Dette nummeret tar for seg temaet «Historier i psykisk helsearbeid». Flertallsformen er særdeles viktig ved at den åpner opp for ulike beskrivelser av fortiden, og derigjennom anerkjenner flertydigheten i samtiden. Flertallsformen viser til et demokratisk prosjekt hvor alle stemmer skal komme til orde og bli hørt. Historieskrivning innen psykisk helsefeltet blir ofte delt inn i internalister og eksternalister. Internalistene er personer som ofte selv har vært viktige aktører i utformingen av tjenestetilbudene, og blir oftest representert av psykiatere, psykologer og sykepleiere. Eksternalistene er personer som beskriver feltet fra utsiden oftest uten en aktørforståelse. Sosiologer og historikere blir oftest plassert i denne gruppa. Dette skaper ulike og spennende perspektiver, men kan også skape en polarisering av fortiden som forenkler og entydiggjør – også tradisjonene selv. Ambisjonene framover blir å løfte fram ennå flere stemmer, og få fram erfaringer og perspektiver som kanskje blir utelatt i historiebøkene. På slike måter kan vi utfylle og nyansere fortiden, og samtidig skape historiske ankerfester for psykisk helsearbeid som alternative måter å tenke og arbeide med psykisk helse og uhelse i framtiden.

Boken «Asylet» ble utgitt i forbindelse med at Gaustad sykehus var 150 år i 2005. Den har bidrag både fra interne og eksterne krefter, og må anerkjennes som et viktig bidrag

til å nyansere Gaustads mangslungne historie(r). Boken rommer et interessant paradoks. Den er et festskrift for en institusjon som er 150 år. Samtidig viser boken til krenkende og uverdige praksiser som på ulike måter reiser spørsmål ved om dette er noe å feire. Dermed aktualiserer boken to grunnleggende dilemmaer: 1) forherligelsen av asylet – les sykehusets – faglige bidrag til psykisk helse og 2) utelatelsen av stemmer som ikke passer inn i bokens grunnleggende ide. Til det første først. Boken tidvis hyller Gaustad som et sted for utvikling av nytenkende psykiatrisk forståelse og tenkning. Dette er en svært omdiskutert påstand – særlig i lys av historien(e). Mest alvorlig er det at et slikt resonnement opprettholder en forståelse av at det er den psykiatriske kunnskapen – forstått som vitenskapelig, submedisinsk kunnskap – som en kunnskapsform som bringer psykisk helsefeltet fremover. Et vesentlig aspekt ved den psykiatrisk kunnskapen i et historisk perspektiv – er nettopp om det har brakt forståelsen av og ikke minst arbeidet med psykisk helse i en retning som brukere, pasienter og pårørende etterlyser. Boken opprettholder slik sett den psykiatriske profesjonens kunnskapsmessige hegemoni. Nettopp asylene i Norge har vært – både i et historisk perspektiv og et samtidshistorisk perspektiv – den sentrale kunnskapsbasen for legitimering og utprøving av den vitenskapelige medisinskpsykiatriske kunnskapen. Er det noe historiene i psykisk

helsefeltet kan lære oss så er det en konsekvent, kritisk holdning til den medisinske maktens kunnskapsutvikling.

«Asylet» kan også leses som en bekreftelse av de kritiske stemmenes uttrykk. De kritiske stemmene forstått som de som passer inn i det å være passe kritisk. Dette kan forsvares med at disse stemmene ikke er kommet til ordet tidligere. Når en ser på oversikten over forfatterne kan dette ikke leses inn med ett unntak; Ingunn Øye som skriver om sine pasienterfaringer. Langt mer alvorlig er det å lese bokens konsekvente fravær av kritikk av Gaustad som asyl. Hvor er de kritiske stemmene som vil lære av asylets «feil» – som i Italia – og si at disse erfaringene av krenkelser og overgrep mellom ansatte og pasienter, mellom ansatte og ansatte, pasienter og pasienter kan vi lære en ting; La oss tenke at asylet ikke gir rom for praksiser som fremmer psykisk helse hverken for ansatte eller pasienter. Den italienske reformen som ble omtalt som «Demokratisk psykiatri» var demokratisk ved at den sprengte rammene for maktens definisjon av hva som skulle eller kunne være demokratisk. Opp-røret kom innefra i en demokratisk allianse som bidro til å stenge de psykiatriske sykehusene og kreve at alle mennesker har rett til å delta og leve i samfunnet – ikke bare på idylliske fristeder som var bestemt passende av maktens normaliserende og patologiserende blikk.

Boken «Asylet» kom samtidig med debatten i Dagsavisen og Dagbladet omkring opprustning av psykiatriske sykehus og akuttpsykiatrien i særdeleshet. Det var på mange måter underlig at disse to begivenhetene ikke ble koblet sammen også fordi Gaustadklubben var en viktig aktør i debatten. Boken gir viktige innsikter til debatten, og kunne kanskje bidra til å nyansere troen på at psykiatriske sykehus kan være et høykvalifisert sted for utredning, diagnostikk og spesifikk behandling. I en tid der tjenestetilbudene skal styrkes og der psykiske sykdommer skal sidestilles med somatiske sykdommer, kan det bli uforståelig at de psykiatriske sykehusene ikke skal utbygges og forsterkes. Det er derfor på tide å få fram nyansene i det samtidige slagordet om likestilling av sykdommer. Slagordet har en åpenbar viktig betydning knyttet til anerkjennelse, likeverd og kulturell verdsetting, mens det kan være grunn til å dvele noe ved slagordets betydning når det gjelder årsakssammenhenger og behandling. Det er noen likheter men også store forskjeller på å «brekke beinet» og «bli rammet av en depresjon». En depresjon er på en helt annen måte tett sammenvevd med menneskets liv og omgivelser, og trenger av den grunn en annen forståelse og tilnærming enn et «beinbrudd». Dette framstår også som viktige innsikter fra historien, og kanskje i særdeleshet fra erfaringer fra mennesker som selv har vært innlagt på psykiatriske sykehus. Det er innsikter som har stor betydning for vår egen samtid og for opptrappingsplanen for psykisk helse, men som i for liten grad diskuteres i det offentlige rom. Dessverre.

Anders Johan Wickstrøm Andersen og Bengt Eirik Karlsson

januar 2006