Norsk velferd er i verdensklasse mener norske politikere, byråkrater og forskere, og har de siste ti årene brukt en halv milliard kroner gjennom Norges forskningsråds velferdsprogram på å bevise dette. Problemet er bare at for mange i departementene er Forskningsrådets program en svart boks – de har liten oversikt over det som foregår der inne i mørket. Det skriver redaktørene av boken Hjernen er alene (Universitetsforlaget 2009) Bjørn Richard Nuland, Bent Sofus Tranøy og Johan Christensen, alle tilknyttet Forskningsstiftelsen Fafo. Boken er blitt fulgt opp med en artikkel i Forskningsrådets informasjonsorgan Bladet Forskning (2/2009), hvor forsker ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA), Aksel Hatland, har møtt assisterende departementsråd Tom Rådahl i Arbeids- og inkluderingsdepartementet til debatt om dette.
Som koordinerende forskningsleder for Velferdsprogrammet og bidragsyter i boken, synes han det er ”urovekkende hvis ikke departementet har folk som følger med på forskningsinnsatsen og kunnskapsutviklingen knyttet til de feltene de jobber med. Det bør man kunne forvente”, sier Hatland. Heldigvis tar Rådahl til motmæle og svarer at man ikke kan forlange at en travel departementsansatt skal følge med på ”mer eller mindre tung, ufordøyd doktorgradsforskning på veldig spesifikke områder”.
Rådahl innrømmer at det er et problem hvis departementsansatte ikke vet hvor forskningsfronten
er på sitt område, men dette er i følge ham ikke tilfelle. Spørsmålet som burde ha vært stilt tilbake er om forskerne vet hvor samfunnsutviklingsfronten er, og om de lever opp til de samme kravene om å følge med i utviklingen som de stiller til forvaltningen.
Det gjør de neppe. Svært mye av den forskningen som i dag foregår på viktige samfunnsområder er helt ute av kontakt med virkeligheten. Dette er et resultat av måten vitenskapelig ansatte måles på, gjennom publisering i egne vitenskapelige tidsskrifter. Formidling og kontakt med det empiriske grunnlaget det forskes på gir ingen uttelling i en akademisk karriere, derved mister også forskningen kontakten med samfunnet og til syvende og sist kanskje også evnen til å tenke kritisk utover sitt eget forskningsmiljø. Kanskje burde norsk velferdsforskning outsources til forskere i andre land, som kunne kaste et mer kritisk blikk på den norske velferdsstaten. Da hadde den kanskje ikke vært i verdensklasse likevel. Norske politikere gir blaffen i eu viste det seg da utenriksminister Jonas Gahr Støre 5. mai i år gikk på talerstolen for å holde sin halvårige redegjørelse om EØS-avtalen. Nesten alle representantene forlot salen, og Aftenposten kunne på lederplass dagen derpå rapportere at støyen ble så sjenerende at visepresident
Carl I. Hagen måtte be dem forlate Støre i stillhet. Det er skremmende at norske politikere er så lite interessert i den politiske organisasjonen som har fratatt dem deres reelle makt som beslutningstagere. Gjennom EØS-avtalen har Stortinget langt på vei abdisert som lovgivende
forsamling, og regjeringen må primært forholde seg til EUs lovgivende forsamlinger, Rådet for Den europeiske union og Europaparlamentet, hvor de fleste lovene den skal iverksette i dag kommer fra. Ekstra absurd blir stortingspolitikernes oppførsel når utenriksminister Støres viktigste
poeng er at EU-samarbeidet aldri har vært mer betydningsfullt for Norge enn det er nå. Det mener også Kristin Clemet, leder i Civita, som i Aftenposten 7. mai, skrev at når norske politikere sier at EU-medlemskap ikke står på dagsorden så vet hun ikke hvilken dagsorden de sikter til. EØS-avtalens demokratiske underskudd, og valget mellom å gå ut av EØS eller inn i EU, må bli høstens valgkamptema. Hvis ikke har det norske politiske systemet spilt fallitt. Idiotiens nådegave må være venstreleder Lars Sponheims fremste egenskap. På årets landsmøte, som skulle stake ut en ny kurs for Norges fremste parti uten meninger, stod han frem som EU-tilhenger, men stemte i mot at partiet skulle gå inn for norsk medlemskap i EU. ”Sponheimen er for, men i mot”, var hans krystallklare politiske budskap. Gratulerer Sponheim! Det er akkurat slike politikere Norge trenger i en tid med avtagende interesse for politikk blant velgerne. Venstre har nok en gang ytt sin skjerv til klarhet i politikken.

 


Ansvarlig redaktør