Ja, bare nå er det vanskelig å skrive setningene slik at de klinger bra, for det er så ufattelig vanskelig å snakke om seksualitet der det er krenkelse.
Vi har hatt en god del runder på dette i løpet av den perioden vi har holdt på med å lage dette nummeret. Hva er seksualitet? Hva kan vi ta med? Kan vi invitere folk til å skrive om incest? Kan vi la folk skrive om det de vil, men å bruke lederplassen til å vise at vi tar problemstillingene på alvor? Og tanken sniker seg inn. For, samfunnet kan så lett ses på som overseksualisert, det er kropp, det er sex, det skal være rått, det skal være vått og leser man dameblader og selvrealiseringslektyre kan man få inntrykk av at sexyness er det eneste ene og at livet ikke er komplett dersom man ikke kan gi – og få – multiorgasmer i serie, helst samtidig. Men virkeligheten er kanskje ikke alltid like sexy.
Som en kommentar til at kunstneren Marianne Aulie i september postet en melding på nettstedet Twitter med teksten «Jeg er kvinne, jeg er fri» og i samme slengen la ut et nakenbilde av seg selv, la også Nasjonalgalleriets programleder Helle Vaagland ut et nakenbilde av seg selv på Twitter. Der Aulie står med armene oppover og med et «ta meg hvis du tør, jeg vil og jeg er farlig»-blikk, står Vaagland foroverbøyd og smilende, med litt mage og strømpebuksa humoristisk trukket ned til knærne. På spørsmål fra NRK om Vaaglands nakenstunt bare var tull svarte hun at: – Nei altså, det er min kommentar til trenden: At syltynne kvinner med trutmunn tar lettkledde bilder av seg selv for å vise seg fram som «sterke og selvstendige». – Det er omtrent den eneste måten kvinner får plass i mediene på, og de gjør vel så godt de kan ut i fra kriteriene som er satt. 1
Og, der noen kvinner får plass i massemedi- ene ved å vise seg med lite klær, tar andre plass på internett. Medlemmer av nettstedet deiligst.no laster ifølge forfatteren av Generasjon Sex, Hannah Helseth, til sammen opp ti tusen bilder av seg selv hver eneste måned. På nettstedet kan medlemmene få kommentarer på bildene sine og de får poeng av de andre
brukerne, jo mer sexyness, desto flere poeng. Helseth spør: – Hva får en helt vanlig jente til å kle seg ned til en blondetruse, stikke rumpa opp i et kamera, publisere bildet og be om poeng?
Ja, hva er det egentlig? Hva er det som gjør at samfunnet oppfører seg på en slik måte at det er en må-ting å være sexy, samtidig som professor i helsepsykologi ved Universitetet i Tromsø, Bente Træen, og seniorforsker ved Nasjonalt Folkehelseinstitutt, Hein Stigum, i sin studie, Sexual problems in 18–67-year-old Norwegians, viser at 31 prosent av kvinner mellom 18 og 29 år har oppgitt vedvarende redusert seksuell lyst som et problem i løpet av de siste tolv måneder? Dette er, sier forskerne, overraskende og ny kunnskap og det er sannsynlig at det handler om livsstilsrelaterte fenomener: kravene unge kvinner står overfor er rett og slett for mange. Det er mye som skal mestres i denne livsfasen. Det er utdanning, det er jobb, det er samliv og på toppen av det hele forventes det at man skal ha sex – ofte, spennende og variert.
Men, stopp! Alt sexpresset gjør jo at folk ikke orker å ha sex! Og, problemene eskalerer, for mange av kvinnene som oppgir at de ikke orker å ha sex opplever dermed at de ikke strekker til overfor partneren sin. Sånt noe blir det jo ikke mer sex av, og sirkelargu- mentasjonen er i gang: man orker ikke å ha sex fordi det er så mye annet som krever oppmerksomhet og energi og den dårlige følelsen av ikke å strekke til overfor partneren gjør at man har enda mindre sex enn det man kunne ha hatt dersom man ikke hadde følt seg så dårlig. Og dermed starter sykeliggjøringen. Kan hende kunne dette ha vært mindre dramatisk enn man kan få inntrykk av. Det er jo akkurat i dette alderssegmentet mange får barn for første gang, og selv om tradisjonelle massemedier flommer over av nybakte mødre med trimmet kropp og sexlyst i bøttevis, er det ofte ikke slik virkeligheten er for de aller fleste av oss.
Verdt å reflektere over er det uansett, at der det å ha lav sexlyst en periode for noen ses på som sykt, ja faktisk et folkehelseproblem, har andre kjempet en årelang kamp for å unngå å bli sykeliggjort og diagnostisert på bakgrunn av seksuelle preferanser. I artikkelen Fra sam- funnsfiende til friskmeldt identitet i dette nummeret, belyser Svein Skeid og Odd Reiersøl Diagnoseutvalget Revise F65s arbeid for å få fjernet ICD-diagnosene fetisjisme, fetisjistisk transvestisme, transvestisme og sadomasochisme. Disse diagnosene, sier forfatterne, handler om gammeldagse oppfatninger som ikke er på høyde med moderne, vitenskapelige standarder. Diagnosene inneholdt en rekke svakheter, det var upresise formuleringer og vitenskapelige uholdbarheter, og forfatterne stiller spørsmål om det er en sykdom å være annerledes. Det kan virke som om der samfunnet påberoper seg å være friere enn noensinne, er det fremdeles slik at du kan være så seksuelt frigjort du bare vil, så lenge du ikke tråkker over grensene for definerte båser. Disse båsene kan være temmelig trange.
I flere av tekstene i dette nummeret er det et uttalt ønske om at fagfolk blir flinkere og skaffer seg mer kompetanse når sex skal tas opp som tema i en behandlingssetting. Men, for at dette skal skje må vi tørre å snakke om seksualitet på godt og vondt og ikke bare som uttrykk for samfunnsfenomener.
Da vi satt i Italia og planla dette nummeret ønsket vi et nummer som ikke bare omhandlet alt det trøblete med seksualitet. Ikke bare om overgrep og brustne grenser. Vi ønsket
også å løfte frem den livsbejaende og gode seksualiteten, som også handler om livskvalitet, intimitet, lyst og glede. Like viktig som å kunne si nei, er det å kunne si JA og be om det man ønsker. Komplisert, javel, men er det ikke likevel en stor og viktig del av de fleste menneskers liv? At sexologi er et ungt og et lite fagfelt foreløpig i Norge merket vi ved at det visste seg å være vanskelig å få inn nok tekster til å fylle et helt temanummer. Nummeret innholder derfor også flere spennende og viktige tema.
Victoria Ibabao Edwards og Tonje Lossius Husum
September 2010
Vi har hatt en god del runder på dette i løpet av den perioden vi har holdt på med å lage dette nummeret. Hva er seksualitet? Hva kan vi ta med? Kan vi invitere folk til å skrive om incest? Kan vi la folk skrive om det de vil, men å bruke lederplassen til å vise at vi tar problemstillingene på alvor? Og tanken sniker seg inn. For, samfunnet kan så lett ses på som overseksualisert, det er kropp, det er sex, det skal være rått, det skal være vått og leser man dameblader og selvrealiseringslektyre kan man få inntrykk av at sexyness er det eneste ene og at livet ikke er komplett dersom man ikke kan gi – og få – multiorgasmer i serie, helst samtidig. Men virkeligheten er kanskje ikke alltid like sexy.
Som en kommentar til at kunstneren Marianne Aulie i september postet en melding på nettstedet Twitter med teksten «Jeg er kvinne, jeg er fri» og i samme slengen la ut et nakenbilde av seg selv, la også Nasjonalgalleriets programleder Helle Vaagland ut et nakenbilde av seg selv på Twitter. Der Aulie står med armene oppover og med et «ta meg hvis du tør, jeg vil og jeg er farlig»-blikk, står Vaagland foroverbøyd og smilende, med litt mage og strømpebuksa humoristisk trukket ned til knærne. På spørsmål fra NRK om Vaaglands nakenstunt bare var tull svarte hun at: – Nei altså, det er min kommentar til trenden: At syltynne kvinner med trutmunn tar lettkledde bilder av seg selv for å vise seg fram som «sterke og selvstendige». – Det er omtrent den eneste måten kvinner får plass i mediene på, og de gjør vel så godt de kan ut i fra kriteriene som er satt. 1
Og, der noen kvinner får plass i massemedi- ene ved å vise seg med lite klær, tar andre plass på internett. Medlemmer av nettstedet deiligst.no laster ifølge forfatteren av Generasjon Sex, Hannah Helseth, til sammen opp ti tusen bilder av seg selv hver eneste måned. På nettstedet kan medlemmene få kommentarer på bildene sine og de får poeng av de andre
Side: 291
Ja, hva er det egentlig? Hva er det som gjør at samfunnet oppfører seg på en slik måte at det er en må-ting å være sexy, samtidig som professor i helsepsykologi ved Universitetet i Tromsø, Bente Træen, og seniorforsker ved Nasjonalt Folkehelseinstitutt, Hein Stigum, i sin studie, Sexual problems in 18–67-year-old Norwegians, viser at 31 prosent av kvinner mellom 18 og 29 år har oppgitt vedvarende redusert seksuell lyst som et problem i løpet av de siste tolv måneder? Dette er, sier forskerne, overraskende og ny kunnskap og det er sannsynlig at det handler om livsstilsrelaterte fenomener: kravene unge kvinner står overfor er rett og slett for mange. Det er mye som skal mestres i denne livsfasen. Det er utdanning, det er jobb, det er samliv og på toppen av det hele forventes det at man skal ha sex – ofte, spennende og variert.
Men, stopp! Alt sexpresset gjør jo at folk ikke orker å ha sex! Og, problemene eskalerer, for mange av kvinnene som oppgir at de ikke orker å ha sex opplever dermed at de ikke strekker til overfor partneren sin. Sånt noe blir det jo ikke mer sex av, og sirkelargu- mentasjonen er i gang: man orker ikke å ha sex fordi det er så mye annet som krever oppmerksomhet og energi og den dårlige følelsen av ikke å strekke til overfor partneren gjør at man har enda mindre sex enn det man kunne ha hatt dersom man ikke hadde følt seg så dårlig. Og dermed starter sykeliggjøringen. Kan hende kunne dette ha vært mindre dramatisk enn man kan få inntrykk av. Det er jo akkurat i dette alderssegmentet mange får barn for første gang, og selv om tradisjonelle massemedier flommer over av nybakte mødre med trimmet kropp og sexlyst i bøttevis, er det ofte ikke slik virkeligheten er for de aller fleste av oss.
Verdt å reflektere over er det uansett, at der det å ha lav sexlyst en periode for noen ses på som sykt, ja faktisk et folkehelseproblem, har andre kjempet en årelang kamp for å unngå å bli sykeliggjort og diagnostisert på bakgrunn av seksuelle preferanser. I artikkelen Fra sam- funnsfiende til friskmeldt identitet i dette nummeret, belyser Svein Skeid og Odd Reiersøl Diagnoseutvalget Revise F65s arbeid for å få fjernet ICD-diagnosene fetisjisme, fetisjistisk transvestisme, transvestisme og sadomasochisme. Disse diagnosene, sier forfatterne, handler om gammeldagse oppfatninger som ikke er på høyde med moderne, vitenskapelige standarder. Diagnosene inneholdt en rekke svakheter, det var upresise formuleringer og vitenskapelige uholdbarheter, og forfatterne stiller spørsmål om det er en sykdom å være annerledes. Det kan virke som om der samfunnet påberoper seg å være friere enn noensinne, er det fremdeles slik at du kan være så seksuelt frigjort du bare vil, så lenge du ikke tråkker over grensene for definerte båser. Disse båsene kan være temmelig trange.
I flere av tekstene i dette nummeret er det et uttalt ønske om at fagfolk blir flinkere og skaffer seg mer kompetanse når sex skal tas opp som tema i en behandlingssetting. Men, for at dette skal skje må vi tørre å snakke om seksualitet på godt og vondt og ikke bare som uttrykk for samfunnsfenomener.
Da vi satt i Italia og planla dette nummeret ønsket vi et nummer som ikke bare omhandlet alt det trøblete med seksualitet. Ikke bare om overgrep og brustne grenser. Vi ønsket
Side: 292
Victoria Ibabao Edwards og Tonje Lossius Husum
September 2010
Note
1 http://www.nrk.no/kultur-og-underholdning/ 1.7296377
© Universitetsforlaget
PDF av hele heftet
(Kjøp 250,-)