I skrivende stund er det grunn til å gratulere hverandre med tre viktige begivenheter i arbeidet med psykisk helse i Norge: For det første; seminaret «Mange stemmer, mange bilder» ble arrangert 6. juni i regi av Forum for psykisk helsearbeid og samlet 140 personer. Seminaret hadde som målsetting å fokusere arbeidet med psykisk helse i et flerkulturelt Norge med vekt på kunnskap fra våre nye landskvinner og -menn. Seminaret viste med all tydelighet at psykisk helsearbeid i et flerkulturelt samfunn ikke kan betraktes som utelukkende helsespørsmål. Flere organisasjoner og enkeltpersoner som arbeider med forebygging, informasjonsvirksomhet, sosial inkludering og helsearbeid i det flerkulturelle Norge deltok. Det ble pekt på nødvendigheten av sosialpolitisk kunnskap og innsikt blant fagfolk så vel som kulturinteresse, kulturkompetanse, raushet og romslighet.

Internasjonal helse- og sosialgruppe (IHSG) har gjennomført en seminarrekke med evalueringer fra brukere med innvandrerbak-grunn. Det viser seg at en stor del av brukerne ikke kjenner samfunnskodene og heller ikke kjenner godt nok til hjelpeapparatet. Videre kom det frem ulike dilemmaer ved å ha tolk tilstede når man snakker om vonde tanker og opplevelser. Blant annet uro for om taushetsplikten blir overholdt i lys med tanke på en eventuell tilbakesendelse til hjemlandet. Det er en stor mangel på konkret informasjon om helsetjenesten; hva er et DPS, hvem henviser dit, hva kan man få hjelp til. Det er uro knyttet til hvordan man vet at man har en alvorlig psykisk lidelse, hvorfor psykiske lidelser oppstår og når er det nødvendig med innleggelse i sykehus. Hva er en tvangsinnleggelse, hvilke medisiner brukes og hvilke bivirkninger forekommer? Muligheten for å få imaner eller andre åndelige veiledere i norsk helsevesen ble også tatt opp.

Ved inngangen til 2005 bodde det 301 000 førstegenerasjonsinnvandrere i Norge og 64 000 personer født i Norge av to utenlandsfødte foreldre. Dette dreier seg om 8% av befolkningen og utgjør en betydningsfull gruppe mennesker vi ikke kan klare oss foruten. Vi er avhengige av arbeidskraft uten-fra og forplikter oss samtidig til et samfunn der alle har krav på tilgjengelige og tilpassete helse- og sosialtjenester. Skal vi snakke om gjensidig integrering kan ikke dette lenger dreie seg om fornorskning. Integreringen må bety at folk får arbeid som står i forhold til utdanning, bolig og et nærmiljø som aksepterer og anerkjenner. Mange ste-der i Norge oppleves fremmedfrykt og angst for det som er ukjent og annerledes. Dette preger helse- og sosialarbeiderne så vel som utdanningene deres. Stereotypier av hvordan mennesker fra andre kulturer kan være, lever videre sammen med myter om psykiske problemer. En innvandrer med psykiske

problemer kan lett føle seg utsatt for dobbel stigmatisering.

Stereotypier og stigma blir ikke mindre med regjeringens innvandrings- og asylpolitikk. I Norge er det vanskeligere å få beskyttelse, og integreringen til de som har fått asyl starter sent. Færre får rett til introduksjonsprogrammet som ga mening for mange i et vanskelig hverdagsliv. Asylsøkere som opphol-der seg i landet over lang tid har ikke lenger rett til norskopplæring. En ny forskningsrapport fra SINTEF viser at beboere på asylmottak takler hverdagen sin dårligere etter at de ikke lenger får norskkurs. Det virker også psykisk nedbrytende når asylsø-kere ikke lenger har faste rutiner som bidrar til å strukturere hverdagen. Nesten tre av fire asylmottak har deltatt i undersøkelsen og av disse oppgir 75% at manglende norskundervisning har forverret beboernes psykiske helse.

Vår andre gratulasjon går til bladet =Oslo. Bladet er inspirert av gatemagasiner fra ander byer som Londons The Big Issue. I minst 50 byer over hele verden finnes gatemagasiner som gir sine bidrag til å bekjempe lokal fattigdom og nød. Bladene tar gatas perspektiv og selges av hjemløse som en mulighet til å tjene penger. I Oslo kjøpes bladet for 40 kr og halvparten beholdes av selgeren. Slik får selgeren et verdifullt økonomisk bidrag som kan gjøre hverdagen lettere å leve samt en mulighet til å rette ryggen og heve hodet. Utgivelsen representerer en merkedag. For det første er =Oslo et ytterst viktig bidrag til ytringsfriheten i Norge ved å gi en stemme til gatas perspektiv. =Oslo er en meget viktig demokratisk bidrag til samfunnsdebatten i Norge. Bladet gir muligheter for at gatas levde liv og representanter for dette mangfoldet kan uttrykke seg. For oss som ikke lever på eller i gata er dette en nødvendig demokratisk påminnelse om at det finnes andre måter å leve på. Disse levemåtene har livets rett og krever respekt fra oss om ikke lever slik. =Oslo muliggjør og aktualiserer gjennom sin utgivelse den grunnleggende og konkrete betydningen av begrepet respekt. I møtet med bladet, dets innhold og selgere utfordres og utvikles våre holdninger og væremåter til våre medmennesker på gata. Bladet gir oss en enestående mulighet til å undersøke en ukjent verden gjennom en bevisstgjøring av egne holdninger og å utvikle nye (?), respektfulle væremåter i møtet med bladets selgere. En unik – og nesten gratis – mulighet til å drive selvutviklende forandringsarbeid for de av oss som anser oss selv som humanister.

=Oslo er også et meget viktig bidrag til samfunnsdebatten omkring vår forståelse av velferd, solidaritet og demokrati. Bladet løfter frem enkeltpersoner og en samfunns-gruppe som er i ferd med å bli utdefinert og ekskludert i den nyliberalistiske forståelsen av velferd. Personer som lever på gata opp-lever i stadig større grad sosial eksklusjon, brudd på velferd s o rdninger og overg rep mot grunnleggende demokratiske rettigheter. =Oslo må følgelig hilses hjertelig velkommen som et bidrag til motmaktens krefter i Norge gjennom å gi et organisert uttrykk for gatas stemmer inn i det offentlige rommet. Å gi de ulike stemmene et uttrykk er første skritt mot å skape forandrende eksistensbetingelser for denne gruppen i Norge. «Tigger-blad revet bort» skrev Aftenposten etter første salgsdag av =Oslo. Overskriften er et grelt eksempel på hvordan =Oslo kan devalueres og kategoriseres. =Oslo er ikke et tiggerblad. Det er et blad for verdighet, stolthet og respekt. – det er et

blad for selgerens og kjøperens psykiske helse. Ikke nøl – løp og kjøp – med respekt!

Den tredje gratulasjonen går til bru k e re og fagfolk som i sommer har gitt kritiske stemmer og erfaringer til bruken av elektrosjokk (ECT) i behandlingen av psykiske vansker. Særlig pekes det på manglende kunnskap om langtidsvirkninger, fremhevelse av de etiske perspektivene på den stadig økende b ruken og det instrumentalistiske synet på arbeid med psykiske lidelser ECT representerer. Det er ingen myndigheter i Norg e som vet om den eksakte bruken av ECT. Grunnen er at norske helsemyndigheter anser «behandlingen» som uproblematisk. Psykiatere har ingen meldeplikt og omfang-et registre res ikke. Elektrosjokk er i ferd med å vinne innpass hos fagfolk og delvis b ru k e re knyttet til hva som defineres som «behandlingsmessig effektivitet». Det er svært viktig at vi minner hverandre om at psykiatriens historie er full av eksempler på «effektiv behandling». Mange av disse har vi senere omtalt som overg rep og kre nkelser av menneskers integritet og verdi g- het. Det er påkrevd få frem og systemati-s e re bru k e res og pårørendes kunnskap om langtidsvirkninger av ECT og at dette sees i lys av dagens økte bruk. Vi må utforske de etiske aspektene og hvordan «behandlingsmessig effektivitet» defineres og anvendes i den kliniske hverdagen. Raske løsninger kan være en konsekvens av reformiveren i det offentlige helse-Norge. Hvilke kunnskapsgrunnlag og fagforståelser er det som f remelskes og gis legitimitet som «evidensbaserte» innenfor de nye foretakstrukturer og lederfilosofier? Den økte bruken av ECT kan lett bli en fallitterklæring fordi vi ikke ønsker å gå i dybden og gjøre noe med de sosiale og eksistensielle livsbetingelser folk e rf a rer som vanskelige og begrensende. Den økte bruken kan også forstås som resultater av manglende medfølelse og alvor fra oss fagfolk og som et svar på våre opplevelser av egen tilkortkommenhet i v å re bestrebelser på å være til hjelp for mennesker i vansker.

Marit Borg og Bengt Karlsson

august 2005