Dette nummeret av Tidsskift for psykisk helsearbeid er viet temaet «Overgrepsproblematikk». Temanummeret belyses med særlig vekt på incest og seksuelle overgrep. Nummeret er laget i nært samarbeid med Støttesenter mot i incest i Oslo - (SMI). Tusen takk for samarbeidet!

Psykiatriens historie – både den fortidige og den samtidige – har vist oss at pasienter og pårørende har vært utsatt for ulike overgrep og krenkelser. Det finnes eksempler som har vist oss misbruk av behandlerrollen. Den groveste misbruken av denne rollen har ledet til at pasienter er blitt seksuelt misbrukt både i og utenfor terapirommet. I noen tilfeller har slike overgrepseksempler blitt forsøkt forklart med ulike teoretiske og terapeutiske modeller. Dette har gitt rom for individuell tolkning som har bidratt til at terapeut-klient-relasjonens asymmetriske maktforhold er blitt misbrukt. Det er grunn til å minne om at det først er innenfor det siste tiåret at vestlige psykologforeninger har erklært seksuelt samvær mellom terapeut og klinet som uetisk, uprofesjonelt og antiterapeutisk. Det er også bare få år siden de vestlige legeforeninger vedtok den samme regel og omtalte seksuell kontakt mellom pasient og behandler som incest.

En annen form for overgrep er en persons opplevelse av å ikke bli tatt på alvor eller hørt med utgangspunkt i vedkommendes subjektive historie. Vår samtidige historie forteller om mange brukere i psykisk helsevern som opplever fagfolks objektive, selvbekreftende sannhetssøken som en fullstendig tilsidesetting av personens egen subjektive opplevelser og erfaringer.

En slik praksis innebærer at personens verdighet og integritet utsettes for nye overgrep: «Jeg ble innlagt på paragraf tre. Det frarøvet meg mine rettigheter over mitt eget liv. Det var et nytt overgrep. Jeg hadde ikke skadet meg selv, jeg hadde ikke gått løs på noen, jeg var bare livredd. Jeg har prøvd å få det bort, ut av psykiatrien. Det oppholdet og den diagnosen. Det vil forfølge meg i all ettertid. Det står der. Det blir stående. Det er fryktelig at vi som strever med overgrep, at de som skal behandle oss er opphengte i diagnoser. Hvorfor skal de ha en diagnose? Kunne det ikke være grunn nok til at vi sitter med våre barndomsopplevelser?» (Kirkengen 2005, s. 141).

Sitatet gir stemme til en sentral erfaring som mange brukere har gjort. Samtidig peker sitatet på et stort paradoks i dagens situasjon i psykisk helsefeltet. Paradokset utgjø-res ved at fagfeltet krever mer utredning og presis diagnostisering som svar på helsemyndighetenes krav om kvalitet og dokumentasjon. Mange brukere opplever den sterke fokuseringen på diagnose og patologi som bidrag til å depersonalisere og frem-

medgjøre relasjonen til de ansatte. Samtidig forteller brukere om hvor frigjørende og styrkende en personlig og likeverdig relasjon kan oppleves. Ikke bare likeverdig, men like verdig. Paradokset fullendes med at ansatte kan fortelle om hvordan det oppleves å bli pålagt det diagnostiserende og stigmatiserende blikket i kvalitetens og produksjonskravenes tid. Det krever mot og kraft å stå imot – og det er livgivende både for pasienter og ansatte.

Her er noen erfaringer fra SMI: ”Selvmordsforsøket mitt var et rop om hjelp”, sier Irmelin. «Jeg hadde det fryktelig vondt, men fikk ikke hjelp. Det var lange ventelister for psykolog, og jeg hadde ikke råd til å betale en privat! Jeg hadde spiseforstyrrelser, angst, depresjoner, og skadet meg selv. Jeg visste at det var på grunn av incesten og var klar for å gjøre noe med livet mitt. Men ingen ville ta meg imot. Det ble til slutt for mye, så jeg tok en overdose tabletter.»

Irmelin fikk kontakt med psykiatrien da hun var i midten av tyveårene. Hun ble innlagt etter sitt fjerde selvmordsforsøk. Selv sier hun at det bare var «halvhjertet» og et rop om hjelp. I psykiatrien tenkte hun at hun endelig ville få snakket om overgrepene hun ble utsatt for som barn. Men den gang ei! Hun fikk beskjed om at dette måtte hun vente med å snakke om til hun fikk en fast psykolog. Grunnene de ga henne var flere. De mente det var så tøft å snakke om incest at hun ikke ville «tåle det» nå. Dessuten skulle hun ikke være der så lenge. Det var ikke noen vits å «begynne på den prosessen» da, som de sa.

Dette er et eksempel på en incestutsatt kvinnes møte med psykiatrien. Hun er ikke alene. Mange av de incestutsatte jentene og kvinnene som kommer til SMI – Oslo forteller om lignende opplevelser. Hvorfor er det slik? Basert på kvinnenes fortellinger er litt av problemet både at hjelperne har for liten tid og at det er stor utskifting av personalet. De rekker aldri å få tillit til en person før de mister vedkommende. En gjennomgående oppfatning blant kvinnene er imidlertid er at de som jobber i psykiatrien ikke orker å snakke om incest.

Noe av det tristeste vi som jobber på SMI – Oslo kan oppleve, er å møte kvinner som forandres totalt på grunn av medisinering. De «forvandles» fra levende, humoristiske kvinner med tro på livet til apatiske, «døde» utgaver av seg selv. Medisinen har tatt fra dem gnisten i øyet, kraften til å kjempe, fremtidshåp og livsgleden. Det er ikke så lett å finne frem til styrke, ressurser og gi dem troen på et bedre liv da. Mange kan snakke om overgrepene, men det forblir overfladisk og ingen bearbeiding. Det blir bare plastring av et sår som fortsatt er betent under. Det er helt klart at noen trenger medisiner i perio-der, men vi tror at det er mulig å hjelpe flere uten å medisinere dem.

Incest skal tales i hjel og ikke ties i hjel er mottoet til SMI – Oslo. Vi håper at dette nummeret av Tidsskrift for psykisk helsearbeid kan bidra til at flere (i psykiatrien) tør å snakke om incest. Vi håper også at det gir mer informasjon om hva incestutsatte jenter og kvinners sliter med og hva de trenger i møte med både psykiatrien og andre hjelpere.

En ting er vi som jobber på SMI – Oslo er overbevist om, er at det ikke er mangel på endringspotensialet i mennesket som er problemet. Vi erfarer daglig at de mest spede og tilsynelatende skjøre spirer av liv inneholder

en livsnerve som kan utrette det utroligste. En livsnerve med en kraft så sterk at det bare er å bøye seg i den dypeste respekt. Evnen til å heles ligger i personen selv, og hver enkel må bestemme tiden det tar og ha styringen over eget liv. Vi har erfart at dette er mulig gjennom et fellesskap som bygger på gjensidig støtte, solidaritet og vennskap mellom brukere.

Gro Talsethagen og Bengt Karlsson

oktober 2005