Fredag 10. desember 2004 ble Nobels fredspris delt ut til den kenyanske miljøvernaktivisten Wangari Maathai. Hun fikk prisen for sitt arbeid for bærekraftig utvikling i hjemlandet, og for demokrati- og fredsarbeid. Maathai er den første kvinnen som får fredsprisen for miljøkamp. «Hvert eneste tre som plantes er et frø med håp», fremholder Maathai. Det kan ta mange år å få trær til å vokse ut og gjøre suksess. Man kan ikke være redd for å bli skitten på fingrene når man planter trær. Maathai viser hvordan et tiltak som treplanting motvirker både fattigdom blant mennesker og erosjon av jorda.

Den 10. desember 2004 ble det plantet et bitte lite tre i et lokale i Oslo. Nesten 200 brukere, pårørende og fagfolk var samlet til seminaret «Er det noen vits i å høre på pasienten?». Flertallet i panelet var folk med brukererfaring. Stemmene fra salen var hovedsakelig også personer med egenerfaringer med psykiske vansker. Det ble gjort et meget vellykket forsøk å skape en dialog – en likeverdig samtale – mellom brukere, pårørende og fagfolk. Dialogen besto i at deltakerne forsøkte å lytte ut ved å la den andre snakke uavbrutt og samtidig forsøke å forstå meningen i det sagte. Slik ble det tydeliggjort at brukernes erfaringer er mangfoldige – både hvordan lidelsen viser seg og den hjelp som tilbys.

Avslutningvis i seminaret mottok Arnhild Lauveng «Prisen til fremme av ytringsfriheten i psykisk helsevern» for 2004. Lauveng har fortalt om sine pasienterfaringer på seminarer og konferanser hvor ulike representanter fra psykisk helsevern og studenter innen sosial- og helsefagutdanninger har vært til stede. Hun har bidratt til å forstyrre fastlåste oppfatninger om forståelse, beskrivelse og behandling av psykiske lidelser ved å fortelle at psykoser har sin egen logikk. Dersom fagfolk, sammen med pasientene, møter denne galskapens logikk er grunnlaget for behandlingssamarbeid og helbredelse lagt. Lauveng har i de senere år skaffet seg profesjonell fagkompetanse innen psykisk helsevern. Hun har slik sett en unik dobbeltkompetanse som åpner for å sidestille og kombinere erfaringskunnskap og fagkunnskap. Lauveng har vist hvordan schizofreni ikke er en livslang sykdom, og at psykotiske erfaringer er sentrale elementer i en personlig utvikling både som fagperson og medmenneske.

Patricia Deegan, som også innehar dobbeltkompetanse som bruker og fagperson, fremholder skrikets og opprørets plass i psykisk helsearbeid. Skriket er første skritt mot å oppheve undertrykking, ignorering og latterliggjøring. Deegans grunnleggende poeng er at vi må bruke vår menneskelighet i samarbeidet mellom fagperson og bruker.

Idealet om distanse i samarbeidet skaper grunnlag for dehumaniserende praksiser som tingliggjør både brukere og fagpersoner. I alle historier om å komme seg etter en psykisk krise fremholdes det mellommenneskelige og hvordan bruker og fagperson viste seg som medmennesker. Et hvert forsøk på å underslå dette gjennom idealet om profesjonell distanse, fremkaller et gjensvar. Et skrik om mellommenneskelighet. Mulighetene til å uttrykke skrikets erfaringsgrunnlag er helende. Det bidrar til at brukeren og fagpersonen kan oppleve integritet og verdighet i et likeverdig samarbeid.

Dette nummeret av tidsskriftet har fokus på kropp, kjønn og kultur – og psykisk helse. Ved å fremholde dette fokuset forsøker vi å plante et lite og nytt tre i psykisk helsearbeid i Norge. Psykisk helse handler også om kropp, kjønn og kultur – og minst like viktig – dette må være legitime og likeverdige perspektiver på psykisk helse. Vi vil hevde at psykisk helsearbeid må utfordre det individualistiske og sykeliggjørende blikket som dominerer psykisk helsevern. Forståelsen av og arbeidet med den psykiske helsen, reduseres i mange tilfeller til medikamentbruk. Et menneske og dets psykiske helse er avgjort så mye mer enn genetikk, fysiologi og biologi. Vi lever først og fremst sammen med andre mennesker hvor relasjoner, kjønn, kropp og kultur er avgjørende for vår helse. Bare ideen om at vi kan dele vår kropp i en fysisk og psykisk helse illustrerer et sentralt kulturell paradoks. Hvordan kan det være mulig å snakke om psykisk helse uten å fokusere kjønnete erfaringer? Noen kvinners overgrepserfaringer med menn bør stå sentralt når tilbudet om hjelp utvikles. En kvinne som var blitt slått av sin mann, opplevde det svært belastende å nesten utelukkende måtte forholde seg til menn da hun ble lagt inn på en akuttavdeling i 2003.

Opptrappingsplanen for psykisk helse har også som målsetting å endre befolkningens holdninger til psykisk helse. Vi – som enkeltpersoner og som samfunn – skal fremstå som mer åpne og aksepterende og mindre stigmatiserende og ekskluderende både i forhold til egen og andres psykiske helse. Her inviterer Opptrappingsplanen til et utvidet kultur- og samfunnsperspektiv i forståelsen av og arbeidet med psykisk helse. Skal dette perspektivet tas på alvor, må vi snarest diskutere hvorfor store og små samfunn ikke kan romme omsorgsboliger av frykt for hva som kan skje i lokalsamfunnet. Eller hvorfor utvikler det seg erstatningssaker mot kommuner som forringer tomteverdien ved å bygge omsorgsboliger? Hvorfor blir det viktigere for oss alle å karakterisere hverandre raskest mulig – før vi lytter ut og hører hva den andre sier. Hvordan skal vi få til å bruke det mest respektfulle språket og ordene i dialog med våre motstandere? Skulle vi starte med å plante et tre? Eller to? Eller flere?