2008 blir et år hvor debatten vil stå i fokus. Opptrappingsplanen for psykisk helse (St.prp. nr. 63 1997–1998) sluttføres og ti år med opptrappingsplan skal settes under lu- pen. Samtidig som representanter fra fagfeltet og brukerorganisasjonene har snakket seg varme om samhandling, helhet og sammen- heng, har andre hatt mer enn nok med å komme seg igjennom dagene. For, hva betyr egentlig alle de fine ordene og intensjonene, dersom ikke brukerne selv opplever at endringene settes ut i praksis, slik at det merkes i hverdagen?

Google er verdens største søkemotor på internett. Et raskt søk på psykisk helse 2007 gir i overkant av 1,8 millioner treff. Søker vi etter det samme, men bytter ut 2007 med 1997 er antall treff betydelig lavere, med henvisning til kun 252 000 sider. Søker vi etter brukermedvirkning, har antallet sidehenvisninger økt fra 40 200 (1997) til 194 000 (2007). Det ser ut som om noe har endret seg på disse årene, det ser ut som om det er blitt mer åpenhet. Gjør det ikke?

Tallene i seg selv, lyver nok ikke. Tall er ofte greie sånn. Men, det er nå engang slik, at vi får de tallene vi legger opp til. Det er fortsatt lettere å telle antall innleggelser, enn å måle kvalitet.

Skriver man en artikkel eller en prosjektbeskrivelse om psykisk helse, er sannsynlighe- ten stor for at teksten vil havne på internett og bidra til en økning i antall treff. Det er ty- delig at informasjonsmengden har økt, men hva med kvaliteten på tjenestene som tilbys? Har den økt i takt med størrelsen på rapport- bunkene? Har man kvantitative målsettinger om endring, kommer svaret i form av enkle, pene tall. Man får data som er enkle å operasjonalisere og greie å analysere.

Opptrappingsplanen har i stor grad fokusert på kvantitative endringer. SAMDATA Sektorrapport for det psykiske helsevernet 2006 (Sintef, 2007) forteller oss at de fleste av opp- trappingsplanens produktivitetsmål var nådd ved utgangen av 2006. Det er blitt flere årsverk innen psykisk helsefeltet både for barn, ungdom og voksne, antall konsultasjoner har steget, driftskostnadene har økt og målsettin- gen for utdanningsmessig kompetanseheving er overoppfylt, i følge rapporten.

Innen organisasjonsteori trekkes det klare skiller mellom produktivitet og effektivitet. Produktivitet handler om å produsere flest mulig varer og tjenester, samtidig som kost- nadene holdes nede. Effektivitet dreier seg imidlertid om grad av måloppnåelse. Et sykehus med høyt antall liggedøgn og et DPS med stor økning i antall konsultasjoner har høy produktivitet, men det hjelper lite dersom pasienten skrives ut for tidlig fra sykehuset og brukerne på DPS ikke får den kvaliteten de trenger i behandlingen. Da nås ikke effektivitetsmålene: sykehuset når ikke målet om at pasientene skal bli friske og brukeren får ikke den faglig forsvarlige hjelpen han eller hun trenger.

Årets statsbudsjett viderefører denne mer av det samme-tankegangen. Regjeringen foreslår en økning på 940 millioner kroner til Opptrappingsplanen for psykisk helse i 2008, derav 392 millioner til spesialisthelsetjenes- ten. Dermed anser Regjeringen å ha fullført den økonomiske satsingen som startet i 1998.

Penger bevilget og brukt. Sengeplasser. Antall henvendelser. Antall som mottar behandling. Interessant et stykke på vei, men hva med det som har vist seg å ha en virkelig betydning for brukerne? Hjelper det at kom- munen bygger boliger, dersom boligen forblir en bolig og ikke et hjem? Hjelper det med 12-timers intensiv samtaleterapi hvis det bare fungerer som plaster? Hjelper det med føringer om at bedrifter har ansvar for å tilrettelegge arbeidsplasser, dersom de ikke engang ønsker å vurdere mennesker som sliter, eller har slitt, psykisk når nye stillinger skal besettes? Vil innføringen av ventetidsgaranti innen psykisk helsevern for barn og unge bedre kvaliteten? Vil effektiviteten øke i takt med produktiviteten?

Og: hvorfor er det slik, at mennesker som er ansatt innen psykisk helsefeltet ikke kan bruke av sin egen erfaringskompetanse uten å virke uprofesjonelle – ikke i brukerens øyne, men i kollegers?

Hvorfor brukes ikke informasjonen om det vi vet hjelper? For, ærlig talt: – Etter utallige brukerundersøkelser og med en porsjon sunt vett attåt, så er de samme tingene som er viktige for såkalt friske, også viktige for brukere av tjenester innen psykisk helsefeltet. Hva er det som er viktig? Å ha et hjem. Å ha en meningsfull hverdag. Å ha sosiale relasjoner, et nettverk. En økonomi man kan leve av.

I anledning Norsk psykiatrisk forenings (NPF) 100-årsmarkering, presenterte foreningen et helsepolitisk manifest. NPF foreslo et 10-punktsprogram for en bedre psykiatri. Punkt én er bekjempelse og oppgjør med stigma og fordommer. Videre står det at det skal være fokus på forebyggende arbeid i skolene, tilgjengeligheten skal bedres og terskler skal senkes. Tvang, både i form av innleggelser og behandling, skal reduseres og foreningen mener at alle skal ha rett til arbeid.

Så. Alle skal med. Men det var dette med ordene igjen. Har vi ikke hørt disse ordene i en årrekke allerede? Er de ikke blitt ytret mange ganger i ulike sammenhenger – både av brukerorganisasjonene, enkelte politikere og helsearbeidere? Er det slik at disse ordene betyr mer når de uttales av NPF? Hvor nedslående svaret på dette enn er, jeg velger å tro at det er slik det er. Psykisk helsefeltet er inndelt i en rekke subkulturer, og det er ingen tvil om hvem som har sittet med makten.

Det er udiskutabelt at profesjonene tidligere burde ha lagt opp til kulturelle endringer, slik at de hadde kommet lenger enn det helsepolitiske manifestet. Det har tross alt vært et tiår med opptrapping. For selv om også de ulike profesjonene sysselsetter mennesker som arbeider mer i tråd med et helhetlig psykisk helsearbeid enn den tradisjonelle psykiatrien, så er det nok slik – også her – at de langvarige endringene ikke begynner å virke skikkelig før makten er omfordelt.

Jeg velger derfor å lese tipunktsprogrammet fra NPF som en form for empowerment. Jeg velger å tro at de med dette inviterer til en omrokering av makten. Det betyr at noen må gi fra seg makt, mens andre skal kunne ta.

Og bli da med, på et lite tankeeksperiment. Siden Tidsskrift for psykisk helsearbeid leses av både representanter innen fagmiljøene og brukere:

Hvordan vil du, som fagperson, oppleve å gi fra deg noe av (definisjons)makten?

Og hva vil du, som bruker, gjøre med nye makten din? Hvordan vil du bruke den?

Neste nummer av Tidsskrift for psykisk helsearbeid (2/08) setter fokus på Opptrappingsplanen for psykisk helse og veien videre. Vi håper dere følger oss og blir med på tiårets viktigste debatt innen psykisk helsefeltet.

Victoria Alme Ibabao

November 2007

TIDSSKRIFT FOR PSYKISK HELSEARBEID

Invitasjon til seminar 10. juni 2008: «Vi bærer psykisk helsearbeid videre»

I 2008 er det 10 år siden videreutdanning i psykisk helsearbeid startet opp. Opptrappingsplanen for psykisk helse er inne i sitt siste år, og Tidsskrift for psykisk helsearbeid er i sin femte årgang. Det er med andre ord god grunn til å stoppe opp, og se både fram og tilbake. Tidsskrift for psykisk helsearbeid inviterer til seminaret med den ubeskjedne overskriften: «Vi bærer psykisk helsearbeid videre». Seminaret skal fokusere hvordan målsettingene i opptrappingsplanen kan videreføres. Hvordan kan vi opprettholde og forsterke arbeidet med å innfri visjonene i opptrappingsplanen også i årene framover?

Seminaret finner sted i Håndverkeren kurs- og konferansesenter, Rosenkranztgt. i Oslo 10. juni 2008. Vi håper du har mulighet til å bli med på dette.

Vi inviterer sentrale aktører som sentrale helsemyndigheter, organisasjoner for pårørende og brukere, fagorganisasjoner og selvsagt DEG til å komme og ta del i debatten.

Sett av den 10. juni fra kl. 9–16. Inngangspris kr. 100,– som betales i døren.

Redaksjonen i Tidsskrift for psykisk helsearbeid.