Likhet er i Norge et gjennomgående motiv, et kulturelt omdreiningspunkt (Lien, Lidén og Vike, 2001). Vi liker å tenke på oss selv som likhetsorienterte (Gullestad, 2001), selv om det bare skulle dreie seg om «liksom-likhet» (Fagerheim, 2008). Kulturelitebegrepet derimot, blir ofte beskrevet som forskjellsskapende og ekskluderende. Beskrivelsene sirkler om «dikt som ikke rimer, musikk som ingen kan danse til og skulpturer av bæsj».¹ Begrepet ser altså ut til å erte opp folk. Om noe eller noen skal opphøyes i Norge, er det folket selv. «Folkelig elitisme», kaller Henningsen og Vike (1999) dette fenomenet. «Prangende, eller demonstrativ beskjedenhet» har det også blitt kalt (Daloz, 2007). I motsetning til enkelte forskere som hevder at Norge knapt har noen kulturelite (Skarpenes, 2007), vil vi i denne artikkelen – gjennom en systematisk gjennomgang av norske aviser fra de siste tre tiår – dokumentere at det i hvert fall finnes en klar forestilling om den norske kultureliten. Det er altså oppfatningen, den mytiske konstruksjonen av kultureliten, og ikke dens eventuelle faktiske tilstedeværelse, som her undersøkes. Myten blir i avisspaltene formulert på følgende måter:

Kledd i svart høyhalser, dressjakke og bukse, og med mer eller mindre pistrete hestehale i nakken, klamrer kulturelitens fortropp seg til sine rødvinsglass på Aschehougs hagefest, hvis de da ikke diskuterer høyverdige romaner og fransk nybølgefilm over et «hummersmørbrød og en chablis på Theatercaféen». Kultureliten deltar gjerne på støttemarkeringer og konserter, der de «kommer sammen, drikker bøtter av vin, eter godt og lar seg intervjue av ditto velfødde journalister». Disse «caffelattedrikkende åndssnobbene med urbane adresser» hetser og forakter underholdningslitteratur, danseband, Idol, VG, Big Brother og Se og Hør – de har en nedlatende holdning til det meste, og spesielt til det folk eller markedet liker. Andre gjenstander for kulturelitens forakt er pakketurer til Syden, camping, Grandiosa og korpsmusikk – samt vanlige folk generelt. Kultureliten bygger nettverk, hvor de kan «sole seg i glansen av hverandres kjendisstatus». Roterende rundt sin egen navlelo sørger de for hyggelige stipend til hverandre, slik at de kan sitte og drikke rødvin på Kunstnernes Hus. Kultureliten er livredd for «kulturell forflatning». Kun de mediene som «knapt har lesere, seere eller lyttere» innrømmer kultureliten aller nådigst at holder mål. De arrogante smaksdommerne i kultureliten «trer sin smak ned over hodene på folk». De vet nemlig å skille mellom høyt og lavt, harry og politisk korrekt, oss og dem, og med suveren forakt for folk flest har de ingen problemer med å stemple andres meninger om kultur som «svada». Forståsegpåerne i kultureliten har oppnevnt seg selv til smakspoliti, til samfunnets samvittighet og moralske yppersteprester. Kulturelitens representanter er venstreorienterte; de er skeptiske til pengefolket, forbrukskulturen og kommersialisering, og de forakter Fremskrittspartiet, skattelettelser, streng innvandringspolitikk og tøff kriminalpolitikk. Fra skrivebordene i sine «blendahvite hagebyer på Oslos vestkant», omringet av bristeferdige bokhyller, sender de varme kronikker om hvor viktig det er å få til bedre integrering.²

Dette knippet med karakteristikker indikerer at kultureliten er «alt vanlige folk ikke er». Den fremstilles i avisspaltene som motsats til «folk» og «folk flest»: Folket hylles «på linje med 17. mai og gårdsmat fra ’fjellstroka innafor’». Folket liker «VG, Frp og Tore Strømøy», leser gjerne kiosklitteratur og Se og Hør, de hører på danseband, ser på reality-programmer og drar på campingturer. Folk flest elsker Grandiosa og ønsker seg materielle ting. De er kun å finne i Operaen hvis det settes opp operetter eller musikaler. De ikler seg filthatt, grilldress eller ufikse boblejakker, og de har ikke annet enn bitterhet, skepsis og vrede til overs for kultureliten, som de føler er undertrykkende. Generelt føler de at ingen taler deres sak, at politikerne er snobbete og kulturfolket sært og uforståelig.³

Dette var noen gløtt fra norske aviser. Slike medietekster er en viktig del av samfunnet og det sosiale liv. De setter ting på dagsordenen. De kan bidra til å forme folks oppfatninger, verdier og holdninger, og – ikke minst – hva folk har oppfatninger om (Iyengar og Kinder, 1987; Richardson, 2007: 13). Gjennom å bidra til å forme vårt syn på den sosiale virkelighet er de også med på å skape nettopp denne virkeligheten. Dette gjør medietekster til et interessant og relevant studieobjekt. I tillegg er nordmenn et av verdens mest avislesende folk (Hallin og Mancini, 2004), noe som gjør avisartikler til et sentralt element i det norske samfunnet.

Hvorvidt kultureliten eksisterer utenfor mediene er ikke tema i artikkelen. Det må i så fall undersøkes med andre metoder enn tekstanalyse. Men avissitatene over viser at kultureliten definitivt finnes – som tekstlig konstruksjon i mediene. Myten er ikke særlig flatterende. Hvordan kan vi så begynne å nøste opp denne?

Kultureliten som tegn og myte

Avisutdragene over viser først og fremst hva journalister og skribenter gjør med språk, hvordan språklige uttrykk bidrar til å konstruere kategorier og relasjoner som igjen knytter an til bredere sosiopolitiske, kulturelle og historiske sammenhenger. Både kultureliten og folket kan ses som tegn, tegn som får mening gjennom sin forskjellighet fra hverandre. I disse tegnene ligger det en rekke sosialt og kulturelt delte betydninger, konnotasjoner. Til tross for at et tegn kan ha mange konnotasjoner, er det ikke snakk om individuelle assosiasjoner og preferanser; konnotasjoner er delte og sosiale, og ens konnotasjoner avhenger av hvilke kulturelle koder en har tilgang på (Thwaites, Davis og Mules, 2002: 60). Tegns evne til å lage forskjeller, distingvere, er noe sosiologen Pierre Bourdieu har skrevet utførlig om i sin banebrytende bok Distinksjonen (1995 [1979]). Nettopp det relasjonelle aspektet er sentralt i Bourdieus logikk; livsstiler ses her som vilkårlige tegn – det er ikke noe naturgitt i tegnene som gir dem mening, bare distinksjonene mellom dem (Schinkel og Tacq, 2004: 51 og 64). Tegn og symbolske klassifikasjoner blir sett som essensielle i formingen og reproduksjonen av klasser.

Tegns forskjellsskapende kapasitet er også sentral i konstruksjonen av myter (Barthes 2000). Myter er ikke nødvendigvis usanne – de er verken sanne eller falske. Det er snarere snakk om radikal forenkling (Thwaites et al., 2002: 67). To elementer kan stå i opposisjon til hverandre, men likevel henge sammen på en helt spesiell måte: ved at en kvalitet er til stede i det ene begrepet, men ikke i det andre – lys og mørk er en slik opposisjon – og ved at de to elementene er rangert i et over-/underordningsforhold. Forholdet mellom kulturelite og folk er et eksempel på dette. Myten om den norske kultureliten kan ikke undersøkes uten å ta hensyn til hvordan den plasseres i forhold til folket: vanlige folk, folk flest, eller tegn assosiert med det folkelige, for eksempel Grandiosa, charterturer til Syden eller Fremskrittspartiet.

Myter tilbyr ingen begrunnelse. Men de bidrar likevel i kamper om kunnskaps- og sannhetsproduksjon, om hvordan vi lager kulturelt kraftfulle fortellinger om verden – for eksempel ved å tildele klare helte- og antihelteroller – og om hvordan makt selvfølgeliggjøres. Mytebegrepet er således nær knyttet til begrepet diskurs. Også i analyser av diskurs undersøker man hvordan virkelighet fremstilles og hvilke sosiale konsekvenser, sannhetseffekter, dette får (Foucault, 1977). Diskurser er altså ikke rene representasjoner av verden «som den er», men representasjoner av mulige verdener, knyttet til prosjekter om å fremstille eller endre den i den ene eller andre retning (Fairclough, 2003: 124–129).

En analyse av kulturelitebegrepet vil ikke bare gi innblikk i hvordan det tenkes og snakkes rundt temaer som for eksempel smak og kultur. Materialet i denne artikkelen strekker seg over tre tiår, og målet er å gå dypere inn i forestillingene om kulturelitens rolle og makt over tid. Vi starter imidlertid relativt enkelt, ved å undersøke i hvilket omfang begrepet kulturelite benyttes i norske aviser i perioden 1983–2008. Videre spør vi hvem avisene utpeker som tilhørende kultureliten og hvorvidt og hvordan representanter tilslutter seg den. Etter denne kontekstualiserende delen vender vi blikket mot diskursive fremstillinger av begrepet over tid. Er det for eksempel stabilitet eller forskyvninger i diskursene rundt kulturelitebegrepet? Avslutningsvis ser vi på hvilke konsekvenser og retorisk-politisk potensial begrepet kulturelite har. Dette potensialet er vanskelig å forklare uten å vise hvordan forestillingen, myten, om kultureliten stadig smyger seg tett opptil forestillinger om kulturelitens objektive eksistens. Dette går vi nærmere inn på i neste del.

Studier av elitenes kår

En analyse av avisers fremstilling av kultureliten vil nødvendigvis være begrenset, ikke minst når vi ser den i forhold til den forskningen på kultureliten som er utført, og som i hovedsak har dreid seg om kulturelitens eventuelle eksistens. Vi vil i denne drøftingen bevege oss ut over et rent tekstlig univers, til også å inkludere empiriske studier av klasser, eliter og likhet i Norge. Mange av likhetens paradokser i dette landet ligger nettopp i forskjellen, og samrøret, mellom likhet som motiv eller verdi og likhet som statistisk faktum. Dette spenningsfeltet, denne ambivalensen, gjør likhet interessant for folk som konkurrerer om argumenter og ressurser (Lien et al., 2001: 13).

Myten om den norske kultureliten synes på mange måter å være bygget opp etter mønster av den franske kultureliten, som har vært gjenstand for en rekke grundige analyser, ikke minst av Bourdieu (1995). Bourdieus sosiale rom er et bilde på samfunnet og forholdet mellom forskjellige grupper. Plassering i det sosiale rommet skjer etter to kriterier: Mengde og sammensetning av kulturell og økonomisk kapital. Basert på klynger av posisjoner i det sosiale rommet skiller Bourdieu ut tre hovedklasser: Arbeiderklassen, middelklassen og den dominante klassen, hver av disse med sine tilhørende kulturelle og politiske preferanser, livsstil og smak. Sistnevnte, smaken, virker som en slags sosial stedsans. Men i motsetning til det franske samfunn, der de dominerende gruppers smak tradisjonelt er blitt omformet og opphøyet til den naturlige smaks ideologi (Schinkel og Tacq, 2004: 59), gir studier av den norske kultureliten et annet bilde. I Norge er eksistensen av likhet som kulturell verdi mer påfallende. La oss gi en kort gjennomgang av noen bidrag på dette feltet i Norge.

Henningsen og Vike (1999) beskriver hvordan modernitetsprosessen i Norge i større grad enn i andre land har vært preget av folkelige koder og interesser, og ikke så mye av eliters verdier og verdensbilde. De hevder, med referanse til en rekke antropologiske, statsvitenskapelige og historiske bidrag (Larsen, 1984; Sørensen og Stråth, 1997; Slagstad, 1998), at Norge og Norden er sterkt preget av det de litt løselig kaller en særegen folkemakt, en folkemakt de, som tidligere nevnt, betegner med uttrykket «folkelig elitisme». I og med at Norge aldri har hatt noen adel eller overklasse i ordets egentlige forstand, knyttes den folkelige elitismen historisk til en opplyst folkelighet med bygdesamfunnet som den dominerende modell og med bonden som en opphøyet og opplyst kulturhelt (Larsen, 1984; Slagstad, 1998). Dette har skapt et bondsk innslag i norsk offentlighetsethos, med jantelovsmekanismer, nøkternhet og pragmatisme. Dette ethoset har, ifølge Henningsen og Vike (1999), bidratt til udifferensierte politiske arenaer og trange kår for den ekspressive dimensjonen, for retorikk, lekenhet og karisma. De to forfatterne bestrider imidlertid at tendensen til å forankre politisk lederskap i det folkelige er uttrykk for en ufullstendig og provinsiell kulturell disposisjon sammenliknet med land med et kulturelt og sosialt elitehegemoni. Snarere vil de forklare det trauste, fantasiløse og antielitistiske offentlighetsethoset som et resultat av en annerledes norsk – og til dels nordisk – moderniseringsprosess. I denne prosessen har likhetstanken, som egenskap ved lokalsamfunnets livsverden, gjennomsyret offentligheten, ikke minst den politiske. Ifølge Vike, Lidén og Lien (2001: 22–23) finnes det i Norge en folkelig kode, en likhetsnorm, som gjør det vanskelig for folk med elitestatus å etablere overlegen status i sosial samhandling. Henningsen (2001: 126) hevder at elitenes skjøre maktposisjon i Norge har ført til at disse ikke har maktet å gjøre seg autonome i moralsk forstand, slik det i større grad har skjedd i andre land. Slik fremstår likhet som en naturlig tilstand, mens forskjeller og hierarki oppfattes som truende, som uorden (Henningsen, 2001: 126). I politikken gjenspeiles dette i en stil og retorikk der bakkekontakt, trausthet og forutsigbarhet spiller en sentral rolle.

Flere andre forskere befinner seg i det samme terrenget. Mange har pekt på at moderniseringsprosessen i Norge i forrige århundre på mange måter handlet om å bygge opp egalitære institusjoner, en «kultur for likhet». Utdanningssystemet (og enhetsskolen) er et eksempel på det (Lauglo, 1995; Telhaug, Mediås og Aasen, 2006). Danielsen spør seg om norsk kultur er så likhetsorientert i forhold til fransk kultur at «kulturell dominans» og «kulturell kapital» ikke gir mening (Danielsen, 1998: 83–84). Han konkluderer med at kulturell kapital har en viss overføringsverdi til norske forhold (Danielsen, 1998: 92), men at den ikke er så viktig for dagliglivets distinksjoner som økonomisk og sosial kapital (Danielsen, 1998: 93). Gullestad (2001) fremhever jantelov, egalitær individualisme og et særegent trekk ved norsk likhetstenkning, nemlig at likeverd gjerne defineres som konkret likhet. Man må være objektivt lik andre for å kunne føle seg likeverdig. Som tidligere nevnt karakteriserer Daloz (2007) norsk og nordisk politisk kultur med begrepet conspicuous modesty, en karakteristikk som får ekstra tyngde gjennom hans sammenlikninger med fransk og nigeriansk politisk kultur (Daloz, 2003). Norge ses her som ekstremt case når det gjelder likhetsorientering.

Ytreberg, som fokuserer på smaks- og kulturfeltet, beskriver Norge som «landet der høy og lav status er marginalisert, og der middelkulturen har nådd dominant status» (Ytreberg, 2004: 7). Videre hevder han at middelkulturen i Norge skiller seg ut fra middelkulturen i Bourdieus Frankrike: Middelkulturen i bourdieusk forstand er strebende og engstelig, mens den norske middelkulturen har flertallet med seg, den er sterk og selvbevisst, i tillegg til å være tilstrebet inkluderende og folkelig. Den norske middelkulturen ser ikke ut til å ha noen «berøringsangst» for det lave: Skillelinjen synes heller å gå midt i populærkulturen, som skilles i en legitimerbar og en ikke-legitimerbar del. Ytreberg (2004) nevner den typen musikk som i hovedsak selges på bensinstasjoner som eksempel på det siste. I denne formen for folkelig elitisme kombineres høykulturens løfte om vesentlige innsikter med lavkulturens løfte om moderat anstrengelse.

Et tett beslektet tema utforskes i et forskningsprosjekt utført av Skarpenes (2007), som hevder at tanken om kultur som sosial grensedragningsmekanisme har blitt så vanlig i sosiologiske arbeider at den fungerer nærmest som en selvfølge. Skarpenes’ prosjekt hadde som målsetting å undersøke hvorvidt dette stemmer. Hovedfunnene fra undersøkelsen er basert på dybdeintervjuer av 113 høyt utdannede personer, med spørsmål rundt smak og kultur. Resultatene fra undersøkelsen stemmer godt overens med Ytrebergs påstand om at Norge domineres av middelkultur; ifølge Skarpenes viser dataene at det typiske i den norske kulturen er å foretrekke underholdningskultur (Skarpenes, 2007: 546). Dette gjelder også blant den såkalte eliten, noe som gir støtte til en teori om at det ikke finnes noen legitim kultur knyttet til dannelse i Norge. Det var en gjennomgående tendens til at informantene mente at det er udemokratisk, arrogant, nedlatende, respektløst og stakkarslig å hevde at noe er bedre enn noe annet. Skarpenes trekker den konklusjon at å felle kulturelle dommer likestilles med det å felle moralske dommer: kulturelle vurderinger må «vaskes i moral» (Skarpenes, 2007: 55). Svært mange av informantene mente at det er viktig å ikke skille seg ut, og de gikk langt i å fremstille sin smak som gjennomsnittlig. Informantene ga også uttrykk for generelt negative holdninger til det å være intellektuell. Hovedfunnene peker altså i retning av at Bourdieus teorier om det franske borgerskapet – at den som behersker den legitime dannelseskulturen vil bruke denne til å distingvere seg fra andre grupper, og således vil legitimere og reprodusere sin makt og posisjon – passer dårlig som beskrivelse av det norske samfunnet.

Skogen, Stefansen, Krange og Strandbu (2008) mener Skarpenes’ prosjekt har teoretiske, begrepsmessige og analytiske svakheter. Blant annet hevder de at han benytter et for smalt kulturbegrep, og at han legger opp til «[…] en analyse der svaret er nesten gitt – hvis middelklassemennesker ikke erkjenner eller er seg bevisst at de driver med distinksjonsarbeid knyttet til kultur […], ja, så driver de rett og slett ikke med kulturelle grensedragninger» (Skogen et al., 2008: 261). Det vil si at analysen i for stor grad har overtatt den verdensanskuelsen informantene presenterer. Hvis dette stemmer, kan det tyde på tilstedeværelsen av en slags norm for selvrepresentasjon – altså en kulturell kode som legger føringer på hvordan man fremstiller sin smak og sine kulturelle verdsettingsrepertoarer – noe som tross eventuelle svakheter ved Skarpenes’ undersøkelse gjør resultatene interessante.

Også Fagerheim (2008), som har intervjuet et utvalg av menn fra øvre middelklasse i Norge, finner en slik norm. Han var overrasket over deres vegring mot å vedkjenne seg suksess og makt: «Der hvor jeg presumptivt skulle studere deres, på mange måter privilegerte liv, forskjeller og grenser, fremhevet informantene snarere deres alminnelighet og likhet med folk flest» (Fagerheim, 2008: 9). Og han går ett skritt lenger enn mange andre forskere. For der Ytreberg begrenser seg til å påpeke middelkulturens manglende berøringsangst for det lave, der Gullestad hevder at likeverd forutsetter makenhet (sameness), og der Skarpenes stopper sin analyse med å si at det folkelige binder sammen klassene, mener Fagerheim at «likhetsidealet forbyr [middelklasserepresentantene] å snakke om forskjeller og eksklusjon i hierarkiske termer» (Fagerheim, 2008: 33). Han sier også at klasse og klasseforskjeller blir tildekket av likhetsidealet, denne liksom-likheten.⁴ Stadig forundret han seg over hvor totalt uvitende informantene virket når det gjaldt deres eget ståsted, makt og privilegier.

Betyr dette at det ikke finnes en kulturelite i Norge? Etter vår mening er det å trekke det vel langt. Det finnes flere gode norske bidrag som nyanserer spørsmålet om hvorvidt det finnes en kulturelite i Norge, hvem den i så fall består av og hvordan den ser ut (Rolness, 1995; Danielsen, 1998; Rosenlund, 2000; Hjellbrekke og Korsnes, 2003 og 2005; Krange 2007, Dahlgren og Ljunggren, 2010). Vi vil imidlertid poengtere det retoriske potensialet ved bruken av elitebegrepet i offentligheten: Hvordan representanter for kultureliten fremstiller seg med solide doser folkelighet og påfallende beskjedenhet. Samtidig er det vårt grunnleggende inntrykk at alle de nevnte trekkene – den manglende berøringsangsten for det lave, likeverd som konkret likhet, sammenbindingslogikken i klassefremstillingen og forbudet mot forskjellssnakk – er preget av svært sterke normer for selvpresentasjon. Dette innebærer for eksempel at offentlige personer mer eller mindre bevisst spiller på den norske normen om likhet og folkelighet for å score politiske poeng.

Magnus Marsdals bok FrP-koden (2007) går mer spesifikt inn på retorisk selvfremstilling i norsk politisk offentlighet. Målsettingen med boka var å forklare Fremskrittspartiets fremgang blant arbeidsfolk. Han undret seg over hvordan så mange kan stemme på et parti som står for en politikk som i stor grad er stikk i strid med deres egne interesser. Mye av forklaringen, hevder Marsdal, er knyttet til nettopp den norske kulturens sterkt egalitære og folkelige preg og til elitisme som «dødssynd». Sentrum-/venstre- og kultureliten opptrer angivelig som Fremskrittspartiets nyttige idioter – deres arroganse overfor og forakt for «vanlige arbeidsfolk», for deres verdier og livsstil, driver folk rett i armene på Siv Jensen (Marsdal, 2007: 150 og 179).

Bidragene til Henningsen og Vike, Skarpenes og Ytreberg går langt i retning av å avskrive at det eksisterer noen kulturelite i Norge. Og hvis den eksisterer, er den et heller marginalt fenomen, verken sterk eller innflytelsesrik, og uten den autoritet man normalt forbinder med begrepet «elite». Fagerheim finner hos sine informanter en sterk uvilje mot åpent å vedkjenne seg det som, sett utenfra, er en privilegert posisjon. Likhetsidealet er så dypt nedfelt i dem at de nærmest fornekter sin tilhørighet til samfunnets øvre sjikt. Samtidig demonstrerer Marsdals bruk av kulturelitebegrepet som et helt sentralt element i «løsningen på FrP-koden», samt den stadig økende bruken av begrepet i det offentlige ordskiftet som den foreliggende studien vil vise, at kultureliten i hvert fall eksisterer som et tekstlig fenomen, en språklig konstruksjon med politisk og retorisk potensial. Derfor mener vi det er interessant å gå dypere inn i kulturelitebegrepet i og som tekst.

I hvilket omfang benyttes kulturelitebegrepet i norske aviser?

For å kunne si noe om i hvilket omfang begrepet kulturelite benyttes i norsk offentlighet, har vi gått til norske aviser, nærmere bestemt A-tekstarkivet, som dekker 36 aviser. I avisene som er inkludert i dette, dukker begrepet opp første gang i 1983. Perioden som er valgt for analyse er 1983–2008. Datamaterialet er analysert både kvantitativt og kvalitativt.

Det kvantitative materialet innebærer en statistisk fremstilling av antall treff i A-tekstarkivet på frasen kulturelit* år for år.⁵ Tekstene som utgjør datagrunnlaget er på til sammen over 3000 sider. Utfordringen var dermed å skaffe en oversikt – og å kategorisere. Først laget vi en oversikt over brukshyppigheten av kulturelitebegrepet over tid, med andre ord antall treff. Deretter ble alle tekstene identifisert ut ifra hva slags type beskrivelse eller omtale av kultureliten som forekom. Både treff og omtaler ble så telt opp, systematisert og kategorisert. Kategoriene ble skapt ut fra om omtalene var tematisk beslektet – hvorvidt de knyttet kulturelitebegrepet til samme type diskurs.

La oss gjøre oppmerksom på at det skilles mellom treff og omtaler. Treff er antall ganger selve ordet kulturelite forekommer, mens omtale er en beskrivelse eller karakteristikk av kultureliten. Antall omtaler (N=1723) vil ligge over antall treff (N=1417), ettersom ett og samme treff kan inneholde flere typer omtale. For eksempel kan ordet kulturelite forekomme én gang i et tekstutdrag, og står altså for ett treff. Men det samme tekstutdraget kan inneholde flere typer omtale, som at kultureliten også er «knøttliten» og «selvsentrert». Tabellen under viser forholdet mellom antallet treff og antallet omtaler. Siden de ulike tiårene dekker et ulikt antall år, er gjennomsnittstall per år benyttet.

Tendensen er klar. Det har skjedd en drastisk økning i antall treff og omtaler av ordet kulturelite i perioden.⁶ Økningen foregår relativt jevnt gjennom hele tidsperioden, men en mer detaljert analyse viser at året 2007 skiller seg ut ved at antall treff mer enn dobles fra året før – fra 143 treff i 2006 til 294 i 2007. To hendelser eller debatter forklarer i stor grad den høye treffprosenten dette året: Utgivelsen av Marsdals bok FrP-koden, og debatten som helt på tampen av året ble satt i gang av artikkelen «Landet slår sprekker» av John O. Egeland (Dagbladet, 10.12.2007).

Hvem er kultureliten?

Hvem er det som omtales som kulturelite, nærmere bestemt, hvilke konnotasjoner knytter tegnet kulturelite til seg? Gjennom hele tidsperioden er det kategorien «publikum/klientell på tilstelninger eller et eller annet arrangement» som prosentvis er den største. Felles for disse typene arrangementer er at de omtales som eksklusive, lukkede eller høykulturelle, ikke noe for «folk flest». Her er et eksempel: «Mens alle andre forlag arrangerer bakgårdsfester, inviterer Aschehougs William Nygaard hver august landets kulturelite på hagefest i Drammensveien» (Dagsavisen Morgen, 27.08.2004). Den prosentvis nest største kategorien som omtales som kulturelite er «utøvere av kultur», for eksempel kunstnere, forfattere, musikere eller skuespillere. Kategorien «akademikere/intellektuelle/utdannede» innehar tredjeplassen på 80-tallet, fjerdeplass på 90-tallet og delt tredjeplass på 2000-tallet. En fjerde kategori, «forvaltere av kultur/kulturadministrasjon», dukker først opp på 90-tallet, da som tredje største underkategori, og er fortsatt på delt tredjeplass på 2000-tallet. Undersøkelsen viser at antallet omtaler av sistnevnte type øker, men hvilke grupper som omtales som kulturelite synes å være preget av kontinuitet og ikke endring.

Disse fire typene av omtale, som knytter kulturelitebegrepet til bestemte kategorier av mennesker, har det til felles at de alle setter kulturelitebegrepet inn i en diskurs som handler om smak, yrke og utdanning. Kultureliten konstrueres som en gruppe som er som klippet ut av øvre og midlere venstre del av Bourdieus sosiale rom (Bourdieu, 1995: 35), det vil si grupper som innehar en overvekt av kulturell fremfor økonomisk kapital. Dette gir et inntrykk av at definisjonen, forståelsen og konstruksjonen av kultureliten – «myten om kultureliten», slik den fremstår i materialet – stemmer godt overens med Bourdieus teorier og beskrivelser av det sosiale rommet.

Erklæringer om medlemskap i kultureliten

Erklæringer om medlemskap i kultureliten viser seg å være ytterst sjeldne. Det forekommer bare to ganger i hele datamaterialet. Den første «erklæringen» er en uttalelse fra norsk-svenske Mia Berner (forfatter, filosof, journalist og sosiolog), den andre fra foredragsholder Aina Sandvik, utdannet i publikumsbygging:


Det må bemerkes at Aina Sandviks uttalelse ikke egentlig kan sies å være en eksplisitt erklæring om «medlemskap» – til det er den for vag: Det er «vi» som driver med kultur som «gjerne» tilhører kultureliten. Det er altså lav grad av tilslutning til utsagnet, og utsagnet fremstår dermed som mindre kraftfullt (Fairclough, 2003: 164). Faktisk er det nesten unnskyldende i sitt eksplisitte forsøk på å forstå «de andre». Kulturelitens representant tilpasser seg «folket».

Å finne eksempler på «fornektelser av medlemskap» viser seg å være langt lettere. Et eksempel er en uttalelse fra daværende Natt&Dag-redaktør Audun Vinger, «som overhodet ikke mener gjengen i hans egen avis er en del av kultureliten» (Aftenposten Morgen, 26.07.2006). P4-sjef Svein Larsen forteller: «Jeg er ivrig lytter til NRK P2 selv om jeg ikke tilhører kultureliten» (Bergens Tidende Morgen, 16.09.1998). I tillegg til fornektelser av medlemskap, finnes det flust av uttrykk for at innpass i kultureliten ikke er noe å hige etter. Her er et eksempel fra teaterinstruktør Marit Moum Aune:


Det påfallende lave antallet av erklæringer om medlemskap i kultureliten er et interessant funn, spesielt i kombinasjon med de tallrike uttrykkene for at et slikt medlemskap ikke er videre ettertraktet. Til sammen bidrar dette til å bygge oppunder tidligere forskning som viser at det i Norge finnes en norm for selvrepresentasjon når det gjelder smak og kultur – dette er ikke et område der man ustraffet hever seg over andre.

Diskurser om kultureliten i tall og tekst

La oss nå gå nærmere inn på kulturelitens antatte smak og livsstil, verdier, bosted, fritidsaktiviteter, politiske preferanser og engasjement. Hvordan omtales dette i mediene? For å kunne svare på det, ble alle typer av beskrivelse eller omtale av kultureliten systematisert, gruppert og kategorisert. Kategoriene ble skapt ut fra at omtalene de inkluderte uttrykte noe av det samme – de knyttet kulturelitebegrepet til samme type diskurs. Det var særlig fire diskurser som grep inn i konstruksjonen av kulturelitebegrepet: 1) Smak, verdi og livsstil, 2) kulturelitens forakt og arroganse, 3) makt og nettverk, og 4) fordeling og prioritering. Utviklingen av diskursene baserer seg på en forståelse av diskursbegrepet som en bestemt måte å representere, snakke om og forstå et fenomen på. Diskursene er altså utviklet ved at beskrivelser av kultureliten som er tematisk beslektet, til sammen er identifisert som en diskurs. Disse kategoriene er i så måte skapt og kunne selvsagt vært laget på andre måter.




Før vi drøfter innholdet i de ulike diskursene mer utførlig, vil vi forankre funnene tallmessig. Figuren over viser hvor stor andel av omtalene som inngår i de fire typene diskurser. Fordelings- og prioriteringsdiskursen er ikke i seg selv tallmessig stor, men de fire nevnte diskursene er likevel de mest tallmessig fremtredende «omtalegruppene» i materialet, og i så måte de mest interessante å se nærmere på.

Figuren viser at omtaler som inngår i de fire diskursene utgjør ca. 58 prosent når alle tiår ses under ett.⁷ Smaks- og livsstilsdiskursen er den tallmessig mest fremtredende innen alle tre tiår (vi ser her bort fra den absolutte økningen i treff og omtaler, som ble vist i tabell 1). Herunder går omtalene om hvilke grupper som omtales som del av kultureliten, i tillegg til omtalene om kulturelitens smak, livsstil og verdier. Denne diskursen står for ca. 37 prosent når hele tidsperioden ses under ett. Den nest største kategorien er diskursen om kulturelitens forakt og arroganse, som står for ca. 14 prosent i hele tidsperioden. På tredjeplass er makt- og nettverksdiskursen. Denne diskursen er nesten fraværende på 1980- og 1990-tallet, mens omtaler som inngår i denne utgjør ca. 7 prosent på 2000-tallet. Den prosentvis minste diskursen er fordelings- og prioriteringsdiskursen. Det finnes ingen slike omtaler på 1980-tallet, og på 1990- og 2000-tallet står den for bare 2 prosent av omtalene.

Hva så med endringer over tid? Totalt sett skjer det en relativ nedgang i smaks- og livsstilsdiskursen. Samtidig skjer det en relativ økning i prosentandelen av omtaler som er knyttet til forakt og arroganse-, makt- og nettverks- og fordelings- og prioriteringsdiskursene. Ettersom dette dreier seg om overordnede tendenser i materialet, ønsket vi å finne ut hvorvidt endringen i fordeling fra tiår til tiår var statistisk signifikant. En kji-kvadrattest viser at dette er tilfellet (x2 = 34,2, df = 8, p < 0,01). Andelen omtaler som inngår i smaks- og livsstilsdiskursen går ned, mens andelen som inngår i forakt og arroganse-, makt- og nettverks- og fordelings- og prioriteringsdiskursene øker. Dette er et interessant funn, fordi de forskjellige diskursene skiller seg fra hverandre på et viktig punkt: Selv om smaks- og livsstilsdiskursen er langt fra nøytral, er den antakelig mindre polarisert og i mindre grad negativt ladet enn de andre formene for diskurs. De tre andre formene for diskurs dreier seg om maktavsløring, forakt og urettferdighet og er mer eksplisitt kritiske. Dette kan tyde på at mediediskursene rundt kulturelitebegrepet preges av en vridning mot mer negative, mer polariserte former for diskurs.⁸ La oss nå beskrive de fire diskursene mer inngående.

Smaks- og livsstilsdiskursen

Innenfor denne diskursen beskrives kultureliten ut fra et perspektiv som handler om smak, politiske preferanser, verdier, forbruksmønster, bosted og fritid – kort sagt livsstil. Tegnet kulturelite får her en rekke konnotasjoner knyttet til seg, for eksempel urban, venstreorientert, distingvert og kresen, og disse bidrar til å bygge opp «myten om kultureliten». Et viktig aspekt er måten kulturelitens smak fremstilles som en motsats til folkets smak. Formuleringer som «ikke for kultureliten», «bare for kultureliten» og «ikke bare for kultureliten» er utbredte formuleringer som benyttes med selvfølgelighet. En funksjon av myter er, som tidligere nevnt, å forenkle forholdet mellom elementene i et tegnsystem, og denne typen omtaler bidrar til å bygge oppunder det mytiske motsetningsforholdet mellom tegnene «folket» og «kultureliten». I smaks- og livsstilsdiskursen henter kulturelitetegnet mening fra sin forskjellighet til folket og fryser begge tegn i et visst forhold til hverandre. Når markedet og folket eksempelvis legger sin elsk på et kulturelt produkt – når de «får snusen i den ’riktige’ stilen» (Dagbladet, 14.02.2004) – må kultureliten finne på noe nytt, for «kultureliten har aldri likt at tingene de tilber med sin opphøyde smak blir omfavnet av andre» (Dagbladet, 20.11.2007). Dette kommer også til uttrykk i følgende tekstutdrag:


En del av omtalene går så langt som til å hevde at det at «folk flest» misliker noe, for eksempel et kunstverk, er en verdi i seg selv for kultureliten: «Folk flest synes visst at meteoren er forferdelig stygg. Ikke kunst. De provoseres. Så har vi kultureliten som mener meteoren er stor kunst fordi folk flest synes den er stygg, og provoseres» (Stavanger Aftenblad, 31.01.2006).

Omtalene av kulturelitens smak og livsstil er preget av overraskende stor konsensus, ikke konflikt. Det vil si at beskrivelsene peker i samme retning, det er ingenting som bryter med bildet, og til sammen utgjør omtalene en helhetlig «pakke», en livsstil. Kultureliten konstrueres som en gruppe som bruker smak og forbruk for å distingvere seg, som har smalere og mer eksklusiv smak enn folk flest, de er innehavere av kulturell eller åndelig kapital, deres politiske preferanser er venstrevridde, og de er negative til materialisme og kommersialisering. Totalt sett forsterkes inntrykket fra tidligere – kultureliten fremstår som en gruppe som har overvekt av kulturell kapital fremfor økonomisk. Alt i alt virker det som om kulturelitebegrepet, slik det fremstår i denne type omtaler og diskurs, i stor grad er bygget opp etter et bourdieusk mønster. Mens Skarpenes (2007) i sin (riktignok omstridte) norske intervjuundersøkelse finner at det i liten grad eksisterer en kulturelite i bourdieusk forstand – altså en gruppe som distingverer seg gjennom sin opphøyde smak – finner vi derimot at det tekstlig og medialt eksisterer en klar og konsensuspreget forestilling om kulturelitens smak og livsstil.

Makt- og nettverksdiskursen

Kulturelitebegrepet settes også inn i en makt- og nettverksdiskurs. Kultureliten fremstilles som en mektig gruppe på flere forskjellige måter: Den har makt i form av å være et lukket nettverk, med forbindelseslinjer til andre maktnettverk, den har makt på kulturfeltet og styrer hva som skal bevilges av offentlig støtte, den har definisjonsmakt, og den har makt i form av spalteplass og tilgang til mediene. Nettverket har sine egne «rådende sannheter» (Dagens Næringsliv Morgen, 09.09.2006), et «usynlig kastesystem» (Dagbladet, 26.02.2005), som det ikke er alle forunt å slippe inn i:


Det krever altså kompetanse for «å komme inn i kulturelitens nettverk» (VG, 18.11.2007), for eksempel «kunnskap om kulturarven» (Aftenposten Morgen, 23.03.2006). Denne typen omtale konstruerer kultureliten som et felt i bourdieusk forstand – altså som et avgrenset samfunnsmessig område med bestemte regler og en egen form for common sense – og med egne inngangskriterier, som sørger for at kun folk med den rette habitus slipper inn (Bourdieu, 1991: 132 og 138; Bourdieu 2000: 9–10).

Satt opp mot forestillingene om Norge som et relativt egalitært land, der makttyngdepunktet i stor grad finnes i antielitistiske grasrotbevegelser som fagforeninger og målrørsla, fremstår den makt som kultureliten har – makt i kraft av sin opphøyde smak – som mistenkelig og illegitim. Kulturelitens makt over norsk kulturliv fremstilles som en uting. Kultureliten styrer kulturen i en retning som ikke er i tråd med det folk flest ønsker.

Alt i alt stemmer beskrivelsen av myten om den norske kultureliten fortsatt godt overens med Bourdieus syn på den franske. Norsk kulturelite fremstilles som en gruppe som dikterer hva som er den legitime og gode smak gjennom sin smak og sitt forbruk. Den forvalter sin utilgjengelighet gjennom stadig å flytte grensene, slik at folket aldri når helt opp. Kultureliten fremstilles også som et lukket nettverk eller felt, der det kreves den rette form for habitus og kapital for å få inntreden.

Diskursen om kulturelitens forakt og arroganse

Kultureliten tillegges svært ofte «ovenfra-og-ned»-type holdninger. Her følger et utvalg adjektiver som går igjen: foraktfull, snobbete, elitistisk, oppblåst, høyneset, snørrhoven, bedrevitende, smaksdømmende, nedlatende og moralistisk. Selv om enkeltindivider i kultureliten kan beundres, fremstilles kultureliten som gruppe på en negativ måte: Den påtvinger andre sin egen smak, og den forakter «det ordinære og folkelige» (Bergens Tidende Morgen, 19.01.2002). Denne forakten for det folkelige kommer til uttrykk i følgende tekstutdrag, hentet fra et intervju med trendanalytiker og musiker Thomas Seltzer: «Venstresidas og kulturelitens store paradoks er forakten for folket. En forakt jeg selv forakter» (Klassekampen Morgen, 11.11.2002).

Kulturelitetegnet får her knyttet til seg konnotasjoner som arroganse og forakt. Denne typen omtaler bidrar – igjen – til å konstruere og bygge oppunder forestillingen om eksistensen av et skille mellom kultureliten og folk flest. En slik fremstilling av kultureliten, og ikke minst av forholdet mellom kultureliten og folket, er retorisk potent. En usympatisk gruppe som utøver folkeforakt egner seg usedvanlig godt som motstander, og kultureliten benyttes da ofte som skyteskive i kulturdebatter. I tillegg peker denne typen omtaler mot en diskurs som dreier seg om fordeling og prioritering av offentlige midler, og dessuten mot et møte mellom motstridende verdigrunnlag på kulturfeltet, noe vi skal komme nærmere inn på.

I bidragene fra blant andre Henningsen og Vike (1999) hevdes det at Norge preges av en folkelig kode, en utbredt likhetstanke. Denne gir ifølge Skarpenes (2007) opphav til en norm om at det å felle kulturelle eller smaksmessige dommer er på linje med å felle moralske dommer – det er noe man ifølge Fagerheim (2008) ikke skal gjøre. Nå kan det selvsagt tenkes at oppfatningene av smak og kultur er mer sammensatt enn som så – og at enkelte også ser opp til representanter for kultureliten. Men omtalene av kultureliten som er presentert i dette avsnittet, bidrar uansett til å ringe inn kulturfeltet som et potensielt minefelt både for dem som hevder seg og for dem som måtte beundre dem. Det å klassifisere og hierarkisere kulturuttrykk oppfattes i avissammenheng som uttrykk for forakt og arroganse, og er gjenstand for kraftig negativ sanksjonering.

Fordelings- og prioriteringsdiskursen

En type omtale som i økende grad dukker opp i datamaterialet, er av typen som fremstiller kultureliten og dens interesser som en motsats til interessene til andre grupper i samfunnet når det dreier seg om fordeling og prioritering av offentlige midler. Her er et eksempel: «Det er helt tydelig at de som nå går i spissen for kultureliten er mennesker som vet å trekke i riktige tråder for å få til eget bruk. Samtidig kan ikke de som er svakest i samfunnet rope høyt selv» (Agderposten, 29.11.2007).

Kultureliten konstrueres her som en mektig gruppe som i kraft av sine ressurser og posisjoner på mer eller mindre tvilsomme måter skaffer penger til sine egne ønsker og interesser, på bekostning av svakere grupper i samfunnet. En lignende form for omtale fremstiller kultureliten som en gruppe som bruker andres penger – de «nærmest slåss om å overgå hverandre i hvem som kan svi av mest mulig av andres penger på kortest mulig tid» (Stavanger Aftenblad, 13.04.2005), de «har et sugerør ned i kommunekassen, og på toppen av det hele bruker penger som noen fulle sjøfolk» (Fædrelandsvennen, 03.10.2005). Og de bruker pengene på noe som fellesskapet ikke trenger eller ønsker – de «sløser med skattebetalernes penger og kjøper inn kunstverker som ingen vil ha» (Nordlys Morgen, 13.03.1990).

Denne diskursen er altså i høyeste grad moralsk ladet – her står svake mot sterke, verdige saker mot uverdige. Måten kultureliten fremstilles på i disse omtalene går på tvers av en rekke moralske normer, og knytter an til en bestemt fortelling i det norske samfunnet, en fortelling som handler om normer om anstendighet og medlidenhet, om å stå på de svakestes side og å sympatisere med «the underdog». I eksemplene ovenfor tillegges aktørene visse egenskaper, de fremstilles som stereotype karakterer – flate, enkle og med spesifikke funksjoner (Fairclough, 2003: 83). Det utkrystalliserer seg to hovedroller eller karakterer: Den sterke og mektige (kultureliten), og den svake og avmektige. Diskursen om fordeling og prioritering bidrar her til å bygge oppunder en mytisk forenkling mellom tegnet «kulturelite» og forskjellige andre tegn – for eksempel «svak» eller «trengende» – som har helt spesifikke konnotasjoner. Dette kan betegnes som en skarp opposisjon: Kvalitetene verdig, fortjent, berettiget eller moralsk rett er kvaliteter som er til stede i det ene tegnet, men ikke i motsatsen. I lys av nettopp denne typen diskurs rangeres derfor tegnene i et over-/underordningsforhold. Dette bidrar til å bygge opp myten om kultureliten – en gruppe som plasseres i et motsetningsforhold til andre og mer verdige grupper. Politikk er, ifølge Frønes (2001), en kamp om fortellinger, og om rollefordelingen i disse fortellingene. Kultureliten fremstilles som provoserende eksklusiv, smakselitistisk, mektig, arrogant og egoistisk, mens motsatsen, folket, utelukkende fremstilles i positive ordelag. I så måte er denne formen for mytisk omtale ladet med politisk og retorisk potensial.

Politiske implikasjoner

Kultureliten er et sosialt fenomen eller en representasjon, og i så måte er ikke poenget i denne artikkelen å drøfte hvorvidt det i Norge faktisk eksisterer en kulturelite. Det er derimot helt tydelig at det eksisterer en diskursiv, medial kulturelite, en kulturelite som inntar en plass i den norske medieoffentligheten. Begrepet benyttes med selvfølgelighet, stort sett uten videre spesifisering av hvem man snakker om. Fenomenet kulturelite eksisterer altså i folks bevissthet, og har i så måte sosiale og retoriske konsekvenser, jamfør Thomas-teoremet: «Hvis mennesker definerer situasjoner som virkelige, så blir de virkelige i sine konsekvenser».

Thomas-teoremet påkaller en mer overordnet kommentar om politiske implikasjoner. Vi nevnte innledningsvis at Henningsen og Vike (1999) og Marsdal (2007: 69, 173) fremhever «folkelig» som et positivt ladet ord, og at en politikers mulighet for suksess blant annet avhenger av hans eller hennes personlige evne til å fremstå som folkelig, til å nå frem til «vanlige folk». Marsdal mener at et viktig aspekt ved høyrepopulistenes appell til vanlige mennesker dreier seg om folkelighet: Mens venstresida generelt og Arbeiderpartiet spesielt har fjernet seg fra folket, klarer Fremskrittspartiet å fremstå som folkelige. Et viktig element i denne oppbygningen av FrP som et folkelig parti er partiets avstandtaken fra kultureliten. Kulturelitebegrepet er velegnet som retorisk virkemiddel, og det egner seg godt for den som ønsker å avlede oppmerksomheten fra økonomiske forhold og over på kulturelle, verdi- og smaksmessige. Marsdal påpeker i FrP-koden (Marsdal, 2007) og Frank i What’s the Matter with America? (Frank, 2006) at det er nettopp dette henholdsvis Fremskrittspartiet og republikanerne gjør. Grunnen er at deres arbeiderklassevelgere ofte er venstreorienterte i klassespørsmål (spørsmål om fordeling og økonomisk makt), mens de er høyreorienterte i verdispørsmål. Kulturelitebegrepet, slik det fremstår i vårt materiale, kan her tjene som nyttig virkemiddel, i den forstand at det flytter fokus fra spørsmål om økonomi til spørsmål om smak, kultur og verdier. Som flere samfunnsdebattanter – blant andre Kjetil Rolness (Dagbladet, 06.09.2008) og Cathrine Sandnes (Dagbladet, 18.04.2009) – har påpekt, synes det i Norge å være langt større aksept for ulikhet på det første feltet enn på det andre; den økonomiske eliten (og også idrettseliten) har mindre problemer med å legitimere sin makt og sin posisjon enn kultureliten. Kultureliten fremstår antakelig som mer lukket. Det kan ta tiår å tilegne seg dens særegne koder og kompetanse. Gjennom å fokusere på verdier fremfor økonomi, på smak og kultur fremfor arbeiderrettigheter, og i så måte lede an i «en harmdirrende protest mot eliten» (Marsdal, 2007: 282), lykkes FrP i stor grad med å skape et retorisk og politisk nyttig skille mellom «oss» og «dem», mellom eliten og folk flest.

Den politiske eliten i sentrum/venstre blir i dette betente klimaet «smittet» av den angivelige kultureliten. Et uttrykk som «Armani-demokrater», som Stoltenberg og hans krets av dynamiske og dresskledde allierte er blitt kalt (Moen, 2002), blir i denne sammenheng en truende betegnelse, noe også politiske ledere ser ut til å være klar over. I intervjuer foretatt med de fremste lederne i de åtte største norske partiene fremheves nettopp folkelighet og nærhet til velgerne som noe som burde fremelskes, ofte koblet opp mot moral og verdier (Krogstad, 2006). På et åpent spørsmål om hvordan man generelt vekker tillit og troverdighet som norsk politiker, ble følgende uttrykk gjennomgående brukt: «Trausthet», «nøkternhet» og – ikke minst – ulike varianter av «folkelighet». En av lederne hevdet at «retorikken helst skal være ydmyk, forsiktig og ikke brautende». En annen fremhevet at det var viktig å fremstå som «ikke-spektakulær» (Krogstad, 2006: 51). Dette understreker at man i dag ikke bare ser eksempler på «folkelig elitisme», at folket i Norge innehar elitens plass, men at man også ser en rekke eksempler på «elitistisk folkelighet», at politiske ledere må innta folkelige standpunkter og væremåter for å skaffe oppslutning. Populisme er et annet ord for dette.

En mytisk mediefortelling om Norge

Innledningsvis i artikkelen presenterte vi forskningsbidrag som gir en beskrivelse av Norge som et samfunn preget av folkelighet og egalitet, med svake eliter, og med et lavere makttyngdepunkt enn de fleste andre land. Hvorvidt den norske kultureliten eksisterer i virkeligheten er uklart, på det punktet strides forskerne. Også det hyppig anvendte sammenlikningsgrunnlaget er i ferd med å endres: Bourdieus datamateriale eldes, og den franske kulturelitens opphøyelse av seg selv beskrives nå på andre måter enn tidligere. Forskere som Lamont (1992), Lahire (2003) og Boltanski og Thévenot (2006) ser tendenser til mer heterogene former for individuell og kollektiv selvfremstilling enn det Bourdieu gjorde. Bennett og kolleger (Bennett, Savage, Silva, Warde, Gayo-Cal og Wright, 2009) viser at heller ikke i Storbritannia er det man kan betegne som kultureliten så veldig elitær. Kulturell «altetenhet» (Peterson, 1992) og evne til å rangere internt i lave kunstarter er blitt introdusert som noe som kan undergrave etablerte hierarkier, men som kanskje bare er nye oppvisninger i elitisme. Global flyt påvirker det Bourdieu anså som naturlige nasjonale grenser som definerte kulturelle felt (Bennett et al., 2010). Kort sagt: I en rekke nyere forskningsbidrag videreutvikles og nyanseres analysene av kultureliten.

Ingen av de nevnte studiene tar for seg medienes fremstilling av kultureliten. Heller ikke i Norge har vi kommet over slike studier. Her står antakelig våre funn i en særstilling. Trass i at enkelte forskningsbidrag indikerer at Norge knapt har noen kulturelite, i alle fall ikke når representanter for kultureliten selv spørres (som riktignok er et svært snevert mål), viser datamaterialet at det i hvert fall tekstlig finnes en slik kategori. Forholdet mellom kulturelite og folk kan ses som en særegen mytisk fortelling om Norge. Slike mytiske fortellinger ligger «som arketyper i dypet av den kulturelle veven» (Frønes, 2001). De er stort sett normative. Og de har klare helte- og antiheltfigurer. Den mytiske strukturen kommer klart frem i avisenes omtale av kulturelite og folk. Gjennom å representere verden på en stereotyp, forenklet måte, legger man frem en ikke-nøytral, normativ og retorisk måte å betrakte verden på – en fremstilling som også har sosiale og politiske konsekvenser.

La oss avslutningsvis sammenfatte artikkelens hovedfunn. Kulturelitebegrepet befinner seg ofte midt i ordskifter om kultur og smak, og den økte tallmessige bruken av begrepet i norske aviser kan tyde på at det har skjedd en økning i debatter rundt smak og kultur de siste tre tiårene. Stadig flere konnotasjoner knyttes til begrepet over tid, men hvem som omtales som kultureliten er forholdsvis konstant: De sirkles inn gjennom smak, yrke og utdanning. I tillegg viser analysen at det over tid skjer en vridning i mediediskursene om kulturelitebegrepet, fra en relativt sett nøytral form for smaksdiskurs til en mer negativt ladet diskurs rundt makt, arroganse og urettferdig fordeling. Dette antyder at Fagerheim (2008) kan ha rett i at likhetsidealet i Norge ikke bare virker retningsgivende, men at det nærmest er forbudt å snakke om forskjeller og eksklusjon i hierarkiske termer. Den negative mediediskursen ser ut til å hardne til på 1990- og særlig på 2000-tallet.

Om det stemmer at Norge ikke uten videre kan underkastes en bourdieusk analyse, fordi det norske samfunnet er forskjellig fra det franske, ser det likevel ut til at den mediale myten om kultureliten i Norge passer som hånd i hanske i Bourdieus skjema – rent posisjonsmessig. Men i motsetning til i det franske samfunn, der kultureliten tradisjonelt har hatt en robust og selvtilstrekkelig maktposisjon, viser analysen at kulturelite ikke er noen hedersbetegnelse i norsk sammenheng – begrepet fremstår snarere som et negativt ladet ord. I hele datamaterialet finnes det bare to «erklæringer om tilhørighet», hvorav den ene markerer svært lav grad av tilslutning. For å oppnå legitimitet i norsk sammenheng ser det altså ut til at kultureliten sikter lavt, eller at den, som Ytreberg (2004) hevder, beveger seg mot den samlende midten. Kultureliten fremstiller seg i tråd med likhetsidealet, med en slags liksom-likhet, som ifølge Fagerheim (2008) riktignok kan være dypfølt, men som også gjør den velegnet som målskive for angrep og latterliggjøring. For å parafrasere Stein Mehren: De «proletariserer» seg ned til vanlige folk, som «ler av dem og gjennomskuer deres klossete kjærtegn» (Mehren, 2002). Behandlingen kultureliten får i norske medier støtter dermed oppunder argumentet om at det er forskjell på norske og franske forhold. Som vi har vist, dreier det seg her stort sett om alt annet enn respekt, ærbødighet og misunnelse for kulturelitens opphøyethet.

Til sammen blir kulturelite et følelsesmessig ladet ord, et fy-ord. Det får knyttet til seg stadig mer negative konnotasjoner. Denne negative vinklingen inngår i – og skaper – et medieklima med høyt tabloidpotensial: Kultureliten er arrogant, snobbete og nedlatende. Den lever fett med sin chablis og sine bugnende bokhyller i blendahvite villaveier. «Vanlige folk» derimot, fremstår som spontane, morsomme og ekte, en fremstilling som ikke minst er populær i politikken. Kultureliten fungerer som stråmannsgruppe – uttrykket lades med negativt innhold for deretter å benyttes som argumentativt skyts. Fordelen med å konstruere en stråmannsgruppe er at folk sjelden føler seg som en del av den, noe som stemmer med tendensen i materialet. Når ingen føler seg truffet av et angrep, vil heller ingen forsvare seg mot det. Det blir stående uimotsagt. Kulturelitens angivelige forakt for folket er en forakt man i Norge forakter.

Referanser

Barthes, R. (2000). Mythologies. London: Vintage.

Bennett, T., Savage, M., Silva, E., Warde, A., Gayo-Cal, M. og Wright, D. (2009) Culture, Class, Distinction. London og New York: Routledge.

Boltanski, L. og Thévenot, L. (2006) On Justification: Economies of Worth. Princeton N.J., Princeton University Press.

Bourdieu, P. (1991) Kultur och kritik: anföranden av Pierre Bourdieu. Göteborg: Daidalos.

Bourdieu, P. (1995) [1979] Distinksjonen: en sosiologisk kritikk av dømmekraften. Oslo: Pax.

Bourdieu, P. (2000) Konstens regler: det litterära fältets uppkomst och struktur. Stockholm: Symposion.

Dahlgren, K. og Ljunggren, J. (red.) (2010) Klassebilder. Ulikhet og sosial mobilitet i Norge. Oslo: Universitetsforlaget.

Daloz, J.-P. (2003) 'Ostentation in Comparative Perspective: Culture and Elite Legitimation', Comparative Social Research, 21: 29–62.

Daloz, J.-P. (2007) 'Political Elites and Conspicuous Modesty: Norway, Sweden, Finland in Comparative Perspective', Comparative Social Research, 23: 171–210.

Danielsen, A. (1998) 'Kulturell kapital i Norge', Sosiologisk tidsskrift, 1: 75–106.

Fagerheim, S. J. (2008) 'Det verdige mennesket i den øvre middelklassen', Sosiologisk Årbok, 3–4: 1–43.

Fairclough, N. (2003) Analysing Discourse: Textual Analysis for Social Research. London: Routledge.

Foucault, M. (1977): Overvåkning og straff. Oslo: Gyldendal.

Frank, T. (2006) What's the Matter with America? The Resistible Rise of the American Right. London: Vintage.

Frønes, I. (2001) 'Fortellingenes tid – i begynnelsen var ikke ordet, men fortellingen', ISCO Group Communication 1.

Gullestad, M. (2001) 'Likhetens grenser', i Lien, M. E., Lidén, H. og Vike, H. (red.) Likhetens paradokser. Antropologiske undersøkelser i det moderne Norge (s. 32–67). Oslo: Universitetsforlaget.

Hallin, D. C. og Mancini, P. (2004) Comparing Media Systems. Three Models of Media and Politics. Cambridge: Cambridge University Press.

Henningsen, E. (2001) 'Selvforvaltningens dilemmaer', i Lien, M. E., Lidén, H. og Vike, H. (red.) Likhetens paradokser. Antropologiske undersøkelser i det moderne Norge (s. 110–131). Oslo: Universitetsforlaget.

Henningsen, E. og Vike, H. (1999) 'Folkelig elitisme? Om offentlighetens kultur i Norge', Norsk antropologisk tidsskrift, 10: 150–167.

Hjellbrekke, J. og Korsnes, O. (2003) Det norske maktfeltet: Interne strukturar, homogamitendensar, mobilitetsbaner og -barrierar i norske elitar. Oslo: Unipub.

Hjellbrekke, J. og Korsnes, O. (2005) 'Sosial kapital-trukturar i norske elitar', Tidsskrift for samfunnsforskning, 46: 467–502.

Haarr, T. K. (2009) Caffelattedrikkende åndssnobber med urbane adresser. Masteroppgave i sosiologi, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi. Oslo: Universitetet i Oslo.

Iyengar, S. og Kinder, D. (1987) News that Matters. Television and American Opinion. Chicago: The University of Chicago Press.

Jørgensen, M. W. og Phillips, L. (1999) Diskursanalyse som teori og metode. Frederiksberg: Roskilde Universitetsforlag.

Krange, O. (2007) 'Kodebok for den intellektuelle middelklassen', Nytt Norsk Tidsskrift, 3: 228–240.

Krogstad, A. (2006) 'Retorikk, prinsipper og trillende terninger', i Hydle, I. og Krogstad, A. (red.) Retorikk & Antropologi, spesialnummer av Rhetorica Scandinavica, Tidskrift för skandinavisk retorikforskning, 40: 40–62.

Lahire, B. (2003) 'From the habitus to an individual heritage of dispositions: towards a sociology at the level of the individual', Poetics, 31: 329–355.

Lamont, M. (1992). Money, Morals and Manners: The Culture of the French and American Upper-Middle Class. Chicago: University of Chicago Press.

Larsen, T. (1984) 'Bønder i byen – på jakt etter den norske konfigurasjonen', i Klausen, A. M. (red.) Den norske væremåten. Oslo: Cappelen.

Lauglo, J. (1995) 'Populism and Education in Norway', Comparative Education Review, 39: 255–279.

Lien, M. E., Lidén, H. og Vike, H. (red.) (2001) Likhetens paradokser. Antropologiske undersøkelser i det moderne Norge. Oslo: Universitetsforlaget.

Marsdal, M. E. (2007) FrP-koden: hemmeligheten bak Fremskrittspartiets suksess. Oslo: Manifest.

Mehren, S. (2002) Den siste ildlender: dikt 2002. Oslo: Aschehoug.

Moen, E. S. (2002) Jens Stoltenberg. En biografi. Oslo: Gyldendal.

Peterson, R. (1992) 'Understanding audience segmentation: from elite and mass to omnivore and univore', Poetics, 21: 243–258.

Richardson, J. E. (2007) Analysing newspapers: an approach from critical discourse analysis. Houndmills: Palgrave/Macmillan.

Rolness, K. (1995) Med smak skal hjemmet bygges. Innredning av det moderne Norge. Oslo: Aschehoug.

Rosenlund, L. (2000) Social Structures and Change: Applying Pierre Bourdieu's Approach and Analytical Framework. Working Papers from Stavanger University College, 85/2000. (Dr.philos. thesis). Stavanger: Stavanger University College.

Schinkel, W. og Tacq, J. (2004) 'The Saussurean Influence in Pierre Bourdieu's Relational Sociology', International Sociology, 19: 51–70.

Skarpenes, O. (2007) 'Den 'legitime' kulturens moralske forankring', Tidsskrift for samfunnsforskning, 48: 66–98.

Skogen, K., Stefansen, K., Krange, O. og Strandbu, Å. (2008) 'En pussig utlegning av middelklassens selvforståelse. En kommentar til Ove Skarpenes'. Tidsskrift for samfunnsforskning, 49: 259–264.

Slagstad, R. (1998) De nasjonale strateger. Oslo: Pax.

Sørensen, Ø. og Stråth, B. (1997) The Cultural Construction of Norden. Oslo: Universitetsforlaget.

Telhaug, A. O., Mediås, O. A. og Aasen, P. (2006) ‘The Nordic model in education. Education as part of the political system in the last 50 years’, Scandinavian Journal of Education Research, 50: 245–283.

Thwaites, T., Davis, L. og Mules, W. (2002) Introducing Cultural and Media Studies: A Semiotic Approach. Houndmills: Palgrave.

Ullenes, J. (2010) 'Den folkelege middelklassen – ein ulv i fåreklær? Ein kommentar til debatten om makt og avmakt i ulike klasseposisjonar', Sosiologisk Årbok, 1: 95–110.

Vike, H., Lidén, H. og Lien, M. E. (2001) 'Likhetens virkeligheter', i Lien, M. E., Lidén, H. og Vike, H. (red.) Likhetens paradokser. Antropologiske undersøkelser i det moderne Norge (s. 110–131). Oslo: Universitetsforlaget

Ytreberg, E. (2004) 'Norge: Mektig middelkultur', Samtiden, 3: 6–16.