Mange unge menneskers liv kunne ha vært reddet dersom beredskapen hadde fungert. Det gjorde den ikke og noen må stilles til ansvar for dette.

Beredskapsbløffen

Alle som har sett bildene av politiets såkalte beredskapstropp på vei ut til Utøya i en liten synkende gummibåt 22. juli i år, skjønner at beredskapen i tilfelle et angrep på Norge innenfra eller utenfra er en stor bløff. Selv ikke etter at en kraftig bombe går av midt i landets hovedstad, attpåtil rett utenfor statsministerens kontor, skjer det noen ting. Ingen politi- eller militærhelikoptre er umiddelbart i luften, ingen F16 jagerfly eller andre forsvarstiltak som ville ha vært naturlig dersom landet hadde hatt en beredskap mot slike hendelser.

I stedet for at lokale politistyrker går i ilden for å stoppe avlivningen av ungdommene på sommerleiren før den altfor sent utkalte og fullstendig ubrukelig utrustede beredskapstroppen ankommer, risikerer camping- og båtturister livet for å redde de som har hoppet i sjøen og lagt på svøm mot fastlandet. Gang på gang drar de ut og henter opp skrekkslagne ungdommer, mens politi og ambulansepersonellet står på bønnhørlig avstand og venter. På hva? Hvordan kan slikt skje?

Mange av de sivile som grep inn for å redde overlevende fra Utøya har stilt spørsmål ved hvorfor politiet brukte så lang tid og var så dårlig utrustet da de ankom åstedet. Og blant overlevde er det få som forstår hvordan TV-stasjonenes helikoptre kunne filme drapene, mens ungdommene fortvilet speidet etter et politi- eller militærhelikopter med skarpskyttere om bord. Mange unge menneskers liv kunne ha vært reddet dersom beredskapen hadde fungert. Det gjorde den ikke og noen må stilles til ansvar for dette. Det handler om grov tjenesteforsømmmelse og politifaglig unnfallenhet.

Vår globale velferd

I 2010 utgjorde den samlede verdien av norsk eksport til utlandet 41,9 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP). Av dette gikk 76 prosent til EUs 27 medlemsstater, hvorav Sverige, Tyskland, Danmark og Storbritannia var de som importerte mest fra Norge. Overskuddet i varehandelen mellom Norge og EUs 27 medlemsstater var på hele 321 milliarder kroner, mens det var et underskudd i forhold til tjenester: Norge importerte for 15 milliarder mer enn det som ble eksportert til EU-landene. Forklaringen på dette er at EU også er nordmenns fremste feriemål. Det viser tall fra Statistisk sentralbyrå.

Utviklingen i EU og de 27 medlemsstatene er viktig for verdiskapningen i norsk økonomi. Det burde derfor være i norske politikeres interesse å samarbeide tettere med kolleger i EU-landene samtidig som Norge kanskje burde være med å avhjelpe de økonomiske problemene spesielt enkelte euroland for tiden er inne i.

I stedet for å snøre pengesekken igjen hver gang vi reforhandler avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, det vi til daglig kaller EØS-avtalen, kunne vi kanskje tilby EU-kommisjonen og de europeiske stats- og regjeringssjefene litt ekstra penger i arbeidet med å stabilisere eurolandenes økonomi. Ikke bare fordi vi er rike her i landet, men også fordi det er dette markedet vi lever av og bygger vår velstand på. Noen må holde det i gang, noen må sørge for at det fungerer. Hvorfor ikke Norge, som kanskje er det landet i Europa som tjener mest på EUs indre marked med fri bevegelse av mennesker, varer, tjenester og kapital.

Om forvaltning og politikk

I et intervju med Dagsavisen 18. juni i år fortalte tidligere stortingspresident Jo Benkow en god historie om forholdet mellom forvaltning og politikk fra 1970-tallet, da han drev parfymeri på Høvik. Historien er knyttet til hans store respekt for sin politiske motstander Trygve Bratteli og hans sønn Ola, som hadde avlagt en oppsiktsvekkende god eksamen. – Mens jeg var på bakrommet sto det en dag to persianerdamer i butikken. Så sier den ene, «hva kunne ikke pappaen ha drevet det til hvis han hadde hatt utdannelse». Da gikk jeg ut og sa «unnskyld mine damer, men jeg kom til å overhøre deres samtale om Bratteli og hans sønn, og jeg kan fortelle dere hva han ville vært hvis han hadde hatt utdannelse: Da ville han ha vært konsulent i finansdepartementet».




Ansvarlig redaktør