Høsten 2007 kom hendelser i Burma i sentrum for verdens oppmerksomhet. Vi ble vitner til modige buddhistiske munker som med risiko for eget liv demonstrerte mot et undertrykkende og diskriminerende militærregime. Folk kledde seg i rødt verden over, og markerte solidaritet og samhold med folket i Burma. Markeringene ble et forsvar for menneskerettigheter, og var et forsøk på å si fra om urett og krenkelser av menneskeverdet. Det kan synes som om et rødt plagg har begrenset betydning for situasjonen til et folk langt unna. Samtidig viser erfaringer fra Amnesty International at folk får ekstra mot og styrke til å fortsette sin kamp mot undertrykkelse når de får kjennskap til at de har støtte fra andre mennesker. For personer i maktposisjoner blir det derfor ekstra viktig å ha kontroll over informasjonen. Lydighets- forskningen til Stanley Milgram understøtter det samme poenget. Sannsynligheten for at mennesker sier fra og nekter å utføre kren- kende handlinger øker hvis de har støtte fra og kan lene seg på andre mennesker som også sier fra og deler deres synspunkter. De røde plaggene kan med andre ord bidra til å gi folket i Burma styrke til å fortsette kampen.

Det kan imidlertid være lettere å se urett og protestere når overgrepene skjer i fjerntlig- gende land. Vanskeligere blir det når undertrykkende systemer og tenkemåter nærmer seg vår egen kultur og våre holdninger. Vi risikerer kanskje å bli alene med våre innvendinger og motargumenter. Da stilner protes- tene, og vi finner fort akseptable forklaringer på uakseptable handlinger. Det blir derfor ekstra viktig å gi honnør til de som tør å heve røsten og si fra om urett i den umiddelbare nærhet. De som tør å bryte muren av taushet og tilsynelatende likegyldighet. I de siste årene har det blitt rettet stor oppmerksomhet omkring «whistle-blowers» eller «varslere». Personer som har mot og styrke til å si fra om holdninger og handlinger som er urettferdige, undertrykkende eller makt- overgripende – ofte med ikke ubetydelige omkostinger i eget liv.

Pris til fremme av ytringsfrihet innen psykisk helsevern ble utdelt på Hamar tidligere i år, og den fokuserte nettopp på disse forholdene i vårt samfunn. Prisen ble tildelt sykepleier Ragnhild Storstein Spilker for hennes modige handlinger etter hendelsen i Sofienbergparken tidligere i år. Med basis i eget nærvær i situasjonen fremførte hun en velbegrunnet faglig kritikk av den skandaløse behandling som Ali Farah ble utsatt for. Prisvinneren pekte samtidig på at dette var en form for behandling som andre personer også utsettes for. Hun løftet med andre ord fram et ideal om at vi alle bør varsle om kritikkverdig og dehuma- niserende praksis.

Seminarene i forbindelse med utdelingen av Pris til fremme av ytringsfrihet har de senere årene blitt en arena der folk forteller åpent om krenkelses- og overgrepserfaringer fra psykisk helsevern. Slike fortellinger har paralleller til bøker og artikler som er skrevet av personer med brukererfaringer fra ulike tjenestetilbud innen psykisk helsearbeid. Dette framstår som viktige historier

med sine likheter og ulikheter. Påfallende mange forteller imidlertid om kamper med systemer og tenkemåter – med mennesker som ikke framstår som lydhøre eller åpne for andres livsuttrykk. Fortellingene danner sporer til motmakt, og kan åpenbart ha betydning for å gyldiggjøre menneskers ulike opplevelser i møte med offentlige systemer.

Disse historiene blir oftest monumentale i den forstand at de forblir ytringer der kun én stemme kommer til orde. Med tanke på historiene fra Burma, og referansene til lydig- hetsforskningen har nok dette en viktig funksjon i seg selv for å legitimere og gyldiggjøre perspektiver og posisjoner som i mange år både har blitt usynliggjort og i mange tilfeller sykeliggjort. Det handler om å utvikle en kunnskap som i økende grad får legitimitet og makt i den norske offentligheten. Det kan også med rette argumenteres for at faglige beskrivelser av psykisk uhelse i mange år har vært monumentale i den forstand at folks egne erfaringer i de fleste tilfeller har blitt lite vektlagt og presentert på egne premisser. Historiene blir derfor viktige og får en selvstendig verdi i den kontinuerlige kampen om å prege utviklingen av både samfunn og tjenestetilbud.

«Taushet har lenge vært forvekslet med nøytralitet.» Dette sa James Orbinski i sitt gode nobelforedrag da han mottok Nobels Fredspris i 1999 på vegne av organisasjonen Leger uten grenser. I noen sammenhenger der kritik- ken mot systemer og praksiser har blitt domi- nerende har jeg tatt meg i å tenke på dette sitatet. De faglige stemmene blir ofte fravæ- rende; tausheten fra fagfolk kan noen ganger bli påtrengende. Det er tidvis også fora der slike stemmer blir gjort stumme i den forstand at de ikke etterspørres eller får noen verdi. Fagkunnskapen framstår ennå som den autoritative stemmen med størst definisjonsmakt over våre liv, og opprettholder kanskje også sin autoritet gjennom å unnlate å delta i sammenhenger der fagkunnskap og faglig praksis kritiseres fra brukerne av tje- nestene. Tausheten kan på slike måter uttrykke makt. Den kan signalisere at man ikke anser de andre for meningsberettiget og dermed like verdige i den store samtalen om hvordan vi kan skape et rausere og mer inklu- derende samfunn. Tausheten er trolig motivert av mange ulike grunner, og ovenstående tolkning kan synes maktkritisk. Det framstår imidlertid som et selvstendig poeng at fagfolk forholder seg aktivt til de mange historiene i feltet både gjennom å lytte og ta stilling til erfaringene. Det handler om å ta ansvar. Etter mitt skjønn er det viktig å gi rom for kritiske stemmer i feltet. Det formidler erfaringer som kan gjenkjennes, og skaper kunnskap som kan gi håp til andre. Samtidig tror jeg også vi må forsterke de små og store rom der dialoger mellom de ulike stemmene i feltet føres. I dette arbeidet kan vi også hente inspirasjon fra verden utenfor. Det er for eksempel bemerkelsesverdig hvordan flere afrikanske land har skapt forsoningsprosesser med bakgrunn i erfaringer fra nettopp krenkelser, overgrep og undertrykkelse. Det gir håp for framtiden.

Anders Johan W. Andersen

Oktober 2007