Abstract:

As part of a larger study of the Norwegian middle class, I explore the following question in this article: Do the middle class draw cultural boundaries to other groups in order to construct a middle class identity? Cultural education (correct manners, taste, appreciation of literature, art, classical music, etc.) has been considered a distinctive hallmark of the highly educated middle class. Normally, sociologists tend to regard cultural taste as being hierarchically ordered as a relation between the «high» culture of the middle class (bourgeoisie) and the «popular» culture of the people (working class), with middle class culture the superior and the «legitimate» one of the two. Having command of this culture, it might be used to draw boundaries. But is there a «legitimate culture»? And what is its content? These questions must be answered before one can analyse the social effects. I examine these questions based on interviews with 113 highly educated people in Norway. My data suggest that if there is a «legitimate culture» among the middle class in Norway it is most likely one of entertainment (a popular culture). Informants very rarely pass cultural judgements. In fact, cultural judgements are often seen as a form of judging people. The middle class has internalized the egalitarian structures deeply embedded in Norwegian society and mobilized against cultural hierarchies, hence culture is closely connected with moral judgements.

Keywords:Culture,Egalitarianism,Middle class,Morality

Artikkelen er en del av forskningsprosjektet «Kunnskap og kultur i den øvre middelklassen i Norge», som er finansiert av NFR. Rune Sakslind leder prosjektet, og Roger Hestholm er ansatt som forsker på prosjektet. Resonnementene i denne artikkelen er utviklet i nært samarbeid med dem.

Både i media og i samfunnsvitenskapene har «klasse» fått fornyet interesse de siste årene. I sosiologien har de fleste nye klassediskusjonene tatt utgangspunkt i «middelklassen», som inntil nylig har vært sparsomt utforsket i samfunnsvitenskapene (Butler & Savage 1995:2).¹ I England har f.eks. flere sosiologer de siste årene engasjert seg i empiriske og teoretiske studier av middelklassen.² Også i Norge har både samfunnsvitenskapene og historikere i stor grad «oversett middelklassen» som klasse (Myhre 1994:43).³ Er middelklassen en sosial kategori med bestemte sosiale kjennetegn? På bakgrunn av den generelle debatten om middelklassen kan to grunnleggende perspektiv formuleres: Bygger middelklassens selvforståelse på yrkesidentiteter eller «livsformer» som ble skapt av den form arbeidsdelingen fikk? Følger klassens selvkonstruksjon av en grensedragningspraksis hvor det foregår et arbeid med å markere sosial avstand til «de andre», slik f.eks. Michéle Lamont (1994) har vist i sin studie av den øvre middelklassen i Frankrike og USA? Det er denne siste hypotesen som vil bli utforsket i denne artikkelen. Allerede i Distinksjonen introduserte Pierre Bourdieu kultur som en dominerende form for grensedragning, og slike kulturelle grensedragninger har vært knyttet til middelklassen i nyere studier (f.eks. Lamont 1994; Gunn 2005; McCrone 2005). I artikkelen diskuteres den høyt utdannede norske middelklassens forhold til kulturell dannelse. Er kultur viktig for denne gruppen? Bruker middelklassen kultur (litteratur, musikk, film, kjennskap til sentrale intellektuelle debatter, konsertbesøk, galleribesøk osv.) som utgangspunkt for grensetrekking mot andre grupper i samfunnet? I så tilfelle på hvilken måte? Den «kulturhierarkiske» tankefiguren (at kultur rangeres på en vertikal skala og brukes i sosialt grensedragningsarbeid) har blitt så vanlig i sosiologiske studier at den nærmest har antatt apriorisk karakter (eller blitt doxa) og derfor ikke gjøres til gjenstand for empirisk gransking. Vi har intervjuet 113 høyt utdannede personer i Norge. Analysen av det empiriske materialet har gjort det nødvendig å sette spørsmålstegn ved denne tankefiguren.

Side: 533

Begreper, metode og empirisk materiale

Artikkelen tar for seg en bestemt del av middelklassekulturen, nemlig ekspertgruppenes forhold til litteratur, film, kunst, musikk osv. Jeg undersøker hva som utgjør dannelseskulturen⁴ til «middelklassen» og hvordan den eventuelt brukes i et arbeid med å trekke grenser. Bruken av klassebegrepet er her ikke bundet til en bestemt sosiologisk teori om klasser og middelklasser. Samfunnsfagene har en ambivalent holdning til «mellomlagene» og til spørsmålet om de utgjør en «klasse». I klasseteorien er det vanlig å fremheve at middelklassen er en heterogen sosial kategori, både politisk, sosialt og kulturelt. Samtidig forutsetter man ofte i den samfunnsvitenskapelige litteraturen at disse gruppene er bærere av et felles verdisett som er forskjellig fra f.eks. arbeiderklassens verdier (individualisme, instrumentalisme, «dannelse» m.m.). Men den samfunnsteoretiske interessen for fenomenet har vært større enn interessen for detaljerte empiriske studier av kollektive mønstre (Burris 1986; Archer & Blau 1993), for eksempel av hva som preger klassens kulturelle «habitus». Heller ikke norsk sosiologi kan vise til mange empiriske undersøkelser, og vi har lite slik kunnskap om middelsjiktene i Norge. Denne situasjonen gjør det naturlig å anvende en åpen, «grounded» tilnærming, der det empiriske materialet fungerer som utgangspunkt for utvikling av hypoteser og begreper, og som i sin metodologi prøver å unngå å legge inn unødige, aprioriske forestillinger om hva som er middelklassens kultur. Vi bruker således klasseterminologien for å utforske en empirisk hypotese om hvorvidt dannelseskulturen blant norske ekspertgrupper også har en kollektiv dimensjon, og for å finne ut hva som eventuelt karakteriserer denne.⁵

Vi har valgt å studere høyt utdannede, fordi vi mener dette er helt sentrale aktører i middelklassen. Grovt sett tilsvarer disse gruppene det tyske Bildungsbürgertum (Kocka 1995:16) og det anglosaksiske upper-middle class (Power, Edwards, Whitty & Wigfall 2003:2; Lamont 1994). Utdanning var den avgjørende institusjonen for formingen av forrige århundres middelklasse i vestlige land. I Norge er det i tillegg mange interessante paradokser knyttet til de kunnskapsbærende utdanningsgruppenes stilling, paradokser som henger sammen med historisk bestemte strukturer. Utvalget vårt er tilpasset Lamonts (1994) utvalg av informanter i USA og i Frankrike slik at

komparasjon blir mulig, og vi har hatt nytte av hennes metodiske design. Lamonts utvalg av informanter inkluderte personer i offentlig sektor og i profittorienterte yrker, og informanter fra flere steder (en regional dimensjon). Vi har fulgt dette designet og tatt med hovedstaden Oslo. Videre er Bergen tatt med som representant for en sentrumsfjern bykultur, og til slutt har vi tatt med Kristiansand, en mindre by med egen høyskole. Til forskjell fra Lamont har vi mer systematisk fulgt opp kjønnsdimensjonen, og i motsetning til henne har vi også hatt en spesiell interesse i å studere kunnskapsdimensjonen. Våre informanter har derfor en noe mer homogen utdanningsbakgrunn, og de har gjennomsnittlig noe mer utdanning. Denne interessen i å forfølge kunnskapsdimensjonen har påvirket utvalget på den måten at halvparten av dem vi har intervjuet i offentlig sektor har vært ansatt på universiteter, høyskoler eller andre forskningsinstitusjoner. I privat sektor har vi intervjuet både ansatte lønnsarbeidere og selvstendig næringsdrivende, med en prosentvis overvekt på den førstnevnte gruppen. Vi har ikke siktet oss inn på sjiktet av toppledere, selv om arbeidet i de gruppene vi her snakker om nødvendigvis har et visst innslag av administrasjon og ledelse. Det primære kriteriet er utdanning på minst hovedfagsnivå eller diplomer fra de vitenskapelige høyskolene (NHH, NTH m.fl.). Vi har dekket kunnskapsmiljøene naturvitenskap og teknologi (N/T), samfunnsvitenskap og humaniora (S/H), helse og medisin (H/M) (primært medisin og psykologi) og forvaltning (primært jus og økonomi, J/Ø). I tillegg til disse kriteriene (sektor, kjønn, geografisk sted, kunnskapsmiljø) har vi ønsket å spre informantene på flere fag (innad i kunnskapsgruppene) og på ulike former for yrker og stillinger.

Analysen er basert på 113 semi-strukturerte intervjuer. Utvalgsmetodikken er altså strategisk basert på disse teoretiske og analytiske kriteriene. Intervjuenes fordeling på kjønn og sektor er den samme som SSBs 2003-tall om menn og kvinner i akademiske yrker i privat og offentlig sektor. Intervjuene⁶ har vært tematisk strukturert og tatt opp utdanning, arbeid, klasse, kunnskap, ekspertrolle, familie, fritid, kulturelle fenomen med mer. Vi har trukket fram aktuelle situasjoner, tema og emner som vi mente ville kunne påkalle aktørenes engasjement, og hvor informantene på tydelige måter fikk fram hva de verdsatte og ikke verdsatte, hvordan de vurderte mennesker, hendelser,

kunnskap, kultur, hvordan de rangerte, kritiserte og legitimerte.⁷ Denne tilnærmingen gjør det mulig for informantene å beskrive sitt forhold til kulturelle fenomener med egne ord (ikke bare ved å krysse av for preferanser i et standardisert skjema). Et tema som ofte trekkes fram i forbindelse med kvalitative intervjuer er kontrolleffekter. Det vil bli diskutert i forbindelse med tolkningene.

Forskning om kultur og klasse

Et land som Frankrike er kjennetegnet av en institusjonalisert høykultur som (historisk sett) har vært hegemonisk, dvs. at dens status som høyverdig har vært anerkjent også av de som ikke har tatt del i den (jfr. Bourdieu 2002). Derfor er det meningsfullt å snakke om en legitim dannelseskultur. Det sentrale er ens forhold til denne kulturen, og etter Bourdieus oppfatning blir klasseforholdene reprodusert ved at den dominerende klassen – borgerskapet – framstår som en klasse som behersker denne kulturen gjennom sin estetiske sans og kritiske distanse (un sense critique), mens folket «nekter seg høykulturen» eller har et pretensiøst og anstrengt forhold til denne. (Borgerskapet forstås hos Bourdieu ikke bare som kapitaleiere, men også som intellektuelle, kunstnere, leger, advokater, lektorer, ansatte i embetsstillinger osv., altså grupper som faller inn under utvalget vårt.) Skolen er den viktigste institusjonen både fordi innholdet i kulturen og det høyverdige forholdet til denne blir formidlet der, og ifølge Bourdieu er både innhold og kritisk tilnærming preget av borgerskapets normer og verdier. Her ligger fundamentet for reproduksjon. Den institusjonaliserte legitime kulturen blir internalisert som den legitime kulturen. Det er mange grunner til å tvile på eksistensen av en slik nasjonalt forankret høykultur i Norge, blant annet står en slik høykultur i motsetning til mange andre trekk ved norsk modernisering (Danielsen 1998). Likevel er det slik at utdanningsgruppene i Norge tillegges mange av de samme funksjonene og rollene som tilsvarende grupper i Frankrike. Dette skulle da tilsi at disse gruppene skulle være bærere av en «legitim kultur» i Norge. Derfor er det naturlig å ta utgangspunkt i disse høyt utdannede gruppene.

Det finnes i Norge omfattende forskning om kultur. Derimot er det ganske få empirisk-sosiologiske bidrag som eksplisitt har tatt opp relasjonen mellom kultur og klasse- og/eller gruppetilhørighet. De

tydelige unntakene fra dette bildet er forskningen til Lennart Rosenlund, Jostein Gripsrud, Jan Fredrik Hovden og Arild Danielsen. Felles for bidragene fra disse sosiologene er anvendelsen av Pierre Bourdieus teorier, og særlig betydningsfullt er Bourdieus begrep om kulturell kapital. To av de nyeste studiene hvis hovedtema nettopp er relasjonen mellom kultur og klasse, er Danielsen (2002) og Hovden (2002). Disse studiene får tydelig fram at «kulturelle interesser» (Danielsen 2002:66) eller «kulturorientering» (Hovden 2002:91) er ulikt fordelt i befolkningen. Sosial bakgrunn, inntekt, utdanningslengde og -type har betydning for sannsynligheten for at en person har lest en norsk klassiker, besøkt en kunstutstilling eller vært på en klassisk konsert det siste året (eller har preferanser i slike retninger). De kartlegger imidlertid verken hva det er naturlig å betrakte som «legitim kultur» eller hvordan noen grupper med basis i den utøver (symbolsk) makt. Jeg tolker forfatterne slik at de likevel mener at kulturen reproduserer klasseforhold gjennom at forskjellige former for ulikhet legitimerer seg som naturlige. Men man må ikke reprodusere «reproduksjonslogikken» før en faktisk empirisk har undersøkt hva de høyt utdannede oppfatter som legitim kultur og om, og eventuelt hvordan, de opplever at denne kulturen aktiviseres i sosial praksis.

Bourdieus begrep om kulturell kapital endret seg relativt mye i hans forfatterskap, og det har blitt oversatt og anvendt på flere måter.⁸ Lamont og Lareaus (1988) gjennomgang av Bourdieus arbeider munner ut i følgende forslag:

to define cultural capital as institutionalized, i.e., widely shared, high status cultural signals (attitudes, preferences, formal knowledge, behaviours, goods and credentials) used for social and cultural exclusion, the former referring to exclusions from jobs and resources, and the latter, to exclusion from high status groups (Lamont & Lareau 1988:156. orig.uth.).

Lamont og Lareau understreker at for å analysere effektene av kulturell kapital, trenger en først å spesifisere hva innholdet i kulturen er. Før vi kan mene noe om hvordan kulturen brukes i et distinksjonsarbeid, må vi altså ha innsikt i hva aktørene selv betrakter som den legitime kulturen. Norske studier unnlater å gjøre dette, muligens fordi analysene hviler på en a priori forestilling om at kulturell smak kan hierarkiseres som en relasjon der den legitime kulturelle smaken (for-

stått som borgerlig dannelseskultur) framtrer som overlegen den folkelige (forstått som enklere, mer tilgjengelig kultur), dvs. at samfunnsmotsetningene mellom en utdannet middelklasse/et borgerskap og folket/arbeiderklassen gjenfinnes i deres ulike forhold til kulturelle uttrykk.⁹ En viktig oppgave for sosiologien er å problematisere disse forestillingene.

Nordmenns «kultur for natur»

Hvis kultur er viktig for den høyt utdannede middelklassen, kan vi anta at dette må gi seg utslag i anvendelsen av fritiden. Vi spurte derfor informantene hva de brukte fritiden til, og hva de skulle ønske at de hadde mer tid til. Ved å stille et slikt åpent spørsmål kommer det fram at det er andre aktiviteter enn de kulturelle som er sentrale blant disse gruppenes fritidsaktiviteter og i deres selvbilde. I kontrast til Lamonts funn gir informantene i vår studie klart uttrykk for at deres favorittbeskjeftigelse i fritiden er å være i naturen. Det kan tyde på at «Norge» har en «legitim kultur for natur». Bare noen få personer fremhever at bruken av byen og kulturlivet er det viktigste for dem. Nina Witoszek påpeker i en idéhistorisk studie av norske naturmytologier at i en nasjon uten byer, slott, ruiner eller bibliotek, erstattet naturen kulturen. «Nordmenn» fant sin stolthet i de veldige fjellmassene, fjordene og skogene (1998:44–45). Hun mener å vise at kombinasjonen av en lovprising av naturen, en sunn fornufts-pragmatisme, ortodoks kristendom, brennende patriotisme og sosialistisk agitasjon skapte en økohumanisme hos 1700-tallets prester, og at denne kulturen levde videre på 1800-tallet (Witoszek 1998:52–53). Det kan fra våre data virke som at dette er et verdirepertoar som fremdeles har stor legitimitet.

Kulturelle preferanser

Vi spurte våre informanter hva de likte av litteratur, musikk, kunst og film, og hvordan de så på «intellektuelle». Vi konsentrerte oss om det vi kan kalle den ikke-materielle kulturbruken (litteratur, musikk, film, kunst).¹⁰ Innenfor dette brede feltet snakket vi mest om litteratur. Ofte blir litteratur betraktet som den viktigste delen av den kulturelle kapitalen. Hos Bourdieu har begrunnelsen for dette vært at litteratur er den kulturformen som i størst grad blir formidlet i det franske sko-

lesystemet (Bourdieu & Passeron 2000). Forskjellene mellom Frankrike og Norge er store i den forstand at litteratur og filosofi har en langt større plass i den franske skolen. Sammenligner vi derimot litteraturens posisjon med andre kulturformer innad i Norge, kan vi si at også i Norge er litteratur den kulturformen som har vært mest sentral i skolen. I tillegg har litteraturen hatt en stor plass i den norske offentligheten. Fenomenet er av Gunnar Skirbekk begrepsfestet som poetokratiet. Mer spissformulert var Georg Johannesen da han opphøyde poetokratiet til en særegen norsk styringsform og foreslo at den norske politiske historien om det 19. århundre burde skrives i to kapitler med titlene «Wergeland» og «Bjørnson» (Johannesen 1994:74).¹¹ Disse eksemplene indikerer at litteraturen og de skjønnlitterære forfatterne har hatt en viktig plass også i det norske samfunnet. Informantene i vårt materiale har altså et nærere forhold til natur enn til kultur, og før vi diskuterer mer detaljert hvor viktig kultur er for disse middelklasserepresentantene, skal vi se hvilke kulturelle preferanser de har. Til grunn for klassifiseringen ligger informantenes beretninger om hva slags kultur de foretrekker å bruke tid på. Det er klart at disse gruppene ikke er homogene. Til tross for det, mener jeg det kommer fram tydelige trekk i materialet slik at det er grunnlag for å hevde at klassifiseringen er relativt robust. Ordlyden i de eksemplene som blir trukket fram, ligger tett opp til informantenes egne. Jeg har brukt eksempler som er typiske i den forstand at de uttrykker vanlige oppfatninger innad i gruppene.¹²

1. De som foretrekker borgerlig og/eller avantgardekultur

I gruppe 1 finner vi personer som foretrekker kulturuttrykk som ikke er umiddelbart tilgjengelige, men som krever noe mer av leseren, lytteren eller seeren. Mange i denne gruppen konstruerer et bilde av seg selv gjennom kulturbruk og kulturpreferanser. For dem er kultur en viktig del av livet. Dette gjelder 21 personer.

En kirurg i Oslo (mann, 60–70) var veldig opptatt av klassisk musikk. Han lyttet til Mozart og Bach for å få fred og ro. Når han måtte ned på dypet av store personlige problemer, foretrakk han Schubert og Sjostakovitsj. Han opplevde at egne traumer ble lindret ved å høre deres melankoli. Kirurgen så mye billedkunst, og han leste også en god del. En

psykolog i Oslo (mann, 40–50) leste Scott da han var i Dyreparken i Kristiansand, og var han i Sverige leste han Tunström eller Lagerlöf, han var glad i Umberto Eco, Ian Pears og historiske romaner. Leste av prinsipp ikke Dan Brown og annen spekulativ masseunderholdning, var glad i klassisk musikk og sang i kor, så franske og italienske filmer. En humanist i privat sektor i Oslo (mann, 40–50) omtalte det som et «prosjekt i livet» å foredle kunnskapen sin gjennom teater, konserter og litteratur. Sebald, Ibsen og Holberg var favoritter sammen med de franske eksistensialistene Sartre, Genet, Camus og Simon.

2. De som foretrekker varierte former for kvalitetskultur

Det er litt ulik profil på de personene vi har plassert i gruppe 2, men de har det til felles at de er opptatt av mange ulike former for kultur, samtidig som de er opptatt av kvalitetskriterier ved kulturuttrykkene. Dette gjelder for åtte personer i utvalget.

En høgskolelektor i Kristiansand (S/H, kvinne, 30–40) var glad i gode dokumentarfilmskapere, hun likte også Francis Ford Coppola. Hun likte godt jazz og pop fra 50‑, 60- og 80-tallet, viser, elektronika og klassisk musikk; særlig barokk og 1900-talls klassisk med Mahler som favoritt. En naturviter i et direktorat i Bergen (kvinne, 30–40) leste Pamuk, en biografi om Einstein og en krim samtidig. Hun gledet seg til å se Brokeback Mountain.

3. De som dyrker ett kulturelt fenomen

I gruppe 3 finner vi personer som i intervjuet lar det komme fram at de har stor interesse for ett spesifikt kulturelt område, men som ikke gir uttrykk for noen utpreget kulturell interesse for øvrig. Gruppen inneholder ti personer (to kvinner, åtte menn).

En fysiker (eget firma) i Oslo (mann, 60–70) fortalte at han var opptatt av kunst. Han var med i en gruppe som møttes jevnlig for å diskutere og se kunst. Bortsett fra denne kunstinteressen leste han mest Aftenposten og var ikke opptatt av musikk. En arealplanlegger i Kristiansand, cand.agric. (kvinne, 30–40) likte klassisk musikk og opera.

Side: 540

4. De som foretrekker litt av hvert, både underholdnings- og kvalitetskultur

I gruppe 4 finner vi personer som forteller at de ofte foretrekker å bruke tiden på lette former for underholdningskultur, mens de i andre sammenhenger kan sette seg ned med en tyngre bok eller gå i teater. Det er nesten bare kvinner i denne gruppen (12) som består av 13 personer.

En professor ved UiO (kvinne, 50–60, H/M) likte å se nyheter, enkle og banale collegefilmer og Idol på tv for å «blåse hjernen fri», men kunne også gå på konserter i Konserthuset. Hun leste mest krim som Grisham og Cornwell, men likte seg også godt i teater. En allmennpraktiserende lege i Oslo (kvinne, 50–60) leste både vanlige romaner (Wassmo og Coelho), men syntes også at Sandemo var kjempespennende. Hun ville aldri lest nobelprisvinnere i litteratur; de hadde for lange kompliserte setninger, mente hun. Sin egen smak betraktet hun som midt mellom kiosklitteraturen og nobelprisvinnerne.

5. De som foretrekker underholdningskultur

Den desidert største gruppen i materialet består av dem som enten ikke er opptatt av kultur i det hele tatt, eller som primært foretrekker det de ofte selv beskriver som «lett» og «middels lett» kultur til bruk for underholdning og avslapping. Noen har en stor interesse knyttet til sitt fagfelt og leser litt faglitteratur på fritiden (enten det nå var arkitektur eller psykologi), men de var uinteresserte for øvrig. Også de som bare leste aviser og ellers brukte tiden på annet enn kulturaktiviteter, havnet i denne gruppen. I et par intervjuer kom ikke preferansene tydelig fram, men informantene uttrykte liten interesse for kultur eller de uttrykte skepsis overfor kulturfeltet generelt. De har også havnet i denne gruppen.¹³ 58 personer hører hjemme i denne gruppen. Vi skal se på noen typiske uttalelser.

En siviløkonom i det private næringslivet i Kristiansand (mann, 50–60) hadde ikke sans for «høyttravendes» litteratur. Han likte det lette. Når det gjelder kunst, må en se hva det er for noe, og han hadde generelt lite til overs for «sånne kunstneropplegg». En førsteamanuensis ved UiO (kvinne, 40–50, S/H) ble irritert på de rette teaterforestillingene og stjerner i Michelinguiden, men hun ble ikke irritert av kiosklitteratur. Hun leste selv kiosklitteratur og mente det var deilig virkelighetsflukt, selv om

det blir litt kjedelig i lengden. En advokat i et stort firma i Oslo (kvinne, 30–40) ville helst se på tv og drikke vin i fritiden. Hun gledet seg til å lese den siste av Jo Nesbø som hun hadde spart til jul. Hun leste Sofies verden på nytt, og likte best actionfilmer med litt vold og sex og kjærlighet, ikke noen søtsuppefilm, men heller ikke noen veldig dyp film, hun gledet seg til å se King Kong. Hun mente hun ikke var «sånn høykultur», det ble for avansert, hun syntes høstutstillingen var helt forferdelig, men respekterte at andre kunne like det. Hun forstod ikke folk som sa de hadde vært på en jazzkonsert og at det var helt nydelig. Hun var helt sikker på at mange bare lot som de likte det. Selv tok hun heller en tur på danskebåten. En samfunnsviter i Hordaland fylkeskommune (kvinne, 40–50) prøvde seg på Hamsun-biografien, men syntes den ble for tung. Hun leste heller krim, gikk heller på kino enn i teater og gikk aldri på klassisk konsert.

På bakgrunn av denne typologien kan vi utdype hvilken funksjon kultur spiller i disse personenes liv. Vi ønsker å få fram forskjellen mellom dem som uttrykker at kultur har en danningsfunksjon, og dem som vektlegger at kultur primært blir brukt for å slappe av eller la seg underholde. Når en person forteller at han/hun oppsøker ulike kulturformer (f.eks. kunstutstillinger, konserter, teater, leser bøker av anerkjente forfattere) og det kommer fram at dette er viktig i vedkommendes liv, f.eks. gjennom beskrivelser som: «det er mer høyverdig med en god konsert eller en teaterforestilling enn en fotballkamp», eller «det er større dybde i karakterskildringene i kvalitetslitteratur», blir det brukt som en indikasjon på at kultur har en danningsfunksjon. I de to første gruppene ser kultur primært ut til å ha denne funksjonen. De er opptatt av kvalitet. Kulturelle opplevelser skal gi dem noe. Vi kan kanskje si at kultur blir brukt av disse personene for å utvikle sitt forhold til seg selv og sin forståelse av samfunnet. I de tilfellene informantene bruker uttrykk som «lett litteratur», «listepop», «actionfilmer», «ikke noe tungt», «mainstream kultur», «middelskultur» eller «midt imellom» for å beskrive sine egne preferanser for kulturbruk, har vi brukt det som en indikasjon på at kultur primært har som oppgave å få informantene til å koble av og la seg underholde. Dette gjelder for personene vi har plassert i gruppe 5. Det betyr ikke at ingen av disse personene har lest en «klassiker» eller aldri har vært på teater, men det betyr at kultur i deres liv primært

fungerer som kilde til avslapping. De er lite opptatt av å skape seg en kulturell identitet. Det samme gjelder selvsagt for dem som sier at de slett ikke bruker tid på kultur. Når det gjelder de personene som vi har plassert i gruppe 3 og 4, kan vi si at kultur for dem i noen situasjoner har en dannelsesfunksjon. Personene i gruppe 3 bruker kultur i denne betydningen når de aktiviserer seg ved utøvelse eller bruk av den kulturformen (musikk eller kunst) som de er særlig opptatt av. Når det gjelder de som er plassert i gruppe 4, kommer det fram at de av og til er opptatt med fordypning i «bøker med dybde», som en av dem uttrykker det. Flere av dem er medlem av bokklubber, og flere nevnte bøker av typiske suksessforfattere i bokklubber (Henriksen, Wassmo, Coelho, Undset, Allende). Samtidig uttrykker personene i gruppe 4 at de vel så ofte slapper av med f.eks. ukeblader, krim, tv og kiosklitteratur, og personene i gruppe 3 viser heller ikke særlig interesse for andre kulturuttrykk. Over halvparten av utvalget gir faktisk uttrykk for at kultur enten ikke er viktig, eller at den primært fungerer som underholdning. I tillegg ser vi at kulturens underholdningsfunksjon også er viktig for flere av de andre informantene.

Når det gjelder kjønn, er menn er sterkt overrepresentert i gruppe 3. De er også overrepresentert i gruppe 1 og 5. Kvinner er overrepresentert både i gruppe 2 og 4. Ser vi på alder, er gjennomsnittsalderen i gruppen som foretrekker borgerlig og/eller avantgardekultur fire år høyere enn gjennomsnittsalderen i hele utvalget.¹⁴ For de i gruppe 3 og 4 er gjennomsnittet to år under. For øvrig gir alder lite utslag. Ved å fokusere på kunnskapsmiljøene ser vi at i den gruppen som foretrekker borgerlig og/eller avantgardekultur, hadde noe under halvparten (9 av 21) samfunnsfaglig eller humanistisk bakgrunn. Vi kan også se at det i denne gruppen var det flere av dem med samfunnsvitenskapelig og humanistisk bakgrunn som trakk fram de mer eksperimentelle forfatterne (Thure Erik Lund, Marcel Proust, Albert Camus, Jean-Paul Sartre), hva vi kan kalle en litterær avantgarde, mens det blant legene, psykologene, naturviterne og sivilingeniørene var en tendens til å foretrekke det klassiske både innen litteratur og musikk. En siste viktig variabel er sosial bakgrunn, og bruker vi foreldres utdanning som indikator, er det klart at det er mange i vårt materiale som har en forelder (oftest faren, men ikke alltid) med en eller annen form for høyere utdanning. Dette samsvarer med mobilitetsforskningen i

Norge som viser at det er en klar sammenheng mellom foreldres utdanning og barnas. Har far fullført en høyere utdanning, vil barna i minst tre av fire tilfeller selv gjennomføre utdanning på universitet eller høyskole (Hjellbrekke & Korsnes 2006:116–117). Når det gjelder eliteutdanninger som jus og medisin, er det bare et par stykker i vårt materiale med disse utdanningene som ikke har foreldre med høyere utdanning. Slik sett samsvarer disse dataene med Marianne Nordli Hansens funn at akademikerforeldres barn er de som har størst sannsynlighet for å ta elitestudium (Hansen 1999). I vårt materiale ser det ut til å være høyest sosial mobilitet blant økonomene og samfunnsviterne.¹⁵ Ser vi på de personene som foretrekker borgerlig og avantgardekultur, kommer de ofte fra familier med utdanning (foreldre er ingeniører og sivilingeniører, leger, magister/hovedfags- og cand.mag.-utdannede, sykepleiere). Det som er mest interessant i denne sammenhengen er å se på de som har vært utdannings- og yrkesmessig mobile eller, om en vil, de som har vært på «klassereise». Bourdieu hevder at de som er på vei oppover («klassereisende») mangler kulturell lekenhet, og de er opptatt av korrekte kulturelle valg (f.eks. litterære klassikere, prisvinnere). Redselen for å begå feil gjør dem dessuten overkorrekte i sin språkbruk (Bourdieu 2002:331). Med bakgrunn i en slik tolkning ville man kunne forvente at de sist ankomne til gruppen av høyt utdannede i Norge ville være de som mest iherdig tilstreber en mestring av en «korrekt» dannelseskultur. Vårt materiale gir få indikasjoner på at det er den dominerende logikken i det norske samfunnet. Det er ikke slik at de personene som har foretatt slike mobilitetsreiser er veldig opptatt av kultur og bruker denne for å markere avstand til familie og barndomsvenner eller til andre som ikke har tatt høyere utdanning.

Legitim kultur?

Det er likhetstrekk mellom Hovdens funn og våre. Hovden påpeker at NHH-studenter foretrekker moderne populærkultur, og vårt materiale viser at økonomer og jurister er overrepresentert i gruppen som primært bruker kultur til å slappe av eller for å bli underholdt. Hovden fant også at medisinerstudentene oftere liker klassiske konserter og teater, og det er også medisinerne i vårt materiale som har tydeligste preferanser for klassisk musikk, teater, opera osv., i litteraturen

kalt borgerlig kultur (av Hovden kalt klassisk legitim kultur). Det er humanister og samfunnsvitere som trekker fram mer eksperimentell kultur, også det et funn som er i overensstemmelse med Hovdens. Det som ikke blir drøftet og problematisert i tidligere studier av kultur og klasse i Norge, er hva det er naturlig å oppfatte som den «legitime kulturen». Vårt materiale om den høyt utdannede norske middelklassen tyder på at i denne gruppen har kultur primært en underholdnings- og avslappingsfunksjon. I alle fire kunnskapsmiljøene vi har studert er det flest personer som foretrekker denne formen for lett tilgjengelig kultur. Mange svarer at de ikke har tid til å lese noe særlig, og får de tid, leser de faglige ting eller aviser. De fleste liker best lettlest litteratur, og særlig leses det mye krim. Flere sier at sport er den viktigste kulturelle interessen de har. Det leses biografier, reiseskildringer, familiekrøniker, realistiske romaner, tegneserier, det leses Vogue, Hytteliv og kiosklitteratur. Film er også hovedsakelig en kilde til atspredelse, og drama- og actionfilmer (gjerne amerikanske) er vanligere å se enn andre mer smale filmer. Man hører pop, rock, jazz, klassisk, punk, hip-hop, blues, R&B, folkemusikk.

Ifølge Bourdieu er det slik at dersom man behersker den legitime dannelseskulturen, kan den brukes som distinksjonsstrategi for skille seg fra andre grupper, og således kan den fungere for å legitimere og reprodusere egen makt og posisjon. Våre funn fra det norske samfunnet stemmer dårlig med dette bilde av kulturen. Hvis vi allikevel skal beholde dette perspektivet, må det gjøres noen antagelser. Slike antagelser vil måtte basere seg på mistankens hermeneutikk og ta utgangspunkt i at informantene skjuler noe. Er det f.eks. slik at informantene har holdt skjult sin egentlige kulturinteresse? Det vil si: de sier at de liker krim og rock, men i skjul leser de Ibsen og hører Mozart, evt. at de skjuler at de egentlig foretrekker en annen form for kulturbruk, men at de av en eller annen grunn ikke ønsker å oppgi hva denne er. Eller er det slik at de høyt utdannede gruppene skjuler et intellektuelt forhold til populærkulturen i tråd med Bourdieu (2002), som mener det er særlig distingverende å ha et intellektuelt forhold til vulgærkulturen? Etter vår oppfatning blir dette uttrykk for en anstrengt form for ad hoc-strategi. Dersom dette skal være rimelige tolkninger, må vi anta at informantene er uærlige, og selv om et slikt metodisk problem (kontrolleffekt) ikke kan oversees, tyder ikke våre erfaringer fra gjen-

nomføringen av intervjuene på at våre informanter «forstiller» sin egentlige kulturinteresse. I så tilfelle må vi anta at det eksisterer en gjennomført «kunstig» måte å være folkelig på («nedsnobbing») i disse gruppene av den norske middelklassen, hvor personene systematisk skjuler sin kulturbruk og sine egentlige preferanser. Det forekommer sikkert ulike former for «nedsnobbing» i det norske samfunnet, men at det skulle være den gjennomgripende logikken for middelklassens forhold til kultur i Norge, f.eks. at det skulle finnes en mengde «skapkulturalister» som holder skjult sin interesse for f.eks. videoinstallasjoner, klassisk musikk eller avantgardeteater, mens de på andre arenaer utøver symbolsk makt basert på slik kulturkunnskap, er det i lys av vårt materiale svært vanskelig å tro. Dette vil i så fall være en annen og mer subtil form for maktutøvelse enn det som ifølge Bourdieu skjer i Frankrike.

En annen tolkning kunne ta utgangspunkt i nyere studier som har vist at middelklassen ser ut til å ha endret sin kulturelle profil i retning av å like flere ulike slags kulturelle produkter, herunder populærkultur som fotball og popmusikk. For USA har Richard Peterson og Roger Kern (1996) vist at eliten har skiftet fra å være snobbete til å bli mer pluralistisk i sin tilegnelse av kulturen, eller «omnivore» som er begrepet de bruker. Også DiMaggio påpeker at mestring av høystatuskulturen bare utgjør en del av den kulturelle praksisen, og studier med liknende resultat finnes for Australia og England (se Prior 2005). En studie av norske studenters kulturelle preferanser (Gripsrud & Hovden 2000) finner også at populærkulturen har stor betydning. Det er ikke usannsynlig at «omnivore-tesen» kan forklare noe av den kulturbruken vi har observert hos representantene for den høyt utdannede middelklassen. At de siste tiårenes samfunnsutvikling på en eller flere måter har hatt påvirkning på dens kulturbruk, er troverdig. Men jeg vil argumentere for at heller ikke denne tesen fanger logikken i det norske caset. Ifølge våre data er det typiske i den norske kulturen å foretrekke underholdningskultur. Det er de færreste av våre informanter fra den utdannede middelklassen som har noe selvdanningsprosjekt hvor tilegnelse av humanistisk dannelseskultur eller modernistisk avantgardekultur inngår som en viktig del. Dette understøtter en påstand om at det ikke eksisterer en «legitim kultur» i Norge som er knyttet til en slik dannelse man gjerne forbinder med

middelklassen og borgerskapet fra Frankrike (Bourdieu 2002; Lamont 1994).

I denne sammenhengen er det viktig å være oppmerksom på nasjonalhistoriske forskjeller av politisk og kulturell art som på ulike måter har påvirket institusjonsbyggingen og moderniseringen av Norge og Frankrike. I Frankrike har dannelseskulturen en tung historisk forankring. Det franske aristokratiets sans for høykulturen, for litteraturen, vinen, maten, klærne og parfymen går flere hundre år tilbake i tid. Frankrike utviklet også en helt særegen hoffkultur med krav til retorisk eleganse, vidd og humor. Emile Durkheim (1977) viste hvordan jesuittene møtte renessansens gjenoppdagelse av den antikke kulturen ved å drille borgerskapets barn i de klassiske tekstenes form og språklige stil, og slik kunne jesuittene holde det kjetterske innholdet på armlengdes avstand. Det sentralistisk-administrative franske skolesystemet har ikke åpnet for lokale forskjeller, men har krevd at alle skal gjennom samme skolepensumet. Det faglige innholdet er i en helt annen grad enn i Norge preget av filosofi, historie og litteratur, og innholdet er bestemt av staten og universitetene (Lamont 1994:140).¹⁶ En liknende legitim dannelsestradisjon er ikke til stede på samme måte i Norge.¹⁷ De historiske grunnene til det er legio og kjente. Derfor følger bare en kort repetisjon av disse: Norge hadde ikke noe adelskap eller aristokrati, det hadde ikke store bykulturelle sentrum, storborgerskapet (kapitalistklassen) var svakt (i stedet har det vært mange små enheter, og moderniseringen har vært preget av en «demokratisk kapitalisme») (Sejersted 1993), kirken hadde ikke i samme grad som i katolske land utviklet noen tradisjon for lærde tekstfortolkninger, og sammenlignet med andre vestlige nasjoner etablerte de høykulturelle institusjonene seg sent i Norge (Danielsen 1998). De rurale motkulturelle bevegelsene var sterke (målrørsla, avholdsbevegelsen og pietismen). Sammenhengene mellom de gamle motkulturene og underholdningskulturens sterke stilling i Norge i dag krever større forklaringer enn det som er lagt opp til i denne artikkelen.¹⁸ Det viktige i denne sammenhengen er at vårt materiale tyder på at den høyt utdannede middelklassen foretrekker underholdningskultur, og at de stort sett ikke har vanskeligheter med fortelle om disse preferansene. Det virker som at det er dette som er den «legitime kulturen» i Norge.

Side: 547

Den «legitime kulturens» moralske forankring

Hvis vi ser litt nærmere på vårt materiale, kommer det til syne flere trekk ved den «legitime kulturen» hos de høyt utdannede. Blant annet er det slik at de fleste informantene sier at kulturell smak er noe subjektivt. En kvinne (40–50, S/H) i et departement uttrykte det på denne måten:

[D]et lille jeg har lest av poesi gjorde jeg før jeg begynte å studere engelsk. Og der skulle jeg tolke de jævla diktene helt i hjel. Og etter det har jeg knapt [...] jeg ikke kommet meg helt.

Mange knytter ikke kunnskap om kultur til kulturelle opplevelser. Å tilegne seg et større tolkningsrepertoar for å få flere innganger til og en bredere forståelseshorisont i forhold til dikt, blir her betraktet som et minus. Det ser ut til at kulturopplevelser skal appellere til følelser framfor til intellektet. Dette ønsket vi å utforske ytterligere, og på dette punktet hentet vi inspirasjon fra Luc Boltanski og Laurent Thévenots arbeider. Basert på en kombinasjon av empiriske studier og politisk filosofi, har Boltanski og Thévenot utviklet en teori om hvordan mennesker i ulike situasjoner tester sine «judgments and justifications» ved å se hvilke objekter og personer som i forskjellige situasjoner trekkes fram og «gjøres relevante» i menneskers vurderingspraksiser (Boltanski & Thévenot 2006). Ved å konstruere en «litteraturtest» for informantene, undersøkte vi hvilke argumenter og verdier aktørene mobiliserte når de vurderte og kritiserte litteratur.¹⁹ Vi spurte f.eks. om man kan si at Dag Solstad er en bedre forfatter enn Anne Holt (her har vi brukt ulike forfattere). Majoriteten av informantene (68 prosent) har problemer med slike rangeringer. Noen trekker på skuldrene og sier at alle må få ha sin egen smak, mens andre reagerer med indignasjon.

En arkitekt i Oslo (mann, 60–70) likte ikke at det liksom var vedtatt at Kjartan Fløgstad var bedre enn Unni Lindell. En mannlig advokat (40–50) i Kristiansand likte best å høre på Bjørn Eidsvåg og Åge Aleksandersen. Han mente at kultur kunne sammenlignes med demokratiet. «Er det demokrati hvor alle borgerne kan gå og avlegge sin stemme, om de liker Bondevik eller Stoltenberg, eller skal eliten bestemme dette [...] og det er litt sånn med kultur også. Hvis de fleste liker popmusikk, er det

fordi smaken er der. Da skal man respektere det. [...] Hvis 100 000 leser Margit Sandemo og 2000 leser Hamsun, så kan man ikke rakke ned på de som leser Sandemo.» En siviløkonom i det private i Kristiansand (mann, 50–60) ville synes synd på en litteraturviter om denne sa at Karl Ove Knausgård var en bedre forfatter enn en krimforfatter. Han ville synes det var stakkarslig. Etter hans oppfatning kunne man ikke felle kvalitetsdommer når det gjaldt kultur. En departementsansatt kvinne (40–50, S/H) mente at å si at Solstad er bedre enn Liza Marklund var intellektuelt snobberi, og åndssnobberi skulle man vokte seg vel for. En mannlig seksjonsoverlege (50–60) i Bergen hadde selv ingen formening om hvorvidt Solstad var bedre enn Sandemo, men han mente at dersom 100 000 leste Solstad og 200 000 leste Sandemo, hadde alle 300 000 rett på samme respekt. Hadde han sittet på toget og det satt to personer vis-à-vis ham; den ene leste Kjartan Fløgstad og den andre leste en legeroman, ville han ikke tenkt forskjellig om dem. Populærkultur, hva betyr det? spurte han. At noen er mer intelligente og mer skolerte? Han ville ikke kunne si at Solstad er bedre enn Holt, og hadde en litteraturprofessor sagt det, hadde han tenkt at ja, kanskje etter professorens kriterier, men etter hans egne kriterier er Staalesen bedre enn Solstad, og «det behøver ikke bety at jeg er mindreverdig, ikke sant?». En advokat i det private i Bergen (kvinne, 30–40) mente at å si at Fløgstad var en bedre forfatter enn Sandemo var en typisk arrogant holdning. Det var nedlatende overfor alle dem som faktisk likte Sandemo bedre. En informasjonsrådgiver (kvinne, 20–30, Ø/J) i Oslo hadde en venn som leste Shakespeare på sengen mens han tok notater. Han prøvde å overbevise henne om at han gjorde det av interesse og at det ikke bare var «pretensiøst pisspreik». En psykolog på et offentlig sykehus i Oslo (mann, 40–50) fortalte at han ikke følte seg så intellektuell. Når noe ble definert som høykulturelt, da lyste det en varsellampe for ham. Av den grunn unngikk han å lese bøker og se filmer som fikk terningkast seks. Når noe ble definert som spesielt god litteratur eller spesielt gode filmer, da visste han at han ikke var i målgruppen, det var for avansert for ham.

En slik vurdering av litteratur får fram en annen logikk enn den kulturelle distinksjonslogikken. I bedømmelsen av hva som har stor kulturell verdi, ville man kanskje forventet at disse representantene for middelklassen hadde trukket fram profesjonelle akademiske og

kulturelle eksperter, titler, erfaring, kompetanse, metoder, hierarkier osv. Men det skjer ikke i Norge. Det er vanskelig å få øye på en slik måte å forsøke å klassifisere og vurdere kulturelle produkter på. Det som holdes utenfor i denne situasjonen er faglig kunnskap, litteraturprofessorer og kritikere, kvalitetsprinsipper, kunstnerisk storhet, høyverdig smak, hierarkier, kompetanse osv.

Det virker derfor ikke som at kultur som felt har noen autonomi i Norge. Det er vanskelig å finne tegn til «en kultur for kultur» med tydelige hierarkier og vurderinger. Informantene i vårt materiale gir uttrykk for at rangeringer i seg selv er problematisk, og det fremmes kritikk mot dem som foretar slike rangeringer. Den høyt utdannede middelklassen, slik den framtrer i våre data, mener det er udemokratisk å si at noe er bedre enn noe annet, den mener det er stakkarslig å felle kulturelle dommer, og å hevde at en kanonisert forfatter er bedre enn en kioskforfatter er uttrykk for arroganse, nedlatenhet, ja, det er til og med et eksempel på at andre behandles som mindreverdige.²⁰ All smak er individuell, man liker ikke at «noe er vedtatt» å være bedre enn noe annet, man skal ha respekt for alle osv. Eksemplene er mange. Vi ser at forsøk på hierarkisering og rangering blir sanksjonert, nærmest på bourdieusiansk vis, av middelklassen selv. På mange måter utøver våre informanter altså en normativ kritikk av selve distinksjonslogikken. En kulturell domfellelse oppleves ofte samtidig som en dom over et menneske. Derfor virker det som at den «legitime kulturen» er moralsk forankret i en form for demokratisk folkelighet. Å felle kulturelle dommer likestilles med det å felle moralske dommer.

Også blant de personene (ca. 32 prosent) som mener at det er greit å si at noen former for kultur (som oftest er det litteratur vi har snakket om) er bedre enn andre, er det en hovedregel at også disse modererer seg og foretar sine rangeringer med stor grad av ambivalens og gardering. Dette kommer til uttrykk på flere måter. En lektor i en videregående skole i Bergen (kvinne, 40–50, S/H) sier f.eks. at hun synes nok at Atle Kittang bør ha lov til å si at Solstad er en bedre forfatter enn Anne Holt, basert på noen kriterier, men det er et problem hvis det innebærer at folk ikke tør kjøpe Holt. Man må ikke alltid kvalitetsvurdere, sier hun. En annen variant er de som godtar rangeringer, men som ikke vil knytte det til klasse. En mann med eget firma i Kristiansand (50–60, N/T) fortalte at han var glad i mange ulike for-

mer for kultur, og han syntes det var greit å rangere kulturuttrykk. Det handlet om kunnskap, mente han. Men hvis kultur ble brukt som klasseidentifikasjon, da var det et problem. Hvis han hadde vært sammen med folk som strevde etter å klatre i klassene og møtte til klassisk konsert i smoking, da ville han ha dratt ned buksene og lagd skandale. Ytterligere en utgave av dette fenomenet er de personene som etter å ha fortalt at de selv foretar kulturelle dommer og rangerer, føler behov for å fortelle at de har venner og familie som foretrekker helt andre former for kultur. En kvinnelig kunsthistoriker (60–70, S/H), ansatt i det offentlige i Oslo, sa at hun foretrakk Ibsen framfor Sandemo, men hun så ikke ned på folk som foretrekker Sandemo. Søsteren hennes likte Sandemo, og de var jo like gode venner for det. En mannlig psykiater i det private i Oslo (50–60) var opptatt av meningsfull kultur. Han ble spurt om det betydde noe for ham om personer likte kiosklitteratur og populærmusikk. Ja, kanskje, men på den andre siden hadde han venner som syntes det var herlig med slikt. Materialet viser altså at også blant de personene som foretar kulturelle rangeringer og hierarkiseringer er det samtidig stor uvilje mot å trekke grenser basert på kulturelle dommer. De fleste har ikke problemer med ikke å trekke grenser, det er selve grensetrekkingen som er problematisk.

Også i denne sammenhengen kan det være grunn til å kommentere problemet med kontrolleffekter. En innvending som har blitt fremmet overfor disse funnene er at informantene i intervjusituasjonen muligens unngår å felle kulturelle smaksdommer, fordi de vil framstå som «anstendige mennesker». Semantisk fylles termen «anstendig» her med et moralsk innhold. Jeg oppfatter det «anstendige» (i denne moralske betydningen) som et funn, og det kommer fram gjennom en sammenligning med Lamont. Hennes informanter fra Frankrike opplever det som helt legitimt å felle kulturelle smaksdommer, de fremstiller sin kulturelle smak som noe annet enn den gjennomsnittlige «common taste» (Lamont 1994:103), og flere beskriver hvor viktig det er for dem å skille seg ut (Lamont 1994:101, for et fint eksempel). I Norge går man langt i å fremstille sin smak som gjennomsnittlig. Det er viktig ikke å skille seg ut. Mann, 40–50, N/T ansatt i et direktorat:

Men god smak har kanskje en, kall det den mellomtingen, man kjøper en bil som er fornuftig, man kjøper et hus som er fornuftig i forhold til det behovet man har, man innreder det slik det er fornuftig, man går på en ... en restaurant, og, og, og spiser i forhold til ... ikke i forhold til lommeboken, men i forhold til hva som er god mat og god servering. Man går og ser noen filmer som man synes er OK, man går ikke og ser på en film fordi at man må gå og se den. Det blir kanskje litt sånn ... gylne middelvei. Man kler seg i de klærne man synes er behagelig å gå i og sånn. Men verken du eller jeg må ha akkurat de merkeklærne på oss, men synes det er klær som er all right å gå i. Den type ting. Jeg skal ikke påstå at jeg har veldig god smak, men ... det er ... ja.

Mann, 40–50, J/Ø ansatt i et departement:

F: Ja. Ja, nei, jeg vet ikke om du har noe å legge til ellers på egne vegne?

[...]

I: Det må jo være å være en lykkelig gjennomsnittmann, er det ikke det han synger han Åge Aleksandersen: Jeg vil være en lykkelig gjennomsnittsmann ...

F: Ja.

I: ... som hører hjemme i et gjennomsnittsland.

[...]

F: Er det mottoet ditt, det?

I: Jeg tror det er dét den store middelklassen i Norge prøver å være.

At «anstendighet» (qua «moral») per se skulle være mer legitimt er jo ikke tilfellet, men har etter min mening å gjøre med den norske kulturen, hvilket nettopp en sammenlikning med Lamonts funn tydeliggjør. F.eks. legger flere av de franske informantene hennes kulturelle betydninger inn i det å være «anstendig».²¹ Det franske samfunnets vekt på utdanningsmeritter og kulturell dannelse har som sagt en lang historie,²² og den franske institusjonelle samfunnsformasjonen hviler på en aksept av utdanningsmessige og kulturelle hierarkier som en dypt forankret kulturell struktur. En slik aksept av utdannings- og kulturelle hierarkier er ikke til stede i Norge. Særtrekket ved det norske

samfunnet virker å være en egalitarianisme hvor motstand mot hierarkier er den mest fremtredende kulturelle strukturen. Som en ung aksjemekler i Oslo uttrykker det (mann, J/Ø, 30–40):

[V]i synes jo gjerne at en by som Oslo kunne fortjent et operabygg, men på mange måter har jeg vel mer sansen for et forslag som en stund var fremme, om å ha et operaskip som kunne dra rundt kysten og være tilgjengelig for folk flest da. ... Så jeg synes at disse riksutstillingene er mye mer demokratisk og sosialt, at man kan reise rundt og være tilgjengelig enn at det skal være et smykke som ligger i landets hovedstad hvor ellers også veldig mye annet ligger.

Det ser altså ut til at kulturelle dommer oftest blir felt på bakgrunn av følelser og opplevelser. Majoriteten av informantene mener det er illegitimt i Norge å si at et kulturelt produkt a er bedre enn annet kulturelt produkt b. Folk som feller denne typer dommer med pretensjoner om å transcendere sin egen subjektive emosjonelle dom, gjør seg skyldig i å felle moralske dommer. Kultur har for våre informanter lite å gjøre med kunnskap og kvalitet. Den manglende kulturelle autonomien gjør grensene mellom kultur og moral utydelige. De som faktisk foretar kulturelle rangeringer legger, som vist ovenfor, ved sin kulturelle dom et «moralsk tillegg». Det moralske tillegget viser igjen fram den høyt utdannede middelklassens behov for å avstå fra å bruke kultur til å trekke grenser mellom mennesker. Den som i tillegg til å være glad i vanskelig tilgjengelig kultur også mener kulturuttrykk kan rangeres basert på kunnskapskriterier og faglig autoritet, framstår som en anomali i middelklassekulturen slik den kommer til uttrykk i våre data. Dersom en person dessuten skulle trekke grenser mot dem som foretrekker Anne Holt og Margit Sandemo, fotball og Idol på tv osv., ville vedkommende ha vært en sjelden sjel med et stort legitimitetsproblem. I vårt materiale er det ikke mer enn tre–fire personer som passer til en slik karakteristikk. Det som finnes av «elitekultur» i Norge er gjenstand for «sanksjonering». Det ser ut til at også den høyt utdannede middelklassen både er og legitimerer seg som «folkelig». Det er derfor vanskelig å se for seg hvordan kulturell kapital (i betydningen kjennskap til litteratur, kunst og musikk) kan brukes som en sosial ekskluderingsmekanisme i Norge slik vi kjenner det fra for eksempel Frankrike. Hvem er de dominerende i «the Norwegian

game of culture?» For å svare på dette spørsmålet ser det ut til at vi må snu Bourdieu på hodet: det er ikke «arbeiderklassen» som nekter seg selv det som den høyt utdannede middelklassen og overklassen nekter for dem, men der det finnes dannelseskultur i Norge, nekter «middelklassen» seg bruk av denne fordi «arbeiderklassen» nekter dem den. «Det der er ikke noe for oss,» sier den franske arbeiderklassen om den «høye» kulturen (Bourdieu 1995:225), og det samme sier den norske høyt utdannede middelklassen om tilsvarende former for kultur. Legitimeringsbyrden legges på dem som liker vanskelig tilgjengelig kultur og som mener det eksisterer kvalitets- og kunnskapsbaserte hierarkier i kulturen.²³ Dette bildet av en middelklasse som vegrer seg for kulturelle og kunnskapsmessige hierarkier kommer også til overflaten når de blir oppfordret til å fortelle hva de legger i det å være intellektuell:

«Det er noe negativt, lesehester, det gir negative følelser. Professorlignende, den retningen» (mann, 50–60, J/Ø, Kristiansand). «Det ligger i ordet at noen er mer høyerestående enn andre. Det er ekskluderende» (kvinne, 30–40, N/T, Kristiansand.) «Fryktelig slitsomt begrep. Det er en kulturelite som er åndssnobber, de som har vært for lenge i det akademiske og ikke kjenner virkeligheten, de er nedlatende overfor de som f.eks. ser Idol» (kvinne, 40–50, S/H, Kristiansand). «Et problematisk begrep, det er så mange som prøver å være det ved å iscenesette seg selv, særlig i Oslo-området er det en snobbete kulturelite» (kvinne, 50–60, S/H, Kristiansand). «Synes at folk som ser seg som intellektuelle og som sier at andre ikke er det, er åndssnobber» (mann, 40–50, J/Ø, Oslo). «Det er knyttet til kunnskapshungeren. Mannen min har ungdomsskole og ikke noe mer, og han er mye mer intellektuell enn meg. Han jobber i Oslo kommune med å legge stein i gata om sommeren og jobber i Holmenkollbakken og lager gode skispor om vinteren» (kvinne, 50–60, H/M, Oslo). «Det er positivt, men samtidig noe sært» (kvinne, 50–60, S/H, Oslo). «En som er boklærd, men kanskje også en genial håndverker som f.eks. er flink til å rosemale dører» (mann, 60–70, N/T, Oslo). «Norske intellektuelle er slike som ikke er klar over at det fotball-VM midt under fotball-VM, og da er du veldig lite samfunnsorientert» (mann, 30–40, S/H, Oslo). «De slitsomt intellektuelle er kanskje usikre og må bevise noe» (kvinne, 20–30, J/Ø, Oslo). «Det er ikke akkurat et stempel jeg ville hatt

på meg» (mann, 30–40, J/Ø, Bergen). «Legger noe negativt i det, noe selvhøytidelig, noe som er nedlatende overfor andre» (kvinne, 50–60, N/T, Bergen). «Et tenkende menneske, gjerne en autodidakt på traktor» (mann, 50–60, N/T, Bergen). «Blir ofte et skjellsord. En mann med briller og skjegg som sitter for mye og tenker og skriver, og som mangler nær livet-opplevelser og har mistet bakkekontakten» (mann, 50–60, N/T, Bergen).

Utsagnene utdyper ambivalensen til de høyt utdannede gruppene. Denne ambivalensen er påfallende, og noen av utsagnene kommer endog fra ansatte fra universiteter og høyskoler.²⁴ En strategi er å forsøke eksplisitt å vise at intellektualitet er noe folkelig (eller noe som er løsrevet fra høyere utdanning): en autodidakt på traktor, en håndverker som er flink til å rosemale, eller en kommunearbeider som legger brostein og kjører opp skispor om vinteren. Andre beskriver intellektuelle som noe sært og virkelighetsfjernt. Noen av disse høyt utdannede personene er til og med skeptiske og fiendtlige til intellektuelle. Felles for disse er at de opererer med en kritikkfigur hvor prinsippet for «det gode» handler om en form for folkelig likeverdighet. Dette innebærer f.eks. at personer som gjennom utdanning og jobb har opplevd vertikal sosial mobilitet, sjelden prøver å tilpasse seg en ny (klasse-)kulturell smak. Tvert imot er det minst like viktig å vise at de kulturelt sett er som før. Det legitime er det folkelige, ikke det borgerlige. Det betyr at en, ifølge Bourdieu, fransk strategi hvor man kan konvertere sin «kulturelle kapital» til andre kapitalformer og således klatre i det sosiale hierarkiet, neppe vil være suksessfull i Norge. Forsøk på å kulturell «brifing» vil hele tiden innebære en fare for å bli sanksjonert av den folkelige koden.

Om det som er «harry»

Selv om det altså er lite som tyder på at man trekker grenser på bakgrunn av dannelseskultur, slik som beskrevet ovenfor, behøver ikke det bety at kultur ikke kan brukes til å trekke grenser i Norge. Kanskje finnes det en annen form for legitim kultur som er forankret i det norske samfunnet, og som kan brukes i sosiale grensedragningsprosesser. Det gjenstår i så tilfelle å identifisere denne empirisk. Det er f.eks. ikke usannsynlig at det i noen sektorer i det norske samfunnet vil være slik at man må beherske spesifikke (sub)kulturelle koder for å

få innpass. Kanskje er det også slik at «materiell kultur» som merkeklær, interiør, utenlandsreiser osv. er viktigere enn en «ikke-materiell» kunnskaps- og dannelseskultur. Det har blitt påpekt at middelklassen lager tydeligere distinksjoner når det kommer til «bad taste» (Lamont 1994), «cultural dislikes» (Bryson 1996) og «disgusted subjects» (Lawler 2005). Selv om vi har spurt informantene om hva de synes er god og dårlig smak, har vi ikke vært ute etter å kartlegge systematisk de materielle formene for god og dårlig smak, hvilke biler folk kjører, hvilke klesmerker som har betydning, hva slags interiør folk utstyrer sine hjem med osv. Men også i våre data det kommer fram et bilde av hva de opplever som «harry» eller uttrykk for dårlig smak. Eksempler på dét er å dra på chartertur til Syden, dra til Sverige for å kjøpe billig kjøtt, stygge bygg, grilldress, store biler, treningsdress, blomstrete tapeter, furumøbler, tørkede roser osv. Det man også betrakter som er harry, er folk som «flasher» mye penger. Boblebad på hytta, store båter, dyr champagne på restaurant. Den høyt utdannede middelklassen knytter ikke «harryhet» eller dårlig smak bare til arbeiderklassen eller til folk med lavere utdanning eller dårligere betalte jobber. Ifølge informantene i vårt materiale er det minst like legitimt å knytte «harryhet» til den økonomisk privilegerte klassen. Men også slike holdninger om dårlig smak holdes delvis i sjakk av egalitære strukturer. Blant flere eksempler kan ett trekkes fram. En kvinne (30–40, N/T, Kristiansand) fortalte at hun synes det er litt harry med countrymusikk, selv om mannen hennes synes det er helt topp. Grensene som trekkes er svake og stikker ikke særlig dypt.

Moralen i den norske middelklassen: typisk norsk å ville være «god»

Vi har sett at kulturelle vurderinger i Norge må «vaskes i moral». Med Boltanski og Thévenot kan vi si at dersom kulturelle vurderinger skal ha legitimitet, må de bestå en moralsk «prøve» (2006:133). At det eksisterer slike nære forbindelser mellom kultur og moral, blir lettere å forstå når vi ser hva som har prestisje i Norge. Det ligger ikke innenfor rammene av denne artikkelen å utvikle dette, her skal jeg bare kort antyde noen empiriske trekk som kaster lys over dette fenomenets betydning for kulturforståelsen. På spørsmål om hvem man beundrer/ser opp til/har stor respekt og sympati for, gir våre data et

overveldende tydelig svar. Man har respekt for de menneskene som gjør noe godt for andre. Dette er enten sliterne i helsevesenet (hjelpepleiere, vernepleiere og sykepleiere) eller industriarbeiderklassens hverdagshelter. En sivilingeniør, nå bedriftsrådgiver og administrerende direktør og eier av et lite selskap, uttalte seg representativt om hvem han hadde respekt og sympati for i samfunnet:

«Jeg tenker med stor sympati på sykepleiere, hjelpepleiere, særlig hjelpepleiere. Jeg har jo vært frisk hele mitt liv, men noen ganger har jeg vært nødt til å besøke noen på et sykehus, og når jeg ser på hvordan de løper og hvordan de er hyggelige og hvordan de behandler alle med omsorg, så pleier jeg alltid sitte en liten stund i bilen før jeg går hjem og tenke at ok, her er det noen ting, sånne folk har jeg stor sans for. Og så har jeg sansen for sliteren, jeg synes på en måte, ja, folk som finner sin plass i livet og som sliter og jobber, men som har et fullverdig liv, ja, får barn, oppdrar barn til flotte samfunnsborgere, som ikke kommer i avisen, ikke sant, for de har gjort skjellsettende ting, men som går på jobben hver morgen og er der ti på syv. Jeg husker disse her folkene så godt i fra min tid da jeg var produksjonsdirektør [i et skipsverft], fordi at jeg kom jo fra et miljø, Bodø var jo en funksjonærby, ikke sant, forsvaret, fylkesadministrasjonen, skole og alle de greiene der, og så kom jeg da til, og de jobbet og sleit og de satt der under beddingen klokken ti på syv om morgenen når det var kaldt og jævlig der, sirenen gikk klokken syv, smokk så var de i jobb. Og jeg lærte veldig mye av disse folkene, og så delte vi ut sånne klokker, det var fest over det, og så skulle jeg holde tale for disse folkene og sånn, og så oppdager jeg at her sitter han som jeg skal gi klokke til, han er femtegenerasjonssveiser, ikke sant, og da har han dresset seg opp med blå dress og greier, du ser at den er helt ny, og mor har vært hos frisøren og tatt permanent eller hva det heter for noen ting, og så er dette her et stort øyeblikk i deres liv, og så er det femtegenerasjon, og hvis du da ikke fatter situasjonen og blir ydmyk, da skal du ta med deg lederkofferten din og pelle deg der ifra. Disse sliterne som aldri blir sett, som holder samfunnet sammen, de har jeg stor beundring for, også fordi at disse her, når du snakker med dem, har en veldig stor livserfaring.»

Enda tydeligere er det at disse middelklassegruppene beundrer og ser opp til personer som jobber i Frelsesarmeen, Røde Kors, Redd Barna, Bellona, Kirkens Nødhjelp, Kirkens Bymisjon, Leger uten grenser,

NORAD, Amnesty, Naturvernforbundet; noen trekker fram personer som Mor Theresa, Nelson Mandela, Kofi Annan, Jan Egeland, El Baradei. Det finnes en og annen person som sier at de beundrer en forfatter eller en intellektuell akademiker, og det finnes et par stykker som beundrer «the selfmade business man», men dette er unntakene. I Norge ser man opp til personer som utøver godhet og altruisme, som kjemper for rettferdighet og miljø osv., både de som gjør dette i det små og de som arbeider på den internasjonale arenaen. På spørsmål om hva de legger vekt på i barneoppdragelsen, trekker informantene fram verdier som ærlighet og toleranse. Det som har prestisje i Norge er å være «god»; jobbe frivillig med veldedighetsarbeid og å jobbe profesjonelt med rettferdighets‑, fattigdoms- og miljøspørsmål. Dette ser ut til å gjelde for begge kjønn, i både offentlig og privat sektor og i alle generasjoner. Det kan se ut til at et slikt moralsk evalueringsrepertoar framstår som en felles kulturkode i Norge, der karaktertrekk som ærlighet, vennlighet, toleranse, omsorg for andre, demokratisk innstilling o.l. blir understreket. Dette virker å være dypt forankret i kulturen og internalisert også i middelklassens identitet på en slik måte at det fører til en form for usikkerhet, ambivalens og selvjustis (kanskje til og med selvforakt) som «hindrer» dem i å bruke kunnskap og kultur²⁵ aktivt i et grensearbeid mellom seg selv og andre, fordi dette knyttes så intimt sammen med moralske og demokratiske vurderinger. Mye tyder på at i en egalitær kultur som den norske, der økonomiske, kunnskapsmessige og kulturelle hierarkier hele tiden utsettes for kritikk, der blir prestisjen knyttet til det moralske.²⁶ Det kan se ut til at det blant disse gruppene i Norge er langt viktigere å være moralsk høyverdig enn det er å ha sosioøkonomisk eller kunnskapskulturell suksess. Grunnen til det er kanskje at moral er noe anti-hierarkisk. Fordelingen av moral i befolkningen må antas å være demokratisk. I den egalitære norske kulturen kan det se ut til at anti-hierarkiske moralske verdsettinger fungerer som et evalueringsrepertoar som har en regulerende og modifiserende funksjon overfor andre verdsettinger. Det er typisk norsk å ville være «god».

Dannelseskulturens betydning som identitetsskaper og maktmiddel for en utdannet middelklasse må knyttes til kulturens status i ulike land.²⁷ På bakgrunn av vårt materiale er det altså vanskelig å gi dannelseskulturen en slik viktig funksjon i Norge. Likevel preges den nor-

ske offentlige debatten av hyppige utspill om kulturelitenes dominans og arroganse. En hypotese kan være at det muligens eksisterer en liten medial «kulturelite» som faktisk er arrogant på vegne av folkelig smak, men som i kraft av sin tilgang til media langt oftere er deltakere i kulturdebatter enn den vanlige representanten for den høyt utdannede middelklassen. Men det er også samfunnsvitere som driver med offentlig kritikk av det de tilsynelatende oppfatter som en folkeforaktende dannelseselite. En vitenskapssosiologisk hypotese kan være at slike forestillinger er slitesterke, fordi en ikke har vært varsom nok i teoriimporten. Teorier, som etter å ha blitt institusjonalisert, også har virket styrende for empiriske studier. En annen hypotese kan være at styrken de moralske verdsettingene har i det norske samfunnet, også kommer til uttrykk i selve denne tilbøyeligheten til å kritisere et bilde av en folkeforaktende dannelseselite. Slik kritikk har rett og slett høy moralsk legitimitet.

Referanser

Archer, Melanie & Judith R. Blau (1993), «Class Formation in Nineteenth-Century America: The Case of the Middle Class». Annual Review of Sociology, 19:17–41.

Barth, Erling, Kalle Moene & Michael Wallerstein (2003), Likhet under press. Utfordringer for den skandinaviske fordelingsmodellen. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Boltanski, Luc (1984), «How a social group objectified itself: ‘cadres’ in France, 1936–45». Social Science Information, 23: 464–492.

Boltanski, Luc & Laurent Thévenot (2006), On Justification. Economies of Worth. Princeton og Oxford: Princeton University Press.

Bourdieu, Pierre (1995), Distinksjonen. En sosiologisk kritikk av dømmekraften. Oslo: Pax Forlag.

Bourdieu, Pierre (2002) [1984], Distinction. A Social Critique of the Judgement of Taste. Cambridge og Massachusetts: Harvard University Press.

Bourdieu, Pierre & Jean-Claude Passeron (2000) [1970], Reproduction in education, society and culture. London, Thousand Oaks og New Delhi: Sage.

Brint, Steven (1994), In an age of experts: the changing role of professionals in politics and public life. Princeton, N.J.: Princeton University Press.

Broady, Donald (1991), Sociologi och epistemologi. Stockholm: HLS Förlag.

Bryson, Benthany (1996), «’Anything but Heavy Metal’: Symbolic Exclusion and Musical Dislikes». American Sociological Review, 61:884–899.

Burris, Val (1986), «The discovery of the new middle class». Theory & Society, 15:317–349.

Butler, Tim & Mike Savage (1995), Social change and the middle classes. London og New York: Routledge.

Danielsen, Arild (1998), «Kulturell kapital i Norge». Sosiologisk tidsskrift, 6:75–106.

Danielsen, Arild (2002), «Hvor individuelt er individets forhold til kulturen?». I: Svein Bjørkås, red., Individ, identitet og kulturell erfaring. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Danielsen, Arild (2006), Behaget i kulturen. En studie av kunst- og kulturpublikum. Oslo: Norsk kulturråd.

DiMaggio, Paul (2004), «Gender, networks, and cultural capital». Poetics, 32:99–103.

Duell, Jason (2000), «Assessing the literary: intellectual boundaries in French and American literary studies». I: Michéle Lamont & Laurent Thévenot, red., Rethinking comparative cultural sociology. Cambridge: Cambridge University Press.

Durkheim, Emile (1977), The Evolution of Educational Thought. London, Henley og Boston: Routledge & Kegan Paul.

Elster, Jon (1981), «Snobs». London Review of Books, 3:10–12.

Ericsson, Tom, Jørgen Fink & Jan Eivind Myhre (2004), The Scandinavian middle classes 1840–1940. Oslo: Unipub.

Fagerheim, Svein Jarle (2006), Det verdige mennesket i den øvre middelklassen. En studie av symbolske grenser. Hovedfagsoppgave, Universitetet i Bergen.

Gartman, David (2006), «Kultur som klassesymbol eller massetingliggjøring? En kritikk av Bourdieus Distinksjonen». Agora, 24:213–245.

Gieryn, Thomas F. (1983), «Boundary-Work and the Demarcation of Science from Non-Science: Strains and Interests in Professional Ideologies of Scientists». American Sociological Review, 48:781–795.

Gripsrud, Jostein & Jan Fredrik Hovden (2000), «(Re)Producing a Cultural Elite? A Report on the Social Backgrounds and Cultural Tastes of University Students in Bergen, Norway». I: J. Gripsrud, red., Sociology and Aesthetics. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Gunn, Simon (2005), «Translating Bourdieu: cultural capital and the English middle class in historical perspective». The British Journal of Sociology, 6, 1:49–64.

561Hansen, Marianne Nordli (1999), «Utdanningspolitikk og ulikhet. Rekruttering til høyere utdanning 1985–1996». Tidsskrift for samfunnsforskning, 42:172–203.

Hjellbrekke Johs & Olav Korsnes (2006), Sosial mobilitet. Oslo: Det Norske Samlaget.

Hovden, Jan Fredrik (2002), «Arvingane: Studentar og kulturinstitusjonane». I: Svein Bjørkås, red., Individ, identitet og kulturell erfaring. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Johannesen, Georg (1994), «Den glemte Bjørnson». I: Georg Johannesen, Moralske tekster. Oslo: J.W. Cappelen Forlag.

Kocka, Jürgen (1981), «Class formation, interest organisation, and public policy: the origins of the German white collar class in the late nineteenth and early twentieth centuries». I: Suzanne D. Berger, red., Organizing Interests in Western Europe. Cambridge: University Press.

Kocka, Jürgen (1995), «The Middle Classes in Europe». Journal of Modern History, 67:783–806.

Lamont, Michéle (1994) [1992], Money, Morals, and Manners. The Culture of the French and American Upper-Middle Class. Chicago: The University of Chicago Press.

Lamont, Michéle & Annette Lareau (1988), «Cultural capital: Allusions, gaps and glissandos in recent theoretical developments». Sociological Theory, 6:153–168.

Lamont, Michéle & Laurent Thévenot (2000), «Introduction: Toward a renewed comparative cultural sociology». I: Michéle Lamont & Laurent Thévenot, red., Rethinking Comparative Cultural Sociology. Cambridge: Cambridge University Press.

Lawler, Stephanie (2005), «Disgusted subjects: the making of middle-class identities». The Sociological Review, 53:429–445.

Lien, Marianne E., Hilde Lidén & Halvard Vike, red. (2001), Likhetens paradokser. Antropologiske undersøkelser i det moderne Norge. Oslo: Universitetsforlaget.

Loga, Jill (2002), «Godhetsdiskursen». I: Kjell Lars Berge, Siri Meyer & Tom Are Trippestad, red., Maktens tekster. Oslo: Gyldendal.

McCrone, David (2005), «Cultural capital in an understated nation: the case of Scotland». The British Journal of Sociology, 6:65–82.

Myhre, Jan Eivind (1994), «Mellomklassens fremstød». Dugnad, 1:43–63.

Myhre, Jan Eivind (1995), «Læreren som middelklasserepresentant og profesjonsutøver». I: Reidun Høydal, red., Nasjon – region – profesjon. Vestlandslæraren 1840–1940. KULTs skriftserie nr. 45.

Peterson, Richard A. (2005), «Problems in comparative research: The example of omnivorousness». Poetics, 33:257–282.

Peterson, Richard A. & Roger M. Kern (1996), «Changing highbrow taste: From snob to omnivore». American Sociological Review, 61:900–907.

Power, Sally, Tony Edwards, Geoff Whitty & Calerie Wigfall (2003), Education and the Middle Class. Buckingham og Philadelphia: Open University Press.

Prior, Nick (2005), «A question of perception: Bourdieu, art and the postmodern». The British Journal of Sociology, 5:123–139.

Sakslind, Rune (1984), «Samfunnsmaskinen og 'mellomlagene'». Sosiologi i dag, 2:45–63.

Sakslind, Rune (1986), Klasserelasjoner og sosial struktur. Forskningsstrategier i studiet av den nye middelklassen. Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen.

Sakslind, Rune (2006),»Knowledge as culture and cultures of knowledge». I: José Resende & Maria Manuel Viera, red., The School at the Frontiers of Modernity. Newcastle: Cambridge Scholars Press.

Sartori, Andrew (2005), «The Resonance of ‘Culture’: Framing a Problem in Global Concept-History». Comparative Studies in Society and History, 47:676–699.

Savage, Mike (2000), Class Analysis and Social Transformation. Buckingham og Philadelphia: Open University Press.

562Sejersted, Francis (1993), Demokratisk kapitalisme. Oslo: Universitetsforlaget.

Sewell, William H., Jr. (1999), «The Concept(s) of Culture». I: Victoria E. Bonnell & Lynn Hunt, red., Beyond the Cultural Turn. New Directions in the Study of Society and Culture. Berkeley, Los Angeles og London: University of California Press.

Sirnes, Thorvald (2003), Godhetsregimet. Prosjektbeskrivelse. Søknad til Program for kulturforskning.

Skarpenes, Ove & Roger Hestholm (2007), «Den ’nye’ franske pragmatikken». I: Sosiologisk årbok, 20, 1–2:71–102 .

Tvedt, Terje (2003), Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt: den norske modellen. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Walker, Gavin (2001), «Society and culture in sociological and anthropological tradition». History of the Human Sciences, 14:30–55.

Witoszek, Nina (1998), Norske naturmytologier. Oslo: Pax Forlag.

Ytreberg, Espen (2004), «Norge: mektig middelkultur». Samtiden, 115, 3:6–15.