Det hele lyder i grunnen temmelig selvsagt. Det skal ikke enorm forestillingsevne til, før en lett kan se for seg at en skakkjørt økonomi med et hav av ubetalte regninger, manglende mulighet til å delta i hverdagslivsaktiviteter, dårlige boforhold – eller ingen bolig i det hele tatt – både påvirker den fysiske og den psykiske helsen.

Nettopp fordi det er så innlysende, er det viktig at dette temaet også diskuteres akademisk. For, når helt ordinær menneskelig empati møter faktaopplysninger som artikkelforfatter Kjell Underlid viser til, eksempelvis at fattige menn på østkanten i Oslo faktisk dør 7,2 år før velstående menn på vestkanten i samme by, da kan vi ikke lenger lukke øynene for den relative fattigdommens konsekvenser.

I Folkehelseinstituttets rapport fra 2007 Sosial ulikhet i helse pekes det på at de fleste grupper i samfunnet har fått bedre helse i løpet av de siste 30 årene

. Dette er ifølge FHI en indikasjon på at velferdspolitikken har fungert etter hensikten. Men, samtidig som forventet levealder har steget for grupper med utdanning utover grunnskole, er dødeligheten blant grupper med lav utdanning, lav inntekt og enslige tilnærmet uendret siden 1970: de sosioøkonomiske helseforskjellene er blitt større.

Relativ fattigdom skiller seg fra den ekstreme og absolutte fattigdommen vi for eksempel ser i land sør for Sahara. For absolutt fattigdom opererer Verdensbanken med fattigdomsgren- sen 1 USD per dag, justert for priser (PPP = purchasing power parity). Det er også her innlysende enkelt å se for seg at én dollar per dag ikke kan tilfredsstille basisbehov som mat, klær og bolig. Relativ fattigdom derimot, handler om hvor mye en har tilgang til sammenliknet med andre i det samfunnet en lever i.

Eksemplene er mange. I en artikkel om å måle fattigdom, skriver Hilde Bojer ved Økonomisk Institutt ved Universitetet i Oslo

at det er særlig enkelt å se hvordan barn lett rammes av relativ fattigdom. Det dreier seg eksempelvis om manglende tilgang til informasjon nødvendig i skolesammenheng for barn som vokser opp uten tilgang til internett, aviser, fjernsyn og så videre. Det handler om følelsen av å være den ene som aldri kan bli med på klassetur, ikke kunne ha med bursdagpresanger og ikke kunne holde kontakt med jevnaldrende via mobiltelefon. Resultatet blir at disse barna lett stilles utenfor fellesskapet og den relative fattigdommen fungerer i så måte sosialt ekskluderende.

Dermed blir det ikke mer enn halvveis sant, når mainstream media setter fokus på at Norge går så det suser, at velstanden øker og at vi aldri noensinne har hatt mer enn nå. Mens deler av befolkingen opplever lønnsvekst og kan pusse opp husene sine, drikke enda noen flasker med Bollinger, investere, spare, heve levestandarden og øke lattefakto-

ren, blir de som har lite relativt fattigere. Velferdsgapet øker og det kan virke som om det i stadig større grad legitimeres å lukke øynene for andres situasjon så lenge en selv har det godt. Rent billedlig kan de se ut som om stadig flere trives med å dra landsskytterstev- necapsen godt ned i ansiktet.

I verdens beste land å bo i, med trygghet og relativt sett velfungerende institusjonelle ordninger, lever en andel av befolkningen i en økonomisk situasjon som gjør at knapphetstyranniet er en hverdagsopplevelse. Flere opplever å bli langtidsmottakere av økonomisk sosialhjelp og lever i lang tid på en stønad som kun er ment som midler til overlevelse i krisesituasjoner. Inntektsnivået er da svært lavt og umuligheten tilknyttet å kunne planlegge økonomiske disponeringer frem i tid skaper usikkerhet. Hva er det som gjør at politikerne, enten de er blå, gule eller rød-grønne ikke tar de nødvendige grep som skal til for å sikre denne gruppen mennesker et mer verdig liv?

Kombineres psykiske helseplager med økonomisk usikkerhet, svekket mulighet til deltakelse og reduserte nettverk, vil resultatet i mange tilfeller bli veldig alvorlig for den det gjelder.

En dagligvareforretning lanserte for en tid tilbake en såkalt holdbarhetsgaranti. Den som kan finne varer som går ut på dato enten i dag eller i morgen, får varen gratis. Dette var vinn-vinn for mange parter, butikkene fikk ryddet plass til ferskere varer og organisasjoner som Frelsesarmeen kunne samle inn store mengder mat til utdeling. Tilbudet ble – og blir – også brukt av privatpersoner.

Personlig husker jeg en episode på butikken, hvor jeg så at en mor stod sammen med de to ungene sine og lette etter mat de kunne ta med seg hjem gratis. Jeg kjente et slags støkk der og da, jeg fant situasjonen ukomfortabel. Nå i ettertid blir jeg betenkt over min egen intuitive reaksjon. Jeg husker jeg tenkte tanker om at moren burde ha lett etter maten uten at ungene var tilstede. Men, mon tro hvem situasjonen var mest ubehagelig for? Jeg som kastet et blikk bort på dem, eller moren og de to ungene? Jeg holder en knapp på det siste. Jeg kunne gå hjem med handleposene mine, mens leting etter holdbarhetsgarantimat i butikken muligens var en del av deres hverdag.

Hvorfor er det så vanskelig å se andres fattigdom på nært hold? Vi trenger å stille oss selv slike spørsmål, forsøke å endre på tankemønstre om at enhver er sin egen lykkes smed og bare så lenge jeg har det bra er alt greit, og så videre.

Atter tilbake til Underlids artikkel. Tittelen Fattigdommens lukt og smak er besnærende. Er det slik at vi snur oss vekk fra folk som har lite, fordi fattigdom i Norge kan vekke assosiasjoner om at folk har tatt ukloke valg, droppet ut av skole selv om de hadde muligheter på lik linje med andre, ikke har arbeidsmoral eller at fattige i Norge er fattige fordi de er late?

Eller smaker det beskt i munnen når vi er vitne til folk som ikke har det samme som vi har, og vi allikevel drar hjem og steker enda en lammestek.

Victoria Alme Ibabao Edwards

August 2008

Noter:

1. Last ned rapporten her: www.fhi.no/dav/ 1AE74B1D58.pdf

2. Hilde Bojers tekster kan leses på hennes hjemmeside: http://folk.uio.no/hbojer/