Verdsettelse av virksomheter eller enkelt-aksjer handler i prinsippet om å estimere den sannsynlige prisen som ville blitt betalt for virksomheten eller aksjene i et bestemt marked på et bestemt tidspunkt og under bestemte forhold. Verdsettelse går med andre ord ut på å estimere en hypotetisk pris. Ofte legges til grunn at det er den hypotetiske prisen i et velfungerende og likvid marked man skal fram til, og verdsettelsen knyttes da ofte opp til begreper som «virkelig verdi» og «underliggende verdi». Disse begrepene kan lett lede til den antagelse at det finnes en enkelt «riktig» eller «sann» verdi. Verdiestimater bygger imidlertid på en rekke subjektive skjønn, og noen slik verdi kan man derfor neppe si eksisterer. Eller som det populært sies: «Verdsettelse er ingen eksakt vitenskap».

Regnskapsprodusenter verdsetter enkelt-eiendeler og i enkelte tilfeller gjeld som presenteres i selskapenes regnskaper, for eksempel ved oppkjøp og nedskrivninger. Dette har i særlig grad blitt aktualisert ved det økte fokuset «virkelig verdi» har fått i internasjonale regnskapsstandarder (IFRS). Ved nedskrivningsvurderinger kommer begrepet «bruksverdi» inn som et alternativ til hypotetisk pris.

I dette nummer av Praktisk økonomi & finans har vi samlet en rekke artikler som omhandler både verdsettelse av virksomheter generelt og verdsettelse foretatt av regnskapsprodusenter spesielt.

Gunnar A. Dahl gir innledningsvis en bred oversikt over de mest anvendte verdsettelsesmodellene i praksis. I tillegg gir undertegnede i en egen artikkel en innføring i to verdsettelsesmodeller (RIV-B og RIV-E) som har fått bred plass innenfor akademia, men som fortsatt ikke er særlig utbredt i praksis. Nils Kristian Bø og Finn Espen Sellæg gir oss status når det gjelder «virkelig verdi»-målinger. I denne artikkelen gis det en oversikt over utviklingen innen standardisering av verdsettelser med hovedvekt på høringsutkast fra IASB og IVSC. Videre gir Øyvind Norli en praktisk innføring i Kapitalverdimodellen, som i dag er den modellen for fastsettelse av avkastningskrav som desidert er mest benyttet i praksis.

Dessverre kan ikke gode verdsettelsesmodeller bøte på eventuelle svakheter i de fremtidsestimatene som legges inn i modellene. I dette nummeret har vi to artikler som hver for seg setter et kritisk lys på utarbeidelse av fremtidsestimater. Et sentralt spørsmål som den ene artikkelen forsøker å besvare er: «Hva er de typiske fallgruvene når prognoser skal utarbeides?»

Og når det gjelder problemstillinger knyttet til regnskapet har Erlend Kvaal skrevet en artikkel som tar opp sentrale problemstillinger knyttet til verdifalltesting og regnskapsmessige nedskrivninger. Han konkluderer i denne artikkelen med følgende: «Etter mitt syn bør standarden (IAS 36) gjøres til gjenstand for en kritisk gjennomgang og revisjon.»