Hvordan preger rådende naturvitenskapelige og/eller teknologiske forståelsesformer kjønnskulturelle forestillinger i sin samtid, og hvordan blir slike forståelsesformer selv påvirket av kjønnskulturelle forestillinger? Slike spørsmål har lenge stått sentralt i internasjonal kjønnsforskning, men har kanskje vært mindre framtredende innen den norske debatten. Om dette skyldes at det er større avstand mellom det Edgar P. Snow kaller «de to kulturer» i Norge enn i mange andre land, vet vi ikke. Men mye kan tyde på at man innen norsk akademia og samfunnsdebatt generelt er lite trent i å tenke på både naturvitenskap og teknologi som språklig og kulturelt formidlet, og vice versa. I stedet framstår disse ulike kunnskapsuniversene som mer eller mindre «rene» og avgrensede i forhold til hverandre, og det som skapes ved å blande dem eller krysser grenser, blir ofte underlige og litt uforståelige hybrider. I dette nummeret av Tidsskrift for kjønnsforskning bringer vi imidlertid ikke mindre enn tre artikler som på forskjellig vis forsøker å belyse denne «urene» tematikken.

I tidsskriftets åpningsartikkel «Pupper og politikk» viser Gry Brandser hvordan kvinnebrystet i løpet av det sene 1700-tallet fikk en ny og viktig kulturpolitisk betydning i utviklingen av et naturvitenskapelig språk og klassifikasjonssystem. Hennes utgangspunkt er Carl von Linnés nye system for klassifisering av dyrearter, og spesielt hans valg av den kjønnsladede termen «pattedyr», som i Linnés samtid ga opphav til diverse stridigheter omkring mannsbrystets funksjon og taksonomiske status. Gjennom å sammenlikne Michel Foucaults og Londa Schiebingers forståelse av Linnés rolle i naturhistorien, forsøker Brandser å trekke noen fruktbare forbindelser mellom en kunnskapsarkeologisk tilnærming og en feministisk vitenskapskritikk. Artikkelen er også egnet til å kaste lys over vår egen samtids ammepolitikk og puppefiksering og inviterer til kritisk refleksjon over hvorvidt dagens feministiske diskurs er i stand til å overskride en kjønnsorden som bygger på dikotomi og absolutt forskjellighet.

I den påfølgende artikkelen «Kjønn fra innsiden» diskuterer Merete Lie relevansen av de nye biovitenskapene får forestillinger om kjønn, kropp og reproduksjon. Et av hennes hovedpoenger er at nyere forskning og forskningsformidling innenfor bioteknologi i økende grad benytter seg av bilder av kroppens indre, produsert ved hjelp av avansert medisinsk teknologi såvel som moderne fototeknikk. Dette innebærer en ny type framstilling og visualisering av kroppens biologi knyttet til celler og gener. Artikkelen hevder at historien om reproduksjonen er blitt til en historie om sammensmelting av to celler, og reiser spørsmålet om hvordan denne nye typen bilder fungerer som fantasieggende figurasjoner med ulike typer kjønnede implikasjoner. Gjennom presentasjon av et utvalg av slike «indre bilder» diskuterer Lie hvordan de bidrar til å skape nye forestillinger om kropp, kjønn og reproduksjon, og hvorvidt de også kan sies å produsere nye forbindelseslinjer mellom natur og kultur.

I artikkelen «Jordmorskap og teknologi» drøfter Kari Dyb hvilke betydninger ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) kan ha for de sammenhenger som produseres mellom arbeid og kjønn i et kvinnedominert fag som jordmorfaget. Hun tar utgangspunkt i observasjoner på en jordmorstyrt fødestue hvor det er innført telemedisin, og i intervjuer med jordmødre som jobber her. Utsagnet «vi bryr oss ikke så mye om teknologi her» brukes som utgangspunkt for å tilby ulike lesninger av det mangfoldige forholdet mellom jordmorskap, kjønn og teknologi. Dyb peker blant annet på at hennes materiale indikerer at det oppfattes som positivt blant jordmødre og for jordmorarbeidets status å ikke «bry seg om» teknologi, og hun drøfter det paradoksale i dette ettersom jordmødre bokstavelig talt omgir seg med teknologi i deres daglige arbeidssituasjon.

I tillegg til disse tre artiklene trykker vi i dette nummeret også flere faglige essays. I «The self-made woman» tar Fredrik Engelstad oss med tilbake til 1920-tallets amerikanske kulturindustri og diskuterer hvordan blondinen blir skapt som mytisk ikon og kulturell skikkelse. Utgangspunktet er Anita Loos’ roman Gentlemen Prefer Blondes, en satire som ifølge Engelstad tematiserer kjønn og makt på en måte som kan gå inn i en kritisk dialog med velkjente sosiologiske klassikere. I fokus står den nye «profesjonelle» kvinnen som skaper seg en karriere i kraft av sitt kjønn, og handler strategisk for å akkumulere sin kapital på tilsvarende måte som samtidens «self made men». Engelstad viser hvordan dette kvinnebildet gradvis endres og «temmes» fram mot 1950-tallet, ikke minst gjennom Hollywoods filmindustri. Likevel representerer Marilyn Monroes blondiner på filmlerretet en tvetydighet og erotisk/karismatisk makt som overskrider og utfordrer samtidens foreskrevne kvinnelighet.

I essayet «Den (u)sårbare maskuline kroppen» diskuterer Fredrik Langeland forbindelser mellom politikk og populærkultur i et post-11. september-USA, med særlig fokusering på maskulinitetsidealer. Han tar utgangspunkt i representasjoner gjennom både tekst og bilder av den amerikanske syklisten Lance Armstrong og argumenterer for at Armstrong stod fram som et kjernesymbol og et nasjonalt ikon i en sårbar nasjon som befant seg i krise. Langeland tematiserer hvordan framstillinger av kroppen til Armstrong både reproduserer og bryter med forventninger til idealisert maskulinitet i vestlige samfunn som ofte handler om å utstråle usårbarhet, og peker på at dette kan si noe om maskulinitetsidealenes ustabile og omskiftelige posisjoner.

Stine Helena Bang Svendsens avsluttende bokessay drøfter Tone Hellesunds bok Identitet på liv og død. Marginalitet, homoseksualitet og selvmord (2009). Boken bygger på tolv informanters fortellinger om selvmordsforsøk og homoseksualitet, og Hellesund diskuterer hvordan man kan forstå at noen sammekjønnselskere synes livet som homoseksuell i Norge i dag er så vanskelig at det å ta sitt eget liv framstår som et godt alternativ. Hellesund drøfter informantenes koblinger mellom homoseksualitet og det å ikke se muligheter for å fortsette livet, i lys av den moderne homoseksuelle identitetsfortellingen. Boken gir innsikt i en smertelig kjent fortelling om homoseksualitet og lidelse, utforsket fra et perspektiv der denne identitetsfortellingen ikke blir tatt for gitt.

Dette nummeret av Tidsskrift for kjønnsforskning er det siste vi to redigerer sammen. Det har vært tre svært spennende (og samtidig svært slitsomme!) år, hvor vi ikke minst har forsøkt å løfte fram den store bredden og spennvidden i norsk kjønnsforskning. Vi er særlig glade for at så mange unge kjønnsforskere har funnet veien til tidsskriftets spalter, og på den måten har bidradd til at tidsskriftet har framstått med en rekke nye stemmer og tilnærminger. Vi er også glade for at det har lyktes oss å vise fram den store faglige og tematiske variasjon som faktisk finnes, og som spenner fra naturvitenskap til humaniora. Vi synes også vi har fått fram at dette feltet inneholder mange og ulike analytiske perspektiver og ofte stor grad av teoretisk uenighet, selv om de helt store debattene nok aldri tok helt av. I det hele tatt vil vi si til alle dem som måtte tro at kjønnsforskningen er ensformig og kjedelig, at vi synes vi har lyktes ganske bra med å motbevise dette.

Det neste nummeret blir et temanummer om kjønn, seksualitet og medborgerskap, hvor Åse Røthing er ansvarlig redaktør og Tone Hellesund gjesteredaktør. Fra og med nr. 1 2010 overtar Agnes Bolsø og Hilde Danielsen som nye redaktører. Vi takker for oss og ønsker dem lykke til.



God lesning!



Jorun Solheim

Åse Røthing