Retten til arbeid er nedfelt i Verdenserklæ- ringen om menneskerettighetene (artikkel 23), og i den norske grunnloven (§110). Alle skal ha muligheter til selv å tjene penger til livets opphold og derigjennom unngå fattigdom og sosial nød. Arbeid for alle har også på denne bakgrunn vært en sentral visjon både for fagbevegelsen og ulike regjeringer de siste tiår. Deltakelse i arbeidslivet anses å ha en svært sentral betydning for den enkeltes identitet, stilling i samfunnet, utviklingsmulighet og økonomisk trygghet. Arbeid gir mulighet til å yte noe, delta i det offentlige livet, oppleve samarbeid med kollegaer og at noen tror på deg, og som en informant i en undersøkelse om bedringsprosesser sa: Noe av det beste med jobben er lunsjpausene, det å kunne snakke om vanlig ting ikke så mye om problemer, men om saker i lokalavisa og slik alminnelige ting.

Opptrappingsplanen for psykisk helse understreker det samme. Den peker på at helsetje- nestene fort blir for fokusert på sykdom og funksjonsbegrensninger, og presiserer nød- vendigheten av langt sterkere innsats i forhold til arbeid og aktivitet. Det er grunn til å dvele litt ved dette. Hvorfor er det behov for å fremheve at mennesker med psykiske problemer på samme måte som folk flest gjerne vil jobbe? Hvorfor tror så mange at «de» med psykiske vansker har mindre behov for et arbeid enn «oss» andre? Hvorfor dette «oss» og «dem»? Hvorfor er det så sterkt befestet at mennesker med psykiske problemer ikke kan jobbe? Hvorfor er det mer vanlig å snakke med brukere om symptomer og plager enn om arbeid? Hvorfor er ikke flere fagfolk opptatt av hvilke vekst- og utviklingsmuligheter – hvilke terapeutiske potensialer det ligger i å ha en meningsfull jobb?

Samtidig er det ikke så enkelt som å skaffe seg et arbeid. Mange oppgir at de får psykiske vansker nettopp av jobben. Noen velger å ikke være i jobb, av høyst ulike grunner, men kan oppleve at det å ta vare på sin psykiske helse og ha et godt liv, innebærer å velge bort arbeid. Arbeidslivet er ikke alltid spesielt varmt og inkluderende, og gir ikke mye fleksibilitet når det gjelder behov for litt mer tid til å utfø- re oppgaver eller mulighet for tilrettelegging. Det kan synes som om visjonene om fleksibilitet i arbeidslivet i de fleste sammenhenger blir definert ut fra arbeidsgivers ståsted. Arbeidslivet har utviklet kompromissløse effektivitetskrav som i denne sammenhengen også fungerer ekskluderende. La oss ta et lite eksempel på dette. Billettørene forsvant fra norske busser og trikker i løpet av 80-tallet. Arbeidsoppgavene ble dels overlatt til billettautomater, og dels til sjåførene. Stillingene ble rasjonalisert bort, og framstår som et tidstypisk uttrykk for en samfunnsdreining mot økende krav til produktivitet, inntjening og effektivitet. Målet er å skape større fortjeneste til eierne, gi kundene lavere pris og få mest mulig ut av hver (skatte)krone. Dette legger et større ansvar over til kunden. Selvbetjente butikker er i dag en selvfølge, og de aller fleste

av oss har vår egen bankterminal innefor husets fire vegger. Det gir flere valgmuligheter og større fleksibilitet, men krever betydelig brukerkompetanse og kanskje viktigst, den personlige servicen er borte – de menneskelige møter. Denne utviklingen stiller også økte krav til arbeidstakeres funksjonsdyktighet, til å fungere optimalt og effektivt. Enkelte mener også på denne bakgrunn at arbeidslivet har blitt vesentlig tøffere. Flere har møtt veggen, og blitt utbrent.

Dette viser seg også på trygdestatistikken. Andelen uføretrygdede med bakgrunn i psykiske lidelser har økt de siste årene, og framstår både som en fortelling om omkostninger vår tids samfunnsutvikling har og om hvem som fort blir utstøtt fra arbeidslivet. Det er i så måte åpenbart beretninger om samfunnsskapt psykisk uhelse. Statistisk informasjon viser at mer enn hver femte person på yrkesrettet attføring har en psykisk lidelse. I løpet av de siste tolv årene er tallet på yrkeshemmede med en psykisk diagnose blitt tredoblet. I tillegg til at det i 2005 er omtrent dobbelt så mange personer med psykiske lidelser i attfø- ringstiltak som i 1998, har det skjedd klare endringer når vi ser på hvilke tiltak som nyttes for målgruppen: Arbeid med bistand og Arbeidspraksis i skjermete virksomheter har økt kraftig

.

Det kan synes som om vi her står i en paradoksal situasjon. På den ene siden har vi et arbeidsliv som blir tøffere og støter ut arbeidstakere som ikke fungerer optimalt og derigjennom minsker inntjening og produktivitet. På den andre siden skal vi skape et inkluderende arbeidsliv med plass til alle. Dette går ikke helt sammen, og tilrettelagte arbeidsplasser forblir ofte offentlig finansierte stillinger. Det er derfor både av hensyn til det enkelte mennesket og ut fra et samfunnsperspektiv viktig å skape fleksible ordninger som gir folk muligheter til å bruke sine evner og kompetansefelt på en best mulig måte. Ikke meningsløs sysselsetting på systemets premisser som psykiatriens historie vitner mye om, men reelt arbeid - en vanlig jobb. I regi av NAV er det nå betydelig innsats for å bistå mennesker med psykiske problemer i å finne høvelig arbeid, tilpassett den enkeltes ønsker og behov. Det er med andre ord god grunn til å rette oppmerksom- heten mot arbeid og psykisk helse, og denne utgaven av tidsskriftet har flere bidrag som løfter fram ulike sider ved dette temaet.

Billettørenes tid er ugjenkallelig forbi. Kra- vene til produktivitet og inntjening synes også vanskelig å endre – i hvert fall på kort sikt. Vi må tenke nytt og ikke minst lære av brukernes erfaringer i forhold til hva som skal til for at jobben kan fungere. Og lære av enkeltpersoner innsats for å skape seg sin egne virksomhet, for eksempel som kunstnere, endringsa- genter, entreprenører eller forelesere. I tillegg til å gjøre mer av det som brukere opplever fungerer, må vi også tenke nytt omkring arbeid, utvide våre forståelser av hva et arbeid kan være i dagens samfunn og gi muligheter for flere verdsatte sosiale roller – roller som i noen grad også sprenger dikotomien mellom arbeid og trygd. Arbeidets plass i det men- neskelige liv ser ut til å være svært forskjellig blant folk. Kanskje er det nettopp det vi skulle være opptatt av, de ulike måter å leve livet sitt på der den ene måten ikke er spesielt bedre enn den andre?

August 2007

Anders Johan W. Andersen og Marit Borg

Note:

1 Schafft, A. (2006). Arbeid og psykisk helse: underveisevaluering av Vilje Viser Vei, Storbysatsingen. Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet.