Utforming av et skattesystem tilpasset politiske mål er primært et anliggende for hver av jordklodens selvstendige stater. Men det er ikke nok at systemet er vel utformet for å få de tilsiktede virkninger, skattene må også fastsettes riktig. En nødvendig, om ikke tilstrekkelig, forutsetning for dette er at de fastsettende eller kontrollerende myndigheter har riktige opplysninger om komponentene i skattegrunnlaget. Skatteplikt må derfor nødvendigvis følges av opplysningsplikt. Riktig innrapportering av opplysninger er så viktig at det er nødvendig å belegge pliktbrudd med potensielt streng straffereaksjon. Se ligningsloven § 12-1 (skattesvik) og § 12-2 (grovt skattesvik) og forslag til endringer i ny straffelov § 378 (skattesvik), § 379 (grovt skattesvik) og § 380 (grovt uaktsomt skattesvik). Straffetrusselen for grovt skattesvik gjelder også den som medvirker under utøvelse av næring.

Pengeoverføringer hindres ikke av nasjonalstatenes jurisdiksjonsgrenser. Skattesvikere kan derfor slippe unna sine skatteunndragelser og sitt straffeansvar hvis de lykkes i å skjule inntekter og kapital utenlands. Altfor mange land velger å legge til rette for utenlandske skattesvikere ved å tilby juridiske skjulesteder i bank- og finansinstitusjoner og ved å håndheve strengt hemmelighold også overfor andre lands myndigheter. Taperne er alle skatteborgere som gjør opp for seg.

Riktig fastsetting av skatt nasjonalt=bekjempelse av skattesvik er i dag ikke mulig uten et godt og effektivt internasjonalt myndighetssamarbeid basert på traktater. Bestemmelser om informasjonsutveksling blir tannløse hvis land som legger til rette for skattesvik ikke deler opplysninger som beskyttes av bankhemmelighold. OECD endret i 2005 mønsteravtalen artikkel 26 slik at en avtalestat på anmodning må fremskaffe relevante opplysninger som den selv ikke trenger (ny pkt. 4), og at en stat ikke kan nekte å meddele opplysninger fordi de besittes av en bank, annen finansinstitusjon eller forvalter mv (pkt. 5). Med ulik grad av forbehold har Østerrike, Sveits, Luxembourg og Belgia reservert seg mot den nye pkt. 5.

Med kampropet «Fight against tax fraud»(IP/09/201) gikk EU-kommisjonen 2. februar ut på kamparenaen med to nye direktivforslag for bedre samarbeid mellom skattemyndigheter, ett (COM(2009)29) om gjensidig bistand til innfordring av skattekrav, og ett (COM (2009)28) om administrativt skattesamarbeid. Det siste direktivforslaget tar opp i seg både den nye OECD-artikkel 26 pkt. 4 og pkt. 5 i direktivforslaget artikkel 17. Disse bestemmelsene bør nå regnes som den internasjonale standard i skattesamarbeid over landegrensene. Skatteavtaler som stenger for effektiv informasjonsutveksling mellom samarbeidende skattemyndigheter kan ikke forsvares, likeså lite som at noen land undergraver andre lands skatteregler ved å legge til rette for skattesvik.