NORSK BARNEVERNSAMBAND deltok på åpen høring i Stortinget 11. februar i år for å kommentere et såkalt dokument 8 forslag fra representanter fra Kristelig Folkeparti. Forslagsstillerne foreslår en opptrappingsplan for barnevernet som sikrer full barnevernsdekning innen 2017. Full barnevernsdekning innebærer i følge forslaget nok behandlingskapasitet i det kommunale barnevernet, nok fosterhjemsplasser og institusjonsplasser til å gi alle barn et tilbud tilpasset den enkeltes behov, nok kapasitet i fylkesnemndene til å sikre rask saksbehandling, tilstrekkelig antall tilsynsførere, samt rett til ettervern fram til 23 år for unge med tiltak etter barnevernloven. Forslagsstillerne framhever at planen må inneholde en forpliktende økonomisk opptrapping, og om nødvendig bør det også innføres øremerking av midler og bemanningsnorm i det kommunale barnevernet. Regjeringen bes om å legge fram en drøfting av begrepet full barnevernsdekning og operasjonalisere det i klare mål som skal nås innen 2017.

Bakgrunnen for forslaget er tilsynsrapportene fra fylkesmennene der det påpekes at mange saker som burde blitt undersøkt, isteden er blitt lagt til side. Det samme inntrykket gir rapporten fra Riksrevisjonens årlige revisjon av statsforvaltningen. Den årlige statistikken fra Statistisk Sentralbyrå viser dessuten et misforhold mellom økningen i antall nye saker til barnevernet og økningen i antall ansatte i det kommunale barnevernet. Statsråd Lysbakken signaliserte etter regjeringskonferansen i mars at han mener det er behov for 1500 nye stillinger i det kommunale barnevernet og at målet skal være nådd innen 2014. I forrige nummer oppfordret vi alle våre medlemsorganisasjoner om å arbeide aktivt opp mot kommunene slik at minst 400 nye stillinger kommer på plass i 2010.

Norsk Barnevernsamband påpekte under høringen i Stortinget at det er i det kommunale barnevernet forventningsgapet mellom innsats og ressurser viser seg med full tyngde. Årsakene til at antall meldinger til barnevernet har økt jevnt de siste årene er sammensatte. Både barn og foreldre selv og andre deler av tjenesteapparatet er blitt mer bevisst på hvilke individuelle rettigheter som utløses av barnevernloven. Barnevernet kan ikke på samme måte som tjenester knyttet til barn og unges psykiske helse avvise saker på grunn av kapasitetsmangel eller faglige argumenter om hva som må være på plass før «behandling» kan iverksettes. Tvert imot er det slik at barnevernet ofte blir sittende med ansvaret der andre både avviser saker og kritiserer nettopp barnevernet for ikke å gi utsatte barn tilstrekkelig beskyttelse mot for eksempel vold og overgrep. Om barnevernloven skulle bli en tydeligere rettighetslov slik Flatø-utvalget foreslår, vil dette skape ytterligere volumøkning og behov for ressurser til forvaltning og tiltak. I tillegg til økningen i antall saker er kvalitetsutvikling av tjenestene og myndighetenes økte krav til systemforbedringer, dokumentasjon, saksbehandlingsrutiner, rapporteringsrutiner, avvikshåndtering og ikke minst tverrfaglig samarbeid, enkeltfaktorer som samlet sett beslaglegger store deler av de ressursene som tidligere ble benyttet til direkte brukerkontakt.

Det er likevel nødvendig å påpeke at det ikke er noen enkel sammenheng mellom antall saker og antall ansatte i det kommunale barnevernet. Alle som kjenner praksisfeltet vet at en sak kan telle for 10 hvis situasjonen for barnet(a) er alvorlig nok. Vi vet også at det nesten alltid er bedre for barna om vi får foreldrene med på laget. Det er mange ganger et tidkrevende arbeid som det kan være vanskelig å få gehør for blant dem som står på sidelinjen og venter på et handlekraftig barnevern. Tidsbestemmelsene i loven kan i noen tilfeller også bidra til et fokus på kvantitet framfor kvalitet. I tider der hele det offentlige forvaltningsapparatet får seg forelagt stadig flere kontrollrutiner og rapporteringssystemer, er det viktig å minne om at endring og endringsarbeid tar tid, og at det slett ikke alltid er effektivitet og gjennomstrømning som sikrer flere barn bedre hjelp. Vi håper Statens helsetilsyn som fra nyttår overtok tilsynsansvaret for alle norske barneverntjenester vil ta på alvor de anbefalingene som psykolog Vigdis Bunkholdt gir om hvilke områder tilsynet bør rette oppmerksomheten mot. Et fungerende tilsyn er en viktig faktor i kvalitetssikring og kvalitetsutvikling av en tjeneste som har så stor makt og myndighet som barnevernet har.

I forrige nummer påpekte vi at samhandlingen mellom statlig og kommunalt barnevern også er preget av store utfordringer. Når et forvaltningsnivå har kompetanse til å gjøre vedtak som direkte påvirker økonomien i et annet forvaltningsnivå, er det duket for tidkrevende faglige og administrative konflikter. Statlig barnevernmyndighets primære ansvar er å påse at det finnes plasseringstiltak som både er varierte nok og holder tilstrekkelig kvalitet til å møte kommunenes og barnas behov. Mange av konfliktene mellom forvaltningsnivåene har oppstått som en følge av føringer om at statlig myndighet også skal drive veiledning og utviklingsarbeid. Dette er i mange kommuner blitt oppfattet som en overprøving og innblanding i kommunens virkefelt. Samtidig synes det klart at den sterke satsningen på noen metodiske tilnærminger framfor andre har innsnevret og begrenset tilgjengelige plasseringsalternativer. Dialogen mellom forvaltningsnivåene blir som følge av dette i seg selv ressurskrevende.

Norsk Barnevernsamband mener ressursmangelen i det kommunale barnevernet først og fremst må løses ved at det opprettes flere stillinger. Men mye kan også vinnes på en forenkling av samhandlingsrutiner og en satsing på flere og mer differensierte hjelpe- og omsorgstiltak. Det haster, for de barna som trenger hjelp nå, har ingen tid å miste.

Jorunn Vindegg