I Norge er det solid flertall i velgermassen for at en vesentlig del av samfunnets verdiskapning skal disponeres i fellesskap. Dette skjer demokratisk der folkets representanter på Stortinget vedtar årlige budsjetter for fordeling av fellesmidlene, og bestemmer samtidig nivå og innretning på budsjettets inntektsside. Inntekts- og formuesskatten utgjør sammen med avgiftene til folketrygden en betydelig og nødvendig del av fellesforbrukets finansiering.

De fleste som bor her i landet aksepterer den skattebøra de pålegges av Stortinget. I hvert fall hvis de oppfatter fordelingen av den samlede skatteregningen som rimelig. Et rettferdig skattesystem er nødvendig for at det skal ha legitimitet.

At skattebyrden skal fordeles etter den enkeltes evne til å betale skatt er et sentralt rettferdighetsprinsipp (vertikal rettferdighet). Den som har høy inntekt bør svare en større andel i skatt enn en som tjener lite. Men skattebyrden skal også fordeles «horisontalt» rettferdig. Inntekt (og formue) har mange former og ulike kilder. Inntektsdefinisjonene må favne bredt for at de forskjellige former og kilder som gir samme skatteevne blir likest mulig behandlet i skattesystemet. Derfor må inntekt av eiendom og kapital skattlegges likt med inntekt fra arbeid, og inntekt i form av en naturalytelse fra arbeidsgiver beskattes likt med kontant lønn.

Enkelte sider ved skattesystemets fordelingsvirkninger diskuteres fra tid til annen i mediene, for eksempel om de mest velstående i det norske samfunnet avkreves en rimelig andel. Det er en sunn og legitim debatt. Vi trenger åpenhet og debatt om skattesystemet og dets virkninger for at svakheter kan avdekkes og systemet forbedres. Det er her mange forhold som et granskende søkelys gjerne kunne settes på. For eksempel hvor godt samsvarer det evneprinsippet at huseier Peder Ås skattefritt kan leie ut deler av sin bolig som er finansiert med fradragsberettigede renter samtidig som leietaker Lars Holm betaler sin husleie av beskattet lønnsinntekt?

Et mer fundamentalt spørsmål om skattemessig likebehandling knytter seg til hvem som overhodet skal plikte å svare skatt av sin inntekt og formue til Norge. Prinsippet er her at alle som bor i landet er norske skatteborgere. Vi fikk nye og mer forutberegnelige regler om skattemessig bosted, innflytting og utflytting i 2004, basert på klarere og mer objektive kriterier. Fra et skatterettslig synspunkt er det helt greit og akseptabelt at personer som ikke lenger vil bo i dette landet flytter utenlands og slipper skatteplikten, så lenge skattelovens kriterier oppfylles. Disse kriteriene danner en terskel mellom midlertidig og varig fravær som lovgiver har funnet passende. Aksept av å bære norsk skattebør kan ikke forventes hvis andre i nabolaget med romslig skatteevne reiser gratis.